Bispegata (Oslo)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Koordinater: 59°54′21″N 10°45′59″Ø

Se Bispegata for flere forekomster av Bispegata; Se Oslo torg for krysset Bispegata-Oslo gate.
Bispegata
Oslo Ladegård, Bispegata - 20050528.jpg
Oslo ladegård med Bispegata i front. Ladegården er bygget oppå østre deler av Oslo Bispeborg.
Basisdata
Navn Bispegata (238)
Strøk Gamlebyen
Bydel Gamle Oslo
Kommune Oslo
Kommunenr 0301
Tilstøtende Dyvekes vei, St. Hallvards gate, Oslo gate, Oslo torg, Kanslergata, Trelastgata, Kong Håkon 5s gate, Dronning Eufemias gate


Bispegata (17, 2–38), tidligere Strandgata og før det igjen Biskopsallmenningen, går tvers gjennom Gamlebyen i Oslo. Gata er nummerert fra øst til vest, og ligger i helhet innenfor kulturmiljøet Oslo middelalderby der grunnen er fredet og Riksantikvaren har avgjørende myndighet. I øst er gata avgrenset av St. Halvards gate og i vest av Kong Håkon 5.s gate.

I middelalderen og opp mot nyere tid var Bispegata en bygate avgrenset av Oslo torg med domkirke (St. Hallvardskatedralen) i øst og Oslofjorden (Bjørvika) i vest. På 1800-tallet ble Bispegata forlenget vestover Bjørvika der tilslamming og avleiring hadde gjort land av det som tidligere var vann. På 1880-tallet ble Bispegata forlenget østover fra Oslo torg, over gamle Oslos domkirkegård og fram til den kryssende St. Halvards gate. På 1900-tallet ble gateløpet ytterligere forlenget i begge ender og etterhvert også kraftig utvidet i bredden. Fra 1960-tallet har Bispegata vært utnyttet som europavei. Gata har også vært riksvei og ringvei.

Det nye hovedveisystemet har overflødiggjort Bispegata som europavei, riksvei og ringvei. Det er lagt til rette for å stenge Bispegata for bil- og kollektivtrafikk, og ta Bispegata øst for Oslo torg (som ligger oppå gamle Oslos domkirkegård) ut av vei- og gatenettet. Hvorvidt dette vil skje, er i dag uvisst. Det som har skjedd er at Statens vegvesen har redusert Bispegata fra seks til to felt og overlatt den til Oslo kommune. I Oslo kommunes forslag til reguleringsplan er gateløpet stengt for biler, men holdt åpen for rutebusser. Det er også regulert inn en ny trikketrasé og tosidig sykkelfelt. Reetablering av Oslo torg i krysset Bispegata–Oslo gate er integrert i planforslaget, men underordnet kollektivtrafikkens framkommelighet.[1]

Sitat Bispegata er historisk en fortsettelse av middelalderens Bispeallmenning ... den viktigste kommunikasjonsåren mellom Bispeborgen og torget i Oslo og bryggeområdet og Bispebryggen ... og den ser ut til å ha ligget omtrent på samme sted fra 1000-tallet til 1900-tallet. Sitat
Konsekvensutredning nytt Kulturhistorisk museum, NIKU 2007
Langs Bispegatas nordside ligger Oslo ladegård med en rokokkohage gjenskapt etter et kart fra 1779. Under Ladegården og rokokkohagen ligger ruiner av Oslos eldste bispegård, også kalt Oslo bispeborg. Middelalderens Bispegata (Biskopsallmenningen) løp langsmed borgens søndre festningsmur.

Navnebakgrunn[rediger | rediger kilde]

Rundt 1070 ble det opprettet tre bispedømmer i Norge med Alpsa (Oslo), Biargina (Bjørgvin) og Nithirosa (Nidaros) som bispeseter. Den første biskopen med sete i Oslo het Asgaut og var opprinnelig misjonsbisp. Oslos eldste kjente bispegård lå der Oslo ladegård med rokokkohagen ligger i dag. Bispegården ble reist i tre på begynnelsen av 1100-tallet og forsterket og utvidet til et lukket borganlegg i stein i det påfølgende hundreåret. I 1554 flyttet biskopen over i Olavsklosterets østfløy, rundt 100 meter øst for sitt tidligere tilholdssted, og her har han holdt hus siden. «Bispegaden» ble stadfestet som gatenavn i 1874. Ifølge navnevedtaket har gata navn «Efter Oslo gamle Bispegaard (den nuværende Ladegaard)».[2]

Arkeologi[rediger | rediger kilde]

Restene av middelalderens Bispegata, den såkalte Biskopsallmenningen (Bispeallmenningen), ble først funnet og registrert ved utgravningene i 1954, i området der Vestre strete stikker av fra Oslo torg.[3][4]

Sitat Bispealmenningen lå her i dybde fra ca. 1,5 til 4 meter med rester av i alt 5 gatedekker. Øverst en steinbrolegning av kuppelstein satt ned i fin sand, trolig fra 1500-tallet eller tidlig 1600-tall. Deretter 3 trebrolegninger med bredde varierende fra ca. 3-4 meter, av halvkløyvde stokker/planker, rimeligvis fra 1200- og/eller 1300-tallet. Nederst like over naturbakken av sand var det en ikke plankebelagt vei eller nærmest et tråkk, ca. 1,5 meter bredt mellom to 25 cm brede grøfter, mulighens hjulspor. Kanskje er dette fra 1100-tallet. Sitat
Vandring i Gamlebyen, Morten Krogstad og Erik Schia 1982

Historie[rediger | rediger kilde]

Bispestav fra midt på 1200-tallet i tidstypisk dragehodeutforming. Bisp Nikolas Arnessons, biskopen som utviklet Oslo bispegård til et lukket borganlegg i stein, stiftet partiet baglerne i 1196. Partiet fikk navn etter bagall, det norrøne ordet for bispestav.

