Oslo-Filharmonien

Oslo-Filharmonien
	Oslo-Filharmonien i 2011. Foto: Hans A. Rosbach
Type	Symfoniorkester
Grunnlagt	22. februar 1919; 104 år siden
Land	Norge
Hjemmehørende	Oslo Konserthus, Munkedamsveien 14, Oslo
Ansatte	108 musikere (2021)
Sjefdirigent	Klaus Mäkelä
Andre navn	Oslo Filharmoniske Orkester (1979–); Filharmonisk Selskaps Orkester (1919–1979)
Nettsted	https://www.ofo.no

Oslo-Filharmonien (før: Oslo Filharmoniske Orkester og fram til 1979: Filharmonisk Selskaps Orkester) er et symfoniorkester i Oslo, med base i Oslo Konserthus. Orkesteret ble stiftet i 1919^[3] og er i dag et av Europas ledende symfoniorkestre.^[4] Sjefdirigent siden 2020 er Klaus Mäkelä og orkesteret har 108 musikere.^[2] Orkesteret ble for alvor internasjonalt kjent under perioden til Mariss Jansons (1979–2002), som foretok en rekke turnéer til kjente konserthus og festivaler i utlandet samt gjorde mange plateinnspillinger for EMI og Chandos. Det internasjonale gjennombruddet kom med den kritikerroste utgivelsen av Tsjajkovskijs Symfoni nr. 5 på Chandos i 1984 og turnéen til England samme år. Blant andre høydepunkter i orkesterets historie hører residensuken i Wiens prestisjetunge Musikverein-sal i 1997, der orkesteret spilte fem kvelder på rad.^[5] Blant tidligere sjefdirigenter hører Herbert Blomstedt (1962–68), André Previn (2002–06), Vasilij Petrenko (2013–20) og Jukka-Pekka Saraste (2006–13). Orkesteret har vunnet tretten Spellemannpriser fordelt over seks tiår, og er blant de mestvinnende artister/orkester i prisens historie.^[6] Blant prisene er hedersprisen orkesteret fikk tildelt under Spellemannprisen 2019 i forbindelse med sitt 100-årsjubileum.^[7]

Historikk[rediger | rediger kilde]

Oslo-Filharmoniens røtter går tilbake til 1871, da Christiania Musikforening ble stiftet av Edvard Grieg og Johan Svendsen, og dermed avløste Det Philharmoniske Selskab av 1847. Orkesteret ble siden ledet av Ole Olsen, Johan Selmer, Iver Holter og Otto Winter-Hjelm. Under Holters ledelse ble orkesteret slått sammen med Christiania Theaters Orkester, som den gang var truet av reduksjoner. Holter foreslo opprettelsen av et byorkester som kunne spille ved kommunale festligheter, ved konsertoppførelser og i teatret. Orkesteret fikk dermed kommunal støtte fra 1889.

I 1899 ble Nationaltheatret, som skulle romme både teater og opera, åpnet. Her fikk man et orkester med opptil 44 musikere. Dette orkesteret skulle også være Musikforeningens og hovedstadens faste symfoniorkester. Musikerne kom i stor grad fra det tidligere Christiania Theaters Orkester. Kapellmester var Johan Halvorsen.

Under 1. verdenskrig ble orkesteret oppløst som følge av pengemangel og lønnskonflikter, men ble gjenopplivet i 1918 ved en gave fra skipsreder A. F. Klaveness på 500 000 kr. Berømte gjestedirigenter ble invitert. Klaveness ble også leder av en komité innenfor Musikforeningen som forberedte stiftelsen av et permanent, selvstendig orkester. I 1919 ble Nationaltheatrets orkester oppløst, og de fleste musikerne tok plass i det nystartede Filharmonisk Selskaps Orkester.

1919–20 : Den første sesongen[rediger | rediger kilde]

Filharmonisk Selskap ble stiftet den 22. februar 1919.^[1] Hvert av stiftelsens 14 medlemmer tegnet en maksimumsgaranti for et år på 2 500 kr. I mars søkte de kommunen om bidrag til overtagelse av Nationaltheatrets orkester, og 31. juli ble søknaden behandlet i bystyret. Samtidig tegnet 330 personer aksjer med totalt 382 garantideler i Filharmonisk Selskap AS. I dette selskapet måtte aksjonærene, i stedet for å forvente utbytte, forplikte seg til å betale fem ganger aksjens pålydende årlig i tre år. 5. juli 1919 ble den konstituerende generalforsamling avholdt, og representantskap, styre og programkomite ble valgt.

I løpet av våren hadde det vært stor diskusjon i pressen om hvem som skulle få æren av å være orkesterets første dirigent. Skulle man prioritere norske kandidater, eller skulle man velge en utenlandsk dirigent som kanskje var dyktigere, men som ikke ville ha det samme forholdet til og ønsket om å ivareta norsk musikk? Pressen selv foreslo at stillingen skulle deles, og det endelige resultat ble tre kapellmestre: Johan Halvorsen, Georg Schnéevoigt og polske Ignaz Neumark.

Filharmonisk Selskaps Orkesters første konsert fant sted i Logens Store Sal 27. september 1919, med 59 musikere på podiet og med Georg Schnéevoigt som dirigent.^[8] På programmet var Rikard Nordraaks «Ja, vi elsker», Johan Svendsens «Festpolonaise», Christian Sindings Symfoni nr. 1, Edvard Griegs Klaverkonsert i a-moll og til slutt «Landkjenning», med operasangeren Erik Bye som barytonsolist, og med Den norske studentersangforening og Christiania Handelsstands Sangforening i korpartiene.

