Oslo

Oslo ; Oslove
Land	Norge
Fylke	Oslo
Status	kommune
Ligger ved	Alna; Oslofjorden; Akerselva
Innbyggernavn	osloenser, oslomann, -kvinne, -gutt, -jente, -borger, -folk
Grunnlagt	1048
Postnummer	0001–1299
Areal; – Totalt; – Land; – Vann	; 454,12 km²; 426,4 km²; 27,72 km²
Befolkning	709 037 (2023)
Bef.tetthet	1 662,84 innb./km²
Høyde o.h.	23 meter
Kommunenr.	0301
Målform	Nøytral
Kommuneblomst	Bakkekløver
Høyeste topp	Kjerkeberget (631 moh.)
Nettside	Nettside
	Politikk
Ordfører	Anne Lindboe (H) (2023)
Varaordfører	Julianne Ofstad (Frp) (2023)
Byrådsleder	Eirik Lae Solberg (H) (2023)
Byrådspartier	H og V
	Befolkningsutvikling 1951–2010
	; Oslo; 59°54′48″N 10°44′20″Ø
	Oslo på Commons b^ Vertikale, røde streker markerer grenseendringer. Kilde: SSB

Oslo (tidligere Christiania eller Kristiania)^[a] er Norges hovedstad, minste fylke i areal og mest folkerike by. Fylket og bykommunen ligger i det sentrale østlandsområdet, innerst i Oslofjorden.

Oslo kommune har 717 710 innbyggere per 1. januar 2024^[9]. Sammen med deler av elleve nærliggende kommuner har Oslo som tettsted en befolkning på 1 082 575 per 1. januar 2023^[10].^[11]^[12] Hele Stor-Osloregionen hadde 1 546 706 innbyggere (per 1. januar 2024).^[13] Nabokommunene er Bærum og Ringerike i vest, Lunner i nord, Nittedal, Lillestrøm, Lørenskog og Enebakk i øst, og Nordre Follo og Nesodden i sør.

Oslo er, som eneste norske kommune, også et fylke, og står dermed i en spesiell stilling med hensyn til lokal forvaltning. Det moderne Oslo omfatter to historiske kommuner, den historiske kjøpstaden Oslo/Christiania, og den tidligere landkommunen Aker som før sammenslåingen i 1948 var 27 ganger større enn datidens Oslo og som dermed utgjør det meste av den moderne byens territorium. Oslo/Christiania var hovedby i Akershus slottslen og Akershus stiftamt, som omfattet det meste av Østlandet, frem til det ble skilt ut som eget underamt i 1842, og har fortsatt å være administrasjonssenter for underamtet/fylket Akershus som byen tidligere tilhørte. Den moderne kommunen tok navn etter middelalderbyen Oslo i 1925; før 1925 betegnet Oslo et langt mindre område, nå kjent som Gamlebyen, som til slutten av 1800-tallet var et landlig område i Aker utenfor byen.

Oslo preges av nærhet til skog og mark og av et rikt plante- og dyreliv. Omkring 2⁄3 av kommunens areal utgjøres av skog, grøntområder og vann utenfor selve bybebyggelsen, noe som gir en befolkningstetthet på rundt 5 000 innbyggere per km² i den bebygde delen av kommunen. Den tetteste delen av byen ligger i en gryte omkranset av grønne åser. Elver som Alnaelva, Akerselva og Lysakerelva renner fra åsene gjennom Oslogryta og ut i fjorden. En kilometer øst for Oslo sentralstasjon ligger Ekebergskråningen med naturreservat og med steinalderminner fra opptil 10 400 år tilbake i tid. Marka er en kort T-banetur unna bykjernen.

Øst for Bjørvika, innunder Ekeberg, ligger Gamlebyen, i arkeologikretser omtalt som Nordens Pompeii grunnet tykke kulturlag under bakken. Ifølge arkeologene var Oslo etablert med bystruktur omkring år 1000. Gamlebyens kjerneområde er Nord-Europas største middelalderbyområde etter Visby, og i sin helhet fredet. I kong Håkon Magnussons tid var middelalderbyen på sitt største. Håkon utvidet byen østover med blant annet Oslo fransiskanerkloster. På motsatt side av Bjørvika anla han Akershus slott og festning som residens, og i 1314 ble makten konsentrert i Oslo. Etter at Norge fikk felles konge med Danmark, ble København residensby og sete for statsadministrasjonen. Oslo beholdt enkelte hovedstadsfunksjoner gjennom dansketiden, og ble omtalt som Hoved-Staden.^[14]

Oslo var det området i Norge som ble hardest rammet av svartedauden. Deretter fulgte 1400- og 1500-årene med ytterligere nedgang, befolkningsmessig og økonomisk. Reformasjonen gjorde at Oslo også tapte kirken som en betydelig arbeidsplass. Etter den tre dager lange bybrannen i 1624 bestemte kong Christian IV, mot byborgernes vilje, at byen skulle bygges opp igjen på motsatt side av Bjørvika ved Akershus festning. Byen skulle bygges opp med brannsikre hus i murverk for adelen og de rike, mens jevne borgere kunne bygge i utmurt bindingsverk. Byen fikk en byplan med rette gater og rektangulære kvartaler etter renessansens idealer, og den fikk navnet Christiania etter kongen. Det eldste Christiania er i dag kjent som Kvadraturen.

Ved oppløsningen av den dansk-norske unionen i 1814 var byen opplagt som hovedstad i Kongeriket Norge. Oslo var en mindre by etter europeisk målestokk til ut på 1800-tallet, men etter industrialiseringen skjøt veksten fart. Omkring år 1900 var byen et veletablert industrisentrum med nesten 250 000 innbyggere. I 1925 fikk hovedstaden navnet Oslo etter gamle bydannelsen under Ekebergåsen. I 1948 ble Aker kommune innlemmet, og flere av Akergårdene ble bygget ut til drabantbyer. Oslo har etter en periode med relativt stabilt innbyggertall sterk vekst etter år 2000 og vokser raskere enn andre nordiske hovedsteder.^[15] I 2022 var 33,8 % av innbyggerne av innvandrerbakgrunn (innvandret selv eller foreldre som innvandret). En stor del av befolkningsveksten etter år 2004 er arbeidsinnvandring.^[16]

Navn og etymologi

Navnet «Oslo» ble opprinnelig brukt om tettbebyggelsen på stedet som fra 1925 kalles Gamlebyen.^[17] I middelalderen ble navnet skrevet på norrønt blant annet Anslo, Ásló og Ósló (kjent første gang 1225). På nedertysk og nederlandsk ble det også skrevet Anslo, trolig for å gjengi en nasal uttale. Peder Claussøn Friis skrev navnet som Opslo.^[17]^[18]

Navnet har vært forklart på ulike måter gjennom tidene og navnets alder er uvisst.^[17] Peder Claussøn Friis skrev i Norriges beskrivelse, utgitt i 1613, at «Oslo» kommer av «Loens os». Forklaringen har vært skolelektyre i lang tid. To forhold skaper tvil om den drøyt fire hundre år gamle teorien: For det første er det tidligste skriftlige belegg for elvenavnet «Loen» å finne i hans egen Norriges beskrivelse fra 1613; i middelalderkildene heter elva «Oln» eller «Eln», senere «Alna» eller «Elna». For det andre er sammenstillingen av leddene ifølge språkforskerne feil. Skulle Oslo ha kommet av «Loens os» måtte byen ha hatt navnet Loaros, jevnfør Nidaros og Røros.^[19]

Siste leddet i navnet tolkes vanligvis i lys av det norrøne lo i betydningen slette, engslette eller elveslette. Det som i dag er Grønland var langgrunt sumpig område og strandlinjen på stedet var flere titalls meter lenger inne.^[18]^[20] Første leddet har etter alt å dømme sammenheng med det norrøne áss i betydningen høydedrag, eller i betydningen gud. Tolkningene er dermed «åssletta» (sletta under åsen) eller «gudesletta» (gudenes slette). Den siste tolkningen begrunnes også med at ås i betydningen gud hadde den urnordiske formen «*ansuR», og Oslo ble skrevet «Anslo» på eldre nedertysk og nederlandsk, og på latin «Ansloa» eller «Ansloia».^[21] Ifølge Frode Korslund er «Ósló» en yngre from av «Ásló» som tolkes som «sletta under åsen», Korslund mener sammenligning med lignende stedsnavn og topografi støtter denne tolkningen. Vokalene ó og á ble i middelalderen uttalt nokså likt, og overgangen fra Ásló til Ósló har ifølge Korslund skjedd ved vokalassimilasjon.^[17]

På 1700- og 1800-tallet var den vanlige skrivemåten Opslo eller Opsloe.^[22] Barent Langenes' kart fra 1602 skriver Anslou, Janssonius' kart fra 1658 angir Obslo (i tillegg til Christiania). Geelkercks kart fra 1648 og 1649 har Opslo Fiord utenfor Christiania. Baleus kart (1662) har Opslo og Sansons kart (1668) har Obslo og Anslo.^[23] Wegeners kart fra 1774 har Opsloe eller Gamle Byen.^[24]

En tolkning har vært «sletten ved Alna» av Alnslo, som ble til Anslo (med nasalert A) og Oslo. Denne teorien er avvist fordi Alna er et hunkjønnsnavn som ville blitt til «Alnar» eller «Alnu» i sammenstillingen. Elvenavnet Alna antas å være svært gammelt.^[20]

Etter 1624

Se også: Christiania/Kristiania

Etter storbrannen i 1624 ble en ny by bygget på vestsiden av Bjørvika med navnet Christiania etter kong Christian IV. Fra slutten av 1800-tallet ble også skrivemåten Kristiania tatt i bruk, først i statlige sammenhenger fra 1877, og i kommunale fra 1897. Det ble aldri tatt noen formell beslutning om å gå over til K, og private kunne skrive navnet på byen slik de ville. Navnet ble forkortet Chr., Chra, Chria og Xania, i tråd med at bokstaven X var mye brukt som forkortelse for «christ(i)-»/«krist(i)-», også i personnavn i kirkebøker.^[25] Oslo forble navnet på det tidligere byområdet øst for Akerselva, utenfor selve Christiania. Det grunne havneområdet utenfor ble kalt Oslobukta.^[26]^[27]

Fra 1860-årene begynte enkelte fremstående kvinner og menn å bruke Oslo i stedet for Christiania, blant andre malerinnen og kvinnesaksforkjemperen Aasta Hansteen. Etter unionsoppløsningen i 1905 ble ideen om navnebytte mer aktuell. Kristianias handelsstand var negative til ideen om navnebytte, og hadde flertallet i bystyret på sin side. Den 11. juli 1924 slo Stortinget fast ved lov at Norges hovedstad skulle hete Oslo fra og med 1. januar 1925. Siden Oslo den gangen var navnet på bydelen som omfattet middelalderbyen og takmarkene – et område som tidligere lå i Aker og som havnet innenfor bygrensen ved byutvidelsene i henholdsvis 1859 og 1878 – måtte dette sognet få nytt navn. Man valgte da det uoffisielt innarbeidede navnet på det gamle Oslo, Gamlebyen.^[28]

I 2009 gikk flertallet i bystyrets Kultur- og utdanningskomité inn for å kalle Oslo sentrum for Kristiania, etter forslag fra Venstre og med støtte fra byrådspartiet Høyre og ordfører Fabian Stang.^[29] Dette vakte motstand fra Høyres koalisjonspartner Fremskrittspartiet og fra deler av opposisjonen (Rødt og Arbeiderpartiet), før det kom til behandling i bystyret. Forslaget ble dermed aldri vedtatt.^[30]

Oslo blir også kalt Tigerstaden. Utgangspunktet for tilnavnet er etter alt å dømme Bjørnstjerne Bjørnsons dikt «Siste sang» fra Digte og Sange (1870). I diktet brukes «tiger» symbolsk for et ubarmhjertig storbysamfunn (underforstått Christiania) som angriper en «landsens hest» (underforstått Bjørnson) under ovasjoner fra «folket». Diktet kårer ingen vinner, men fastslår at «kampen har ej ende». Oslo kommune brukte tiger som logo da byen feiret sitt 1000-årsjubileum i 2000, noe som fikk blandet mottagelse i Oslo.

Navn på andre språk

I 2010-årene ble Oslove foreslått som et offisielt navn på sørsamisk og ble offisielt vedtatt som Oslos sørsamiske navn i 2023^[31]. Navnet har vært i brukt blant sørsamer siden senest tidlig 1900-tallet, og bøyes i kasus som sørsamiske trestavelsesord: Osloven tjïelte «Oslo kommune», Oslovasse «til Oslo», Oslovisnie «i Oslo», Oslovistie «fra Oslo». Navnet er også symboltungt i betydningen det får som teleskopord på engelsk («Oslokjærlighet»). ^[32] Blant nordsamer og kvener i Troms og Finnmark har Ušlu og Uslu vært brukt som tilpasset skrivemåte til den norske uttalen.^[33]^[34] Osloven tjïelte ble den 29. november 2023 bestemt som sørsamisk navneform på kommunen.^[35]

Historie

Utdypende artikkel: Oslos historie

Tidslinje

Området som utgjør Oslo inngår på 800–900-tallet i Viken, den nordligste danske provinsen; kontrollen veksler senere mellom danske og norske konger, og Danmark gjør krav på området til 1241
Oslo bispesete stiftes i 1070.
Byen brannskattes av Erik Emune (dansk konge) i 1137.
Inge Krokrygg dør i kamp mot Håkon Herdebrei på isen under Ekeberg i 1161.
Bagler og birkebeiner kjemper i 1197.
Birkebeiner kjemper mot bønder fra Viken, på isen i Bjørvika i 1200.
Slaget i Oslo mellom hertug Skule og kong Håkon Håkonsson i 1240.
Akershus festning motstår Hertug Erik av Sveriges angrep i 1308.
Kongemakten i Norge blir sentralisert i Oslo fra 1314.^[36]
Akershus festning angripes av Karl Knutsson i 1449.
Kong Jakob VI av Skottland og prinsesse Anna av Danmark gifter seg i Oslo i 1589.
Oslo gjenreises vest for Akerselva etter bud fra kong Christian IV i 1624. Før bybrannen dette året lå byen øst for elva.
Etter reformering av den sivile forvaltningen under eneveldet var Christiania del av Akershus stiftamt.^[37]
Karl XII inntok byen i 1716.
Folketelling holdes for første gang i 1769, og den teller 7 469 innbyggere i byen.
Christiania ble skilt ut fra Akershus som eget amt (fylke) i 1842.^[38]
Aker herred ble innlemmet i Oslo kommune i 1948.

Eldste registrerte bosetning

De eldste registrerte spor av bosetning i Oslo-området befinner seg ved Elgsrudtjernet i Sørmarka, og er omtrent 11 000 år gamle.^[39] Ekebergområdet har også vært tett bebodd allerede i steinalderen. De eldste sporene på Ekeberg er av Riksantikvaren datert til å være omtrent 10 400 år gamle.^[40] Her er også rike forekomster av bronsealder- og jernalderminner.^{[trenger referanse]}

Vikingtiden og høymiddelalderen

I vikingtiden var området som utgjør det moderne Oslo del av Viken, som da utgjorde den nordligste danske provinsen. Det senere Oslo lå for eksempel innenfor Harald Blåtanns danske kongedømme. Den første norske kongen til å ta kontroll over Viken, kan ha vært Olav Tryggvason (norsk konge ca. 995–1000), men danske konger fortsatte å gjøre krav på Viken til og med kong Valdemar Seier, som døde i 1241.

Gamle Oslo

Kaupstaden Oslo ble ifølge Snorres kongesaga grunnlagt rundt år 1048 av kong Harald Hardråde. Arkeologiske utgravninger i 1970-årene har påvist at Oslo hadde en tidlig bystruktur allerede rundt år 1000.^[41] I 1070 ble Oslo bispesete. Byens domkirke Sankt Hallvardskatedralen, ble reist på høyden ved Oslo torg på begynnelsen av 1100-tallet. Oslo skole, også kjent som Oslo katedralskole, ble grunnlagt i 1153.

Slaget i Oslo i 1240, ble kjempet av styrkene til hertug Skule mot kong Håkon Håkonssons.

I løpet av høymiddelalderen ble innbyggertallet fordoblet, anslagsvis til 3 500. I tiårene rundt år 1300 var middelalderbyen Oslo på sitt største. Håkon Magnussons, hertug over Øst-Norge mot slutten av 1200-tallet, satte i gang en rekke byggeaktiviteter, blant annet ble Mariakirken utvidet og Akershus slott og festning påbegynt. Da Håkon skulle overta kongekronen i 1299 etter broren Eirik IIs død, valgte han Oslo som kroningsby. I 1314 ble makten sentralisert til Oslo, blant annet ved at prosten i Mariakirken ble utnevnt til rikets kansler for evig tid.^[36] Den nyutnevnte rikskansleren fikk oppgaven å oppbevare kongens segl og være fremstemann i et riksråd.^[42]

Det gamle Oslo ble rammet av gjentatte branner. Blant annet ble byen plyndret og brent av hertug Erik av Södermanland i 1308. Den ennå uferdige festningen stod imot beleiringen, og byen ble gjenreist på de gamle tomtene. Under svartedauden ble innbyggertallet redusert med omkring en tredjedel. I unionstiden med Danmark mistet byen sin status og stagnerte økonomisk. Reformasjonen reduserte kirkens betydning som økonomisk maktfaktor, og tapet av arbeidsplasser bidro til byens tilbakegang. Reformasjonen gjorde de fleste av byens mange kirker og klostre overflødige, og de ble derfor stående til forfall og plyndring etter bybrannene. ^{[trenger referanse]}

Under den svenske beleiringen i 1567 satte borgerne selv byen i brann, for så å bygge den opp igjen. Oslo hadde dertil et velutdannet akademisk miljø tilknyttet katedralen og skolen. De såkalte Oslohumanistene var en lærd krets med en betydelig litterær produksjon. Gjennom sitt virke gjorde de Oslo til landets kulturelle sentrum mellom 1580 og 1610.^{[trenger referanse]}

Christiania fra 1624

Den tre dager lange bybrannen i august 1624 ble skjebnesvanger. Av byens monumentalbygg var det kun to som overlevde brannen: Hallvardskatedralen og Oslos daværende bispegård (Oslobispen hadde i kjølvannet av reformasjonen flyttet over i det tidligere Olavsklosterets østfløy som i 1623 ble påbygd til en mer moderne bispegård). Den ødeleggende brannen førte til at byen ble nyanlagt på motsatt side av Bjørvika etter krav fra kong Christian IV. Samtidig fikk byen navnet Christiania etter kongen.

På Stortorget i Oslo står en statue av Christian IV, laget av Carl Ludvig Jacobsen.

Christiania ble reist som en befestet by omgitt av voller med bastioner og med Akershus som citadell. Reguleringsplanen etter renessansens idealer, med rette og brede gater rundt rettvinklede kvartaler, skulle hindre fremtidige branner. Det ortogonale gatenettet var opphavet til det særnorske ordet kvartal, som ikke kjennes med denne betydning i andre nordiske språk. Det opprinnelige Christiania innenfor vollene med sine fire bydeler eller kvarterer ble derfor kalt kvartalerne, inntil man på 1900-tallet begynte å bruke betegnelsen Kvadraturen om dette området.

Christian IV innførte også murtvang som brannforebyggende tiltak. Han påbød at adel og formuende borgere skulle bygge i murverk, mens jevne borgere kunne bygge i utmurt bindingsverk. Bindingsverk ble den vanligste byggemåten; ved den første branntakseringen i 1766 var ca. 50 % av forhusene oppført i bindingsverk. Men mange trosset murtvangen og bygget hus av lafteverk. Det ble motstrebende godtatt av myndighetene, og fra 1657 ble det tillatt å bygge laftehus i de nye kvartalene på oppfylt strandgrunn i Bjørvika. Etter en stor bybrann som i 1686 raserte kvartalene vest for Christiania torv ble de fleste husene gjenreist i lafteverk, og først etter neste storbrann i 1708 ble murtvangen gjennomført. Laftehusene utgjorde i 1766 ca. 30 % av bebyggelsen og murhusene bare 20 %.

