Birkebeinerne

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Knud Bergsliens ikoniske maleri «Birkebeinerne» fra 1869 viser birkebeinerne Torstein Skevla og Skjervald Skrukka som flykter fra baglerne med den vesle Håkon Håkonsson, kongssønnen, til birkebeinernes «hovedstad» Nidaros i 1206. Håkon IV ble født 1204 og var konge fra 1217 til 1263.

Birkebeinerne (norrønt: birkibeinar) var en opprørsflokk og et politisk parti i borgerkrigstiden i Norge som støttet opp om tronpretendenten Øystein Møyla på midten av 1170-tallet. Med kong Sverre kom birkebeinerene til makten i 1177, men fikk ikke full kontroll før valget av Sverres sønnesønn Håkon Håkonsson i 1217. Mindre strider holdt fram til 1227, og et siste opprør av Hertug Skule ble knust i 1240. Birkebeinerene satt med makten til 1319.

Navnet hadde de fått fordi de hadde så dårlig stell med fottøyet sitt, fattige og forkomne som de var, at de surret bjørkenever rundt føttene for å holde varmen.

Kilder[rediger | rediger kilde]

Hovedkildene til informasjon om birkebeinerne er kongesagaene Sverres saga, Baglersagaene og Håkon Håkonssons saga. Birkebeinerne omtales også helt på slutten av Fagerskinna, og i Magnus Erlingssons saga i Heimskringla. Det er Snorre som i sistnevnte saga kommer med forklaringen på birkebeinernes navn: «de spente never om leggene, så da kalte bøndene dem for birkebeiner».[1]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

I borgerkrigstiden, som ble innledet etter Sigurd Jorsalfares død i 1130, kjempet ulike fraksjoner av kongssønner og stormenn om kongemakten. Mye tyder på at borgerkrigene oppstod på grunn av konkurransen mellom lendmennene som støttet enten Harald Gille eller Magnus Blinde, henholdsvis bror og sønn av Sigurd. Etter Harald Gilles død ble de tre sønnene hans, Øystein Haraldsson, Sigurd Munn og Inge Krokrygg, konger, men de var svært unge, og det var lendmennene som styrte på vegne av dem.[2] Snart oppstod det som gjerne kalles lendmannspartiet, forløper til baglerne, i kretsen rundt kong Inge. Den viktigste mannen her var Erling Skakke. Inges brødre ble drept, og stormenn fra Trøndelag, Opplandene og Viken samlet seg om Sigurd sønn Håkon Herdebrei. Etter kong Inges fall fikk Erling Skakke gjort sin da fem år gamle sønn, Magnus Erlingsson, til konge, og Håkon ble drept.[3] Magnus var nå enekonge, men flere opprørere begynte å samle seg. Det er i denne situasjonen at birkebeinerne oppstod.

De første birkebeinerne[rediger | rediger kilde]

Det er Snorre vi må konsultere for opplysninger om birkebeinernes første tid. Snorre forteller om Øystein Øysteinsson, sønnen til kong Øystein Haraldsson. I 1174, da Øystein var 16-17 år gammel, dro han til den svenske stormannen Birger Brosa, som var gift med Øysteins tante Brigida Haraldsdatter, for å få hjelp til å ta opp kampen mot Erling Skakke og sønnen hans. Øystein inngikk vennskap med Birger og Brigida, og Birger lovte ham både penger og menn. Om vinteren reiste Øystein til Norge og samlet folk, og fikk mange støttespillere. Men de hadde lite penger og måtte stjele for å overleve, noe som førte til at både lendmenn og bønder samlet folk mot dem.[4]

Om birkebeinerne[rediger | rediger kilde]

Forfatteren av Fagerskinna skriver: «De var helst unge folk, menn røynt bedre med styrke enn med vett».[5] Snorre skriver at «De var harde og våpendjerve menn, ikke så lite villstyrige, de fór voldsomt og rasende fram når de mente de hadde stor styrke. I flokken hadde de bare få slike som kunne legge planer, eller som var vant til å styre landet og til å bruke loven eller til å føre en hær.»[6]

Birkebeinernes første kamper[rediger | rediger kilde]

«Birkebeinane fylte garden og kringsette loftet.» Illustrasjon av Erik Werenskiold til Magnus Erlingssons saga i 1899-utgaven av Heimskringla («Snorres kongesagaer»)

Snorre forteller at de første to årene var birkebeinerne bare i Viken (kyststrøkene på Østlandet). De skal ha holdt noen slag, og fått seier i alle.[7] Sommeren 1176 fikk de imidlertid tak i skip og seilte helt til Trondheim. Dengang var de fleste birkebeinerne folk fra Ranrike, Marker og Telemark.[8] Da birkebeinerne kom inn i byen, omringet de gården til en høvding der, Nikolas Skjaldvorsson. Birkebeinerne tilbød Nikolas og mennene hans grid (våpenhvile), men Nikolas sa nei, og dermed ble det kamp. Der falt Nikolas, og birkebeinerne gav grid de overlevende på gården, samt alle bymennene.[9] Deretter ble Øystein tatt til konge, og alle trønderne underkastet seg ham.[10]