Blant den første sesongens store gjester var pianistene Eugen d’Albert, Edwin Fischer, Wilhelm Kempff, Ignaz Friedmann og Arthur Schnabel, og fiolinistene Bronislaw Hubermann og Carl Flesch, samt den internasjonale superdirigenten Arthur Nikisch.

I løpet av denne første sesongen ga orkesteret 135 offentlige konserter, de fleste for fulle hus. Også kammermusikkseriens seks abonnementskonserter trakk mange tilhørere. Filharmonisk Selskaps Strykekvartett, etablert tre uker etter åpningsskonserten, besto av lederne for hver strykegruppe: Richard Burgin, Oscar Holst, H. H. van der Vegt og Alexander Schuster.

1920-årene[rediger | rediger kilde]

Ved innledningen til sesongen 1920–21 trakk Johan Halvorsen seg etter uenighet med styret om honorar og administrative forpliktelser. Selskapet fortsatte med de to gjenværende faste dirigentene. Den tyske fiolinisten Hugo Kolberg overtok konsertmesterplassen etter Richard Burgin, som gikk over til stillingen konsertmester i Boston Symphony Orchestra under Pierre Monteaux og senere Koussevitzky. I 1920 ble de etter hvert veldig populære skolekonsertene introdusert. Allerede i januar 1921 var de besøkt av over 30 000 barn. Ved utgangen sesongen fratrådte Ignaz Neumark, og José Eibenschütz ble hyret inn og fikk ansvar for 75-80 konserter årlig. Sesongens høydepunkt var trolig besøket av Sibelius, som dirigerte to konserter med egne verker for fulle hus og med kongefamilien i salen.^[9]

Sesongen 1921–22 ble Filharmonisk Selskaps Kor stiftet, og orkestret ble av økonomiske grunner redusert med fem musikere. Til tross for stor suksess, gikk orkesteret fortsatt med underskudd. Orkesteret var avhengig av ytterligere inntekter for å kunne overleve, og dette førte til lange debatter om statsstøtte. I Stortinget var meningene delte; Partimessig tverrpolitisk sto Bygde-Norge mot By-Norge. Resultatet var opprettelsen av et fond på 500 000 kr med årlige bevilgninger, hvorav 200 000 kr skulle gå til orkestrene i Kristiania og Bergen, og 100 000 kr var på deling mellom Stavanger og Trondheim.

For å møte de økonomiske problemene ble repertoaret popularisert og formen noe fornyet slik som de svært populære friluftskonsertene. Den første friluftskonserten fant sted på St. Hanshaugen i august 1922, og innledet konsertsesongen 1922–23. Hele 15 000 billetter ble solgt, og allerede lørdagen etter ble en ny utendørskonsert arrangert.

I løpet av sesongen 1923–24 slapp tre nye norske dirigenter til: Olav Kielland, Arild Sandvold og den norsk-amerikanske Ole Windingstad. Den aller første av Filharmoniens turnéer utenbys gikk til Trondheim. I april 1923 ble det det første radioprogram i Norge kringkastet fra Tryvannshøgda, tett fulgt av den første radiokonserten. Våren 1925 fikk Det Norske Kringkastingsselskap konsesjon på driften i Oslo-området, og samme år forelå en kontrakt mellom Kringkastingsselskapet og Filharmonisk Selskap om konsertoverføring hver fredag kl. 20.00.

Sesongen 1924–25 var preget av en rekrutteringskrise etter at femten av de utenlandske musikerne sluttet. Bolig- og lønnsforholdene var langt bedre i andre europeiske land, og der ble også klassiske musikere behandlet med adskillig større respekt. Blant de nye ansatte var cellisten Karl Andersen. H. H. van der Vegt overtok som 1. konsertmester etter Hugo Kolberg, og i Vegts sted kom den tyske bratsjisten Hugo Kramm, fra konsertmesterstillingen i Harmonien. Vegt forlot orkestret allerede neste sommer og overlot 1. konsertmesterplassen til den franske fiolinisten Robert Soëtens. Soëtens er i dag trolig mest kjent for sin urframførelse av Sergej Prokofjevs Fiolinkonsert nr. 2 i g-moll i Madrid i 1935.^[10]

I sesongen 1927–28 hadde orkesteret igjen store økonomiske problemer etter at statsstøtten var blitt ytterligere redusert. Samme sesong ble Issay Dobrowen ny sjefdirigent, og Max Rostal, den senere storfiolinist og internasjonalt anerkjente pedagog, ble ny l. konsertmester. Allerede sesongen etter ble Rostal kalt som professor i Berlin, og Ernst Glaser overtok stillingen. Glaser spilte i orkestret fram til 1969. Orkesterets første utenlandsturné fant sted vinteren 1927 og gikk til Stockholm med Georg Schnéevoigt som dirigent.