Rundt byen vest for Akerselva fikk innbyggerne et 4,5 km² stort område som bymark, felles mark til bruk som beite og til dyrking, og der hver eiendom i byen kunne få et stykke å gjerde inn som egen løkke. Både på bymarken og øst for Akerselva oppsto mer selvgrodde forsteder, hvor mange arbeidsfolk slo seg ned i rimeligere trehus, men uten rett til å drive egen næring. Etter brannen i 1686 ble vollene rundt byen nedlagt og byens nye domkirke reist utenfor. I 1736 ble torghandelen flyttet etter Domkirken, til det nåværende Stortorget. Forstadsbebyggelsen begynte nå å ekspandere nordover. 1700-årene ble en økonomisk oppgangstid med betydelig vekst i skipsfart og trelasteksport, og folketallet økte mot slutten av unionstiden.

Middelalderens byråd som besto av borgermester og rådmenn ble i 1661 omdannet til eneveldets bystyringsorgan, magistraten, et kollegium av kongens embetsmenn. Borgerinnflytelsen skjedde gjennom et svakt byting og fra 1730 «de tolv eligerede menn», et valgt organ med en viss innflytelse på bystyringen.

I enevoldstiden besto oppfatningen av Christiania som hovedstad for Norge, selv om byen etter hvert mistet sin særstilling. Rådstueskriver Kastberg fra Trondheim beskrev i 1686 Christiania som landets hovedstad når det gjaldt politikk og rettsvesen, mens Bergen var landets hovedstad med hensyn til handel. Bergen var også en langt større by. Mellom 1625 og 1644 ble det avholdt ellevere herredager i Norge, halvparten av disse på Akershus, fire i Bergen og en i Trondheim. Stenderforsamlingene som ble avholdt på Akershus ble avskaffet i enevoldstiden. Saker som gjaldt mineralutvinning ble avgjort ved bergamtet på Kongsberg.^[43]

Hovedstaden Christiania

Se også: Murbyen (Oslo)

Da Norge ble skilt fra Danmark i 1814, ble Christiania hovedstad i den selvstendige staten Norge.^[44] Ved riksforsamlingen på Eidsvoll ble det ikke uttrykkelig fastsatt hvor landets hovedstad skulle være. Nicolai Wergelands forslag nevnte at Stortinget skulle ha sine møter i Christiania og underforstått at dette var hovedstaden. Mangelen på videre diskusjon tyder på at det for forsamlingen på Eidsvoll var selvsagt at Christiania var eller skulle være hovedstad. Christiania var på den tiden ikke en storby, den var på størrelse med Trondheim og halvparten så stor som Bergen. Drammen var landets største eksporthavn, Bergen var generelt den viktigste handelsbyen og Trondheim var det tradisjonelle kirkelig sentrum. Christian Fredrik selv anså Bergen som det meste passende møtested for Stortinget.^[45]

Før riksforsamlingen på Eidsvoll snakket man om flere hovedsteder i Norge, stiftshovedstedene Christiania, Kristiansand, Bergen og Trondheim som var hovedbyene i hver landsdel og hvert bispedømme. Ifølge historiker Jacob Maliks innebar grunnloven en sentralisert enhetsstat der makten ble samlet i Christiania.^[46] Før 1814 var det til dels ulik lovgivning for stiftamtene, militæret var i organisert omkring stiftshovedstedene, og der var også forvaltningen av offentlige finanser som fikk tilsyn direkte fra København. Fra stiftoverretten kunne det ankes direkte til Høiesterett i København. Med unntak av Zahlkassen ble ingen sentrale institusjoner i Norge opprettet før 1814. Da det ble fremmet ønske om eget universitet i Norge var Kristiansand, Kongsberg (der Bergseminaret allerede var), Kristiania og Hamar aktuelle. Stattholderembetet ble nedlagt i 1771. Ifølge Knut Mykland hadde Norge ved inngangen til 1800-tallet ikke en egen sentraladministrasjon. Stiftamtene var den viktigste administrative funksjonen og disse regionene var relativt avsondret fra hverandre.^[47]

I 1800 var København Norges hovedstad, men Christiania og Bergen var større enn noen danske provinsbyer. Medregnet forstedene hadde Christiania vel 12 000 innbyggere i 1814, mens Bergen hadde 17 000, og København til sammenligning over 100 000 innbyggere.^[48] De neste byene i selve Danmark var Helsingør, Odense, Ålborg, Randers og Århus med hver 5 000–6 000 innbyggere, og i hertugdømmene Flensborg med 13 000, Altona med 23 000, Kiel og Rendsborg med hver 7 000 og Glückstadt med 5 000.

Under Napoleonskrigene fra 1807 ble sjøveien mellom Norge og Danmark utrygg. For å ivareta styringen av Norge i kongens sted ble en regjeringskommisjon og en del andre offentlige organer satt opp i Christiania under ledelse av prins Christian August. Herman Wedel-Jarlsberg og Enevold Falsen kom også inn i kommisjonen.^[49] Riksforsamlingen bestemte at stortinget skulle møtes i rikets hovedstad, uten å angi navnet på byen. Nicolai Wergeland foreslo «Christiania Bye» i stedet for Rigets Hovedstad i § 68.^[50]^[51]

Statsadministrasjonen og de nasjonale institusjonene som ble etablert skapte forutsetningene for ny vekst. Offentlige tjenestemenn med god kjøpekraft og oppbygging av nasjonale institusjoner med sine bygninger stimulerte etterspørselen.^[48] En enda sterkere vekstfaktor var industrialiseringen som for alvor skjøt fart etter 1840. 1800-tallet ble en tid med sterk ekspansjon for byen, og mange offentlige bygninger ble reist – Slottet, Universitetsbygningene, Stortingsbygningen, Nationaltheatret og mange flere. De offentlige bygningene vest for Kvadraturen ble oppført på tomter i den nye bydelen som ble planlagt av Slottets arkitekt Linstow i 1838, med Karl Johans gate som hovedakse. Kvartalene her trakk til seg bedrestilte lag av befolkningen som bosatte seg i leiegårder og senere også i villastrøk som Homansbyen. Hovedtyngden av industriutbyggingen foregikk samtidig langs Akerselva på østsiden av byen, og arbeiderne slo seg ned så nær fabrikkene som mulig. Dette førte til det sosiale skillet mellom østkant og vestkant som siden har kjennetegnet byen.^{[trenger referanse]} På slutten av 1830-årene passerte Christiania Bergen som landets største by. I 1840-årene var omkring halvparten av Christianias befolkning knyttet til funksjonen som hovedstad, inkludert de mange byggearbeidene som hovedstadsfunksjonen medførte.^[52]

I andre halvdel av 1800-tallet vokste nye bydeler frem for å gi husrom til innflytterne som skulle bemanne de nye fabrikkene. 1. januar 1859 ble Bymarken og en del av Aker kommune med 9 551 innbyggere innlemmet i Christiania. 1. januar 1878 ble ytterligere deler av Aker (med 18 970 innbyggere) overført til hovedstaden. Bakgrunnen for disse byutvidelsene var at man ønsket å få regulert de sosiale og bygningsmessige forholdene i forstedene og innføre murtvang for å redusere brannfaren. I 1880- og 1890-årene var det høykonjunktur med en etter hvert hektisk byggeaktivitet, hvor mye av det som i dag kalles murbyen med leiegårder ble reist. Etter krakket i 1899 falt byggeaktiviteten sterkt, og fra 1905 ble det nesten stillstand frem til 1910/1911, da kommunen begynte å engasjere seg i boligbyggingen.^[53]

Storbyen Oslo

Veksten fortsatte i noe langsommere tempo gjennom 1900-tallet.^{[trenger referanse]} En storstilt reguleringsplan fra 1930-årene for Etterstad var delvis virkeliggjort, men arbeidet ble stoppet av krigen. Området ble overført fra Aker til Oslo i 1946 i forbindelse med utbygging etter ny plan.^{[trenger referanse]} I 1948 økte arealet og folketallet betydelig da de resterende delene av Aker kommune i Akershus ble innlemmet i hovedstaden. Aker kommune var da 27 ganger større enn Oslo i geografisk utstrekning og hadde rundt 133 000 innbyggere.^[54] Byens nye rådhus sto ferdig i 1950 etter å ha vært under bygging siden 1931.

I 1950-årene ble det gjennomført en storstilt utbygging av drabantbyer i det tidligere Østre Aker for å løse boligmangelen i Oslo. Grefsen og Kjelsås ble også bygget ut, i det vesentligste med villaer og tomannsboliger. Drabantbyene rundt Østensjøvannet hadde hatt bytrikkforbindelse med byen siden mellomkrigstiden, men denne ble vesentlig opprustet da T-banen ble åpnet i 1966 og knyttet også Groruddalen til byens sentrum. De vestlige og østlige banene ble knyttet sammen i 1993 med Fellestunnelen.^{[trenger referanse]}

Byens 1000-årsjubileum ble feiret i 2000, bare 50 år etter byens 900-årsjubileum. Dette ble begrunnet med at nyere arkeologiske utgravninger^[55] påviste at Oslo hadde en bystruktur allerede rundt år 1000; Kulturhistorisk museum uttalte i 2011 at «den eldste bymessige bebyggelsen som hittil er blitt utgravd i Gamlebyen går tilbake til ca. 1025».^[56]

Det tidligere 900-årsjubileet ble begrunnet med at Snorre i Heimskringla forteller at Oslo ble grunnlagt rundt år 1048 av kong Harald Hardråde.

Naturgitte forhold

Geologi

Utdypende artikkel: Oslofeltet

Oslo danner en forsenkning i terrenget, Oslogryta, som ble dannet etter den geologiske tidsperioden perm. Nedsynkingen medførte at eldre bergarter ble bevart, og vulkansk aktivitet ga karakteristiske syenitter og rombeporfyrer.

De sentrale delene av Oslo ligger på et underlag av skifer og knollekalk. Sistnevnte danner rygger i bylandskapet, slik som St. Hanshaugen, mens skiferen ligger i senkningene mellom ryggene. Under dette finnes alunskifer, som også inneholder noe uran. Alunskiferen skaper problemer, da den kan ese ut og skade infrastruktur og bygningsfundamenter. Øst for sentrum ligger Ekeberg med 1–2 milliarder år gammelt grunnfjell – gneiser og granitter fra prekambriumtiden. Nord for sentrum ligger åser som Grefsenåsen, Holmenkollen og Tryvannshøyden; disse består i all hovedsak av magmatiske bergarter. Her finnes blant annet den kjente nordmarkitten, brukt blant annet i Stortingsløvene.^[57]

Isen smeltet og trakk seg tilbake fra Oslogryta for omkring 9 000 år siden. Alt land i Oslo som nå ligger lavere enn 210 meter over havet lå den gang under havoverflaten. Isen førte med seg store mengder sand, som i dag ligger som rygger i landskapet, blant annet på Linderud og ved vannene i Nordmarka. Flere av slettene i byen, blant annet ved Ullevaal Stadion og på Majorstuen, var tidligere fast leirbunn i sjøen som oppsto da Oslofeltet sank ned i permtiden. I disse områdene siver saltvann fortsatt bort, noe som gjør at leiren kan forandre karakter og rase ut. Dette vanskeliggjør blant annet bolig- og T-banebygging.^[57]

Klima

Oslo har et fuktig kontinentalt klima med fire klart definerte årstider. Somrene i Oslo er som regel varme med temperaturer på 20–23 °C på dagtid og 12–15 °C på natten. Oslo har landets varmeste gjennomsnittlige sommertemperatur i perioden juni til august, og maksimumstemperaturer på over 25 °C er svært vanlig i sommermånedene^[58]. Vintrene er som regel kjølige med en middeltemperatur på –2 °C i januar, men er betydelig mildere enn lenger inn i landet. Årsaken til det gunstige klimaet er byens geografiske plassering, skjermet av åser på alle kanter, samt fjordens modererende effekt. Dette gir innslag av både innlands- og kystklima. Grunnet sin nordlige beliggenhet har Oslo om lag 18 timer med solskinn i månedsskiftet juni/juli, men bare 6 timer i slutten av desember. Årsnedbøren i Oslo (Blindern) er 763 mm^[59] fordelt på 166 nedbørdøgn, der vintrene er noe tørrere enn somrene. Snøfall fordeler seg jevnt utover vintermånedene, og i gjennomsnitt er det mer enn 25 cm snø i 30 dager hvert år. Oslo har snaut 1 700 soltimer årlig.^[60]

Den høyeste temperaturen målt i Oslo er 35,0 °C 21. juli 1901 på Observatoriet. Dette er samtidig også norgesrekord for høyeste temperatur i juli.^[61] Siden 1937 er værobservasjonene for Oslo foretatt på universitetsområdet på Blindern. Den høyeste temperaturen målt på Blindern er 34,6 °C 27. juli 2018^[62]. Den laveste temperaturen målt i Oslo by er –26,0 °C på Blindern 3. januar og 19. januar 1941.^[63] Den laveste temperaturen målt i Oslo kommune er -31,1 °C på Bjørnholt i Nordmarka natt til 6. januar 2024. Målingene på Bjørnholt begynte i 2007 og det kan ha vært lavere temperatur tidligere. Avstand fra Oslofjord, klarere luft og terreng medvirker til at Bjørnholt er kaldere enn bybebyggelsen lenger nede.^[64]

Klimadata for Oslo, Blindern (94 moh.)
Måned	Jan	Feb	Mar	Apr	Mai	Jun	Jul	Aug	Sep	Okt	Nov	Des	År
Normal maks. temp. °C	0.1	1.1	5.3	11.0	16.7	20.4	22.7	21.3	16.4	9.6	4.4	0.9	10,8
Døgnmiddeltemp. °C	−2.3	−1.9	1.3	6.2	11.4	15.3	17.6	16.4	12.1	6.5	2.1	−1.4	7,0
Normal min. temp. °C	−4.7	−4.7	−2.1	2.1	6.8	10.8	13.4	12.5	8.6	3.8	0.0	−3.7	3,6
Nedbør (mm)	58	46	41	48	60	80	87	103	82	93	85	54	837

Diagram	Alle verdier gjelder for perioden 1991–2020. • Kilde: https://seklima.met.no/, https://snl.no/klima_i_Norge#-Middeltemperaturer_(%C2%B0C)_i_Norge
	58 0 -5	46 1 -5	41 5 -2	48 11 2	60 17 7	80 20 11	87 23 13	103 21 13	82 16 9	93 10 4	85 4 0	54 1 -4

Temperaturnivået har tendert til å være noe høyere de seneste år, særlig i vintermånedene. Ser man på gjennomsnittet for årene 1991–2020 har middeltemperaturene for januar og juli økt sammenlignet med den forrige normalperioden (1961–1990). Middeltemperaturen er på 7 °C i den nye normalen (1991–2020), opp fra 5,6 °C i perioden 1961–1990.

Geografi

Oslos fastland og øyer utgjør 454 km² og det er 27 km² innsjøoverflate i kommunen. Skog dekker 289 km² og dyrket mark 8 km². Til Oslo hører også 27 km² av Oslofjorden.^[65]

Oslo har ut fra sin geografiske beliggenhet innerst i Oslofjorden vært et naturlig knutepunkt mellom sjøen, de store landområdene nord for byen og landeveien sørfra over Ekeberg. Både fjorden og åsene omkring er populære mål for friluftsliv og rekreasjon. I nord er Nordmarka et område av skog og vann, der særlig Bogstadvannet, Sognsvann og Maridalsvannet er kjent for utenomverdenen. Østmarka avgrenser byen mot øst, og er samtidig et viktig rekreasjonsområde for befolkningen i de østlige bydelene. Høyeste punkt i Oslo kommune er Kjerkeberget, 629 moh. Dette er for øvrig også Oslos nordligste punkt.

Byen er delt opp av en rekke elver som renner fra Marka ut i fjorden. Oslos opprinnelige byelv Alna (Loelva), er omtalt i sagaer og andre middelalderkilder. Alna definerte det gamle Oslos østgrense mot takmarkene frem til slutten av 1200-tallet, da man utvidet bybebyggelsen over på østsiden av Alna. Oslos første teglverk ble anlagt rundt 1290 ved Alnaэelvas utløp. På 1200-tallet var det også møllebruk i tilknytning til fossene på Kværner. På 1500-tallet kom oppgangssaga. På 1700-tallet var det hele 10 sagbruk oppover Alna. Alna er i dag et satsingsområdet for gjenåpning i og med Kommunedelplan for Alna miljøpark.

Akerselva (også kjent under navnet Frysja) regnes i dag som byelva der den flyter drøyt 8 kilometer fra Maridalsvannet til Bjørvika. Det meste av Akerselva er i dag oppe i dagen, og det arbeides med gjenåpning av det nedre strekket mellom Vaterland og Bjørvika. Akerselvas tallrike fosser har betydd mye for byens industrielle utvikling. I dag er rekreasjonsverdien den største verdien ved elva.

Andre viktige elver er Lysakerelva, Ljanselva og Hovinbekken. Dessuten finnes en rekke bekker som nå i lange partier går under jorda. For flere av disse foreligger det planer om å åpne deler av de gamle bekkeløpene. Også i Oslomarka renner et stort antall elver og bekker. Nordmarksvassdraget er forløperen til Akerselva ovenfor Maridalsvannet, mens Sørkedalselva er en forløper til Lysakerelva ovenfor Bogstadvannet.

Plante- og dyreliv

Oslo har, i norsk målestokk, et svært rikt planteliv. Det er fire hovedårsaker til dette. For det første er klimaet gunstig og byen er nordgrense for en del varmekjære planter. For det andre er geologien variert med surt grunnfjell, syenitt og alunskifer, og mye basisk kalkstein og leirstein. Dette gir flere slags vekstforhold. For det tredje har innførsel av nyttevekster i middelalderen og senere til Botanisk hage gitt spredning av eksotiske arter, spesielt i de indre, østlige bydeler. Og endelig har den livlige skipsfarten gitt spredning av ballastplanter fra fjerne strøk.

Oslo er blant de nordligste steder for bøk, og det er edelløvskog for eksempel på Ola Narr og på Bogstad. Oslos fylkesblomst, bakkekløver, er en varmekjær art som trolig kom i varmeperioden i bronsealderen og bare etterlot én bestand – på Hovedøya.^[66] Munker og nonner etterlot hunderot, skvallerkål, legepestrot, kattemynte og bulmeurt. Senere, sjeldne, søreuropeiske arter inkluderer klistersvineblom, lodnefiol, taggsalat og smaltimotei. Kalkfjellet gir grobunn for sjeldne arter som markmalurt, piggeple, hunderot, ekte malurt, byreseda og smørbukk, og unike Oslo-arter som hjorterot og oslosildre, som nå er på retur. Langs havneanlegg forekommer hirse og villdurra en sjelden gang. Byens elver fører til at skogsarter som vasshøymol, sverdlilje, skogsivaks og brunrot kan trives, og langs Akerselva alene finnes over 200 plantearter.^[67] I Botanisk hage er en representativ Oslo-flora bygget opp på den såkalte «Osloryggen».

Dyre- og fuglelivet er rikest langs Lysakerelva og Akerselva, i tillegg til Nordmarkas bestander med elg og rådyr. Tettbebyggelsen skjuler grevling, ekorn, piggsvin og streifende rødrev. Elvene har bever, fossekall og langt sjeldnere grønnspett, og mange slags insekter som bidrar til å pollinere unike planteslag. Noen ganger observeres sel i fjorden.

Bylandskap

Indre og ytre by, østkant og vestkant

Utdypende artikkel: Østkant og vestkant i Oslo

Av Oslo kommunes areal på 454 km² utgjør området med bybebyggelse, kalt byggesonen, 147 km², mens øyene og Marka dekker resten.

