Birkebeinerne

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Knud Bergsliens maleri «Birkebeinerne» (1869) viser birkebeinerne Torstein Skevla og Skjervald Skrukka som flykter fra baglerne med den vesle Håkon Håkonsson, kongssønnen, til birkebeinernes «hovedstad» Nidaros i 1206. Håkon IV ble født 1204 og var konge fra 1217 til 1263.

Birkebeinerne (norrønt: birkibeinar) var en politisk gruppering i borgerkrigstiden i Norge. De startet som en opprørsflokk rundt tronpretendenten Øystein Møyla i midten av 1170-årene, med basis i Trøndelag. Med kong Sverre Sigurdsson kom birkebeinerne til makten i 1184, men fikk ikke full kontroll over landet før valget av Sverres sønnesønn, kong Håkon Håkonsson i 1217.

Under borgerkrigstiden var det strid om hvem som skulle være norsk konge. Til grunn for kampene lå også klare økonomiske interesser: etter vikingtoktenes slutt ble sysler og embeder den viktigste inntektskilden for aristokratiet. I denne situasjonen ble økonomisk maktkamp utspilt gjennom å støtte et nytt kongsemne som kunne begunstige sine støttespillere med jord og embeder. Birkebeinerne kjempet mot en rekke andre grupper som stilte seg bak sine egne kongsemner. Birkebeinernes mest kjente motstandere var Lendmannspartiet, Baglerne og Ribbungene. Sistnevnte fulgte etter de mindre kjente Kuvlungene og Øyskjeggene, og ble etterfulgt av Vårbelgene – også dette opprørsflokker fra Østlandet. Kampene mellom birkebeinerne og de andre flokkene – birkebeinernes aktive periode – foregikk over et tidsrom på rundt 40 år. Lendmannspartiet med kong Magnus Erlingsson ble nedkjempet i 1184, hvorpå kuvlungene reiste seg i Viken samme år. Biskop Nikolas organiserte baglerne i 1196, som etter lang tids borgerkrig overgav seg til birkebeinerne i 1218 ved et forlik som skapte nye opprørsflokker. Under kongsemnet Sigurd Ribbung vant ribbungene sterkt fram på Østlandet fra 1221, men led nederlag i 1227. Et siste opprør av Håkon Håkonssons svigerfar Hertug Skule, støttet av opprørsflokken Vårbelgene på Agder, mislyktes i 1240. Dette regnes vanligvis som slutten på borgerkrigstiden. Birkebeinerne og deres etterkommere satt med makten til 1319, da Norge og Sverige inngikk kongefellesskap etter Håkon V Magnussons død.

Birkebeinerne var kristne, men stod i et motsetningsforhold til makthaverne innenfor kirken, som på denne tiden vokste fram som en maktfaktor i hele Europa. Birkebeinerkongen Sverre Sigurdsson lå i strid med både den norske erkebiskopen Øystein Erlendsson og pave Innocens III – og birkebeinernes fremste motstandere, baglerne, var ledet og støttet av de norske biskopene. Striden bygde på uenighet om kongen eller erkebiskopen skulle bestemme over kirkens gods, embeder og skatteinntekter. Sverre og birkebeinerne ville ha en nasjonal kirke med kongen som overhode, mens biskopene ønsket en selvstendig kirke der erkebiskopen kun stod i underordningsforhold til paven. Sverre anerkjente riktignok at erkebiskopen utnevnte biskopene, men det skulle skje sammen med folket, og Kongen skulle ha et avgjørende ord sammen med erkebiskopen. Andre viktige stridstema vokste fram da erkebiskop Øystein døde og hans ønskede etterfølger Eirik Ivarsson angrep Sverre og birkebeinerne med et klassisk gregoriansk kirkeprogram som hevdet Kirkens makt over Kongens. Særlig etter 1188 gikk striden over i en type maktkamp mellom konge og erkebiskop som mange steder kom i kjølvannet av den opprivende investiturstriden i høymiddelalderens Europa. Slik var utviklingen parallell med forhold i Danmark, hvor Kirke og kongemakt utkjempet mange av de samme konfliktene under paveperioden til Innocens III.

Birkebeinernes «hovedstad» ble etterhvert Trondheim, og det var i Trøndelag de hadde mest støtte. Lendmannspartiet var for det meste vestlendinger, mens baglerne og ribbungene hovedsakelig var fra Østlandet. Et delt område var Agder, og mye tyder på at lendmannspartiet stod sterkt her, men at birkebeinerne senere dominerte i den vestlige delen, og baglerne i den vestlige.

Birkebeinernes politiske ståsted[rediger | rediger kilde]

Birkebeinerne var en politisk gruppering, men ikke i moderne forstand – de hadde ingen uttalt felles ideologi eller syn på hvordan samfunnet burde organiseres. I samtiden kaltes birkebeinerne en flokk, på samme måte som de mange gruppene de kjempet mot. Det birkebeinerne og motstanderne deres først og fremst var opptatt av, var hvem som hadde rett til å bli Norges konge. Skillelinjene gikk hovedsakelig mellom to ætter; etterkommere av Sigurd Jorsalfare, og etterkommere av Harald Gille og hans sønner. Sigurd og Harald var sannsynligvis halvbrødre. Magnus Erlingsson var dattersønn av Sigurd, og Sverre hevdet å være sønn av Haralds sønn, Sigurd Munn. Birkebeinernes senere motstandere støttet alle etterkommerne til Magnus.[1]

Konflikten med Kirken[rediger | rediger kilde]

Øystein Erlendsson var en av Sverres fremste kirkelige motstandere

I tillegg til ættespørsmålet, vokste Kirken fram som en sterk maktfaktor i middelalderen, som del av en enhetlig politisk organisasjon ledet av Paven i Roma. I 1161 gikk erkebiskop Øystein Erlendsson med på å kongekrone Magnus Erlingsson, som riktignok var dattersønn av Sigurd Jorsalfare, men ikke kongssønn og dermed ikke rettmessig tronarving etter den verdslige tradisjonen. Da erkebiskop Øystein gikk med på å krone Magnus, var det for å sikre fred og styre etter Kirkens kristne lover som en rex justus, og først og fremst bringe fred.[2] Erkebispen representerte Kirken, som så det som en hovedoppgave å få slutt på ufredstiden og lovløsheten som hersket i det hedenske samfunnet. I og med at Magnus Erlingsson ikke var av rettmessig kongsbyrd ifølge den verdslige rettsordningen, innebærer det at Kirkens fremste representant satt den verdslige maktordningen til side og stilte Kirkens autoritet bak kroningen. Både erkebiskopen og kongsemnet viste til arven etter Olav den hellige i sine taler. Av verdslig makt forsøkte Magnus og faren Erling Skakke også å få støtte av danskekongen Valdemar.[3]