1930-årene[rediger | rediger kilde]

Økonomiske nedgangstider førte til nye kutt i de offentlige tilskuddene, og i 1932 var orkesterets økonomi så dårlig at det var på randen av nedleggelse. Orkestermusikernes lønninger måtte atter en gang kuttes, og det ble jobbet iherdig med å trekke til seg nye publikumsgrupper til konsertene. Kringkastingen ble Filharmonisk Selskaps redningsplanke, og orkesteret ble i 1934 kontraktsmessig forpliktet til kringastingstjeneste som et fast kringkastingsorkester, en ordning som varte helt fram til 1946. Orkesteret ble delt i to grupper, som byttet på å spille i kringkastingen på toppen av sine ordinære konserter for Filharmonisk Selskap. Orkesterets «trengselstid» var endelig over i 1938 da ti store bedrifter tegnet seg for store pengebeløp for billetter til sine ansatte.^[11]

Sjefdirigent Issay Dobrowen var stadig mer etterspurt som gjestedirigent utenfor Norges grenser, spesielt i USA og Storbritannia. Og etter noen uheldige programkollisjoner, der Dobrowen heller valgte å prioritere utenlandske oppdrag framfor Filharmonisk Selskap, ble det av bevilgende myndigheter forlangt en mer tilstedeværende kunstnerisk ledelse. I 1931 overtok derfor Odd Grüner-Hegge og Olav Kielland sjefdirigentrollen i fellesskap. Men bare etter noen få år ønsket styret å gå vekk fra en delt kunstnerisk ledelse, og Olav Kielland ble fra 1933 foretrukket som sjefdirigent alene, begrunnet med at han hadde mer administrativ erfaring enn Grüner-Hegge.^[12]

Et av de musikalske høydepunktene på 1930-tallet var Igor Stravinskijs opptreden som gjestedirigent i 1931. Besøket ble behørig omtalt i både norsk og utenlandsk presse og var til stor inspirasjon for norsk musikkliv. Nesten like stor interesse vakte besøket til Paul Hindemith samme år, som var solist i sitt eget verk, Kammermusikk nr. 5 for bratsj og orkester, og i en konsert av Vivaldi. Av øvrige solister på 1930-tallet hører Wilhelm Kempff, Erna Berger, 13-årge Ida Haendel, Casadesus og Piatigorsky. Blant gjestedirigentene finner man navn som Bruno Walter, Erich Kleiber og Sir Adrian Boult. Mye omtalt var også besøket til Wilhelm Furtwängler, som dirigerte Filharmonisk Selskaps Orkester 1. april 1940, en knapp uke før den tyske invasjonen.

1940-årene[rediger | rediger kilde]

Konsertvirksomheten ble opprettholdt gjennom hele andre verdenskrig, imidlertid underlagt okkupasjonsmaktens strenge sensur. «Kultur- og Folkeopplysningsdirektoratet» kunne for eksempel ikke tillate Irgens-Jensens oratorium Heimferd, da publikum kunne tenkes å knytte handlingen til «aktuelle begivenheter» som igjen kunne lede til demonstrasjoner.^[14] Dessuten forsøkte okkupasjonsmakten å bruke orkesteret til propagandaformål. Spesielt problematisk var medvirkningen i Statsakten på Akershus i februar 1942. Orkesteret forsøkte å nekte, men det var ingen vei forbi.^[14]

Verst gikk krigen ut over orkesterets jødiske konsertmester, Ernst Glaser. Han fortsatte som konsertmester helt fram til høsten 1942. Men dagen før de store aksjonene mot jødene ble han varslet av hjemmefronten, gikk i dekning og kom i siste øyeblikk over til Sverige.^[15]

Blant de største konsertbegivenhetene under andre verdenskrig hører 100-årsmarkeringen av Edvard Griegs fødsel i 1943 med til sammen fem konserter fra 7. til 12. juni.

Første konserter etter krigen fant sted i Nationaltheatret den 8., 9. og 10. juni med kongen til stede. I sesongåpningen den 10. september ble Olav Kielland møtt av pipekonsert fra publikum. Kielland hadde i 1940 vært medlem av Quisling-regjeringens «konsultative råd» sammen med Per Reidarson, David Monrad Johansen og Geirr Tveitt. Og selv om Kielland etter krigen ble frikjent av et myndighetsoppnevnt råd, var det tydeligvis ikke glemt av et rasende publikum. Kielland valgte derfor å fratre som kunstnerisk leder, og Odd Grüner-Hegge tok over. Imidlertid ble ni av orkesterets 57 meldemmer fjernet fra sine stillinger for sitt samarbeid med okkupasjonsmakten. Den tidligere solofløytisten Rolf Schüttauf, som i 1940 trådte ut av Filharmonisk Selskap for å bli medlem av Gestapo, hadde blitt skutt.^[16] Alfred Fidjestøl hevder imidlertid i sin bok fra 2019 at orkesteret aldri tok et egentlig oppgjør med krigen: «Man ofret de som ofres måtte, men tok aldri en debatt om selskapets rolle og hvilke valg institusjonen gjorde.»^[17]

Før krigen var musikerne ansatt på nimånederskontrakter og måtte livnære seg som kafé-, restaurant- eller tatermusikere i sommermånedene. Under krigen fikk imidlertid musikerne fast ansettelse og kunne ha orkesterstillingen som hovederverv.

1950-årene[rediger | rediger kilde]

Krigsårene hadde satt landet i nærmest kulturell isolasjon, og mye av det som ble komponert i disse årene ble værende i komponistenes skrivebordskuffer fram til krigens slutt. De første årene etter krigen ble det derfor bragt en mengde ny norsk musikk fram i lyset, og i løpet av de ti første årene etter krigen hadde Filharmonisk Selskap hele sytti ur- og førstegangsframførelser av norske komponister.^[16] Også ny musikk av utenlandske komponister ble presentert for Oslo-publikummet, og i 1953 ble ISCM-festivalen avholdt i Oslo med en serie urframførelser.

I 1952 ble Filharmonisk Selskaps Venner stiftet, som gjennom 50- og 60-årene bidro til finansieringen av gjestedirigenter og solister som Filharmonisk Selskap ellers ikke ville hatt råd til.