Byggesonen er delt i indre og ytre by. Indre by, sentrum og den tette bybebyggelsen i et to til fire kilometers belte med boligstrøk rundt sentrum, utgjør i areal 16–17 000 dekar og har cirka 190 000 beboere. Bybildet preges av gater, plasser, parker og kvartaler med bygårder. Befolkningstettheten er om lag tre ganger så høy som i ytre by. Sentrum er området på begge sider av Karl Johans gate, der forretninger, kontorer og offentlige bygninger dominerer. Resten av byggesonen er ytre by med for det meste frittliggende bygninger i drabantbyer, villastrøk og næringsområder.

Siden slutten av 1800-tallet har byen vært delt i østkant og vestkant, som er en økonomisk og sosial todeling som fremdeles gir seg uttrykk i forskjeller i inntekt, utdanning, levealder m.m. mellom den mer velstående tredelen av befolkningen på vestkanten, og folk på østkanten. Både indre og ytre by er delt i øst og vest (indre øst, indre vest, ytre vest). Ytre øst, der det bor mer enn 250 000, består av Groruddalen mot nordøst og mot sørøst bydelene Østensjø, Søndre Nordstrand, og Nordstrand (med strøkene Nordstrand, Bekkelaget, Ljan og flere som utgjør unntaket fra det økonomiske øst-vestskillet).

Strøk og nabolag

Oslo rådhus og Akershus festning
Foto: Jon Rogne

Slottet med barnetoget i front under en 17. mai-feiring.
Foto: Morten Johnsen

Oslo sentrum

Utdypende artikkel: Sentrum (Oslo)

Oslo sentrum strekker seg fra Slottet og Slottsparken i vest til Oslo sentralstasjon og Vaterland i øst. Her ligger det Christiania som ble reist etter bybrannen i 1624, som nå kalles Kvadraturen. Sør for Kvadraturen ligger Akershus festning, et festningsverk som har sin opprinnelse fra slutten av 1200-tallet under hertug Håkon Magnusson (fra 1299 kong Håkon V).

Oslos hovedgate, Karl Johans gate, går i retning sørøst-nordvest gjennom sentrum. Langs Karl Johans gate finnes flere av hovedstadens mest kjente bygninger, blant andre Oslo domkirke, Stortingsbygningen, Grand Hotel, de gamle universitetsbygningene og Nationaltheatret. Like sør for Karl Johan finnes Oslo rådhus, oppført 1931–50 og innviet i forbindelse med feiringen av byens 900-årsjubileum. Nord for Karl Johan ligger blant annet Tullinløkka med sine muséer. Sentrums østlige deler, Vaterland, ble revet omtrent i sin helhet fra slutten av 1950-årene. Området er nå bebygd med høyhusene Postgirobygget og Oslo Plaza, flerfunksjonsarenaen Oslo Spektrum og kjøpesentre som Oslo City og Byporten.

Indre vest

Vest og sørvest for slottet ligger byens ambassadestrøk. Dette strekker seg gjennom bydel Frogner og strøk som Skillebekk, Skarpsno, Frogner og mot den tidligere bygrensen mot Skøyen. Størstedelen av bydelen består av klassiske leiegårder med store leiligheter, hvorav Gimle er regnet^{[av hvem?]} som de mest eksklusive.^{[trenger referanse]} Deler av området har også strøk med store villaer i mur og tre, blant annet den historiske villaforstaden Homansbyen. Denne og det senere villastrøket Gimle er regulert til bevaringsområde.^{[trenger referanse]} Andre nabolag i området er Uranienborg og Briskeby, og dessuten Majorstuen med handlegata Bogstadveien som er blant landets dyreste når det gjelder utleiepriser for forretningslokaler.^{[trenger referanse]}

Området St. Hanshaugen har fått sitt navn fra parken med samme navn som ligger nord/nordøst for Slottet. Området består i stor grad av leiegårder. Bislett og Bislett stadion ligger vest i bydelen, og lenger øst ligger Gamle Aker kirke, Oslos eldste bygning.^[68] NRKs hovedkvarter ligger på Marienlyst. Lovisenberg og Ullevål sykehus ligger også i bydelen. I de mer sentrumsnære delene av bydelen ligger arbeiderbevegelsens bastion Youngstorget og Hammersborg med sine mange kirker. Lenger nord ligger strøket Ila.

Ytre vest

Bydel Ullern er i hovedsak preget av villabebyggelse og danner den sørvestre delen av Oslo med grense mot Bærum. Denne grensen går langs Lysakerelva. Andre strøk i området er Montebello, Bestum og Lilleaker. Ved fjorden ligger halvøya Bygdøy med blant annet Kongsgården, Oscarshall og Folkemuseet. Bygdøy hører administrativt til Bydel Frogner. Bydelsadministrasjonen for Bydel Ullern ligger på søndre Huseby (Montebello/Smestad).

Bydel Vestre Aker er også i stor grad preget av villabebyggelse og strekker seg nordover til Nordmarka. Røa, Vinderen, Slemdal og Holmenkollen er blant områdene som ligger i denne bydelen, i tillegg til vestkantens eneste drabantby, Hovseter. Et av Oslos mest kjente landemerker, Holmenkollbakken, assosieres med Vestre Aker, men ligger strengt tatt i Nordmarka rett innenfor markagrensa. Tryvannstårnet og Bogstad gård er også kjente steder i området, begge rett innenfor markagrensen. Bogstad ligger ved inngangen til Sørkedalen, som danner det nordvestre hjørnet av Oslo. På jordene til Bogstad gård ligger også Oslo Golfklubb og Bogstad Camping. Bydelsadministrasjonen for Bydel Vestre Aker ligger på nordre Huseby (ved gardeleiren).

Oslo nord

Oslos nordlige del er samlet i Bydel Nordre Aker. Vest i bydelen ligger Universitetet på Blindern, med Rikshospitalet på Gaustad like i nærheten. Øst for Universitetet ligger det nå dyre boligstrøket Ullevål Hageby, opprinnelig reist som «hus for småkårsfolk», og ved Sognsveien ligger Ullevaal Stadion. Nord for Ring 3 ligger Sogn studentby, bygget som deltakerlandsby til OL i 1952.^{[trenger referanse]}

I de sentrale delene ligger boligområdene Tåsen, Berg, Korsvoll og Nordberg. Mot Akerselva ligger Nydalen, et tidligere industriområde som nå har en av Norges største tettheter for IT-virksomheter og også huser Handelshøyskolen BI. Øst for elva ligger Disen, Kjelsås og Grefsen, opprinnelig arbeiderklassestrøk som nå i lang tid har vært regnet^{[av hvem?]} som meget attraktive boligstrøk.^{[trenger referanse]}

Oslo nord grenser til Nordmarka, med mange innfallsporter for friluftsliv. Det populære badevannet Sognsvann ligger like over markagrensen fra Kringsjå, ikke langt unna Kringsjå studentby. Noe lenger øst er Kjelsås innfallsporten til Maridalen, der Maridalsvannet fungerer som kilde til drikkevann for 90 % av byen.^{[trenger referanse]}

I Maridalen er det flere mindre grender, som Sandermosen, Snippen og Movatn, som alle har stasjoner til Gjøvikbanen.

Groruddalen

Utdypende artikkel: Groruddalen

Oslos nordøstlige bydeler består av drabantbyer utbygget etter andre verdenskrig, og omtales gjerne bare som Groruddalen. Groruddalen består i hovedsak av industriområder i dalbunnen og boligstrøk i åssidene.

Området består av de administrative bydelene Bjerke, Alna, Grorud og Stovner. Groruddalen dekkes av 3 hovedveier som kommer inn fra nord til Oslo. I vest går Trondheimsveien (riksvei 4) som går fra Sinsenkrysset nordøstover forbi blant annet Grorud og Stovner. Litt lenger øst går Østre Aker vei (riksvei 163) fra Økern forbi Veitvet til Lørenskogveien og E6 i Lørenskog. Litt øst for denne kommer E6 fra Ring 3 og svinger nordover dalen fra Ulven og passerer Alnabru, Furuset og Kalbakken på sin vei til Lørenskog i Akershus. Dagens E6 erstattet Strømsveien som innfartsvei til Oslo. Strømsveien snegler seg rundt E6 og har felles trasé nord ved grensen. Kollektivtilbudet i dalen består av buss, T-bane og tog. Til vest i dalen går Grorudbanen til Vestli, mens i øst går Furusetbanen til Ellingsrudåsen. Nede i dalen går jernbanens hovedbane.

Vest i Groruddalen ligger Bydel Bjerke. Boligbebyggelsen i bydelen ligger i hovedsak langs Trondheimsveien. Langs Østre Aker veis søndre del er det industri- og næringsvirksomhet. Aker universitetssykehus og Bjerke Travbane ligger i bydelen. Krigsskolen ligger i nord, mot Lillomarka.

Bydel Grorud ligger i det nordøstre hjørnet av Groruddalen. Grorud gård som har gitt navn til bydelen ligger langs riksvei 4. Bydelen består av områder som Ammerud, Grorud, Kalbakken, Rødtvet, Nordtvet og Romsås. Mange av disse områdene forbindes ofte med store områder med blokkbebyggelse, men de har også en betydelig småhusbebyggelse. Bydelen grenser til Lillomarka.

Oslos østligste bydel er Bydel Stovner. Mye av bydelen domineres av blokkbebyggelse fra 1960- og 70-årene; dette gjelder blant annet områdene Fossum, Rommen, Vestli og Tokerud. Lenger sør i bydelen ligger områder som Gamle Stovner, Høybråten og Haugenstua; disse ble utparsellert fra ca. 1910 og består i større grad av eldre villabebyggelse. Bydelen ligger tett inntil Gjelleråsmarka.

På sørsiden av Groruddalen ligger Bydel Alna. Denne betjenes av Furusetbanen, og her ligger strøk som Tveita, Haugerud, Lindeberg, Furuset og Ellingsrud. Bydelen har fått sitt navn fra Alna gård som sannsynligvis har fått navn fra Alnaelva som renner gjennom området. Alna har også en av Oslos større godsterminaler, samt kjøpesentre som Alna Senter og IKEA på Furuset.

Indre øst

Som indre øst regnes vanligvis de administrative bydelene Gamle Oslo, Grünerløkka og Sagene. Bydel Gamle Oslo har sitt navn etter Gamlebyen, som var stedet der det opprinnelige Oslo lå i middelalderen. Etter at byen ble flyttet til motsatt side av Bjørvika under navnet Christiania, fortsatte imidlertid enkelte å bo i Gamlebyen, spesielt rundt Oslo Hospital. Området ble igjen innlemmet i byen i 1859. I Gamle Oslo ligger også den gamle forstaden Grønland og deler av Tøyen, kjent som multikulturelle bydeler, selv om områdene i dag opplever synkende andel innvandrere. Lenger øst ligger blant annet Enerhaugen, Jordal, Vålerenga, Ensjø og Helsfyr.

Den administrative bydelen Grünerløkka har fått navn etter strøket Grünerløkka. Dette gamle arbeiderklassestrøket ble gentrifisert tidlig i 1990-årene og har utviklet seg til å bli et «hipt» strøk med mange kafeer.^{[trenger referanse]} Grünerløkka er også kjent for sitt pulserende kulturliv, med blant annet steder som Parkteatret og Blå. Øst for den egentlige Grünerløkka ligger gamle industristrøk som Sofienberg og Dælenenga, og Rodeløkka med sin bevaringsverdige trehusbebyggelse. Enda lenger øst ligger nabolag som Hasle og Carl Berner.

Nord for Grünerløkka ligger flere tradisjonsrike arbeiderklassestrøk. Øst for Akerselva ligger Torshov, skildret i Oskar Braatens fortellinger og skuespill. Like over elva ligger Sagene, som helt siden sagbruksdriften på 1500-tallet har vært knyttet til industri. I grenselandet mellom Sagene og Torshov lå blant annet Myrens Verksted, med fabrikklokaler nå tatt i bruk av NRK Østlandssendingen. Nord for Torshov og Sagene ligger henholdsvis Sandaker og Bjølsen.

Sørøst

I bydel Nordstrand i Oslo sørøst ligger åsen Ekeberg, der Norway Cup arrangeres på Ekebergsletta hver sommer. Områdene rundt, som Bekkelaget og Nordstrand, preges av velstående villabebyggelse og kalles ofte «østkantens vestkant». Området ble bygget ut i mellomkrigstiden etter at Ekebergbanen gjorde det mulig å pendle inn til byen. Lenger sør i bydelen ligger Ljan og Ljabru. Øst for disse ligger Karlsrud og Lambertseter, landets første drabantby, bygget ut av OBOS fra 1951.

Øst for høyderyggen med Lambertseter og Karlsrud ligger bydel Østensjø. Denne bydelen har fått navn etter Østensjøvannet, som danner et naturlig midtpunkt i området. Vest for vannet ligger Abildsø, Ryen og Manglerud, og i nord Høyenhall, Bryn og Godlia. Øst for Østensjøvannet ligger drabantbyene Oppsal, Bøler og Bogerud i rolige omgivelser ved inngangen til Østmarka. Med unntak av en god del eldre villabebyggelse enkelte steder ble alle disse områdene bygget ut i stor skala i etterkrigstiden, og preges av en god blanding av rekkehus og blokkbebyggelse.

Oslos sørligste og største bydel er Søndre Nordstrand, som strekker seg mellom fjorden og Østmarka. Dette er også den nyeste delen av Oslo. Utbyggingen av området startet i 1980-årene, med nye nabolag som Mortensrud, Lofsrud, Holmlia, Prinsdal og Bjørndal. Bydelen er det området i Oslo som har de største arealene som fremdeles er tilgjengelig for ytterligere ekspansjon. Bydel Søndre Nordstrand har også betydelige friarealer, blant annet det populære badestedet Hvervenbukta. Bydelen huser også Grønmo Golfklubb og Klemetsrud energigjenvinningsanlegg.

Parker og grøntområder

Utdypende artikler: Parker i Oslo og Turveier i Oslo

Oslo er en grønn by. Byens lave tetthet er utnyttet til treplanting i gatene, forhager, og små grøntanlegg der anledningen byr seg. Et nett av turveier binder parkene sammen og knytter byen til marka.

Fra byens vekst skjøt fart tidlig på 1800-tallet ble det etablert parker, fra 1860-årene tok kommunen ansvaret, og i indre by finnes i dag mer enn 50 parker. Østkanten har vært politisk prioritert ved nyanlegg fra slutten av 1800-tallet og har mange store parker, mens deler av den tette byen på vestkanten har mindre god parkdekning. Av byens befolkning er det vel 5 % som ikke har et grønt område innen 300 meter fra bolig.

Ytre by er kjent for villaområder med hager, og for drabantbyer med god dekning av grøntområder og turveier og unik nærhet til marka, det store skogområdet som omkranser Oslo. Akerselvas bredder er siden 1915 opparbeidet som et sammenhengende belte med park og turveier. Halvøya Bygdøy og noen av øyene nærmest sentrum er offentlig tilgjengelige og tilbyr parkskog og badeplasser. Fjordbyen, som skal erstatte havneanlegg langs sjøkanten i de mest sentrale byområdene, vil gi enda bedre tilgang til fjorden, blant annet gjennom en sammenhengende havnepromenade.

Kultur og underholdning

Utdypende artikkel: Kultur i Oslo

Turisme

En rekke av Norges mest populære turistmål ligger i Oslo. Innovasjon Norge regner Frognerparken som Norges mest populære attraksjon, og anslår at anlegget har mer enn én million årlige besøkende. Likevel er ikke Frognerparken med på Innovasjon Norges liste over de 50 mest besøkte attraksjonene i Norge, da besøkstallene er usikre. Den ordinære topp 50-listen toppes av Holmenkollen og Skimuseet, som hadde 686 857 besøkende i 2006. Holmenkollbakken var en av de mest kjente hoppbakkene i verden og et landemerke i Oslo, før den ble revet høsten 2008 for å gjenoppstå før Ski-VM 2011.

På niendeplass er Vikingskipshuset på Bygdøy, med 314 560 besøkende. Dette museet rommer arkeologiske skipsfunn fra Vikingtiden, Tuneskipet, Gokstadskipet og Osebergskipet, og gjenstander funnet ved utgravningen av dem. På tolvteplass er Nasjonalgalleriet, et kunstmuseum med en særlig god samling av norsk nasjonalromantikks malerkunst og av Edvard Munchs bilder. På henholdsvis syttendeplass og tyvendeplass følger Frammuseet og Kon-Tiki Museet^[sic], som sammen med Norsk Maritimt Museum utgjør de tre kjente museene på Bygdøynes.

På 23.-plass ligger Norsk Folkemuseum, landets største kulturhistoriske museum, og det eneste som har landsdekkende samlinger fra 1500-tallet og til i dag. På 24.-plass ligger Akershus slott og festning, en middelaldersk kongeborg og renessanseslott omgitt av en bastionfestning. I tillegg er fornøyelsesparken Tusenfryd med på listen på en fjerdeplass med 501 235 besøkende, selv om denne ligger like utenfor bygrensen i Ås kommune.^[69]

Tall fra 1999 viser at Oslo har 7,7 millioner overnattinger og over 700 000 dagsbesøkende, noe som skaper en omsetning på om lag 10 milliarder koner. De besøkendes forbruk skaper ca. 12 000 arbeidsplasser, noe som tilsvarer 4,3 % av sysselsettingen i privat sektor i Oslo.^[70] I 2012 mottok Oslo 166 cruiseskip med omkring 300 000 passasjerer på dagsbesøk (i 2013 var det 159 anløp), dette gjør Oslo til landets tredje største cruisehavn bak Bergen og Geiranger.^[71]^[72]

Byen Oslo oppsto på Sørenga i Gamlebyen – trolig i området ved Klemetskirken. Ruinen ble frilagt til 1000-årsjubileet for Oslo. Den tilhører Kulturminnet Oslo middelalderby som i helhet er fredet etter Kulturminneloven.
Foto: Pål Giørtz

Kulturvern

Etter kulturminneloven er kulturminner fra oldtiden og middelalderen (inntil år 1537), samt stående bygg fra før 1650, automatisk fredet. I Oslo gjelder dette en stor mengde helleristninger, gravhauger, rester av gruver og veifar, bygningsruiner og liknende både i byen og i Marka. Av hele bygninger finnes Gamle Aker kirke, deler av Akershus slott og festning, de eldste bygningene i Kvadraturen og en del hus fra andre kanter av landet som er flyttet til Norsk Folkemuseum på Bygdøy. Noen av dagens hus står på kjellere som er fredet etter denne bestemmelsen.

Hele den såkalte murbyen, det vil si bybebyggelsen oppført før Kristianiakrakket i 1899, er av kommunen regulert til bevaring. I tillegg er flere bygninger og fasader i Oslo fredet av Riksantikvaren. Disse, og en rekke andre bygninger, er oppført på Byantikvarens gule liste. Oppføringene på den gule listen er kategorisert etter 3 kriterier: fredet, vernet (spesialområde), og bevaringsverdig.^[73] Dette gir uttrykk for hvor sterkt de er beskyttet. Fredet er kategorien som gir det sterkeste vernet.^[73] Fredning vedtas i henhold til kulturminneloven av staten ved Riksantikvaren.^[73] Kategorien vernet omfatter områder og bygninger som kommunen har regulert til spesialområde for bevaring i henhold til plan- og bygningslovens § 25.6.^[73] Bevaringsverdig er kategorien av objekter som kulturvernmyndighetene og plan- og bygningsetaten kan ta særskilte hensyn til, idet de betraktes som verneverdige uten at det er fattet noe formelt vedtak etter §§ 74.2 og 92 i plan- og bygningsloven.^[73] Per mai 2009 er det 11 722 objekter på den gule listen.^[74]

Akershus festning står oppført med 54 objekter på den gule listen. De fleste ble betraktet som fredet ifølge et statlig direktiv av 1934, men en del objekter er listeført så sent som 14. april 2004.^[74] I 2006 ble femten kvartaler på Grünerløkka områdefredet under betegnelsen Birkelunden kulturmiljø. Dette var det første bykulturmiljøet i Norge som fikk slikt vern.