Selv om birkebeinerne ikke hadde noen politisk ideologi, brukte de også propaganda i kampen om det norske kongedømmet. Etter kristningen brukte kongene og kongsemnene ofte myten om Olav den hellige for å rettferdiggjøre sine krav på tronen. Da Sverre kjempet mot Magnus Erlingsson, fremstilte han seg som Olav den helliges etterfølger og arvtaker. Sverre mente altså at han hadde rett til å bli norsk konge fordi han, i motsetning til Magnus, var utvalgt av Olav den hellige. Som «bevis» hevdet Sverre at Olav hadde kommet til ham i en drøm, gitt ham våpen og utpekt ham til sin forkjemper.[4] Det fantes altså en myte om Olav den hellige som «Norges evige konge», som birkebeinerne brukte i kampen mot sine motstandere.[5] Tidlig i sin tronkamp blandet Sverre også sammen kirkelige og verdslige maktgrunnlag - ved å hevde at Paven i Roma hadde gitt Sverres mor Gunnhild syndsforlatelse gjennom skrifte, og at Paven da skal ha oppfordret henne til å fortelle sønnen at han var av kongsætt slik at en ekte kongssønn kunne bli norsk konge.[6] Et annet middel for å fremme kongskrav var historieskriving - både Sverre og sønnesønnen Håkon lot skrive sine sagaer, Sverres saga og Håkon Håkonssons saga. Sverre fikk også skrevet En tale mot biskopene, etter at han ble bannlyst av Paven. I skriftet skyldte Sverre på de norske biskopene for bannlysningen.[7]

Mot slutten av birkebeinerperioden ble det tydeligere hva maktkampen mellom Kirke og kongemakt bestod i. Ved erkebiskop Øystein Erlendssons død i 1188 gikk embedet til Stavangerbispen Eirik Ivarsson. Han var skolert ved det gregorianske Sankt Victor-klosteret i Paris, og gikk straks i gang med å gjennomføre det etterhvert vanlige stridsrepertoaret i de europeiske konfliktene med kongemakten: Økte kirkebøter, egen utnevning av biskoper, eget hærfølge, direkte kirkelig makt over alle kapell og stormannskirker. Som makt bak kravet nektet erkebiskop Eirik å krone Sverre til konge.[8] Paralellen til den forutgående investiturstriden er sterk, slik denne stridens grunnlag ble videreført blant andre av erkebiskop Eiriks store teologiske forbilde, Sankt Victor:

«Så meget mer opphøyet som det åndelige liv er enn legemets liv, så meget høyere rager den geistlige makt opp over den verdslige i verdighet og ære. For den geistlige makt har å innsette den verdslige makt, for at den kan være, og å dømme den, om den ikke er god. Men den er selv innsatt av Gud, og om den viker av fra den riktige vei, kan den dømmes av Gud alene.»[9]

I sin første preken som erkebiskop i Nidaros gikk Eirik Ivarsson til angrep på birkebeinerne, og henviste til at Sverre ikke var ektefødt i hellig ekteskap. Her støtte Kirkens og kongsmaktens ideologi sammen langs en ny akse - Sverres kongsverdighet avhang ikke av om han var kongssønn, men om han var født innenfor ekteskap. Men til grunn for konflikten lå altså dypere økonomiske interesser knyttet til bøter og kirkeytelser, eierskapet over kirker og bispestillinger, til og med erkebispens rett til å stille 90 hirdmenn i stedet for de lovfestede 30. Et annet spørsmål gjaldt kirkens domsmakt i egne indre saker.

Konflikten mellom Kirke og kongsmakt var minst like intens i Danmark, hvor nesten kontinuerlig arvefølgestrid og borgerkriger tidvis ble avgjort ved at Kirken aktivt valgte side i stridighetene. Fra ca 1050-1250 lå Kongen i latent strid med den stedlig kirkeadministrasjon, hvor straffesystem, kirkeskatt (Peterspænge) og lokalt presteunderhold var viktige stridstema.[10] Fra omkring 1250 ble striden ytterligere tilspisset, da biskopene vedtok den såkalte Vejlekonstitutionen som truet Kongen med å nekte geistlige tjenester og handlinger, etterfulgt av flere tilfeller hvor erkebiskopen nektet å krone danske konger.[11]

Den økonomiske maktkampen[rediger | rediger kilde]

Mynter utsendt av kong Sverre

I starten var birkebeinerne bare en fattig opprørsflokk, navnet kom av bjørkeneveret de brukte som skog, og mange var omstreifere eller fredløse. Deres første mobiliseringsmøte i 1177 fant sted i Värmland i Sverige, hvor de også etterhvert høstet politisk støtte fra både lendmenn og konge. Mange trøndere som støttet birkebeinerne var misfornøyde med å miste sysler og makt de hadde fått av Øystein Møyla. Etter at vikingtiden med sine lønnsomme plyndringstokter var over på slutten av 1000-tallet, trengte aristokratiet nye måter å få inntekter på, slik at de kunne opprettholde sin livsstil. Ifølge historiker Sverre Bagge var borgerkrigene en løsning på denne krisen. Krigene førte til større økonomisk overskudd hos kongemakten. Aristokratiet kunne søke seg til kongens tjeneste og få lønnsomme embeter som lendmenn eller sysselmenn.

Birkebeinerne hadde tidlig livnært seg på plyndring, først på Trøndelagskysten, og siden fra bøndene utover i landet ettersom de la det under seg.[12] Samtidig hadde både birkebeinerne og senere opprørsfokker stor appell i Indre Østlandet og Värmland, et område som var mindre rikt enn de flatere landbruksbygdene nærmere kysten. Under borgerkrigene ble birkebeinerne direkte forespeilet både plyndringsgods, sysler og embeder som belønning for å støtte Sverre. Ved angrepet på Nidaros sommeren 1177 mottok hver birkebeiner løfte om belønning før kampen:

«Dere skal få vite hva dere sloss for: Den som feller en lendmann og har vitner på det, han skal bli lendmann; hver mann skal få rang som han selv rydder seg rom til, den blir hirdmann som dreper en hirdmann,; han skal også få ære og andre gode ting av oss.»[13]

Programmet er dermed et klassisk førstatlig plyndringsløfte, og løfte om at birkebeinerne skal få erstatte det sittende aristokratiet og selv bli aristokrati.

Først med kong Sverre begynte birkebeinerne å bli betydelige utfordrere til kampen om det norske kongedømmet. Sverre var en svært dyktig hærfører, og selv med langt færre mann enn motstanderen greide han å gå seirende ut av kampene.[14] I starten fikk birkebeinerne liten støtte hos bøndene, og måtte derfor satse på mange profesjonelle krigere. Nettopp dette ble da også trolig årsaken til at birkebeinerne vant frem.[15] Bøndene utgjorde imidlertid en stor del av hæren hos både birkebeinerne og motstanderne deres. Fordi bøndene var så viktige, turde ikke kongene presse dem for hardt for skatter og avgifter, men krig betydde uansett utgifter for bøndene. Derfor ønsket bøndene fred, og støttet av den grunn gjerne den til enhver tid sittende kongen.

Etter slaget ved Fimreite i 1184, der birkebeinerne drepte kong Magnus Erlingsson, ble også mesteparten av det norske aristokratiet, mennene som hadde støttet Magnus, drept. Nå ble birkebeinerne i stor grad det nye aristokratiet. Mens det gamle aristokratiet hadde vært mer selvstendige rikmannsslekter som hadde skapt sin egen posisjon forholdsvis uavhengig av kongemakten, ble det nye aristokratiet i langt større grad et tjenestearistokrati: personer uten lokale maktposisjoner, som var avhengige av kongens støtte for å opprettholde sin nye posisjon, og derfor langt mer lojalt mot kongemakten. Slik var borgerkrigene med på å styrke kongemaktens - birkebeinernes - posisjon.[16]

Selv om birkebeinerne måtte fortsette å kjempe mot nye utfordrere etter slaget ved Fimreite, var det stort sett de som hadde kontrollen over mesteparten av Norge etter dette. Trøndelag var birkebeinernes hovedområde, men etter slaget ved Fimreite fikk de også kontrollen over Vestlandet. Det var bare Viken og Opplandene (Østlandet) som gjenstod. Disse områdene fikk birkebeinerne kontroll over med Sverres sønn Håkon Sverresson, men mistet den igjen etter hans tidlige død. Dermed ble det først etter ribbungenes nederlag i 1227 at birkebeinerne fikk kontrollen over hele Norge.

