Tyskland

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Koordinater: 51°N 10°Ø

Bundesrepublik Deutschland
Forbundsrepublikken Tyskland

Flagg

Våpen

Flagg Riksvåpen
Nasjonalt motto:
Tysk: Einigkeit und Recht und Freiheit
(Enighet og rett og frihet)

Kart over Bundesrepublik Deutschland

Innbyggernavn Tysker, tysk
Hovedstad Berlin
Tidssone UTC+1
Areal
 – Totalt:
 – Vann:
Rangert som nr. 62
357 021[a] km²
0,241 %
Befolkning
 – Totalt:
Rangert som nr. 17
80 854 408[b]
Bef.tetthet 226,47 innb./km²
HDI 0,911 (rangert som nr. 6)
Styreform Føderal parlamentarisk republikk
Kansler Angela Merkel
President Joachim Gauck
Offisielt språk Tysk1
Valuta Euro2 (EUR)
Nasjonaldag 3. oktober
Nasjonalsang Das Lied der Deutschen
ISO 3166-kode DE
Toppnivådomene .de
Kart over Forbundsrepublikken Tyskland
Kart over Forbundsrepublikken Tyskland

1Dansk, lavtysk, sorbisk, romani og frisisk er minoritetsspråk i noen delstater
2Før 1999: Tysk mark
a^ CIA World Factbook (15. juli 2008)
b^ CIA World Factbook (est. juli 2015)

Tyskland (tysk: Deutschland), offisielt Forbundsrepublikken Tyskland (tysk: Bundesrepublik Deutschland) er et land i Sentral-Europa. Landet er en føderasjon av 16 delstater og er et av verdens største industriland. Tyskland grenser i nord mot Nordsjøen, Danmark og Østersjøen, i øst mot Polen og Tsjekkia, i syd mot Østerrike og Sveits og i vest mot Frankrike, Luxembourg, Belgia og Nederland. Tyskland er det største medlemslandet i Den europeiske union målt i bruttonasjonalprodukt.

Med over 80 millioner innbyggere er Tyskland Europas mest folkerike land, dersom man ser bort fra Russland, som delvis ligger i Asia.

Naturgeografi[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Tysklands geografi

Topografisk kart over Tyskland med viktige byer og delstatsgrenser inntegnet.

Landskapstyper og geologi[rediger | rediger kilde]

Det tyske landskapet deler seg i tre områder. Den nordlige delen er et flatt sletteland som sjelden stiger til over 150 moh. Fra en linje mellom Dresden og Hannover går slettelandet over i Mittelgebirge med større høyder. I Bayern og til en viss grad i Baden-Württemberg går landskapet over i det mer fjellrike Alpeforlandet og lengst i sør i selve Alpene.

Tyskland er geologisk svært sammensatt. Det nordtyske slettelandet er dekket av mektige løsavsetninger fra kvartær. De eldste bergartene finnes i Mittelgebirge. Her finnes for eksempel i Schwarzwald metamorfe bergarter fra jordas urtid. I Rheinland-Pfalz finnes skiferbergarter fra silur og devon. Nord for disse finnes formasjoner fra karbon med blant annet lag av steinkull som har gitt opphav til tungindustrien i Ruhr-området.

Det sørlige Tyskland har bergarter vesentlig fra jordas mellomalder. Pfalz, Thüringen, deler av Bayern og Sachsen har sandsteiner fra trias, mens Schwäbische og Fränkische Alb består av kalksteiner fra jura og tilhører samme formasjon som Jurafjellene i Sveits/Frankrike.

Tyskland ligger godt inne på den eurasiske litosfæreplata, og har ikke aktive vulkaner. Imidlertid finnes vulkanske bergarter av eldre dato, for eksempel i Vulkaneifel og Vogelsberg i Hessen. En karakteristisk landformasjon er den mektige Rheingraben, som ble dannet under tektonisk aktivitet i perm.

Vann og vassdrag[rediger | rediger kilde]

Nesten hele Tyskland ligger innenfor nedbørfeltet til en av de seks store elvene Rhinen, Donau, Elben, Oder, Weser og Ems. Donau er med sine 2845 km fra kilden i Donaueschingen til utløpet i Svartehavet Europas nest lengste elv (etter Volga). De fem andre renner ut enten i Nordsjøen eller i Østersjøen; altså går hovedvannskillet i Europa gjennom Tyskland. Dette vannskillet går fra øst for Oberrheingraben over Schwarzwald og de schwabiske og frankiske alpene.

Av de nordlige elvene er Rhinen den lengste med sine 1320 km, hvorav 865 km gjennom Tyskland. Rhinen har spilt en stor rolle for dannelsen av tysk identitet, og det knytter seg en lang rekke myter og sagn til Rhinen. Elbens kilder ligger i Riesengebirge på grensa mot Tsjekkia og Polen, og munner ut ved Cuxhaven på nordsjøkysten etter et løp på 1165 km, hvorav 725 km i Tyskland. Oder kommer fra de tsjekkiske Beskidene, og renner først gjennom Polen. Nedre del av Oder danner grense mellom Tyskland og Polen, mens utløpet ligger ved Szczecin på den polske østersjøkysten. Weser dannes ved at elvene Werra og Fulda løper sammen ved Hannovers Münden, og drenerer de sentrale delene av landet. Weser renner ut i Tyskebukta ved Bremerhaven. Ems renner gjennom det flate slettelandet i nordvestlige Tyskland, og renner ut i Nordsjøen ved Emden.

De sørtyske innsjøene er et resultat av erosjon under istidene. De er smale og dype, og ligger i iseroderte dalbekkener. Den største av dem er Bodensjøen. På slettelandet i Nord-Tyskland finnes et nett av grunne sjøer, blant annet Det mecklenburgske sjøplatået. Den største av disse innsjøene er Müritz i Mecklenburg-Vorpommern.

Fjell[rediger | rediger kilde]

Zugspitze er med sine 2962 meter Tysklands høyeste fjell.

I den tyske delen av Alpene ligger Tysklands høyeste fjell, Zugspitze, med sine 2962 moh. Den høyeste toppen i Mittelgebirge er Feldberg i Schwarzwald som rager 1493 moh. Også i Bayerischer Wald, i Erzgebirge, Fichtelgebirge, Schwabiske alper og i Harz finnes topper på over 1000 m. Det høyeste punktet på den nordtyske sletta er Hagelberg i Fläming med 200 m.

Tysklands laveste punkt ligger 3,5 m under havnivå, ved Neuendorf-Sachsenbande i Wilstermarsken i Schleswig-Holstein.

Klima[rediger | rediger kilde]

Klimaet er temperert, bortsett fra at de høyeste fjellene har alpint klima. Tyskland ligger (som Norge) i vestavindsbeltet, slik at været domineres av vandrende lavtrykk fra hovedsakelig vestlig kant, med høytrykk eller høytrykksrygger mellom. Av og til kan imidlertid et høytrykk forsterke seg, bli liggende og gi tørt, rolig og ofte pent vær i mange dager.

Forskjellen nord–sør er mindre enn breddegradene skulle tilsi fordi landet gjennomgående hever seg mot sør. De varmeste områdene finner vi i sørvest. Nord-Tyskland, særlig nordsjøkysten, har et utpreget kystklima, dog ikke så utpreget som for eksempel på ytre strøk av Vestlandet. Østover blir klimaet mer kontinentalt, men temperaturforskjellene mellom lavlandsstrøkene i øst og vest er like fullt moderate.

Hamburg har en middeltemperatur i den kaldeste måneden (januar) på 0,4 °C og i den varmeste (juli) på 16,6 °C. De tilsvarende temperaturer i München er henholdsvis -1,7 °C og 17,3 °C, Görlitz helt i sørøst har -1,5 °C og 17,3 °C[1], og Geisenheim ved Frankfurt am Main +1,2 og 18,6 oC.[2] Som i mye av Europa for øvrig kan fremstøt av meget kald luft fra øst, særlig Russland, gi kuldebølger i hele Tyskland.

Gjennomsnittlig årsnedbør i Hamburg er 744 mm, i München 948 mm, og i de tyske Alpene betydelig mer. Men ingen steder i lavlandet har tilnærmet slike nedbørmengder som visse steder på Vestlandet kan oppvise. Om sommeren kommer mye av nedbøren, særlig i innlandet, som kraftige byger, ofte med torden, av og til også med tornadoer. De siste er gjerne svært lokale, og generelt er klimaet mest vindfullt om vinteren fordi lavtrykkene gjerne blir sterkere da. Den tyske nordsjøkysten er nesten like forblåst som kysten på Vestlandet.[3]

Bygenedbør gir store lokale variasjoner, avhengig av blant annet vindretning i forhold til åser og fjell. Bygene kommer ofte med kjølig og ustabil luft fra nord eller nordvest på baksiden av et lavtrykk (baksidevær), dvs. etter kaldfrontpassasjen – og når denne luften presses opp mot Alpene, forsterkes bygetendensen, så nordsiden av Alpene kan få flere dager med kraftig nedbør. Til gjengjeld gir sønnavind på de kanter tørt og varmt vær, ofte med føn. Tyskland får nedbør hele året, mest om sommeren de fleste steder. München får således ca. 140 mm nedbør i juli, og 50-60 mm månedlig i desember–mars. Berlin får ca. 70 mm i juli og ca. 30 mm i mars.[4] Global oppvarming har bidratt til at middeltemperaturene også i Tyskland har steget de siste tiårene.