Eksempler på fasade- eller skjermbevaring er Paleet shoppingsenter på Karl Johans gate 37–43. Ved fornyelsen som ble fullført i 1990 ble fasadene mot Karl Johans gate bevart eller gjenreist som kopier, mens hele innmaten i bygningene ble revet og gjenreist med moderne konstruksjoner. Det samme har skjedd med «Gyldendalhuset» på Sehesteds gate 4, hvor arkitekt Sverre Fehn står for nybygget fra 2007 bak de gamle fasadene.

En del bygninger er flyttet til Folkemuseet. Flere mindre bolighus i lafteverk eller bindingsverk kommer fra forstedene Enerhaugen, Vaterland, Vålerenga og Hammersborg. Fra Kvadraturen kommer Garmanngårdens bakbygning (Hans Nielsen Hauges fengsel), Collettgården fra Kirkegata 16, Bokbindergården fra Tollbugata 14, Generalitetsgården fra Dronningens gate 15, leiegården fra Wessels gate 15 og flere andre.

Oslos fylkes tusenårssted er Middelalderbyen. Enkelte av bydelene har også sine egne tusenårssteder: Gamle Bydel Bjerke hadde Økernparken, mens den tidligere Bydel Uranienborg–Majorstuen hadde Valkyrie plass.

Scenekunst

Oslos teaterhistorie regnes gjerne tilbake til 1780, da byens Dramatiske Selskab ble stiftet. I 1837 åpnet Christiania Theater, og i 1899 dennes direkte fortsettelse Nationaltheatret. Siden 1990 arrangerer Nationaltheatret Ibsenfestivalen hvert eller annethvert år. Nationaltheatret har i dag underavdelingen Torshovteatret.

Det norske teatret har siden 1912 satt opp dramatikk på nynorsk og norske dialekter. Teatret fikk i 1985 sitt eget bygg i Kristian IVs gate. Byens tredje institusjonsteater, Oslo Nye Teater ble opprettet i 1959, da Det Nye Teater (stiftet 1929) og Folketeatret (åpnet 1952) slo seg sammen. Teatret holder i dag til i Det Nyes funkisbygning i Rosenkrantz' gate.

Hovedstaden er sete for Statens teaterhøgskole, som nå er en del av Kunsthøgskolen i Oslo. Her utdannes skuespillere og instruktører. Etter hvert har det kommet til flere private scenekunstskoler, blant annet Nordisk Institutt for Scene og Studio (NISS) og Nordic Black Theatre.

Den Norske Opera hadde sin første forestilling i Folketeatret ved Youngstorget i februar 1959. Operaen flyttet i 2008 til et eget operabygg i Bjørvika, og har opplevd en kraftig økende interesse for virksomheten. Operabygningen har blitt et viktig turistmål, og i den første sesongen i nytt bygg ble det solgt 285 000 billetter, noe som utgjorde 99,6 % av de tilgjengelige setene.^[75] Et profesjonelt ballettensemble var en del av operaen, da den startet i 1959. I 1993 fikk dette navnet Nasjonalballetten, og etter innflyttingen i nytt hus heter institusjonen Den Norske Opera & Ballett.

Statens operahøgskole og Statens balletthøgskole er nå begge integrert i Kunsthøgskolen i Oslo. Norges dansehøyskole er en separat institusjon som trekker linjene tilbake til Jorunn Kirkenærs ballettskoler. En annen skole innen sang og dans er Bårdar Akademiet, som gir tilbud mer rettet mot moderne musikkteateroppsetninger.

Musikk

Orkestre

Oslo-Filharmonien (1919) er et profesjonelt og selvstendig symfoniorkester. De største profesjonelle orkestre for øvrig er Operaorkesteret og Kringkastingsorkestret (KORK). I tillegg til å utføre oppgaver for sine respektive institusjoner, oppfører også disse orkestrene store, symfoniske verker. Oslo kammerorkester ble stiftet i 1957. Barokkanerne (1989) og Oslo Circles (2015) er profesjonelle ensembler som har spesialisert seg på barokkmusikk. Oslo Symfoniorkester er basert på amatørmusikere.

Kor

Operakoret er Norges eneste kor med fast ansatte sangere på full tid. Oslo Filharmoniske Kor er knyttet til Oslo-Filharmonien, men har også egne produksjoner. Det Norske Solistkor er et profesjonelt kammerkor som består av 26 frilanssangere. Andre kammerkor er Oslo Kammerkor, Schola Cantorum og Kammerkoret NOVA.

Kor med lang tradisjon i fremføring av store kirkemusikalske verker er blant andre Oslo Domkor, Cæciliaforeningen (landets eldste blandete kor) og Oslo Bach-kor. Oslo Gospel Choir (etablert 1988) har utgitt mer enn 20 plater. Kvindelige Studenters Sangforening regnes som verdens eldste kvinnelige akademiske kor. Den norske studentersangforening og Guldbergs Akademiske Kor er blant de mest aktive mannskorene i byen. Oslo har videre en rekke amatørkor, ofte knyttet til menigheter og organisasjoner.

Gruppen av barnekor omfatter blant andre Sølvguttene, Det norske jentekor, St. Hallvard-guttene og Oslo Domkirkes Guttekor.

Jazz, pop og rock

Jazzen ser ut til å ha kommet til Oslo (og Norge) i eller like før 1920.^[76] Musikkformen ble raskt populær, blant annet som en følge av Louis Armstrongs besøk i 1934. Oslo Jazzfestival arrangeres hvert år i august siden 1986.

De aller mest populære artistene i pop og rock opptrer gjerne på kombinerte arenaer som Oslo Spektrum, Valle Hovin stadion og Vallhall. På nivået under ligger de som klarer å fylle reine konsertlokaler som Rockefeller Music Hall og Sentrum Scene (som tidligere var kino). De viktigste festivalene i byen innen populærmusikk er Norwegian Wood i Frognerparken og Øya i Middelalderparken.

Korps og janitsjar

Norges Musikkorps Forbund har om lag 120 medlemskorps i Oslo, herav to tredeler skolekorps. Kampen Janitsjarorkester som ble stiftet 1929, regnes som byens fremste voksenkorps. Viktig er også Gardemusikken, som består av vernepliktige og har omtrent 80 deltakere.

Kino

Oslos første kino var Kinematograf-Teatret i Stortingsgata 12, som åpnet i 1904. De følgende tiårene ble det etablert mer enn tjue kinoer i byen, alle private. I 1918 vedtok imidlertid bystyret at det skulle være kommunalt kinomonopol (Oslo kinematografer), og dette var et faktum fra 1926.

Den kanskje mest kjente Oslo-kinoen er Colosseum, som er verdens største THX-kino med 978 seter. Andre kjente kinoer er Saga, Eldorado og Klingenberg.

Filmens hus ligger i Dronningens gate 16. Det har en rekke leietakere i filmbransjen, blant annet Norsk filminstitutt. Her er også Filmmuseet og spesialkinoen Cinemateket.

Bildekunst

Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design ligger i Oslo. Det er resultatet av fusjon i 2003 mellom Nasjonalgalleriet (etablert 1842, i nåværende bygg på Tullinløkka fra 1882), Museet for samtidskunst (etablert 1988), Kunstindustrimuseet (etablert 1876) og Arkitekturmuseet (etablert 1975). Sistnevnte flyttet inn i nye lokaler i Kvadraturen i 2008, mens de tre øvrige er planlagt samlokalisert i et nytt bygg bak Vestbanen.

Oslo kommune har store egne kunstsamlinger. Mye av dette vises i Munchmuseet på Tøyen, og tidligere i det nå stengte Stenersenmuseet i Vika. Disse museene skal samlokaliseres i et nybygg ved siden av Operaen i Bjørvika, som er planlagt ferdigstilt i 2020.

Det største private kunstgalleriet er Astrup Fearnley Museet. Oslos mest kjente kunstanlegg i friluft er Vigelandsanlegget med 214 av Gustav Vigelands skulpturer.

Utmerkelser

Den helt klart mest prestisjefylte prisen som deles ut i Oslo er Nobels fredspris. Fredsprisen ble for første gang delt ut i 1901, og har med noen få unntak blitt delt ut hvert år siden. Prisen deles ut til en person og/eller organisasjon som har arbeidet for «reduksjon av militærstyrker», «arrangering av fredskongresser» eller «nasjonenes forbrødring». Under den to dager lange prisutdelingen er verdens øyne rettet mot Oslo og Norge, og seremonien i Oslo rådhus er alltid en mediebegivenhet som får stor oppmerksomhet i inn- og utland.

Oslo er også tilholdssted for den årlige fredskonferansen Oslo Freedom Forum, konferansen er blitt omtalt av The Economist som «on its way to becoming a human-rights equivalent of the Davos economic forum».^[77]

Oslo kommune har delt ut Oslo bys kulturpris hvert år siden 1966. Denne prisen går til «en person som gjennom lengre tid har gjort en særlig fremragende innsats innen kunst, vitenskap eller annet kulturarbeid i byens eller landets kulturliv», og deles ut samtidig som Oslo bys kunstnerpris.^{[trenger referanse]} Kommunen tildeler også Oslo bys kulturstipend, som regel etter innstilling fra kunstnerorganisasjonene.

I 2017 ble Oslo kåret til Europas miljøhovedstad 2019 av Europakommisjonen som følger av kommunens ambisiøse klima- og miljøpolitikk. Oslo vant i konkurranse mot andre byer som Gent, Lahtis, Tallinn, og Lisboa.^{[trenger referanse]}

Idrett og friluftsliv

Oslo var vertskapsby for Vinter-OL 1952 som ble arrangert i tidsrommet 15.–25. februar. Bortsett fra utfor, som ble arrangert på Norefjell, ble alle øvelsene gjennomført innenfor bygrensen. Åpning- og avslutningsseremonien ble holdt på Bislett stadion, som i senere tid har blitt mer kjent for sitt årlige friidrettsstevne, Bislett Games, som inngår som en del av IAAF Diamond League.

Holmenkollen Skifestival er et tradisjonsrikt arrangement hver vinter. Holmenkollen har også arrangert flere verdensmesterskap i nordiske grener, og i 2011 ble det for fjerde gang arrangert ski-VM der.

Fotballklubben Vålerenga spiller i Eliteserien i fotball for menn, og har Intility Arena som hjemmebane. Ullevaal Stadion er tilholdsstedet til Norges Fotballforbund, og brukes også som hjemmearena for herrelandslaget. Oslo-laget Lyn har også en lang historie i norsk toppfotball, men spiller nå i lavere divisjoner. På kvinnesiden har Oslo tre lag i Toppserien: Røa Dynamite Girls, Vålerenga Fotball Damer og Lyn Fotball Damer. Innenfor breddefotballen er Norway Cup en av verdens største fotballturneringer, og har siden 1972 hver sommer blitt avholdt på Ekebergsletta.

Ishockey er populært på byens østkant, og Oslo har flere kjente lag. Vålerenga Ishockey spiller på Jordal Amfi, og har hele 26 norgesmesterskap. Manglerud/Star spiller også på øverste nivå, mens Hasle-Løren og Furuset har lange tradisjoner.

Oslo har også flere kjente håndballag. På kvinnesiden er Bækkelaget og Nordstrand de mest kjente, mens Oppsal og Vestli er kjente klubber i herrehåndball.

Næringsliv

Christiania ble for alvor en industriby fra midten av 1800-tallet, da det vokste opp spinnerier og veverier for tekstiler langs Akerselva. Det var de mange fossene som gjorde denne utviklingen mulig, men etter at jernbanen kom til byen i 1855 ble det også mulig med industrisamfunn andre steder i det som den gang var Aker kommune. Skøyen, Bryn, Sollerud og Grorud hadde alle industri på denne tiden. Christiania hadde også de to store skipsverftene Nylands- og Akers Mek.^[78]

Den gryende industriutbyggingen fikk også ringvirkninger i andre bransjer, og førte også til flere arbeidsplasser i blant annet håndverksnæringene. I 1890 var 17,2 % av byens voksne menn i arbeid i fabrikkindustrien, 26,8 % i håndverksindustrien, og 8,5 % arbeidet i bank eller handel. Ut på 1900-tallet økte andelen industriarbeidere, og i 1946 var 40,5 % av Oslos menn sysselsatt i industrivirksomheter. Dette endret seg imidlertid kraftig i etterkrigstiden, og i 1999 var antallet sysselsatt i industrien nede i kun 8,1 % , mens varehandel-, hotell- og restaurantnæringene sysselsatte 20,2 %. Oslo er derfor i liten grad en industriby i nyere tid. Det som gjenstår av industri i Oslo er i hovedsak plassert i Groruddalen fra Bryn til Rommen.^[78] Det er imidlertid fremdeles industribedrifter i Oslo sentrum. Freia sjokoladefabrikk ligger på Rodeløkka, mens Mills, som blant annet lager pålegg, holder til på Sofienberg.

Fra 1960- og inn i 70-årene flyttet stadig større deler av industri- og handelsnæringen over bygrensen og inn i nabokommunene, og fra 1970- og 80-årene så man den samme trenden med kontorbedriftene. Industrien flyttet til Lørenskog og Skedsmo, mens den såkalte «Vestkorridoren» langs E18 ut i Bærum og Asker har blitt til et senter for store tjeneste- og teknologibedrifter. Dette omfatter blant annet Norsk Hydro, som plasserte sin oljedivisjon i Sandvika og hovedkvarteret på Vækerø, Det Norske Veritas som flyttet til Høvik, Kværner Engineering, Norconsult, Norwegian Contractors, Schlumberger og en rekke andre bedrifter i IKT-, petroleum- og ingeniørvirksomhet. På Lysaker ligger hovedkvarterene til Statkraft, Microsoft og Pfizer, og rundt Lysakerlokket like over grensen til Bærum finner vi Oracle, Computas, SAP, Cisco, PGS og Nokia. Svært mange Oslo-borgere jobber også på Fornebu, der er det i alt mer enn 10 000 ansatte i Norske Skog, Aker, Norwegian, Telenor og i småbedriftene på IT Fornebu.

Sør for byen fikk man en mellomting mellom de østlige og vestlige nabokommunene, der teknologibedrifter som Kodak og IBM slo seg ned på Mastemyr i Oppegård kommune mens den mer tradisjonelle industrien flyttet ut langs jernbanen mellom Kolbotn og Ski.^[79] Nedleggelsen av Oslo lufthavn, Fornebu har også resultert i utflytting av næringsliv. Telenor har samlet seg på Fornebu. Posten Norges sorteringssentral som tidligere lå ved Oslo S flyttet til nybygg på Lørenskog.

Industridøden har åpnet opp for en massiv byfornyelse. De tidligere industrilokalene langs Akerselva og på vestkanten er erstattet av kontorlandskap,^[78] mens gamle Akers mekaniske har blitt til det eksklusive strøket Aker Brygge. Gamle Frydenlund Bryggerier har blitt til Høgskolen i Oslo, mens kornsiloen til Nedre Foss mølle på Grünerløkka har blitt til studenthjem. Kornsiloen på Sinsen og fabrikkbygningene til Lilleborg har blitt leiligheter. I Nydalen er det laget en ny bydel, hvor en rekke mediebedrifter, og Handelshøyskolen BI, holder til. Denne trenden begynte faktisk så tidlig som i 1920-årene, da Peik sjokoladefabrikk i St. Hallvards gate ble omgjort til eldrehjem.^[80]

Oslo Børs med Børshagen i front.
Foto: Helge Høifødt

Parallelt med nedbyggingen og utflyttingen av industrien har Oslo blitt en serviceby. Mange av disse arbeidsplassene ligger i offentlig sektor, og i 1998 hadde byen 50 000 statlige arbeidsplasser. På samme tid hadde Oslo kommune ca. 55 000 ansatte. I privat sektor domineres Oslo av administrasjon, og flertallet av landets største bedrifter holder til enten i eller nær byen. Oslo er også stor på ting som logistikk og handel, i tillegg til «nye» bransjer som markedsføring, IKT og juridiske- og finansielle tjenester.^[81]

Byen er også hjem for Oslo Børs, som ble opprettet i 1819. Utviklingen på børsen følger i stor grad utenlandske børser som New York-børsen og FTSE Group i London, men er særlig vár for endringer i oljeprisen. Det var tidligere en også rekke lokale børser rundt om i landet, men alle disse er nå samlet i Oslo.

Demografi

Oslo kommune har et areal på 454 km² og 709 037 innbyggere (per 1. januar 2023).^[82]^[83] Dette gir en folketetthet på over 1 643 innbyggere per km². Tettstedet Oslo, som definert av Statistisk sentralbyrå, hadde 1 082 575 innbyggere per 2023^[10], og stor-Osloregionen hadde 1 546 706 innbyggere (per 1. januar 2024^[84]). Tettstedet Oslo hadde i 2017 23% av Norges innbyggere i tettsteder. Tettstedet Oslo dekker et areal på 270 km² og hadde i 2017 en befolkningstetthet på nær 3 700 per km².^[85] Av Oslo kommunes areal på 454 km² er 287 km² dekket av skog, i tillegg er det 28 km² i den bebygde delen av kommunen. I den utbyggbare delen av byen var befolkningstettheten 4458 personer/km², der indre by har 6640 personer/km² og ytre by 2950.^[86]^[87] I 1999 ble Oslos tettstedsareal oppgitt til 131,8 km².^[88]

Oslo kommune hadde per. 1. januar 2009 29,9 % av innvandrerbefolkningen i Norge, 9,9 % av den etnisk norske befolkningen, og til sammen 12,0 % av den totale folkemengden i landet.^[89] Oslo er det mest folkerike fylket i Norge og det fylket med flest innvandrere, mens Vestland og Viken har flere etniske nordmenn.^[90]

Antallet Oslo-beboere vokser stadig. Fra 1990 til 2005 økte folketallet med 17 %. Den 16. januar 2011 skal osloborger nummer 600 000 ha blitt født.^[91] Fra 2010 til 2020 økte folketallet i byen med 100 000 og ventes å passere 700 000 i løpet av 2021. Veksten skyldes blant annet fødselsoverskudd (antall fødte minus antall døde) som var på 58 000 fra 2010 til 2020. Det er mange tilflyttere fra Bærum og samtidig litt flere som flyttet fra Oslo til Bærum. Det er totalt flere som har flyttet til Akershus fra Oslo enn omvendt.^[92]

Ifølge «Befolkningsfremskrivning for Oslo 2013–2030»^[93]^[94] fremlagt av Oslo kommune i mai 2012 ventes befolkningen etter hovedalternativet å øke til 834 000 innbyggere i 2030.

Sysselsetting

Syv av ti Oslofolk i aldersgruppen 16–74 er i arbeid, byen sett under ett. Dette er som i resten av landet. Det er imidlertid variasjoner innad i Oslo; i Bydel St. Hanshaugen er over tre firedeler i arbeid, mens det i Bydel Stovner er mindre enn to tredeler. Generelt sett er sysselsettingen lavere for kvinner enn for menn, for ikke-vestlige innvandrere enn for etniske nordmenn og for dem som har lavere utdanning enn høyere utdanning. Oslo står også for mange arbeidsplasser som kommer folk i nabokommunene til gode; 279 000 av Oslos innbyggere er i jobb, mens 383 000 personer arbeider i Oslo.^[95]

Innvandring

Oslo er kommunen i Norge med tredje størst andel innvandrere med 34,40 % pr 1. januar 2023^[96], men har den høyeste andelen hvis barn av innvandrere regnes med. Når barn av innvandrere blir inkludert blir andelen 33,75 %. Til sammenligning utgjorde innvandrere 14,84 % av Norges totale befolkning. Når barn av innvandrere regnes med blir andelen 18,51 %.

