Stortinget

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Stortinget
Stortinget logo.svg
Stortingsbygningen.jpg
Stortingsbygningen i Oslo
System: Ettkammersystem
Stortingspresident: Olemic Thommessen (H) 2013
Ant. representanter: 169
Partier: Arbeiderpartiet (55)
Høyre (48)
Fremskrittspartiet (29)
Kristelig Folkeparti (10)
Senterpartiet (10)
Venstre (9)
Sosialistisk Venstreparti (7)
Miljøpartiet de grønne (1)
Møtested: Stortingsbygningen
Nettside: www.stortinget.no
Mandatfordeling stortingsvalget 2013.svg
Stortingsrepresentanter 2013–2017

Koordinater: 59°54′46″N 10°44′24″Ø Stortinget er Norges nasjonalforsamling. Det består av 169 representanter valgt fra 19 valgdistrikter (fylkene). I henhold til Grunnloven § 49 er Stortinget «folkets» instrument for å utøve den lovgivende makt. Stortingsvalg avholdes hvert fjerde år. Stemmerett har i hovedsak alle norske statsborgere som har fylt (eller vil fylle) 18 år i løpet av valgåret eller før. Norge har et parlamentarisk system, som innebærer at regjeringen er ansvarlig overfor Stortinget.

Oppgaver og myndighet[rediger | rediger kilde]

Løvene foran Stortinget har gitt det tilnavnet «Løvebakken»
Spørretimen er en av kontrollmekanismene til Stortinget mot regjeringen. Her Ketil Solvik-Olsen (FrP) som stiller et spørsmål til daværende Olje- og energiminister Åslaug Haga

Stortingets oppgaver som nasjonalforsamling er nedfelt i Grunnloven § 75 og omfatter blant annet lovgiving, bevilgninger (skatter, avgifter, budsjett), kontroll av den utøvende makt (regjeringen) og drøfting av generelle politiske spørsmål som utenrikspolitikk og reformer.

På de fleste felter regner en i dag at Stortinget er overordnet regjeringen. Forholdet mellom statsmaktene har imidlertid endret seg over tid, og særlig i andre halvdel av 1800-tallet var det en stadig pågående maktkamp. Resultatet av endringer i maktforholdene har ikke alltid ført til formell endring av Grunnloven. Det viktigste eksempelet på dette er parlamentarismen, som i praksis ble innført i 1884, men grunnlovsfestet først i 2007. Grunnloven sier nå uttrykkelig (§ 15) at en statsråd som har Stortingets mistillit, plikter å søke avskjed, og at Kongen plikter å innvilge slik avskjedssøknad. Det norske systemet baserer seg altså på at regjeringen (og de enkelte statsrådene) ikke har Stortingets mistillit. Det er ikke nødvendig med positivt uttrykt tillit.

De oppgaver og den myndighet Stortinget har uten eksplisitt hjemmel i Grunnloven, betraktes å ha hjemmel i konstitusjonell sedvanerett.

Arbeidsordning[rediger | rediger kilde]

Konstituering[rediger | rediger kilde]

Stortinget konstituerer seg første virkedag (mandag–lørdag) i oktober måned (Grl. § 68), og stortingssesjonen varer frem til senest den siste virkedag i september det påfølgende år (Grl. § 80 annet ledd). En stortingsperiode med fire sesjoner varer i fire år (Grl. § 71). Den tidligere ordning med at Stortinget oppløses («hæves») av Kongen i midten av juni for å tre sammen igjen i oktober (se tidligere Grl. § 80), samt ordningen med ekstraordinære («overordentlige») storting (se tidligere Grl. §§ 69-70), ble opphevet ved en grunnlovsendring i 1990. Det normale er likevel at Stortinget fratrer «senest tredje fredag i juni måned» jf Stortingets forretningsorden § 33 annet ledd og Grl. § 80 annet ledd. Det siste overordentlige storting ble innkalt høsten 1939 i forbindelse med krigsutbruddet.

Stortingets møter[rediger | rediger kilde]

Coat of arms of Norway.svg
Norges politiske system



Stortingets offisielle behandling av saker skjer fra og med høsten 2009 alltid i plenum. Tidligere hadde tinget to avdelinger, Odelstinget og Lagtinget, som behandlet lovsaker og riksrettsaker.