Demografi[rediger | rediger kilde]

Tyskland har en befolkning på 82 329 758 innbyggere. Språklig og kulturelt stammer tyskerne fra de gamle germanske stammer. Friserne er i nordvest, nedersakserne sydvest for Elben og frankerne, alemannerne og bayerne i sydlige deler av Tyskland, men også ikke-germanske folk har blitt assimilert i den tyske kulturen. Allerede tidlig kom gallere inn i de vestlige og sydlige deler av dagens Tyskland, og gjennom østekspansjonen fra middelalderen ble stadig flere slavere assimilert. I nyere tid har det kommet mange innvandrere fra Øst-Europa, særlig det tidligere Jugoslavia, fra Russland, og fra Tyrkia. Det bor mer 3 millioner tyrkere i Tyskland, men alle har ikke statsborgerskap. I 2012 var Tyskland det landet i verden etter USA som mottok flest innvandrere, med ca. 400 000 som bosatte seg fast i landet. [5]

I 1990 bodde omtrent 62 millioner i de elleve gamle delstatene i den vestlige del av Tyskland, og omtrent 18 millioner i de fem nye i den delen som tidligere utgjorde DDR. Der er dog betydelige regionale forskjeller i befolkningstettheten. Større befolkningskonsentrasjoner finnes i Nordrhein-Westfalen, Rhein-Main-området omkring Frankfurt, i den nordlige og sentrale del av Baden-Württemberg og i Sachsen.

Språk[rediger | rediger kilde]

Det offisielle språket er tysk. Minoritetsspråk som nedertysk (plattysk), frisisk, dansk og sorbisk er offisielt anerkjent, men ikke sidestilt med det nasjonale språket.

Religion[rediger | rediger kilde]

Dette konfesjonskartet viser fordelingen mellom katolikker og protestanter i Tyskland. Mørkt blått viser et klart katolsk flertall, lyst blått og lys oransje viser en relativt jevn fordeling, mens mørk oransje viser et klart protestantisk flertall.
Den tyske teologen Martin Luther gav støtet til reformasjonen, noe som førte til grunnleggelsen av de evangelisk-lutherske kirker.

Før andre verdenskrig var ca. to tredjedeler av den tyske befolkningen protestanter og den siste tredjedelen katolikker. Ser man til en viss grad bort fra storbyene kan man si at befolkningens konfesjonelle tilhørighet har fulgt de politiske grenser, fordi det var de lokale fyrster som fastslo hvilken religion befolkningen skulle ha. Det store flertall føyet seg etter hva som ble bestemt, bare i liten grad førte den politiske overstyring til folkeforflytninger. I dag er ca. 30 % av befolkningen medlemmer i den romersk-katolske kirke, ca. 30 % medlemmer av en protestantisk kirke og mellom 30-35 % ikke medlemmer i noe religiøst samfunn.[6] [7]Protestanter dominerer i nord, mens katolikkene har sitt tyngdepunkt i de sørlige statene og i de vestligste områdene.

Et stort antall tyskere forlater sine trossamfunn fordi de dermed kan spare den såkalte kirkeskatten. I mange tilfeller vil disse utmeldte fremdeles betrakte seg selv som kristne. Ettersom religionsstatistikkene forholder seg til formelt medlemstall, er dermed statistikkene ikke av samme presisjonsgrad som før folk ble seg bevisst denne skattegevinsten. De tradisjonelt protestantiske områdene er mer sekularisert enn de katolske, dermed må man regne med at andelen personer med protestantisk opphav reelt sett er høyere.

Ortodokse kristne i Tyskland utgjør ca. 1,4 millioner og omtrent like mange er medlemmer i andre kristne samfunn utenfor hovedretningene.

Det bor ca. fire millioner muslimer i Tyskland,[8] hovedsakelig av tyrkisk opprinnelse. I noen byer som Offenbach i Hessen, eller bydeler som Kreuzberg i Berlin, er den tyrkiske konsentrasjonen meget sterk.

Jødiske forsamlinger har rundt 110 000 medlemmer. Antallet jøder totalt er anslått til å være rundt 200 000 personer. Jødene kommer hovedsakelig fra det tidligere Sovjetunionen.

Det er anslått å være ca. 250 000 buddhister i Tyskland og ca. 110 000 hinduer.[9]

Religiøs tilknytning blant innbyggere i Tyskland (offisielle tall, 2003)
Delstat Innbyggere
[millioner]
Katolikker
[millioner]
Protestanter
[millioner]
Andre
[millioner]
Katolikker
[%]
Protestanter
[%]
Andre
[%]
Baden-Württemberg 10,75 4,12 3,69 2,95 38,3 34,3 27,4
Bayern 12,52 7,32 2,74 2,45 58,5 21,9 19,6
Berlin 3,42 0,32 0,74 2,37 9,3 21,5 69,2
Brandenburg 2,54 0,08 0,50 1,97 3,2 19,7 77,5
Bremen 0,66 0,06 0,29 0,29 12,1 44,4 43,5
Hamburg 1,77 0,18 0,58 1,01 10,3 32,7 57,0
Hessen 6,07 1,57 2,53 1,97 25,9 41,6 32,5
Mecklenburg-Vorpommern 1,68 0,06 0,31 1,31 3,4 18,4 78,2
Niedersachsen 7,97 1,43 4,18 2,37 17,9 52,4 29,7
Nordrhein-Westfalen 18,00 7,81 5,11 5,08 43,4 28,4 28,2
Rheinland-Pfalz 4,05 1,90 1,30 0,85 47,0 32,0 21,0
Saarland 1,04 0,68 0,20 0,15 65,7 19,7 14,6
Sachsen 4,22 0,15 0,90 3,21 3,6 21,2 75,2
Sachsen-Anhalt 2,41 0,09 0,45 1,87 3,6 18,7 77,7
Schleswig-Holstein 2,84 0,17 1,62 1,05 6,1 56,9 37,0
Thüringen 2,29 0,19 0,60 1,51 8,1 26,0 65,9
Totalt 82,22 25,49 24,83 31,90 31,0 30,2 38,8

Historie[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Tysklands historie

Germanerne[rediger | rediger kilde]

I løpet av det første århundre etter Kristus begynte germanerne å trekke vest- og sydover fra det sydlige Skandinavia og det nordlige Tyskland. Man vet relativt lite om germanernes tidlige historie, og kunnskapen man har stammer i hovedsak fra romerske kilder og arkeologiske utgravninger.

I keiser Augustus regjeringstid gikk romerne under ledelse av Publius Quinctilius Varus til angrep på Germania. I år 9 etter Kristus ble romerne slått tilbake i slaget ved Teutoburgerskogen, da cheruskere under Arminius tilintetgjorde tre romerske legioner. Dette gjorde at romerne måtte gi opp å utvide riket øst for Rhinen, slik at mesteparten av det moderne Tyskland falt utenfor Romerriket. Rundt år 100 e.Kr. ble Tacituss verk Germania nedtegnet. På denne tiden var germanerne nådd helt bort til Rhinen og til Donau, slik at de bebodde mesteparten av det moderne Tyskland. I løpet av det tredje århundre ble de store vestgermanske stammene (slik som alemannerne, frankerne, chatterne, sakserne, friserne, sugambrerne og thüringerne) stadig sterkere, og fra ca. 260 trakk germanerne over de romerske grensene og inn i selve Romerriket.

Det tysk-romerske rike[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Det tysk-romerske rike

Den 25. desember 800 grunnla Karl den store Frankerriket, men allerede ved Traktaten i Verdun i 843 ble riket delt. Den østlige delen av Frankerriket utviklet seg til å bli Det tysk-romerske rike, et rike som kom til å eksistere i forskjellige former frem til 1806. Riket strakte seg opprinnelig fra Eider i nord til Middelhavet i sør, men fikk fra høymiddelalderen grenser som i større grad sammenfalt med det moderne Tyskland, Østerrike og Tsjekkia.

Under Hohenstaufen-keiserne (1138–1254) ekspanderte de tyske fyrstene østover, og i prosessen kjent som Ostsiedlung koloniserte tyske nybyggere store deler av dagens Polen og Baltikum. I Nord-Tyskland oppstod det mektige Hansaforbundet omtrent på samme tid. Det gikk imidlertid nedover med riket under Den store hungersnøden 1315–1317 og senere Svartedøden 1348–50, da folketallet i Tyskland gikk drastisk ned.

Med Den gyldne bulle i 1356 ble den grunnleggende statsstrukturen i riket fastlagt. Keiserverdigheten skulle heretter ikke gå i arv, men skulle derimot utpekes av et valgkollegium av syv kurfyrster fra de mektigste fyrstedømmene og erkebispedømmene. Fra og med 1400-tallet og frem til rikets oppløsning kom praktisk talt alle keisere fra de østerrikske habsburgerne.