Av konsertbegivenheter på 1950-tallet kan nevenes friluftskonserten på Jordal Amfi med Elisabeth Schwarzkopf og Jussi Björling som solister, som tiltrakk seg et publikum på 7000 mennesker med kong Håkon i spissen. I 1951 gjestet Eugene Ormandy orkesteret med Nathan Milstein som solist i et rent Brahms-program, og i 1955 fikk orkesteret besøk av Sir Thomas Beecham.

På 1950-tallet startet også orkesteret for alvor sin turnévirksomhet. Først med en Sørlandsturné i 1951, deretter en omfattende Nord-Norge-turné i 1952.^[18] 1950-tallet var også tiåret da orkesteret klarte å hevde seg internasjonalt med en plateinnspilling for første gang. Innspillingen av Wagners Götterdämmerung med Kirsten Flagstad blant solistene og Øivin Fjeldstad som dirigent fikk meget rosende omtale i det britiske platetidskriftet Gramophone.^[19]

I 1958 overtok Bjarne Larsen som 1. konsertmester etter Ernst Glaser mens Glaser fortsatte som 2. konsertmester.^[20]

Ernst Glaser, fiolin. Trolig som solist i Klaus Egges fiolinkonsert i 1953
Valthorn og fagotter. Fra orkesterprøve i Aulaen i 1953
Fra venstre: Ørnulf Gulbransen og Per Wang (fløyte) og Kees Lahnstein (obo)
Orkesterprøve og dirigent
I midten: alternerende konsertmester Rudolf Brenner
Kontrabassist Reidar Furu (bakerst) ved siden av sin bror, Hans Furu (t.h.)
Grüner-Hegge til høyre, cellist Karl Andersen med ryggen til
Kontrabasser
Foto: Leif Ørnelund. Eier: Oslo Museum (alle foto)

1960-årene[rediger | rediger kilde]

I 1962 trakk Kirsten Flagstad seg fra stillingen som operasjef ved Den norske opera, og Odd Grüner-Hegge ble hennes etterfølger. Den ledige stillingen som sjefdirigent for Filharmonisk Selskaps Orkester ble avertert internasjonalt, og det kom inn totalt 96 søknader fra 21 land. Valget falt på Øivin Fjeldstad, som var eneste søker fra Norge, og svenske Herbert Blomstedt. Grunnen til delingen av rollen var en ny avtale med NRK som forpliktet til et visst antall studioproduksjoner.^[21] Begge dirigentene var godt kjente for orkesteret fra før, Fjeldstad hadde debutert der allerede i 1931, Blomstedt i 1961.

Med støtte fra Utenriksdepartementet og Oslo kommunne gjennomførte orkesteret i 1962 sin første utenlandsturné siden 1920-tallet, som omfattet Danmark, Tyskland og Nederland. Begge dirigentene var med. Neste utenlandsturné gikk til Hellas i 1965.^[22]

Sesongen 1959–60 kom det i stand et samarbeid med foreningen Ny Musikk som resulterte i en rekke urframførelser av verker fra den yngre generasjonen norske komponister. Disse komponistene var mer orientert mot nye strømninger i Sentral-Europa enn den norske linjen som da var dominerende hos den eldre generasjonen. Blant urframførelsene hører Finn Arnestads Fiolinkonsert (59–60), Finn Mortensens «Evolution» (62–63) og Pianokonsert op. 25 (65–66), Knut Nystedts «Collocations» (64–65), Egil Hovlands «Lamenti» (1964) og Arne Nordheims «Canzona» (61–62) og «Epitaffio» (64–65).^[23] En del av de nye verkene virket fremmedartede for filharmonikerne. I 1968 ble det skapt en del medieomtale da orkestermusikerne nektet å framføre Sigurd Berges «B for orkester», som krevde at musikantene skulle klappe i hendene, banke på fiolinlokkene, mumle med og nynne planlagte strofer.^[24]

1970-årene[rediger | rediger kilde]

I 1969 tok gresk-tyske Miltiades Caridis over som sjefdirigent etter Blomstedt og Fjeldstad. Blomstedt hadde året før gått over til Danmarks Radios Symfoniorkester mens Fjeldstad ønsket å gi seg. Hans første konsert som sjefdirigent i september 1969 markerte samtidig orkesterets 50-årsjubileum. På programmet sto Konsert for orkester av Caridis’ erklærte favorittkomponist, Béla Bartók.^[5] Caridis jobbet iherdig for å utvide orkesterets repertoar, og introduserte komponister som Henze, Ligeti, Poulenc, Milhaud, Janácek og Walton. Av viktige førstegangsframførelser hører Mahlers Symfoni nr. 3, Bruckners Symfoni nr. 8 og Richard Strauss’ En alpesymfoni. Caridis var også en forkjemper for samtidsmusikken, og for sin innspilling av orkestermusikk av Fartein Valen vant orkesteret sin første Spellemannpris i kategorien «Årets seriøse plate» (1972).^[5]

Finske Okko Kamu var 29 år gammel da han overtok som sjefdirigent i 1975. Han var allerede en merittert dirigent, og hadde i 1969 vunnet den prestisjetunge Herbert von Karajan-konkurransen. Orkesteret hadde på dette tidspunktet 77 musikere.^[25] Blant høydepunktene i Kamus periode hører åpningskonserten i Oslo konserthus den 22. mars 1977. Programmet besto av Klaus Egges Symfoni nr. 2, «Opening» av Oddvar S. Kvam og «čSv» av John Persen. I 1978 ledet han orkesteret i en omfattende USA-turné som blant annet inkluderte en konsert i Carnegie Hall. Året før gjennomførte han og orkesteret en turné til Nordkalotten med blant andre Åse Nordmo Løvberg som solist. Hans avskjedskonsert som sjefdirigent ble avholdt under Festspillene i Bergen i 1979, der orkesteret hadde sin første gangs framførelse av Mahlers Symfoni nr. 8.