Fra 1000-tallet og fram til slutten av 1800-tallet var Bispegata en kort gatestump (allmenning) i Gamlebyen. Den var avgrenset i øst av Oslo torg (i dag krysset Bispegata–Oslo gate) med St. Hallvardskatedralen (domkirka), og i vest av fjorden med bryggene (i dag Middelalderparkens vannspeil). Mot slutten av 1800-tallet ble gatestumpen forlenget i begge retninger, og på 1960-tallet ble gata motorvei. I kjølvannet av Ekebergtunnelens åpning i 1995 ble Bispegata nedgradert til lokalgate og navnet Bispegata forbeholdt gateløpet fra St. Halvards gate i øst, over St. Hallvardskirkegården og Oslo torg, og fram til Kong Håkon 5.s gate – gata som i dag skiller Gamlebyen/Middelalderbyen fra Bjørvika.

Østover fra Oslo torg gikk det ingen vei eller gata før mot slutten av 1800-tallet. Derimot lå biskopens kirke St. Hallvardskatedralen med kirkegård, øst for torget. Denne Oslos første domkirke var bygget som en romansk basilika, jamfør Gamle Aker kirke (fotoet). Hallvardskatedralen var imidlertid mye større; den var landets største kirke fram til 'nye' Nidarosdomen sto ferdig rundt år 1300. Katedralen i Oslo var treskipet med sentraltårn (som Gamle Aker). Ved gotiske utvidelser på 1200-tallet fikk den et stort kor i øst. Kirken ble besluttet revet i 1669 grunnet forfall. Rundt 1780 ble siste rest over bakkenivå tatt ned. Stedet ble overbygget av St. Halvards plass, av hus – og av Bispegatas forlengelse østover. Rundt 1920 førte arbeider med jernbanen til at den daværende store St. Halvards plass og en del av husene oppå det gamle domkirkeområdet ble revet. I 1921 lå hele domkirkeruinen framme i dagen.[5] Ved Minneparkens åpning i 1932 var Hallvardsruinen hovedattraksjon.

Middelalderens Biskopsallmenning[rediger | rediger kilde]

«Biskopsallmenningen» er dokumentert skriftlig gjennom diplomer fra 1300-tallet[6][7] – og gjennom nedskrifter/avskrifter av den gamle byloven som skriver seg fra ca. 1276.

Sitat Gangvakt skal 6 mann holde hver natt … De skal møtes ved Hallvardskirken, to skal gå ut på bryggene langs Biskopallmenningen og så ut langs bryggene, likeså to langs Vestre strete og to langs Østre strete og øst på løkkene, og treffes ute ved Mariakirken: de skal hver gang skiftes og gå der til det er dag og det ringes i småkirkene. Rope skal de ved hver allmenning som ligger på tvers i vår by. Sitat
Magnus Lagabøtes bylov ca. 1276

Allmenningene (gatene) lå på tvers av byen, mens stretene (veiene) fulgte byens utstrekning på langs. Oslo hadde to streter: Langstrete (også kalt Vestre strete sørvest for Oslo torg og Nordre strete nord for Oslo torg) og Østre strete (også kalt Søndre strete og Eyrastrete lengst sør). I tillegg er det identifisert seks allmenninger (det har etter alt å dømme vært flere). To av allmenningene er kjent ved navn: Biskopsallmenningen og Klemetsallmenningen. Allmenningene startet ved Bjørvikshavnas bryggeanlegg og gikk østover i Middelalderbyen. Biskopsallmenningen som startet ved Bispebrygga, løp langsmed Bispeborgens søndre festningsmur og opp til Oslo torg. Østover fra Oslo torg gikk det ingen vei eller gate. Der lå Oslo bispedømmets hovedkirke St. Hallvardskatedralen, med kirkegård. Det var en mektige steinkatedral viet Oslos skytshelgen St. Hallvard. Den sto trolig ferdig i 1130, da kong Sigurd Jorsalfare ble gravlagt i denne daværende Oslo domkirkes kor.

Sitat Med sin spesielle arkitektur skilte Hallvardskirken seg fra de andre store katedralene fra samme periode. Mens man i Trondheim, Bergen og Stavanger var påvirket av impulser vestfra, hentet byggherrene i Oslo impulser fra sør og øst, og kirken fikk både langskip, sideskip og tverrskip, slik man var begynt å bygge sørover i Europa. Oslos første domkirke skulle bli et forbilde for senere kirkearkitektur i landet, noe vi fremdeles kan se i Gamle Aker kirke i Oslo, Nikolaikirken på Hadeland og domkirkeruinene på Hamar. Sitat
En guide til Oslo domkirke, Hilde Brunsvik 2003

Ved nordsida av Biskopsallmenningen/ Oslo torg lå Oslo bispegård. Fra begynnelsen av 1100-tallet strakte Oslo-bispens eiendom seg fra Bjørvika og opp til Langstrete (Nordre strete). Bisp Nikolas Arnesson utviklet bispegården til et lukket borganlegg med tårn og festningsmurer, derav navnet Oslo bispeborg. Han fikk også bygget ei takoverbygd bru (drombegang) mellom Bispeborgen og St. Hallvardskatedralen, slik at han tørrskodd og uforstyrret kunne krysse Nordre strete når han skulle til og fra kirken.

Ved sørsida av Biskopsallmenningen/ Oslo torg lå bygårdene tett i tett; hver av dem bestod av flere tømmerhus som ivaretok ulike funksjoner. Ved Oslo torg ser det også ut til at Gamlebyens rådhus (rådstue) lå mot slutten av Middelalderbyens tideverv. Rådhuset skiltet med åpen vinkjeller.[8]

Allmenningen fra 1624 til 1900[rediger | rediger kilde]

Etter storbrannen i 1624 ble det bygget opp en ny by på vestsida av Bjørvika etter kong Christian IVs befaling. Gamlebyens branntomter ble overdekket med jord og gjort til ladegård for garnisonenAkershus festning. Biskopsallmenningen med Gamlebyens sentrale markedsplass Oslo torg, fikk ligge i fred. Dessuten ble bispeboligen liggende igjen i Gamlebyen. St. Hallvardskatedralen ble videreført som Oslo bispedømmets hovedkirke i drøyt tretti år etter Christian IV beordret Oslo-borgerne over til Christiania. Også Bispebrygga ble opprettholdt.