Kilder til birkebeinernes historie[rediger | rediger kilde]

Hovedkildene til informasjon om birkebeinerne er kongesagaene Sverres saga, Baglersagaene og Håkon Håkonssons saga. Birkebeinerne omtales også helt på slutten av Fagerskinna, og i Magnus Erlingssons saga i Heimskringla. Det er Snorre som i sistnevnte saga kommer med forklaringen på birkebeinernes navn: «de spente never om leggene, så da kalte bøndene dem for birkebeiner».[17]

Sverres saga, Baglersagaene og Håkon Håkonssons saga er samtidssagaer. Det betyr at de ble skrevet ned kort tid etter begivenhetene som fant sted. Forfatteren av Baglersagaene er ukjent, men forfatterne av Sverres saga og Håkon Håkonssons saga er henholdsvis Karl Jonsson og Sturla Tordsson, begge islendinger. Disse sagaene er offisiell historieskrivning og talerør for birkebeinerkongedømmet. Sagaene er derfor preget av å ville fremstille birkebeinerne i et positivt lys. På tross av dette regnes samtidssagaer for å være rimelig pålitelige historiske kilder, og de utmerker seg ved detaljrik fremstilling og mange rimelig sikre enkeltopplysninger.[18]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

I borgerkrigstiden, som ble innledet etter Sigurd Jorsalfares død i 1130, kjempet ulike fraksjoner av kongssønner og stormenn om kongemakten. Mye tyder på at borgerkrigene oppstod på grunn av konkurransen mellom lendmennene som støttet enten Harald Gille eller Magnus Blinde, henholdsvis bror og sønn av Sigurd. Etter Harald Gilles død ble de tre sønnene hans, Øystein Haraldsson, Sigurd Munn og Inge Krokrygg, konger, men de var svært unge, og det var lendmennene som styrte på vegne av dem.[19] Kort tid etter oppstod lendmannspartiet, forløperen til baglerne, i kretsen rundt kong Inge. Den viktigste mannen her var Erling Skakke. Inges brødre ble drept, og stormenn fra Trøndelag, Opplandene og Viken samlet seg om Sigurds sønn Håkon Herdebrei. Etter kong Inges fall fikk Erling Skakke gjort sin da fem år gamle sønn, Magnus Erlingsson, til konge, og Håkon ble drept.[20] Magnus ble enekonge, men flere opprørere begynte å samle seg. Det er i denne situasjonen at birkebeinerne oppstod.

De første birkebeinerne[rediger | rediger kilde]

Det er Snorre som er hovedkilden til opplysninger om birkebeinernes første tid. Snorre forteller om Øystein Øysteinsson, sønnen til kong Øystein Haraldsson. I 1174, da Øystein var 16-17 år gammel, dro han til den svenske stormannen Birger Brosa, som var gift med Øysteins tante Brigida Haraldsdatter, for å få hjelp til å ta opp kampen mot Erling Skakke og sønnen hans. Øystein inngikk vennskap med Birger og Brigida, og Birger lovte ham både penger og menn. Om vinteren reiste Øystein til Norge og samlet folk, og fikk mange støttespillere. Men de hadde lite penger og måtte plyndre for å overleve, noe som førte til at både lendmenn og bønder samlet folk mot dem.[21] Ikke minst plyndret de mange handelsskip og jekter langs kysten av Trøndelag i denne tidlige perioden.[22]

Forfatteren av Fagerskinna skriver: «De var helst unge folk, menn røynt bedre med styrke enn med vett».[23] Snorre skriver at «De var harde og våpendjerve menn, ikke så lite villstyrige, de fór voldsomt og rasende fram når de mente de hadde stor styrke. I flokken hadde de bare få slike som kunne legge planer, eller som var vant til å styre landet og til å bruke loven eller til å føre en hær.»[24]

Birkebeinernes første kamper[rediger | rediger kilde]

«Birkebeinane fylte garden og kringsette loftet.» Illustrasjon av Erik Werenskiold til Magnus Erlingssons saga i 1899-utgaven av HeimskringlaSnorres kongesagaer»)

Snorre forteller at de første to årene var birkebeinerne bare i Viken (kyststrøkene på Østlandet). De skal ha holdt noen slag, og fått seier i alle.[25] Sommeren 1176 fikk de imidlertid tak i skip og seilte helt til Trondheim. Dengang var de fleste birkebeinerne folk fra Ranrike, Marker og Telemark.[26] Da birkebeinerne kom inn i byen, omringet de gården til en høvding der, Nikolas Skjaldvorsson. Birkebeinerne tilbød Nikolas og mennene hans grid (våpenhvile), men Nikolas sa nei, som førte til kamp. Der falt Nikolas, og birkebeinerne gav grid til de overlevende på gården, samt alle bymennene.[27] Deretter ble Øystein tatt til konge, og alle trønderne underkastet seg ham.[28]

Slaget på Re[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Slaget på Re

Vinteren 1177 var birkebeinerne tilbake i Viken. Det samme var kong Magnus Erlingsson, som oppholdt seg i Tønsberg sammen med Orm Kongsbror da han fikk vite at birkebeinerne var på Re (nordvest for Tønsberg). Magnus, Orm og hæren deres dro for å møte Øystein og birkebeinerne. Da birkebeinerne fikk se hæren til Magnus, stilte de seg opp til kamp. På grunn av store snømengder var det vanskelig å holde hæren samlet, og da fylkingen gikk i oppløsning, ble birkebeinerne et lett bytte for Magnus' menn. Mange birkebeinere ble drept, ette rhvert flyktet flere av dem, blant dem Øystein. Snorre forteller at han rømte inn på en gård for å be bonden der om grid, men bonden drepte ham og tok etter slaget med liket til kong Magnus, som satt inne på gården Ramnes. Inne på gården satt det også en birkebeiner, som Snorre ikke oppgir noe navn på. Da birkebeineren så liket av Øystein, tok han ei øks og fikk hugget både Magnus og Orm, men Orm greide å drepe ham. Magnus' menn forfulgte de birkebeinerne som flyktet, og drepte så mange de kunne.[29] Snorre forteller at de fleste av de overlevende birkebeinere reiste til Marker eller Telemark, og noen til Sverige.[30]

Kong Sverre[rediger | rediger kilde]

Sverre Sigurdsson

Sverre Sigurdsson er den mest kjente birkebeinerkongen. I 1176 kom Sverre til Norge fra Færøyene. Med ham tok utviklingen en ny retning. De første birkebeinerne, under Øystein Øysteinsson, var en fattig opprørsflokk og ingen reell trussel mot Magnus Erlingssons kongedømme. Under Sverre utviklet birkebeinerne seg til å bli den dominerende makten i Norge, og hans etterkommere regjerte landet gjennom Norges «gullalder».[31]