1979–2002 : Jansons-perioden[rediger | rediger kilde]

Mariss Jansons dirigerte Oslo-Filharmonien første gang i oktober 1975. Kjemien mellom orkester og dirigent var upåklagelig fra første stund, og Jansons skal veldig tidlig ha blitt vurdert som en mulig framtidig sjefdirigent for Oslo-Filharmonien. Idéen ble luftet for Jansons i 1976 og interessen var gjensidig.^[5] Før Jansons kunne tiltre sesongen 1979–80 måtte kontraktsforhandlingene via sovjetiske myndigheter, og Jansons måtte forplikte seg til ikke å spille med sovjetiske avhoppere.^[17] Første konsert som sjefdirigent fant sted 26. september 1979 med kongefamilien til stede. Konserten markerte orkesterets 60-årsjubileum, og som hovedverk på programmet sto Tsjajkovskijs Symfoni nr. 4. Det var også på denne tiden orkesteret skiftet navn fra Filharmonisk Selskaps Orkester til Oslo Filharmoniske Orkester.

Jansons hadde høye kunstneriske ambisjoner både på egne og orkesterets vegne. Han ønsket å gjøre Oslo-Filharmonien til et europeisk topporkester. Dette ville i første omgang kreve at orkesteret fikk en standard symfoniorkesterbesetning på minst 96 musikere fra de 81 musikerne orkesteret hadde i 1979.^[26] Jansons hadde også en klar visjon for hvordan han skulle skaffe Oslo-Filharmonien internasjonal anerkjennelse: dels skulle det skje gjennom utstrakt turnévirksomhet i utlandet og dels gjennom plateinnspillinger.^[5] Da Jansons og orkesteret gjorde sin første utenlandsturné til England i 1982 var orkesteret et relativt ubeskrevet blad. Men da de returnerte i 1984 var interessen stor, og konsertene fikk strålende omtale i britisk presse. Turnéen falt sammen med utgivelsen av Tsjajkovskijs Symfoni nr. 5 på platemerket Chandos høsten 1984, som vakte betydelig internasjonal oppmerksomhet og var starten på orkesterets platesuksess på Chandos og senere EMI. Året etter fulgte Jansons og orkesteret opp med en turné til Tyskland, Sveits og Østerrike, med en konsert i et utsolgt Musikverein i Wien som høydepunkt. Konserten var meget vellykket og anmelderne i pressen i Wien kunne konstatere: «Et meget godt orkester»^[27] Turnésuksessen fortsatte med en USA-turné i 1987 og en Japan-turné i 1988.

I løpet av sine 10 første år som sjefdirigent oppnådde Jansons målet om å sette Oslo-Filharmonien på verdenskartet. Men i et intervju i Aftenposten i forbindelse med tiårsjubileet uttalte Jansons at det ennå var et stykke igjen til det absolutte toppnivået: «Klangen må bli rikere, større – da trenger vi også flere musikere, vi er 99, vi må bli 110, først da er jeg fornøyd! – og vi må spille mer briljant, mer virtuost. Når forarbeidet har vært grundig, kan orkesteret spille virtuost i dag. Men virtuositet er ennå ikke blant orkestrets sterke sider, og det er nødvendig for å hevde seg i teten.»^[28] Videre trakk Jansons fram to hovedutfordringer: for det første var musikernes lønninger for lav til å trekke til seg de største unge talentene, dernest måtte noe gjøres med den dårlige akustikken i Konserthuset.

Blant høydepunktene på 1990-tallet hører residensuken i Wiens prestisjetunge Musikverein-sal i 1997, der Oslo-Filharmonien fikk spille fem kvelder på rad, et privilegium kun forbeholdt et fåtall orkestre i verden. Oslo-Filharmonien ble i løpet av denne uken møtt med stående ovasjoner og gode anmeldelser kveld etter kveld, og mange av Oslo-Filharmoniens musikere rangerer dette som et høydepunkt i deres tid med orkesteret.^[5]

I februar 2000 kunngjorde Jansons at han hadde besluttet seg for å trekke seg som sjefdirigent for Oslo-Filharmonien i protest mot de dårlige arbeidsforholdene i Oslo Konserthus.^[29] Jansons dirigerte sin siste konsert i Oslo Konserthus den 30. mai 2002 med Mahlers Symfoni nr. 3 på programmet, og han så seg aldri tilbake. Orkesteradministrasjonen forsøkte flere ganger å lokke Jansons tilbake som gjesterdirigent, blant annet til 100-årsjubileet i 2019, men det lyktes aldri. I et sjeldent NRK-intervju i 2017 fortalte Jansons at han i 2002 følte forholdet til politikerne og landet var ødelagt og at han fortsatt 15 år senere følte det som et nederlag at han aldri fikk gehør for sitt krav om bedre arbeidsforhold for musikerne.^[30]

Se spesialartikkel: Sommerkonsert i Holmenkollen

En populær tradisjon i Jansons periode var de årlige sommerkonsertene i Holmenkollen, som var et samarbeid mellom Oslo-Filharmonien, NRK og Skiforeningen. Konsertene gikk av stabelen fra 1983 til 2002 og ble TV-overført til store deler av Europa. Jansons dirigerte selv konsertene 1983–1988 og 1993.