Sitat Etter byens flytting i 1624 ble bryggen for enden av Bispeallmenningen opprettholdt og tjente som overfartssted til Christiania for landeveis ferdsel fra sør og øst, samt for bebyggelsen i Oslo, ikke minst for biskopens residens. Gaten kan følges opp gjennom historien i en rekke kartfremstillinger fra 16-, 17- og 1800-tallet og har ikke endret trasé i nevneverdig grad. På kart fra sent 1600-tall, 1700-tallet og 1800-tallet er den tilnærmet rett. Derimot er bryggen for enden av gaten blitt endret og dreiet mot sør som et tiltak for å opprettholde båttrafikken under den økende tilslammingen i Bjørvika (Molaug 2002). Det er denne bryggen som har sin fortsettelse i Bispekaia på utsiden av «Grundingen», det innerste området som ble utfylt på begynnelsen av 1800-tallet. Sitat
Konsekvensutredning nytt Kulturhistorisk museum, NIKU 2007
Eiendomssalg i Bispe-Gaden i 1769: «... Gaard beliggende i Opslo udi Bispe-Gaden, bestaaende af en Dagligstue, en Stoerstue og et Sangekammer, som aller ere betrukne, med Kiøkken til, og tvende Overværelser ...». Annonsen er hentet fra Nordske Intelligenz-Sedler.

1600-tallets kuppelsteinsgate[rediger | rediger kilde]

Trolig var gateløpet uendret på 1600-tallet, bortsett fra at det kanskje var litt utrettet. Ifølge arkeologiske utgravninger ved Cato Enger i 1954, var gatebelegningen kuppelstein. Rundt år 1600 oppstod tettstedet Stranden allerede rundt år 1600. Stranden vokste seg etter hvert oppover langs begge sider av den gamle Biskopsallmenningen.

Næsers Christiania-kart fra ca. 1860 er Bispegata inntegnet som Strandgaden. Middelalderens Nordre strete (Oslo gate), som hadde søndre endepunkt i Oslo torg, er forlenget over torget og fram til Graver Gaden (Konows gate). Middelalderens trekanttorg kan anes som en traktformet utvidelse av Strandgata opp mot Oslo gate.

1700-tallets tre navn[rediger | rediger kilde]

  • På et kart fra 1742 er Biskopsallmenningen navnsatt Gaden Fra Gamelbys Brygge. På nordsida av gata ligger Opslo Lade Gaards Nordre Eng (Nordenga), på sørsida Opslo Lade Gaards Søndre Eng (Sørenga). Middelalderbyens Nordre strete (dagens Oslo gate nord for Oslo torg) er forlenget sørover – over øvre delen av Gamlebyens torg og fram til foten av Ekeberg (jamfør dagens Oslo gate sør for Oslo torg).
  • I en boligannonse fra 1769 er en eiendom til salgs i Bispe-Gaden. Navnet kan være en videreføring av middelaldernavnet (Biskopsallmenningen). Gården som er til salgs består blant annet av bolighus med kjeller, dyrehus samt «tvende Store Urte-Haver med alle Slags rare Frugt-Træer i».[9]
  • Fra slutten av 1700-tallet omtales gata som Strandgaden (ev. Opsloe/Oslo Strandgade) etter tettstedet Stranden. Gata ble etter hvert sjømennenes gate: «Gata var nærmest til Bispehavna, hvor de hadde sine små båter som de rodde ut i når det kom skip som skulle loses til havn. Folketellingen i 1801 nevner to loser blant de nærmere syv hundre innbyggerne i Gamlebyen. Antallet skulle snart stige, og i ligningsprotokollen for 1860 er hele fjorten av de 54 skatteyterne i gata faste loser. I tillegg kommer tre reserveloser, tolv skippere, en skipskaptein, en maskinist, en styrmann og en fergemann.»[10]
Øvre del av Bispegata sett fra øst mot vest. Den øvre delen av gata inklusive murbygårdene skriver seg fra slutten av 1800-tallet, og er bygd oppå St. Hallvardskatedralens kirkegård.

1800-tallets utvidelser og forlengelser[rediger | rediger kilde]

  • På 1860-tallet ble gateløpet gjort bredere, på bekostning av Ladegårdshagens søndre del.
  • Fra 1879 ble Bispegata som til da hadde stoppet ved Bispebrygga, forlenget vestover bordtomtene. (Denne delen av gateløpet heter i dag Dronning Eufemias gate.) Det ble i den forbindelse reist ei enkel jernbru over Akerselva. Brua fikk navnet Bispebrua og åpnet for allmenn ferdsel i 1887.
  • På 1880-tallet ble gata ført østover fra Oslo torg, over middelalderens St. Hallvardskirkegård og fram til St. Halvards gate. Bispegatas østforlengelse er visualisert på Kart over Kristiania 1887.

 

1900–1980[rediger | rediger kilde]

Rundt år 1900 gjorde bilen inntog i Norge og etter hvert også i Bispegata. Bilene kom i tillegg til togene og trikkene som krysset Bispegatas nedre og øvre del. Smaalensbanen (åpnet år 1877) krysset Bispegata nede ved Bispebrygga. Gamlebylinjen (åpnet 1875 og forlenget bort til Oslo hospital i 1899) krysset Bispegata oppe ved Oslo torg. Bilene skulle komme til å få store konsekvenser for Bispegata på 1900-tallet.