Slaget på Re[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Slaget på Re

Vinteren 1177 var birkebeinerne tilbake i Viken. Det samme var kong Magnus Erlingsson, som oppholdt seg i Tønsberg sammen med broren Orm da han fikk vite at birkebeinerne var på Re (nordvest for Tønsberg). Magnus, Orm og hæren deres dro for å møte Øystein og birkebeinerne. Da birkebeinerne fikk se hæren til Magnus, stilte de seg opp til kamp. På grunn av store snømengder var det vanskelig å holde hæren samlet, og da fylkingen gikk i oppløsning, ble birkebeinerne et lett bytte for Magnus' menn. Mange birkebeinere ble drept, etterhvert flyktet flere av dem, blant dem Øystein. Snorre forteller at han rømte inn på en gård for å be bonden der om grid, men bonden drepte ham og tok etter slaget med liket til kong Magnus, som satt inne på gården Ramnes. Inne på gården satt det også en birkebeiner, som Snorre ikke oppgir noe navn på. Da birkebeineren så liket av Øystein, tok han ei øks og fikk hugget både Magnus og Orm, men Orm greide å drepe ham. Magnus' menn forfulgte de birkebeinerne som flyktet, og drepte så mange de kunne.[11] Snorre forteller at de fleste av de overlevende birkebeinere reiste til Marker eller Telemark, og noen til Sverige.[12]

Kong Sverre[rediger | rediger kilde]

Sverre Sigurdsson

Sverre Sigurdsson er kanskje den mest kjente birkebeinerkongen. I 1176 kom Sverre til Norge fra Færøyene. Med ham tok utviklingen en ny retning. De første birkebeinerne, under Øystein Øysteinsson, var en fattig opprørsflokk og ingen reell trussel mot Magnus Erlingssons kongedømme. Under Sverre utviklet birkebeinerne seg til å bli den dominerende makten i Norge, og hans etterkommere regjerte landet gjennom Norges «gullalder».[13]

Etter slaget på Re trodde Magnus Erlingsson at hans enekongedømme var sikret. Men Sverre tok snart over som leder for birkebeinerne etter Øysteins død. I starten hadde Sverre bare et lite følge, langt færre menn enn Magnus, men han var en dyktig hærfører. Årene mellom 1177 og 1184 skulle bestå av mange slag mellom Sverre og Magnus.[14] Akkurat som Øystein, fikk Sverre støtte fra Birger Brosa i Sverige.[15] I påsken, 9. mars 1177 hadde Sverre med seg en hær på 400 mann til Viken, hvor han stevnet til ting og lot seg ta til konge ved et sted som heter Sørbø i Ranrike (Båhuslen).[16] I den neste tiden fór Sverre rundt og samlet tilhengere, de fleste i grensetraktene mellom Norge og Sverige, samt fra Telemark.[17] Birkebeinerne holdt nå flere mindre slag, både i Jemtland og i Trøndelag.[18] Deretter ble Sverre tatt til konge på Øretinget i Trondheim.[19] Slaget ved Hørte bro i 1178 ble den første av Sverres mange seire over Magnus.[20]

Slaget på Kalvskinnet[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Slaget på Kalvskinnet

I 1179 stod et stort slag mellom birkebeinerne og Magnus Erlingsson. Slaget stod ved Kalvskinnet, et område rett utenfor Trondheim. I dette slaget falt Magnus' far Erling Skakke, og en mengde andre menn fra Magnus' hær. Birkebeineren fikk seier til tross for at de var undertallige. Magnus flyktet inn til byen, og Sverre tok flere av skipene hans.[21] Dette slaget ble et gjennombrudd for Sverre og birkebeinerne. Nå ble de ikke lenger bare sett på som en opprørsflokk. Sverre fikk stadig mer støtte. Sagaforfatter Karl Jonsson forteller at mens betegnelsen birkebeinere før hadde vært vanærende, ble det nå et hedersnavn.[22] Trøndelag ble nå birkebeinernes hovedområde.[23]

Slaget ved Fimreite[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Slaget ved Fimreite

I 1184 stod det siste slaget mellom birkebeinerne og Magnus Erlingsson, på Fimreite i Sogndalsfjorden. Sverre hadde 320 mann, blant dem den trønderske høvdingen Bård Guttormsson. I dette slaget falt Magnus Erlingsson og mange av hans fremste menn, blant annet broren Orm. Sverre ble nå enekonge i Norge.[24] Man tror nærmere 2000 menn fra Magnus Erlingssons hær kan ha falt i slaget ved Fimreite. Dette slaget ble avgjørende for birkebeinerne - den tidligere opprørsflokken var blitt landets ubestridte herskere.[25]