2002–2020[rediger | rediger kilde]

Som Jansons etterfølger falt valget på den aldrende stjernedirigenten André Previn. Previn hadde hatt en vellykket opptreden med orkesteret i mars 2001 der han dirigerte Mahlers Symfoni nr. 4, og hadde høstet lovord både fra orkesterets musikere så vel som pressen. Valget av Previn var imidlertid kontroversielt. Kritiske røster, blant dem Leif Ove Andsnes,^[31] hevdet at Previn var blitt for gammel og manglet energien som måtte til for å videreføre orkesterets høye standard. Den britiske journalisten Norman Lebrecht mente at valget av Previn som sjefdirigent nærmest var en katastrofe for orkesteret.^[32] Sesongen 2004-05 ble den mest aktive i Previns periode som sjefdirigent med konserter på BBC Proms, Luzernfestivalen, i Musikverein i Wien og en turné til de største byene i USA, blant annet med en konsert i Carnegie Hall i New York. Solist på turnéene var Previns daværende kone, Anne Sophie Mutter. I ettertid vurderer mange Previn som en slags overgangsfigur i orkesterets historie.^[33] Sammenlignet med Jansons-perioden ble repertoaret ifølge enkelte mindre spennende og orkesterspillet mindre dynamisk.^[33] Et voksende problem i Previns periode var et stadig synkende besøkstall med stadig dårligere økonomi som følge, noe som førte til at orkesterets direktør, Erik Walderhaug, valgte å gå av etter kun to år.^[34]

Jukka-Pekka Saraste var sjefdirigent i perioden 2006 til 2013 og var allerede en velkjent figur for orkesteret med hyppige gjesteopptredener på 1980- og 2000-tallet. Han var bare 25 år da han debuterte med Filharmonien i 1983 på en Freiakonsert. Saraste som dirigent beskrives som grundig men innadvendt.^[35] Han bemerket seg spesielt med sine fine Mahler-tolkninger. For framførelsen av Mahlers Symfoni nr. 2 i 2013, som var Sarastes avskjedskonsert, ble han og orkesteret tildelt Musikkritikerprisen for 2012/13.^[36] Det vakte oppsikt da Saraste i en artikkel i den finske avisen Helsingin Sanomat i 2010 kalte daværende kulturminister Anniken Huitfeldt for vintiö (norsk: «slyngel»).^[37] Bakgrunnen for utspillet var misnøye med tildelingene fra Kulturdepartementet. Etter at hovedsponseren, Hydro, hadde redusert pengestøtten mente Saraste at det var Kulturdepartementets plikt å gå tyngre inn for å sikre framtidige utenlandsturnéer. Av innspillinger etter Saraste finner vi blant annet to Sibelius-symfonier på DVD (nr. 1 og 5) og en CD-innspilling av Mahlers Symfoni nr. 6 på Simax. Saraste ble etter sin periode utnevnt til æresdirigent på livstid.^[38]

Det vakte stor begeistring da Vasilij Petrenko i februar 2011 ble utropt som ny sjefdirigent for Oslo-Filharmonien fra sesongen 2013–14. Spontant ble det arrangert en gratiskonsert der Petrenko dirigerte orkesteret i Tsjajkovskijs Symfoni nr. 5 og Johan Svendsens «Norsk Kunstnerkarneval».^[39] Forventningene var store til hva 34-åringen kunne utrette, og mange håpet på en «Mariss-effekt», en ung dirigent som kunne «leve og utvikle seg sammen med Oslo-Filharmonien».^[40] Petrenko var en stigende stjerne på dirigenthimmelen og hadde nærmest hatt samme betydning for Royal Liverpool Philharmonic Orchestra som Jansons hadde hatt for Oslo-Filharmonien. Som dirigenttype var Petrenko ganske annerledes enn sin forgjenger, han hadde en mer ekstrovert podiestil med stor entusiasme og formidlingsglede.^[41] Petrenko skapte i 2013 furore, også utenfor Norge, da han i et intervju i Aftenposten uttalte om kvinnelige dirigenter at «orkestermusikere reagerer bedre på å ha en mann foran seg. De har ofte mindre seksuell energi og kan fokusere mer på musikken».^[42] Petrenko beklaget senere uttalelsen. I 2018 ble det klart at kontrakten med Petrenko ikke ville fornyes utover sesongen 2019-20. Blant høydepunktene i Petrenkos periode hører en stor Asia-turné i 2014 og opptredenen under Proms i 2013.^[41] I motsetning til sine to forgjengere er Petrenkos periode grundig dokumentert med en rekke innspillinger på plateselskapet Lawo, blant annet en Skrjabin symfonisyklus, en Richard Strauss-serie og symfonier av Prokofjev og Mjaskovsky. I Petrenkos periode økte også publikumsbelegget, og i 2017 var belegget det nest beste siden 2001.^[43]

2020–i dag[rediger | rediger kilde]

Klaus Mäkelä ble den så langt yngste sjefdirigenten i Oslo-Filharmoniens historie da han som 24-åring overtok etter Petrenko høsten 2020 for en periode på syv år.^[44] Enkelte kritikere mente valget av en så ung leder, om enn svært talentfull, var et dristig valg.^[35] I 2022 utga Decca en Sibelius symfonisyklus med Mäkelä og Oslo-Filharmonien.^[45]

I 2020–21 gjorde Oslo-Filharmonien en større satsing på sosiale media og tilgjengeliggjorde konserter og annet materiale digitalt. Framføringen av Beethovens Symfoni nr. 9 under Mäkelä fra 2019 ble en YouTube-vinner og hadde sommeren 2021 allerede 3,7 millioner visninger.^[46]