Martin Luthers 95 teser i 1517 skulle bli startskuddet til den lutherske reformasjonen. Fra 1530 gikk mange tyske fyrster over til protestantismen, og religiøse spørsmål ble årsaken til mange kriger i tiden som fulgte. Den største av disse var tredveårskrigen (1618–1648), da store deler av Tyskland ble lagt i ruiner. Med freden i Westfalen i 1648 tok urolighetene slutt, samtidig som riket i praksis ble splittet opp i en mengde mer eller mindre uavhengige fyrstedømmer. Fra inngangen til 1700-tallet begynte det nye kongedømmet Preussen å utfordre Østerrikes tradisjonelt dominerende stilling i Tyskland, og tiden frem til oppløsningen av Det tysk-romerske rike i 1806 var preget av rivaliseringen mellom prøysserne og østerrikerne.

Tysklands samling[rediger | rediger kilde]

Schwerin slott, Mecklenburg, en av mange regionale kongelige residenser i tysk historie

Etter Napoleon Bonapartes fall i 1814 kom Wienerkongressen sammen for å gjenopprette status quo. Napoleon hadde oppløst Det tysk-romerske rike, og i dets plass opprettet kongressen Det tyske forbund, en løs konføderasjon av 39 uavhengige stater. I årene som fulgte oppstod den politiske liberalismen i Tyskland, en bevegelse som arbeidet for frihet og nasjonal samling. De nasjonale og liberale bevegelsene ble imidlertid hardt bekjempet av den svært konservative fyrst Metternich. Trenden gikk imidlertid mot et tettere tysk samarbeid, blant annet gjennom en tollunion. Mange tyskere var også blitt inspirert av den franske revolusjon, og det var på denne tiden rødt, svart og gull ble de tyske nasjonale fargene.

Februarrevolusjonen i Frankrike ble startskuddet til Revolusjonene i 1848. Gjennom Frankfurtparlamentet ble det forsøkt å skape en tysk grunnlov og en samlet tysk nasjonalstat, men da kong Fredrik Vilhelm IV av Preussen nektet å la seg utrope til keiser gikk luften ut av bevegelsen. I 1862 ble den erkekonservative Otto von Bismarck prøyssisk statsminister. Etter den andre slesvigske krig og den østerriksk-prøyssiske krig fikk prøysserne dannet Det nordtyske forbund, noe som satte Østerrike på sidelinjen og etablerte Preussen som den klart dominerende tyske stormakten.

Tysklands samling ble et faktum etter den tysk-franske krig i 1870-71. Det nye tyske keiserriket ble ledet av de prøyssiske Hohenzollern-keiserne, med Berlin som hovedstad. Perioden som fulgte ble kjent som Gründerzeit, og var preget av en kraftig industrialisering av Tyskland. Under Vilhelm I ble Tyskland en av Europas sterkeste stormakter, og skaffet seg også flere kolonier andre steder i verden. Gjennom Berlinkonferansen i 1884 delte de europeiske maktene Afrika seg imellom, og Tyskland fikk her kontrollen over Tysk Østafrika, Tysk Sydvest-Afrika, Kamerun og Togo. Internt ble Tyskland preget av den såkalte Kulturkampf, der de protestantiske prøysserne aktivt bekjempet den katolske kirkes innflytelse på samfunnsutviklingen.

Weimarrepublikken og Det tredje rike[rediger | rediger kilde]

Adolf Hitler ble Tysklands leder i 1933, og var ansvarlig for andre verdenskrig. Hitler-regimet stod også bak Holocaust og en rekke andre krigsforbrytelser i løpet av krigen 1939-45.

Skuddene i Sarajevo i 1914 utløste første verdenskrig. Krigen endte i tysk nederlag, og høsten 1918 måtte keiser Wilhelm II gå av. Versaillestraktaten i 1919 påførte Tyskland store økonomiske problemer, og den nye, demokratiske Weimarrepublikken (etablert august 1919) fikk en vanskelig start. Tyskland ble i mellomkrigstiden preget av hyperinflasjon, ustabile regjeringer og et høyt politisk konfliktnivå. Mange tyskere trodde på den såkalte dolkestøtlegenden, der «forrædere» som kapitalister og jøder skal ha «dolket» Tyskland i ryggen.

Weimarrepublikken kom under press fra begge sider av det politiske spekteret. Etableringen av Sovjetunionen gav det tyske kommunistpartiet vind i seilene, samtidig som ulike høyreradikale grupper – deriblant Adolf Hitlers nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti – angrep de mer moderate og sosialdemokratiske makthaverne.

Hitler hadde allerede i ølkjellerkuppet i 1923 forsøkt å gripe makten, men etter det mislykkede kuppforsøket var nazistene blitt marginalisert på slutten av 20-tallet. Den store depresjonen ved inngangen til 1930-tallet gjorde imidlertid at det politiske landskapet snudde, og i 1930 var det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti blitt landets nest største. I løpet av årene som fulgte var det svært problematisk å danne en handlekraftig tysk regjering, og i januar 1933 valgte president Paul von Hindenburg å utpekte Hitler til rikskansler.

Kort tid etter Hitlers maktovertagelse gikk Riksdagen opp i flammer. Gjennom riksdagsbrannforordningen satte nazistene sentrale borgerrettigheter til side, og Hitler greide på kort tid å omdanne Tyskland fra en demokratisk republikk til en totalitær stat med ettpartistyre. I årene som fulgte rustet Hitler opp det tyske forsvaret, og i 1936 gjenokkuperte tyskerne Rhinland. Våren 1938 ble Østerrike annektert og innlemmet i Tyskland, og med Münchenavtalen i september tvang Hitler til seg viktige deler av Tsjekkoslovakia.

Sensommeren 1939 kom Hitler med lignende krav overfor Polen, men denne gangen gikk ikke de vestallierte med på de tyske kravene. Andre verdenskrig begynte med invasjonen av Polen den 1. september, og i løpet av de første par krigsårene opplevde Tyskland en enorm suksess. Frankrike ble nedkjempet i løpet av seks uker våren 1940, og sommeren 1941 var praktisk talt hele kontinentaleuropa på tyske eller tyskallierte hender. Angrepet på Sovjetunionen i 1941 førte også med seg stor tysk fremgang de første par årene, men fra og med 1943 ble Tyskland gradvis slått tilbake på alle fronter. Sovjetunionen i øst og USA og Storbritannia i vest ble til slutt for sterke, og våren 1945 begikk Hitler selvmord da krigen var tapt.

Gjennom det som senere ble kjent som Holocaust satte Hitler og nazistene i gang en industriell utrydding av jøder, sigøynere, homofile og andre «uønskede». Omtrent seks millioner jøder fra hele Europa døde i nazistenes dødsleirer, og alt i alt gikk flere titalls millioner menneskeliv tapt under andre verdenskrig.

Etterkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Den kalde krigs kamp om Tyskland

Berlinmuren og Brandenburger Tor i forbindelse med murens fall i 1989. Berlinmuren var blitt reist i 1961 for å hindre østtyskere å flykte til vest, og ble et symbol på den kalde krigen.

Tyskland lå i ruiner etter krigens slutt, samtidig som ti millioner tyske soldater og sivile var blitt drept. Samtidig mistet landet store landområder i øst, med det resultat at 15 millioner tyskere ble fordrevet. De resterende tyske områdene ble delt i fire allierte okkupasjonssoner.

Den nye tyske grunnloven, kalt Grundgesetz ble vedtatt av Det parlamentariske råd og kunngjort 23. mai 1949. Den nye staten kalt Forbundsrepublikken Tyskland, omfattet de franske, amerikanske og britiske okkupasjonssonene, i dagligtale gjerne kalt Vest-Tyskland. I oktober samme år fulgte den sovjetiske sonen etter, og ble basisen for Den tyske demokratiske republikk (DDR, Øst-Tyskland). Den tidligere tyske hovedstaden Berlin ble delt, mens Øst-Berlin ble gjort til hovedstad i DDR ble Vest-Berlin liggende som en eksklave langt fra resten av Forbundsrepublikken. Ny hovedstad i vest ble Bonn.

Vest-Tyskland ble en demokratisk, vestorientert stat med sterke bånd til USA, Storbritannia og Frankrike. Landet fikk en blandingsøkonomi, og så sterk økonomisk vekst i etterkrigstiden gjennom det såkalte Wirtschaftswunder. I 1955 ble Vest-Tyskland med i NATO, og i 1957 var de en av grunnleggerne av det som senere ble Den europeiske union.

Øst-Tyskland ble i praksis en sovjetisk satellittstat, der sovjet-russerne gjennom Warszawapakten hadde full politisk og militær kontroll over landet og de andre øst-europeiske kommuniststatene. På papiret var DDR en demokratisk stat, men i praksis ble alle avgjørelser tatt i lukkede rom i det sosialistiske enhetspartiet. Samtidig hadde regimet gjennom det hemmelige politiet Stasi full kontroll over landets innbyggere. Et problem i DDR var «republikkflukt», altså at velutdannede innbyggere flyktet til vest. I 1961 satte regimet opp Berlinmuren for å få slutt på problemet.