Etter slaget på Re trodde Magnus Erlingsson at hans enekongedømme var sikret. Men Sverre tok snart over som leder for birkebeinerne etter Øysteins død. I starten hadde Sverre bare et lite følge, langt færre menn enn Magnus, men han var en dyktig hærfører. Årene mellom 1177 og 1184 bestod av mange slag mellom Sverre og Magnus.[32]

Akkurat som Øystein, fikk Sverre støtte fra Birger Brosa i Sverige.[33] I påsken, 9. mars 1177 hadde Sverre med seg en hær på 400 mann til Viken, hvor han stevnet til ting og lot seg ta til konge ved et sted som heter Sørbø i Ranrike (Båhuslen).[34] I den neste tiden fór Sverre rundt og samlet tilhengere, de fleste i grensetraktene mellom Norge og Sverige, samt fra Telemark.[35] Birkebeinerne holdt flere mindre slag, både i Jemtland og i Trøndelag.[36] Deretter ble Sverre tatt til konge på Øretinget i Trondheim.[37] Slaget ved Hørte bro i 1178 ble den første av Sverres mange seire over Magnus.[38]

Slaget på Kalvskinnet[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Slaget på Kalvskinnet

I 1179 stod et stort slag mellom birkebeinerne og Magnus Erlingsson. Slaget stod ved Kalvskinnet, et område rett utenfor Trondheim. I dette slaget falt Magnus' far Erling Skakke, og en mengde andre menn fra Magnus' hær. Birkebeinerne fikk seier til tross for at de var undertallige. Magnus flyktet inn til byen, og Sverre tok flere av skipene hans.[39]

Dette slaget ble et gjennombrudd for Sverre og birkebeinerne, siden de ble ikke lenger bare sett på som en opprørsflokk. Sverre fikk stadig mer støtte. Sagaforfatter Karl Jonsson forteller at mens betegnelsen birkebeinere før hadde vært vanærende, ble det så et hedersnavn.[40] Trøndelag ble da birkebeinernes hovedområde.[41] Dette var trolig også Sverres første mål, og det ble her birkebeinerne hadde sitt hovedområde.[42] Magnus Erlingssons hovedområde var Vestlandet, og i 1180 skrev han ut leidang på Agder og nordover. Østlandet var nå et kampområde, Sverre hadde 1181-1182 få skip i Viken mens Orm Kongsbror med sin leidangsflåte herjet langs hele Skagerakjysten og skrev ut skatter fra bøndene.[43]

Slaget ved Fimreite[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Slaget ved Fimreite
Magnus Erlingssons kongehylling. Magnus ble drept av kong Sverre og birkebeinerne i slaget ved Fimreite i 1184.

I 1184 stod det siste slaget mellom birkebeinerne og Magnus Erlingsson, på Fimreite i Sogndalsfjorden. Magnus hadde 26 skip, mens Sverre hadde bare 14. Til tross for at de var underlegne i antall, greide Sverre og birkebeinerne å slå Magnus. Blant Sverres menn var den trønderske høvdingen Bård Guttormsson. I dette slaget falt Magnus Erlingsson og mange av hans fremste menn, blant annet Orm Kongsbror. Sverre ble enekonge i Norge.[44] Det er trodd at nærmere 2000 menn fra Magnus Erlingssons hær kan ha falt i slaget ved Fimreite. Dette slaget ble avgjørende for birkebeinerne - den tidligere opprørsflokken hadde blitt landets ubestridte herskere.[45]

Kuvlungene og øyskjeggene[rediger | rediger kilde]

Bare et år etter Magnus Erlingssons fall ble birkebeinerne utfordret av en ny opprørsgruppe - kuvlungene.[46] Denne opprørsgruppen oppstod i Viken, hvor en rekke høvdinger sluttet seg til en mann kalt Jon Kuvlung. Jon påstod han var sønn av den tidligere norske kongen Inge Krokrygg, og ble tatt til konge på Haugating. Birkebeinerne kalte Jon for kuvlung (av norrønt kufl - munkehette) og flokken hans for kuvlunger fordi han hadde vært munk på Hovedøya kloster. Birkebeinerne mente dette var et mer passende navn på Jon enn konge.[47] Kuvlungene fikk hovedsakelig støtte i Viken, og ifølge Sverres saga hadde de også betydelig støtte på Agder og Vestlandet.[48] Da de i 1188 forsøkte å angripe Bergen, greide birkebeinerne å slå kuvlungene og drepe Jon, og Sverre var igjen enekonge.[49] Men opprøret fortsatte under en annen opprørsflokk, øyskjeggene, som hadde tung støtte fra orknøysjarlene og støttespillere av Erling Skakke og ikke ble nedkjempet før i 1193.

Et etterspill av striden med opprørerne på 1180-tallet, var at kong Sverres angivelige bror Eirik dro til Norge og gjorde krav på kongsverdighet. Sverre gikk med på en deling hvor Eirik fikk styre Viken (kysten fra Svinesund til Ryggjarbit), men Eirik døde allerede i 1190.[50]

Birkebeinerne mot baglerne[rediger | rediger kilde]

Birkebeinerne ble dermed Norges herskere, men måtte stadig kjempe mot ulike opprørsflokker og partier som mente de hadde rett på kongemakten. Den største og mest kjente av birkebeinernes motstandere var baglerne, et opprørsparti reist av Oslo-bispen Nikolas Arnesson i 1196. Baglerne hadde i likhet med de tidligere opprørsgruppene sin hovedtyngde på Østlandet, spesielt i Viken. Samtidig hadde de støtte nedover Skagerakskysten utover Vikens gamle vestgrense ved Ryggjarbit (Breviksfjorden) - baglerne bygde leidangsskip i austre Agder og hadde støtte av høvdingen Nikolas av Lista, mens birkebeinerne under høvding Torgils Fuhund samlet leidang ved Kvinesdal.[51] Baglerne hadde også støtte fra de danske kongene, mens birkebeinerne fra sitt hovedområde i Trøndelag og på Vestlandet, fikk støtte fra medlemmer av kongsslekten Sverige.

Ruinene av Tunsberghus festning i Tønsberg

Baglerflokken tok Inge Magnusson, en påstått sønn av Magnus Erlingsson til konge. Flere norske stormenn sluttet seg til denne flokken, blant annet Reidar Sendemann og Magnus Erlingssons bror Sigurd Jarlsson.[52] Baglerne kan også betraktes som en gjenopplivning av alliansen mellom Kirkens øverste ledere, og det gamle lendmannspartiet.[53]

Den første kampen mellom birkebeinerne og baglerne stod kort tid etter, og her fikk baglerne seier. Sverre gav sønnen Sigurd Lavard skylden for tapet.[54] Året etter, 1197, stod et nytt slag mellom de to fraksjonene, denne gangen utenfor Oslo, hvor birkebeinerne seiret. Det ble stort mannefall hos begge grupper, men mest blant baglerne. Høvdingene og stormennene på hver side kom seg imidlertid uskadd unna.[55] Etter slaget flyktet baglerne til Trondheim og inntok borgen der, Sverresborg. Her røvet de alt godset de kunne finne, brente flere hus, og kastet en død birkebeiner i en brønn. Denne birkebeineren fant arkeologer under utgravninger i 2014.[56] Baglerne angrep også birkebeinerne i Bergen flere ganger. Den siste kampen mellom kong Sverre og baglerne stod om Berget, eller Tunsberghus (nå Slottsfjellet) i Tønsberg. Sverre og birkebeinerne beleiret festningen, men mens Sverre oppholdt seg der i julen 1201, ble han syk.[57] Han døde av sykdom i Bergen i mars 1202.[58]

