Skvallerkål

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Skvallerkål
Skvallerkål
Vitenskapelig(e)
navn
:
Aegopodium podagraria
L.
Norsk(e) navn: Skvallerkål
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Planteriket
Divisjon: Karplanter
Klasse: Blomsterplanter
Orden: Apiales
Familie: Skjermplantefamilien
Slekt: Skvallerkålslekta
Habitat: Terrestrisk
Utbredelse: Eurasia, Nord-Amerika

Skvallerkål (Aegopodium podagraria) er en flerårig plante i skjermplantefamilien, som blir 30-100 cm høy med hvite blomster i skjermer. Bladene er dobbelt trekoblede, og de unge blanke skuddene kan spises som spinat, så lenge en ikke forveksler den med de svært giftige slektningene giftkjeks eller selsnepe. I Norge har den vært kjent helt siden før 1800-tallet. Den kan bli et vanskelig ugress fordi den sprer seg i tette tepper og er vanskelig å fjerne. Både utseendet, nytteverdien og prøvelsene som følger denne planten har bidratt til navnene den er kjent ved. «Prestegårdsugras», «hanefot» og «grisekål» er noen eksempler.

Navn[rediger | rediger kilde]

Første gyldige beskrivelse av skvallerkål i botanisk sammenheng finnes i Species Plantarum av Carl von Linné i 1753.[1] Det betyr ikke nødvendigvis at den var ukjent før denne beskrivelsen. Det er internasjonal enighet om at hans beskrivelser skal velges som et utgangspunkt for en rekke arter, selv om noen har beskrevet artene i tidligere verker. Grunnen er at han i det nevnte verket la grunnlaget for moderne systematisk biologi som går ut på å gi organismene binomiale navn, et slektsnavn (trivialnavn) og et artsnavn (artsepitet).

Det vitenskapelige slektnavnet Aegopodium som er avledet fra gresk spiller på formen. Det har blitt sammensatt av de greske ordene aix, som betyr «geit» og podion, som betyr «liten fot», altså «geitfot».[2] Artsepitetet, podagraria, er knyttet til den tradisjonelle bruken i behandling av urinsyregikt (podagra).[3]

Også dialektnavn spiller noen ganger på formen. Eksempler er «hanefot», «gåsalabb» og lignende.[4] Dialektnavn som «svinkål» og «grisekål» har tydeligvis sammenheng med bruk i dyrefôr.[4] Det er vanskelig å si hvor navnet skvallerkål kommer fra. Det har blitt brukt i bøker og i undervisning på skoler så lenge at det ikke er så godt å si hvor navnet er stedegent. På Hedmarken er det dominerende. Noen gamle varianter av navnet er «skvaldrekål» og «skvaldregras».[5]

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Planten kan vokse seg mellom 30 centimeter og 1 meter høy.[6] I Norden vil den vanligvis blomstre mellom juli og august.[6] Som hos andre planter i skjermplantefamilien sitter de små blomstene på stråler som går ut fra ett og samme punkt på stengelen, og hos skvallerkål kan det vokse ut mellom 15 og 25 slike stråler. Slik formes en tett storskjerm, som kan bli mellom 6 og 12 centimeter i diameter.[7]

Strålene i storskjermen ender i småskjermer med små blomster med fem kronblader. Fargen på blomstene hos skvallerkål er vanligvis hvite, men kan i sjeldne tilfeller få nyanser av rosa. Skjermene er uten svøp, noe som vil si at de mangler blader ved basis av strålene i skjermen.[6] De enkelte blomstene er tvekjønnet (hermafroditter), det vil si at de har både hannlige og hunnlige deler. Hver enkelt blomst har fem støvbærere og et fruktemne.[8] Frukten som dannes er en brun til rødbrun spaltefrukt, som deles i to deler og slipper ut to «frø» som er nøtter i botanisk forstand.[8] Når frøene modnes, er de omkring 4 millimeter brede, brune i fargen, med lyse ribber.[6]

Stengelen er glatt, hul innvendig, og har langsgående furer. Årsaken til at den lett blir et ugress finnes i de underjordiske, krypende rotstenglene. De er små, tynne og sprø.[9] De sammensatte stengelbladene sitter på lange bladskaft som ender i dobbelt trekoblede bladplater. På unge planter har omrisset av bladplaten, det vil si det sammensatte bladet, en form som har gitt opphav til flere av dialektnavnene. De enkelte småbladene kan bli opptil 3 centimeter brede, og får en eggefasong som ender i en spiss. Kanten på småbladene er spisst tannet. Noen ganger kan fargen på bladene veksle mellom hvit og grønn, men oftest er de dypt grønne.[9] Friske skudd er til og begynne med blanke, men blir matte og grovere etterhvert.

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Det er typisk at skvallerkål brer seg i tette tepper der den får fotfeste.