Land	Befolkning^[97]
I alt	235 233
Pakistan	22 629
Somalia	16 838
Polen	16 160
Sverige	11 694
Irak	8 307
India	7 188
Marokko	7 033
Sri Lanka	6 686
Iran (inkl. Kurdistan)	6 685
Filippinene	6 585
Vietnam	6 574
Tyrkia	6 427
Russland	4 417
Eritrea	4 281
Afghanistan	4 233
Bosnia-Hercegovina	3 884
Tyskland	3 878
Danmark	3 647
Etiopia	3 640
Syria	3 610

Talespråk

Utdypende artikkel: Oslodialekt

Talemålet i Oslo kan deles inn i to distinkte varianter av norsk. Den ene vikamålet, folkemålet som har fått navn etter den tidligere bydelen Pipervika. Denne dialekten ligger omtrent midt imellom kystmål og innlandsmål, og har retrofleks flapp («małing»), ofte trykk på første stavelse («sosial», «avis»), a-endelser i fortid av svake verb («banka») og a-endelser i bestemt form flertall («gutta»).

Den andre typiske Oslo-varianten av norsk har sine røtter i et dansk-norsk blandingsspråk, og er tett knyttet til riksmålet. Denne språkformen har bare to kjønn (intetkjønn og felleskjønn), verb i kaste-klassen har -et i fortid («banket»), og diftonger har i stor grad blitt til monoftonger («røyk» → «røk»). Riksmålsvarianten har sine røtter i den gamle embedsmannsstanden, og står sterkest på Oslos vestkant og i høyere sosiale lag. Det er også slik at de to talemålsvariantene griper noe over i hverandre, og det er rom for individuell og situasjonsbestemt variasjon innenfor begge varianter.^[98]

De senere årene har det foregått en tilnærming av talespråket i Oslo. A-endelser i hunkjønn og i verb i fortid brukes nå av syv av ti på vestkanten, i tillegg til av praktisk talt alle på østkanten. Samtidig er tradisjonelle østkantkonstruksjoner som «a'Kari» og «n'Per» i ferd med å dø ut.^[99]

Uttaleformen /uʃlu/ («Osjlo»), som tidligere var typisk for byens østkant, er i ferd med å erobre hele byen. De fleste Oslofolk under 25 år sier nå /uʃlu/, og også i aldersgruppen 25–50 bruker nesten alle i øst og et stort flertall i vest denne formen. Blant personer over 50 i vest holder fortsatt omtrent halvparten på /uslu/-varianten, mens kun 10 % av menn og knappe 30 % av kvinnene på østkanten gjør det samme.^[100]

Religion og livssyn

Se også: Liste over kirker i Oslo

Den norske kirke har bispesete i Oslo. Dette omfatter i tillegg til Oslo også Akershus-kommunene Asker og Bærum. Innen Oslo kommune ligger fem av bispedømmets seks territorialprostier: Domprostiet, Søndre Aker, Østre Aker, Nordre Aker og Vestre Aker. 48,7 % av befolkningen i Oslo er medlemmer i Den norske kirke (2018).^[101]

Det største kristne kirkesamfunnet utenom Den norske kirke er Den katolske kirke med over 35 000 katolikker, som utgjør 5,51 % av befolkningen.^[102] Deretter kommer Pinsebevegelsen. Andre kristne trossamfunn i hovedstaden er Den evangelisk-lutherske frikirke, Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn, Baptistsamfunnet, Oslo Kristne Senter, Den anglikanske kirke, og mange flere.

I 2012 var nesten 50 000 Oslo-innbyggere med i ulike muslimske trossamfunn, en andel som er relativt stabil.^[103] Per 1. januar 2012 var 3 375 buddhister fordelt på fem menigheter.^[103] I tillegg var det en andel hinduer og sikher.

I 2012 var nær 17 900 Oslo-borgere registrert i ikke-religiøse livssynssamfunn; et overveldende flertall av disse tilhører Human-Etisk Forbund.^[104] 19 % av befolkningen var per 2008 ikke med i noe tros- eller livssynssamfunn.

Politikk og administrasjon

Utdypende artikkel: Politikk i Oslo

Stortingsrepresentanter

Utdypende artikler: Liste over stortingsrepresentanter for Oslo 1945– og Stortingsvalget 2021 i Oslo

Oslo har 20 stortingsrepresentanter i perioden 2021–2025:

#	Navn	Parti	Fødselsår	Periode	Merknader
89	Søreide, Ine EriksenIne Eriksen Søreide	H	1976	5
90	Støre, Jonas GahrJonas Gahr Støre	Ap	1960	4	Statsminister. Frode Jacobsen (født 1968) møter.
91	Kaski, Kari ElisabethKari Elisabeth Kaski	SV	1987	2
92	Astrup, NikolaiNikolai Astrup	H	1978	4
93	Gunaratnam, KamzyKamzy Gunaratnam	Ap	1988	1
94	Melby, GuriGuri Melby	V	1981	1
95	Berg, Lan Marie NguyenLan Marie Nguyen Berg	MDG	1987	1
96	Moxnes, BjørnarBjørnar Moxnes	R	1981	2
97	Lunde, Heidi NordbyHeidi Nordby Lunde	H	1973	2
98	Eide, Espen BarthEspen Barth Eide	Ap	1964	2	Statsråd. Siri Gåsemyr Staalesen (født 1973) møter.
99	Hussein, Marian AbdiMarian Abdi Hussein	SV	1986	1
100	Tybring-Gjedde, ChristianChristian Tybring-Gjedde	FrP	1963	5
101	Kapur, Mudassar HussainMudassar Hussain Kapur	H	1976	3
102	Elvestuen, OlaOla Elvestuen	V	1967	3
103	Sundnes, Trine LiseTrine Lise Sundnes	Ap	1970	1
104	Hansson, RasmusRasmus Hansson	MDG	1954	2
105	Aydar, SeherSeher Aydar	R	1989	1
106	Unneland, Andreas SjalgAndreas Sjalg Unneland	SV	1994	1
107	Tybring-Gjedde, MathildeMathilde Tybring-Gjedde	H	1992	1
108	Almeland, GrundeGrunde Almeland	V	1991	1	Utjamningsmandat.

Se også Stortingsvalget 2013 i Oslo og Stortingsvalget 2017 i Oslo.

Historisk representasjon på Stortinget fra Oslo siden 1973:

Parti	1973	1977	1981	1985	1989	1993	1997	2001	2005	2009	2013	2017	2021
Sosialistisk Venstreparti	2	1	1	1	2	2	2	3	2	2	1	2	3
Arbeiderpartiet	6	7	5	5	5	6	6	4	6	6	6	5	4
Senterpartiet	0	0	0	0	0	1	0	0	0	0	0	0	0
Venstre	0	0	0	0	0	0	1	1	2	1	2	2	3
Kristelig Folkeparti	1	1	1	1	1	0	1	1	1	1	1	0	0
Høyre	5	6	7	7	5	5	4	5	3	4	6	6	5
Fremskrittspartiet	1	0	1	1	3	2	3	2	3	3	2	2	1
Miljøpartiet De Grønne					0	0	0	0	0	0	1	1	2
Rød Valgallianse	0	0	0	0	0	1	0	0	0
Rødt										0	0	1	2
Oslo	15	15	15	15	16	17	17	16	17	17	19	19	20

Partioppslutning

Prosentvis oppslutning ved stortingsvalg i Oslo siden 1973:^[105]

Valgår	Ap	SV	KrF	V	Sp	H	FrP	RV / R	MDG
1973	33,6	13,6	7,4	–	–	30,1	6,4	0,9	–
1977	40,0	5,7	–	2,4	–	39,0	2,0	1,5	–
1981	33,0	6,7	4,8	2,8	0,7	42,4	7,0	1,7	–
1985	34,0	7,1	4,1	2,8	0,8	43,0	5,1	1,7	–
1989	29,8	11,6	3,8	2,7	0,7	31,9	15,0	2,5	0,6
1993	36,6	7,2	3,6	3,4	4,4	27,4	8,3	5,1	0,2
1997	33,4	8,8	6,8	4,2	1,3	21,7	17,9	4,0	0,4
2001	22,4	16,9	6,1	5,9	0,7	29,1	13,0	3,0	0,2
2005	31,5	13,4	3,6	9,3	1,1	19,8	17,3	3,0	0,2
2009	35,0	10,3	2,7	6,4	1,0	21,7	17,6	4,0	0,6
2013	30,4	6,3	2,8	8,2	0,9	29,8	11,7	3,2	5,6
2017	28,4	9,3	2,1	8,4	2,1	26,5	9,5	6,3	6,0
2021	23,0	13,3	1,8	10,0	3,1	23,5	6,0	8,3	8,5

I 1973 stilte SV som Sosialistisk Valgforbund og Fremskrittspartiet som Anders Langes parti.
I 1973 hadde Venstre og Senterpartiet fellesliste i Oslo. Denne fikk 3,6 %.
I 1977 hadde Det Nye Folkepartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet fellesliste i Oslo. Denne fikk 8,7 %.
I 1989 deltok Rød Valgallianse i alliansen Fylkeslistene for miljø og solidaritet. Tallet gjelder denne lista. Partiet stilte som Rødt fra 2009.

Sittende statsråder

Etter valget i 2021 kommer statsministeren og én statsråd fra Oslo:

Jonas Gahr Støre, statsminister
(Arbeiderpartiet).
Espen Barth Eide,
klima- og miljøminister
(Arbeiderpartiet).

Norges hovedstad

Som Norges hovedstad er Oslo landets politiske maktsentrum. Byen huser de fleste statlige forvaltningsorganer, i tillegg til Kongehuset, Storting, regjering og høyesterett.

Stortinget holder til i Stortingsbygningen ved Karl Johan. Nasjonalforsamlingen har holdt til i Oslo helt siden opprettelsen i 1814, først i Katedralskolens lokaler på hjørnet av Prinsens gate og Dronningens gate, og deretter i Universitetets Gamle festsal. Dagens Stortingsbygning er tegnet av arkitekt Emil Victor Langlet og ble innviet 5. mars 1866. Inngangsplatået utenfor voktes av to løver i grorudgranitt, noe som har gitt stedet tilnavnet Løvebakken. Av Stortingets 150 distriktsrepresentanter (Stortinget har totalt 169 representanter, 19 av dem er såkalte utjevningsrepresentanter) kommer 17 fra Oslo.

Regjeringen er spredt flere steder i byen. Hovedvekten ligger likevel på Regjeringskvartalet, der Statsministerens kontor og flertallet av departementene ligger. Kvartalet ble utsatt for et bombeangrep hvor en rekke mennesker omkom den 22. juli 2011. Utenriksdepartementet ligger på Victoria terrasse i Vika, mens Forsvarsdepartementet og Klima- og miljødepartementet holder til i Myntgata i Kvadraturen.

Høyesterett holder til like ved Regjeringskvartalet i en nyrenessanse-bygning tegnet av Hans Jacob Sparre og oppført 1898–1903. Tidligere holdt også lagmannsretten og byretten til i bygget, men disse har etter 1994 flyttet til egne bygninger.

Det kongelige slott ligger vest i sentrum, omgitt av Slottsparken. Det ble tegnet av Hans Linstow, og stod klart i 1849, i regjeringstiden til kong Oscar I. Slottet eies av staten og stilles til disposisjon for landets statsoverhode. Bygningen ble nærmest totalrenovert på 1990-årene, og har nå en brutto grunnflate på 3 320 kvadratmeter.

Alle ambassader i Norge ligger i Oslo. Det store flertallet av disse ligger i området fra Slottet til Olav Kyrres plass, spesielt langs Drammensveien og Bygdøy allé og gatene rundt.

Norges Banks hovedkontor ligger på Bankplassen i Oslo. Bankens tidligere bygning lå like ved, og er nå gjort om til museum. Mange statlige aktører holder også til i Bryn/Helsfyr-området øst for sentrum; disse omfatter blant annet Skatteetaten, Kripos og Statens vegvesen.

Lokalpolitikk

Oslo har som eneste kommune i Norge både kommunale og fylkeskommunale funksjoner og oppgaver. Kommunen styres etter en parlamentarisk styringsmodell, der den utøvende makten ledes av et byråd. Byrådet består av åtte medlemmer og ledes av en byrådsleder. Byrådet springer ut av bystyret, som velges i vanlige kommunevalg hvert fjerde år. Bystyret består av 59 representanter, og har i perioden 2015–2019 et rødgrønt flertall. Ordføreren er bystyrets leder og byens fremste representant.

I 2015 overtok en rødgrønn koalisjon byrådsmakten etter 18 år med byrådsledere fra Høyre. Raymond Johansen ledet et byråd bestående av Arbeiderpartiet, Miljøpartiet De Grønne og Sosialistisk Venstreparti, med støtte fra Rødt. Etter lokalvalget i 2023 ble Eirik Lae Solberg (H) byrådsleder for en ny koalisjon.^[106] Ordfører til oktober 2023 var SVs Marianne Borgen^[107] da Anne Lindboe overtok etter lokalvalget i 2023.^[108]^[109]

Administrativ inndeling

Utdypende artikkel: Liste over Oslos bydeler

Oslo kommune er delt inn i 15 bydeler. Hver bydel styres politisk av et bydelsutvalg på 15 medlemmer. Disse ble tidligere oppnevnt av bystyret. Som en prøveordning ble fire av utvalgene i 1995 og 1999 valgt direkte av befolkningen. Ved kommunestyrevalget i 2007 gikk man over til direkte valg av samtlige bydelsutvalg.

Bydelenes oppgaver er i hovedsak knyttet til omsorgstjenester i hjem og institusjon, barnehager, barnevern, forebyggende helsetjenester og en del nærmiljøtiltak. Bydelene har videre – i samarbeid med NAV – ansvaret for sosialtjenestene, herunder tildeling av økonomisk sosialhjelp. Bydelene utfører dels tjenester med eget personell, dels har de bestillerfunksjon. Bydelene er også høringsinstans i en del saker, for eksempel ved reguleringsplaner og ved tildeling av skjenke- og salgsbevillinger for alkohol.

Bydelene har egne bydelsadministrasjoner, som forbereder saker for bydelspolitikerne og som iverksetter det som besluttes.

Etater og kommunale foretak

Oslo kommune har en rekke etater og kommunale foretak (KF) som ivaretar kommunens samlede tjenestetilbud. Oslos største etat er Utdanningsetaten, som har ansvar for 176 skoler, ca. 11 000 lærere og 65 000 elever fra førsteklasse i grunnskolen og ut videregående. Utdanningsetaten ledes av Astrid Søgnen.

Blant kommunens øvrige virksomhetene finner vi Vann- og avløpsetaten med 600 ansatte som forvalter vann- og avløpsinfrastruktur til en verdi av ca 100 milliarder kroner, Oslo brann- og redningsetat med 410 ansatte, og åtte brannstasjoner rundt om i byen. Hovedbrannstasjonen ligger på Hammersborg, mens de andre er spredt rundt i bydelene. Disse omfatter blant annet Briskeby brannstasjon, Grorud brannstasjon og Bryn brannstasjon. Helseetaten har om lag 850 ansatte og har ansvar for folkehelse i Oslo og operative tjenester som offentlig legevakt og tannlegevakt. Oslos byantikvaren ble opprettet i 1956 som landets første byantikvarembete. Byantikvaren holder til i Maridalsveien 3, der de holder til i gamle industrilokaler sammen med Oslo byarkiv. Oslo har også flere kommunale foretak. Oslo Havn KF står for driften av havna, mens Boligbygg Oslo er et kommunalt foretak som eier og forvalter boliger på vegne av kommunen. Det er derimot Undervisningsbygg Oslo KF som er Oslos største eiendomsforvalter, gjennom eierskap og drift av et hundreogsyttitalls skoler.

Segl og flagg

Oslos byvåpen er en omtegning av byens segl fra middelalderen, med delvis forandret innhold. Det er ikke et våpen i heraldisk forstand, men et mangefarget segl. Byene Oslo, Bergen og Tønsberg bruker tegninger av segl som våpen, Trondheim gjør det samme, men har plassert seglets innhold i et skjold og gitt det heraldiske farger. Også for Oslo/Kristiania er det flere ganger tegnet uoffisielle «byvåpen» med seglets innhold innsatt i et skjold.^[110]

Flere avtrykk av det opprinnelige seglet fra ca. 1300 er bevart. Det er sirkelrundt med en innskrift på latin som forteller at det er osloborgernes merke. Billedfeltet viser byens skytshelgen St. Hallvard med sine attributter – de tre pilene han ble drept med, og kvernsteinen som drapsmennene bandt rundt halsen hans for å senke liket i Drammensfjorden. Ved hans føtter ligger en utydelig figur som i tidens løp er blitt feiltolket. Den forestiller en kriger i ringbrynje og våpenskjorte, og bildet symboliserer Hallvards triumf over den onde fiende han har beseiret.^[111]

St. Hallvard var byens seglmotiv gjennom hele middelalderen og overlevde byens flytting og nyanlegg under navnet Christiania. På 1600-tallet fikk byen et motto som ble brukt som randinnskrift på seglet: «Unanimiter et constanter» – enig og standhaftig. Men i senere versjoner ble seglets innhold misforstått og fremstilt som en tronende kvinne – lykkens gudinne Fortuna eller den personifiserte Christiania. På 1800-tallet gjenoppdaget man hvem hovedpersonen var, men nå var det figuren nederst som ble feiltolket som den kvinnen Hallvard forsøkte å redde.^[112]

13. januar 1892 vedtok formannskapet i Kristiania en ny autorisert utforming av seglet og kalte det «byvåpen». Her er kvinnen ved Hallvards føtter anstendig påkledd. Ved byjubileet i 1924 fikk våpenet en ny offisiell utforming, tegnet ved byarkitektens kontor. Kvinnen var fortsatt med i bildet, og nå helt naken. Denne utformingen har Oslo kommune siden fastholdt, og den er senest stadfestet av bystyret ved utarbeidelsen av «Designhåndbok for Oslo» i 1990-årene.

Oslos byvåpen.
Oslos byflagg fra 1924, erstattet i 2000 av et flagg med byens segl på blå duk.
Oslos byflagg fra 2000.

Ved jubileet i 1924 innførte Oslo kommune også et byflagg. Det fikk fire vannrette striper – blått, hvitt, blått og hvitt. Fargene var formodentlig hentet fra byseglet, siden versjonen fra 1892 ofte ble fremstilt i blått og hvitt. Dette flagget ble merkelig nok aldri formelt vedtatt av bystyret, og det ble heller ikke søkt om godkjennelse, slik lov av 29. juni 1933 om flagging på kommunenes offentlige bygninger krever. I 1996 ble blåfargen offisielt normert.