Håkon Sverresson blir konge, birkebeinerne og baglerne forlikes[rediger | rediger kilde]

Etter Sverres død ble hans yngste sønn, Håkon Sverresson, konge over birkebeinerne. Etter råd fra faren Sverre, som hadde innsett at han kjempet en tapt kamp mot kirken, forlikte Håkon seg med biskopene. Baglerkongen Inge Magnusson døde samme år som Sverre, så både baglere og birkebeinere samlet seg om Håkon som konge.[59] Denne freden ble imidlertid kortvarig, for Håkon døde rett etter nyttår 1204. Ifølge forfatteren av Baglersagaene ble han forgiftet av sin stemor, Sverres enke Margareta Eriksdotter.[60]

Guttorm Sigurdsson blir konge[rediger | rediger kilde]

Etter Håkons død måtte birkebeinerne velge en ny konge. Siden de ikke visste om noen sønn etter Håkon Sverresson, tok de Guttorm Sigurdsson, sønn av Sverres eldste sønn Sigurd Lavard, til konge. Han var da bare fire år gammel, så Håkon Galen, nevø av Sverre, ble Guttorms jarl og i realiteten riksstyrer.[61] På samme tid tok baglerne Erling Steinvegg til konge.[62] Guttorm døde senere samme år, og birkebeineren stod igjen uten konge.[63]

Inge Bårdsson blir konge[rediger | rediger kilde]

Inge Bårdssons segl

De fleste ville at Håkon Galen skulle bli konge. Håkon var sønn av Cecilia Sigurdsdatter, datter av Sigurd Munn (som Sverre også regnet som sin far). Håkon Galens far var den svenske Folkvid lagmann. Birkebeinerne hadde flere forslag til ny konge, blant annet Inge Bårdsson. Inge var Håkon Galens halvbror - de var begge sønner av Cecilia. Inges far var høvdingen Bård Guttormsson, som tidligere hadde vært en del av kong Sverres hær. En mann som het Sigurd kongsfrende ble også foreslått, han var gift med Ingebjørg, datter av Magnus Erlingsson. Valget stod mellom Håkon, Inge og Sigurd, og bøndene skulle rå for kongevalget. De fleste likte Sigurd best, fordi han var den vennligste av dem, men de var usikre på om han var dyktig nok til å rå for landet. Lendmennene ville helst ha Håkon Galen, fordi han var en god hærfører. Dette protesterte bøndene på, de ville ikke ha en konge av gautsk ætt (fra Gøtaland, der Håkons far var fra). Dermed ble Inge sett på som det beste alternativet, idet han kom fra en av de beste ættene i Norge. Inge ble tatt til konge på Øretinget, og Håkon Galen ble igjen jarl med ansvaret for hæren.[64]


Den samme sommeren forsøkte baglerne å innta Bergen, men birkebeinerne greide å forsvare borgen.[65] Våren etter, 1205, kom birkebeinerne til Tønsberg. Baglerne besluttet at det var klokest å flykte, så de reiste til Danmark. Demed ble Inge Bårdsson tatt til konge også på Haugatinget.[66] Baglerne kom imidlertid raskt tilbake og fortsatte kampene. Birkebeinerne hadde mange speidere ute. Året etter, 1206, satt Håkon Galen i Bergen og skrev brev til Inge, som satt i Trondheim, om at baglerne var på vei. Inge kalte straks sammen hæren, og de ble enige om å holde vakt. Inges menn, med Sigvald Karl i spissen, tok ikke oppgaven alvorlig, og satt og drakk hele kvelden.[67] Samme natt inntok baglerne Trondheim, og kong Inge, som lå og sov, måtte rømme i bare undertøyet. 90 birkebeinere skal ha blitt drept.[68] Håkon Galen holdt et nytt slag mot baglerne i Bergen, og også her gikk det dårlig for birkebeinerne, som mistet 200 mann.[69] Sommeren 1207 døde baglerkongen Erling, og baglerne valgte Filippus Simonsson, biskop Nikolas' nevø, til ny konge.[70] Samme sommer satt birkebeinerne med Dagfinn Bonde i Bergen. Dagfinn skulle holde vakt over borgen, og krevde 200 mann. Det ble ikke sett på som nødvendig, og han fikk bare 100. Det skulle vise seg å være en tabbe, for baglerne kom til byen og inntok borgen og stjal en menge verdisaker. Til slutt satte de fyr på borgen.[71]

Forlik mellom birkebeinerne og baglerne[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Kvitsøyforliket

Den nye erkebiskopen, Tore, mente birkebeinerne burde forlike seg med baglerne, og han og biskop Nikolas, baglerhøvdingen, ble enige om å prøve å få istand en avtale mellom de to stridende partene. Nikolas fikk overtalt Sverres datter, Kristina, til å gå med på å forlove seg med baglernes konge, Filippus.[72] Slike arrangerte ekteskap for å forene stridende parter eller ætter var svært vanlig i middelalderen. Dersom man ikke kunne slå motstanderen, og ofte ble samarbeid foretrukked. Når to personer giftet seg, ble familiene deres måger, og var dermed moralsk forpliktet til å støtte hverandre.[73] Høsten 1208 møttes baglerne og birkebeinere på Kvitsøy i Rogaland. Erkebiskop Tore talte på Inges og birkebeinernes vegne, og biskop Nikolas på Filippus' og baglernes. Det ble bestemt at Filippus skulle ha Opplandene og Viken fra Rygjarbit til Svinesund, det vil si omtrent det som allerede var baglernes kjerneområder, og Kristina. Han måtte slutte å kalle seg konge og stå i et underordningsforhold til kong Inge. Baglerne og vikværingene fortsatte imidlertid å kalle Filippus konge slik som før.[74]

Håkon Håkonsson[rediger | rediger kilde]

Håkon Håkonsson var utenomekteskapelig sønn av Håkon Sverresson. Håkon Håkonsson ble født sommeren 1204, noen måneder etter sin fars død. På denne tiden visste ikke birkebeinerne om Håkon, og de tok altså Guttorm og senere Inge til konger. Håkons mor, Inga hadde hatt et forhold til Håkon Sverresson da han var i Borg høsten 1203.[75] Håkon ble født på gården Folkenborg i dagens Eidsberg kommune i Østfold. Dette området var, som resten av Viken, dominert av baglere, og det var fare for guttens liv dersom noen baglere fikk rede på at en birkebeiner-sønn fantes i området. Inga og Håkon bodde derfor på gården Folkenborg, hos Trond prest. Trond støttet birkebeinerne, og sammen med en bonde i nærheten, Erlend, holdt han kongssønnen mer eller mindre i skjul i nesten to år.[76]

Skituren over fjellet[rediger | rediger kilde]

Birkebeinerne på ski over fjellet med Håkon Håkonsson.

