Første verdenskrig

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Første verdenskrig
WWImontage.jpg
Dato28. juli 191411. november 1918[1]
StedEuropa, Afrika, Midtøsten,
delvis i Kina og på Stillehavet.
ResultatSeier for ententen unntatt Russland. Slutten på Det tyske rike,
Det russiske keiserdømmet,
Det osmanske riket og
Østerrike-Ungarn. Etablering av mange nye land i Øst-Europa og Sentral-Europa.
Stridende parter
Ententemaktene:
Flag of Russian Empire for private use (1914–1917) 3.svg Russland (til mars 1918)
Frankrike Frankrike
Storbritannia Det britiske imperiet Italia Italia (fra 1915)
USA USA (fra 1917)
Romania Romania (fra 1916)
Japan Japan
Serbia Serbia
Belgia Belgia
Hellas Hellas(fra 1917)
med flere
Sentralmaktene:
Tyskland Tyskland
Østerrike-Ungarn Østerrike-Ungarn
Det osmanske rike Det osmanske rike
Bulgaria Bulgaria (fra 1915)
Kommandanter og ledere
Russland Nikolaj II
Russland Aleksej Brusilov
Russland Aleksandr Kerenskij
Frankrike Clemenceau
Frankrike Joseph Joffre
FrankrikeFerdinand Foch
Storbritannia Herbert H. Asquith
Storbritannia D. Lloyd George
Storbritannia Douglas Haig
Italia Viktor Emmanuel III
Italia Luigi Cadorna
USAWoodrow Wilson
USA John Pershing
Østerrike-Ungarn Frans Josef I
Østerrike-Ungarn von Hötzendorf
Tyskland Wilhelm II
Tyskland von Falkenhayn
Tyskland von Hindenburg
Tyskland Erich Ludendorff
Det osmanske rike Mehmed V
Det osmanske rike İsmail Enver
Det osmanske rike Mustafa Kemal Atatürk
Bulgaria Ferdinand I
Styrker
Russland 12 000 000
Storbritannia 8 841 541
Frankrike 8 660 000
Italia 5 615 140
USA 4 743 826
Romania 1 234 000
Japan 800 000
State Flag of Serbia (1882-1918).svg 707 343
Belgia 380 000
State Flag of Greece (1863-1924 and 1935-1970).svg 250 000
Totalt: 42 959 850
Tyskland 13 250 000
Østerrike-Ungarn 7 800 000
Det osmanske rike 2 998 321
Bulgaria 1 200 000
Totalt: 25 248 321
Tap
Militære tap:
5 525 000
Savnede:
4 121 000
Skadde:
12 831 500
Militære tap:
4 386 000
Savnede:
3 629 000
Skadde:
8 388 000

Første verdenskrig (engelsk: The First World War, tysk: Der Erste Weltkrieg, fransk: Première Guerre mondiale) var en global konflikt, med sentrum i Europa. Den varte fra 28. juli 1914 til 11. november 1918. Mer enn 70 millioner soldater, blant dem rundt 60 millioner europeere, ble mobilisert i løpet av krigen. Over 9 millioner stridende, og 7 millioner sivile ble drept. Den var en av historiens mest omfattende konflikter, og førte til voldsomme politiske endringer i mange av de involverte landene.

Krigen involverte datidens stormakter, gruppert i to stridende allianser: ententemaktene (opprinnelig Frankrike, Russland og Storbritannia) og sentralmaktene (Det tyske keiserrike og Østerrike-Ungarn). Etter hvert sluttet Japan, Italia, og USA seg til ententemaktene, mens Det osmanske rike sluttet seg til sentralmaktene.

Krigens direkte årsak var mordet på erkehertug Franz Ferdinand av Østerrike-Este i Sarajevo den 28. juni 1914, utført av den serbiske nasjonalisten Gavrilo Princip. Mordet utløste julikrisen hvor Østerrike-Ungarn stilte ultimatum overfor Serbia. Krisen utviklet seg ved at Østerrike-Ungarn og andre land mobiliserte.

Den 28. juli 1914 erklærte Østerrike-Ungarn krig mot Serbia, og invaderte landet. Mens Russland mobiliserte for å hjelpe Serbia, invaderte Tyskland det nøytrale Belgia og Luxembourg, for så å angripe Frankrike, noe som førte til at Storbritannia erklærte Tyskland krig. Etter den tyske fremrykkingen mot Paris ble stanset i slaget ved Marne i september 1914, utviklet kampene på vestfronten seg til en utmattelseskrig og skyttergravskrig. Frem til 1918 ble frontlinjene ubetydelig endret (bortsett fra tysk retrett til Hindenburglinjen i februar 1917).

østfronten hadde den russiske hæren fremgang mot de østerriksk-ungarske styrkene, men ble stoppet i slaget ved Tannenberg da de forsøkte å invadere Tyskland. I november 1914 sluttet Det osmanske rike seg til sentralmaktene og åpnet fronter i Kaukasus, Mesopotamia og Sinaihalvøya. Italia sluttet seg til ententemaktene i 1915, og Bulgaria sluttet seg til sentralmaktene samme år, mens Romania sluttet seg til ententemaktene i 1916. Fra 1915 massakrerte og deporterte Det osmanske rike et stort antall av sine innbyggere med armensk bakgrunn, i ettertid kjent som folkemordet på armenerne. Etter Tyskland gjenopptok uinnskrenket ubåtkrig i februar 1917 sluttet USA seg til ententemaktene, grunnlaget var at USA ønsket å bidra til en bedre fred, med demokrati og selvbestemmelsesrett for små nasjoner.

Ved et opprør ble tsaren tvunget til å abdisere i mars 1917. En påfølgende revolusjon i november førte til at russerne undertegnet freden i Brest-Litovsk. Det var en massiv tysk seier, og Tyskland kunne konsentrere sine styrker på vestfronten. Etter en tysk våroffensiv på vestfronten i 1918 mislyktes i å tvinge britene ut av krigen, gikk ententemaktene til motangrep i august. De tyske styrkene hadde hatt store tap under våroffensiven, ententestyrkene var overlegne både med hensyn til soldater og materiell, og presset den tyske arméen tilbake. Østerrike-Ungarn undertegnet våpenhvile med Italia den 3. november 1918, og etter utbruddet av novemberrevolusjonen ble Tyskland tvunget til å undertegne våpenhvile den 11. november 1918.

Ved krigens avslutning ble mange nasjoners grenser tegnet om, og flere nasjoner ble igjen selvstendig eller ble opprettet. Det russiske keiserdømmet og Det osmanske riket ble oppløst. Østerrike-Ungarn ble erstattet av en mengde mindre sentraleuropeiske stater. Tyskland ble omformet fra et keiserdømme til en republikk, og dets kolonier ble fordelt blant krigens seierherrer. Under fredskonferansen i Paris i 1919 ble de fire stormaktene (Storbritannia, Frankrike, Italia og USA) enige om vilkår som ble pålagt de tapende nasjonene i en rekke avtaler (se blant annet Versaillestraktaten). Den internasjonale organisasjonen Folkeforbundet ble opprettet for å hindre en tilsvarende konflikt. Med svake stater, økonomiske nedgangstider (den store depresjonen), fornyet europeisk nasjonalisme, og tysk følelse av å ha blitt ydmyket ledet oppgjøret i stedet frem mot den andre verdenskrig.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

«Den svarte flekken», Prøyssen vant den fransk-prøyssiske krig, men Frankrike glemte ikke
Losen går fra borde, karikatur av keiser Wilhelms avskjedigelse av kansler Bismarck

Stormakter i verden 1871 - 1914[rediger | rediger kilde]

Ved avslutningen av Napoleonskrigene i 1815 arbeidet stormaktene for en europeisk maktbalanse, et uttrykk for det var den hellige allianse mellom Russland, Østerrike og Preussen. Etter 1815 var det en lengre tidsperiode der de europeiske stormaktene ikke lå i krig med hverandre.[2]

Den fransk-prøyssiske krigen i 1870-1871 etablerte et nytt Europa. Tyskland ble den største makten på kontinentet, og den tyske annekteringen av Alsace-Lorraine skapte en dyp splittelse mellom Tyskland og Frankrike. Den tyske kansleren Otto von Bismarck arbeidet for å holde Russland på Tysklands side for å unngå en krig på to fronter mot Russland og Frankrike.[3]

I 1914 var det minst to klasser av stormakter i Europa: Storbritannia, Tyskland og Frankrike på den ene siden, og Østerrike-Ungarn, Italia og Russland på den andre.[4] De tre sistnevnte var vesentlig mindre moderniserte og industrialiserte[5], og alle tre ønsket mer innflytelse og landområder på Balkan. Østerrike-Ungarn og Russland hadde knivet om innflytelse på Balkan siden 1870-årene, hvor Otto von Bismarck i 1876 og 1888 advarte i Riksdagen mot tysk involvering, og at rivaliseringen kunne starte en krig «fra Moskva til Pyreneene, fra Nordsjøen til Palermo».[6] I nesten 20 år forsøkte Bismarck å sikre freden i Europa ved å opprettholde en ubalanse mellom stormaktene. Dette ble gjort gjennom å opprinnelig å ikke slutte seg til hverken Østerrike-Ungarn eller Russland, slik at de ikke gikk til krig mot hverandre om områder på Balkan, samt ved å sikre at Frankrike forble uten allierte, og derfor var ute av stand til å utfordre tysk militær overlegenhet.[7]. Denne planen feilet imidlertid: Tyskland inngikk en allianse med Østerrike-Ungarn i 1879 som så ble utvidet med Italia til trippelalliansen (1882), mens en fransk-russisk allianse ble opprettet fra 1891.

Med tanke på folketall og økonomi, var Russland det landet i Europa med klart størst befolkning, rundt 170 millioner i 1913.[8] På tross av manglende modernisering var det derfor en militær stormakt, og kunne om nødvendig mobilisere enorme styrker. I 1870 hadde Frankrike nest størst befolkning i Europa (rundt 40 millioner), men Tyskland overtok denne posisjonen og økte sin befolkning med 50 % de neste 40 årene, mens Frankrike holdt seg på samme nivå.[9]

Storbritannia var på papiret verdens mektigste imperium, men hadde ikke lenger et økonomisk og industrielt overtak: Tyskland hadde innen 1913 avløst Storbritannia som Europas ledende industrimakt, mens ingen av dem kunne utfordre USA som hadde vært verdens ledende industrimakt siden slutten av 1800-tallet.[10]

Maktbalanse og alliansesystemer[rediger | rediger kilde]

De to hovedblokkene i Europa før første verdenskrig: trippelententen, vanligvis benevnt kun ententen (Frankrike, Russland og Storbritannia) i grønn, trippelalliansen (Tyskland, Østerrike-Ungarn og Italia) i brun. Kun trippelalliansen var en formell allianse, ententen (og særlig Storbritannias tilknytning) var mer uformell.

Tyskland og Østerrike-Ungarn dannet en forsvarsallianse 7. oktober 1879 (dobbeltalliansen). Den ble sett som et middel for å slå tilbake russisk innflytelse på Balkan da Det osmanske rike stadig ble svakere.[11] I 1882 kom Italia inn i alliansen, den ble kjent som trippelalliansen,[12] og ble fornyet i 1912. På tross av store politiske forskjeller gikk Frankrike i 1894 inn i en allianse med Russland.[12] Storbritannia nærmet seg den fransk-russiske alliansen på bakgrunn av mindre formelle avtaler med Frankrike i 1904 og Russland i 1907.[13] Denne alliansen ble kalt trippelententen (vanligvis omtalt kun som ententen). Etter Balkankrigene (1912-1913) var Det osmanske rike ute etter en sterk alliert, og vendte seg mot Tyskland som hadde investert mye i området, blant annet i jernbanen Berlin-Bagdad. Tyskland bisto gjennom den nye alliansen blant annet med militær opplæring og rådgivning, noe som medførte en modernisering av de osmanske militære styrkene.[14] I tillegg hadde Det osmanske rike hatt en rekke kriger mot Russland bak seg, og ettersom Russland var alliert med Frankrike og Storbritannia, er det ikke usannsynlig at Det osmanske rike valgte å støtte det antirussiske alternativet.[15]

Kolonikappløpet styrket alliansesystemene ytterligere. Storbritannias entente med Frankrike kom opprinnelig i stand for å løse opp i fransk-britiske tvister om områder i Afrika.[16] Formelt var det aldri snakk om en forpliktende forsvarsallianse fra Storbritannias side i trippelententen, reelt var det britisk-franske samarbeidet ganske forpliktende.[17][18] Tyskland mente at ententen var svak, og at den ville sprekke. De satte den på prøve ved å støtte det franske protektoratet Marokko i dets kamp mot Frankrike i 1905.[19] Men den første Marokkokrisen endte i diplomatisk nederlag for Tyskland, mens ententen kom styrket ut. Også andre tyske fremstøt endte med å styrke ententen. I 1911 blusset det opp en ny Marokkokrise, igjen kom Tyskland tapende ut.[20] Den italiensk-tyrkiske krig om Libya i 1911-1912 bidro til å utløse den første og den andre Balkankrigen i 1912–1913 uten at disse løste maktfordelingen i regionen.

Våpenkappløpet[rediger | rediger kilde]

Det revolusjonerende britiske slagskipet «Dreadnought» var en sjømilitær nyvinning og et symbol på kappløpet i bygging av nye krigsskip

Tyskland besluttet i i 1898 og 1900 å øke sin flåte.[21] Ledelsen i London mente at dette truet Storbritannia og det britiske imperiet. For å beskytte, og utvide imperiet var Storbritannia avhengig av å kontrollere verdenshavene gjennom et flåteherredømme. Tysklands flåteopprustning var i direkte konflikt med Storbritannias offisielle politikk og førte til bygging av nye britiske krigsskip.[22]

I 1903 begynte det å gå opp for Storbritannia at Tysklands flåteopprustning kunne true britiske interesser, og som en følge av dette vedtok Storbritannia å bygge opp, og konsentrere en stor flåte i Nordsjøen med base i Skottland.[23] Denne flåten ble ytterligere styrket ved britiske avtaler med Frankrike, Japan og USA, der Storbritannia kunne trekke sin flåte tilbake til Nordsjøen.[20] I 1906 ble slagskipet Dreadnought produsert. Skipet hadde større rekkevidde, flere store kanoner, hadde turbinmaskin som gjorde dem mer pålitelige og raskere, var mer pansret, hadde mer presis kommunikasjon mellom skipets bro og kanonene og var et så mye bedre skip at tidligere slagskip ble utdatert.[24][23]

I årene før 1914 mente endel europeiske ledere, spesielt i Tyskland og Frankrike, at en storkrig i Europa nærmest var uunngåelig.[25] Dette var et resultatet av endringene i maktbalansen og de store militære opprustningene som startet med flåtekappløpet.[26] Tyskland var den største landmilitære makten, og hvis den store krigen var uunngåelig, var det mange tyske offiserer som mente den måtte komme i 1914. De hadde ikke råd til å vente på resultatene av de store militære opprustningene i Frankrike og Russland.[27] I årene fra 1908 til 1913 økte de europeiske maktenes militære utgifter med 50 %.[28] Østerrike-Ungarn var unntaket, de hadde en mobiliserbar styrke rundt halvparten av Tyskland og Frankrike.[29] Andre ledere, spesielt i Storbritannia, mente at Europa var så sammenknyttet økonomisk at en storkrig i praksis var umulig.[30]

Krigsplaner[rediger | rediger kilde]

Kartskisse over Belgia og den nordlige delen av Frankrike, med tysk fremrykking etter Schlieffen-Moltkeplanen og en planlagt fransk motoffensiv