Den nye ordningen, som ble vedtatt ved grunnlovsendring 20. februar 2007, innebærer at lovforslag behandles to ganger i plenum. Dersom et lovforslag ikke får flertall ved første gangs behandling, er det å anse som forkastet. Skjer det endringer ved andre gangs behandling, må dette vedtaket behandles en tredje gang.

Riksrettsordningen er endret slik at det er Stortinget i plenum som er påtalemyndighet (mot tidligere Odelstinget), mens domstolen består av fem høyesterettsdommere og seks lekfolk.

Øvrige saker behandles som tidligere av Stortinget i plenum i et enkelt møte.

Stortingsmøter begynner med at stortingspresidenten setter møtet med ordene «Stortingets møte er lovlig satt» eller en variant av dette. Deretter åpner presidenten for representantforslag før tinget fortsetter med den tidligere fastsatte dagsordenen. Det er presidentskapet som vedtar dagsordenen, og saker fra Regjeringen settes opp på en langtidsmøteplan og fordeles til behandling i riktig komite. Det tar normalt flere måneder fra Regjeringen oversender et forslag, til det kommer opp til behandling.

Tidligere system[rediger | rediger kilde]

Fram til 2009 delte Stortinget seg i to avdelinger ved lovbehandling. En fjerdedel av representantene utgjorde Lagtinget, resten Odelstinget. Fordelingen skjedde ved Stortingets første konstituering etter et valg.

Lovforslag ble først behandlet i Odelstinget. Dersom det gjorde positivt vedtak, gikk dette videre til Lagtinget, som kunne bifalle eller foreslå endring (gjerne på formen «Odelstingets vedtak bifalles ikke. § X antas å burde lyde ...»). Når et forslag (eller endret forslag) var vedtatt av begge ting, ble det sendt Kongen i statsråd for sanksjon. Dersom Odelstinget og Lagtinget forble uenige, gikk saken til behandling i plenum, der det var krav om to tredelers flertall for gyldig lovvedtak.

Ved riksrettssaker var det tidligere Odelstinget som besluttet tiltale, mens et utvalg av Lagtingets medlemmer utgjorde domstolen sammen med et utvalg av høyesterettsdommere.

Komiteer[rediger | rediger kilde]

Komiteene har faste møterom, som her Utenrikskomiteens rom.

Mesteparten av det faktiske arbeidet foregår i komiteene. Fordeling av saker på de ulike komiteene er fastsatt i Stortingets forretningsorden.

Det er tolv faste fagkomiteer på Stortinget, etter at utenrikskomiteen og forsvarskomiteen i 2009 ble slått sammen. Hver stortingsrepresentant sitter i en komite. Alle partier skal ha en representant i kontroll- og konstitusjonskomiteen. Små partiers medlem av denne komiteen kan velge å også sitte i en annen komite. Komiteene er delt inn etter ulike arbeidsområder. Saker som Stortinget skal ta stilling til, blir først sendt til de faste komiteene hvor de behandles i arbeidsgrupper. Hvilke saker som sendes til hvilken komite er fastsatt i Stortingets forretningsorden. Unntaket er budsjettarbeidet: Når Regjeringens budsjettforslag kommer til Stortinget i oktober, ble det inntil 2005 nedsatt en ad-hoc arbeidsordningskomite som avgjorde hvilke budsjettkapitler de ulike komiteene skulle behandle. I dag avgjør presidentskapet dette sammen med de parlamentariske lederne.

De tolv ordinære komiteene er etter Stortingets endelige konstituering høsten 2013:

Komite Medlemmer Leder Parti Første nestleder Parti Andre nestleder Parti
Arbeids- og sosialkomiteen 13 Arve Kambe H Erlend Wiborg Frp Dag Terje Andersen Ap
Energi- og miljøkomiteen 16 Ola Elvestuen V Terje Lien Aasland Ap Nikolai Astrup H
Familie- og kulturkomiteen 10 Svein Harberg H Geir Bekkevold KrF Rigmor Aasrud Ap
Finanskomiteen 18 Hans Olav Syversen KrF Jonas Gahr Støre Ap Svein Flåtten H
Helse- og omsorgskomiteen 16 Kari Kjønaas Kjos Frp Kjersti Toppe Sp Torgeir Micaelsen Ap
Justiskomiteen 12 Hadia Tajik Ap Anders B. Werp H Kjell Ingolf Ropstad KrF
Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen 15 Trond Giske Ap Iselin Nybø V Anne T. Wøien Sp
Kommunal- og forvaltningskomiteen 15 Helge Andre Njåstad Frp Helga Pedersen Ap Karin Andersen SV
Kontroll- og konstitusjonskomiteen 12 Martin Kolberg Ap Michael Tetzschner H Kenneth Svendsen Frp
Næringskomiteen 14 Marit Arnstad Sp Øyvind Korsberg Frp Gunnar Gundersen H
Transport- og kommunikasjonskomiteen 15 Linda Hofstad Helleland H Eirin Sund Ap Abid Raja V
Utenriks- og forsvarskomiteen 17 Anniken Huitfeldt Ap Øyvind Halleraker H Kristian Norheim Frp

I tillegg er det fire ekstraordinære komiteer:

Stortingets fullmaktskomite har ansvar for å godkjenne de nyvalgte representantenes fullmakter etter valg, det vil i praksis si valgresultatet og tildelingen av mandater fra fylkene. Valgkomiteen behandler og forhandler valg til stortingets komiteer og presidentskapet. Den utvidede utenrikskomiteen innkalles ved behov og særlig ved større utenriks- eller sikkerhetspolitiske hendelser og behov. Det såkalte Europautvalget trer i funksjon dersom det oppstår behov for å tolke konstitusjonelle forhold rundt EØS-avtalen eller EØS-loven, og når rettsakter og direktiver fra EU skal implementeres i norsk rett.

Arbeidsordningskomiteen behandlet fram til 2005 kapitelfordelingen og tidsfristene for Stortingets arbeid med statsbudsjettet om høsten, men dette ivaretas i dag av presidentskapet og de parlamentariske lederne.

Presidentskap[rediger | rediger kilde]

Olemic Thommessen er stortingspresident i perioden 2013–2017

Utdypende artikkel: Stortingets presidentskap

Stortingets presidentskap består fra 2009 av en president og fem visepresidenter. Det planlegger og leder det daglige arbeidet i Stortinget. Når tinget ikke er samlet, treffer presidenten de forføyninger vedkommende Stortingets indre anliggender som måtte vise seg påkrevet.

Stortingspresidenten innehar det høyeste offentlige verv i Norge etter Kongen, men har ingen særlig myndighet etter Grunnloven og er forventet å ha hevet rolle over den daglige politikken.

Stortingspresidentenes oppgave er – i tillegg til representasjon – å lede møter i Stortinget.

Stortinget presidentskap (valgt 8. oktober 2013)

Valgordning[rediger | rediger kilde]

Medlemmer av Stortinget og regjeringen intervjues ofte av pressen i vandrehallen etter møter.

Fra 2005 har det blitt valgt 169 representanter til Stortinget. Av disse velges 150 som distriktsrepresentanter og 19 som utjevningsrepresentanter. Hvert fylke har ett utjevningsmandat til fordeling blant de partiene som kom over sperregrensen og som ble underrepresentert ved mandatfordelingen.

Stortingsrepresentantene blir fordelt mellom fylkene med en formel hvor en innbygger teller ett poeng og en kvadratkilometer teller 1,8 poeng. Dette blir deretter delt på antall stortingsrepresentanter (169).

Dagens fordeling gjelder for stortingsvalgene i 2013 og 2017:

Østfold 9 mandater Rogaland 14 mandater
Akershus 17 mandater Hordaland 16 mandater
Oslo 19 mandater Sogn og Fjordane 4 mandater
Hedmark 7 mandater Møre og Romsdal 9 mandater
Oppland 7 mandater Sør-Trøndelag 10 mandater
Buskerud 9 mandater Nord-Trøndelag 5 mandater
Vestfold 7 mandater Nordland 9 mandater
Telemark 6 mandater Troms 6 mandater
Aust-Agder 4 mandater Finnmark 5 mandater
Vest-Agder 6 mandater Herav utjevningsmandater  19 mandater

Utjevningsrepresentanter[rediger | rediger kilde]

Ved grunnlovsendring 10. mai 1988 ble utjevningsrepresentanter innført. Antall stortingsrepresentanter ble bestemt utvidet fra 157 til 165 (§ 57), hvorav 157 skulle være distriktsrepresentanter og de øvrige åtte utjevningsrepresentanter (§ 58). Listeforbund ble ikke tillatt, og det ble innført en sperregrense på 4 % for å få tildelt utjevningsrepresentanter. Utjevningsrepresentantene ble fordelt etter St. Laguës metode (§ 59).