Høsten 1204 gjorde Trond og Erlend seg klare til å smugle Inga og Håkon ut av Borgarsyssel. Julaften kom de til Hamar, hvor de møtte to av birkebeinernes sysselmenn. Birkebeinerne var på vakt, for det var mange baglere også på Opplandene. Biskop Ivar av Hamar fikk høre at kongssønnen var i byen, og inviterte ham og moren til seg. Birkebeinerne stolte ikke på biskopen, og reiste så fort de kunne videre til Lillehammer. Herfra ville de videre til Trondheim, men været var svært dårlig, med mye frost og snø. Birkebeinerne bestemte seg derfor for å sende sine to beste skiløpere, Torstein Skjevla og Skjervald Skrukka, i forveien på ski gjennom Østerdalen med kongssønnen. De to birkebeinerne fikk med seg to bønder som var kjente i området. Likevel fant de ikke frem til bygden de skulle til, og måtte overnatte i ei løe på fjellet. Forfatter av Håkon Håkonssons saga, Sturla Tordsson, forteller at det ikke fantes mat til den lille Håkon, så birkebeinerne måtte bare smelte litt snø i munnen på ham.[77] Sturla sammenligner ferden med Olav Tryggvasons flukt som barn fra Gunnhild Kongemor og mennene hennes. Sturla diktet dette kvadet om ferden, som han gjengir i sagaen:[78]

Dengang edlingen viste han var
Tryggves navngjetne ætling,
da den framråde fyrstes
barn for ufred flyktet.

Da baglerne fikk høre at Trond prest hadde reist fra Borgarsyssel til Opplandene, og at han hadde med seg en kongssønn, sendte de åtte høvdinger ut for å lete etter gutten. Men da baglerne kom til Hedmark, hadde birkebeinerne Torstein og Skjervald allerede dratt over fjellet med Håkon, og på grunn av det dårlige været ville ikke baglerne prøve å reise etter dem. Da birkebeinerne og Håkon kom til Østerdalen der det var flere folk, sluttet flere menn seg til dem, blant annet sysselmennene Sæming og Torbrand Svarte. Til slutt kom birkebeinerne og Håkon frem til Ålen øverst i Gauldalen, og kongssønnen var reddet for denne gang. I Trondheim ble Håkon godt mottatt av kong Inge, siden birkebeinerne hadde vært glade i Håkons far og farfar.[79]

Kong Inge dør, Håkon Håkonsson blir konge[rediger | rediger kilde]

Kong Håkon Håkonsson, tegning fra Flatøybok

21. april 1217 døde kong Inge.[80] Det ble deretter diskusjon blant birkebeinerne om hvem som skulle bli deres neste konge, for de hadde flere kandidater. Inge etterlot seg sønnen Guttorm, som da var 11 år gammel. Inges halvbror, Skule Bårdsson, mente nevøen burde bli konge etter sin far. Mange mente også at Skule selv burde bli konge, han som var den avdøde kongens bror. Men mesteparten av hirden ønsket Håkon Håkonsson som konge.[81] Håkon ble tatt til konge på Øretinget samme år, 13 år gammel.[82] Skule Bårdsson ble Håkons jarl, og siden Håkon var mindreårig, var det Skule som var landets reelle riksstyrer.[83]

Baglerne oppløses[rediger | rediger kilde]

Samme år som Håkon ble tatt til konge døde også Filippus Simonsson, baglerkongen. Baglerne var dermed uten konge. Da Håkon Håkonsson og Skule jarl fikk høre at Filippus var død, handlet de raskt. Motivasjonen var å hindre at baglerne fant seg en ny konge og at flokken deres skulle bli sterkere igjen. Baglerne og birkebeinerne møttes på Nøtterøy. Her ble det satt grid (våpenhvile, nådetilsagn) mellom partene. Håkon og Skule tilbød dem å bli håndgagne menn hos birkebeinerne, men på grunn av det langvarige fiendskapet mellom de to partene, tok ikke baglerne sjansen på det. De ble enige om at baglerne den følgende vinteren skulle fortsette å ha de syslene som Filippus hadde hatt, men at de skulle slutte fred året etter. Så ble Håkon Håkonsson tatt til konge også i Viken, først på haugating og deretter på borgarting.[84] Året etter, i 1218, besluttet baglerhøvdingene å legge ned flokken og bli Håkon Håkonssons menn.[85] Med dette var den 22 år lange striden over.

Samlingen av baglerne og birkebeinerne om Håkon Håkonsson hadde flere årsaker. De mektige kirkelederne hadde i flere år vært pådrivere for forsoning, som ved Kvitsøyforliket. Dette forliket la grunnlaget for samlingen ti år senere. Man tror også at de mektige høvdingene hos både baglere og birkebeinere ønsket å sikre posisjonene sine og hadde større fordel av fred enn av konflikt. Konflikten mellom baglerne og birkebeinerne var også i stor grad en regional konflikt - birkebeinerne dominerte i Trøndelag og på Vestlandet, mens baglerne regjerte på Østlandet. De av baglerne som besluttet å legge ned flokken og gå over til birkebeinerne, virker å ha vært en ganske liten gruppe mektige menn, flere av dem med slektstilknytning til Magnus Erlingsson og med geografisk tilknytning til Vestlandet. For dem var det ikke vanskelig å gi opp baglernes «Østlandsrike». På den andre siden var det en gruppe baglere med geografisk tilknytning til Østlandet. For dem ble overgangen til et samlet birkebeiner-Norge ikke fullt så enkel. Flere av dem fikk redusert eller ingen innflytelse under kong Håkon Håkonsson. Dette førte til et nytt opprør.[86]

Birkebeinernes kamp mot ribbungene[rediger | rediger kilde]

Ribbungene stod for det siste store opprøret mot birkebeinerne, som pågikk fra 1219-1227. Navnet fikk gruppen etter kongsemnet, Sigurd Ribbung («røver»). Gudolf av Blakstad var ribbungenes fremste leder - han hadde vært blant de baglerne som overgav seg til kong Håkon og birkebeinerne etter at baglerpartiet ble oppløst.[87] Imidlertid var Gudolv blant de baglerne tilknyttet til Østlandet, som da fikk redusert sin innflytelse etter baglernes nederlag. Gudolf fikk ikke den posisjonen han ønsket seg hos birkebeinerne, og året etter sendte han menn til Danmark for å lete etter en gutt som skulle være sønn av den tidligere baglerkongen Erling Steinvegg. Denne gutten var Sigurd Ribbung, som da skal ha vært 17 år gammel. Gudolf ble Sigurds hovedrådgiver.[88]

Ribbunene fikk fra 1221 stor oppslutning på Østlandet, trolig også i Telemark.[89] Det var først i midten av 1220-årene at Håkon Håkonsson og Skule satte inn kreftene mot ribbungene. I 1225 jaget kpng Håkons styrker ribbungene østover langs kysten av Agder, hvor de ifølge sagaen gjorde stor skade både for kongen og for bøndene.[90] Etter dette mistet ribbungene mye støtte, fordi krigførende flokker førte til store belastninger for bøndene.[91] Sigurd var ribbungenes konge til han døde i 1226.[92] Etter hans død ble Knut Håkonsson, sønn av birkebeinerhøvdingen Håkon Galen, tatt til konge.[93] Da birkebeinerne til slutt nedkjempet ribbungene i 1227, ble Knut en av kong Håkons menn.[94]