Kuvlungene[rediger | rediger kilde]

Bare et år etter ble birkebeinerne utfordret av en opprørsgruppe - kuvlungene.[26] Denne opprørsgruppen oppstod i Viken, hvor en rekke høvdinger sluttet seg til en mann kalt Jon Kuvlung. Jon påstod han var sønn av de tidligere norske kongen Inge Krokrygg, og ble tatt til konge på Haugating. Birkebeinerne kalte Jon for kuvlung (av norrønt kufl - munkehette) og flokken hans for kuvlunger fordi han hadde vært munk på Hovedøya kloster. Birkebeinerne mente dette var et mer passende navn på Jon enn konge.[27] Kuvlungene fikk hovedsakelig støtte i Viken. Da de i 1188 forsøkte å angripe Bergen, greide birkebeinerne å sprenge flokken og drepe Jon, og Sverre var igjen enekonge.[28]

Birkebeinerne mot baglerne[rediger | rediger kilde]

Birkebeinerne var nå Norges herskere, men måtte stadig kjempe mot ulike opprørsflokker og partier som mente de hadde rett på kongemakten. Den største og mest kjente av birkebeinernes motstandere er baglerne. Baglerne - og de andre motstanderne av Sverre - var folk fra Østlandet, spesielt Viken. Disse hadde støtte fra de danske kongene, mens birkebeinerne, som hadde sitt hovedområde i Trøndelag og på Vestlandet, fikk støtte fra Sverige.

Kamp mot kirken[rediger | rediger kilde]

I tillegg til å kjempe mot andre konger, kjempet Sverre også en kamp mot kirken. Konflikten gikk enkelt sagt ut på at Sverre ønsket en nasjonal kirke kontrollert av kongen, mens biskopene ønsket en relativt selvstyrt kirke der de ikke måtte svare for noen andre enn Paven. Det kjente propagandaskriftet En tale mot biskopene ble skrevet av Sverre etter at han ble bannlyst av Paven. I skriftet skyldte Sverre på de norske biskopene for bannlysningen.[29]

Baglerne[rediger | rediger kilde]

Ruinene av Tunsberghus festning i Tønsberg

Baglerflokken ble opprettet i 1196. En av hovedmennene bak partiet var nettopp en biskop - Nikolas Arnesson, biskop av Oslo. De tok Inge Magnusson, en påstått sønn av Magnus Erlingsson til konge. Flere norske stormenn sluttet seg til denne flokken, blant annet Reidar Sendemann og Magnus Erlingssons bror Sigurd Jarlsson.[30]

Den første kampen mellom birkebeinerne og baglerne stod kort tid etter, og her fikk baglerne seier. Sverre gav sønnen Sigurd Lavard skylden for tapet.[31]Året etter, 1197, ble det et nytt slag mellom de to fraksjonene, denne gangen utenfor Oslo. Nå ble det birkebeinerne som fikk seier. Det ble stort mannefall hos begge grupper, men mest hos baglerne. Høvdingene deres kom seg imidlertid uskadd unna.[32] Etter slaget flyktet baglerne til Trondheim og inntok borgen der, Sverresborg. Her røvet de alt godset de kunne finne, brente flere hus, og kastet en død birkebeiner i en brønn. Denne birkebeineren kan muligens være mannen arkeologer fant under utgravninger i 2014.[33] Funnet ble bekreftet i juni 2016.[34] Baglerne angrep også birkebeinerne i Bergen flere ganger. Den siste kampen mellom kong Sverre og baglerne stod om Berget, eller Tunsberghus (nå Slottsfjellet) i Tønsberg. Sverre og birkebeinerne beleiret festningen, men mens Sverre oppholdt seg der i julen 1201, ble han syk.[35] Han døde av sykdommen i Bergen i mars 1202.[36]

Håkon Sverresson blir konge, birkebeinerne og baglerne forlikes[rediger | rediger kilde]

Etter Sverres død ble hans yngste sønn, Håkon Sverresson, konge over birkebeinerne. Etter råd fra faren Sverre, som hadde innsett at han kjempet en tapt kamp mot kirken, forlikte Håkon seg med biskopene. Baglerkongen Inge Magnusson døde samme år som Sverre, så både baglere og birkebeinere samlet seg nå om Håkon som konge.[37] Denne freden ble imidlertid kortvarig, for Håkon døde rett etter nyttår 1204. Ifølge forfatteren av Baglersagaene ble han forgiftet av sin stemor, Sverres enke Margareta Eriksdotter.[38]