De europeiske maktene hadde utarbeidet krigsplaner. Mens stormaktenes krigsplaner var både offensive og defensive, var de mindre maktenes krigsplaner defensive, avhengig som de var av hva stormaktene gjorde. Generelle krigsplaner var et produkt av 1800-tallet. Utbygging av jernbaner og etablering av militære stabsskoler la grunnlaget for detaljert planverk for hvordan kriger kunne utkjempes. De ulike lands arméer og marinestyrker la hver sine planer, de ble sjelden samordnet, og ofte var heller ikke statenes øverste ledelse kjent med krigsplanene.[31][32]

Det tyske keiserrikets krigsplan (ofte omtalt som Schlieffenplanen, mer korrekt Schlieffen-Moltkeplanen)[33] forberedte en tofrontskrig, mot Russland i øst og Frankrike i vest. Ved mobilisering skulle fronten mot russerne forsvares med en mindre styrke, mens hovedstyrken angrep franskmennene. Siden festningene langs den franske grensen ble ansett som for sterke til å trenge igjennom, skulle det tyske angrepet gå gjennom det svakere Belgia, og deretter inn i Frankrike fra nord. Etter at Paris var inntatt og Frankrike slått skulle store deler av de tyske styrkene transporteres østover for å avgjøre krigen mot russerne.[34]

Den franske krigsplanen ble forandret fra århundreskiftet, og frem mot 1914. Fra defensivt forsvar ved grensen ble den endret til angrep inn i Tyskland, og gjenerobring av Alsace-Lorraine. Mens en mindre styrke skulle beskytte grensen mot Belgia overfor et mulig angrep fra Tyskland, skulle den franske hovedstyrken angripe Tyskland i øst, og trenge frem mot Rhinen. Bakgrunnen for endring fra defensiv til offensiv strid, var dels en sterk økning av den franske arméen, dels et ønske om å bidra så sterkt som mulig til å nedkjempe Tyskland sammen med Frankrikes viktigste allierte, Russland.[35]

Den russiske krigsplanen var preget av landets store avstander og at styrkeoppbygging derfor ville ta tid. Tofrontskrig mot Tyskland i vest og Østerrike-Ungarn i sørvest var også en utfordring. Den russiske arméen ble stadig sterkere frem mot 1914, og krigsplanen ble endret fra defensivt forsvar til å angripe Tyskland.[36]

Østerrike-Ungarn var den svakeste av de fem europeiske stormaktene. Det anså seg truet av Serbia, som igjen var støttet av Russland. En konflikt ville derfor også for dem bli en tofrontskrig. Arméen skulle derfor deles i tre, den sterkeste gruppen skulle gå mot Russland i nordøst, en mindre del mot Serbia, mens en tredje gruppe skulle være reserve for begge frontavsnitt.[37]

Britiske krigsplaner skilte seg ut ved at Storbritannia var et øyrike, og i motsetning til andre europeiske land var marinen den primære forsvarsgrenen. Landet hadde små stående styrker, men uten å forplikte seg, var landet åpent for å delta med et ekspedisjonskorps på fransk side.[38] Belgias krigsplaner hadde Londontraktaten av 1839 som grunnlag. De belgiske styresmaktene var fast bestemt på å ikke binde seg til noe land, så dets nøytralitet ikke kunne bestrides av signaturmaktene.[39] De belgiske styrkene skulle konsentreres sentralt i landet, med den befestede havnebyen Antwerpen i ryggen, og kunne kjempe mot et angrep om det kom fra Tyskland, Frankrike eller Storbritannia.[40]

Skuddene i Sarajevo og julikrisen[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Skuddene i Sarajevo og Julikrisen

Kartskisse som viser tidspunkt for når ulike land ble dratt med i første verdenskrig, sentralmaktene i gult, ententemaktene i grønt.

Striden mellom Serbia og Østerrike-Ungarn tilspisset seg da Østerrike-Ungarn formelt annekterte Bosnia-Hercegovina i 1908, et område de hadde okkupert siden de erobret det fra Det osmanske rike i 1878.[41] Mange av innbyggerne var serbere, men samlet var bosniere og kroater i flertall.[42] Serbia ønsket å innlemme Bosnia-Hercegovina i en større sør-slavisk stat. Den østerrikske tronfølgeren Franz Ferdinand og hans kone Sophie besøkte Sarajevo, hovedstaden i Bosnia, den 28. juni 1914, og ble myrdet i et politisk attentat.[43] Attentatmannen var Gavrilo Princip, en ung serber.[44]

I Tyskland erklærte kansler Theobald von Bethmann Hollweg at de ville støtte Østerrike-Ungarn militært hvis Russland blandet seg inn, og Østerrike-Ungarn trodde derfor at Russland ville forholde seg nøytralt.[45] Den 23. juli 1914 stilte Østerrike-Ungarn et ultimatum på ti punkter overfor Serbia med frist på 48 timer.[46] Hvis ikke Serbia sørget for å slå ned på anti-østerrikske og nasjonalistiske strømninger, ville østerrikerne gå inn militært i Serbia. Serbia sendte 24. juli en appell til tsar Nikolaj II, og ba om hjelp da de anså kravene som nedverdigende og tidsfristen for kort. Tsaren svarte at ultimatumet var ydmykende for Serbia, og at Østerrike-Ungarn provoserte frem en krig. Den 26. juli startet Russland mobiliseringen, selv om den offisielle mobiliseringsordren ikke ble gitt før 30. juli.[47]

Storbritannia ønsket i det lengste å løse krisen diplomatisk, og inviterte 26. juli Tyskland og Frankrike til å diskutere situasjonen. Tyskland avslo, og presset Østerrike-Ungarn med at invasjonen måtte komme raskt. Samtidig kom de første svake hentydningene fra Storbritannia om at de ville støtte Frankrike hvis Tyskland angrep. Den 25. juli brøt Østerrike-Ungarn samtalene med Serbia, og 28. juli kom krigserklæringen i form av et telegram. Da Tyskland 1. august 1914 kom med sin krigserklæring mot Russland, betydde dette i praksis også en krigserklæring mot Frankrike, og det var ikke lenger noe håp for en fredelig løsning.[48]

Da Storbritannia 4. august erklærte krig på ententens side, hadde krigserklæringen sin direkte årsak i at Tyskland invaderte Belgia som et ledd i invasjonen av Frankrike. Storbritannia hadde i Londontraktaten av 1839 garantert for Belgias uavhengighet. En underliggende og viktigere grunn var en mulig tysk dominans av det kontinentale Europa.[note 1] Bare Italia holdt seg først utenfor krigen.[49][50][51][52][53]

Krigens forløp[rediger | rediger kilde]

1914: invasjon av Frankrike[rediger | rediger kilde]

Hærstyrker i 1914

De fleste soldater og offiserer var sivile som ble mobilisert ved krigsutbrudd, og så fraktet til grenseområdene med jernbane. Tyskland satte opp rundt 11 tusen togsett i mobiliseringsperioden, Frankrike rundt 7 tusen togsett.

Fra grenseområdene forflyttet infanterister (fotsoldater) seg stort sett til fots, med en pakning på rundt 25 kilo var standard dagsmarsj rundt 20 km. Forsyninger og tyngre utstyr ble for det meste trukket av hester, forholdet soldater og hester var omtrent 1:3. [54]

I 1914 var en tysk infanteridivisjon 17 500 soldater og offiserer, og 72 kanoner, en fransk divisjon besto av 15 000 soldater og offiserer, og 36 kanoner, mens en britisk divisjon hadde 18 073 soldater og offiserer og 76 kanoner. Alle tre lands divisjoner hadde 24 maskingeværer. En armé besto av to eller flere korps, som igjen vanligvis hadde to infanteridivisjoner. De var igjen inndelt i brigader (4-5 tusen mann), regimenter (2-3 tusen mann), bataljoner (600-1000 mann), kompanier (100-200 mann), tropper (30-50 mann), og lag (8-11 mann).[55]

Uenighet om sentralmaktenes strategi

Sentralmaktenes strategi ved krigens start ble preget av misforståelser. Basert på Schlieffen-Moltkeplanen [note 2] konsentrerte Tyskland først sine styrker for angrep mot Frankrike i vest, med kun oppholdende strid mot Russland i øst.[56] Tyskland hadde lovet å støtte Østerrike-Ungarns invasjon av Serbia, men de to landene hadde en sprikende forståelse av hva dette egentlig medførte.[57][note 3]

Lederne i Østerrike-Ungarn trodde at Tyskland ville bidra til å dekke deres nordlige flanke mot Russland, mens de angrep Serbia. Ledelsen i Tyskland så derimot for seg at mesteparten av de østerriksk-ungarske troppene ble satt inn mot Russland, mens Tyskland tok seg av Frankrike. Denne misforståelsen tvang Østerrike-Ungarn til å avsette mer styrker for fronten mot Russland og mindre mot Serbia, enn hva som var nødvendig for å slå Serbia.[58][59]

Invasjonen av Serbia

Østerrike-Ungarn invaderte Serbia og utkjempet slaget om Cer i august 1914. I løpet av de neste to ukene ble de østerriksk-ungarske styrkene slått tilbake med store tap og håpet om en rask seier over Serbia ble knust.[59] Som et resultat måtte Østerrike-Ungarn holde store styrker på den serbiske fronten, noe som svekket keiserdømmets innsats mot Russland. Etter et serbisk motangrep inn i Bosnia-Hercegovina invaderte Østerrike-Ungarn på ny, og slaget om Kolubara ble utkjempet i november-desember 1914. De serbiske styrkene slo nok en gang tilbake invasjonen, og drev i desember 1914 de østerriksk-ungarske styrkene ut av Serbia.[60]

Vestfronten

Utdypende artikkel: Vestfronten (første verdenskrig)

Skisse av krigføringen i Belgia og Frankrike august-september 1914: det tyske angrepet, de alliertes motangrep og stabiliseringen av fronten.

Det tyske hovedangrepet i vest hadde utgangspunkt i byer langs grensen mot Belgia, Luxembourg og Frankrike (som Aachen), og gikk mot Frankrike, gjennom Belgia og Luxembourg. De første troppene angrep 4. august 1914. Tyskerne forventet at belgierne skulle akseptere tyske styrkers gjennommarsj som skjedde i Luxembourg. De belgiske styrkene motsatte seg dette, og sterke belgiske fort i Liège og Namur forsinket den tyske fremrykkingen.[39]

Mens de tyske styrkene rykket frem gjennom Belgia og Luxembourg i nord, angrep den franske styrken med 1. og 2. armé den 14. august 1914 Tyskland fra nordøst i Frankrike. Målet var å gjenvinne områdene i Alsace-Lorraine som Frankrike hadde tapt under den fransk-prøyssiske krigen i 1870. Offensiven startet bra, byen Mulhouse ble erobret, men kort etter gikk de tyske 6. og 7. arméer til motangrep og de franske styrkene ble i slutten av august 1914 slått tilbake.

Den franske øverstkommanderende, general Joseph Joffre var nå blitt oppmerksom på den tyske fremrykkingen gjennom Belgia, og begynte å omdisponere styrker for å møte det tyske angrepet.[61] De franske 3. og 4. arméer forsøkte å angripe gjennom Ardennene, men ble slått tilbake av angripende tyske styrker.[62] De belgiske fortene i Liège og Namur ble erobret den 16. og 24. august, og ved seier i det som senere ble kjent som slaget om grensene 21.-24. august presset de tyske arméene inn i Frankrike fra nord.[63][64]

Den 23. august var de franske og britiske styrkene så presset at den franske øverstkommanderende Joseph Joffre beordret en generell retrett. De påfølgende ukene foretok de franske og britiske styrkene en massiv tilbaketrekning og marsjerte sørover, tett fulgt av tyske styrker. Parallelt med retretten ble store styrker overført fra den stabiliserte fronten i nordøst.[65] Mens 24 tyske divisjoner sto mot 17 allierte den 23. august, hadde i begynnelsen av september 1914 fronten ved Paris 41 franske og britiske divisjoner, mot 27 tyske.[66]

Fremført av Ernestine Schumann-Heink, under julevåpenhvilen i 1914 var musikk en brobygger mellom skyttergravene

Problemer med å lytte til denne filen? Se Hjelp:Multimedia.

Den 6. september ble den fransk-britiske retretten avsluttet og de tyske styrkene ble angrepet i det som senere ble kjent som slaget ved Marne. I tillegg til at de franske styrkene, støttet av britene, var tallmessig overlegne, hadde den tyske 1. og 2. armé rykket frem i en retning som gjorde de sårbare for motangrep. Etter råd fra sin etterretningssjef Richard Hentsch bestemte general von Moltke at videre fremrykking var for risikabelt, og de tyske styrkene ble beordret til retrett.[67] Det var et strategisk nederlag for Tyskland, planen om en rask seier i vest var uoppnåelig, og landet sto overfor en to-frontskrig som det ikke kunne vinne.[66]

De tyske styrkene trakk seg tilbake til høydedrag langs elven Aisne som ga gode forsvarsstillinger, og gravde skyttergraver for å møte franske angrep. De frigjorde ved det styrker som ble sendt mot nordvest, for å forsøke å omgå de allierte styrkene, det såkalte kappløpet mot havet.[68] Ved den belgiske byen Ieper (fransk: Ypres) utkjempet de stridende det første slaget ved Ypres fra slutten av oktober til slutten av november. Men tross store tap klarte hverken tyskerne eller franskmennene og britene å få noe gjennombrudd.[69] Mot slutten av 1914 var fronten i vest stabilisert fra den engelske kanal til Sveits.[70]

Østfronten
Kartskisse for slaget ved Tannenberg og slaget om Galicia i 1914

Utdypende artikkel: Østfronten (første verdenskrig)

Russland innledet angrepet i øst med to armégrupper mot Tyskland og fire mot Østerrike-Ungarn.[71] De tyske styrkene var under halvparten av de russiske. I slaget ved Tannenberg (totalt fire slag) i slutten av august og begynnelsen av september klarte de tyske styrkene dels å utnytte sin lokalkunnskap om de masuriske sjøer, dels ved bruk av jernbane (såkalte interne linjer) å forflytte styrker så de var likeverdig eller overlegne i de enkelte slag. De russiske styrkene hadde i tillegg til motstanderen også store interne problemer, koordinering mellom de to armégruppene var nærmest ikke-eksisterende.[72] Mens de tyske tapene var relativt små, var de russiske tapene store. Ved å redde Tyskland fra russisk invasjon fikk generalene Hindenburg og hans stabssjef Ludendorff et renommé som etterhvert tilnærmet etablerte landet som et militærdiktatur.[73]

For Østerrike-Ungarn gikk det dårligere, de hadde om lag 37 divisjoner i Galicia, mens Russland hadde 50. Hovedstyrken var plassert ved Lemberg (dagens Lviv i Ukraina) og angrep i slutten av august 1914 inn i russisk Polen, først med en viss suksess. De ble slått av fremrykkende russiske styrker, trakk seg tilbake, og oppga Lemberg uten kamp. Østerrike-Ungarn konsentrerte så sine styrker ved Przemyśl og utkjempet beleiringen av Przemyśl, krigens største og lengste beleiring, som endte med russisk erobring i mars 1915. I løpet av 4 måneders krig hadde Østerrike-Ungarn tapt rundt 950 tusen mann, og var helt avhengig av Tyskland.[71]

Midtøsten
Frontene mellom osmanske og russiske styrker i Kaukasus, 1914-1916

Det osmanske rike sluttet seg til sentralmaktene og erklærte ententemaktene krig den 14. november 1914, etter osmanske sjøstridskrefter under tysk kommando fremprovoserte et brudd med ententemaktene ved å angripe russiske havner ved Svartehavet. Et forsøk på å oppildne muslimer under britisk, fransk og russisk styre til å kjempe hellig krig fikk så godt som ingen oppslutning.[74]

Dels for å svekke Russland med en tofrontskrig, og dels med bakgrunn i turanisme (ideologi som legger til grunn et felles folkeopphav for de tyrkiske folk) angrep osmanske styrker først i øst, mot russiske styrker i Kaukasus. De osmanske styrkene var dårlig utrustet, og vinteren i fjellområdene var svært hard. Ved årsskiftet 1914-1915 måtte de trekke seg tilbake med store tap. Av en styrke på rundt 150 tusen mann var tapene mellom 80-90 tusen mann.[75][76]

Asia og Stillehavet

Kampene i Asia og Stillehavet under første verdenskrig var hovedsakelig erobringen av de tyske koloniene i Stillehavet og i Kina. Den viktigste og største militære operasjonen var beleiringen av Tsingtao (dagens Qingdao) som i dag er en del av Kina. Japan sluttet seg til ententemaktene, og angrep den tyske befestningen med 60 tusen soldater. De tyske styrkene overga seg etter et par måneder, og Japan avsluttet sin aktive innsats med små tap. Sentralt for Japans deltakelse var muligheten for å bruke krigen til å både overta deler av Tysklands kolonier, men også å utvide sin innflytelse i Kina.[77]

Bortsett fra mindre kamper i slaget ved Bita Paka og beleiringen av Toma i Tysk Ny-Guinea, falt alle andre tyske og østerrikske besittelser i området uten kamp. Ententemaktenes sjømilitære styrker dominerte Det indiske hav og Stillehavet, de støttet opp under invasjonene av tyske områder og ødela de tyske sjømilitære kreftene i området. I løpet av noen måneder hadde ententemaktene full kontroll i Asia.[78]

Krigen til sjøs
Sjøstridskrefter i 1914

Styrkemessig var ententemaktenes sjøstridskrefter overlegne. De hadde også fordel av å ha brutt tyske koder og visste stort sett hva planer tyske overflatestyrker hadde.