Oslo-Filharmonien har i dag 108 musikere.^[2] I den japanske boken Sekai no Okesutora 123 (Orkestrene) fra 1994 nevnes Oslo-Filharmonien blant de 60 beste orkestre i verden (Harmonien i Bergen er også blant de 100 omtalte orkestre).^[47]

Turnéhistorikk[rediger | rediger kilde]

Se også: Oslo-Filharmonien (turneer)

1950–1980[rediger | rediger kilde]

Den første turnévirksomheten var landsdelturneer i Norge i de tidlige etterkrigsårene. Særlig i de krigsherjede nordlige fylkene var dette store og kjærkomne begivenheter, og folk dro milevis under vanskelige forhold for å få med seg en konsert. Landsdelsturneer i Nord-Norge var det også i 1966, 1977 og 1999. Orkesteret har også hatt landsdelsturneer på Vestlandet og Sørlandet. Den første Europa-turneen var i 1962 med konserter i bl.a. Philharmonie Berlin, Concertgebouw Amsterdam, Alte Oper i Frankfurt am Main og Beethovenhalle i Bonn. Dirigenter var daværende kunstnerisk leder Øivin Fjeldstad og sjefdirigent Herbert Blomstedt. Solister var Aase Nordmo Løvberg og Robert Riefling. Første Amerika-turné var i 1974 med 24 konserter på Vestkysten, ledet av Mendi Rodan og med Jens Harald Bratlie som solist. I 1978 ledet Okko Kamu en stor turné på østkysten med bl.a. første konserter Carnegie Hall, New York og det nokså nye Kennedy Center i Washington D.C.

Fra 1980[rediger | rediger kilde]

Orkesteret hadde stadig fristende turnétilbud, men økonomien var en hindring. Med Mariss Jansons som sjefdirigent fra 1979 åpnet det seg enda flere muligheter. Med midler stort sett fra Oslo-Filharmoniens Venner og private givere ble det gjennomført to store turneer i Storbritannia i 1982 og 1984 og en flere ukers turné i Tyskland, Østerrike og Sveits i 1985, da orkesterets spilte sin første konsert i Wiener Musikverein. Solister i 1982 var Eva Knardahl og Arve Tellefsen, i 1984 Jens Bratlie og Arve Tellefsen og i 1985 Jens Harald Bratlie og Vladimir Spivakov.

Oslo Filharmoniske Orkester og Mariss Jansons ble stadig mer etterspurt, og i løpet av de neste fem årene ble det gjennomført turneer i Italia, Spania, Frankrike (Festival d’éte), USA, Japan og nye turneer til Storbritannia samt Tyskland, Østerrike og Sveits. Første konsert på BBC Proms var i 1987, det neste i 1989 var kombinert med Edinburgh-festivalen (solister Leif Ove Andsnes og Truls Mørk). Første konsert på Festspillene i Salzburg var i 1990.

I andre halvdel av 80-tallet ble finansieringen av turneer og innspillinger løst gjennom de første sponsoravtalene. I de første årene var det flere hovedsponsorer: ABC bank, Aker, Hafslund Nycomed, Norsk Hydro og Norske Shell, og fra 1990 gikk Norsk Hydro inn som enesponsor.

Oslo Filharmoniske Orkester var blitt et av verdens mest omreisende orkestre, og reisevirksomheten fremgår av en summarisk oversikt over land og byer. Et helt spesielt år var 1997, da orkesteret hadde residensperioder både i Athen og Wien. Fem konserter på én uke i Wiener Musikverein, alle utsolgt, har få andre orkestre hatt.

Konserthussaken[rediger | rediger kilde]

I 1977 flyttet Filharmonisk Selskaps Orkester inn i nybygde Oslo konserthus. Prosessen for eget konserthus i Oslo hadde vært svært lang og kronglete, og langt eldre enn orkesteret selv: Ole Bull hadde startet innsamlingen til nytt konserhus allerede i 1860.^[48] På 1950-tallet ble arkitektkonkurransen utlyst og et vinnerutkast kåret i 1959. Først i 1972 begynte utgravningen på tomten i Vika, og etter en del problemer i form av budsjettoverskridelser og manglende finansiering sto bygget endelig ferdig til åpningskonserten den 22. mars 1977. Konserthuset betydde en markant forbedring av orkestermusikernes arbeidsforhold både med tanke på publikumskapasitet, podieplass og akustikk, men var likevel ikke så bra som mange hadde håpet på. Jansons påpekte i mange år at noe måtte gjøres med akustikken i konserthuset uten å ha bli hørt: «Oslo-Filharmonien er i dag ett av verdens ledende orkestre. Men de trenger gode arbeidsforhold for å kunne beholde den posisjonen og utvikle seg. Den får de ikke i Konserthuset i dag»^[29]

Innspillinger[rediger | rediger kilde]

Se spesialartikkel: Oslo-Filharmonien (innspillinger)

De første kjente innspillingene med Oslo-Filharmonien er fra 1935: to plater med verker av Sparre Olsen, Sinfonia og Preludio e Fughetta. Eksemplarene befinner seg i Norsk musikksamling men er av en slik forfatning at man ikke våger å spille dem.^[49] På slutten av 1940-tallet tok Norsk komponistforening initiativ til opptak av norsk orkestermusikk av samtidige komponister, noe som resulterte i en serie 78-plater med musikk av blant andre Fartein Valen, Harald Sæverud, Johan Halvorsen og Johan Svendsen dirigert av henholdsvis Øivin Fjeldstad og Odd Grüner-Hegge.^[50] Ikke alle disse innspillingene ble gjort kommersielt tilgjengelige. Blant 78-utgivelsene finnes en innspilling på His Master’s Voice fra 1950 av Valens fiolinkonsert med Camilla Wicks som solist og Øivin Fjeldstad som dirigent. Denne ble gjenutgitt på CD i 2006 på platemerket Biddulph.