Ved det seneste byjubileet i 2000 innførte kommunen et helt nytt flagg. Det viser byseglet fra 1924 i mangefarget utgave på blå duk. Dette flagget er heller ikke godkjent av staten, og bruken er dermed ulovlig på kommunale bygninger.^[113]

Samfunn

Utdanning

Oslo er vert for en lang rekke forskjellige universiteter og høgskoler. Universitetet i Oslo (UiO) er landets eldste og tradisjonelt største universitet, og ble grunnlagt i 1811. UiO holder til flere steder i byen, med hovedcampus i Blindern- og Gaustad-området, og med Det juridiske fakultet i de gamle universitetsbygningene i sentrum. Universitetet har ca. 28 000 studenter og ca. 7 000 vitenskapelige ansatte (2018).^[114]

Oslomet – storbyuniversitetet fikk universitetsstatus i 2018 og er en videreføring av Høgskolen i Oslo og Akershus og en lang rekke tidligere høyskoler i Oslo og omegn; denne institusjonen har tradisjonelt fokus på mer praktiske utdannelser, og holder til på Bislett (i tillegg til Kjeller ved Lillestrøm). Oslomet har rundt 20 000 studenter. Handelshøyskolen BI holder til i Nydalen, og tilbyr økonomisk utdanning på alle nivåer. Andre kjente institusjoner for høyere utdanning i Oslo er Arkitektur- og designhøgskolen, Kunsthøgskolen, Høyskolen Kristiania, NITH, Norges veterinærhøgskole, Norges musikkhøgskole, Krigsskolen og Menighetsfakultetet. Også Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet har planer om å etablere seg i Oslo.^[115]

Oslo har en lang rekke videregående skoler i stort sett alle deler av byen. Disse omfatter ca. 15 000 skoleplasser, fordelt på et tyvetalls skoler. Inntil halvparten av plassene på hver skole fordeles til søkere fra regionen skolen tilhører, mens den andre halvparten av plassene tilfaller søkere fra hele byen, basert på karakterer. Skoler i ytre by, som Ullern, Nordstrand, Lambertseter, Stovner, Persbråten og Bjørnholt, har mellom 82–87 % opptatte fra egen region, mens sentrumsskoler som Elvebakken, Fagerborg, Foss, Hartvig Nissen, Oslo handelsgymnasium og Oslo katedralskole alle har ca. 50 % inntatte fra egen region.^[116]

Det er store ulikheter i Oslo når det gjelder rekrutteringen til videregående utdanning. Elever med høy sosial bakgrunn velger langt oftere studiespesialisering enn elever med lav sosial bakgrunn. Siden nittitallet har det imidlertid vært en avtagende geografisk segregering der elever fra østkanten og vestkanten i større grad enn før går på samme skoler. Likevel er det slik at elever fra vestkanten i liten eller ingen grad ønsker å gå på østkantskolene, mens elever fra østkanten ofte ønsker å gå på skoler på vestkanten.^[117]

Forsvaret og Oslo

Forsvaret har et aktivt nærvær i Oslo. Hans Majestet Kongens Garde holder til i Huseby leir, og står for vakthold på blant annet Det kongelige slott og Akershus festning og er den norske konges livgarde. Garden er også en del av beredskapsstyrken kalt hovedstadsforsvaret.

Oslo hører til Oslo og Akershus Heimevernsdistrikt 02, som holder til på Lutvann leir øst i byen. Denne styrken har 5 500 soldater, i tillegg til Innsatsstyrken Derby med 580 mann fordelt på 14 tropper. Forsvarets etterretningshøgskole og Etterretningstjenesten holder også til på Lutvann.

Oslo huser også Akershus kommandantskap (AK), med hovedkvarter på Akershus festning. AK har ansvaret for alle soldater i støttefunksjoner i osloområdet, samt planlegging og gjennomføring av parader og arrangementer i militær regi. På Akershus festning er også Forsvarsstaben og Forsvarsdepartementet, samt flere mindre militæravdelinger (Forsvarets høgskole, Forsvarsmuseet, Feltprestkorpset, Forsvarets militærgeografiske tjeneste og Forsvarets mediesenter), lokalisert. I tillegg holder også Forsvarets logistikkorganisasjon til i området.

Krigsskolen holder til på Linderud leir i Groruddalen.

Medier

Som Norges hovedstad har Oslo en dominerende stilling i det norske mediemarkedet. De store Osloavisene er Norges største, og disse omfatter Aftenposten (opplag 236 000 morgen og 102 000 kveld), VG (opplag 212 000) og Dagbladet (opplag 99 000). Andre dagsaviser som kommer ut i Oslo er Dagens Næringsliv (opplag 83 000), Finansavisen (opplag 25 000), Dagsavisen (opplag 25 000), Vårt Land (opplag 24 000), Klassekampen (opplag 15 000) og Nationen (opplag 13 000; alle tall er avrundet til nærmeste tusen og hentet fra Mediebedriftenes Landsforening, for 2011).^[118]

Oslo har også flere lokalaviser. Akers Avis Groruddalen har som navnet antyder fokus på Groruddalen i nordøst, og har en historie som strekker seg tilbake til 1928. Nordstrands Blad ble grunnlagt i 1925 og er delvis gratisavis og delvis en abonnementsavis. Avisen dekker Oslos tre sørøstligste bydeler. Siden 2006 har Nordstrands Blad vært en del av Lokalavisene Oslo, som også utgir fem andre lokalaviser i ulike deler av byen: Østkantavisa (Gamle Oslo, Grünerløkka og Sagene), Lokalavisen Groruddalen (Alna, Bjerke, Grorud og Stovner), Lokalavisen Frogner/St. Hanshaugen (Frogner og St. Hanshaugen), Nordre Aker Budstikke (Nordre Aker) og Ullern Avis/Akersposten (Vestre Aker og Ullern).

NRK og TVNorge har sine hovedkvarterer i Oslo. NRK Marienlyst er spesielt kjent, og dette nabolaget vest i byen har nesten blitt synonymt med statskanalen. TV 2 har også studioer i Oslo, men da kanalen fikk konsesjon ble den pålagt å legge hovedkvarteret utenfor hovedstaden. TV8 Oslo er hovedstadens kommersielle lokal-TV-kanal og sender 24 timer i døgnet. Sendingene består av lokale nyheter, sport, vær og aktuelle programmer.

En rekke lokalradiostasjoner sender i Oslo. disse omfatter blant andre Radio 1, Radio Tango, radiOrakel og Radio Nova. NRK Østlandssendingen dekker Oslo og Akershus og holder til i det tidligere Myrens Verksted på Sagene.

Samferdsel

I Oslo har Samferdselsetaten ansvaret for langsiktig samferdselsplanlegging, trafikk- og gatebruksplaner, trafikksikkerhet og planer for fremkommelighetstiltak for kollektivtrafikken.

Veinett

Se også: Liste over Oslos gater

Veinettet i Oslo er utbygget med tre ringveier for å avlaste sentrumsgatene for gjennomgangstrafikk: Ring 1, Ring 2 og Ring 3 (Store Ringvei). I tillegg går E18 i tunnel under bykjernen, mens E6 går igjennom flere av de østlige bydelene.

Av ringveiene var Store Ringvei den første ringveien som gikk rundt sentrumskjernen. En ytre ringvei ble også påbegynt, men den er ikke blitt fullført. Den går mellom Skullerud og Alnabru.

Oslo har også en rekke veier som går i tunneler. Ring 3 har tre tunneler; Brynstunnelen, Tåsentunnelen og Granfosstunnelen. Det arbeides med en ny tunnel ved Økern også. Ring 2 har ingen tunneler, mens Ring 1 har Hammersborgtunnelen. E18 går igjennom Festningstunnelen og senketunnelen Bjørvikatunnelen. Fra denne vil man kunne komme til E6 via Ekebergtunnelen og Svartdalstunnelen (sørover) eller Vålerengtunnelen (nordover). Brynstunnelen er den eldste av hovedveitunnelene. Den ble bygget samtidig med Store ringvei.

Kollektivtransport

Utdypende artikler: T-banen i Oslo og Trikken i Oslo

Kollektivtransporten ble introdusert i Oslo i 1875 da Kristiania Sporveisselskap opprettet hestesporvogn mellom Stortorvet, Homansbyen, Vestbanen og Gamlebyen. I 1894 startet Kristiania Elektriske Sporvei Briskebylinjen, Skandinavias første elektriske sporveislinje. Fire år senere åpnet også Holmenkollbanen med trafikk mellom Majorstuen og Holmenkollen. De første forsøk med selvdrevne busser var i 1897 og 1912–14, men det var ikke før med opprettelsen av Norsk Trafikk A/S i 1918 og ruten mellom sentrum og Østensjø at byen fikk moderne, permanent rutebildrift.

I årene som fulgte økte kollektivtilbudet stadig. I 1927 fikk byen sin første busslinje. I 1928 fikk Oslo ordentlig tunnelbane, da Undergrunnsbanen mellom Majorstuen og Nationaltheatret åpnet. I løpet av 1920-årene var også Lilleakerbanen blitt bygget ut helt til Kolsås i Bærum. I 1935 ble Smestadbanen forlenget og omdøpt til Røabanen, ett år etter Sognsvannsbanens åpning. På østkanten begynte Østensjøbanen som trikkelinje i 1926, og Lambertseterbanen i 1957. I 1960-årene ble disse bygget om til T-bane, samtidig som Grorudbanen og Furusetbanen åpnet i henholdsvis 1966 og 1970. I 1987 ble de vestlige og østlige nettene knyttet sammen ved Stortinget stasjon, og tidlig i 2000-årene kom også T-baneringen for å betjene bydelene nord for sentrum.

Oslo Sporveier ble dannet i 1925 da kommunen overtok de private sporveisselskapene. Siden har det vært kommunens driftsselskap for trikk og buss og T-bane, før disse ble satt ut til det nystartede selskapet Kollektivtransportproduksjon. Navnet «Oslo Sporveier» ble videreført i et administrasjonsselskap, som i 2008 ble slått sammen med Stor-Oslo Lokaltrafikk AS til det nye selskapet Ruter.

Kollektivnettet i Oslo består per 2009 av trikk, buss, T-bane, lokaltog og båt. Trikken hadde i 2008 39,7 millioner reisende, og opererte seks linjer.^[119] Bussene hadde på samme tid 68,7 millioner reisende. T-banen har (per 2016) fem linjer og (per 2014) 88 millioner reisende. I kollektivnettet inngår også flere båtlinjer. Norled har ruten mellom Nesoddtangen og Aker Brygge og har ca. 2,7 millioner årlige passasjerer, i tillegg kommer to rushtidsruter. I sommerhalvåret kjøres det ruter til øyene langs Nesoddkysten og videre til Håøya og Drøbak, i tillegg til sommerbåter fra Rådhusbryggene til Bygdøy. Helårs båttrafikk til øyene i havnebassenget går fra 21. mars 2015 fra Rådhusbrygge 4 (flyttet fra Vippetangen).^[120]

Jernbane og luftfart

Jernbanetrafikken i Oslo er sentrert rundt Oslo sentralstasjon (Oslo S), som ligger ved Jernbanetorget øst i sentrum. Oslo S er landets travleste stasjon, og har forbindelser til hele jernbanenettet i Norge, samt til Sverige og Danmark og videre sørover i Europa. Oslo S åpnet i 1980, etter at den nye Oslotunnelen gjorde den gamle Vestbanestasjonen overflødig. Oslo har også lokaltrafikk på Østfoldbanen, Hovedbanen, Gjøvikbanen og Drammenbanen.

Oslo lufthavn, Gardermoen ligger i Ullensaker kommune ca. fem mil nord for byen. Den er Norges største flyplass og åpnet i 1998. Gardermoen har høyhastighetsforbindelse til Drammen med Flytoget, som bruker 19 minutter til Oslo sentralstasjon. Gardermoen overtok som hovedflyplass etter den nå nedlagte Oslo lufthavn, Fornebu, som lå i Bærum vest for Oslo og åpnet i 1939.

Oslo har i tillegg en sekundær lufthavn: Sandefjord lufthavn, Torp. Noen flyselskap markedsfører flyplassen som «Oslo lufthavn Torp».

Havnetrafikk

Oslo Havn deles inn i to deler, Vesthavna og Sydhavna. Vesthavna omfatter blant annet Hjortnes, Filipstad, Rådhusbryggene og kaiene rundt Akershus festning, mens Sydhavna begynner ved Østre Akerselvkai i Bjørvika og strekker seg ned forbi Grønlia, Kongshavn, Sjursøya og ned til Ormsund. Vesthavna og Sydhavna har til sammen en total kailengde på 10 296 meter, og havneanleggene dekker et areal på 1 207 967 kvadratmeter (2007).^[121]

I 2008 hadde Oslo Havn en samlet godsomsetning på 5 919 tusen tonn, hvorav 3 681 tusen tonn var utenrikshandel og 2 238 tusen tonn var innenriks. Både for innenriks- og utenrikstrafikken losses det betydelig mer enn det lastes; mens det ble importert 2 968 tusen tonn i 2008 ble det kun eksportert 713 tusen tonn. Innenriks var tallene henholdsvis 1 897 og 341 tusen tonn for inngående og utgående godsomsetning.^[122]

Oslo har hatt havnetrafikk i alle år, men det var først i 1735 at det etter kongelig forordning ble nedsatt en havnekommisjon for å organisere og ha oppsyn med trafikken. I takt med byens vekst vokste også havna, og fra 1885 til 1915 vokste havna fra 5 000 til 9 000 meter kai. Aktiviteten var så stor under første verdenskrig at Grev Wedels plass og Tordenskiolds plass ble brukt som lagringsplass. Det var på denne tiden at Oslo Havnelager ble bygget, som med sine 32 000 kvadratmeter var blant Europas største lagerbygninger.^[123]

Samarbeidsbyer og -regioner

Samarbeidsbyer

Fra Shanghai, Kina, vennskapsby med Oslo

Göteborg, Sverige^[124]
Shanghai, Kina^[124]
St. Petersburg, Russland^[124]
Vilnius, Litauen^[124]
Warszawa, Polen^[124]

Samarbeidsregioner

Schleswig-Holstein i Tyskland^[124]
Provinshovedstaden Mbombela^[124]

Se også

Fotnoter

Type nummerering

^ Christiania var navnet på dagens Oslo fra 1624 til 1924; også skrevet Kristiania fra 1877 til 1924, som er en fornorsket skriveform. Oslo ble byens offisielle navn med virkning fra den 1. januar 1925; Det sørsamiske navnet Oslove bøyes i kasus som sørsamiske trestavelsesord: Osloven tjïelte 'Oslo kommune', Oslovasse 'til Oslo', Oslovisnie 'i Oslo', Oslovistie 'fra Oslo'^[8]