Guttorm Sigurdsson blir konge[rediger | rediger kilde]

Etter Håkons død måtte birkebeinerne velge en ny konge. Siden de ikke visste om noen sønn etter Håkon Sverresson, tok de Guttorm Sigurdsson, sønn av Sverres eldste sønn Sigurd Lavard, til konge. Gutten var da bare fire år gammel, så Håkon Galen, nevø av Sverre, ble Guttorms jarl og i realiteten riksstyrer.[39] På samme tid tok baglerne Erling Steinvegg til konge.[40] Guttorm døde senere samme år, og birkebeineren stod igjen uten konge.[41]

Inge Bårdsson blir konge[rediger | rediger kilde]

Inge Bårdssons segl

De fleste ville nå at Håkon Galen skulle bli konge. Håkon var sønn av Cecilia Sigurdsdatter, datter av Sigurd Munn (som Sverre også regnet som sin far). Håkon Galens far var den svenske Folkvid lagmann. Birkebeinerne hadde flere forslag til ny konge, blant annet Inge Bårdsson. Inge var Håkon Galens halvbror - de var begge sønner av Cecilia. Inges far var den mektige høvdingen Bård Guttormsson, som tidligere hadde vært en del av kong Sverres hær. En mann som het Sigurd kongsfrende ble også foreslått, han var gift med Ingebjørg, datter av Magnus Erlingsson. Valget stod nå mellom Håkon, Inge og Sigurd, og bøndene skulle rå for kongevalget. De fleste likte Sigurd best, fordi han var den vennligste av dem, men de var usikre på om han var dyktig nok til å rå for landet. Lendmennene ville helst ha Håkon Galen, fordi han var en god hærfører. Dette protesterte bøndene på, de ville ikke ha en konge av gautsk ætt (fra Gøtaland, der Håkons far var fra). Dermed ble Inge sett på som det beste alternativet, idet han kom fra en av de beste ættene i Norge. Inge ble nå tatt til konge på Øretinget, og Håkon Galen ble igjen jarl med ansvaret for hæren.[42]

Kamper mot baglerne under Inge Bårdsson[rediger | rediger kilde]

Den samme sommeren forsøkte baglerne å innta Bergen, men birkebeinerne greide å forsvare borgen.[43] Våren etter, 1205, kom birkebeinerne til Tønsberg. Baglerne besluttet at det var klokest å flykte, så de reiste til Danmark. Nå ble Inge Bårdsson tatt til konge også på Haugatinget.[44] Baglerne kom imidlertid raskt tilbake og fortsatte kampene. Birkebeinerne hadde mange speidere ute. Året etter, 1206, satt Håkon Galen i Bergen og skrev brev til Inge, som satt i Trondheim, om at baglerne var på vei. Inge kalte straks sammen hæren, og de ble enige om å holde vakt. Inges menn, med Sigvald Karl i spissen, tok ikke oppgaven alvorlig, og satt og drakk hele kvelden.[45] Samme natt inntok baglerne Trondheim, og kong Inge, sov lå og sov, måtte rømme i bare undertøyet. 90 birkebeinere skal ha blitt drept.[46] Håkon Galen holdt et nytt slag mot baglerne i Bergen, og også her gikk det dårlig for birkebeinerne, som mistet 200 mann.[47] Sommeren 1207 døde baglerkongen Erling, og baglerne valgte Filippus Simonsson, biskop Nikolas' nevø, til ny konge.[48] Samme sommer satt birkebeinerne med Dagfinn Bonde i Bergen. Dagfinn skulle holde vakt over borgen, og krevde 200 mann. Det ble ikke sett på som nødvendig, og han fikk bare 100. Det skulle vise seg å være en tabbe, for baglerne kom til byen og inntok borgen og stjal en menge verdisaker. Til slutt satte de fyr på borgen.[49]

Forlik mellom birkebeinerne og baglerne[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Kvitsøyforliket

Den nye erkebiskopen, Tore, mente birkebeinerne burde forlike seg med baglerne, og han og biskop Nikolas, baglerhøvdingen, ble enige om å prøve å få istand en avtale mellom de to stridende partene. Nikolas fikk overtalt Sverres datter, Kristina, til å gå med på å forlove seg med baglernes konge, Filippus.[50] Slike arrangerte ekteskap for å forene stridende parter eller ætter var svært vanlig i middelalderen. Dersom man ikke kunne slå motstanderen, kunne ofte samarbeid være å foretrekke. Når to personer giftet seg, ble familiene deres måger, og var dermed moralsk forpliktet til å støtte hverandre.[51] Høsten 1208 møttes baglerne og birkebeinere på Kvitsøy i Rogaland. Erkebiskop Tore talte på Inges og birkebeinernes vegne, og biskop Nikolas på Filippus' og baglernes. Det ble bestemt at Filippus skulle ha Opplandene og Viken fra Rygjarbit til Svinesund, det vil si omtrent det som allerede var baglernes kjerneområder, og Kristina. Han måtte slutte å kalle seg konge og stå i et underordningsforhold til kong Inge. Baglerne og vikværingene fortsatte imidlertid å kalle Filippus konge slik som før.[52]