De tyske ubåtene var den største trusselen mot forsyninger til Storbritannia, men i de første månedene av krigen ble deres slagkraft begrenset av at de fulgte folkeretten og varslet handelsfartøy før de torpederte de.[79]

Ved utbruddet av krigen beholdt det tyske keiserriket sin hovedstyrke av slagskip i tyske havner ved Nordsjøen, strategien var å binde opp britiske styrker ved trusselen om et mulig utbrudd i Atlanterhavet. Bortsett fra noen få tokt fra tyske overflatefartøy var en relativ beskjeden flåte av ubåter tyskernes mest virkningsfulle våpen. Mens de allierte sjøstridskreftene bidro til blokaden av sentralmaktene var de tyske ubåtene virksomme for å begrense tilførslene til Storbritannia.[79]

Et mindre antall tyske kryssere var ved krigens utbrudd utstasjonert i ulike deler av verden, noen av de ble benyttet til å angripe ententemaktenes handelsfartøy. Britiske Royal Navy begynte en systematisk jakt for å spore de opp og senke de. De tyske fartøyene hadde en viss suksess i de første månedene, krysseren «Emden» klarte å senke eller overta 15 handelsfartøy, senke en russisk krysser og en fransk jager.

Den tyske hovedstyrken i Øst-Asia utfordret britiske styrker ved å søke lokal overlegenhet. I slaget ved Coronel ble to britiske kryssere senket, det første britiske nederlag til sjøs siden Napoleonskrigene, og den tyske seieren vakte enorm oppmerksomhet i Storbritannia. Da den samme tyske styrken møtte britiske slagkryssere i slaget ved Falklandsøyene var britene overlegne, og ialt ble seks tyske fartøy senket. Kun krysseren «Dresden» unnslapp, den ble senket av egen besetning i mars 1915 ved Isla Robinson Crusoe vest av Chile.[80][81]

1915: Gallipolli og Isonzo[rediger | rediger kilde]

Vestfronten
Kartskisse over offensiver på vestfronten, 1915-1916

Etter det tyske angrepet mot Frankrike var det i den tyske generalstaben heftige diskusjoner om hvor en skulle sette inn offensiver. Falkeheyn argumenterte for vestfronten, mens Hindenburg ville overføre styrker og angripe på østfronten. Mot slutten av 1914 vant tilhengerne av offensiv på østfronten, og de tyske styrkene på vestfronten ble reorganisert. Infanteridivisjonene ble redusert fra fire til tre regimenter, det ga en strategisk reserve som kunne brukes på østfronten.[82][83]

Både franskmennene og britene anså det som viktig å gå til offensiv på vestfronten, og det var britene som angrep først. Den 10. mars 1915 begynte den britiske offensiven med rundt 60 tusen mann ved landsbyen Neuve Chapelle i regionen Artois i Frankrike. Den første delen av angrepet gikk bra, etter et artilleribombardement rykket troppene frem, og erobret den fremste delen av den tyske frontlinjen. Så stoppet det opp, dårlig kommunikasjon på britisk side, og tysk motangrep fra forsterkninger i sikre områder førte til at angrepet ble slått tilbake. Det var et mønster som kom til å gjenta seg for begge sider i løpet av de neste årene.[84][85]

Den 22. april gikk tyske styrker til en begrenset offensiv ved Ypres (senere kjent som det andre slaget ved Ypres). Formålet var dels å dekke over at de overførte styrker til østfronten for vårens- og sommerens offensiver, dels for å prøve ut et nytt våpen, stridsgass basert på klor. De franske og kanadiske styrkene var ikke forberedt på gass, og tyskerne hadde noe lokal fremgang, men en del tyske soldater døde også av manglende beskyttelse mot gassen.[86] I mai gikk både britene og franskmennene til angrep i regionen Artois, de britiske styrkene angrep Aubershøyden (engelsk: Aubers Ridge), mens franskmennene rykket frem mot Vimyhøyden (engelsk: Vimy Ridge). Igjen hadde angriperne noe fremgang, men det stoppet opp grunnet dårlig kommunikasjon, og både britiske og franske styrker ble så presset tilbake med store tap, av motangrep fra tyske forsterkninger.[87]

Etter forberedelser gjennom hele sommeren ble den franske og britiske offensiven tatt opp utpå høsten. De britiske styrkene angrep ved Loos 25. september 1915, mens det franske angrepet som startet samme dag ble kjent som det andre slaget om Champagne. Slaget ved Loos var første gang britene brukte stridsgass, det var også første slag hvor større enheter av britiske frivillige deltok (den såkalte Kitchener's Army). De tyske forsvarerne var vel forberedt på angrepene, og mens frontlinjen knapt flyttet seg var tapene store. Da offensivene endte i slutten av oktober hadde tyskerne tapt rundt 60 tusen (døde, sårede og tilfangetatte) mens britene og franskmennene samlet tapte rundt 250 tusen soldater.[88][89]

Østfronten

Utdypende artikkel: Den store retretten

Østfronten i 1915 under og etter offensiven ved Gorlice-Tarnow

De tyske styrkene begynte en offensiv ved de Masuriske sjøer i februar 1915, de russiske styrkene hadde dårlige forsvarsstillinger og ble overrumplet. I løpet av et par uker hadde de russiske styrkene store tap, og et armékorps overga seg. Etter et russisk motangrep den 22. februar stoppet den tyske fremrykkingen, men russiske styrker var for resten av krigen drevet ut av Tyskland. De østerriksk-ungarske styrkenes vinteroffensiv i Karpatene var derimot en katastrofe. Generalstabsjef Conrad von Hötzendorf angrep de russiske styrkene som hadde trengt inn i fjellpassene sør i Galicia, bakgrunnen var dels å lette presset på den beleirede garnisonen i Przemyśl, dels å avskrekke Italia fra å angripe. De russiske styrkene motsto offensiven, og gikk selv til motangrep, resultatet var østerriksk-ungarske tap på rundt 800 tusen mann.[90]

Tyskerne overførte fire korps til Galicia for å støtte opp Østerrike-Ungarn, og i Gorlice-Tarnow-offensiven som begynte 2. mai fikk de et stort gjennombrudd. De russiske styrkene ble drevet ut av Galicia, Przemyśl ble gjenerobret 3. juni og Lemberg ble gjenerobret den 22. juni. Ved fronten i nord gikk Hindenburgs styrker til angrep og erobret store deler av Baltikum, mens tyske styrker inntok Warszawa 5. august. De russiske styrkene trakk seg langt tilbake i en strategisk retrett hvor de forlot den polske lommen. Ved det forkortet de frontlinjen til nær det halve, og sparte tilsvarende med tropper. Først i september 1915 ble fronten stabilisert, etter russiske tap på rundt 1,4 millioner mann, over halvparten av de krigsfanger.[91][92]

Afrika

Første verdenskrig i Afrika var et resultat av spredning av konflikten fra sentrum til periferi, fra de imperialistiske statene i Europa til koloniene. Over 2 millioner afrikanere deltok (som soldater eller arbeidere) og mer enn ti prosent døde, tapstall som tilsvarer de på vestfronten.[93]

Kampene ble utkjempet rundt de spredte tyske koloniene: Tysk Kamerun (dagens Kamerun), Togoland, Tysk Sørvest-Afrika (dagens Namibia) og Tysk Øst-Afrika (dagens Tanzania). Styrkene var hovedsak lokale soldater, samt en del indiske. Særlig Frankrike rekrutterte i tillegg soldater fra Afrika til kampene i Europa.[94] De tyske koloniene var omringet av ententemaktens kolonier, og var avskåret fra forsyninger sjøveien da ententemaktene hadde herredømmet til sjøs. De tyske styrkene på alle frontavsnitt i Afrika led derfor under mangel på forsyninger, særlig våpen og ammunisjon.[95]

Både i Øst-Afrika og i Sørvest-Afrika angrep ententemaktene de tyske koloniene, og nådde sitt viktigste mål etter tre uker, erobring av radiostasjonen i Kamina i Togoland. Med det ble all tysk kommunikasjon med koloniene brutt. Mens britene med sine sjøstridskrefter satset på å kontrollere kysten var den tyske strategien å trekke inn i landene. Der skulle de holde stand lengst mulig mot en overlegen motstander, og slik binde opp styrker for å forhindre at disse i stedet ble satt inn på vestfronten.[96] Særlig vellykket var denne strategien i Øst-Afrika, hvor de tyske styrkene dels gikk seirende ut av kamper, og dels var de eneste tyske enhetene som lyktes med å flytte kamphandlingene inn på britisk kontrollert territorium. Mens kampene de andre stedene tok slutt relativt tidlig, varte kampene i Øst-Afrika hele krigen.[97]

I Vest-Afrika ble Togoland inntatt av britiske styrker allerede 27. august 1914. Tysk Kamerun (et landområde på størrelse med Tyskland og Frankrike samlet) ble så angrepet både av britiske styrker fra Nigeria og franske fra Fransk Ekvatorial-Afrika. En britisk-fransk flåtestyrke angrep og erobret hovedstaden Douala i september 1914. Selv om ententens styrker var overlegne (ett tusen tyske soldater og tre tusen innfødte, mot ententens 25 tusen) tok erobringen av resten av landet tid, de tyske styrkene forskanset seg i det indre. De holdt ut inntil februar 1916, da hovedstyrken trakk seg tilbake til det nøytrale området Rio Muni, (Spansk Guinea, dagens Ekvatorial-Guinea) og ble internert der.[98]

Tysk Sørvest-Afrika var stort (seks ganger Englands størrelse) men svært tynt befolket. Den tyske garnisonen besto av 3 tusen soldater, supplert av 7 tusen menn blant kolonistene. De britiske styrkene på totalt 60 tusen mann angrep fra Sør-Afrika i sør, og fra Bechuanaland (dagens Botswana) i øst. Felttoget ble forsinket av et opprør i deler av den sørafrikanske styrken. Det var kun 12 år siden Boerkrigen hvor Tyskland hadde gitt boerne støtte, og boersoldatene hadde stor sympati for de tyske kolonistene. Først i januar 1915 var opprøret endelig slått ned, og de sørafrikanske styrkene kunne rykke frem. Windhoek ble erobret i mai. De tyske styrkene var i en håpløs situasjon, og kapitulerte betingelsesløst 9. juli 1915.[98]

I Øst-Afrika vant de tyske styrkene under oberstløytnant Paul von Lettow-Vorbeck mot en overlegen britisk styrke i slaget ved Tanga (en havneby nord i dagens Tanzania) 5. november 1914. Våpnene og ammunisjonen som britene etterlot seg ved flukten bidro til å støtte von Lettow-Vorbecks styrker i 1915.[99][100] Det var ikke før 1916 at britene fikk etablert en styrke under general Jan Smuts for å slå ut von Lettow-Vorbecks styrker. Gjennom 1916 brukte han sine innfødte soldater til å bekjempe de større britiske styrkene med oppholdende strid, trakk seg tilbake når overmakten ble for stor, og ødela bruer og jernbanelinjer under retretten.[101]

Midtøsten
Osmanske styrker ved Dardanellene i april 1915

Tyskledede osmanske styrker forsøkte i januar 1915 et fremstøt mot den strategisk viktige Suezkanalen fra det sørlige Palestina, men angrepet på Suezkanalen ble med små tap slått tilbake 4. februar av britiske styrker.[102]

I januar 1915 ba den russiske overkommandoen de andre ententemaktene om et avledende angrep for å lette presset på fronten i Kaukasus. Britene og franskmennene ble enig om å forsøke å trenge gjennom Dardanellene til Bosporus og Konstantinopel (dagens Istanbul) med sjøstridskrefter. Det var et smalt løp, minelagt, befestet med kystartilleri og forsvart av infanteri. Den 19. februar 1915 begynte en britisk-fransk flåtestyrke å beskyte osmanske kystartilleristillinger. Det ble snart klart at det var nødvendig å sette inn større styrker for å kunne trenge gjennom, og 18. mars forsøkte en flåte med blant annet tolv britiske og fire franske slagskip, støttet av mindre fartøy og minesveipere. Det begynte bra, men dels klarte ikke slagskipene å slå ut alt osmansk artilleri, dels ble de minesprengt, og styrken måtte etterhvert trekke seg tilbake etter tap av tre slagskip.[103][104]

Etter det mislykkede forsøket med sjøstridskrefter ble det klart at en invasjon av halvøya var nødvendig, om ententemaktene skulle kunne seile inn Dardanellene til Konstantinopel. Den 25. april 1915 ble franske og britiske styrker (sistnevnte for det meste bestående av soldater fra Australia og New Zealand) satt i land. Terrenget på halvøya var krevende, og de osmanske forsvarerne hadde fordelen av å beherske høydene. I tillegg var de ledet av den dyktige generalen Mustafa Kemal (senere Tyrkias president, kjent som Atatürk), med den tyske generalen Otto Liman von Sanders som rådgiver. Ententestyrkene klarte ikke å trenge videre inn på halvøya, og utover sommeren og høsten fortsatte stillingskrigen med store tap. Mot slutten av desember begynte ententestyrkene evakueringen, og de siste forlot 8. januar 1916. Mens de osmanske styrkene tapte rundt 300 tusen (døde, sårede og savnede) var ententemaktens tap på rundt 265 tusen. Forholdsmessig hadde de australske og newzealandske styrkene svært store tap, og i ettertid har invasjonen den 25. april blitt markert i Australia og New Zealand som ANZAC-dagen.[105][106]

Italia
Frontlinjen mellom Italia og Østerrike-Ungarn, 1915-1917

Italia avsto fra å slutte seg til sentralmaktenes side ved krigsutbruddet. Etter fristende tilbud fra begge de krigførende koalisjonene valgte landet istedet å erklære det hardt pressede Østerrike-Ungarn krig 23. mai 1915. Ved å slutte seg til ententemaktene håpet Italia (med bakgrunn i Irredentisme, dvs. samling av språkområder) å erobre provinsene Trentino, Sør-Tirol, Istria med havnebyen Trieste og Dalmatia. Italia satset på en overraskende innledende offensiv som skulle sikre de italienske målene.