Forholdet mellom de to tyske statene ble noe bedret på 1970-tallet gjennom Willy Brandts Ostpolitik. Utover på 1980-tallet begynte problemene å tårne seg opp i Øst-Tyskland, og da Ungarn sommeren 1989 valgte å åpne grensene mot vest dra østtyskere i store mengder over grensen. Massedemonstrasjoner fulgte i flere byer i DDR, og den 9. november valgte regimet å åpne grensene. Store menneskemengder begav seg over den forhatte Berlinmuren, og i løpet av kort tid kollapset DDR-regimet. Den 3. oktober 1990 ble Tyskland igjen samlet, da de østtyske områdene ble tatt opp i Forbundsrepublikken.

I 1994 ble Berlin gjort til hovedstad i det forente Tyskland. De nye forbundsstatene i øst slet imidlertid med store problemer etter gjenforeningen, med blant annet massearbeidsledighet, industridød og en bølge av fremmedhat.

Helmut Kohl (CDU) ble den første felles forbundskansleren i Tyskland. I 1998 overtok imidlertid sosialdemokraten Gerhard Schröder makten, før høyresiden igjen tok over med Angela Merkel fra 2005. Tyskland har etter gjenforeningen også begynt å spille en mer aktiv rolle i internasjonal politikk, blant annet med militær deltagelse i Kosovokrigen og i krigen i Afghanistan.

Politikk og administrasjon[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Tysklands politiske system

Angela Merkel (CDU) har siden 2005 vært Tysklands forbundskansler.

Valg til det føderale parlamentet Forbundsdagen finner sted hvert fjerde år. Det parlamentariske grunnlaget for landets regjering har siden 2013 vært en storkoalisjon som består av partiene Christlich Demokratische Union/Christlich Soziale Union (CDU/CSU) og det sosialdemokratiske SPD. Den konservative Angela Merkel (CDU) har vært forbundskansler siden 2005 og etablerte i 2013 sin tredje regjering (Merkel III).

Landets statsoverhode er forbundspresidenten, som velges av Forbundsforsamlingen for en periode på 5 år. Den tyske presidentens rolle er hovedsakelig av ikke-politisk og seremoniell art. Det er forbundskansleren som er sjef for regjeringen og som har den viktigste politiske posisjonen. Presidenten har makt til å oppløse parlamentet før utløpet av valgperioden. For å felle en tysk regjering kreves det «konstruktiv mistillit», det vil si at en ny kandidat må foreslås før regjeringen kan gå av. Joachim Gauck ble valgt som president 18. mars 2012.

Administrativ inndeling[rediger | rediger kilde]

Tyskland er en føderasjon av 16 delstater («Bundesländer») med utstrakt selvstyre. Forbundslandene er inndelt i kommuner («Landkreise») og selvstendige byer («Kreisfreie Städte»). Enkelte delstater har amt som regional enhet mellom landkrets og kommune. Berlin og Hamburg er spesielle ved at de kun består av én kommune («Stadtstaaten»).

Delstater[rediger | rediger kilde]

Delstat (Land) Hovedstad Areal (km²) Folketall[10]
Nummerert kart over Tysklands delstater
1 Baden-Württemberg Stuttgart 3&504&35752&35 752 3&507&10744921&10 744 921
2 Bayern München 3&504&70549&70 549 3&507&12510331&12 510 331
3 Berlin (i) 3&502&892&892 3&506&3442675&3 442 675
4 Brandenburg Potsdam 3&504&29477&29 477 3&506&2511525&2 511 525
5 Bremen Bremen(i) 3&502&404&404 3&505&661716&661 716
6 Hamburg (i) 3&502&755&755 3&506&1774224&1 774 224
7 Hessen Wiesbaden 3&504&21115&21 115 3&506&6061951&6 061 951
8 Mecklenburg-Vorpommern Schwerin 3&504&23174&23 174 3&506&1651216&1 651 216
9 Niedersachsen Hannover 3&504&47618&47 618 3&506&7928815&7 928 815
10 Nordrhein-Westfalen Düsseldorf 3&504&34043&34 043 3&507&17872763&17 872 763
11 Rheinland-Pfalz Mainz 3&504&19847&19 847 3&506&4012675&4 012 675
12 Saarland Saarbrücken 3&503&2569&2 569 3&506&1022585&1 022 585
13 Sachsen Dresden 3&504&18415&18 415 3&506&4168732&4 168 732
14 Sachsen-Anhalt Magdeburg 3&504&20445&20 445 3&506&2356219&2 356 219
15 Schleswig-Holstein Kiel 3&504&15763&15 763 3&506&2832027&2 832 027
16 Thüringen Erfurt 3&504&16172&16 172 3&506&2249882&2 249 882

(i) Bystatene Berlin og Hamburg består utelukkende av byene med samme navn; bystaten Bremen omfatter også byen Bremerhaven.

Forholdet til Norge[rediger | rediger kilde]

Norge hadde et spent forhold til Tyskland i en årrekke etter andre verdenskrig, men i Norgesvennen Willy Brandts periode som forbundskansler 1969–1974 ble forholdet endelig normalisert.

Den tyske interessen og sympatien for Norge går langt tilbake i tid, og Tyskland og de nordiske landene har alltid (med unntak av andre verdenskrig og et par kriger under Bismarck) hatt nære og tette bånd. Allerede i middelalderen var det stor handel mellom Tyskland og Norge, blant annet med det mektige Hansaforbundet. Reformasjonen spilte også en viktig rolle i den tysk-norske kulturutvekslingen, da tyske salmer og religiøst litteratur kom til Norge via oversettelse til dansk. Tyskere var også viktige som offiserer i den dansk-norske hæren og som spesialister innenfor bergverk og byggekunst. På 1700-tallet gikk det norske fokuset noe bort fra Tyskland og i retning Storbritannia på grunn av felles sjøfartsinteresser, men fra andre halvdel av 1800-tallet fikk igjen Tyskland stor prestisje etter den tyske samlingen. Både den voksende arbeiderklassen og den borgerlige siden så til Tyskland for inspirasjon, og mot slutten av århundret var spesielt akademiske miljøer i Norge svært rettet mot Tyskland.[11]

Norske forfattere og komponister som Ibsen, Bjørnson, Kielland, Garborg og Grieg fikk alle et stort publikum i Tyskland ved inngangen til 1900-tallet. Den tyske kulturen var samtidig svært rettet mot Tyskland, og den norske utenriksministeren Jørgen Løvland skrev i 1906 at «våre jurister, filosofer, teologer og teknikere er nesten alle tysk oppdragne. […] Den tyske innflytelse er videre forgrenet og dypere i vårt land enn noen annen». Den norske høyere skolen la samtidig stor vekt på undervisning i det tyske språket. Første verdenskrig førte Norge mer i retning av Storbritannia, men på 1930-tallet ble Tyskland igjen forbildet for mange norske reaksjonære. Andre verdenskrig ble likevel et definitivt vendepunkt for Norges utenrikspolitiske og kulturelle tilknytning, og etter 1945 overtok engelsk som det ledende fremmedspråket i skolen.[12]

Etter krigen deltok Norge i den allierte okkupasjonen av Tyskland med Tysklandsbrigaden, og det var ikke før 12. januar 1952 at Kong Haakon erklærte at krigstilstanden mellom Norge og Tyskland var opphevet. Året før hadde Norge opprettet diplomatiske forbindelser med Vest-Tyskland. På denne tiden var imidlertid holdningene til Tyskland fortsatt svært lunkne i Norge, og under OL i Oslo i 1952 var det uaktuelt for de norske arrangørene å spille Deutschlandlied for de tyske medaljevinnerne. I 1957 demonstrerte 1500 personer mot den tyske NATO-generalen Hans Spiedel under et besøk i Oslo, og i mange bedrifter ble det gjennomført 15 minutters politisk streik. Statsminister Einar Gerhardsen hadde sitt første offisielle besøk i Tyskland i 1965, og med Willy Brandts besøk i Norge i 1970 ble det tysk-norske forholdet endelig normalisert. Senere har Forbundsrepublikken og Norge vært viktige samarbeidspartnere, noe som blant annet kom til uttrykk i at Kong Harald og Dronning Sonja la sitt første offisielle utenlandsbesøk utenfor Norden til Tyskland.[13]

Tyskland er en av Norges viktigste handelspartnere, og samhandelen mellom Norge og Tyskland var i 2006 på omtrent 150 milliarder norske kroner. Norge eksporterte det året varer og tjenester til Tyskland for 94 milliarder kroner, mens importen til samme tid var på 55 milliarder kroner. Olje og gass utgjør 69 % av den totale norske eksporten til Tyskland, mens Norge i hovedsak importerer kjøretøy, maskiner og utstyr, metaller og kjemiske produkter fra Tyskland.[14]

Tyskland var en av de første landene som opprettet diplomatiske forbindelser med Norge etter unionsoppløsningen i 1905, og hadde opprinnelig ambassade i Drammensveien 74 i bygningen som nå huser Russlands ambassade. Den nåværende tyske ambassaden ligger i Oscars gate 45, og ambassadør er Detlev Rünger. Den norske ambassaden i Berlin holder til sammen med de andre nordiske ambassadene, og Norges ambassadør i Tyskland er Sven Erik Svedman.