Håkon Håkonsson[rediger | rediger kilde]

Håkon Håkonsson var utenomekteskapelig sønn av Håkon Sverresson. Håkon Håkonsson ble født sommeren 1204, noen måneder etter sin fars død. På denne tiden visste ikke birkebeinerne om Håkon, og de tok altså Guttorm og senere Inge til konger. Håkons mor, Inga hadde hatt et forhold til Håkon Sverresson da han var i Borg høsten 1203.[53] Håkon ble født på gården Folkenborg i dagens Eidsberg kommune i Østfold. Dette området var, som resten av Viken, dominert av baglere, og det var fare for guttens liv dersom noen baglere fikk rede på at en birkebeiner-sønn fantes i området. Inga og Håkon bodde derfor på gården Folkenborg, hos Trond prest. Trond støttet birkebeinerne, og sammen med en bonde i nærheten, Erlend, holdt han kongssønnen mer eller mindre i skjul i nesten to år.[54]

Skituren over fjellet[rediger | rediger kilde]

Birkebeinerne på ski over fjellet med Håkon Håkonsson. Malt av Knud Bergslien

Høsten 1204 gjorde Trond og Erlend seg klare til å smugle Inga og Håkon ut av Borgarsyssel. Julaften kom de til Hamar, hvor de møtte to av birkebeinerne sysselmenn. Birkebeinerne var på vakt, for det var mange baglere også på Opplandene. Biskop Ivar av Hamar fikk høre at kongssønnen var i byen, og inviterte ham og moren til seg. Birkebeinerne stolte ikke på biskopen, og reiste så fort de kunne videre til Lillehammer. Herfra ville de videre til Trondheim, men været var svært dårlig, med mye frost og snø. Birkebeinerne bestemte seg derfor for å sende sine to beste skiløpere, Torstein Skjevla og Skjervald Skrukka, i forveien på ski gjennom Østerdalen med kongssønnen. De to birkebeinerne fikk med seg to bønder som var kjente i området. Likevel fant de ikke frem til bygden de skulle til, og måtte overnatte i ei løe på fjellet. Forfatter av Håkon Håkonssons saga, Sturla Tordsson forteller at det ikke fantes mat til den lille Håkon, så birkebeinerne måtte bare smelte litt snø i munnen på ham.[55] Sturla sammenligner ferden med Olav Tryggvasons flukt som barn fra Gunnhild Kongemor og mennene hennes. Sturla diktet dette kvadet om ferden, som han gjengir i sagaen:[56]

Dengang edlingen viste han var
Tryggves navngjetne ætling,
da den framråde fyrstes
barn for ufred flyktet.

Da baglerne fikk høre at Trond prest hadde reist fra Borgarsyssel til Opplandene, og at han hadde med seg en kongssønn, sendte de åtte høvdinger ut for å lete etter gutten. Men da baglerne kom til Hedmark, hadde birkebeinerne Torstein og Skjervald allerede dratt over fjellet med Håkon, og på grunn av det dårlige været ville ikke baglerne prøve å reise etter dem. Da birkebeinerne og Håkon kom til Østerdalen der det var flere folk, sluttet flere menn seg til dem, blant annet sysselmennene Sæming og Torbrand Svarte. Til slutt kom birkebeinerne og Håkon frem til Ålen øverst i Gauldalen, og kongssønnen var reddet for denne gang. I Trondheim ble Håkon godt mottatt av kong Inge, siden birkebeinerne hadde vært glade i Håkons far og farfar.[57]

Kong Inge dør, Håkon Håkonsson blir konge[rediger | rediger kilde]

Kong Håkon Håkonsson, tegning fra Flatøybok

21. april 1217 døde kong Inge.[58] Det ble nå diskusjon blant birkebeinerne om hvem som skulle bli deres neste konge, for de hadde flere kandidater. Inge etterlot seg sønnen Guttorm, som da var 11 år gammel. Inges halvbror, Skule Bårdsson, mente nevøen burde bli konge etter sin far. Mange mente også at Skule selv burde bli konge, han som var den avdøde kongens bror. Men mesteparten av hirden ønsket Håkon Håkonsson som konge.[59] Håkon ble tatt til konge på Øretinget samme år, 13 år gammel.[60] Skule Bårdsson ble Håkons jarl, og siden Håkon var midreårig, var det Skule som var landets reelle riksstyrer.[61]

Baglerne oppløses[rediger | rediger kilde]