I 1956 fikk Oslo-Filharmonien for første gang internasjonal oppmerksomhet for en plateinnspilling. Innspillingen av Wagners Götterdämmerung var den første komplette utgivelsen av dette verket og hadde Kirsten Flagstad og Set Svanholm i to av de bærende rollene i et stort sett helnorsk solistensemble. Blant annet deltok en ung Ingrid Bjoner. Orkesteret var for anledningen satt sammen av Oslo-Filharmonien og Kringkastingsorkesteret, og det hele var dirigert av Øivin Fjeldstad. Egentlig var dette kun ment som en konsertoppførelse i NRK, men Deccas sjef John Culshaw fattet interesse for opptakene og ga dem ut på LP.^[51] Med denne innspillingen fikk Filharmonien også sin første anmeldelse i det britiske tidsskriftet Gramophone. Gramophones anmelder skrev følgende: «strykerne er meget gode, og har en vakker syngende tone. Messingblåserne er også førsteklasses, mens treblåserne neppe er på samme nivå, eller kanskje de lider under vanskelig plassering i opptakssituasjonen. Dirigent Øivin Fjeldstad, et nytt navn for meg, er tydeligvis en fin musiker, våken og levende i de dramatiske passasjer, sensitiv i de lyriske avsnittene, og med evnen til å fastholde verkets heroiske karakter.»^[52]

Andre halvdel av 1950-tallet og et stykke inn på 1960-tallet har blitt omtalt som «den første gullalderen» i Filharmoniens platehistorie.^[53] I disse årene ble det gitt ut en mengde LP-plater på spesielt amerikanske platemerker: His Master's Voice, Mercury, RCA og Composers' Recordings og senere også Philips. Bare for RCA spilte Filharmonien inn omtrent 100 verker. Stort sett alt av dette var fra det symfoniske standardrepertoaret av komponister som Beethoven, Brahms, Dvořák, Tsjajkovskij, Haydn, Mozart, Schubert, Smetana og Rimskij-Korsakov. Blant RCA-innspillingene finnes for eksempel en plate med wienervalser av Johann Strauss d.y., som viser spennvidden i Filharmoniens repertoar på denne tiden. Filharmonien var i 1950-årene kjent som et orkester som gjorde gode innspillinger med lite prøvetid, med andre ord et billig studioorkester.^[53] På Composers' Recordings ble det gjort mange innspillinger av amerikansk musikk fra 1900-tallet dirigert av amerikanske dirigenter.

Fra 1960-tallet og fram til 1984 dreide innspillingsaktiviteten seg i all hovedsak om innspillinger av norsk musikk, både eldre symfonisk repertoar av kulturhistorisk verdi og samtidsmusikk. Disse innspillingene var støttet av instanser som Norsk kulturråd og Norsk Komponistforening og utgitt på platemerker som Norsk Kulturråds Klassikerserie, Norwegian Composers, NiM (Norway in Music) og Aurora.

Den virkelig store platesuksessen startet med utgivelsen av Tsjajkovskijs Symfoni nr. 5 på Chandos i 1984. I 1983 hadde orkesteret på ren dugnad spilt inn en demotape av Tsjajkovskijs Symfoni nr. 5 som orkesterregissør Terje Mikkelsen og orkesterformann Oddvar Mordal tok med til London for å presentere for ulike plateselskaper. EMI våget ikke satse på et så ukjent orkester, men Brian Couzens i det lille plateselskapet Chandos likte det han hørte, og inngikk like så godt en avtale om innspilling av alle Tsjajkovskij-symfoniene inklusive Manfred-symfonien.^[54] Innspillingen av Tsjajkovskijs femte vakte stor begeistring hos anmelderne da den kom ut i 1984. Edward Greenfeld i Gramophone skrev blant annet: «første utgivelse i Tsjajkovskij-serien fra Jansons og Oslo-Filharmonien kunne knapt ha vært mer lovende. Alt i alt finnes det ingen annen innspilling som kan måle seg med denne: en varm anbefaling…»^[54] Også de neste Tsjajkovskij-innspillingene fikk god omtale, og snart fikk Filharmonien et tilbud om platekontrakt med EMI, som kunne tilby enda bedre betingelser når det gjaldt markedsføring og distribusjon enn Chandos. Filharmoniens samarbeid med disse to selskapene resulterte i totalt ni innspillinger for Chandos (foruten Tsjajkovskij-symfoniene, Bruckners Symfoni nr. 9 og Mahlers Symfoni nr. 2) og 21 innspillinger for EMI. I tillegg gjorde Jansons på slutten av sin periode med Filharmonien flere innspillinger for Simax, blant annet en Brahms symfonisyklus og fire Mahler-symfonier.

Periodene til Previn og Saraste var fattige på innspillinger sammenlignet med Jansons-perioden, Previn etterlot seg kun én innspilling: cellokonserter med Daniel Müller-Schott på Orfeo. Innspillingene tok seg opp i perioden til Petrenko, med en rekke utgivelser på det norske platemerket Lawo. I perioden til Klaus Mäkelä ble det for første gang siden Jansons-perioden utgitt innspillinger på et stort internasjonalt platemerke. Våren 2022 utkom samtlige Sibelius-symfonier på Decca.^[45]