Fra 1989 til 2005 besto Stortinget derfor av 165 representanter, hvorav åtte var valgt inn som utjevningsrepresentanter. Utjevningsmandatene ble fordelt over hele riket.

Ved grunnlovsendring 26. mai 2003 ble Grunnloven §§ 57, 58 og 59 endret igjen. Antall stortingsrepresentanter ble bestemt utvidet til 169 (§ 57), hvorav 150 skulle være distriktsrepresentanter, mens 19 skulle være utjevningsrepresentanter (§§ 57 og 59).

Etter revisjonen i 2003 er antall representanter fra hvert valgdistrikt ikke lenger fastsatt i Grunnloven. § 57 fastsetter det totale antall representanter, men ikke hvor mange representanter som velges fra hver valgkrets (fylke). De 169 mandatene fordeles etter en beregning som foretas på bakgrunn av folketallet og arealet i valgdistriktene. Fordelingen revideres av Kommunal- og regionaldepartementet hvert åttende år (annethvert valg), neste gang foran valget i 2021.

Periode Antall rep. Utjevningsrep.
1815–1817 87
1817–1820 78
1820–1826 77
1826–1829 79
1829–1832 81
1832–1835 95
1835–1838 96
1838–1841 99
1841–1844 100
1844–1847 102
1847–1850 105
1850–1853 106
1853–1856 107
 
Periode Antall rep. Utjevningsrep.
1856–1859 111
1859–1862 117
1862–1879 111
1879–1903 114
1903–1906 117
1906–1918 123
1918–1921 126
1921–1973 150
1973–1985 155
1985–1989 157
1989–2005 165 8
2005–i dag 169 19

Stortingsvalget 2013[rediger | rediger kilde]

Stortingsvalget 2013 førte med seg borgerlig flertall og at det rødgrønne regjeringsalternativet til Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet måtte overlate regjeringsmakten til Høyre og Fremskrittspartiet. Jens Stoltenbergs andre regjering ble dermed avløst av Erna Solbergs regjering.

Stortingsbygningen[rediger | rediger kilde]

Stortingssalen fra 1814 er nå på Norsk Folkemuseum.

Utdypende artikkel: Stortingsbygningen

Utdypende artikkel: Den gamle stortingssalen

Det første overordentlige Storting kom sammen Katedralskolens aula i Christiania (I Dronningens gate 15) 8. oktober 1814 for å drøfte endringene i Grunnloven som ville være nødvendige for at landet kunne inngå i en personalunion med Sverige. Ifølge Mossekonvensjonen skulle Christian Frederik fratre som Norges konge og forlate landet, etter at Stortinget var sammenkalt for å forberede Unionen. Kongen forlot landet 10. oktober og reiste til Danmark, hvor han som tronarving ble konge i 1839. Den 4. november holdt det overordentlige Storting det avgjørende møtet, hvor den reviderte Grunnloven ble vedtatt og Karl XIII valgt til ny konge. Frem til 1854 holdt Stortinget til i Katedralskolens tidligere lokaler på hjørnet av Prinsens gate og Dronningens gate. Fra 1854 til 1866 ble møtene i Stortinget holdt i Universitetets Gamle festsal.

Dagens Stortingsbygning er tegnet av arkitekt Emil Victor Langlet og ble innviet 5. mars 1866. Byggearbeidet hadde tatt nærmere fem og et halvt år. Stortingsbygningen gjennomgikk omfattende ombyggingsarbeider i årene 1951–1959 etter planer av arkitekt Nils Holter. Løvene som vokter adkomsten til Stortinget – på Løvebakken – er modellert av billedhuggeren Christopher Borch og hugget i grorudgranitt av straffanger fra SlaverietAkershus festning.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]