Samme år som Håkon ble tatt til konge døde også Filippus Simonsson, baglerkongen. Baglerne var nå uten konge. Da Håkon Håkonsson og Skule jarl fikk høre at Filippus var død, handlet de raskt. Motivasjonen var å hindre at baglerne fant seg en ny konge og at flokken deres skulle bli sterkere igjen. Baglerne og birkebeinerne møttes på Nøtterøy. Her ble det satt grid (våpenhvile, nådetilsagn) mellom partene. Håkon og Skule tilbød dem å bli håndgagne menn hos birkebeinerne, men på grunn av det langvarige fiendskapet mellom de to partene, tok ikke baglerne sjansen på det. De ble enige om at baglerne den følgende vinteren skulle fortsette å ha de syslene som Filippus hadde hatt, men at de skulle slutte fred året etter. Så ble Håkon Håkonsson tatt til konge også i Viken, først på haugating og deretter på borgarting.[62] Året etter, i 1218, besluttet baglerhøvdingene å legge ned flokken og bli Håkon Håkonssons menn.[63] Med dette var en 22 år lang strid over.

Samlingen av baglerne og birkebeinerne om Håkon Håkonsson hadde flere årsaker. De mektige kirkelederne hadde i flere år vært pådrivere for forsoning, som ved Kvitsøyforliket. Dette forliket la grunnlaget for samlingen ti år senere. Man tror også at de mektige høvdingene hos både baglere og birkebeinere ønsket å sikre posisjonene sine og hadde større fordel av fred enn av konflikt. Konflikten mellom baglerne og birkebeinerne var også i stor grad en regional konflikt - birkebeinerne dominerte i Trøndelag og på Vestlandet, mens baglerne regjerte på Østlandet. De av baglerne som besluttet å legge ned flokken og gå over til birkebeinerne, virker å ha vært en ganske liten gruppe mektige menn, flere av dem med slektstilknytning til Magnus Erlingsson og med geografisk tilknytning til Vestlandet. For dem var det neppe vanskelig å gi opp baglernes «Østlandsrike». På den andre siden var det en gruppe baglere med geografisk tilknytning til Østlandet. For dem ble overgangen til et samlet birkebeiner-Norge ikke fullt så enkel. Flere av dem fikk redusert eller ingen innflytelse under kong Håkon Håkonsson. Et nytt opprør var på vei.[64]

Birkebeinernes kamp mot ribbungene[rediger | rediger kilde]

Ribbungene stod for det siste store opprøret mot birkebeinerne, som pågikk fra 1219-1227. Navnet fikk gruppen etter kongsemnet, Sigurd Ribbung («røver»). Gudolf av Blakstad var ribbungenes fremste leder. Gudolf var tidligere bagler, men var blant dem som overgav seg til kong Håkon og birkebeinerne etter at baglerpartiet ble lagt ned.[65] Imidlertid var Gudolv blant de Østlands-tilknyttede baglerne som fikk redusert sin innflytelse etter baglernes nederlag. Gudolf fikk ikke den posisjonen han ønsket seg hos birkebeinerne, og året etter sendte han menn til Danmark for å lete etter en gutt som skulle være sønn av den tidligere baglerkongen Erling Steinvegg. Denne gutten var Sigurd Ribbung, som da skal ha vært 17 år gammel. Gudolf ble Sigurds hovedrådgiver.[66]

Ribbunene fikk stor oppslutning på Østlandet. Det var først i midten av 1220-årene at Håkon Håkonsson og Skule satte inn kreftene mot ribbungene. Etter dette mistet ribbungene mye støtte, fordi krigførende flokker førte til store belastninger for bøndene.[67] Sigurd var ribbungenes konge til han døde i 1226.[68] Etter hans død ble Knut Håkonsson, sønn av birkebeinerhøvdingen Håkon Galen, tatt til konge.[69] Da birkebeinerne til slutt nedkjempet ribbungene i 1227, ble Knut en av kong Håkons menn.[70]

Ribbungenes fall i 1227 kan på mange måter regnes som slutten på borgerkrigstiden, selv om mindre opprør fortsatte frem til 1240. I løpet av tiden fra Kvitsøyforliket i 1208 og til nedkjempelsen av ribbungene, ble det norske aristokratiet bestående av stadig færre og mektigere personer. Toppsjiktet ble etterhvert så dominerende at opprørsgrupper ikke greide å true deres posisjon. Mer fredelige tider og mektigere aristokrati førte til fastere strukturer rundt enekongedømmet.[71]

Skule Bårdsson[rediger | rediger kilde]