Næringsliv[rediger | rediger kilde]

Bilindustrien er viktig for Tyskland, og tyske bilmerker som BMW, Mercedes-Benz, Porsche, Volkswagen, Audi og Opel er verdenskjente. Bildet viser en Porsche 911.

Tyskland utgjør sammen med USA, Kina og Japan de fire største industriland i verden. Den sosiale markedsøkonomi er grunnlaget for den økonomiske politikken. Tyskland er en av de viktigste handelspartnere for de fleste europeiske land, herunder Norge. Norsk-Tysk Handelskammer i Oslo hjelper norske bedrifter som vil inn på det tyske markedet.

Blant de mest fremtredende industrigrenene er elektroteknisk industri, våpenindustri, bilindustri, maskinindustri og kjemisk industri. Bokindustrien er den største i verden.

Sysselsettingen i 2011 var rekordhøy med 41,6 millioner mennesker i arbeid.[15] Arbeidsledigheten var ved årsskiftet 2011/2012 2,976 millioner, det laveste på 20 år. De såkalte Mittelstand, små og mellomstore bedrifter, står for 70 % av sysselsettingen, minst halvparten av verdiskapningen og bidrar til at nesten halvparten av markedsledende bedrifter i verden er tyske.[16]

Viktige eksportvarer er biler, maskiner, transportutstyr, elektrisk utstyr, metaller og tekstiler. Viktige importvarer er brenselstoffer, maskiner, matvarer og drikkevarer. Viktige handelspartnere er Frankrike, Storbritannia, USA, Nederland, Italia og Belgia. Landet var lenge verdens største eksportnasjon, men ble i 2009 forbigått av Kina.[17]

Økonomiske nøkkeltall [18]

[19] [20] [21] [22] [23]

2006  % av BNP 2009  % av BNP 2012 [24]  % av BNP 2015  % av BNP Kilder
BNP mrd euro 2.393,3 2.460,3 2.754,9 IMF
BNP mrd US$ [25] 2.998,6 3.413,0 3.533,2 Verdensbanken
BNP/innb US$ [26] 36.401,4 41.711,3 43.931,7 Verdensbanken
BNP realvekst [27] 3,7 -5,6 0,4 1,6 IMF, Verdensbanken
Konsumpriser, endring 1,8 0,2 2,1 0,4 IMF
Renter, pengemarked EUR 3,1 1,0 0,1 0,1 IMF
Renter, 3 mnd 3,7 1,2 0,6 .. IMF
Investering mrd euro 474,4 19,8 471,4 19,2 555,9 20,2 IMF
Arbeidsløshet 8,1 7,7 5,4 4,8 IMF
Eksport mrd euro 985,8 959,5 42,7 1.266,9 46,1 47,1 IMF
USA 78,0 54,4 87,0 Statistisches Bundesamt
Kina 27,5 37,3 66,7 Statistisches Bundesamt
Frankrike 85,0 81,3 102,4 Statistisches Bundesamt
Nederland 56,5 53,2 70,3 Statistisches Bundesamt
Storbritannia 64,7 53,2 70,8 Statistisches Bundesamt
Italia 59,3 50,6 55,5 Statistisches Bundesamt
Sveits 34,8 35,5 48,9 Statistisches Bundesamt
Østerrike 49,5 46,1 56,6 Statistisches Bundesamt
Polen 29,0 31,1 41,8 Statistisches Bundesamt
Russland 23,4 20,6 38,1 Statistisches Bundesamt
Norge 6,6 6,2 8,5 Statistisches Bundesamt
Import mrd euro 859,0 810,2 37,9 1.099,2 40,2 39,5 IMF
USA 49,2 39,3 51,1 Statistisches Bundesamt
Kina 49,9 56,7 78,5 Statistisches Bundesamt
Frankrike 62,1 53,3 63,6 Statistisches Bundesamt
Nederland 60,8 55,6 85,8 Statistisches Bundesamt
Storbritannia 40,8 32,5 41,5 Statistisches Bundesamt
Italia 41,5 37,2 47,9 Statistisches Bundesamt
Sveits 25,2 28,1 37,8 Statistisches Bundesamt
Østerrike 30,3 27,6 36,4 Statistisches Bundesamt
Polen 21,2 22,2 33,0 Statistisches Bundesamt
Russland 30,0 25,2 42,8 Statistisches Bundesamt
Norge 19,6 17,2 21,7 Statistisches Bundesamt
Handelsbalanse mrd euro 146,3 121,6 4,8 156,7 5,8 152,7 7,7 IMF
Betalingsbalanse mrd US$ 141,0 6,1 195,8 5,9 255,3 7,4 284,8 8,4 IMF
Budsjettbalanse
(primær), bn euro
- 38,0 -1,6 (-0,1) -74,0 -3,1 (-1,1) 2,0 0,1 (2,4) 6,0 0,5 (2,1) IMF

Samferdsel[rediger | rediger kilde]

Det store folketallet og den høye befolkningstettheten stiller store krav til samferdselen, både organiseringen av de store trafikkmengdene og hensyn til helse og miljø. Periodevis har Tyskland vært pionerer innen deler av samferdselssektoren.

Jernbaner[rediger | rediger kilde]

Tysklands jernbaner (inkl. S-baner, men ikke tunnelbaner) utfører årlig et transportarbeid på ca. 75 milliarder passasjerkilometer, dvs. at hver tysker gjennomsnittlig kjører ca. 900 km årlig med tog. Markedsandelen var 7,7 % i 2006. Det er i overkant av gjennomsnittet i Vest-Europa, men lavere enn i blant annet Sveits, Frankrike, Danmark og Sverige.

Lokaltrafikken med tog (S-baner, av tysk S-Bahn, Stadtschnellbahn) er stort sett godt utbygd rundt de største byene. Dette gjelder særlig forbindelsene til og fra sentrum, mens tverrforbindelser ofte mangler selv i de største byene. S-togene fungerer i praksis mest som pendlertog og utgjør en viktig del av det tyskerne kaller Öffentlich Personennahverkehr (ÖPNV), dvs. kollektiv nærtrafikk.

Tidlig på 1900-tallet var tyskerne pionerer innen datidens høyhastighetstog, både med verdensrekorder for forsøkstog og raske tog i vanlig trafikk (for eksempel Fliegender Hamburger). Slik er det ikke i dag, hvor blant annet Frankrike, Japan og Kina ligger foran i sporet. Disse landene har lange høyhastighetsbaner med hastigheter på 300-350 km/t, mens de tilsvarende i Tyskland foreløpig er korte og fåtallige. Tysklands jernbanene ble forsømt i nazitiden (1933–45) og i øst også i DDR-tiden (1945–90) – i tillegg til at de viktigste trafikkstrømmene i Vest-Tyskland etter delingen i 1945 ble omstilt fra øst–vest (for eksempel Hamburg–Berlin) til nord–sør; etter Tyskland samling fikk så igjen øst–vest-forbindelse stor betydning. Mye av jernbaneinvesteringene måtte derfor brukes på gjenoppbygging og elektrifisering; for eksempel tok det over 60 år å få kjøretiden Hamburg–Berlin under det Fliegender Hamburger presterte tidlig i 1930-årene.

Siemens' høyhastighetstog ICE 3 er mye brukt på tyske hovedlinjer og internasjonale forbindelser, i tillegg til at varianter av dette toget brukes blant annet i Spania, Russland og Kina.

Sporveier og tunnelbaner[rediger | rediger kilde]

I tiårene etter 1945 beholdt tyske byer (både i Øst- og Vest-) sporveissystemene i større grad enn i for eksempel Frankrike og Storbritannia. Det var tyskerne som i 1970-årene lanserte den forbedrede trikk, den moderne bybane (ordet ’’bybane’’ er et lån fra tysk ’’Stadtbahn’’). Tyskerne har også eksportert bybanevogner, bybaneteknologi og –ideologi. De eldre leddtrikkene i Oslo (SL-79) er således produsert av Siemens/Düwag, likeså trikkene i for eksempel San Diego. Også Tram-Train-konseptet, dvs. trikker som har flere strømsystemer så de også kan gå på ordinære jernbaner, stammer fra Tyskland og finnes blant annet i Karlsruhe og Kassel. Det var også tyskerne som gjenopptok utviklingen av lavgulv (tysk Niederflur) i 1980-årene (jf. universell utforming).

Tunnelbaner (tysk U-Bahn) finnes bare i de største byene, da de er temmelig kostbare å bygge; de har til gjengjeld høy kapasitet. De har gjerne kortere stasjonsavstander og lavere fart enn S-banene, og de går i mindre grad ut i forstedene slik at S-baner og tunnelbaner utfyller hverandre. Berlin og München har de mest trafikkerte S-bane og tunnelbanesystemene.