Fra lokalgate til gjennomfartsåre[rediger | rediger kilde]

I 1939, like før andre verdenskrig, ble Bispegatas østende utstyrt med bru, ei bru over jernbanen i det tørrlagte elveløpet for Alna. Brua fikk navnet Dyvekes bru, og knyttet Bispegata sammen med Dyvekes vei (anlagt etappevis på trange budsjetter i perioden 1914–39). Og dermed ble Bispegatas funksjon endret fra lokalgate til gjennomfartsåre. På samme tid ble den gamle Bispebrua over Akerselva byttet ut med ei kraftigere bru. Vest for Bispebrua het gateløpet Havnegata.[11]

Sitat Havnegata er en av byens store trafikkårer. Den begynner ved Østbanen og fortsetter over Bispebua, men så snart en kommer over Akerselva heter det Bispegata. Det er litt forskjell også. Til Bispebrua er gata brei og storslagen med god plass for den veldige tungtrafikken som passerer hele dagen, og brulegningen er jevn og fin. Men i Bispegata begynner hullene og ujevnhetene som ryster og skaker, og desto tyngre bilen eller bussen er desto mer blir en rystet. Sitat
Det styggeste stedet i byen, Arbeiderbladet 1949

Bygårder rives og gata utvides[rediger | rediger kilde]

I den delen av gateløpet som skiftet navn fra Bispegata til Dronning Eufemias gate (jf. navnevedtak av 2007), ble Akerselva lagt i kulvert mellom Vaterlands bru og Bjørvika på 1960-tallet. Trafikkmaskina Bispelokket (fotografiet) som ble åpnet i 1967, erstattet Bispebrua. På 1970-tallet ble daværende vestre del av Bispegata opparbeidet og knyttet opp til Prinsens gate i Kvadraturen.

Siste rest av Bispegatas trehusbebyggelse ble revet på 1940-tallet for å gi mer plass til samferdsel. Etter hvert som flere og flere fikk bil, ble Bispegata mer og mer trafikkert. Særlig var det trafikktett i området Oslo torg – i krysset Bispegata–Oslo gate.[12] Drastiske utvidelser ble varslet i 1953 i avisinnlegget «Bispegata er nøkkelen til en rasjonell trafikk».[13] Etter rasjoneringen av personbiler ble opphevet 1. oktober 1960 ble det fart på utvidelsene.

I 1961 ble Bispegata nedenfor Ladegårdsbygningen utvidet mot nord.[14] I 1963 åpnet en motorveibru fra Bispegata til Mosseveien på drøyt 350 meters lengde. Denne såkalte Loenga bru gikk ut fra Bispegata litt vest for området der det rekonstruerte Vestre strete (gangvei) løper ut fra Bispegata i dag, og videre over Sørenga med Klemetskirke-ruinen og fram til Mosseveien ved krysset Kongsveien / Oslo gate / Konows gate / Mosseveien.[15][16]

Året etter ble Minneparken (Ruinparken) – Gamlebyens første middelalderpark – redusert i sør, til fordel for utvidelse av Bispegata mellom Oslo gate og St. Halvards gate. Utvidelsen innebar at Minneparkens hovedattraksjon St. Hallvardsruinen, ble lagt delvis under betonglokk slik den ligger den dag i dag. Samtidig ble Dyvekes bru utvidet med ei parallellbru sør for den gamle.

I 1968/69 ble leiegårdene mellom Oslo gate og Loenga bru revet, og Bispegata utvidet også her.[17]

Den økende privatbilismen var arealkrevende. På det meste var det seks bilfelt i Bispegata forbi Oslo ladegård. Lenger vest var Bispegata enda bredere. Både Ring 2, Riksvei 161, Europavei 6 (E6) og Europavei 18 (E18) gikk via Bispegata.

Ytterligere utvidelser ble uttenkt, foreslått og planlagt. I 1979 foreslo veimyndighetene og Oslo byplankontoret et treplanskryss i Bispegata ved Ladegården (Oslo kommune 1980a).[18]

Oslo bys vels kulturminneskilt

Fra 1980[rediger | rediger kilde]

Kulturmiljøet Oslo middelalderby setter premisser[rediger | rediger kilde]

Som reaksjon på alle Bispegata-utvidelsene og de mange forslagene til nye, kom publikasjonen Gamlebyen i Oslo: Innstilling om de antikvariske verneverdiene i 1980. Den ble gitt ut av Riksantikvaren i samarbeid med Byantikvaren og Universitetets oldsaksamling. I forordet omtaler daværende riksantikvar Stephan Tschudi-Madsen Gamlebyen som «Nordens største sammenhengende ruinområde fra Middelalderen». I sammenfatningen blir fokus rettet mot de fragmenterende veiarealene som hindrer forståelsen av helheten. E18 og Bispegata står på toppen av lista.[19]

Den tidligere overkjørte ruinen av Klemetskirka øst på Sørenga. E18 fulgte fra 1963 til 1995 Bispegata og tok til høyre like sør om Oslo torg. Videre gikk E18 i bru over Klemetskirkeruinen og så bort til Mosseveien. Da Ekebergtunnelen åpnet i 1995, ble E18 lagt til tunnelen og brua revet. Den frilagte ruinen ble satt i stand og kirkegårdsområdet tydeliggjort med en rekonstruert kirkegårdsmur til Oslos 1000-årsjubileum.

I 1981 kom oppfølgeren Gamlebyen i Oslo: Verneplan for antikvariske kulturverdier. Dette var et samarbeid mellom Riksantikvarens utgravingskontor og en daværende diplomstudent i landskapsarkitektur ved Landbrukshøgskolen på Aas. Verneplanen foreslår å stenge Bispegata øst for den daværende Loenga bru for all biltrafikk. Visjonen er å gjenvinne sammenhengen i Oslo middelalderby.