Hertug Skule

Håkon Håkonssons forhold til jarlen Skule Bårdsson ble stadig mer konfliktfylt etterhvert som Håkon ble voksen. Håkon ble forlovet med Skules datter Margrete i 1219, i håp om at dette skulle forbedre forholdet mellom konge og jarl.[72] De giftet seg i 1225.[73] Forlovelsen og det senere giftermålet mellom Håkon og Margrete forbedret ikke forholdet mellom Håkon og Skule. Skule fikk også sin posisjon redusert på et høvdingmøte i Bergen, ledet av erkebiskopen Guttorm. På møtet ble Skule gitt kontroll over et mindre område enn før, og i tillegg ble han forpliktet til å hjelpe Håkon med en hær overalt i landet.[74] Omtrent på samme tid gav Håkon også erkebiskop Guttorm rett til å slå egen mynt, noe som må ha vært en del av en strategi for å få erkebiskopen mer positivt innstilt til Håkon.[75]

I 1233 fikk Skule sin stilling ytterligere svekket, idet han måtte gi fra seg retten til direkte styring over landet. Skule skulle bare få skatteinntektene, men ikke ha reell styringsmakt.[76] Skule ble rådet til å gå med på dette, for fredens skyld. Skule samlet til seg flere nye menn som skulle være håndgagne hos ham. Birkebeinerne kalte Skules menn for vårbelger. Ifølge sagaforfatter Sturla Tordsson, var det «disse mennene som egget jarlen så sterkt til å begynne ufred, han skulle ikke la kong Håkon sitte i hans, jarlens, brorsarv, sa de. Jarlen gav altfor mye etter for deres overtalelser, som det siden skulle vise seg.»[77]

I et forsøk på å rette opp i det stadig skjevere maktforholdet, gav kong Håkon Skule tittelen hertug i 1237, som den første i landet.[78] Selv om Skule fikk imponerende titler, ble hans reelle makt mindre og mindre. Til slutt gjorde han opprør.

Skules opprør mot Håkon Håkonsson[rediger | rediger kilde]

I 1239 gjorde Skule åpent opprør mot Håkon, som Skule mente hadde ranet ham for hans brorsarv (kong Inge hadde vært Skules halvbror). Skule lot seg til til konge på Øretinget i november 1239.[79] Senere ble han også tatt til konge i Oslo.[80] Året etter, i 1240, ble Skule og de mennene som var med ham drept etter slaget i Oslo. Skule flyktet til Trondheim og forskanset seg i Elgeseter kloster. Birkebeinerne satte fyr på klosteret og tvang slik Skule ut og drepte ham. Skules siste ord skal ha vært: «Hugg meg ikke i ansiktet, det er ikke skikk å gjøre det med høvdinger!»[81] Med dette var 110 år med borgerkrig i Norge over.

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Skules fall representerte den endelige slutten på striden om det norske kongedømmet. Birkebeinerne, som startet som en fattig opprørsflokk, endte altså opp som Norges ubestridte herskere. Med Håkon Håkonssons enekongedømme ble den såkalte «norske gullalderen» innledet. Håkon ble kronet og salvet til konge 29. juli 1247, av Pavens utsending, kardinal Vilhelm av Sabina. Håkon førte en aktiv utenrikspolitikk, og han hadde mye kontakt med både den engelske kongen og den tysk-romerske keiseren. Både Grønland og Island ble under Håkon en del av Norgesveldet.[82]

Håkons etterkommere satt med makten i Norge frem til kongefellesskapet med Sverige i 1319.

Birkebeinerkongene[rediger | rediger kilde]

Andre birkebeinerhøvdinger[rediger | rediger kilde]


Moderne bruk av navnet[rediger | rediger kilde]

Også skiløperen i kommunevåpenet til Lillehammer skal minne om da birkebeinerne reddet Håkon Håkonsson fra baglerne. Våpenskjoldet ble godkjent i 1898.

I moderne tid avholdes skirennet Birkebeinerrennet, sykkelrittet Birkebeinerrittet og Birkebeinerløpet fra Østerdalen til Gudbrandsdalen hvert år, til minne om ferden i 1206 da Torstein Skevla og Skjervald Skrukka hadde med den to år gamle Håkon Håkonsson for å redde ham fra Baglerne som hadde kontroll over området der han ble født.

Årlig siden 1973 har skirennet American Birkebeiner (populært kalt Birkie) vært arrangert i Wisconsin, USA.[trenger referanse]

Birkebeinerne var et realityprogram som gikk på TVNorge i 2007.