Busser[rediger | rediger kilde]

Bussen er et viktig transportmiddel i alle europeiske land, og Tyskland er intet unntak. Medlemmene av Verband Deutsche Verkehrsunternehmen (VDV), som står for 95 % av landets kollektive nærtrafikk, transporterer på en vanlig arbeidsdag 28 mill. passasjerer i busser og 9,8 mill. i skinnegående transportmidler; i 2009 disponerte selskapene 37 000 busser, 7300 sporvogner og T-banevogner, og 19 000 jernbanevogner.[28]

Karl Benz fremstilte den første (motor)bussen i 1895, og hans selskap gikk senere inn i det som etter ytterligere oppkjøp og fusjoner er blitt til MAN SE. En annen betydelig bussprodusent er Daimler AG. I bytrafikken brukes busser særlig til de mindre trafikkstrømmene, for eksempel i de mindre byene, og tverrforbindelser mellom S-banelinjene i større byer. I tillegg er mange av jernbanens sidelinjer erstattet med busser. Bussene brukes også på en del lengre strekninger.

De fleste bussene er dieseldrevne, men noen få byer har også trolleybusser, batteridrevne busser og/eller gassdrevne busser.

Biltrafikk[rediger | rediger kilde]

Mer enn andre europeiske land omtales Tyskland som «billandet». Biltettheten i Tyskland er da også høy (556 biler pr. 1000 innbyggere i 2006, 450 i Norge[29]), noe som sammen med den store befolkningstettheten gjør trafikkavviklingen ytterst krevende. Tyskland var tidlig ute med å produsere biler, og folk som Gottlieb Daimler, Karl Benz og Rudolf Diesel hører med blant bilismens pionerer. Tyskland begynte også tidlig å produsere motorveier. Den første parsellen ble åpnet av Konrad Adenauer i 1932 (også oppgitt til 1929[30]), men Adolf Hitler var den første som (i 19331941) lot bygge motorveier i stor stil, nemlig 2128 km. I 1992 var en oppe i nesten 11 000 km motorvei, men deretter har utbyggingen pga. voksende miljøinteresse[31]gått langsommere, til 12 532 km i 2007.[30] Det var også Hitler som grunnla Volkswagenwerke og byen Wolfsburg. Da byen ble grunnlagt, understreket arbeidsminister Robert Ley at byen skulle oppkalles etter ham.

Tyskland er blant de få europeiske land som fortsatt har motorveier uten fartsgrenser. Dette gjelder ca. 2/3 av motorveinettet (også oppgitt til 53 %[32]), som i stedet har en anbefalt fartsgrense (vanligvis 130 km/t), og enkelte har fartsgrenser under visse forhold som våt veibane. Miljøvernere og andre har gått inn for fartsgrenser. 120 km/t på motorveiene er beregnet å redusere biltrafikkens CO2-utslipp med 9–30 %[32].[33] En slik fartsgrense vil også gi mindre lokale luftforurensninger, og betydelig mindre støy (når hastigheten øker fra for eksempel 100 til 200, firedobles bilstøyen[34]). Men dette oppfattes som politisk ukorrekt (PUK) i Tyskland, hvor fri fart-lobbyen er meget sterk. Et utvalg i regi av regjeringen beregnet i 2005 dessuten at det ikke skjedde flere ulykker på motorveiene uten fartsgrenser enn på motorveier med fartsgrenser. Det kan skyldes blant annet at fartsgrensen for tunge kjøretøy og kjøretøy med tilhenger er 80 km/t, at det i rettssaker og forsikringsoppgjør etter ulykker regnes som skjerpende om en har overskredet den anbefalte fartsgrensen – og at stadige bilkøer reduserer hastighetene. For øvrig er de generelle fartsgrensene henholdsvis 100 km/t og 50 km/t på landeveier og i byer.[35]

I 2006 omkom 5094 mennesker i trafikken, mot 11 300 i 1991. Nedgangen i denne perioden, da det ble åpnet få nye motorveier, var sterkere enn i de fleste vesteuropeiske land, og i forhold til folketallet hadde Tyskland i 2006 færre trafikkdrepte enn gjennomsnittet i EU.[36]

Enkelte byer, for eksempel München og Berlin, har innført lavutslippssoner, hvor bare biler med lave eller ingen utslipp slipper inn. Freiburgs bydel Vauban er tilnærmet bilfri.

Skipsfart og vannveier[rediger | rediger kilde]

Tyskland har en betydelig kystlinje, selv om østersjøkysten ble forkortet etter nederlagene i verdenskrigene. Alle tyske storbyer unntatt München ligger ved sjøen eller ved seilbare elver. Hamburg ligger ca. 100 km fra sjøen, men er like fullt Europas største havn etter Rotterdam.[37] Containerhavnen kan håndtere mer enn 25 000 TEU'er pr. døgn, og havnen håndterer 36 mill. tonn gods pr. år og er verdens største importhavn for blant annet kaffe.[38]

Vannveiene spiller en viktig rolle for godstransporten – unntatt i sørøst, hvor vassdragene egner seg bedre til vannkraftproduksjon enn til transport. Rhinen er seilbar for mindre skip gjennom hele Tyskland til Basel. Donau har offentlig skipstrafikk med større fartøyer opp til Kelheim (like ovenfor Regensburg). Fra Kelheim går Main-Donau-kanalen via Main til Rhinen, så kanalen muliggjør en gjennomgående vannvei fra Nordsjøen til Svartehavet (og, via Kalatsj-na-DonuVolgograd-kanalen, til Kaspihavet). Svært viktig er Kielkanalen, som forbinder Nordsjøen og Østersjøen.

Sykkeltrafikk[rediger | rediger kilde]

Tyskland har et til dels godt utbygd sykkelveinett, også i storbyene, hvorav for eksempel München har 1200 km sykkelveier. I delstaten Nordrhein-Westfalen alene ble det i 2000-2004 bygget 801 km sykkelveier, og i 2005-2009 ytterligere 944 km sykkelveier.[39] Sykkelandelene i for eksempel Münster og Freiburg, målt i antall reiser, er henholdsvis 35 % og 26 % (sammenlignet med 9 % i Trondheim, 6 % i Stavanger og 3 % i Bergen).[40][41] Det finnes også et stort nett av langdistansesykkelveier (Radfernwege) mellom ulike landsdeler og disse er stort sett godt skiltet med spesielle sykkelskilt.

Samfunn[rediger | rediger kilde]

Kalender og helligdager[rediger | rediger kilde]

Den tyske nasjonaldagen kalles Tag der Deutschen Einheit, og feires den 3. oktober til minne om den tyske gjenforeningen på denne datoen i 1990.

Med unntak av nasjonaldagen bestemmes alle andre helligdager på delstatsnivå. Ni andre helligdager feires i alle 16 delstater. Disse er langfredag, første og andre påskedag, 1. mai, Kristi himmelfartsdag, første og andre pinsedag, og første og andre juledag.

De andre tyske helligdagene avgjøres i hovedsak av delstatenes tradisjonelle, religiøse tilknytning. For eksempel feires reformasjonsdagen (31. oktober) i de protestantiske delstatene i nord, mens allehelgensdag (1. november) er helligdag i det katolske Sør-Tyskland.

Utdanning[rediger | rediger kilde]

Humboldt-Universität zu Berlin har gitt opphav til den humboldtske universitetsmodellen, og er kanskje Tysklands mest innflytelsesrike universitet.

Skoleplikten i Tyskland begynner det året barnet fyller seks år, og varer fra ni til tolv år. De første fire eller seks årene (avhengig av delstaten) går eleven i grunnskolen (tysk: Grundschule). Dette nivået kalles Primarstufe. Etter grunnskolen er det tre hovedløp eleven kan ta: Hauptschule, Realschule og Gymnasium. Hauptschule er et yrkesfaglig løp, ofte i kombinasjon med praksis i en bedrift. Gymnasium er et teoretisk løp der man ved fullført Abitur kan søke opptak ved universiteter. Realschule er et sted i mellom Hauptschule og Gymnasium, og bruks ofte som utgangspunkt for en teknisk utdannelse.

Tyskland har en rekke universiteter som har vært i drift siden middelalderen. Eldst er Ruprecht-Karls-Universität Heidelberg, grunnlagt i 1386. Det mest innflytelsesrike tyske universitetet har kanskje vært Humboldt-Universität zu Berlin, som er opphavet til Den humboldtske universitetsmodellen.

Tilsammen hadde Tyskland i studieåret 2008/09 394 offentlig godkjente universiteter og høyskoler. Av disse hadde 104 status som universiteter, 6 var lærerhøyskoler, 14 teologiske høyskoler, 51 kunsthøyskoler, 189 faghøyskoler og 30 såkalte faghøyskoler for offentlig forvaltning.[42]

Massemedia[rediger | rediger kilde]

Tysk avisleser – i dette tilfellet av Die Welt. De tyske dagsavisene når 75 % av befolkningen, og har et totalt daglig opplagstall på 20,2 millioner.