Også Gamlebyens beboere engasjerte seg for at et nytt hovedveisystem skulle legges utenom, slik at overdimensjonerte og fremmede veiarealer inne i boområdene kunne bygges ned /fjernes. Gamlebyens gamle gatenett skulle imidlertid tas vare på. Bevaringsplan for Gamlebyen 1980 som ble utgitt av Fortidsminneforeningen uttrykker det slik: «Når vi her går inn for å bevare det eksisterende gatenettet, henger det sammen med at også dette for en stor del har dype historiske røtter, uten at det på noen måte kan legalisere den aktuelle konflikten mellom gjennomgangstrafikken i Bispegata og bevaringsverdiene i Minneparken. Der må trafikken vike.»[20]

Sitat Den videre planleggingen tok alt fra slutten av 1980 utgangspunkt i at Bispegata forbi Oslo Ladegård skulle være bilfri og at trafikken langt på vei skulle legges rundt Ekebergtunnelen og den såkalte Gamlebyringen som prinsipp for veiløsning (Oslo kommune 1980b). Riktignok ville et slikt hovedveisystem dele Gamlebyen i to, ved at Loengabrua fortsatt ble beholdt, men antikvariske myndigheter fant å kunne akseptere dette i 1983, fordi alternativet var det eneste som kunne gjøre Bispegata bilfri. Sitat
Fornminner i veien, Erik Schia 1990

Trafikken ledes utenom[rediger | rediger kilde]

Første steg i det nye hovedveisystem som leder trafikken utenom Bispegata var Lodalsbruene (åpnet 1987). Bruene ligger øst for Gamlebyen og leder trafikken mellom Vålerengtunnelen (åpnet 1987/89) i nord og Ekebergtunnelen (åpnet 1995) i sør.

Fra 1980 og utover ble det tenkt ut stadig forbedrede veiforslag som unngikk Bispegata.[21]

Det indre alternativet betød at trafikken kunne fjernes fra Oslo torg med omegn. Det vil si at trafikken kunne fjernes fra Bispegata øst for Oslo torg (som ligger oppå Hallvardskirkegården), fra Bispegata langs Ladegården ned til krysset med Loenga bru, og fra Oslo gate i torgområdet. Samtidig ville gjennomfartstrafikken opprettholdes over Bispegata vest for Loenga bru og over selve brua.[18]

Det ytre alternativet innebar at gjennomfartstrafikken kunne ledes helt utenom Middelalderbyen. Det vil si at Loenga bru ville bli oveflødig og kunne rives og at hele Bispegata innafor Middelalderbyen (daværende Bispegata mellom det som i dag er Kong Håkon 5.s gate i vest og St. Halvards gate i øst) kunne stenges for gjennomfart. I tillegg kunne Oslo gate stenges for trafikk i torgområdet – slik som i det indre alternativet.[18]

 Kulturminnemyndigheter og andre sentrale aktører[1] har tatt til orde for at Vannspeilet som kan sees "bak" Sørenggata / Kong Håkon 5.s gate forlenges nordover. Dette for å tydeliggjøre hele Middelalderbyens utstrekning mellom Alnaoset i sør og Hovinbekkens utløp i nord. I fall utvidet vannspeil vil Bispegata igjen kunne framstå som Middelalderbyens sentrale allmenning mellom havna og torget.
Ekebergtunnelen og Sørenggata (bildet) åpnet i 1995. Dermed føres bil- og busstrafikk som tidligere gikk gjennom Gamlebyen langs Gamlebyens sør og vestside. Det skåner blant annet Bispegata for trafikk. (Bispegata ligger utenfor bildet på venstre side.) Sørenggata fikk navnet Kong Håkon 5.s gate ved utvidelsen fra tofelts til seksfelts bymotorvei (2014).

Riksantikvaren, Fortidsminneforeningen og Gamlebyens beboere med flere presset hardt på, og i 1989 vedtok Stortinget det ytre alternativet med Ekebergtunnelen – Sørenggata/ Kong Håkon 5.s gate og Galgebergforbindelsen. Dermed kunne trafikken legges utenom Middelalderbyen, og overflødige/fremmede veiarealer fjernes til fordel for bedrede bo- og leveforhold, og til fordel for kulturlandskapet Oslo middelalderby.[18]

Da Ekebergtunnelen – Sørenggata/ Kong Håkon 5.s gate åpnet (1995) mistet Bispegata statusen som europavei. Som direkte konsekvens ble den delen av Bispegata som lå i Gamlebyen redusert fra seksfelts til tofelts veibane (1995). Loenga bru ble revet året etter (1996).[22] Dermed ble krysset Bispegata/ Loenga bru – Norges mest trafikkerte veikryss gjennom tidene[23] – historie.

Oppryddinga rundt Bispegata ble starten på en rekke tiltak iverksatt rundt tusenårskiftet for å løfte fram Middelalderbyen for allmennheten. I kjølvannet av trafikkomleggingene fikk krysset Bispegata–Oslo gate tilbake det gamle navnet Oslo torg (1997), og området rundt Klemetskirkeruinen ble istandsatt som Oslos tusenårssted. I tillegg anla Oslo kommune Middelalderparken med et vannspeil som illuderer 1200/1300-tallets havsnivå mot Gamlebyens søndre bydel. Ved åpninga av Middelalderparken framførte daværende Oslo-ordfører Per Ditlev-Simonsen at «Byen har gjenvunnet dette området som tidligere lå skjult under jernbanespor og motorveier … ».[24]

Gamlebyen år 1800. Det er over flere tiår brukt store ressurser til å begrunne, planlegge og bygge et hovedveisystem som leder trafikken utenom Bispegata og Gamlebyen: Lodalsbruene (1987), Ekebergtunnelen (1995), Kong Håkon 5.s gate (1995/2014), såkalt forenklet Galgebergforbindelse (2001) og Nordenga bru (2011). Illustrasjon: Boydell's picturesque scenery of Norway av John William Edy

Gata holdes åpen[rediger | rediger kilde]

Bispegata ble ikke stengt for gjennomfartstrafikk slik det var lagt opp til i og med Ekebergtunnelen og Sørenggata/ Kong Håkon 5.s gate. Heller ikke da Galgebergforbindelsen åpnet i 2001, ble Bispegata stengt; dette til tross for at stenging av Bispegata var hovedfokus så sent som 23. februar 2000, da byggingen av såkalt Forenklet Galgebergforbindelse var oppe i Oslo bystyre for siste gang.