Den italienske hæren var den dårligst utrustede og svakeste blant de større europeiske maktene, og grenseområdene mot Østerrike-Ungarn de minst egnede for krigføring. Høye fjell ga gode forsvarsstillinger for de østerriksk-ungarske styrkene, og med små og improviserte avdelinger ble de italienske angrepene stoppet ved elven Isonzo. Deretter utviklet striden seg til en skyttergravskrig, ikke ulik den på vestfronten. Etter fire resultatløse angrep hadde de italienske styrkene ved utgangen av 1915 tapt 235 tusen mann, av de 54 tusen døde.[107][108]

Balkan

De serbiske styrkene fikk nesten ett års pause etter å ha slått de østerriksk-ungarske angriperne, men 5. oktober 1915 ble de på ny angrepet, denne gangen også av tyske og bulgarske styrker. Målet for felttoget var å okkupere Serbia, for derved å åpne forbindelse til Konstantinopel via Beograd. De serbiske styrkene var underlegne både i antall og utstyr: de hadde 200 tusen soldater og 300 kanoner mot sentralmaktenes 330 tusen soldater og 1200 kanoner.

Sentralmaktenes offensiv ble ledet av den tyske generalfeltmarskalk August von Mackensen. Han forsøkte flere ganger å omringe den serbiske styrken, men de unnslapp og trakk seg tilbake, ut av Serbia i vest, til Montenegro og Albania. Derfra ble de 140 tusen serbiske soldatene som hadde overlevd felttoget og retretten evakuert videre med italienske skip til Korfu. Franske og britiske styrker forsøkte med utgangspunkt i Thessaloniki i Hellas å unnsette Serbia, men ble slått tilbake av bulgarske styrker, og måtte trekke seg tilbake til Thessaloniki.[109][110]

1916: slagene ved Verdun og Somme[rediger | rediger kilde]

Vestfronten
Generalene, ufølsomme, blinde - eller begge deler?

Både under og etter krigen ble generalene kritisert for store tap, samtidig som de selv hadde et behagelig liv bak frontlinjene. Historikeren John Keegan hevder at kritikken dels er feil og dels misforstått. Feil fordi prosentmessig døde en god del flere generaler i første enn i f.eks andre verdenskrig. Misforstått fordi styrkene var så store at de måtte styres fra hovedkvarter et stykke fra frontlinjene. Mens Wellington under slaget ved Waterloo hadde oversikt over det meste av slagfeltet og ledet styrken fra frontlinjen hadde en slik plassering under første verdenskrig gjort at øverstkommanderende hadde mistet oversikten.

Samtidig hadde alle de krigførende landstyrkene det samme problemet med å kontrollere troppene så snart en offensiv ble satt igang eller de ble angrepet. Felttelefonlinjer ble brutt, ordonnanser brukte lang tid på å komme frem, om de ikke ble drept underveis, og spesielt den viktige koordineringen mellom artilleri og infanterister ble vanskelig. Det var først med utviklingen av mindre radiosett som både fly, artilleri og infanteri kunne bruke for kommunikasjon at man effektivt kunne kontrollere store troppestyrker, og de ble ikke utviklet og tatt i bruk før under andre verdenskrig.[111]

Ententemaktens erfaring med hvordan tyskerne flyttet styrker mellom sine frontavsnitt ved bruk av interne linjer la grunnlaget for at de for 1916 planla koordinerte offensiver, både på vestfronten, østfronten og i Italia. På vestfronten planla franskmennene og britene en offensiv ved Somme, samtidig som russerne skulle angripe i øst og italienerne mot Østerrike-Ungarn i sør.[112]

Ved årsskiftet 1915-1916 var den tyske generalstabsjefen von Falkenhayn overbevist om at Russland var passivisert, og at tiden var inne for å rette et avgjørende slag mot Frankrike. Festningsbyen Verdun ble valgt som mål for det som i ettertid er kjent som slaget ved Verdun. De tyske styrkene gjorde hva de kunne for å skjule forberedelsene til angrep, tropper og ammunisjon ble forflyttet om natten Rundt 170 fly ga de luftherredømme, det hindret franske rekognoseringsfly fra å avsløre oppbyggingen. Angrepet begynte 21. februar 1916, målet var å rykke frem så raskt og så langt som mulig.[note 4]

Etter et voldsomt innledende artilleribombardement hadde de tyske styrkene fremgang, og den 25. februar var Verdun truet. De franske styrkene valgte å forsvare byen, til tross for at de ved å trekke seg noe tilbake kunne fått bedre forsvarsstillinger. Kampene fortsatte gjennom sommeren, men selv om franskmennene hadde enorme tap holdt de Verdun, samtidig hadde de tyske styrkene også store tap. Slaget om Verdun ble avsluttet i desember 1916. Mens de franske styrkene hadde tapt rundt 377 tusen (av de 162 tusen døde) var de tyske tapene på rundt 337 tusen (av de 143 tusen døde).[113][114]

Slaget ved Somme begynte 1. juli med det til da kraftigste britiske og franske artilleribombardement. De franske styrkene hadde noe fremgang, mens de britiske styrkene ikke klarte å rykke frem, og fikk sitt største tap på én dag noensinne, med nær 60 tusen døde og sårede. Noe av årsaken til katastrofen var de svært godt befestede tyske stillingene, de sterkeste på vestfronten. En annen grunn var at artilleribeskytningen som gikk foran de angripende styrkene ikke var presis nok. Den viktigste årsaken ved Somme (som ved de fleste slag på vestfronten) var at ubeskyttede soldater som angrep en sterkt befestet fiendtlig stilling, var dømt til store tap.[115]

Slaget ved Somme fortsatte til november, fremrykkingen var ubetydelig (3-4 kilometer), mens tapene var enorme. Over 400 tusen for britene, rundt 200 tusen for franskmennene, og over 400 tusen for tyskerne.[116][117] I desember 1916 ble den franske generalstabsjefen Joseph Joffre avsatt, grunnet stadig økende misnøye fra regjeringen etterhvert som tapstallene økte ved Verdun. Ny sjef ble general Robert Nivelle.[118]

Østfronten
Brusilovoffensiven, utgangsposisjon og fremrykking 4. juni til 20. september

Det russiske bidraget til den allierte krigsplanen for 1916 var hovedsakelig ment å være en offensiv ved innsjøen Narots, øst av dagens Vilnius. Byen skulle tas tilbake etter å ha blitt erobret av tyskerne året før. De russiske styrkene var overlegne både i soldater og artilleri da de angrep i midten av mars. Angrepet mislyktes, dels grunnet dårlig koordinering av artilleriet, og etter et motangrep i april tok de tyske styrkene tilbake det de hadde tapt. Mens de russiske styrkene mistet over 100 tusen mann var de tyske tapene på rundt 20 tusen. Den russiske generalstaben, Stavka, var innstilt på et nytt angrep i nord, denne gang gjennom Pripjatmyrene, men kommandantene i nord var nølende. Den russiske generalen ansvarlig for fronten i sør, Aleksej Brusilov, mente derimot at et angrep kunne lykkes, dersom det ble grundig forberedt.

Den 4. juni 1916 begynte russiske styrker Brusilovoffensiven, og selv med en relativt beskjeden overvekt av soldater klarte de å overraske og bryte igjennom de østerriksk-ungarske linjene. I løpet av den første uken tok de 200 tusen fanger. Den tyske generalstabsjefen Erich von Falkenhayn ble tvunget til å overføre fire divisjoner fra vestfronten. Den russiske seieren førte til at Erich von Falkenhayn ble avsatt som tysk generalstabsjef, og Paul von Hindenburg overtok stillingen.[119][120]

Italia

Den østerriksk-ungarske øverstkommanderende Conrad von Hötzendorf anså ved årsskiftet 1916 fronten mot Russland som stabilisert, og flyttet styrker til fronten mot Italia for å gå til offensiv der. Av Østerrike-Ungarns totalt 65 divisjoner i 1916 var 35 ved fronten mot Italia. De holdt stand mot stadige italienske angrep ved Isonzo. I mai 1916 gikk de også til angrep mot byen Asiago, i retning av de rike landbruks- og industriområdene på Posletten, i hva som ble kjent som Trentino-offensiven. Til tross for kraftig artilleribeskytning holdt de italienske styrkene stand, og de østerriksk-ungarske styrkenes fremrykkning på 10-15 kilometer truet ikke den italienske hovedstyrken ved Isonzo med avskjæring. Brusilovoffensiven i juni tvang Østerrike-Ungarn til å flytte styrker til østfronten. De avbrøt Trentino-offensiven, og oppgav endel av områdene de hadde erobret av mangel på tropper til å holde de.[121][120]

Balkan

Utdypende artikkel: Makedoniafronten

De russiske styrkenes fremgang under Brusilovoffensiven bidro til å bringe Romania på ententemaktenes side i krigen i 1916. De angrep Transilvania i slutten av august 1916, en del av Østerrike-Ungarn som Romania lenge hadde ansett å høre til landet. Kort etter ble det satt i gang en felles tysk, østerriksk-ungarsk og bulgarsk offensiv mot Romania. I løpet av et raskt felttog ble 2/3 av landet erobret innen desember 1916. Med hjelp av den russiske hæren ble fronten stabilisert ved Moldavia. Ententemaktenes forsøkt på et angrep mot Bulgaria fra Thessaloniki - Monastiroffensiven - for derved å avlaste Romania, ga ingen videre fremgang. Deltakelsen i krigen ble en katastrofe for Romania. I løpet av noen måneder tapte de rundt 300 tusen mann (om lag halvparten som krigsfanger), og oljeforekomstene i Ploiești, de eneste i Europa, kom under tysk kontroll.[122]

Midtøsten

Ved beleiringen av Kut (også kjent som det første slaget om Kut) ble en britisk-indisk styrke som forsøkte å rykke frem mot Bagdad beleiret av osmanske styrker fra begynnelsen av desember 1915. Unnsetningsstyrker forsøkte ialt fire ganger å bryte beleiringen, uten å lykkes. Den britisk-indiske styrken overga seg 29. april 1916.[123] Russiske styrker presset de osmanske styrkene ved fronten i Kaukasus, og fra februar til august rykket de frem til og inntok Trabzon.[123]

Et osmansk angrep mot Suezkanalen ble endelig stoppet av britiske, australske og newzealandske styrker i august 1916 i slaget ved Romani. Ententestyrkene rykket så frem til grensen mot Palestina ved slutten av året.[124][123] Ententemaktene fikk støtte gjennom det arabiske opprøret som brøt ut i de palestinske områdene i 1916, og varte ut resten av krigen.[76]

Krigen til sjøs

Etter å stort sett ha vært uvirksom siden begynnelsen av krigen bestemte i mai 1916 den tyske marineledelsen for å forsøke å lokke den britiske flåten i en felle. Tyske slagkryssere skulle trekke til seg de britiske slagkrysserne så de kom innenfor rekkevidde av de sterkere (men ikke så raske) tyske slagskipene. Tyske ubåter skulle også benyttes for å forsøke å senke britiske fartøy. I det som senere ble kjent som Jyllandsslaget kjempet rundt 100 tusen mann i 250 skip fra 31. mai til 1. juni. Den tyske flåten hadde minst tap både av mannskap og skip, men den britiske flåten var selv etter tap totalt overlegen, og fortsatte å bidra til blokaden av Tyskland for resten av krigen.[125][126]

Ententemaktenes blokade hadde siden krigsutbruddet vært negativt vurdert i USA, og motstanden økte så mye i 1916 at et brudd mellom Storbritannia og USA syntes mulig. Kongressen vedtok et byggeprogram for US Navy som truet Royal Navys overlegenhet og president Wilson ble gjenvalgt på et løfte om å holde USA utenfor krigen.[127]

1917: uinnskrenket ubåtkrig[rediger | rediger kilde]

Vestfronten
Vestfronten i 1917

USAs inntreden i krigen på ententemaktenes side i 1917 ga ingen umiddelbar økning i soldater, både amerikanerne selv og tyskerne anså at de amerikanske vernepliktige ikke ville være klar i tilstrekkelig antall til å være avgjørende på vestfronten før 1919. Det var derimot avgjørende for ententemaktenes økonomi. De var svært avhengig av amerikanske leveranser, og ble reddet fra økonomisk krise av USAs inntreden.[128]

I motsetning til årsskiftet 1915-1916 hadde ikke ententemaktene en koordinert offensiv for 1917, hverken russerne eller italienerne kunne forplikte seg til større angrep på sine frontavsnitt. Den nye franske øverstkommanderende, general Robert Nivelle, hevdet at det var mulig å trenge gjennom de tyske linjene ved et massivt angrep. I mars 1917 foretok deler av de tyske styrkene en overraskende tilbaketrekning til en ny forsvarsstilling, Hindenburglinjen. De tyske styrkene som ble trukket tilbake fikk bedre forsvarsstillinger, og forkorting av frontlinjen frigjorde rundt 13 divisjoner, som ble benyttet til en strategisk reserve. Den tyske tilbaketrekningen, og manglende russisk offensiv hadde en negativ innvirkning på Nivelles planlagte offensiv.[129]

Nivelleoffensiven ble uansett innledet i midten av april 1917 med over 800 tusen soldater, mot de sto rundt 500 tusen tyske soldater. Britiske, australske og kanadiske tropper begynte offensiven i slaget om Arras, hovedmålet var å trekke tyske styrker vekk fra de franske styrkene som kort etter innledet det andre slaget ved Aisne. Slaget om Arras viste, etter vestfrontens standard, god fremgang for angriperne, og i slaget om Vimyhøyden erobret de kanadiske styrkene et viktig høydedrag. Det gikk dårligere med de franske styrkene, selv om de hadde en viss fremgang så uteble Nivelles gjennombrudd. Mot slutten av april ble offensiven avblåst etter store tap, og kort etter tok general Philippe Pétain over som øverstkommanderende. Et resultat av Nivelleoffensiven var sterk økning av mytterier i den franske hæren. Den franske generalstaben under Petain møtte mytteriene dels med krigsrett, mange hundre ble dømt til døden, men de fleste ble benådet. Han valgte også å skrinlegge nye offensiver, samtidig som soldatene fikk mer hvile og flere permisjoner.[130][129]

De britiske styrkene begynte en ny offensiv i månedsskiftet juli-august, de satte inn rundt 50 divisjoner i slaget ved Passchendaele. Til tross for et innledende bombardement på rundt 4 millioner artillerigranater over to uker ga angrepet lite fremgang. Begge sider led store tap, men de tyske forsvarerne holdt stand. Da offensiven ble avsluttet i november hadde britene og deres allierte tapt rundt 275 tusen mann, av de om lag 70 tusen døde. Tyskerne tapte rundt 200 tusen mann, av de om lag 50 tusen døde. Slaget var omstridt på britisk side allerede mens det ble utkjempet, og har i ettertid nærmest blitt symbolet på meningsløs nedslakting under første verdenskrig.[131][132]

Den siste offensiven på vestfronten i 1917 var britenes i slaget ved Cambrai, som begynte 20 november. Angrepet var det første hvor stridsvogner ble brukt i større omfang, og de britiske styrkene hadde endel fremgang de første dagene. Stridsvognene fikk dels tekniske problemer, og brøt sammen, dels ble de ødelagt av tysk artilleri. De tyske styrkene organiserte et motangrep som presset de britiske styrkene tilbake. Britene tapte rundt 45 tusen soldater, omtrent samme tap som de tyske styrkene.[133][134]

Østfronten

Omtrent samtidig som USA kom med i krigen i 1917, fjernet en revolusjon tsarstyret i Russland. I juli 1917 forsøkte de nye styresmaktene å angripe sentralmaktene, i det som senere ble kjent som Kerenskijoffensiven. Etter noe innledende fremgang ble det russiske angrepet slått tilbake og mislyktes, mye grunnet stadig økende oppløsning av de russiske styrkene, og offensiven ble avsluttet etter et par uker.[135]

Balkan

I 1917 ble Hellas med på alliert side.[136] Ententemaktene hadde siden 1915 hatt en større troppestyrke i Thessaloniki, men de britiske og franske divisjonene var stort sett uvirksomme. De var sterkt plaget av sykdom, særlig malaria og hadde ingen større offensiver i 1917.[137]

Italia
Kart over Caporetto-offensiven

De italienske styrkene angrep de østerriksk-ungarske styrkene både i mai og august 1917 (det tiende slaget ved Isonzo og det ellevte slaget ved Isonzo), med begrenset fremgang. I løpet av 27 måneder og elleve slag hadde ikke de italienske styrkene rykket frem mer enn om lag 10 kilometer, og med store tap. I det ellevte slaget tapte de rundt 160 tusen soldater.