Mediene i Vest-Tyskland utviklet seg etter den andre verdenskrigen i et tosporet system, bestående av en privatfinansiert presse og en lisensfinansiert allmennkringkasting.[43] Da konsesjonslovene for pressen ble opphevet i 1949, ble det etablert et stort antall aviser.[43] Antallet er siden (per 2008) omtrent halvert til 135 aviser med fullskala dagsaviser.[44] Inkludert spesialredaksjonene utkommer daglig 354 forskjellige aviser i landet.[44] Disse når omtrent 75 % av befolkningen. Etter Tysklands gjenforening ble kampen om avismarkedet i det tidligere DDR, i det vesentlige vunnet av vesttyske forleggere.[43]

Antallet nasjonale aviser er relativt lite, og omfatter Bild, Süddeutsche Zeitung, Frankfurter Allgemeine Zeitung, Die Welt, Frankfurter Rundschau og die tageszeitung. Det er imidlertid et sterkt marked for lokale og regionale aviser. I 2008 var det totale daglige opplagstallet for tyske aviser på 20,2 millioner, hvorav 14,3 millioner var abonnementsaviser.[44] Nyhetsmagasiner som kommer ukentlig er Der Spiegel, Stern og FOCUS.

Det tyske radio- og TV-markedet består av en blanding av allmennkringkasting og private kanaler. Allmennkringkastingen organiseres på delstatsnivå, og finansieres av lisensavgifter. De tyske allmennkringkasterne er sammensluttet i ARD, og består av Westdeutscher Rundfunk, Bayerischer Rundfunk, Südwestrundfunk, Mitteldeutscher Rundfunk, Norddeutscher Rundfunk, Rundfunk Berlin-Brandenburg, Hessischer Rundfunk, Saarländischer Rundfunk og Radio Bremen. Disse organiserer også den landsomfattende kanalen Das Erste. En annen landsdekkende kanal er ZDF. Deutsche Welle kringkaster også radio og fjernsyn, primært rettet mot et internasjonalt, tyskspråklig publikum.[44]

I mer enn halvparten av landkretsene og de kretsfrie byene utkommer kun en avis med lokalt stoff.[43]

Urbanitet[rediger | rediger kilde]

Utsikt over Berlin fra Siegessäule. I forgrunnen sees Tiergarten, i bakgrunnen blant annet Berlins fjernsynstårn.
München er Tysklands tredje største by og er delstatshovedstad i Bayern. Byen er blant annet kjent for Oktoberfesten.

Det finnes ingen klart dominerende by i Tyskland, og landet har en polysentrisk urban struktur. Enkelte tyske byer har de seneste årene gjennomgått stor vekst, mens andre igjen har gått mye tilbake. Dette skyldes en svært ujevn økonomisk utvikling i landet, der enkelte regioner har slitt med store økonomiske problemer. I det nordlige Tyskland har byer som Hamburg, Bremen og Hannover slitt med stagnasjon, mens byene lenger syd og vest – som München, Frankfurt am Main og Freiburg im Breisgau med omliggende områder – stadig er i vekst. I øst går innbyggertallene i byene stadig ned, blant annet i Magdeburg og Frankfurt an der Oder. Fraflytting har gjort at mange av byene i det tidligere DDR har fått store demografiske problemer, med en aldrende befolkning og en stor del av bygningsmassen ubebodd. Dette har igjen ført til økonomiske problemer for disse byene, da skattegrunnlaget forsvinner.[45]

I 2007 bodde 75 % av den tyske befolkningen i urbane strøk, og i perioden 1990–2007 hadde denne andelen en årlig vekstrate på 0,4 %.[46]

Hovedstaden Berlin er Tysklands største by med 3 416 255 innbyggere (2007), og ligger øst i landet. Det vestlige delen av Tyskland har langt flere større byer enn den østlige delen, og av landets ti største byer ligger fire i delstaten Nordrhein-Westfalen i vest.

Tysklands største byer
# Navn
1980
1990
2000
2007
2010/2011
Delstat
1. Berlin 3&506&3048759&3 048 759 3&506&3433695&3 433 695 3&506&3382169&3 382 169 3&506&3416255&3 416 255 3&506&3499879&3 499 879 Berlin
2. Hamburg 3&506&1645095&1 645 095 3&506&1652363&1 652 363 3&506&1715392&1 715 392 3&506&1770629&1 770 629 3&506&1799144&1 799 144 Hamburg
3. München 3&506&1298941&1 298 941 3&506&1229026&1 229 026 3&506&1210223&1 210 223 3&506&1311573&1 311 573 3&506&1353186&1 353 186 Bayern
4. Köln 3&505&976694&976 694 3&505&953551&953 551 3&505&962884&962 884 3&505&995397&995 397 3&506&1007119&1 007 119 Nordrhein-Westfalen
5. Frankfurt am Main 3&505&629375&629 375 3&505&644865&644 865 3&505&646550&646 550 3&505&659021&659 021 3&505&679664&679 664 Hessen
6. Stuttgart 3&505&580648&580 648 3&505&579988&579 988 3&505&583874&583 874 3&505&597176&597 176 3&505&606588&606 588 Baden-Württemberg
7. Dortmund 3&505&608297&608 297 3&505&599055&599 055 3&505&588994&588 994 3&505&586909&586 909 3&505&580444&580 444 Nordrhein-Westfalen
8. Essen 3&505&647643&647 643 3&505&626973&626 973 3&505&595243&595 243 3&505&582140&582 140 3&505&574635&574 635 Nordrhein-Westfalen
9. Düsseldorf 3&505&590479&590 479 3&505&575794&575 794 3&505&569364&569 364 3&505&581122&581 122 3&505&588735&588 735 Nordrhein-Westfalen
10. Bremen 3&505&555118&555 118 3&505&551219&551 219 3&505&539403&539 403 3&505&547769&547 769 3&505&547340&547 340 Bremen

Kultur[rediger | rediger kilde]

Musikk, dans og drama[rediger | rediger kilde]

Bertolt Brecht var en av de mest innflytelsesrike tyske dramatikere og poeter i det 20. århundre.

Kjente tyskere komponister omfatter blant annet Johann Sebastian Bach, Georg Philipp Telemann, Johann Pachelbel, Georg Friedrich Händel, Johannes Brahms, Richard Wagner, Gustav Mahler, Robert Schumann og Ludwig van Beethoven.

I mellomkrigstiden ble kabareten den første tyske formen for populærmusikk, blant annet med sangerinner som Marlene Dietrich og Margo Lion. I etterkrigstiden har mye av den tyske rock- og popmusikken vært engelskspråklig (slik som Scorpions), men tyskspråklige band som Rammstein,Die Toten Hosen og Tokio Hotel har også opplevd internasjonal suksess. Neue Deutsche Welle er en annen sjanger som har satt sitt preg på det tyske musikklivet, med artister som Nena og Kraftwerk. Sjangeren Schlager er også populær blant mange tyskere.

Berlin er en av Europas kulturelle hovedsteder. Her finnes prestisjetunge tradisjonsrike institusjoner som Deutsche Staatsoper, Komische Oper Berlin og Akademie für alte Musik Berlin. Flere tyske byer har ballettensembler og symfoniorkestre av høy internasjonal klasse, disse omfatter blant annet Bayerisches Staatsballett, Staatsballett Berlin, Berliner Philharmoniker, Hamburger Symphoniker, Dresdner Philharmonie og Bamberger Symphoniker.

Tysklands mest kjente dramatiker er Bertolt Brecht, og den tyske teatermannen Claus Peymann omtalte Brecht som «den eneste tyske dramatiker med virkelig verdensomspennende berømmelse».[47]. Andre tyske dramatikere er Jakob Michael Reinhold Lenz og Friedrich Maximilian von Klinger (fra Sturm und Drang-perioden) og Ernst Toller, Georg Kaiser, Ernst Barlach, Frank Wedekind og nobelprisvinneren Gerhart Hauptmann. Blant de tyske kjente teatrene er Deutsches Theater Berlin, Deutsches Schauspielhaus, Münchner Kammerspiele og Schaubühne am Lehniner Platz.

Litteratur og skriftkultur[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Tysk litteratur

Kjente tyske diktere og forfattere omfatter Johann Wolfgang von Goethe, Friedrich Schiller, Theodor Storm, Heinrich Heine, Theodor Fontane, Hermann Hesse, Thomas Mann, Wolfram von Eschenbach og Günter Grass.

Blant tyske filosofer finnes Karl Marx, Immanuel Kant, Georg Wilhelm Friedrich Hegel, Friedrich Nietzsche og Johann Gottlieb Fichte.

Billedkunst, byggekunst og museer[rediger | rediger kilde]

"Kreuzigung Christi" (norsk: "Kristi korsfestelse") av Lucas Cranach den eldre.

Blant de tyske malerne kan nevnes Lucas Cranach den eldre, Albrecht Dürer, Caspar David Friedrich, Philipp Otto Runge og Franz Marc.