I reguleringsbestemmelsene for Bjørvika (S-4099) vedtatt av Oslo bystyre i 2003, er Bispegata vedtatt stengt for biler, men holdt åpen for busser. I tillegg er det regulert inn toveis trikketrasé.[25] Stengingen/reguleringen er ikke gjennomført.

I forbindelse med navnsetting av Bjørvikas veier og gater, vedtok bydelsutvalget i Gamle Oslo 13. februar 2007 at Bispegata skulle forbeholdes den delen av gata som ligger innenfor Middelalderbyen, mens Bispegatas forlengelse gjennom Bjørvika skulle få navnet Dronning Eufemias gate.

Alliansen av Bydel Gamle Oslos ti vel- og interesseforeninger gikk inn for å lukke Bispegata øst for Oslo torg for både bil- og kollektivtrafikk i sin trafikkplan for Bydel Gamle Oslo fra 2008. Dette til fordel for en frilagt St. Hallvardskirkegård, Oslo torg, Biskopsallmenningen – og en helhetlig middelalderby.[26]

Bispegata mistet statusen som riksvei i forbindelse med riksveisrevisjonen (forvaltningsrevisjonen) iverksatt 1. januar 2010. På samme tidspunkt ble Ring 2 lagt utenom Bispegata.

27. januar 2010 vedtok et enstemmig Oslo bystyre å reetablere Oslo torg i krysset Bispegata–Oslo gate, på bekostning av kollektivtrafikken.

Framtid[rediger | rediger kilde]

Oslo kommune har siden 2008 konsekvensutredet, planlagt og detaljregulert framtidas Bispegata. Reguleringsprosessen framstår som en tautrekning mellom samferdselsinteresser (trikk, buss, sykkel, og Bispegata som omkjøringsvei for Ekebergtunnelen) på den ene siden, og hensynet til kulturmiljøet Oslo middelalderby samt områdets beboere på den andre siden. Samferdselsinteressene har overtaket.

I krysset Bispegata–Oslo gate (Oslo torg) er konfliktene satt på spissen: Det er krevende å kombinere bussenes og trikkenes svingebevegelser med trygge forhold for gående og syklende (Bispegata er del av hovedsykkelveinettet) – samtidig som Oslo torg skal gjenskapes.[1] Det foreliggende reguleringsforslaget sier «mye pent om å markere det gamle torvet ved blant annet å stenge Bispegata for biler, men forslaget er primært lagt frem som en trafikksak.»[27]

Et tilbakevendende innspill er å legge bussene utenom Oslo torg og Middelalderbyen.[28][29] Det er også foreslått å legge den planlagte trikketraseen utenom.[30][31] Kollektivtrafikken har tross alt andre muligheter, mens Middelalderbyen ligger der den ligger – den kan ikke flyttes.

Planarbeidet vil trolig foregå ennå en stund, fordi Follobanen og Østfoldbanen i perioden 2016 til 2019 legges gjennom Gamlebyen. Et strekk på nærmere 100 meter av Bispegatas lengde er under oppgraving mens jernbaneskinnene plantes. Bispegata kan tidligest frigis ved årskiftet 2018/19. Nye Bispegata skal etter dagens plan stå ferdig i 2020.[32]

Krysset Bispegata–Oslo gate (Oslo torg) og Bispegata sett fra øst etter nedbygging fra seks til to felt. Krysset fikk tilbake navnet Oslo torg i 1997, og 13 år senere vedtok Oslo bystyre og utvikle krysset som torg, til fordel for en sammenhengende middelalderby.

Biskopsallmenningen og Oslo torg[rediger | rediger kilde]

I og med det enstemmige bystyrevedtaket av 5. mars 2014 om Plan for utvikling av Middelalderbeltet (Byrådssak 162.2/13), er det besluttet å reetablere Biskopsallmenningen fra Bjørvika og opp til Oslo torg.

Etablering av Oslo torg ble enstemmig vedtatt i Oslo bystyre den 27. januar 2010, etter forslag fra Kjell Veivåg i Venstre. Vedtaket er i helhet som følger:

Sitat

1. Byrådet bes utarbeide en plan for etablering av Oslo torg i krysset Bispegata/Oslogate som inkluderer opparbeiding av Bispegata som fellesareal/grøntareal utformet på en slik måte at det skapes sammenheng mellom Ruinparken og Middelalderparken, herunder også at Ladegården og rokokkohagen trekkes inn i en helhetlig sammenheng.

2. Det legges til grunn i planarbeidet at det fortsatt skal være plass for en trikkelinje over torget. Byrådet bes i samarbeid med Ruter AS legge til rette for at regionbussene får nye traseer, samtidig som det vurderes hvordan lokale bussruter kan innpasses i de endringene av området som en reetablering av Oslo torg vil medføre.
Sitat
Hallvardsruinen – ruinen av Oslo bispedømmets hovedkirke fra ca. 1120 til 1639 – sett mot vest med Ladegården i bakgrunnen. Søndre del av ruinen samt kirkegården er fundament for Bispegata øst for Oslo torg.

Hallvardskirkegården[rediger | rediger kilde]

Bispegata øst for Oslo torg ligger oppå St. Hallvardskatedralens kirkegård. Et kurant framtidsscenario er at denne delen av Bispegata lukkes for trafikk og løftes ut av vei- og gatenettet til fordel for Middelalderbyens gamle domkirkeanlegg. (På samme måte som Loenga bru ble stengt og revet i 1996 slik at den overkjørte Klemetsruinen med sin kirkegård kunne løftes fram i lyset til år 2000.)