Film[rediger | rediger kilde]

I 2016 ble en film om reisen til birkebeinerne Torstein Skevla og Skjervald Skrukka som reddet Håkon Håkonsson fra baglerne laget. Kristofer Hivju og Jakob Oftebro har hovedrollene som de to birkebeinerne. Pål Sverre Hagen står også på rollelista. Filmen regisseres av Nils Gaup og har premiere på norske kinoer 12. februar 2016.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Snorre, Magnus Erlingssons saga, kap. 36
  2. ^ Jon Vidar Sigurdsson (1999): 112
  3. ^ Jon Vidar Sigurdsson (1999): 113-114
  4. ^ Snorre, Magnus Erlingssons saga, kap. 36
  5. ^ Fagerskinna, kap. 122
  6. ^ Snorre, Magnus Erlingssons saga, kap. 43
  7. ^ Snorre, Magnus Erlingssons saga, kap. 36
  8. ^ Snorre, Magnus Erlingssons saga, kap. 37
  9. ^ Snorre, Magnus Erlingssons saga, kap. 38-40
  10. ^ Snorre, Magnus Erlingssons saga, kap. 41, Fagerskinna, kap. 127. Sistnevnte utdyper at Øystein ble tatt til konge på Øretinget, Snorre skriver bare at Øystein "ble tatt til konge der" (altså i Trondheim)
  11. ^ Snorre, Magnus Erlingssons saga, kap. 42
  12. ^ Snorre, Magnus Erlingssons saga, kap. 43
  13. ^ Krag (2000): 118
  14. ^ Jon Vidar Sigurdsson (1999): 121-122
  15. ^ Sverres saga, kap. 6
  16. ^ Sverres saga, kap. 7
  17. ^ Sverres saga, kap. 8-9
  18. ^ Sverres saga, kap. 10-11
  19. ^ Sverres saga, kap. 12
  20. ^ Sverres saga, kap. 24
  21. ^ Sverres saga, kap. 30-33
  22. ^ Sverres saga, kap. 36
  23. ^ Sverres saga, kap. 39
  24. ^ Sverres saga, kap. 84-94
  25. ^ Jon Vidar Sigurdsson (1999): 122
  26. ^ Jon Vidar Sigurdsson (1999): 122
  27. ^ Sverres saga, kap. 101
  28. ^ Sverres saga, kap. 109
  29. ^ Jon Vidar Sigurdsson (1999): 122-123
  30. ^ Sverres saga, kap. 129
  31. ^ Sverres saga, kap. 130
  32. ^ Sverres saga, kap. 134-136
  33. ^ http://www.aftenposten.no/fakta/innsikt/Lette-i-bronn_-tror-de-fant-birkebeiner-fra-1197-7748762.html
  34. ^ https://www.nrk.no/trondelag/sensasjonelt-arkeologisk-funn-i-trondheim-1.12988032
  35. ^ Sverres saga, kap. 179-180
  36. ^ Sverres saga, kap. 181
  37. ^ Jon Vidar Sigurdsson (1999): 124
  38. ^ Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 6
  39. ^ Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 7
  40. ^ Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 8-9
  41. ^ Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 10
  42. ^ Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 11-12
  43. ^ Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 13
  44. ^ Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 16
  45. ^ Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 20
  46. ^ Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 21
  47. ^ Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 23
  48. ^ Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 26
  49. ^ Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 30-31
  50. ^ Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 35
  51. ^ Jon Vidar Sigurdsson (2008): 100
  52. ^ Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 35
  53. ^ Håkon Håkonssons saga, kap 1
  54. ^ Håkon Håkonssons saga, s. 19
  55. ^ Håkon Håkonssons saga, s. 19-20
  56. ^ Håkon Håkonssons saga, s. 21
  57. ^ Håkon Håkonssons saga, s. 21-23
  58. ^ Håkon Håkonssons saga, s. 33
  59. ^ Håkon Håkonssons saga, s. 34
  60. ^ Håkon Håkonssons saga, s. 39
  61. ^ Jon Vidar Sigurdsson (1999): 124
  62. ^ Håkon Håkonssons saga, s. 47-49
  63. ^ Håkon Håkonssons saga, s. 63-64
  64. ^ Krag (2000): 130-131
  65. ^ Håkon Håkonssons saga, s. 64
  66. ^ Håkon Håkonssons saga, s. 69-70
  67. ^ Krag (2000): 131
  68. ^ Håkon Håkonssons saga, s. 151
  69. ^ Håkon Håkonssons saga, s. 152
  70. ^ Håkon Håkonssons saga, s. 167-169
  71. ^ Krag (2000): 131
  72. ^ Håkon Håkonssons saga, s. 69
  73. ^ Håkon Håkonssons saga, s. 135
  74. ^ Håkon Håkonssons saga, s. 105-106
  75. ^ Krag (2000): 132
  76. ^ Håkon Håkonssons saga, s. 182-185
  77. ^ Håkon Håkonssons saga, s. 193-195
  78. ^ Håkon Håkonssons saga, s. 200
  79. ^ Håkon Håkonssons saga, s. 208-211
  80. ^ Håkon Håkonssons saga, s. 236
  81. ^ Håkon Håkonssons saga, s. 269-270
  82. ^ Krag (2000): 133-137

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Primærkilder[rediger | rediger kilde]

Historieverk[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]