Bakkekløver

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Bakkekløver
Nomenklatur
Trifolium montanum
L.
Populærnavn
bakkekløver[1]
Klassifikasjon
RikePlanter
DivisjonDekkfrøete planter
KlasseTofrøbladete planter
OrdenErteblomstordenen
FamilieErteblomstfamilien
SlektKløverslekta
Miljøvern
Norsk rødliste:
Regionalt utryddetRegionalt utryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

NT — Nær truet
Artsdatabanken (2021)[2]

Økologi
Habitat: åpen, tørr, kalkholdig jord, tørrenger, bakker og åpen løvskog
Utbredelse: Europa

Bakkekløver (vitenskapelig navn Trifolium montanum) er en kløver i erteblomstfamilien. Bakkekløver er på fylkesblomst for Oslo fylke, den er fredet i Oslo kommune, og er i tilbakegang.

Levevis[rediger | rediger kilde]

Bakkekløver er en flerårig urt med frøreproduksjon. Arten har ingen spesielle spredningstilpasninger, men har frøbank.[2] Bortsett fra at blomstene ligner på hvitkløverens, er de to artene svært ulike. Bakkekløver er ei flerårig plante som blir 15-45 cm høy, og vokser opprett, i motsetning til hvitkløveren som vokser krypende. Stengelen og undersiden av bladene er ullhåret. Blomsteren er gulhvit, sjelden rosa, og blomstrer i juni-juli.

Bakkekløver vokser i tørr, kalkholdig jord på tørrenger, bakker og åpen løvskog. I Norge fins den kun naturlig viltvoksende på Hovedøya i Oslofjorden. Bakkekløver hadde en vid utbredelse i den varme bronsealderen, og da den kaldere jernalderen kom, ble klimaet for tøft for den varmekjære planten. Men den klarte å overleve på Hovedøya, for der var klimaet godt nok. Derfor er bakkekløveren isolert fra andre lokaliteter av bakkekløver. Den har også blitt tilfeldig innført til Eidanger for ca. 50 år siden, hvor det fortsatt vokser bakkekløver.

Planta er en av de tørreste og hardeste av alle kløverarter og har derfor ikke blitt dyrket og brukt som fôrplante, slik som rødkløver og hvitkløver. Bakkekløver har heller ikke blitt brukt i folkemedisinen.

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Den eneste mulig hjemlige norske forekomsten finnes på Hovedøya i Oslo. Denne er relativt individrik og blir nå skjøttet på et hensiktsmessig vis. Arten er dermed ikke i tilbakegang og heller ikke truet av tilfeldig utdøing. Fægri & Danielsen (1996) diskuterer arten og også muligheten for at den kan være innført i klostertida (før reformasjonen).

I tillegg er den kjent fra ugrasfunn i Hurum: Tofte (Södra Cell) på flisfylling 2003, Porsgrunn: Eidanger jernbanestasjon fra 1951 og trolig fram til nå (sist observert i 2010), og Sør-Varanger: Elvenes på veikant 1964. Disse forekomstene, som sikkert skyldes separat og nokså nylig innførsel, er ikke tatt med i vurderingen av rødlistekategori.

Bakkekløver er vidt utbredt i Europa og Vest-Asia og nokså vanlig sør og øst for Norge, men den norske forekomsten er sterkt isolert og å definere som kraftig fragmentert.

Rødlistevurdering[rediger | rediger kilde]

Generasjonstida er satt til 15 år, dvs. en vurderingsperiode på 45 år. Forekomsten på Hovedøya er sikret i verneområde, og forvaltningen av verneområdet tar nå tilbørlig hensyn til arten som er fylkesblomst for Oslo, men bakkekløver er utsatt for tråkk og slitasje på ett av hovedstadens mest populære utfartssteder. Populasjonsstørrelsen er anslått til 500-5000 individer (beregnet 1850 individer). Alle individer er potensielt reproduserende.

Bakkekløver vurderes i 2021 som nær truet (NT) på grunn av et antatt totalt individtall på under 2000. Årsaken til nedgraderingen fra sårbar (VU) er tilpasning til regler.[2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 22. februar 2022. Besøkt 22. februar 2022. 
  2. ^ a b c Solstad H, Elven R, Arnesen G, Eidesen PB, Gaarder G, Hegre H, Høitomt T, Mjelde M og Pedersen O (24. november 2021). «Karplanter. Vurdering av bakkekløver Trifolium montanum som VU→NT for Norge»Åpent tilgjengelig. Norsk rødliste for arter 2021. Artsdatabanken. Besøkt 30. mars 2023. 

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Norges planter bind 2, J.W. Cappelen forlag, 1993
  • Gyldendals store nordiske flora, Gyldendal, 1995

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]