Tyske styrker ble høsten 1917 satt inn på dette frontavsnittet for å hjelpe sine østerriksk-ungarske allierte, og etter et kort innledende bombardement ble de italienske styrkene den 24. oktober 1917 drevet på flukt under hva som ble kjent som Caporetto-offensiven. Sentralmaktenes gjennombrudd presset de italienske styrkene tilbake fra det nordøstre hjørnet av landet, og helt til Piave-elven, ikke langt fra Venezia. På elleve dager måtte de trekke seg tilbake om lag 130 kilometer. De italienske styrkene brøt sammen, og tapte rundt 700 tusen soldater, av de kun rundt 40 tusen drepte og sårede. Om lag 280 tusen italienske soldater ble tatt til fange mens rundt 350 tusen soldater deserterte. Caporetto var en stor seier for sentralmaktene, og et tilsvarende nederlag for Italia og ententemaktene. Nederlaget bidro til at ententemaktene fikk et felles krigsråd i Versailles for å koordinere krigsinnsatsen.[138][139]

Midtøsten

Etter den britiske styrken ved Kut kapitulerte året før, samlet britene utover høsten 1916 en ny styrke ved Basra. Den britiske offensiven begynte i desember 1916, med totalt 50 tusen mann, størsteparten var soldater fra Britisk India. Styrken rykket langsomt frem mot Bagdad langs elven Tigris, og erobringen av Bagdad fant sted i mars 1917.

I slaget ved Rafah i januar 1917 fikk de britiske styrkene endelig kontroll med Sinaihalvøya, og det var mulig å angripe Palestina. Det første slag om Gaza ble utkjempet mot slutten av mars 1917. De britiske styrkene hadde god fremgang, men frykt for en uoversiktelig situasjon ved mørkets frembrudd gjorde at de ble trukket tilbake og byen forble kontrollert av osmanske styrker. Under et nytt angrep i midten av april, andre slag om Gaza, led de britiske styrkene igjen tap og måtte trekke seg tilbake.[140]

I oktober angrep de britiske styrkene igjen og vant i slaget ved Beersheba. Seieren åpnet for videre britisk fremrykking og fra november ble slaget om Jerusalem utkjempet. Jerusalem, og omliggende områder ble erobret innen utgangen av året.[141]

Krigen til sjøs
Områder hvor uinnskrenket ubåtkrig fant sted, kartskisse fra 1917

Til tross for frykt for USAs reaksjon var det ved årsskiftet 1916-1917 sterke diskusjoner på tysk side om hvorvidt man igjen skulle gå til uinnskrenket krig med ubåter, dvs. at de torpederte handelsfartøy fra undervannsstilling, uten å gi varsel. Den tyske marinestaben hevdet i desember 1916 at ved uinnskrenket ubåtkrig ville britenes forsyninger bli stoppet, og krigen ville vinnes innen høsten 1917. Tyskland erklærte uinnskrenket ubåtkrig fra 1. februar 1917. Det førte til at USA brøt de diplomatiske forbindelsene, og sammen med at Zimmermann-telegrammet ble kjent bidro det til at USA erklærte sentralmaktene krig i april 1917. Det sentrale grunnlaget for at USA ble med i krigen var imidlertid et annet, ønsket om å kunne bidra til å få en bedre fred, med demokrati og selvbestemmelsesrett for små nasjoner.[142]

Den tyske marinestaben hadde anslått at ved å senke rundt 600 tusen tonn i måneden måtte britene gi seg i løpet av fem måneder. Med 520 tusen tonn i februar, 560 tusen tonn i mars og 860 tusen tonn i april så det en stund ut som de rundt 100 tyske ubåtene skulle klare å tvinge Storbritannia til å gi opp. Mot slutten av april 1917 iverksatte det britiske admiralitetet bruk av konvoi (handelsskip som seilte sammen, vanligvis under beskyttelse av marinefartøy). Konvoier hadde ikke vært i bruk siden Napoleonskrigene, og motstanden var stor. Den positive effekten for britene ved konvoiering kom raskt, selv om tyske ubåter så sent som i august fremdeles senket 511 tusen tonn. Britene la også 70 tusen sjøminer mellom Skottland og Norge for å stenge tyske ubåter inne i Nordsjøen.[143][142]

1918: mobilitet og tysk nederlag[rediger | rediger kilde]

Vestfronten

Etter fredstraktaten med Russland (freden i Brest-Litovsk) var undertegnet i mars kunne Tyskland frigjøre styrker og rundt 50 divisjoner ble overført til vestfronten. For å få et gunstig resultat av krigen var Tyskland avhengig av å rette et slag mot de franske og britiske styrkene før amerikanske styrker i større antall ankom og ble satt inn.

Den tyske våroffensiven begynte 21. mars 1918. Hovedfremstøtet gikk mot de britiske troppene, og planen var å slå de så britene trakk seg ut av krigen. Etter det håpet de tyske angriperne at de franske styrkene ville be om våpenhvile. I begynnelsen var den tyske fremgangen stor, og våroffensiven ga den største endringen av frontlinjene siden de ble etablert høsten 1914. Etterhvert som offensiven utviklet seg førte en blanding av lange tyske forsyningslinjer, og stadig økende tap til at den tyske offensiven ble bremset. I slutten av april var faren for et tysk gjennombrudd over, og offensiven ble endelig avsluttet i juli 1918.[144][145]

Etter å ha stoppet det tyske angrepet var ententemaktene klar for offensiv for å presse de tyske styrkene ut av de okkuperte delene av Frankrike og Belgia, og tvinge de til å avslutte krigen. Den 8. august startet det som senere ble kjent som hundredagersoffensiven, en serie offensiver mot de tyske styrkene, hvorav den første var slaget om Amiens. I tillegg til overlegenhet i tropper hadde ententemaktene også et stort antall nyutviklede stridsvogner, deres luftstyrker var overlegne, og gjennom fire års krigføring på vestfronten hadde de utviklet samvirket mellom artilleri og infanteri for å kunne trenge gjennom ved offensiver. I løpet av august, september og oktober ble de tyske styrkene tvunget ut av Frankrike, tilbake til Hindenburglinjen, og videre, med en stadig dårligere moral som resultat.[146] I slutten av oktober trakk general Ludendorf seg fra generalstaben. Etter Østerrike-Ungarn ved månedskiftet oktober-november inngikk våpenhvileavtale sto Tyskland alene mot Frankrike, Storbritannia og USA i vest. De tyske styrkene fortsatte å kjempe den første uken i november, men den 9. november ble det innledet våpenhvileforhandlinger. Den tyske keiseren ble tvunget til å abdisere, og han søkte asyl i Nederland.[147]

Østfronten

Utdypende artikkel: Kampene i Kaukasus

De nye russiske makthaverne møtte representanter for sentralmaktene i Brest-Litovsk for fredsforhandlinger ved årsskiftet 1917-1918. De russiske forhandlerne trenerte forhandlingene, og etter et ultimatum gikk sentralmaktene igjen til angrep i midten av februar 1918. I løpet av knappe to uker under offensiven Operation Faustschlag (også kjent som ellevedagerskrigen) erobret de store russiske områder, uten noen russisk motstand. De russiske forhandlerne ble derved presset til å akseptere sentralmaktenes krav, og undertegnet den 3. mars freden i Brest-Litovsk. Russland som stat var dermed ute av krigen.

Ved den russiske revolusjonen ble det åpnet for uavhengighet for de landområder som ønsket det, og de baltiske statene Estland, Latvia og Litauen ble etablert som satelittstater under Tyskland. I Finland var det uenighet om tilknytningen til Tyskland, og det endte med at den finske borgerkrigen brøt ut i januar 1918. De revolusjonære styrkene (de røde) var størst med rundt 90 tusen mann. Mens den borgerlige styrken (de hvite) kun hadde rundt 40 tusen mann besto de av en kjerne finske frivillige som hadde vært offiserer på tysk side, og de var ledet av den anerkjente generalen Carl Gustav Mannerheim. I tillegg gikk en tysk styrke iland på Hangö i april, og inntok Helsinki kort etter. Innen midten av mai 1918 var de røde styrkene slått, russerne trakk sine siste styrker ut, og Finland var selvstendig. Landet måtte gi viktige konsesjoner til Tyskland mht. økonomi, utenrikspolitikk og en tysk prins som regent (Kongeriket Finland).[148]

Mindre konflikter fortsatte, både som endel av borgerkrigen etter revolusjonen, og mot ulike ententemakter. Både sentralmaktene (ved tyskerne og osmanene) og britene var interessert i oljen i Baku i det som idag er Aserbajdsjan. Lokale styrker støttet av britiske soldater kjempet i august og september 1918 mot osmanske styrker. De osmanske styrkene vant kontroll over byen, og i etterkant ble lokale armenere som hadde støttet britene massakrert.[149]

Balkan

Utdypende artikkel: Makedoniafronten

I midten av september 1918 startet ententemaktene en offensiv med den multinasjonale hæren, kalt Orienthæren, fra dens base i Thessaloniki i Nord-Hellas. Sentralmaktene hadde gode forsvarsstillinger men spesielt de bulgarske styrkene var demoralisert grunnet mangel på forsyninger. De tyske styrkene behandlet Bulgaria mer som et okkupert land enn en alliert.[150] Denne offensiven, i etterkant kjent som Vardaroffensiven, drev så Bulgaria til å inngå våpenstillstand. Ententestyrkene frigjorde deretter Serbia, og var kommet helt til grensen til Kongedømmet Ungarn i november 1918, da krigen sluttet.[151]

Midtøsten

Under slaget om Megiddo mot slutten av september 1918 kjempet ententestyrker bestående av britiske, indiske, australske og newzealandske soldater mot en osmansk armé ledet av den tyske generalen Liman von Sanders. Ententemaktene seiret med relativt små tap, og det åpnet for erobringen av Damaskus kort etter. Kampene i Midtøsten ble avsluttet ved en våpenhvileavtale i Moudros 30. oktober 1918, noe som medførte at Konstantinopel ble okkupert av britiske og franske styrker, og Det osmanske rike ble delt.[152]

Våpenhvileavtalen ble avløst av en fredsavtale som ble undertegnet 10. august 1920, den såkalte freden i Sèvres. Denne fredsavtalen endret grensene i området i stor grad og Det osmanske riket ble oppløst. Denne fredsavtalen ble imidlertid aldri ratifisert på grunn av den etterfølgende tyrkiske frigjøringskrigen.

Italia

De østerriksk-ungarske styrkene hadde etter Russlands kapitulasjon overført styrker fra østfronten til fronten i Italia, og forsøkte en dobbelt offensiv i juni 1918. De ble raskt stoppet av italienske styrker, støttet av britiske- og franske styrker. Med støtte fra britiske- og franske styrker gikk Italia til en større motoffensiv i oktober 1918 i det avgjørende slaget ved Vittorio Veneto. De østerriksk-ungarske styrkene holdt først stand, men etter noen dager brøt ententestyrkene gjennom da motstanderne deserterte, og bega seg hjemover. Etter seieren ved Vittorio Veneto, tok Italia frem til våpenstillstanden 4. november tilbake alle de områdene Østerrike-Ungarn hadde okkupert tidligere i krigen.[153][154]

Enkeltsaker[rediger | rediger kilde]

Generelt forløp[rediger | rediger kilde]

Irske soldater ved Somme, 1916

vestfronten var første verdenskrig en «stillestående» krig (også kjent som en skyttergravskrig).[155] Med dette menes at den ikke hadde de bevegelige frontene som var vanlig i andre verdenskrig og i de fleste andre kriger. Krigen på østfronten bølget frem og tilbake, fordi frontlinjen var dobbelt så lang, tynnere bemannet, og kommunikasjonslinjene dårligere så forsterkninger brukte mer tid på å nå frem.[156] På nesten alle fronter var det enorme tap, fordi masseangrep ble utført mot soldater beskyttet i skyttergraver og væpnet med maskingeværer. I alle krigførende stater overtok kvinner mye av det sivile arbeidet,[157] og statsapparatet styrket sin stilling.

Vestfronten (fronten mellom Tyskland og Frankrike) var ekstremt statisk. Den eneste perioden fronten hadde store bevegelser var i den innledende fasen da Tyskland angrep gjennom Belgia og Luxembourg (den såkalte Schlieffen-Moltkeplanen ), deretter frøs frontlinjen inntil tyskerne gjorde en taktisk retrett til Hindenburglinjen i 1917. Disse tyske fremrykkingene sommeren 1914 var relativt store, og en stund så det ut som om at Paris var truet. Franskmennene klarte imidlertid å stoppe fremrykkingen i august 1914, og fra da av frøs fronten til og ble kjennetegnet av skyttergravskrig og tanken om det store gjennombruddet – et gjennombrudd som aldri kom. En viktig årsak til at den tyske fremrykkingen stoppet opp, var at forsyningene ikke greide å holde følge, men hovedårsaken var fordi de tyske styrkene ikke var tilstrekkelige og var utslitt av hundrevis av kilometers marsj, med stadige kamper.[158][67]

Årsaken til den statiske krigføringen og skyttergravene var dels at den militære taktikken under offensiv ikke hadde tatt innover seg den nye teknologien. Dette medførte at den til en hver tid forsvarende part stort sett hadde en klar fordel.[159][160] Et annet problem som hindret begge siders offensiver var kommunikasjon og kontroll av de store hærstyrkene. Mens hertugen av Wellington kunne se hele slagfeltet og gi ordre direkte under slaget ved Waterloo var styrkene og avstandene så store under første verdenskrig at hovedkvartene lå langt unna selve slaget. Uten radiokommunikasjon ble kontakten med troppene besørget ved felttelefon, hvor linjene ofte ble brutt ved artillerinedslag, eller gjennom bud som løp frem og tilbake, noe som tok mange timer.[161]

Et angrep under første verdenskrig ble gjennomført ved at angriperen først satte igang et bombardement med artilleri av fronten, ofte med begrenset effekt fordi den forsvarende part da var trygge i tilfluktsrommene. Etter timer med artilleriild stoppet beskytningen opp, tanken var så at infanteri og kavaleri til hest skulle angripe. Artilleriilden hadde ikke klart å drepe fienden, men den hadde rotet opp alt terreng mellom frontlinjene. Dette medførte at hester og infanteri hadde problemer med å rykke frem hurtig. Den forsvarende part hadde imidlertid hatt tid til å gå ut av tilfluktsrommene og å bemanne maskingeværene. Dette nye våpenet gjorde det meget enkelt å slå tilbake et angrep som ikke inneholdt stridsvogner (som ikke ble tatt i bruk før mot slutten av krigen). Først ved bruk av nok artilleri og riktig bruk (beskytningen fulgte infanteriets fremrykking) var det mulig for et angrep å trenge gjennom, slik de allierte gjorde høsten 1918.[162]

Den forsvarende parten hadde også en annen fordel. Hvis angriperne klarte å få et lite hull i frontlinjen, hadde ikke angriperne mulighet til å rykke frem på noen annen måte enn til fots. Dette medførte trege og langsomme fremrykkinger; angriperne måtte jo rykke frem over det sønderskutte ingenmannsland, noe som spesielt gjaldt kanoner og annet tyngre materiell. Den forsvarende part hadde et fungerende vei- og jernbanenett helt opp til fronten, slik at man hurtig kunne sette inn nye tropper og slå tilbake offensiven før hullet ble for stort.[160]

Denne mangelen på en fungerende offensiv taktikk medførte at første verdenskrig ble en utmattelseskrig, det vil si at hver side prøvde å vinne ved å få motstanderen til å bruke opp alle sine ressurser; jordbruk, industri, personell. Denne utmattelsesstrategien ga ententemaktene en fordel fordi den hadde mulighet til råvare- og matforsyninger fra det britiske imperiet, i tillegg kunne den britiske marinen blokkere tysk import fra USA og Sør-Amerika. Ententemaktene hadde også en stor fordel i lån fra USA, selv før landet kom med i krigen.[128] Utmattelsesstrategien førte til en meningsløs tilværelse for soldatene; de ble beordret til fremrykkinger som innebar at store frontavsnitt sprang opp fra skyttergravene bare for å bli meiet ned av fiendtlig mitraljøseild.[160]

Krigsbegeistring og anti-krigs demonstrasjoner[rediger | rediger kilde]

Ved utbruddet av krigen viste de ulike befolkningene et stort spenn av reaksjoner, fra protest til fornektelse, sjokk, patriotisk begeistring og hysteri. Det var hverken en generell entusiasme for krigen, ei heller var arbeiderklassen og bøndene avvisende overfor krigen og konsekvent imot. Den motsatte påstanden at det ikke var krigsentusiasme er heller ikke korrekt, særlig store deler av borgerskapet og akademikere var positive. I Tyskland reagerte de konservative borgerskapet på ultimatum og krigserklæring med patriotiske parader, som i bydelen Mitte i Berlin hvor 30 tusen var samlet 25. juli 1914. I mindre byer, særlig i landlige områder var stemningen mer trykket. Tilsvarende reaksjoner fremkom i arbeiderkvarterene i de industrielle sentra.