Referanser

^ ^a ^b ^c Innbyggjarnamn Språkrådet
^ «Høyeste fjelltopp i hver kommune». Kartverket. 3. desember 2015. Arkivert fra originalen 15. oktober 2014. Besøkt 13. desember 2015.
^ Frida Tvedte Matre (25. oktober 2023). «Julianne Ofstad blir Oslo sin yngste varaordførar nokosinne». Framtida. Besøkt 10. januar 2024.
^ ^a ^b «09280: Areal (km²), etter region, arealtype, statistikkvariabel og år». Statistisk sentralbyrå. 1. januar 2020.
^ «Arealstatistikk for Norge». Kartverket. 1. januar 2020.
^ «Kommunefakta» (på bokmål). Besøkt 4. mars 2023.
^ «07459: Alders- og kjønnsfordeling i kommuner, fylker og hele landets befolkning (K) 1986 - 2023». Statistisk sentralbyrå. 21. februar 2023.
^ «Stedsnamn faktaark - for søk på stedsnavn og tilhørende fakta». stadnamn.kartverket.no. Besøkt 14. april 2024.
^ «07459: Alders- og kjønnsfordeling i kommuner, fylker og hele landets befolkning (K) 1986 - 2024». Statistisk sentralbyrå. 21. februar 2024. Besøkt 22. februar 2024.
^ ^a ^b «Tettsteders befolkning og areal». Statistisk sentralbyrå. 12. desember 2023. Besøkt 12. desember 2023.
^ https://www.citypopulation.de/en/norway/cities/
^ Anders Falnes-Dalheim (3. desember 2018). «Over 1 million innbyggere i Oslo tettsted». Statistisk sentralbyrå. Besøkt 1. mai 2021.
^ «07459: Alders- og kjønnsfordeling i kommuner, fylker og hele landets befolkning (K) 1986 - 2024». Statistisk sentralbyrå. 21. februar 2024. Besøkt 22. februar 2024.
^ Rasmus, Jonas (1735). Norriges Beskrivelse. Kiøbenhavn. s. 27. «Hoved-Staden Christiania, hvor baade Kongens Stadtholder saavelsom ogsaa Biskopen residerer, og hvor den høyeste Ret her i Landet holdes paa Slottet Aggershuus, som ligger strax ved Christiania Stad.»
^ «Om 15 år kan det bo 100 000 flere i Oslo». Aftenposten.no. 21. oktober 2005. Arkivert fra originalen 28. januar 2006. Besøkt 14. august 2009.
^ «Landbakgrunn - Befolkning». Oslo kommune (på norsk). 10. desember 2014. Besøkt 21. januar 2024.
^ ^a ^b ^c ^d Korslund, Frode (2011): Navnet Oslo. Namn och bygd, årgang 99, s. 87–93.
^ ^a ^b Thuesen, Nils Petter (1995). Oslo før Oslo: Oslos forhistorie. Oslo: Pax. ISBN 8253017499.
^ Nedkvitne, Arnved (2000). Middelalderbyen ved Bjørvika: Oslo 1000–1536. [Oslo]: Cappelen. ISBN 8202191009.
^ ^a ^b Arstal, Aksel) (1938). Oslo byleksikon: stedleksikon over Oslo og nærmeste omegn. Oslo: Johan Grundt Tanum.
^ Wetås, Åse (2000): Namneskiftet Kristiania – Oslo. side 51–75. – Novus forlag, Oslo. ISBN 82-7099-325-5.
^ Fra ord til navn: språklig navnegransking : en artikkelsamling. Bergen: Universitetsforlaget. 1983. s. 41. ISBN 8200064018.
^ Hoem, Arne I. (1986). [https.://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012020908039 Norge på gamle kart]. [Oslo]: Cappelen. ISBN 8202109213.
^ Roede, Lars 2016, «Historisk atlas over Oslo», Pax Forlag, Oslo. ISBN 978-82-530-3864-3.
^ «Eksempel på bruk av Kristiania og Xania om hverandre». ellisislandrecords.org (på Engelsk). The Statue of Liberty-Ellis Island Foundation, Inc. Besøkt 2. juni 2009. ^{[død lenke]}
^ Brovold, Odd (1987). Kjenn din havn. Oslo: Oslo havnevesen.
^ Oslo byleksikon. Oslo: Kunnskapsforlaget. 1987. ISBN 8257302287.
^ Bård Alsvik: ««Oslo leve!» – Om navneendringen fra Kristiania til Oslo», Tobias 2001/1
^ Oslo sentrum blir Kristiania – Østlandssendingen – NRK Nyheter
^ – Ut med «Kristiania» Aftenposten 26. februar 2009. Besøkt 22. juni 2010
^ «Oslove – Oslo byleksikon». oslobyleksikon.no. Besøkt 27. august 2024.
^ «— Oslove bør bli samisk navn på Oslo. Et navn som har symbolsk tyngde for hele byens befolkning Arkivert 4. januar 2020 hos Wayback Machine.»
^ Ávvir (2022): "Norgga oaivegávpot diehttelasat dárbbaša maiddái sámegiel nama".
^ Söderholm, Eira (2010): "Paikannimmii Kainunmaassa ja muuvala – Kvenske stedsnavn i Kvenland og andre steder".
^ NRK (29. november 2023). ««Oslove» blir Oslos samiske navn». NRK. Besøkt 24. januar 2024.
^ ^a ^b «Bergen har aldri vært hovedstad i Norge», artikkel fra NRK 31. januar 2014
^ Spor i tid. Oslo: Aschehoug. 1997. ISBN 8203322719.
^ Oslo byleksikon. Oslo: Kunnskapsforlaget. 2000. ISBN 8257308153.
^ «Viktige steinalderfunn i Oslomarka». Norark - Norsk arkeologi (på norsk). Arkivert fra originalen 17. april 2019. Besøkt 4. september 2019.
^ (på norsk) https://www.noblad.no/nyheter/gamle-nyheter-om-ekebergs-historie/s/2-2.09-1.5136480. Manglende eller tom |tittel= (hjelp)
^ Riksantikvaren. «Tre norske middelalderbyer i 1970-årene : fornminnevern og utgravningsresultater : Hamar, Oslo, Tønsberg - Nasjonalbiblioteket». Besøkt 22. november 2015.
^ Molaug, Petter B. (2003). «Akershus og middelalderbyen». Interesseforeningen Oslo Middelalder. Besøkt 8. juni 2009.
^ Sprauten, Knut (1992). Byen ved festningen: fra 1536 til 1814. [Oslo]: Cappelen. ISBN 8202091462.
^ «Oslo | Gyldendal - Den Store Danske». denstoredanske.dk (på dansk). Besøkt 20. september 2019.
^ Nora Naguib Leerberg. Ola Mestad og Dag Michalsen, red. «§ 68 | Grunnloven». Grunnloven. Historisk kommentarutgave 1814–2020 (på norsk). doi:10.18261/9788215054179-2021-082. Besøkt 30. september 2022. «I Oslo Bys Historie hevdes det at Christiania ble rikets hovedstad ved kongevalget 17. mai 1814, ettersom det var da Norge ble et selvstendig rike med eget styre og det var her Kongen befant seg. Novembergrunnloven endret ikke på dette.51 Men under riksforsamlingen på Eidsvoll ble det aldri spesifikt uttrykket hvor i landet riket skulle styres fra.» Både editor-name-list parameters er angitt. Kun én av dem skal angis. (hjelp)
^ Mikkelsen, Solveig (3. april 2014). «Slik ble Oslo hovedstaden». universitetsavisa.no. Arkivert fra originalen 26. september 2018. Besøkt 26. september 2018.
^ Maliks, J. (2012). Grunnloven og regionene: hegemoni, kontinuitet og brudd. Heimen, 49(01), 13–21.
^ ^a ^b Kjeldstadli, Knut (1995). Oslo - spenningenes by: oslohistorie. Oslo: Pax. ISBN 8253017456.
^ Eidsvoll 1814: hvordan grunnloven ble til. [Oslo]: Dreyer. 1989. ISBN 8209105418.
^ Det Norske Storting gjennom 150 år. Oslo: I kommisjon hos Gyldendal. 1964.
^ «Grunnloven fra 1814». Stortinget. 12. mars 2014. Besøkt 26. september 2018.
^ St. Hallvard: illustrert tidsskrift for byhistorie, miljø og debatt. Oslo: Oslo Byes Vel. 2010.
^ Norgeshistorie.no, Jan Eivind Myhre: «Christiania – hovedstaden». Hentet 19. des. 2016.
^ «Kommunen som ble slukt av Oslo», Dagsavisen, 8. januar 2018
^ Oslo bys historie, bind 1, sidene 14–34, Oslo 1991, ISBN 82-02-09141-1
^ «… går tilbake til ca.1025. Det er bygårder som har ligget mellom Vestre strete og Østre strete» : Kilder til kunnskap om Oslo for 1000 år siden Arkivert 26. april 2012 hos Wayback Machine.
^ ^a ^b Dons, Johannes A. (2000). «Oslo : geologi». I Tvedt, Knut Are. Oslo byleksikon. Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 3–4. ISBN 82-573-0815-3.
^ «Blindern (Oslo)». met.no. Arkivert fra originalen 15. desember 2010. Besøkt 14. oktober 2009.
^ «Normaler for Oslo kommune». met.no. Besøkt 14. oktober 2009. ^{[død lenke]}
^ «Soltimer/Soltid». met.no. Arkivert fra originalen 4. mai 2009. Besøkt 14. oktober 2009.
^ «Temperaturrekorder måned for måned». met.no. Arkivert fra originalen 2. desember 2009. Besøkt 14. oktober 2009.
^ «eKlima». eklima.no. Arkivert fra originalen 1. mai 2019. Besøkt 30. oktober 2018.
^ «Met.nos klimadatabase». met.no. Arkivert fra originalen 14. juni 2004. Besøkt 14. oktober 2009.
^ Ulvin, Philippe Bédos (6. januar 2024). «For første gang under 30 minusgrader i Oslo». NRK. Besøkt 6. januar 2024.
^ «Arealstatistikk for Norge». Kartverket. 9. mars 2020. Arkivert fra originalen 3. januar 2018. Besøkt 14. april 2020.
^ Vetlesen, Vesla: Osloflora, Damm forlag 2005, side 9–10.
^ Vetlesen, Vesla: Osloflora, Damm forlag 2005, side 16.
^ 84226 i Riksantikvarens kulturminnebase
^ «Norges best besøkte attraksjoner sommeren 2006: Holmenkollen fortsatt mest populær!». Innovasjon Norge. 2006. Besøkt 21. mai 2009. ^{[død lenke]}
^ «PARTNERSKAP FOR VEKST : Reiselivsplan for Oslo» (PDF). Oslo kommune. 2003. Arkivert fra originalen (.pdf) 16. mai 2011. Besøkt 21. mai 2009.
^ Dagens Næringsliv 12. oktober 2012, s.26.
^ Aftenposten 8. mai 2013
^ ^a ^b ^c ^d ^e «Byantikvarens Gule Liste – Informasjon» (pdf). Riksantikvaren. Besøkt 24. mai 2009.
^ ^a ^b «Riksantikvarens Gule Liste Per Mai 2009» (xls). Riksantikvaren. mai 2009. Besøkt 24. mai 2009.
^ Kolsrud, Kjetil (19. mai 2009). «Vår tids monumenter». Aftenposten. Arkivert fra originalen 12. september 2012. Besøkt 21. mai 2009.
^ Olav Angell, Jan Erik Vold og Einar Økland (red.): Jazz i Norge, Gyldendal 1975
^ Human Rights Oslo. Innhentet 9. august 2010.
^ ^a ^b ^c Thingsrud, Leif (2001). «Industribyen Oslo» (PDF). Tobias (4/2001): 3–5.
^ Benum, Edgeir (2000). Oslo bys historie : Byråkratenes by : Fra 1948 til våre dager (2 utg.). Oslo: Cappelen. s. 349. ISBN 82-02-12305-4.
^ Grønvold, Line Monica (2001). «Industriens eksperimentelle former og behov» (PDF). Tobias (4/2001): 12–15.
^ Nystad, Jens Fr. (2000). «Oslo : industri og handel». I Tvedt, Knut Are. Oslo byleksikon. Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 20. ISBN 82-573-0815-3.
^ https://www.citypopulation.de/en/norway/cities/
^ Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn SSB
^ «07459: Alders- og kjønnsfordeling i kommuner, fylker og hele landets befolkning (K) 1986 - 2024». Statistisk sentralbyrå. 21. februar 2024. Besøkt 22. februar 2024.
^ «Nær 1 million bosatt i Oslo tettsted». ssb.no (på norsk). Besøkt 14. april 2020. «1. januar 2017 bodde i alt 4 283 000 personer i totalt 993 tettsteder i Norge. I Oslo tettsted bodde det om lag 990 000 personer, eller 23 % av tettstedsbefolkningen. … - Den gjennomsnittlige befolkningstettheten i Oslo tettsted økte dermed fra 3 500 bosatte per km² i 2013 til 3 700 bosatte fire år senere.»
^ Barton, D. N., Vågnes Traaholt, N., Blumentrath, S., & Reinvang, R. (2015). Naturen i Oslo er verdt milliarder. Verdsetting av urbane økosystemtjenester fra grønnstruktur. NINA, rapport nr 1113, https://brage.nina.no/nina-xmlui/handle/11250/2371359
^ «Areal og friområder». Oslo kommune (på norsk). 8. april 2020. Besøkt 14. april 2020. «Oslos totale areal er 454 km². Av dette utgjør Marka drøye 300 km².»
^ https://www.ssb.no/a/kortnavn/arealbruk/arkiv/tab-2000-12-18-03.html
^ «Innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre, etter landbakgrunn. Fylke.». Statistisk sentralbyrå. 1. januar 2009. Arkivert fra originalen 20. april 2010. Besøkt 14. oktober 2009.
^ [http://www.ssb.no/emner/02/01/10/innvbef/arkiv/tab-2009-04-30-09.html Statistisk sentralbyrå
^ Oslo kommune: Osloborger nr 600 000 er her!
^ «I år passerer Oslo 700.000 innbyggere. Denne familien er mye av forklaringen.». www.aftenposten.no. Besøkt 7. februar 2021.
^ Oslo kommune: Befolkningsfremskrivning for Oslo 2013–2030 Pdf
^ Oslo kommune: Oslo over 800.000 innbyggere før 2030
^ Magne Bråthen, Anne Britt Djuve, Tor Dølvik, Kåre Hagen, Gudmund Hernes og Roy A. Nielsen (2007). «Levekår på vandring : Velstand og marginalisering i Oslo». Fafo-rapport (2007:05): 40. Arkivert fra originalen 11. november 2009. Besøkt 24. mai 2009.
^ «Statistikkbanken». Besøkt 10. mars 2021.
^ «09817: Innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre, etter region, innvandringskategori, landbakgrunn, statistikkvariabel og år». ssb.no (på norsk). Besøkt 2. september 2020.
^ Ausrtad, Bodil (2010). «Oslomålet». I Tvedt, Knut Are. Oslo byleksikon (5 utg.). Kunnskapsforlaget. s. 28. ISBN 9788257317607.
^ «Oslo-språket smelter sammen». Dagsavisen. 5. mars 2008. Arkivert fra originalen 26. august 2010. Besøkt 22. mai 2009.
^ ««Oschlo» godtas». Aften. 28. november 2006. Besøkt 22. mai 2009.
^ «Den norske kirke. Statistikkbanken». www.ssb.no. Besøkt 25. mai 2019.
^ Hvor bor katolikkene? , katolsk.no 2. juni 2014
^ ^a ^b «Trus- og livssynssamfunn utanfor Den norske kyrkja, 1. januar 2012». Statistisk sentralbyrå. 4. desember 2012. Besøkt 2. mai 2013.
^ «Trus- og livssynssamfunn utanfor Den norske kyrkja, 2008». SSB. 19. desember 2008. Besøkt 24. mai 2009.
^ Kilde for tall frem til og med 2017 er Statistikkbanken hos Statistisk sentralbyrå og hefter utgitt av byrået. Se byråets nettsted. Kilde for 2021 er Valgdirektoratets nettsted valgresultat.no. Besøksdato for alt: 15. oktober 2021.
^ «– Vi må se hverandre i øynene og si at det er et problem». www.aftenposten.no. 27. oktober 2023. Besøkt 29. oktober 2023.
^ Nilsen, Ninnie Therese Rogne (25. oktober 2023). «Marianne Borgen trer av etter åtte år som ordfører». NRK. Besøkt 29. oktober 2023.
^ Nilsen, Ninnie Therese Rogne (25. oktober 2023). «Marianne Borgen trer av etter åtte år som ordfører». NRK. Besøkt 29. oktober 2023.
^ NTB, Pontus Egelandsdal og (24. oktober 2023). «Anne Lindboe blir Oslos neste ordfører». Nettavisen (på norsk). Besøkt 29. oktober 2023.
^ Roede, Lars. «Det flager i byen og på Rådhuset : om Oslos nye og gamle symboler». Byminner 1–2004 s. 22–37.
^ Hohler, Erla Bergendahl: «St. Hallvard i Oslos bysegl», Byminner 1-1987 s. 4–5
^ Hals, Anna-Stina: «Fra Oslos segl til Christianias og Oslos våpen», Byminner 1-1987 s. 12–14
^ Engene, Jan Oskar: «Nytt byflagg for Oslo? Noen kommentarer til tusenårsjubilantens 'særpregete' nye flagg.» Nordisk Flaggkontakt 3-2000 s. 31–33.
^ «Tal og fakta om UiO - Universitetet i Oslo». www.uio.no (på norsk). Besøkt 10. mai 2020.
^ NTNU etablerer seg i Oslo
^ «Inntaket til Vg1 studiespesialisering (uten formgivingsfag)» (.pdf). Oslo kommune : Utdanningsetaten. 2008. Besøkt 20. mai 2009.
^ Hansen, Marianne Nordli (2005). «Ulikhet i osloskolen: rekruttering og segregering» (PDF). Tidsskrift for ungdomsforskning. 5 (1): 3–26. Arkivert fra originalen (PDF) 27. september 2007.
^ «Opplaget 2011: Nett og mobil vokser – Fortsatt svikt på papir (med henvisning til regneark)». Mediabedriftenes landsforening. Arkivert fra originalen 25. februar 2012. Besøkt 25. juli 2012.
^ «Oslospeilet 3-4 2009» (.pdf). Oslo kommune. 23. juni 2009. Besøkt 25. august 2009.
^ «Transportmidlene». Ruter. 15. februar 2008. Arkivert fra originalen 20. mai 2009. Besøkt 20. mai 2009.
^ «Årsrapport 2007» (.pdf). Oslo Havn KF. 2008. Besøkt 22. mai 2009. ^{[død lenke]}
^ «Årsstatistikk for Oslo Havn 2008» (.pdf). Oslo Havn KF. 2008. Besøkt 22. mai 2009. ^{[død lenke]}
^ Røde, Gro (1998). «Oslo havn – byens hjerte» (PDF). Tobias (2/1998): 9–11.
^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g Oslo kommune: Internasjonalt samarbeid Arkivert 7. april 2014 hos Wayback Machine. (pdf)

Litteratur

Synnøve Veinan Hellerud og Jan Messel: Oslo : tusen års historie, 2000. ISBN 82-03-22347-8
Sivert Langholm m.fl. (red.): Oslo bys historie, 1990–94, 5 b. ISBN 82-02-09146-2
Arnved Nedkvitne og Per G. Norseng: Middelalderbyen ved Bjørvika. Oslo 1000–1536, 2000. ISBN 82-02-19100-9
Nils Petter Thuesen: Kongens nye by : Christiania 1624–1648, 1998. ISBN 82-530-1926-2
Knut Are Tvedt (red.): Oslo byleksikon, 4. utg., 2000 ISBN 82-573-0815-3
Yngvar Ustvedt (red.): Oslo. 1000 år i ord og bilder. Andresen og Butenschøn. Oslo 1999. ISBN 82-7694-045-5
Åse Wetås (2000): Namneskiftet Kristiania – Oslo. – Novus forlag, Oslo. ISBN 82-7099-325-5.

Eksterne lenker

Offisielt nettsted
Offisiell blogg
(en) Oslo – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Oslo – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) (en) Oslo hos Wikivoyage
(no) Oslo kommunes nettsted. Besøkt 17.2.2020
(no) Oslo Byleksikon på nett. Besøkt 17.2.2020
(no) Oslo kommunes interaktive tur- og løypekart for Oslo
(no) Bymiljøetatens temakart. Arkivert 8. mars 2021 hos Wayback Machine. Besøkt 19. august 2016.
(no) Folkemengde i Oslo i alt og etter bydel.
(no) Værvarsel og -kart for Oslo Arkivert 12. oktober 2007 hos Wayback Machine.
(no) Trafikanten
(no) SSBs Faktaark
(no) Statistisk årbok for Oslo, utarbeidet av Utviklings- og kompetanseetaten i Oslo kommune
(no) VisitOslo.com
(en) Kart over Oslo 1797 Arkivert 30. september 2020 hos Wayback Machine.
Kunstvandringer i Oslo

Historie

(no) Oslo byarkiv – byens hukommelse
(no) Oslo Bymuseum
(no) oslobilder.no, søkbar database med 75 000 foto fra Oslo Museum og Oslo byarkiv
(no) Historiske oslofoto, søkbar database i Oslo byarkiv (denne databasen blir ikke lenger oppdatert; alle fotoene publiseres på oslobilder.no)
(no) Oslofilm, historiske oslofilmer
(no) Oslofilm på YouTube
(no) Gamle fotografier fra Kristiania i Nasjonalbibliotekets arkiv (søk på stikkord)
(no) Gamle fotografier fra Oslo i Nasjonalbibliotekets arkiv
(da) Fyldig artikkel om «Oslo» i Salmonsens konversationsleksikon fra 1930
Historiske turtips i Oslo

[9] Christiania var navnet på dagens Oslo fra 1624 til 1924; også skrevet Kristiania fra 1877 til 1924, som er en fornorsket skriveform. Oslo ble byens offisielle navn med virkning fra den 1. januar 1925; Det sørsamiske navnet Oslove bøyes i kasus som sørsamiske trestavelsesord: Osloven tjïelte 'Oslo kommune', Oslovasse 'til Oslo', Oslovisnie 'i Oslo', Oslovistie 'fra Oslo'^[8]

[Innbyggernavn-1] Innbyggjarnamn Språkrådet

[2] «Høyeste fjelltopp i hver kommune». Kartverket. 3. desember 2015. Arkivert fra originalen 15. oktober 2014. Besøkt 13. desember 2015.

[3] Frida Tvedte Matre (25. oktober 2023). «Julianne Ofstad blir Oslo sin yngste varaordførar nokosinne». Framtida. Besøkt 10. januar 2024.

[SSB2020-4] «09280: Areal (km²), etter region, arealtype, statistikkvariabel og år». Statistisk sentralbyrå. 1. januar 2020.

[Kartverket2020-5] «Arealstatistikk for Norge». Kartverket. 1. januar 2020.

[wikidata-8016151df25111e780d7a4b2c4a15da48887683b-v2-6] «Kommunefakta» (på bokmål). Besøkt 4. mars 2023.

[wikidata-c081ec4b63a8da52a7f9ff896737dff8e192de73-v2-7] «07459: Alders- og kjønnsfordeling i kommuner, fylker og hele landets befolkning (K) 1986 - 2023». Statistisk sentralbyrå. 21. februar 2023.

[8] «Stedsnamn faktaark - for søk på stedsnavn og tilhørende fakta». stadnamn.kartverket.no. Besøkt 14. april 2024.

[10] «07459: Alders- og kjønnsfordeling i kommuner, fylker og hele landets befolkning (K) 1986 - 2024». Statistisk sentralbyrå. 21. februar 2024. Besøkt 22. februar 2024.

[tettstedstall2-11] «Tettsteders befolkning og areal». Statistisk sentralbyrå. 12. desember 2023. Besøkt 12. desember 2023.

[12] ttps://www.citypopulation.de/en/norway/cities/

[13] Anders Falnes-Dalheim (3. desember 2018). «Over 1 million innbyggere i Oslo tettsted». Statistisk sentralbyrå. Besøkt 1. mai 2021.

[14] «07459: Alders- og kjønnsfordeling i kommuner, fylker og hele landets befolkning (K) 1986 - 2024». Statistisk sentralbyrå. 21. februar 2024. Besøkt 22. februar 2024.

[15] Rasmus, Jonas (1735). Norriges Beskrivelse. Kiøbenhavn. s. 27. «Hoved-Staden Christiania, hvor baade Kongens Stadtholder saavelsom ogsaa Biskopen residerer, og hvor den høyeste Ret her i Landet holdes paa Slottet Aggershuus, som ligger strax ved Christiania Stad.»

[15år-16] «Om 15 år kan det bo 100 000 flere i Oslo». Aftenposten.no. 21. oktober 2005. Arkivert fra originalen 28. januar 2006. Besøkt 14. august 2009.

[17] «Landbakgrunn - Befolkning». Oslo kommune (på norsk). 10. desember 2014. Besøkt 21. januar 2024.

[Korslund-18] Korslund, Frode (2011): Navnet Oslo. Namn och bygd, årgang 99, s. 87–93.

[:0-19] Thuesen, Nils Petter (1995). Oslo før Oslo: Oslos forhistorie. Oslo: Pax. ISBN 8253017499.

[20] Nedkvitne, Arnved (2000). Middelalderbyen ved Bjørvika: Oslo 1000–1536. [Oslo]: Cappelen. ISBN 8202191009.

[:2-21] Arstal, Aksel) (1938). Oslo byleksikon: stedleksikon over Oslo og nærmeste omegn. Oslo: Johan Grundt Tanum.

[wetås-22] Wetås, Åse (2000): Namneskiftet Kristiania – Oslo. side 51–75. – Novus forlag, Oslo. ISBN 82-7099-325-5.

[23] Fra ord til navn: språklig navnegransking : en artikkelsamling. Bergen: Universitetsforlaget. 1983. s. 41. ISBN 8200064018.

[24] Hoem, Arne I. (1986). [https.://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012020908039 Norge på gamle kart]. [Oslo]: Cappelen. ISBN 8202109213.