At det er tilrettelagt for å stenge Bispegata øst for Oslo torg (Bispegata langs Minneparken/Ruinparken), går fram av plangrunnlaget for det nye hovedveisystemet (Ekebergtunnelen og så videre), og det går fram av den politiske behandlingen av forenklet Galgebergforbindelse i Oslo bystyre 23. februar år 2000. Daværende byutviklingsbyråd Grete Horntvedts viste til at «det var bred enighet i det faglige miljøet om at det var en god og sannsynlig fremtidig situasjon for denne strekningen».

Sitat Forutsetningen i trafikkberegningene om stenging av Bispegata, fremgår flere steder i sakspapirene til reguleringssaken for forenklet Galgebergforbindelse. Forutsetningen for stengt Bispegate er omtalt både på s. 18 og 50 i Plan- og bygningsetatens saksfremstilling, som fulgte saken som trykt vedlegg.

Statens vegvesen Oslo oversendte i brev av 6. januar 1998 til byutviklingskomiteen et notat hvor bl.a. følgende står: «Resultatene av trafikkberegningene med Bispegata forutsatt stengt ved Ruinparken, er» osv.. Sitatet er dermed slutt, men det står videre et annet sted: «For øvrig legger den nye Galgebergforbindelsen forholdene til rette for å kunne stenge Bispegata ved Ruinparken.» .... Det samme notatet inneholder en oversiktsskisse, der Bispegata mellom Oslogate og St. Hallvards gate ikke inngår i veisystemet ...

Det er med andre ord ingen tvil om at bystyret, byutviklingskomiteen og samferdsels- og miljøkomiteen ble opplyst om denne forutsetningen om stenging av Bispegata. Jeg oppfatter det slik at denne forutsetningen ble tatt med fordi det var bred enighet i det faglige miljøet om at det var en god og sannsynlig fremtidig situasjon for denne strekningen.
Sitat

Gata hos Undset, Garborg og Prøysen med flere[rediger | rediger kilde]

Sigrid Undset (1882–1949) fotografert mars 1927. Undset skildrer middelalderens Oslo i historiske romaner. I Olav Audunssøn og hans barn (Oslo 1927) nevner hun «Biskopsalmenningen».

Biskopsallmenningen[rediger | rediger kilde]

«Biskopsal(l)menningen» dukker opp i en rekke historiske romaner: Bondeoprøret (1900), Dyveke i Norge (1901) og Jomfruerne paa Østraat (1903) av Jacob Breda Bull; Olav Audunssøn og hans børn (1927) av Sigrid Undset; Nikolas (1972) av Ragnhild Magerøy; Felttoget (1976) av Karsten Alnæs; Baglerhøvdingens sønn (1981) av Berit Sagen Ramsfjell; Tre Vandrere (1997) av Frid Ingulstad og Måne over Eikaberg (1998) av Torill Thorstad Hauger.

Å, den som var en løvetann / som sto i skitt og sølevann / i Bispegata tre; / den aller første løvetann / som blusset bak et søplespann / i Bispegata tre, / så noen skulle plukke meg, / og «noen» skulle være deg. / Du festet meg ved blusen din / og trippet ut i sol og vind, / og jeg fikk være med. (Alf Prøysen, 1964)[7]

Strandgaden og Bispegata[rediger | rediger kilde]

Jonas Lie (1833–1908) nevner «Oslo Strandgade» i lystspillet Udmeldt af Klubben. Skuespillet ble skrevet på 1870-tallet og utgitt posthumt i 1983.

Arne Garborg (1851–1924) forteller om bladarbeid i «Bispegata» i et intervju gjort i 1917: «Fyrste nummeret av det nye bladet, Fedraheimen, kom laurdag 6. oktober 1877 … Redaktionskontor hadde eg paa hybelen min i Bispegata 1 nedmed hamni ute i Oslo.»[33]

Ivar Mortensson-Egnund (1857–1934) besøkte Garborg i «Bispegata» i tida rundt 1875: «Det var ved dette leitet Moltke Moe fekk meg med til hybelen hans (Garborgs) i ein liten gamal tregard i Bispegata i Gamlebyen. Og der var det gildt å vera. Kaldtokken kvarv.»[34]

Karen Sofie Hanssen /Nicolette (1879-1950), født og oppvokst i en gård øverst i «Bispegaten», forteller om «Gamle Bispegaten» i verseprologen til viseboka 12 sjømandsviser (1920).[35] Fra en av de siste strofene: «En tre–fire huser er levnet end, / hvor gaten gaar over i brygge. / De staar der saa trist og forlatt igjen / som eget gjenfærd og skygge.»

Ingeborg Refling Hagen (1895–1989) skildrer miljøet i gamle «Bispegaten» i romanen Marihand (1926).[36] Miljøskildringene fikk hun fra Oline Marie Augusta Mjøen Abrahamsen (trolig født på 1850-tallet), som bodde hos tanten sin i en kafé i Bispegata: « ... med det samme skramlet en hel række kjørere med langvogner ned gjennom Bispegaten. Kjørerne hudde og sang, vognladningen oste, og det smalt arrig i vinduer hist og her. – – Nederst i gaten utenfor en ølstue slog første gampen trassig med hodet ...» / «Saa satte hun avsted med hele ongeflokken i hælene paa sig i møte med to kvindfolk som just svinget ned Bispegaten med en handkjærre mellem sig med en lirekasse paa.» / «Lorang rettet sig stridig og gren stygt. "Det skal ikke være fire ben i senga naar´n far er borte." skrek han. Saa satte han i en styg vise og løp nedover Bispegaten.»[37]