Ribbungenes fall i 1227 regnes på mange måter som slutten på borgerkrigstiden, selv om mindre opprør fortsatte frem til 1240. I løpet av tiden fra Kvitsøyforliket i 1208 og til nedkjempelsen av ribbungene, ble det norske aristokratiet bestående av stadig færre og mektigere personer. Toppsjiktet ble etter hvert såpass dominerende at opprørsgrupper ikke greide å true deres posisjon. Mer fredelige tider og mektigere aristokrati førte til fastere strukturer rundt enekongedømmet.[95]

Skule Bårdsson[rediger | rediger kilde]

Hertug Skule

Håkon Håkonssons forhold til jarlen Skule Bårdsson ble stadig mer konfliktfylt etter hvert som Håkon ble voksen. Håkon ble forlovet med Skules datter Margrete i 1219, i håp om at dette skulle forbedre forholdet mellom konge og jarl.[96] De giftet seg i 1225.[97] Forlovelsen og det senere giftermålet mellom Håkon og Margrete forbedret ikke forholdet mellom Håkon og Skule. Avtalen var at Skule skulle styre Viken som strakk seg fra Svinesund til Ryggjarbit (Breviksfjorden), men ved utskrivingen av leidang i 1222 tok Skule kontroll over leidangen på Agder, som tilhørte Håkon Håkonssons riksdel. Ved fornyelsen av riksdelingen i 1223 krevde Skule utvidelse av sin østlige riksdel til å omfatte hele Agder vest til Åna-Sira, noe Håkon Håkonsson avslo.[98] Skule fikk også sin posisjon redusert på et høvdingmøte i Bergen, ledet av erkebiskopen Guttorm. På møtet ble Skule gitt kontroll over et mindre område enn før, og i tillegg ble han forpliktet til å hjelpe Håkon med en hær overalt i landet.[99] Omtrent på samme tid gav Håkon også erkebiskop Guttorm rett til å slå egen mynt, noe som må ha vært en del av en strategi for å få erkebiskopen mer positivt innstilt til kongen.[100]

I 1233 fikk Skule sin stilling ytterligere svekket, idet han måtte gi fra seg retten til direkte styring over landet. Skule skulle bare få skatteinntektene, men ikke ha reell styringsmakt.[101] Skule ble rådet til å gå med på dette, for fredens skyld. Skule samlet til seg flere nye menn som skulle være håndgagne hos ham. Birkebeinerne kalte Skules støttespillere for vårbelger - de hadde sitt hovedområde på Østlandetmen hadde også støttespillere i Skules lendområder på Vestlandet og i Agder.[102] Ifølge sagaforfatter Sturla Tordsson, var det «disse mennene som egget jarlen så sterkt til å begynne ufred, han skulle ikke la kong Håkon sitte i hans, jarlens, brorsarv, sa de. Jarlen gav altfor mye etter for deres overtalelser, som det siden skulle vise seg.»[103]

I et forsøk på å rette opp i det stadig skjevere maktforholdet, gav kong Håkon Skule tittelen hertug i 1237, som den første i landet.[104] Selv om Skule fikk imponerende titler, ble hans reelle makt mindre og mindre. Til slutt gjorde han opprør.

Skules opprør mot Håkon Håkonsson[rediger | rediger kilde]

I 1239 gjorde Skule åpent opprør mot Håkon, som Skule mente hadde ranet ham for hans brorsarv (kong Inge hadde vært Skules halvbror). Skule lot seg til til konge på Øretinget i november 1239.[105] Senere ble han også tatt til konge i Oslo.[106] Året etter, i 1240, ble Skule og de mennene som var med ham drept etter slaget i Oslo. Skule flyktet til Trondheim og forskanset seg i Elgeseter kloster. Birkebeinerne satte fyr på klosteret og tvang slik Skule ut og drepte ham. Skules siste ord skal ha vært: «Hugg meg ikke i ansiktet, det er ikke skikk å gjøre det med høvdinger!»[107] Med dette var 110 år med borgerkrig i Norge over.

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Skules fall representerte den endelige slutten på striden om det norske kongedømmet. Birkebeinerne, som startet som en fattig opprørsflokk, endte til slutt opp som Norges ubestridte herskere. Med Håkon Håkonssons enekongedømme ble den «norske gullalderen» innledet. Håkon ble kronet og salvet til konge 29. juli 1247, av Pavens utsending, kardinal Vilhelm av Sabina. Håkon førte en aktiv utenrikspolitikk, og han hadde mye kontakt med både den engelske kongen og den tysk-romerske keiseren. Både Grønland og Island ble under Håkon en del av Norgesveldet.[108]

Håkons etterkommere satt med makten i Norge frem til kongefellesskapet med Sverige i 1319.

Historikernes syn på birkebeinerne[rediger | rediger kilde]

Birkebeinerne og konfliktene deres med baglerne og andre grupper er et tema historikerne har hatt mange ulike meninger om. I første halvdel av 1900-tallet var mange norske historikere inspirert av marxismen, en ideologi som anser klassemotsetninger for å være drivkraften i historien. De marxistiske historikerne så på konfliktene i borgerkrigstiden som et uttrykk for kamp mellom underklassen og overklassen, altså bøndene mot stormennene, kongen og kirken. Andreas Holmsen, og senere Kåre Lunden, er de mest kjente representantene for denne synsvinkelen.

I etterkrigstiden ble den marxistiske historieskrivingen kritisert av mer empiristisk orienterte historikere. Disse var kritiske til bruk av overordnede teorier og generaliseringer, slik marxistene i stor grad brukte. Empiristene var mer opptatte av detaljer og samhandling mellom aktører. Jens Arup Seip og Knut Helle er eksempler på empiristiske historikere.

Historiker Sverre Bagge mener at begge tradisjonene har noen poenger, men er også opptatt av at man faktisk vet veldig lite om birkebeinerne og konfliktene i borgerkrigstiden. Bagge ser på striden mellom birkebeinerne og baglerne som en strid samfunnseliten imellom, ikke som en strid mellom over- og underklassen, slik marxistene gjorde.

Moderne bruk av navnet[rediger | rediger kilde]

I moderne tid avholdes skirennet Birkebeinerrennet, sykkelrittet Birkebeinerrittet og Birkebeinerløpet fra Østerdalen til Gudbrandsdalen hvert år, til minne om ferden i 1206 da Torstein Skevla og Skjervald Skrukka hadde med den to år gamle Håkon Håkonsson for å redde ham fra Baglerne som hadde kontroll over området der han ble født.

Årlig siden 1973 har skirennet American Birkebeiner (populært kalt Birkie) vært arrangert i Wisconsin, USA.[109]

Birkebeinerne var et realityprogram som gikk på TVNorge i 2007.

Filmen Birkebeinerne (2016) skildrer Torstein Skevla og Skjervald Skrukkas reise over fjellet for å redde Håkon Håkonsson fra baglerne. Kristofer Hivju og Jakob Oftebro har hovedrollene som de to birkebeinerne. Filmen ble regissert av Nils Gaup og hadde premiere 12. februar 2016.

Birkebeinerkongene[rediger | rediger kilde]

Skiløperen i kommunevåpenet til Lillehammer skal minne om da birkebeinerne reddet Håkon Håkonsson fra baglerne. Våpenskjoldet ble godkjent i 1898.