Samtidig var det demonstrasjonstog mot krigen i både Tyskland, Storbritannia og Frankrike. Ifølge det tyske sosialdemokratiske partiet SPD var det 288 samlinger og demonstrasjonstog i 160 byer, som i Mitte i Berlin den 28. juli 1914 med over 100 tusen mennesker, til tross for et forbud fra myndighetene. I Tyskland var vendepunktet nyheten om den russiske mobiliseringen 28. juli. Som arbeiderpartier i andre land sluttet de tyske sosialdemokratene opp om myndighetene. Felles for alle de stridende land var at de så konflikten som en forsvarskrig, og som en kamp for ideer, noe befolkningene i stor grad sluttet opp om, ellers hadde ikke krigen kunne blitt utkjempet.[163][164]

Krigsmål[rediger | rediger kilde]

I følge det tyske krigsrådets møte av 8. desember 1912 var krigsmålet å utkjempe den uunngåelige krigen mot ententemaktene på et passende tidspunkt. Den tyske militære ledelsen anså at maktbalansen i Europa var under endring i tysk disfavør. Etter krigsutbruddet i 1914 og erobringene i vest ble anneksjon av landområder i Vest- og Øst-Europa lagt til for å sikre Tyskland hegemoni i Europa, som antydet i septemberprogrammet i 1914. Erobringskravene, som etterhvert stod i motstrid til den militære situasjonen, ble et avgjørende hinder for fredsforhandlinger.[165]

Østerrike-Ungarn hevdet å kjempe for sine interesser på Balkan og for sin eksistens. I motstrid til datidens nasjonalistiske tendens var Østerrike-Ungarn knyttet til en universell ide om keiserriket og derved en multietnisk stat. Østerrike-Ungarns offisielle krigsmål var derfor basert på å vedlikehold dets eksistens og styrking av dets posisjon som en stormakt, også gjennom anneksjon av landområder. Østerrike-Ungarn ønsket å annektere Serbia, Montenegro og Romania, eller, i stedet for sistnevnte, den russiske delen av Polen.[166]

Frankrikes viktigste krigsmål var å få tilbake Alsace-Lorraine.[167] Høsten 1915 kom flere franske krigsmål frem: undertrykking av Tyskland ved anneksjon eller nøytralisering av Rhinland, så vel som økonomisk og militær anneksjon av Belgia og Luxembourg.[168] Ifølge regjeringen Briands program i november 1916 burde Frankrike minst få tilbake grensene fra 1790 og derved Alsace-Lorraine og Saarland. For en permanent okkupasjon av Rhinland ble etableringen av to nøytrale, uavhengige bufferstater under fransk beskyttelse foretrukket. I denne planen skulle Belgia få beholde sin uavhengighet, i motsetning til hva den franske generalstaben ønsket.[169]

Russland så seg som den naturlige beskytteren av pan-slaviske drømmer på Balkan. Etter at Det ottomanske rike kom med i krigen håpet Russland på å erobre Konstantinopel og stredet ut mot Middelhavet. De russiske krigsmålene inkluderte også Galicia og Øst-Preussen. I et program på 13 punkter fra 14. september så den russiske utenriksminister Sazonov for seg anneksjon av tyske områder. De ville annektere de nedre områdene av elven Nemunas (tysk: Memel) Memelland, den østre delen av Galicia, så vel som den østlige delen av provinsen Posen, Øvre Schlesien og den vestre delen av Galicia.[170]

Ved krigsutbruddet forlangte Storbritannia gjenopprettelsen av selvstendigheten til de mindre europeiske statene som hadde blitt angrepet av sentralmaktene, spesielt Belgia, hvis invasjon av Tyskland var Storbritannias offisielle grunn for å delta i krigen.[171] Målet med frigjøringen av Belgia var oppskriften for ødeleggelsen av Preussisk militarisme.[172] Den 20. mars 1917 beskrev den britiske statsminister David Lloyd George elimineringen av reaksjonære militærregjeringer og etablering av demokratisk valgte regjeringer krigsmål som skulle bidra til etablering av internasjonal fred. Etterhvert fremkom også britiske ønsker om overtakelse av tyske kolonier og arabiske deler av Det ottomanske rike.[173] Russlands kapitulasjon og (i mindre grad) Frankrikes anneksjonsplaner forstyrret det britiske konseptet for europeisk maktbalanse selv med seier for ententemaktene. I øst burde en buffersone etableres med stater avhengig av Frankrike og Storbritannia, som en motvekt til Tyskland. Under den interallierte økonomiske konferansen i Paris i juni 1917 ble det forhandlet, ikke minst på britisk initiativ, om en økonomisk etterkrigsorden hvor den tyske posisjonen i verdenshandelen skulle vedlikeholdes. Storbritannia var også spesielt interessert i ødeleggelse av Det osmanske rike og deling av de arabiske områdene.[174] Sykes-Picot-avtalen av 16. mai 1916 regulerte britiske og franske interesser i Midt-Østen. Storbritannia skulle okkupere den sørlige delen av Mesopotamia, mens Palestina skulle administreres internasjonalt.[175] Storbritannia insisterte videre på at den tyske flåten skulle overgi seg i britisk havn, noe som også skjedde.[176]

Italias krigsmål var hovedsakelig anneksjon av italienskspråklige områder under Østerrike-Ungarn, dvs. såkalt irredentisme. Etter aksept fra Russland for Italias ønske om å også annektere slaviske områder og derved etablere Adriaterhavet som et mare nostro ble en hemmelig avtale om det inngått i London i april 1915.[177]

USAs krigsmål ble formulert i Wilsons 14 punkter av 8. januar 1918. De inneholdt fullstendig gjenopprettelse av Belgias selvstendighet, tilbakelevering av Alsace-Lorraine, etablering av Italias grenser langs språkgrenser og Østerrike-Ungarns fortsatte eksistens, hvis nasjoner skulle få utvikle seg fritt. Tyrkia ble gitt selvstendighet, men uten inklusjon av andre nasjonaliteter og stredet mellom Middelhavet og Svartehavet skulle holdes åpent. Det ble også krevd en uavhengig polsk stat. I oktober 1918 supplerte og utvidet amerikanerne Wilsons 14 punkter. Italia skulle få Sør-Tyrol og et protektorat over Albania, alle slaviske folk styrt av Tyskland og Østerrike-Ungarn skulle frigjøres og delingen av Midt-Østen mellom Storbritannia og Frankrike ble anerkjent.[178]

Krigsøkonomien[rediger | rediger kilde]

Britiske kvinner i fabrikk for artillerigranater

Det sentrale problemet med krigsøkonomien for alle krigførende land var reguleringen av forholdet mellom staten og næringslivet, unngå streiker, utvidelse av rustningsproduksjon, sikring av befolkningens konsumpsjon og finansiering av krigen. Det økonomiske potensiale for sentralmaktene og ententemaktene var ulikt allerede ved utbruddet av krigen. Sentralmaktene hadde bare 46 % av befolkningen og 61 % av produksjon av ententen.[179]

Ved utbruddet av krigen ble det handlet i samsvar med militær mobilisering og en kort krig. Eksport av viktige produkter ble forbudt, matvareimport ble forsøkt sikret og det ble satt maksimumspriser på noen varer. De fleste av de krigførende lands økonomier var før krigsutbruddet basert på gullstandarden, den ble vanskelig å videreføre. Den såkalte ammunisjonskrisen de krigførende landene opplevde vinteren 1914-1915 var et resultat av utfordringene ved omlegging til krigsøkonomi. Bakgrunnen for begrepet total krig som Ludendorff argumenterte for i 1935, og som senere ble tatt opp av nasjonalsosialistene kan spores tilbake til krigsøkonomien under første verdenskrig.[179]

Overgangen til krigsøkonomi ble motvirket av krigsrelaterte begrensninger. Frankrike mistet mye av sitt industrielle potensiale grunnet Tysklands okkupasjon av den nord-østlige delen av landet. Russlands industri var ikke fullt utviklet og stort sett avskåret fra de andre ententemaktene da innseilingene til Svartehavet og Østersjøen var stengt eller sterkt begrenset. Storbritannias utenrikshandel ble kun virkelig truet av tyske ubåter i første halvdel av 1917. USA på sin side måtte ikke mobilisere økonomien på samme måte som de krigførende landene i Europa. I de krigførende statene økte det offentliges andel av økonomien kraftig, fra 17 % til 70 % i Tyskland, fra 13 % til 48 % i Storbritannia og fra 1,4 % til 22 % i USA.[179]

Bortsett fra rustningsindustrien så gikk industriproduksjonen ned i mange av de krigførende landene. Den totale industrielle produksjonen i Tyskland falt til nesten halvparten av hva det var ved krigsutbruddet. I Storbritannia var nedgangen svakere, mens det knapt var noen nedgang i USA. Landbruksproduksjonen sank også i de fleste krigførende land, igjen unntatt Storbritannia og USA. En flaskehals i overgangen til krigsøkonomi var tilgang til råmaterialer, dels grunnet sjøblokade (sentralmaktene og Russland ble berørt), dels grunnet okkuperte områder, som i Frankrike hvor mange av kullgruvene lå i det okkuperte området i nord. En annen flaskehals, spesielt for sentralmaktene og Frankrike, kom av konkurransen om arbeidskraft mellom forsvaret som trengte soldater, og industrien som behøvde fagarbeidere.[179]

For å unngå streiker ble disiplin og samarbeid anvendt på ulike måter. I Østerrike-Ungarn ble arbeidere i rustningsfabrikker pålagt å holde seg til arbeidsplassen og var underlagt militær kontroll og lovgivning. I Tyskland var det ingen militarisering av arbeidsforholdet, men en lov av desember 1916 påla arbeidstjeneste, mens reguleringer av arbeidslivet var avhengig av fagforeningenes godkjennelse. I Frankrike ble arbeidere som var fritatt for tjeneste i forsvaret, underlagt styring av forsvaret, i henhold til en lov av august 1915. I Storbritannia ble streikeretten og rustningsarbeideres bevegelsesfrihet begrenset. Det var ingen tilsvarende begrensninger i USA, selv om en lov av mai 1917 for å bygge opp forsvaret også kunne brukes for å styre arbeidere til rustningsindustrien.[179]

Til tross for de mange arbeidere som tjenestegjorde som soldater gikk antallet arbeidere i krigsøkonomien knapt ned, og i noen tilfelle økte den. Ved masseproduksjon og bruk av samlebånd ble det mulig å øke krigsproduksjonen betraktelig. I Tyskland økte antall ansatte i rustningsindustrien med 44 %, mens sivil industriproduksjon sank med 40 %. I varierende grad ble krigsfanger, arbeidere som ble beordret og fremmedarbeidere (mest fra koloniene) brukt. Samtidig ble kvinner og unge brukt, antallet kvinner som arbeidet i Storbritannia økte med 23 % og i Tyskland med 17 %.[179]

Privat forbruk, viktig for moralen på hjemmefronten, ble underordnet krigsøkonomien i alle krigførende land, men fungerte ulikt fra land til land for å distribuere de knappe godene rimelig rettferdig, eller i det minste gi inntrykk av det. USA hadde knapt noen restriksjoner, og Storbritannia administrerte også tilbudet rimelig bra. Men selv der gikk privatforbruk ned med om lag 20 % mellom 1913 og 1918. I Frankrike ble ernæring relativt vel dekket i samarbeide med de andre ententemaktene. Sentralmaktene hadde imidlertid omfattende problemer, ikke bare grunnet sjøblokaden, men også grunnet statskontroll over næringslivet som begynte allerede i 1914. Forsyningsproblemene, og ikke minst manglende rettferdighet ved distribusjon av mat undergravde myndighetenes autoritet og førte til uro. Det samme var tilfelle i Russland. Forsøk på å favorisere forbrukerne i byene og industriarbeiderne virket dårlig, var inkonsistente og manglet tvangsmidler. Tsarregimet disintegrerte til forsyningsregioner, da bøndenes forsyninger til byene ble redusert.[179]

Offentlige utgifter for å finansiere krigen økte dramatisk. I Storbritannia var det siste krigsbudsjettet 562 % høyere enn det første, i Tyskland var det 505 %, i Frankrike 448 % og i Russland (inntil 1916) var det 315 %. Den totale kostnaden for krigen var rundt 209 milliarder dollar (just for inflasjon til prisnivå for 1913 var kostnaden 82 milliarder dollar). Samtidig var det billigere å tape krigen, sett i forhold til penger brukt for å vinne den. Ententemaktene bevilget ialt 147 milliarder dollar til krigføringen, mens sentralmaktene bevilget 62 milliarder dollar.[179]

De krigførende landene finansierte krigen med skatter, obligasjoner og trykking av penger. Offentlig sektor ble finansiert ved kortsiktig gjeld ved sentralbankene. Etter pengene hadde sirkulert gjennom økonomien ble deler av de inndratt ved skatter og obligasjoner. Skatteøkninger av ulike grunner kun ble brukt i begrenset grad (såkalt borgfred i Tyskland, ellers mindre effektive skattesystemer). De krigførende statene baserte seg primært på lån (krigsobligasjoner), tanken var at motstanderen skulle betale de i form av krigserstatninger etter krigen var vunnet. Ellers var særlig ententemaktene gjeldsatt overfor andre stater, spesielt i USA. Total gjeld mellom ententelandene var rundt 16,4 milliarder.[179]

Etter krigen var over hadde Tyskland en gjeld på 156 milliarder mark (i 1914 var den på 5,4 milliarder mark), Storbritannias gjeld var på 5,8 milliarder pund (i 1914 var den på 0,6 milliarder pund). Den franske offentlige gjelden økte med 130 milliarder franc og USAs offentlige gjeld økte med 24 milliarder dollar. Pengemengden i Storbritannia hadde økt med 111 %, mens den i Tyskland hadde økt med 285 %, noe som la grunnlaget for den tyske inflasjonen (hyperinflasjonen i Weimarrepublikken) inntil 1923.[179]

Skyttergravskrig[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Skyttergravskrig

Skyttergrav ved Somme, opprinnelig tysk, da bildet ble tatt var den erobret av britene.