Film[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Tysk filmhistorie

Den tyske filmindustrien kom i gang allerede på 1920-tallet med stilarten tysk ekspresjonisme, der blant annet Fritz Lang laget filmhistoriske milepæler som Metropolis, Dr. Mabuses testament og M. I Hitler-Tyskland var Leni Riefenstahl stor, blant annet med propagandafilmen Viljens triumf. I etterkrigstiden har regissører som Volker Schlöndorff (Blikktrommen m.fl.) og Rainer Werner Fassbinder (Berlin Alexanderplatz, Lili Marleen, Lola) bidratt til filmstilen «Ny tysk film». En annen kjent tysk regissør er Wolfgang Petersen, som fikk sitt store gjennombrudd med Das Boot i 1981 og siden har stått bak flere Hollywood-storfilmer som blant annet Troy.

Berlinalen, en av verdens viktigste filmfestivaler, finner årlig sted i Berlin. Her deles den prestisjefylte Gullbjørnen ut.

Idrett[rediger | rediger kilde]

Mario Götze scorer det avgjørende målet mot Argentina under finalen i VM i fotball 2014 Mario Götze scorer det avgjørende målet mot Argentina under finalen i VM i fotball 2014
Mario Götze scorer det avgjørende målet mot Argentina under finalen i VM i fotball 2014

Tysklands mest populære lagidrett er fotball, og mer enn seks millioner tyskere deltar i organisert fotball fordelt på 170 000 idrettslag. Herrefotballens øverste divisjon kalles Bundesliga, og har blant verdens høyeste tilskuertall. Tysklands største fotballklubb er Bayern München med 20 nasjonale mesterskap og fire europacuptitler. Det tyske herrelandslaget er helt i verdenstoppen, og vant verdensmesterskapet i 2014. Også det tyske kvinnelandslaget har opplevd stor suksess, og tok samtlige EM- og VM-titler fra 2001 til 2009. Mesterskapet på hjemmebane i 2011 ble et tilbakeslag, men laget vant senere EM i 2013.

Motorsport er en stor idrett i Tyskland, og landet har blant annet fostret den syvdoble Formel 1-verdensmesteren Michael Schumacher. Tysklands Grand Prix har blitt arrangert siden 1951, og bilsportserien Deutsche Tourenwagen Masters har også base i Tyskland.

Blant vintersportene er skihopping populært, og Tyskland arrangerer sammen med nabolandet Østerrike den årlige Hoppuka. Kjente tyske skihoppere omfatter blant annet Martin Schmitt og Georg Späth, mens Sven Hannawald, Dieter Thoma og Jens Weissflog er gamle helter. Skiskyting er også stort i Tyskland både på dame- og herresiden, og kjente tyske skiskyttere er Magdalena Neuner, Frank Luck, Andrea Henkel, Daniel Graf, Ricco Gross, Sven Fischer og Uschi Disl.

Men den største og mest populære vinteridretten, som også er landets nasjonalidrett på lik linje med langrenn i Norge, er aking. Aking er en svært liten sport i Norge, men den største i Tyskland. I mange år har tyskerne regjert topplista i kunstbaneaking med utøvere som Natalie Geisenberger, Felix Loch, Tatjana Hüfner, Tobias Arlt og Tobias Wendl. Under OL i Sotchi vant Tyskland alt som var, både lagstafetten, dame-, herre-, og doubleklassen.

Tyskland har vært vertskap for tre olympiske leker – Garmisch-Partenkirchen og Berlin i 1936, og München i 1972. Til og med 2012 har tyske olympiadeltagere vunnet totalt 1 662 medaljer, hvorav 539 gull. Samlet sett ville dette ha gitt en andreplass på den totale medaljestatistikken, men siden de tyske medaljene på denne statistikken er fordelt mellom Vest-Tyskland, Øst-Tyskland, Tyskland og Det fellestyske laget fra 1950- og 60-tallet er Forbundsrepublikken Tyskland «bare» på femteplass på medaljestatistikken.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ yr.no – Görlitz
  2. ^ yr.no – Frankfurt am Main
  3. ^ Jan Aske Børrensen: Wind atlas for the Norths Sea and the Norwegian Sea; Norwegian University Press/The Norwegian Meteorological Instute, 1987
  4. ^ Travel Guide
  5. ^ «Germany Top Migration Land After U.S. in New OECD Ranking». Bloomberg. 20. mai 2014. Besøkt 29. august 2014. 
  6. ^ Tall fra 2008: Religions in Germany Goethe.de, hentet 4. november 2012
  7. ^ Religionszugehörigkeit, Deutschland Bevölkerung 1950 - 2008 fowid.de hentet 4. november 2012
  8. ^ «Etwa 4 Millionen Muslime in Deutschland». Bundesministerium des Inneren. 2015. Besøkt 19. juni 2015. 
  9. ^ Tall fra 2008: Religions in Germany Goethe.de, hentet 4. november 2012
  10. ^ Destatis, Tysklands føderale statistikkontor
  11. ^ Nedrebø, side 197-207
  12. ^ Nedrebø, side 207-210
  13. ^ Nedrebø, side 210-220
  14. ^ «Økt handel med Tyskland». Nærings- og handelsdepartementet. 16. oktober 2007. Besøkt 10. januar 2010. 
  15. ^ Intervju på IG METALLs hjemmeside med professor Gerhard Bosch Besøkt 5. september 2012
  16. ^ «I boken refererer Jørgensen til en undersøkelse utførrt av den kjente tyske økonomiprofessoren og næringslivslederen Hermann Simon. Han satte opp en liste over alle selskaper i verden som var markedsledende i sine produktkategorier, og kom til 2734 selskaper. Til sin forbløffelse kon han til at nesten halvparten av disse, 1307 selskaper, var tyske.» Fra artikkelen «Mener Europa kan stole på Tyskland», fra Dagens Næringsliv, s. 28, 2. september 2014
  17. ^ Hegnar.no
  18. ^ IMF Ch IV Report 2015
  19. ^ IMF Ch IV Report 2014
  20. ^ IMF Ch IV Report 2012
  21. ^ IMF Ch IV Report 2010
  22. ^ IMF Ch IV Report 2008
  23. ^ National Accounts since 1970 - Statistisches Bundesamt, 2015.
  24. ^ National accounts, 2012 data - Statistisches Bundesamt, 2015.
  25. ^ Verdensbanken - Data, løpende dollar
  26. ^ Verdensbanken - Data, løpende priser
  27. ^ Verdensbanken - Data, faste 2005-dollar
  28. ^ Stefan Göbel 2010: 2. Nordhessische Verkehrstage bei Profilbeton. Stadtverkehr 7-8/2010, s. 23.
  29. ^ På fire hjul. Statistisk sentralbyrå; www.ssb.no/norge/transport.pdf
  30. ^ a b Getting around Germany
  31. ^ Newsahead.com
  32. ^ a b Ngo-online, Internet-Zeitung für Deutschland 2007: 120 Kilometer pro Stunde: Tempolimit soll Kohlendioxid-Emissionen von Pkw um 9 Prozent senken können. Besøkt 1. august 2010. http://www.ngo-online.de/2007/05/2/120-kilometer-pro-stunde/
  33. ^ http://www.thetruthaboutcars.com/by-thy-speed-limits-thy-shall-be-known/
  34. ^ Calculation of ROAD traffic noise; http://www.xs4all.nl/~rigolett/ENGELS/vlgcalc.htm, besøkt 1. aug. 2010.
  35. ^ http://driving.drive-alive.co.uk/driving-in-germany.htm
  36. ^ Road Accident statistics in Europe; http://www.mnt.ee/atp/failid/prstats.pdf
  37. ^ http://wiki.answers.com/Q/What_are_the_biggest_harbours_in_europe
  38. ^ http://www.smart-travel-germany.com/hamburg-port.html
  39. ^ http://www.nationaler-radverkehrsplan.de/neuigkeiten/news.php?id=2998
  40. ^ http://www.sykkelby.no/Studieturer/4074
  41. ^ http://www.slf.no/Sykkelfakta/49257
  42. ^ «Hochschulen». Statistisches Bundesamt Deutschland. 2008. Besøkt 26. september 2009. 
  43. ^ a b c d Ismayr, Wolfgang (1999). «Massenmedien». Die politischen Systeme Westeuropas. Wiesbaden: Springer Fachmedien Wiesbaden. s. 441. ISBN 9783322993090. 
  44. ^ a b c d «Media Landscape - Germany». European Journalism Centre. 2008. Besøkt 9. oktober 2015. 
  45. ^ Geyer, H.S. (2009). International Handbook of Urban Policy. Edward Elgar Publishing. s. 34. ISBN 9781847204592. 
  46. ^ «At a glance: Germany». UNICEF. 2004. Besøkt 10. januar 2010. 
  47. ^ ««Forandre verden - den trenger det»». Den tyske ambassaden i Oslo. Besøkt 11. januar 2010. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikinews-logo-no.png
Wikinytt har nyheter relatert til Tyskland.