Andre birkebeinerhøvdinger[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Jon Vidar Sigurdsson (1999): 112
  2. ^ Karsten Alnæs, Historien om Norge, 1998, side 257 ff. I denne delen viser Alnæs først og fremst til Kåre Lunden og Knut Helle.
  3. ^ Antakelig var avtalen mellom Erling Skakke og Valdemar om Erlings underordning ikke et resultat av en likeverdig avtale, slik Snorre og Fagerskinna forsøker å fremstille det som, men et resultat av at Valdemar mente å ha et regulært tronkrav i Norge, og at Erling ble tvunget til å akseptere Valdemars krav. Krag (1990): 185-187
  4. ^ Sverres saga, kap. 3
  5. ^ Jon Vidar Sigurdsson (1999): 124
  6. ^ Karsten Alnæs, Historien om Norge, 1998, side 268.
  7. ^ Jon Vidar Sigurdsson (1999): 122-123
  8. ^ Karsten Alnæs, Historien om Norge, 1998, side 285-286.
  9. ^ Karsten Alnæs, Historien om Norge, 1998, side 285.
  10. ^ Benito Scocozza og Grethe Jensen, Danmarks historie, 2004, utg 2005, side 54-76.
  11. ^ Benito Scocozza og Grethe Jensen, Danmarks historie, 2004, utg 2005, side 74-76.
  12. ^ Karsten Alnæs, Historien om Norge, 1998, side 270.
  13. ^ Karsten Alnæs, Historien om Norge, 1998, side 273.
  14. ^ Jon Vidar Sigurdsson (1999): 121-122
  15. ^ Jon Vidar Sigurdsson (1999): 124-125
  16. ^ Jon Vidar Sigurdsson (1999): 125-127
  17. ^ Snorre, Magnus Erlingssons saga, kap. 36
  18. ^ Helle, Knut (1974): 15-16
  19. ^ Jon Vidar Sigurdsson (1999): 112
  20. ^ Jon Vidar Sigurdsson (1999): 113-114
  21. ^ Snorre, Magnus Erlingssons saga, kap. 36
  22. ^ Karsten Alnæs, Historien om Norge, 1998, side 270.
  23. ^ Fagerskinna, kap. 122
  24. ^ Snorre, Magnus Erlingssons saga, kap. 43
  25. ^ Snorre, Magnus Erlingssons saga, kap. 36
  26. ^ Snorre, Magnus Erlingssons saga, kap. 37
  27. ^ Snorre, Magnus Erlingssons saga, kap. 38-40
  28. ^ Snorre, Magnus Erlingssons saga, kap. 41, Fagerskinna, kap. 127. Sistnevnte utdyper at Øystein ble tatt til konge på Øretinget, Snorre skriver bare at Øystein "ble tatt til konge der" (altså i Trondheim)
  29. ^ Snorre, Magnus Erlingssons saga, kap. 42
  30. ^ Snorre, Magnus Erlingssons saga, kap. 43
  31. ^ Krag (2000): 118
  32. ^ Jon Vidar Sigurdsson (1999): 121-122
  33. ^ Sverres saga, kap. 6
  34. ^ Sverres saga, kap. 7
  35. ^ Sverres saga, kap. 8-9
  36. ^ Sverres saga, kap. 10-11
  37. ^ Sverres saga, kap. 12
  38. ^ Sverres saga, kap. 24
  39. ^ Sverres saga, kap. 30-33
  40. ^ Sverres saga, kap. 36
  41. ^ Sverres saga, kap. 39
  42. ^ Helle (1974): 81
  43. ^ Torbjørn Låg, Agders historie 800-1350, Kristiansand 1999, side 333.
  44. ^ Sverres saga, kap. 84-94
  45. ^ Jon Vidar Sigurdsson (1999): 122
  46. ^ Jon Vidar Sigurdsson (1999): 122
  47. ^ Sverres saga, kap. 101
  48. ^ Torbjørn Låg, Agders historie 800-1350, Kristiansand 1999, side 333.
  49. ^ Sverres saga, kap. 109
  50. ^ Noregs kongesoger, bind 2, side 168.
  51. ^ Torbjørn Låg, Agders historie 800-1350, Kristiansand 1999, side 334 og 336.
  52. ^ Sverres saga, kap. 129
  53. ^ Torbjørn Låg, Agders historie 800-1350, Kristiansand 1999, side 333.
  54. ^ Sverres saga, kap. 130
  55. ^ Sverres saga, kap. 134-136
  56. ^ «Lette i brønn, tror de fant birkebeiner fra 1197», artikkel i Aftenposten 17. oktober 2014. Funnet ble bekreftet i juni 2016: «Sensasjonelt arkeologisk funn i Trondheim», artikkel fra NRK Trøndelag 8. juni 2016
  57. ^ Sverres saga, kap. 179-180
  58. ^ Sverres saga, kap. 181
  59. ^ Jon Vidar Sigurdsson (1999): 124
  60. ^ Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 6
  61. ^ Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 7
  62. ^ Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 8-9
  63. ^ Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 10
  64. ^ Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 11-12
  65. ^ Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 13
  66. ^ Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 16
  67. ^ Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 20
  68. ^ Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 21
  69. ^ Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 23
  70. ^ Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 26
  71. ^ Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 30-31
  72. ^ Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 35
  73. ^ Jon Vidar Sigurdsson (2008): 100
  74. ^ Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 35
  75. ^ Håkon Håkonssons saga, kap 1
  76. ^ Håkon Håkonssons saga, s. 19
  77. ^ Håkon Håkonssons saga, s. 19-20
  78. ^ Håkon Håkonssons saga, s. 21
  79. ^ Håkon Håkonssons saga, s. 21-23
  80. ^ Håkon Håkonssons saga, s. 33
  81. ^ Håkon Håkonssons saga, s. 34
  82. ^ Håkon Håkonssons saga, s. 39
  83. ^ Jon Vidar Sigurdsson (1999): 124
  84. ^ Håkon Håkonssons saga, s. 47-49
  85. ^ Håkon Håkonssons saga, s. 63-64
  86. ^ Krag (2000): 130-131
  87. ^ Håkon Håkonssons saga, s. 64
  88. ^ Håkon Håkonssons saga, s. 69-70
  89. ^ Torbjørn Låg, Agders historie 800-1350, Kristiansand 1999, side 336.
  90. ^ Torbjørn Låg, Agders historie 800-1350, Kristiansand 1999, side 335-336.
  91. ^ Krag (2000): 131
  92. ^ Håkon Håkonssons saga, s. 151
  93. ^ Håkon Håkonssons saga, s. 152
  94. ^ Håkon Håkonssons saga, s. 167-169
  95. ^ Krag (2000): 131
  96. ^ Håkon Håkonssons saga, s. 69
  97. ^ Håkon Håkonssons saga, s. 135
  98. ^ Noregs kongesoger, bind 2, side 98.
  99. ^ Håkon Håkonssons saga, s. 105-106
  100. ^ Krag (2000): 132
  101. ^ Håkon Håkonssons saga, s. 182-185
  102. ^ Torbjørn Låg, Agders historie 800-1350, Kristiansand 1999, side 335.
  103. ^ Håkon Håkonssons saga, s. 193-195
  104. ^ Håkon Håkonssons saga, s. 200
  105. ^ Håkon Håkonssons saga, s. 208-211
  106. ^ Håkon Håkonssons saga, s. 236
  107. ^ Håkon Håkonssons saga, s. 269-270
  108. ^ Krag (2000): 133-137
  109. ^ «About Birkie». birkie.com. Besøkt 20. august 2016. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Primærkilder[rediger | rediger kilde]

Historieverk[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]