Skyttergravskrig og stillingskrig ansees som typisk og bestemmende for første verdenskrig, krigføring langs permanente, befestede frontlinjer. Skyttergravskrigen var kun karakteristisk for den rundt 700 kilometer lange vestlige frontlinjen mellom november 1914 og mars 1918, men tidvis og for situasjonen på østfronten og ved fronten i Italia. Alle stormaktene hadde forberedt seg for en bevegelig krig i sine planer inntil 1914. Ettter Schlieffen-Moltkeplanen mislyktes og kappløpet mot havet endte uavgjort, gravde de stridende arméene seg ned. Grunnlaget for befestningen av frontlinjen var den militærtekniske utviklingen som favoriserte forsvareren. I tillegg kom tap av kontroll av store hærstyrker og den relative styrkebalansen.[180]

I januar 1915 beordret den tyske overkommandoen at frontlinjen på vestfronten måtte utvides i dybden så de kunne motstå angrep fra overlegne styrker. Stridserfaringene ledet til at hovedstyrken ble flyttet bakover til en andre linje, med tilfluktsrom. Fra 1916 introduserte de stridende partene tre linjer i mange områder. For å lykkes måtte angripende styrker planlegge nøye og ha lokal overlegenhet. I et angrep ble fiendens stillinger først kraftig beskutt med artilleri. I tillegg ble det brukt stridsgass, miner (underjordiske sprengladninger i tunneler), etterhvert også stridsvogner, granatkastere og maskinpistoler. Håndgranaten fikk en renessanse, mens bajonetten nesten mistet sin betydning, i de trange skyttergravene var feltspader ofte et bedre våpen. Mot slutten av krigen endret den tyske arméen sin taktikk og brukte i våroffensiven i 1918 såkalte stormtropper, godt utstyrte elitesoldater som rykket frem i front og forsøkte å ødelegge fiendens bakre infrastruktur med infiltrasjonstaktikk.[180]

Hverdagslivet til soldatene i skyttergravene ble preget av lange faser med inaktivitet, og hard kamp for overlevelse. Resultatet var at skyttergravene ofte var svært forseggjort, samtidig var soldatene utsatt for alvorlige krigsnevroser, eller inntil da ukjente angstreaksjoner som søvnredsel, at man sovnet og ble angrepet.[180]

Stridsgass[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Giftgass i første verdenskrig

Rekke med britiske soldater skadet ved angrep med giftgass

Den 22. april 1915 ble inntil 5 tusen ententesoldater drept eller skadet av et tysk gassangrep med klor ved Ypres, denne datoen regnes som startpunkt for moderne masseødeleggelsvåpen. Det var første tilfelle hvor gass ble brukt i stor målestokk, og endret ideen om krig som en ridderlig kamp. Introduksjon av gass var også mer omstridt enn andre våpen. De tyske offiserene ble overrasket over suksessen, og klarte ikke å utnytte den grunnet manglende reserver, i tillegg ble også angriperne påvirket av gassen. Ententemaktene anså bruken av dødelig gass som et klart brudd på Haagkonvensjonen om landkrigføring, og som et ytterligere bevis for hvor barbarisk tysk krigføring var. Selv om kjemiske våpen ikke var ukjent hadde til da kun irriterende gasser (som tåregass) blitt brukt, men de var tilsvarende mindre effektive.

Problemet med å trenge gjennom ved offensiver, den fastlåste skyttergravskrigen, og ammunisjonskrisen grunnet mangel på salpeter, samtidig som tysk kjemisk industri hadde ubrukt kapasitet ledet til å bruke gass som våpen. Selv om deler av det tyske offiserskorpset var skeptisk ble bruken av gass ansett som et nødvendig onde. Den 31. mai 1915 angrep tyske styrker ved Bolimów på østfronten, hvor fosgengass ble brukt for første gang. Den 25. september 1915 var den første gangen britiske styrker brukte stridsgass i større skala, i slaget om Loos.[181]

De første gassmaskene ble tatt i bruk høsten 1915. De krigførende partene brukte etterhvert gassfylte granater, for å være mindre avhengig av gunstig vindretning. I juli 1917 ved Nieuwpoort ble det for første gang brukt gass som trengte gjennom filteret i gassmasken. Samtidig, eller kort etter begynte bruken av irriterende gass sammen med giftgass, den første gjorde at soldatene tok av maskene. Rett etter Nieuwpoort ble det ved Ypres brukt en ny gass, sennepsgass som var etsende ved hudkontakt, i tillegg til å skade personell bandt sennepsgassen opp store ressurser for å ta hånd om sårede.[181]

Totalt ble det brukt rundt 112 tusen tonn med giftgass i første verdenskrig, av det 52 tusen tonn fra Tyskland. Nøyaktig antall forgiftet av stridsgass og døde er vanskelig å angi. Mange av soldatene døde etter lengre sykeleie. For vestfronten anslås rundt 500 tusen sårede og om lag 20 tusen døde.[181] For hele krigen anslås tap etter gassangrep til rundt 1,2 millioner soldater, av de om lag 90 tusen døde.[182]

Luftkrig[rediger | rediger kilde]

Luftkrig, oljemaleri av Michael Zeno Diemer (1867-1939)

Ved utbruddet av krigen hadde de stridende land knapt mer enn 200-300 enkle fly tilgjengelig og datidens mindre robuste fly ble stort sett brukt for rekognosering.[183] Da den britiske ekspedisjonsstyrken British Expeditionary Force (BEF) ankom Frankrike hadde de kun 48 fly for rekognosering. De overvåket fronten og rapporterte fiendens bevegelser til overkommandoen. Det var flygere fra Royal Flying Corps (RFC) som først observerte at det var en stor luke mellom de fremrykkende tyske arméene, noe som bidro til det suksessfulle slaget ved Marne.

Flyrekognosering ble stadig viktigere, også ved flyfotografi, og da stillingskrigen begynte ble fly også brukt for koordinering av artilleri.[184] Fra 1915 begynte bruken av radiosett i fly for direkte kommunikasjon med bakken.[185]

Den franske flypioneren Roland Garros var den første som utviklet et virkelig jagerfly. I 1915 monterte han et maskingevær i front av flyet, for å beskytte propellbladene forsterket han de med stålplater. Noe senere konstruerte nederlenderen Anthony Fokker en synkroniseringsmekanisme for sitt Fokker E.III. Hvis propellen var i skuddlinjen ble skudd blokkert. De første suksessfulle pilotene med disse flyene var Max Immelmann og Oswald Boelcke.[186] Inntil tidlig i 1916 var tyskerne dominerende i luften over vestfronten.[187]

Bombetokt var sjeldne, men økte utover i krigen. De første bombene ble droppet over Liège i Belgia av et tysk luftskip 6. august 1914, et nytt tysk bombetokt fant sted 24. august 1914 over Antwerpen. I desember 1914 angrep tyske luftskip for første gang Storbritannia. Frem til 1917 ble tunge tyske luftangrep fløyet mot London. Etter det ble luftskip, med sine store overflater og begrensede manøvrerbarhet ved angrep, erstattet med store fly. Frem til 1918 drepte tyske luftskip 1400 britiske sivile og skadet nesten 5000. Britenes Royal Flying Corps konsentrerte sine angrep på industri i den vestlige delen av Tyskland og på Zeppelinwerke ved Bodensjøen. Den første verdenskrig var den første konflikten hvor bombefly ble brukt i stor målestokk.[188]

Utvikling av militære fly skjedde også til sjøs. Sjøfly som kun hadde blitt benyttet for rekognosering ble bevæpnet og benyttet mot havner og kystbefestninger. Første verdenskrig var også den første krigen hvor tidlige utgaver av hangarskip ble benyttet, og både britene og amerikanerne bygget om flere av sine krigsskip for det. Disse tidlige utgavene benyttet sjøfly som tok av fra dekket, landet nær hangarskipet og så ble heist om bord med kran.

Fra 1916 tapte tyskerne igjen sin overlegenhet i luften. Ententemaktene hadde reorganisert sine styrker og hadde noen svært solide fly, som Nieuport 11. Tyskerne reagerte ved å forsøke å ytterligere profesjonalisere sine flygere, Oswald Boelcke trente noen av de beste tyske flygerne i luftkamp. De tyske jagerskvadronene (forkortet til Jasta), særlig Jasta 11, ga ententens flystyrker store tap. Etter Boelckes død tidlig i 1917 ble Jasta 11 ledet av Manfred von Richthofen. Med sine flygere bidro han til blodige april,[189] hvor 443 ententefly gikk tapt. Richthofen selv skjøt ned 20 fly i denne perioden, en annen pilot, Kurt Wolff, hadde 22 nedskytinger denne måneden.

Utover i 1918 ble ententen stadig mer dominerende i luften grunnet sine større industrielle ressurser. Ved avslutningen av krigen i november 1918 hadde de krigførende lands flyvåpen økt til 2-3 tusen fly, på vestfronten alene var det rundt 8 tusen fly. Selv om fly ga et viktig bidrag, så var de ikke avgjørende, krigen ble tapt og vunnet på bakken. Tapene var høye, britene tapte over 50 % av totalt 22 tusen britiske piloter, mens rundt 40 % av 18 tusen franske piloter, tyske piloter hadde sannsynligvis tilsvarende tap.[190]

Sjøkrig[rediger | rediger kilde]

Maleri av senkingen av RMS «Lusitania», tap av amerikanske passasjerer hadde stor effekt for USAs holdning til Tyskland

Før 1914 var det antatt at sjøkrig ville spille en stor, muligens avgjørende rolle. Selv om Jyllandsslaget var det til da største sjøslag (og muligens det største noensinne), men det var ikke avgjørende for krigen. Ved utgangen av krigen viste det seg at sjøkrigen ikke hadde vært avgjørende, men allikevel hadde hatt en viktig indirekte effekt.

De ulike sjøområdene var dominert av forskjellige makter: Storbritannia dominerte Tyskland i Nordsjøen (Atlanterhavet hadde ikke sentralmaktene adgang til), Tyskland dominerte Russland i Østersjøen, Frankrike og Italia dominerte Østerrike-Ungarn i Middelhavet (bortsett fra Adriaterhavet, og Russland (fra slutten av 1915) dominerte Det osmanske rike i Svartehavet, mens det igjen kontrollerte Bosporosstredet. Ententemaktene brukte sjøen for transport av tropper og forsyninger, noe sentralmaktene stort sett var utestengt fra.[191]

Mens blokaden av Tyskland ved Royal Navys avstenging av Nordsjøen bidro til å utarme sentralmaktene, bidro sentralmaktenes blokade av Russland ved sperring av Østersjøen og Bosporousstredet til den russiske arméens nederlag. Den tyske flåten i Middelhavet bidro til å få Det osmanske rike med i krigen på sentralmaktenes side. Tysklands forsøk på krysserkrig hadde kun en begrenset effekt ved utbruddet av krigen. Overraskende for både ententen og sentralmaktene var det krigføring med ubåt som hadde størst effekt i sjøkrigen. Siden ubåten var undervurdert av begge sider, var krigføring med ubåt dårlig forberedt. Tyske ubåter ga uansett ententemaktene store problemer, spesielt i første halvdel av 1917. Tysk uinnskrenket ubåtkrig ledet indirekte til at USA ble med i krigen på ententemaktenes side, og førte derved til sentralmaktenes nederlag.

I Tyskland ble flåten holdt i beredskap helt til slutten av krigen, da ble det bestemt at den skulle seile ut for å angripe overlegne britiske flåtestyrker. De tyske mannskapene nektet å utføre ordre, mytteriene i marinebasen i Kiel bidro til å utløse den tyske novemberevolusjonen.

Propaganda[rediger | rediger kilde]

Anti-tysk propagandaplakat fra første verdenskrig, tysk soldat marsjerer med barn på bajonetten

Under første verdenskrig ble propaganda brukt både for å vedlikeholde motivasjonen for å tjenestegjøre i krigen, og for å underbygge krigsdeltakelse fra egen befolkning eller ønskede allierte, med bruk av fremmedfiendtlige fordommer og patriotiske symboler.

I Tyskland ble sentralkontoret for utenlandstjeneste (tysk: Zentralstelle für Auslandsdienst ) opprettet 5. oktober 1914, etterfulgt av militærkontoret i utenriksdepartementet (tysk: Militärische Stelle des Auswärtigen Amtes [MAA]) 1. juli 1916 og til sist kontoret for bilder og film (tysk: Bild- und Filmamt [BUFA]). Østerrike-Ungarn hadde allerede den 28. juli 1914 etablert det keiserlige krigspressekontor (k.u.k. Kriegspressequartier [KPQ]). På ententemaktenes side ble kontoret for pressen (fransk: Maison de la Presse) opprettet i Frankrike i februar 1916. Storbritannia etablerte byrået for krigspropaganda (engelsk: War Propaganda Bureau) i september 1914. I USA ble komitéen for offentlig informasjon (engelsk: Committee on Public Information) opprettet i april 1917 ved landets inntreden i krigen på ententemaktenes side.

En tidlig hendelse i krigen som ble brukt av propaganda fra begge sider var brannen biblioteket i Louvain i Belgia i august 1914. Ledende britiske vitenskapsmenn kom ut med en erklæring hvor de fastholdt at brannen med overlegg var startet av tyske soldater. Tyske vitenskapsmenn kom med en mot-uttalelse, som forsøkte å rettferdiggjøre krigen som en kamp for kultur og en forsvarskrig. Andre velkjente propagandakampanjer var den påståtte korsfestelsen av nonner i Belgia, eller påstått avhugging av barnehender av tyske soldater i Belgia.

Den britiske pressen var i økende grad positiv til Tyskland de siste årene før krigen og under julikrisen i 1914 ble først den russiske tsaren gitt skylden for opptrappingen. Dette endret seg med Tysklands ultimatum til Russland, og særlig med Tysklands invasjon av Belgia og Luxembourg. Videre utover i krigen ble Tyskland ikke bare stemplet som fiende og agressor, men fremstilt som humanitetens fiende. Kun i begynnelsen av krigen ble det skilt mellom regjering og befolkning. Denne overdrevne fiendtlige propagandaen vanskeliggjorde fredsfølere og bidro til at forsoning var vanskelig etter krigen.[192]

Det var mindre direkte skremselspropaganda fra sentralmaktene, fordi knapt noe tysk område var okkupert og få tyske sivile var derfor direkte utsatt for krigen. Først og fremst ble Russland (arméen og befolkningen) stemplet. Bruken av fargede tropper fra koloniene på europeiske slagmarker av ententemaktene ble dels fordømt som et brudd på kultur eller amoralsk. Propaganda fra sentralmaktene tenderte til å degradere fienden kampevne og til å lovprise egne soldaters styrke. For dette ble ulike foto distribuert som postkort som viste falne ententesoldater og tilhørende massegraver.[193]

Våpenteknisk utvikling[rediger | rediger kilde]

Britisk Mark IV stridsvogn, den ble produsert i over ett tusen eksemplarer

Første verdenskrig endret våpenteknologi på mange måter. For infanterister ga krigen det endelige gjennombrudd for kamuflasje og stålhjelmer. Soldatenes rifler var stort sett likeverdige, kun den britiske Lee-Enfield hadde et overtak med stor skuddhastighet og førte særlig i Flandern til store tyske tap. Skyttergravskrigen førte til en renessanse for håndgranaten, hvorav kun sentralmaktene hadde nok antall ved krigens utbrudd. Maskingeværet ble ytterligere utviklet, fra tyngre (MG08, 30-40 kg), til lette transportable modeller (MG 08/15, ca. 14 kg), og den første virkelige maskinpistol, MP18, ble tatt i bruk sammen med ny infanteritaktikk (stormtropper).[194]

Maskingeværer og etterhvert stridsvogner bidro til å gjøre det opprinnelige kavaleriet avlegs (soldater på hest). Det mistet sin status og ble kun brukt for perifere oppdrag og spesielle områder, som deler av østfronten og Midt-Østen.[195] Fra den første, moderat suksessfulle stridsvognen Mark I, utviklet ententemaktene den forbedrede Mark IV og Renault FT-17, forløperen for dagens stridsvogner. Tyskland utviklet og produserte knapt noe nstridsvogner. 20 tyske A7V mot 1 220 Mark IV, 2 700 Renault FT og omlag 2 000 andre pansrede kjøretøy viser også ententemaktenes materielle overlegenhet det siste krigsåret.