Utbredelsen strekker seg hovedsaklig over hele Eurasia og Nord-Amerika på den nordlige halvkule, men finnes også noen steder øst i Asia, Australia og på New Zealand.[10] I Nord-Amerika, Australia, Japan og noen andre steder rapporteres den som en invasiv art.[10] Den sprer seg raskt i tette bladmatter slik at den har evne til å fortrenge annen vegetasjon.[6] Skyggefulle kratt, veigrøfter, skogbryn, hager, parker og strandvoller er typiske steder den trives godt. Typisk voksested har gitt den dialektnavnene «prestegårdsugras», «prestekål», «embetsmannskål» og lignende.[5]

I Norge er den relativt vanlig i lavlandet, og går opp til om lag 750 moh, og finnes også i Nord-Norge, men noe mer spredt enn lenger sør. Selv om den sannsynligvis er innført regnes den ikke på den norske fremmedartslista. Dette henger sammen med en avgjørelse om at arter innført før 1800-tallet ikke regnes med.[11]

Skvallerkålslekta[rediger | rediger kilde]

Skvallerkål er den eneste arten i Norge som regnes til slekten (Aegopodium). Autoriteter regner med ni til elleve arter, men bare to av dem er vidt utbredt.[12][13] De to er skvallerkål og Aegopodium alpestre, og den sistnevnte er utbredt i Øst-Asia.[14]

Bekjempelse[rediger | rediger kilde]

Planten er et problem i hager og parker der man ønsker at andre vekster skal vokse og blomstre. Spredning skjer ved frøsetting og ved de mange underjordiske utløperne som brer seg utover i det øvre laget i jorden.[8] Mekanisk fjerning er vanskelig fordi utløperne er både tynne og sprø, slik at de lett blir liggende igjen i jorden, klare for en ny innsats. Selv korte rotrester spirer raskt og kan føre til at planten får fotfeste på nytt. En mulighet er å gjøre gode forberedelser i hager ved å lage fysiske barrierer mot jordstenglene. Barrierene må i så fall stikke dypt nok ned i jorden.[9] Gjentatt luking og tildekking med tykk svart plast kan sulte ut jordstenglene slik at spredningen hindres. En enkelt blomsterstengel produserer i gjennomsnitt 2 800 frø,[2] og den er resistent mot de fleste plantevernmidler. Hvis man bruker plantevernmidler basert på glyfosat må kulturplanter og prydplanter skjermes for at ikke de skal bukke under før ugresset.[8] Skvallerkål i plen er mulig å bekjempe effektivt ved å klippe plenen kort, regelmessig og hyppig over lang tid.

Bruk[rediger | rediger kilde]

I beplantning[rediger | rediger kilde]

Spesielt sorten Variegatum benyttes som en prydplante i Nord-Amerika på grunn av de vakre bladene og plantens evne til å fungere som et dekke over et større område. Denne bruken kan føre til problemer fordi planten sprer seg så lett og er vanskelig å kontrollere. Ved slik bruk anbefales det å plante på avgrensede områder som er omgitt av naturlige eller kontruerte barrierer som hindrer planten spredning utover det tiltenkte området.[3] Hvis ikke sorten vedlikeholdes ved seleksjon mister den etterhvert sine særegne blader. For å opprettholde skillet i fargene må planter uten variabel farge fjernes.[3] Fordi den regnes som en invasiv art i deler av USA er det noen steder forbudt å plante den.[3]

I matlaging[rediger | rediger kilde]

Advarsel! Selsnepe er dødelig giftig.
Advarsel! Giftkjeks er dødelig giftig.

Til tross for dialektnavn som tydelig vitner om bruk til dyrefôr, kan også mennesker nyttiggjøre seg dette ugresset i matlaging. I eldre engelsk litteratur fortelles det at den ble brukt som grønt i Sverige og Sveits.[15] De unge bladene er gode i salater, supper og stuinger.[16][17][18][6] Ove Arbo Høeg skriver at den ble brukt til supper og stuinger i Norge under andre verdenskrig,[5] og at det kan dokumenteres slik bruk i Danmark tilbake til 1600-tallet.[4] I boken Naturen som spiskammer (1979) skriver forfatteren Hans Blekastad:

«Selv om skvallerkål er et av de verste ugress for hageeierne i dag, ble den engang dyrket. Linné skrev i sin tid at bladene ble kokt, jo yngre jo bedre, sammen med andre grønnsaker eller som egen grønnsakrett.»

Mulige forvekslinger[rediger | rediger kilde]

Det er lett å kjenne igjen skvallerkål, spesielt på bladplatens småblader. Likevel kan skjermplantene være snarlike for en som sanker den for første gang.

Den kan skilles fra den sjeldnere mesterrot ved at den mangler en svært aromatisk duft.[19] Hvis man velger å høste skvallerkål til bruk i mat må man være helt sikker på at det man har funnet ikke er skjermplantene giftkjeks eller selsnepe. De er ikke spesielt like på skvallerkål, men begge disse to plantene har blomster i skjerm, og de er dødelig giftige. Derfor er det verdt en liten advarsel mot å være uforsiktig.