[25] Roede, Lars 2016, «Historisk atlas over Oslo», Pax Forlag, Oslo. ISBN 978-82-530-3864-3.

[Xania-26] «Eksempel på bruk av Kristiania og Xania om hverandre». ellisislandrecords.org (på Engelsk). The Statue of Liberty-Ellis Island Foundation, Inc. Besøkt 2. juni 2009. ^{[død lenke]}

[27] Brovold, Odd (1987). Kjenn din havn. Oslo: Oslo havnevesen.

[28] Oslo byleksikon. Oslo: Kunnskapsforlaget. 1987. ISBN 8257302287.

[alsvik-29] Bård Alsvik: ««Oslo leve!» – Om navneendringen fra Kristiania til Oslo», Tobias 2001/1

[30] Oslo sentrum blir Kristiania – Østlandssendingen – NRK Nyheter

[31] – Ut med «Kristiania» Aftenposten 26. februar 2009. Besøkt 22. juni 2010

[32] «Oslove – Oslo byleksikon». oslobyleksikon.no. Besøkt 27. august 2024.

[33] «— Oslove bør bli samisk navn på Oslo. Et navn som har symbolsk tyngde for hele byens befolkning Arkivert 4. januar 2020 hos Wayback Machine.»

[34] Ávvir (2022): "Norgga oaivegávpot diehttelasat dárbbaša maiddái sámegiel nama".

[35] Söderholm, Eira (2010): "Paikannimmii Kainunmaassa ja muuvala – Kvenske stedsnavn i Kvenland og andre steder".

[36] NRK (29. november 2023). ««Oslove» blir Oslos samiske navn». NRK. Besøkt 24. januar 2024.

[NRK310114-37] «Bergen har aldri vært hovedstad i Norge», artikkel fra NRK 31. januar 2014

[38] Spor i tid. Oslo: Aschehoug. 1997. ISBN 8203322719.

[39] Oslo byleksikon. Oslo: Kunnskapsforlaget. 2000. ISBN 8257308153.

[40] «Viktige steinalderfunn i Oslomarka». Norark - Norsk arkeologi (på norsk). Arkivert fra originalen 17. april 2019. Besøkt 4. september 2019.

[41] (på norsk) https://www.noblad.no/nyheter/gamle-nyheter-om-ekebergs-historie/s/2-2.09-1.5136480. Manglende eller tom |tittel= (hjelp)

[42] Riksantikvaren. «Tre norske middelalderbyer i 1970-årene : fornminnevern og utgravningsresultater : Hamar, Oslo, Tønsberg - Nasjonalbiblioteket». Besøkt 22. november 2015.

[Molaug-43] Molaug, Petter B. (2003). «Akershus og middelalderbyen». Interesseforeningen Oslo Middelalder. Besøkt 8. juni 2009.

[44] Sprauten, Knut (1992). Byen ved festningen: fra 1536 til 1814. [Oslo]: Cappelen. ISBN 8202091462.

[45] «Oslo | Gyldendal - Den Store Danske». denstoredanske.dk (på dansk). Besøkt 20. september 2019.

[46] Nora Naguib Leerberg. Ola Mestad og Dag Michalsen, red. «§ 68 | Grunnloven». Grunnloven. Historisk kommentarutgave 1814–2020 (på norsk). doi:10.18261/9788215054179-2021-082. Besøkt 30. september 2022. «I Oslo Bys Historie hevdes det at Christiania ble rikets hovedstad ved kongevalget 17. mai 1814, ettersom det var da Norge ble et selvstendig rike med eget styre og det var her Kongen befant seg. Novembergrunnloven endret ikke på dette.51 Men under riksforsamlingen på Eidsvoll ble det aldri spesifikt uttrykket hvor i landet riket skulle styres fra.» Både editor-name-list parameters er angitt. Kun én av dem skal angis. (hjelp)

[47] Mikkelsen, Solveig (3. april 2014). «Slik ble Oslo hovedstaden». universitetsavisa.no. Arkivert fra originalen 26. september 2018. Besøkt 26. september 2018.

[48] Maliks, J. (2012). Grunnloven og regionene: hegemoni, kontinuitet og brudd. Heimen, 49(01), 13–21.

[Kjeldstadli-49] Kjeldstadli, Knut (1995). Oslo - spenningenes by: oslohistorie. Oslo: Pax. ISBN 8253017456.

[50] Eidsvoll 1814: hvordan grunnloven ble til. [Oslo]: Dreyer. 1989. ISBN 8209105418.

[51] Det Norske Storting gjennom 150 år. Oslo: I kommisjon hos Gyldendal. 1964.

[52] «Grunnloven fra 1814». Stortinget. 12. mars 2014. Besøkt 26. september 2018.

[53] St. Hallvard: illustrert tidsskrift for byhistorie, miljø og debatt. Oslo: Oslo Byes Vel. 2010.

[54] Norgeshistorie.no, Jan Eivind Myhre: «Christiania – hovedstaden». Hentet 19. des. 2016.

[55] «Kommunen som ble slukt av Oslo», Dagsavisen, 8. januar 2018

[56] Oslo bys historie, bind 1, sidene 14–34, Oslo 1991, ISBN 82-02-09141-1

[57] «… går tilbake til ca.1025. Det er bygårder som har ligget mellom Vestre strete og Østre strete» : Kilder til kunnskap om Oslo for 1000 år siden Arkivert 26. april 2012 hos Wayback Machine.

[JAD-58] Dons, Johannes A. (2000). «Oslo : geologi». I Tvedt, Knut Are. Oslo byleksikon. Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 3–4. ISBN 82-573-0815-3.

[vanlig-59] «Blindern (Oslo)». met.no. Arkivert fra originalen 15. desember 2010. Besøkt 14. oktober 2009.

[retro-60] «Normaler for Oslo kommune». met.no. Besøkt 14. oktober 2009. ^{[død lenke]}

[soltimer-61] «Soltimer/Soltid». met.no. Arkivert fra originalen 4. mai 2009. Besøkt 14. oktober 2009.

[temprekord-62] «Temperaturrekorder måned for måned». met.no. Arkivert fra originalen 2. desember 2009. Besøkt 14. oktober 2009.

[63] «eKlima». eklima.no. Arkivert fra originalen 1. mai 2019. Besøkt 30. oktober 2018.

[mintemp-64] «Met.nos klimadatabase». met.no. Arkivert fra originalen 14. juni 2004. Besøkt 14. oktober 2009.

[65] Ulvin, Philippe Bédos (6. januar 2024). «For første gang under 30 minusgrader i Oslo». NRK. Besøkt 6. januar 2024.

[66] «Arealstatistikk for Norge». Kartverket. 9. mars 2020. Arkivert fra originalen 3. januar 2018. Besøkt 14. april 2020.

[Vetlesen1-67] Vetlesen, Vesla: Osloflora, Damm forlag 2005, side 9–10.

[Vetlesen2-68] Vetlesen, Vesla: Osloflora, Damm forlag 2005, side 16.

[69] 84226 i Riksantikvarens kulturminnebase

[attraksjoner-70] «Norges best besøkte attraksjoner sommeren 2006: Holmenkollen fortsatt mest populær!». Innovasjon Norge. 2006. Besøkt 21. mai 2009. ^{[død lenke]}

[Reiselivsplan-71] «PARTNERSKAP FOR VEKST : Reiselivsplan for Oslo» (PDF). Oslo kommune. 2003. Arkivert fra originalen (.pdf) 16. mai 2011. Besøkt 21. mai 2009.

[72] Dagens Næringsliv 12. oktober 2012, s.26.

[73] Aftenposten 8. mai 2013

[gulliste-74] «Byantikvarens Gule Liste – Informasjon» (pdf). Riksantikvaren. Besøkt 24. mai 2009.

[gulliste2009mai-75] «Riksantikvarens Gule Liste Per Mai 2009» (xls). Riksantikvaren. mai 2009. Besøkt 24. mai 2009.

[Kolsrud-76] Kolsrud, Kjetil (19. mai 2009). «Vår tids monumenter». Aftenposten. Arkivert fra originalen 12. september 2012. Besøkt 21. mai 2009.

[Angell-77] Olav Angell, Jan Erik Vold og Einar Økland (red.): Jazz i Norge, Gyldendal 1975

[78] Human Rights Oslo. Innhentet 9. august 2010.

[Thingsrud-79] Thingsrud, Leif (2001). «Industribyen Oslo» (PDF). Tobias (4/2001): 3–5.

[Benum-80] Benum, Edgeir (2000). Oslo bys historie : Byråkratenes by : Fra 1948 til våre dager (2 utg.). Oslo: Cappelen. s. 349. ISBN 82-02-12305-4.

[Grønvold-81] Grønvold, Line Monica (2001). «Industriens eksperimentelle former og behov» (PDF). Tobias (4/2001): 12–15.

[JEM-82] Nystad, Jens Fr. (2000). «Oslo : industri og handel». I Tvedt, Knut Are. Oslo byleksikon. Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 20. ISBN 82-573-0815-3.

[83] ttps://www.citypopulation.de/en/norway/cities/

[SSB-84] Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn SSB

[85] «07459: Alders- og kjønnsfordeling i kommuner, fylker og hele landets befolkning (K) 1986 - 2024». Statistisk sentralbyrå. 21. februar 2024. Besøkt 22. februar 2024.

[86] «Nær 1 million bosatt i Oslo tettsted». ssb.no (på norsk). Besøkt 14. april 2020. «1. januar 2017 bodde i alt 4 283 000 personer i totalt 993 tettsteder i Norge. I Oslo tettsted bodde det om lag 990 000 personer, eller 23 % av tettstedsbefolkningen. … - Den gjennomsnittlige befolkningstettheten i Oslo tettsted økte dermed fra 3 500 bosatte per km² i 2013 til 3 700 bosatte fire år senere.»

[87] Barton, D. N., Vågnes Traaholt, N., Blumentrath, S., & Reinvang, R. (2015). Naturen i Oslo er verdt milliarder. Verdsetting av urbane økosystemtjenester fra grønnstruktur. NINA, rapport nr 1113, https://brage.nina.no/nina-xmlui/handle/11250/2371359

[88] «Areal og friområder». Oslo kommune (på norsk). 8. april 2020. Besøkt 14. april 2020. «Oslos totale areal er 454 km². Av dette utgjør Marka drøye 300 km².»

[89] ttps://www.ssb.no/a/kortnavn/arealbruk/arkiv/tab-2000-12-18-03.html

[innvandrere-ssb-90] «Innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre, etter landbakgrunn. Fylke.». Statistisk sentralbyrå. 1. januar 2009. Arkivert fra originalen 20. april 2010. Besøkt 14. oktober 2009.

[91] [http://www.ssb.no/emner/02/01/10/innvbef/arkiv/tab-2009-04-30-09.html Statistisk sentralbyrå

[92] Oslo kommune: Osloborger nr 600 000 er her!

[:1-93] «I år passerer Oslo 700.000 innbyggere. Denne familien er mye av forklaringen.». www.aftenposten.no. Besøkt 7. februar 2021.

[94] Oslo kommune: Befolkningsfremskrivning for Oslo 2013–2030 Pdf

[95] Oslo kommune: Oslo over 800.000 innbyggere før 2030

[Bråthen-96] Magne Bråthen, Anne Britt Djuve, Tor Dølvik, Kåre Hagen, Gudmund Hernes og Roy A. Nielsen (2007). «Levekår på vandring : Velstand og marginalisering i Oslo». Fafo-rapport (2007:05): 40. Arkivert fra originalen 11. november 2009. Besøkt 24. mai 2009.

[97] «Statistikkbanken». Besøkt 10. mars 2021.

[98] «09817: Innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre, etter region, innvandringskategori, landbakgrunn, statistikkvariabel og år». ssb.no (på norsk). Besøkt 2. september 2020.

[byleksikon-28-99] Ausrtad, Bodil (2010). «Oslomålet». I Tvedt, Knut Are. Oslo byleksikon (5 utg.). Kunnskapsforlaget. s. 28. ISBN 9788257317607.

[Dagsavisen-språk-100] «Oslo-språket smelter sammen». Dagsavisen. 5. mars 2008. Arkivert fra originalen 26. august 2010. Besøkt 22. mai 2009.

[Oschlo-101] ««Oschlo» godtas». Aften. 28. november 2006. Besøkt 22. mai 2009.

[102] «Den norske kirke. Statistikkbanken». www.ssb.no. Besøkt 25. mai 2019.

[103] Hvor bor katolikkene? , katolsk.no 2. juni 2014

[trossamfunn-104] «Trus- og livssynssamfunn utanfor Den norske kyrkja, 1. januar 2012». Statistisk sentralbyrå. 4. desember 2012. Besøkt 2. mai 2013.

[HEF-105] «Trus- og livssynssamfunn utanfor Den norske kyrkja, 2008». SSB. 19. desember 2008. Besøkt 24. mai 2009.

[106] Kilde for tall frem til og med 2017 er Statistikkbanken hos Statistisk sentralbyrå og hefter utgitt av byrået. Se byråets nettsted. Kilde for 2021 er Valgdirektoratets nettsted valgresultat.no. Besøksdato for alt: 15. oktober 2021.

[107] «– Vi må se hverandre i øynene og si at det er et problem». www.aftenposten.no. 27. oktober 2023. Besøkt 29. oktober 2023.

[108] Nilsen, Ninnie Therese Rogne (25. oktober 2023). «Marianne Borgen trer av etter åtte år som ordfører». NRK. Besøkt 29. oktober 2023.

[109] Nilsen, Ninnie Therese Rogne (25. oktober 2023). «Marianne Borgen trer av etter åtte år som ordfører». NRK. Besøkt 29. oktober 2023.

[110] NTB, Pontus Egelandsdal og (24. oktober 2023). «Anne Lindboe blir Oslos neste ordfører». Nettavisen (på norsk). Besøkt 29. oktober 2023.

[111] Roede, Lars. «Det flager i byen og på Rådhuset : om Oslos nye og gamle symboler». Byminner 1–2004 s. 22–37.

[Hohler-112] Hohler, Erla Bergendahl: «St. Hallvard i Oslos bysegl», Byminner 1-1987 s. 4–5

[Hals-113] Hals, Anna-Stina: «Fra Oslos segl til Christianias og Oslos våpen», Byminner 1-1987 s. 12–14

[114] Engene, Jan Oskar: «Nytt byflagg for Oslo? Noen kommentarer til tusenårsjubilantens 'særpregete' nye flagg.» Nordisk Flaggkontakt 3-2000 s. 31–33.

[115] «Tal og fakta om UiO - Universitetet i Oslo». www.uio.no (på norsk). Besøkt 10. mai 2020.

[116] NTNU etablerer seg i Oslo

[Inntaket-117] «Inntaket til Vg1 studiespesialisering (uten formgivingsfag)» (.pdf). Oslo kommune : Utdanningsetaten. 2008. Besøkt 20. mai 2009.

[Ulikhet-118] Hansen, Marianne Nordli (2005). «Ulikhet i osloskolen: rekruttering og segregering» (PDF). Tidsskrift for ungdomsforskning. 5 (1): 3–26. Arkivert fra originalen (PDF) 27. september 2007.

[Mediebedriftenes-119] «Opplaget 2011: Nett og mobil vokser – Fortsatt svikt på papir (med henvisning til regneark)». Mediabedriftenes landsforening. Arkivert fra originalen 25. februar 2012. Besøkt 25. juli 2012.

[Oslospeilet_3-4-120] «Oslospeilet 3-4 2009» (.pdf). Oslo kommune. 23. juni 2009. Besøkt 25. august 2009.

[Transportmidlene-121] «Transportmidlene». Ruter. 15. februar 2008. Arkivert fra originalen 20. mai 2009. Besøkt 20. mai 2009.

[OH2007-122] «Årsrapport 2007» (.pdf). Oslo Havn KF. 2008. Besøkt 22. mai 2009. ^{[død lenke]}

[Årsstatistikk-123] «Årsstatistikk for Oslo Havn 2008» (.pdf). Oslo Havn KF. 2008. Besøkt 22. mai 2009. ^{[død lenke]}

[Røde-124] Røde, Gro (1998). «Oslo havn – byens hjerte» (PDF). Tobias (2/1998): 9–11.

[OKIntSam-125] ^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g Oslo kommune: Internasjonalt samarbeid Arkivert 7. april 2014 hos Wayback Machine. (pdf)

[1]

[5]

[4]

[6]

[7]

[2]

[3]

[b]

[a]

[9]

[10]

[11]

[12]

[13]

[14]

[15]

[16]

[17]

[18]

[19]

[20]

[21]

[22]

[23]

[24]

[25]

[26]

[27]

[28]

[29]

[30]

[31]

[32]

[33]

[34]

[35]

[36]

[37]

[38]

[39]

[40]

[41]

[42]

[43]

[44]

[45]

[46]

[47]

[48]

[49]

[50]

[51]

[52]

[53]

[54]

[55]

[56]

[57]

[58]

[59]

[60]

[61]

[62]

[63]

[64]

[65]

[66]

[67]

[68]

[69]

[70]

[71]

[72]

[73]

[74]

[75]

[76]

[77]

[78]

[79]

[80]

[81]

[82]

[83]

[84]

[85]

[86]

[87]

[88]

[89]

[90]

[91]

[92]

[93]

[94]

[95]

[96]

[97]

[98]

[99]

v d r Norges fylker
Nåværende	Agder Akershus Buskerud Finnmark Innlandet Møre og Romsdal Nordland Oslo Rogaland Telemark Troms Trøndelag Vestfold Vestland Østfold
Tidligere	Aust-Agder Bergen Hedmark Hordaland Nord-Trøndelag Oppland Sogn og Fjordane Sør-Trøndelag Troms og Finnmark Vest-Agder Vestfold og Telemark Viken
Andre deler av landet: Svalbard Jan Mayen Biland: Bouvetøya Dronning Maud Land Peter I Øy

v d r Byer på Østlandet
Middelalderbyer	Oslo (kjøpstad) Tønsberg (kjøpstad) Skien (kjøpstad)
Grunnlagt under dansk-norske konger	Fredrikstad (kjøpstad) Kongsberg (kjøpstad) Åsgårdstrand (ladested) Porsgrunn (ladested) Halden (kjøpstad) Kragerø (kjøpstad) Larvik (kjøpstad) Drammen (kjøpstad) Moss (kjøpstad) Holmestrand (kjøpstad) Langesund (ladested) Stathelle (ladested)
Grunnlagt under svensk-norske konger	Sarpsborg (kjøpstad) Porsgrunn (oppgradert til kjøpstad) Lillehammer (kjøpstad) Drøbak (kjøpstad) Svelvik (ladested) Sandefjord (kjøpstad) Brevik (kjøpstad) Hamar (kjøpstad) Hønefoss (kjøpstad) Kongsvinger (kjøpstad) Horten (ladested) Gjøvik (kjøpstad)
Grunnlagt etter 1905	Horten (oppgradert til kjøpstad) Notodden (kjøpstad) Stavern (kjøpstad)
1996-bystatus	Askim Brumunddal Elverum Fagernes Hokksund Jessheim Lillestrøm Moelv Mysen Otta Rjukan Sandvika Ski Vinstra

v d r Europeisk miljøhovedstad
Green Capital	2010: Stockholm 2011: Hamburg 2012: Vitoria 2013: Nantes 2014: København 2015: Bristol 2016: Ljubljana 2017: Essen 2018: Nijmegen 2019: Oslo 2020: Lisboa 2021: Lahtis 2022: Grenoble 2023: Tallinn
Green Leaf	2015: Mollet del Vallès og Torres Vedras 2017: Galway 2018: Leuven og Växjö 2019: Cornellà de Llobregat og Horst aan de Maas 2020: Limerick og Mechelen 2021: Gabrovo og Villmanstrand 2022: Valongo og Winterswijk
Se også: Europeisk kulturhovedstad