Alf Prøysen (1914–1970) har foreviget «Bispegata» i diktet Å, den som var en løvetann (1964). I en tidlig versjon heter Prøysen-diktet Hestehov-lykke. Det ble trykt i Arbeiderbladet 25. juli 1964, og starter slik: «Å, den som var en hestehov som stakk fram ved ei bakgårdstrapp / i Bispegata tre! / Den aller første hestehov som skinte med en sol omkapp / i Bispegata tre.»[38] Diktet ble tonesatt i 1970 av Alf Cranner (f. 1936), og visa er fremdeles litt av en slager.[39]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b «Innsyn i plan- og byggesaker». innsyn.pbe.oslo.kommune.no. 
  2. ^ Gatenavn i Kristiania/Oslo kommune 1847–1952, s. 92
  3. ^ «Fine funn i Gamlebyen». Arbeiderbladet. 28. september 1954. s. 3. 
  4. ^ Krogstad, Morten; Schia, Erik (1982). Vandring i Gamlebyen. Oslo: Oslo kommune. ISBN 8299090504. 
  5. ^ Fischer, Gerhard 1890-1977 (1950). Oslo under Eikaberg: 1050-1624-1950. Oslo: Aschehoug. 
  6. ^ «Diplomatarium Norvegicum». www.dokpro.uio.no. 4. september 1367. «biscops almænningenom» 
  7. ^ a b «Diplomatarium Norvegicum». www.dokpro.uio.no. 7. mai 1389. «biskups almenninghenom» 
  8. ^ «Er dette vinkjelleren i Oslos første rådhus?». Aftenposten. 14. mai 2014. 
  9. ^ Norske Intelligenssedler 1769.12.06. Christiania. 6. desember 1769. s. 2. 
  10. ^ Leif Thingsrud (1995). «Bispegata - Losenes gamle gate». www.oslo.kommune.no. 
  11. ^ Arbeiderbladet 1949.08.09. Oslo. 9. august 1949. 
  12. ^ Kjelstadli, Knut. «Gamlebyen gjennom tidene». St. Hallvard. 1989 Vol. 67: illustrert tidsskrift for byhistorie, miljø og debatt. Oslo: Oslo Byes Vel. s. 4–21. ISBN 00362859 Sjekk |isbn=-verdien: length (hjelp). 
  13. ^ «Bispegata er nøkkelen til en rasjonell trafikk». Arbeiderbladet. 15. juni 1953. s. 4. 
  14. ^ «Bispegata utvides.». oslobilder.no. 11. august 1961. 
  15. ^ «Mosseveien i bro over jernbanen.». juni 1963. 
  16. ^ «Korgen i "Gamleby-ringen" forsvinner sommeren 1963». Arbeiderbladet. 8. mars 1962. s. 6. 
  17. ^ «Gårdene faller i Bispegata – vei neste år». Arbeiderbladet. 22. november 1967. s. 6. 
  18. ^ a b c d Schia, Erik (1990). "Fornminner i veien", St. Hallvard. 1990 Vol. 68. Oslo: Oslo Byes Vel. s. 32–43. ISBN 00362859 Sjekk |isbn=-verdien: length (hjelp). 
  19. ^ Christie, Sigrid 1923-2004 (1980). Gamlebyen i Oslo: innstilling om de antikvariske verneverdier. Oslo: Institusjonene. 
  20. ^ Brochmann, Marianne; Storsletten, Ola 1948- (1980). Bevaringsplan for Gamlebyen 1980. Oslo: Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring, Oslo og Akershus avdeling. 
  21. ^ Keller, Karl-Fredrik 1939-; Keller, Karl-Fredrik; Schia, Erik (1. januar 1994). Middelalderbyen i Oslo: en rekonstruksjon. Oslo: William Dall, Prosjekthuset produksjon AS. ISBN 8291455007. 
  22. ^ «Kan en vei være verneverdig?». Aftenposten. 
  23. ^ Strømholm, Gørill (15. april 1999). «Hva skjer i Nordens Pompeii – Oslos vakre vugge». NRK1 fjernsynet 15. april 1999. 
  24. ^ Per Ditlev-Simonsen ved den offisielle åpninga av Middelalderparken 15. juni 2001
  25. ^ Reguleringsbestemmelser for Bjørvika – Bispevika – Lohavn (S-4099) vedtatt 2003
  26. ^ Rammeverk for helhetlig trafikkplan for Bydel Gamle Oslo av. 10. oktober 2008
  27. ^ Dørum, Odd Einar (21. mars 2017). «En time out for Oslos history». Aftenposten. 
  28. ^ «Bussfritt Oslo torg - trafikale tiltak for en sammenhengende middelalderby». www.middelalder.no. 
  29. ^ NRK (14. mars 2017). «Bussene må vekk fra middelalder-Oslos hjerte». NRK (norsk). 
  30. ^ «Gamlebyen ring: Ny rapport fra beboeraksjonen». Østkantliv. 7. november 2011. 
  31. ^ «Vil endre trikkeplaner». NRK Østlandssendingen. 3. mai 2011. 
  32. ^ «Opprustning av Bispegata». Bymiljøetaten. 
  33. ^ «Intervju med Arne Garborg», Den 17de Mai, 6. oktober 1917
  34. ^ Ivar Mortensson-Egnund i «Garborgs religiøse program», Norsk Aarbok, 1924
  35. ^ Nicolette (1. januar 1920). 12 sjømandsviser. Kristiania: Erichsen. 
  36. ^ Hagen, Ingeborg Refling 1895-1989 (1979). De unge: kampår. Oslo: Aschehoug. s. 83–94. ISBN 8203100732. 
  37. ^ Hagen, Ingeborg Refling 1895-1989 (1926). Marihand. Oslo: Aschehoug. 
  38. ^ Prøysen, Alf. Arbeiderbladet 1964.07.25. Oslo. s. 13. 
  39. ^ NRK. «Dagens Prøysen: Å, den som var en løvetann». NRK (norsk). 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Fotografier
Artikler og andre relevante tekstdokumenter