I folkemedisin[rediger | rediger kilde]

Jacobus Tabernaemontanus, en tysk lege og botaniker som levde på 1500–tallet, foraktet skvallerkålen som et ugress, men framhevet likevel dens enestående evne til å behandle urinsyregikt og lignende leddsmerter. Hans anbefaling gikk ut på å koke skvallerkål i vin og drikke blandingen morgen og kveld.[20] Den folkemedisinske bruken av skvallerkål har også omfattet omslag på ledd rammet av podagra, og bruken i behandling av slike plager er bakgrunnen for det vitenskapelige artsepitetet podagraria som ble gitt den av Linné.[20][21] Den brukes ikke i skolemedisinen. Studier har vist at planten blant annet inneholder falcarindiol, lektin, eteriske oljer og furokumariner.[22]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Carl von Linné (1753). Species plantarum (latin). 1. doi:10.5962/bhl.title.37656. 
  2. ^ a b Rolv Hjelmstad. «Skvallerkål». Urtekildens planteleksikon. Besøkt 18. oktober 2021. 
  3. ^ a b c d «Aegopodium podagraria». Missouri Botanical Garden. Besøkt 19. oktober 2021. 
  4. ^ a b c Høeg, Ove Arbo (1985). Ville vekster til gagn og glede. Universitetsforlaget. s. 237. ISBN 8200063216. 
  5. ^ a b c Høeg, Ove Arbo (1974). Planter og tradisjon. Universitetsforl. s. 177. ISBN 8200089304. 
  6. ^ a b c d e f Stenberg, Lennart; Bo, Mossberg (2018). Gyldendals store nordiske flora. s. 927. ISBN 978-82-05-51139-2. 
  7. ^ «Aegopodium podagraria L.». WFO. New York Botanical Garden. 2021. Besøkt 9. oktober 2021. 
  8. ^ a b c d Helge Sjursen. «Skvallerkål». Plantevernleksikonet.no. NIBIO. 
  9. ^ a b c Joni Blackburn. «Weed of the Month:Goutweed». Brooklyn botanical garden. Besøkt 7. oktober 2021. 
  10. ^ a b «Aegopodium podagraria L.». GBIF Secretariat (2021). GBIF Backbone Taxonomy. doi:10.15468/39omei. Besøkt 3. oktober 2021. 
  11. ^ Elven R.; Hegre H.; Solstad H.; Pedersen O.; Pedersen PA.; Åsen PA; Vandvik V (5. juni 2018). «Aegopodium podagraria, vurdering av økologisk risiko». Fremmedartslista 2018. Artsdatabanken. Besøkt 6. oktober 2021. 
  12. ^ «Aegopodium L.». WFO. 2021. Besøkt 18. oktober 2021. 
  13. ^ Aegopodium L. The International Plant Names Index and World Checklist of Selected Plant Families 2021. Publisert på nettet av IPNI og Kew, besøkt den 18. oktober 2021
  14. ^ «Species search». GBIF Secretariat (2021). GBIF Backbone Taxonomy. doi:10.15468/39omei. Besøkt 17. oktober 2021. 
  15. ^ Sturtevant, Edward Lewis (1919). Sturtevant's notes on edible plants (engelsk). s. 25. 
  16. ^ Torkelsen, Anna-Elise (1992). I den grønne gryte-. [Oslo]: Landbruksforl. ISBN 8252914810. 
  17. ^ Blekastad, Hans (1979). Naturen som spiskammer. Gyldendal. ISBN 8205115583. 
  18. ^ Mehus, Harald (1978). Viltvoksende, grønne matplanter i Nord-Norge. Tromsø: Universitetet i Tromsø. 
  19. ^ Våre medisinske planter. [Oslo]: Det Beste. 1984. s. 212. ISBN 8270101567. 
  20. ^ a b Adams, Michael; m.fl. (2009). «Medicinal Herbs for the Treatment of Rheumatic Disorders—A Survey of European Herbals from the 16th and 17th Century.»Åpent tilgjengelig (PDF). Journal of Ethnopharmacology (engelsk) (121.3 utg.): 343–359. doi:10.1016/j.jep.2008.11.010. 
  21. ^ Duke, J.A. (2002). Handbook of Medicinal Herbs (2 utg.). CRC Press. doi:10.1201/9781420040463. 
  22. ^ Jakubczyk, Katarzyna & Janda-Milczarek, Katarzyna & Styburski, Daniel & Lukomska, Agnieszka (2020). «Goutweed (Aegopodium podagraria L.) – botanical characteristics and prohealthy properties». Postępy Higieny i Medycyny Doświadczalnej. 74: 28–35. doi:10.5604/01.3001.0013.8551. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]