Artilleriets begrensning ledet til utviklingen av bombefly. Tungt tysk artilleri som tykke Bertha som hadde suksess mot festninger ved innledningen av krigen hadde en rekke svakheter (begrenset bevegelighet, høy slitasje, moderat nøyaktighet).[196] Den teknisk avanserte Pariskanonen (tysk: Paris-Geschütz) hadde ingen militær verdi grunnet liten nøyaktighet og var kun et terrorvåpen mot sivile mål. Den lette og portable franske Canon de 75 revolusjonerte artilleriet før krigen og viste i begynnelsen av første verdenskrig sin kapasitet mot tyske angrep, men ble etterhvert for lett for stillings- og skyttergravskrig. Forholdstallet lette og tunge kanoner skiftet i løpet av stillingskrigen fra 11:2 i begynnelsen til 9:7 mot slutten av krigen.[197]

Fra improvisasjon ble det første standardiserte jagerflyet utviklet (Fokker E.I). Det ble også utviklet bombefly, som det britiske Handley Page Type O og det tyske Gotha G.I, som etterhvert erstattet tyske luftskip. Første verdenskrig var også begynnelsen for flyradio, noe som ga flyrekognosering nye muligheter.

Undervannsbåten ble i beste fall ansett som et støttevåpen før krigen, men ble det viktigste offensive våpenet i sjøkrigen. Storbritannias overlegne etterretning ved Room 40 var et stort hinder for bruken av den tyske slagskipsflåten, og etter Jyllandsslaget oppga den helt offensive operasjoner. Tilsvarende var Royal Navy forsiktig i bruk av sin slagskipsflåte grunnet trusselen fra tyske undervannsbåter.

Bortsett fra mobilisering av alle reserver i krigsøkonomien ble den industrielle krigen preget av avstandsvåpens dominans: artilleri forårsaket om lag 75 % av alle skader, infanterivåpen rundt 16 %, håndgranater mellom 1-2 % og giftgass nesten 1,7 %. Tradisjonelle våpen som sabel og bajonett forårsaket kun 0,1 % av skadene. I motsetning til tidligere kriger døde mindre enn en tiendel av tyske, en sjettedel av østerrisk-ungarske og en femtedel av franske soldater på grunn av sykdom.[198]

Fronterfaringer[rediger | rediger kilde]

Tyske stormtropper angriper under første verdenskrig, med stålhjelmer, ekstra utrustning og trening er det den nye soldaten

Med store slag og omfattende bruk av tungt materiell brakte første verdenskrig en markert endring i synet på soldater og på deres selvforståelse. Før krigen var den generelle ideen om krig fremdeles preget av slag hvor soldaten modig og ridderlig skulle beseire fienden. De fleste tyskeres forståelse av krig hang igjen fra den fransk-prøyssiske krig som ble avsluttet i 1871. Tilsvarende ble krigen sett som en åpen, ærlig kamp hvor deltakerne fikk utløp for sin eventyrlyst og sitt heltemot. Erfaringene og kravene fra stillingskrigen ødela disse forestillingene. Krigen ga soldatene den ødeleggende erfaringen av fullstendig degradering av individet til et forsvarsløst objekt utsatt for en upersonlig industriell krigsmaskin.[199]

Sentralt var den nesten uopphørlige artilleribeskytning, som førte til over halvparten av ofrene for krigen. Soldatens eneste reaksjon overfor dette våpnet var å vente nesten hjelpeløs på nedslaget som kom med tilsynelatende ukontrollerbar styrke: «Krigsmaskinen synes å ha blitt allmektig og påførte sine avgjørelser på de som deltok i dens fordekte bevegelser.».[200] Tilsvarende oppsto bildet av en ny soldat, den stemningsfyllte, spontane og lojale ungdom forsvant og ble erstattet av soldaten fra Verdun, en veltrent, kald, aggressiv, isolert og godt teknisk utstyrt lederfigur. Stålhjelmen var symbolet på soldaten, det representerte det moderne, tekniske og funksjonelle ved krigen.[201]

Paradoksalt bidro skyttergravkrigens statiske natur til at krigshandlinger ble redusert så lenge som soldatene på begge sider vedlikeholdt status quo, som vanligvis var tilfelle bortsett fra store offensiver. For å bryte opp denne statiske situasjonen benyttet kommandantene spesialister, på den britiske siden særlig skarpskyttere, mens på tysk og østerrisk-ungarsk side ble stormtropper benyttet. Disse elitestyrkene hadde høy individuell motivasjon for å kjempe, noe som for vanlige tropper var upopulært. Disse spesialstyrkene ble sett som lovbrytere i en empatisk forstand: «Det er derfor ingen tilfeldighet at de tyske stormtroppene og de italienske eliteenhetene (Arditi) har en direkte linje til fascistenes estetisering av voldsbruk i mellomkrigstiden.»,[202] noe som kan underbygges av psykologiske og kulturelle studier.[203]

Diplomati[rediger | rediger kilde]

De to stridende gruppene, ententen og sentralmaktene, brukte diplomati og propaganda for å støtte opp under egen side, eller undergrave motparten. Stort sett fokuserte krigstidens diplomati på fem saker: propagandakampanjer; definering eller omdefinering av krigsmålene, som ble hardere jo lenger krigen pågikk; lokke nøytrale land inn i striden (Det ottomanske rike, Italia, Bulgaria og Romania) ved å tilby landområder; og støtte til nasjonale minoriteter innenfor fiendens område. Nøytrale land la frem flere fredsforslag, men ingen av de fikk noe særlig støtte.[204][205][206] Det viktigste fredsforslaget kom fra USAs president Woodrow Wilson i desember 1916, men det ble avvist av begge de stridende alliansene.[142]

Indisk deltakelse i ententen[rediger | rediger kilde]

Indiske soldater ankommer Marseilles i september 1914 for å kjempe mot tyskerne på vestfronten

Ved utbruddet av krigen forsøkte Tyskland å bruke indisk nasjonalisme og pan-islamisme til sin fordel. De forsøkte å få til opprør mot britisk styre i Britisk India, og sendte en delegasjon til Afghanistan som oppfordret landet å delta på sentralmaktenes side. Til tross for britenes bekymring om et opprør i India førte krigsutbruddet til enestående utbrudd av lojalitet og støtte til Storbritannia.[207][208]

Indiske politiske ledere fra Indian National Congress, og andre grupper var ivrige etter å støtte Storbritannias krigsinnsats, da de trodde at det ville fremme selvstyre etter krigen, slik de andre «hvite» koloniene (Canada, Australia, New Zealand og Sør-Afrika) allerede hadde fått.[209]

Ved utbruddet av krigen var den indiske arméen tallmessig større enn den britiske arméen. Rundt 1,3 millioner indiske soldater og arbeidere tjenestegjorde i Europa, Afrika og Midt-Østen, mens den sentrale indiske regjeringen, og fyrstedømmene sendte store forsyninger med mat, penger og ammunisjon. Totalt 140 000 mann tjenestegjorde på vestfronten og nesten 700 000 i Midt-Østen. Tapstallene for indiske soldater under første verdenskrig var totalt 47 746 drept og 65 126 såret..[210] Prøvelsene under krigen, så vel som den britiske regjeringens manglende oppfølging av hva mange indere oppfattet som et løfte om selvstyre etter krigen, brakte misnøye og bidro til at kampen for full uavhengighet fikk støtte.[209]

Kvinners innsats og rolle[rediger | rediger kilde]

En kvinnelig arbeider bruker en maskin (såkalt dreiebenk) på et skipsverft i Storbritannia

Under første verdenskrig var tjeneste ved fronten så godt som utelukkende forbeholdt menn. Kvinner spilte imidlertid en avgjørende, om enn lite synlig, rolle for begge de krigførende blokkene, ententen og sentralmaktene. Landbruket var lite mekanisert, og mobilisering av mange mannlige jorbruksarbeidere som soldater var negativt for matproduksjonen. Mange kvinner tok derfor arbeid i jordbruket, som tidligere var forbeholdt menn. Det var også stor mangel på industriarbeidere, og millioner av kvinner arbeidet med maskiner på fabrikker, og i transportsektoren, blant annet som lokomotivførere. Forsyningssituasjonen på sentralmaktenes side var grunnet ententens blokade vanskelig, og det ga mange kvinner en ekstra byrde. Mye tid ble brukt i køståing, ofte med magert resultat. I Russland trakk mange soldathustruer (såkalte soldatki) og flyktninger inn til byene for å søke mat og arbeid, de bidro til protester mot krigen, først fra et økonomisk grunnlag, etterhvert også et politisk.[211]

Kvinner var imidlertid ikke førstevalget for industrien, de forsøkte først å dekke behovet for arbeidere ved menn som enten var for unge, eller for gamle til å gjøre militærtjeneste. Først da disse gruppene ikke var tilstrekkelig ble det fra 1915 i stadig større grad rekruttert kvinner til fabrikkarbeide som før kun hadde blitt utført av menn. For det bestående samfunnet var kvinnenes innsats et tveegget sverd; nødvendig for krigsinnsatsen, men samtidig en potensielt farlig undergraving av tradisjonelle kjønnsroller i arbeidslivet. Kvinner som arbeidet i tidligere mannsdominerte stillinger i fabrikker kunne tjene to til tre ganger mer enn i tradisjonelle kvinneyrker.[212]

I Russland utgjorde kvinnene over 40 % av arbeidsstyrken i industrien i 1917. I Frankrike var en tredjedel av arbeidere i rustningsindustrien kvinner. I Storbritannia arbeidet over 5 millioner kvinner i ulike industrisektorer i 1918, men det var kun én million flere kvinnelige sysselsatte enn ved utbruddet av krigen. Det var et skifte som var synlig i mange av de krigførende landene, at kvinnes yrkesdeltakelse ikke nødvendigvis økte voldsomt, men at de fikk innpass på arbeidsplasser de før krigen var utestengt fra. En annen konsekvens av kvinners overgang til industriarbeidsplasser var i USA, hvor svarte kvinner gikk fra gårdsarbeid, til å overta stillinger hvite kvinner hadde hatt før krigen.[212]

Grunnet mange sårede soldater var behovet for sykepleiere stort, og en rekke kvinner meldte seg til pleieoppgaver, både bak og ved frontlinjene. Endel kvinner tjenestegjorde også som leger ved fronten. Selv om sanitetspersonellet ikke var stridende, var de ikke skånet for krigshandlinger.[213] Under krigen ble det diskutert hvordan kvinners innsats burde anerkjennes, og mangelen på kvinners stemmerett ble et sentralt politisk krav i flere land. Før krigen brøt ut var det knapt noen kvinner som hadde stemmerett. Etter fredsslutningen fikk kvinner i en rekke land anledning til å stemme, mye av bakgrunnen for at kvinner derved fikk større politisk innflytelse var deres innsats i krigsårene.[214]

Krigsforbrytelser[rediger | rediger kilde]

Det canadiske hospitalskipet «Llandovery Castle», ententemaktene anså senkingen som en krigsforbrytelse

En rekke hendelser under første verdenskrig kan betegnes som krigsforbrytelser, det vil si brudd på internasjonalt anerkjente lover på det tidspunktet hendelsen fant sted. Både sentralmaktene og entententemaktene utførte handlinger som ansees som krigforbrytelser, men knapt noen ble dømt for det.[215][216]

Baralonghendelsen

Den 19. august 1915 ble den tyske ubåten «U-27» senket av det britiske Q-skipet HMS «Baralong», og alle tyske overlevende ble skutt uten noen rettssak av «Baralong»s besetning etter ordre fra skipssjefen Godfrey Herbert. Mordene ble rapporter til media av amerikanske borgere som var om bor «Nicosia», et britisk lastefartøy med krigsforsyninger, som ble stoppet av «U-27» kun minutter før hendelsen.[217]

Torpederingen av HMHS «Llandovery Castle»

Det kanadiske hospitalskipet HMHS «Llandovery Castle» ble torpedert av den tyske ubåten SM «U-86» til tross for internasjonal anerkjent lov. Kun 24 av totalt 258 av medisinsk stab, pasienter og besetning, overlevde. Overlevende rapporterte at ubåten gikk til overflaten og seilte på livbåter, og brukte maskingeværer på overlevende i sjøen. Ubåtens skipssjef, Helmut Patzig, ble anklaget for krigsforbrytelser etter krigen, men unngikk rettforfølgelse ved å flykte til fristaden Danzig hvor tysk lov ikke var gjeldende.[218]

Bruk av kjemiske våpen

Utdypende artikkel: Giftgass i første verdenskrig

Den første vellykkede bruken av giftgass fant sted ved det andre slaget ved Ypres 22. april til 25. mai 1915. Gass ble deretter brukt av alle de krigførende nasjonene under første verdenskrig. Det er anslått at kjemiske våpen forårsaket totalt 1,3 millioner tap (døde og sårede). Britenes tap omfattet rundt 180 tusen grunnet kjemiske våpen og de forårsaket om lag en tredjedel av amerikanske tap. Den russiske arméen anslås å ha tapt rundt 500 tusen mann ved kjemiske våpen under første verdenskrig.[219] Bruken av kjemiske våpen var et klart brudd med Haag-konvensjonene av 1899 og 1907 som forbød bruk av slike våpen.[220][221]

Virkningen av giftgass var ikke begrenset til de stridende. Sivile var utsatt for gass da vinden blåste gassen til bebodde områder, og de fikk sjelden noe forhåndsvarsel. Sivile hadde som regel heller ikke tilgang til gassmasker. Mellom 100 til 260 tusen sivile ble utsatt for giftgass under krigen og titusener av de døde, enten under eller etter krigen, av skadene giftgassen hadde forårsaket. Hærførere på begge sider visste at giftgass ville skade sivile, men fortsatte allikevel å bruke de. Den britiske feltmarskalken Douglas Haig skrev i sin dagbok: «Mine offiserer og jeg var klar over at slike våpen ville skade kvinner og barn i nærliggende byer, da sterke vinder var vanlig ved fronten. Men siden våpenet skulle brukes mot fienden, var ingen av oss særlig bekymret.».[222][223][224][225]

Etnisk rensing og folkemord

Utdypende artikkel: Folkemordet på armenerne

Døde armenere i 1915

Den etniske rensningen av Det osmanske rikes armenske innbyggere, inkludert massedeportasjon og massakrer under første verdenskrig ansees som folkemord.[226] De osmanske styrkene utførte organiserte og systematiske massakrer på den armenske befolkningen, og brukte eksempler på armensk motstand for å rettferdiggjøre ytterlige utryddelser.[227] Tidlig i 1915 meldte endel armenere seg som frivillige til tjeneste i russiske styrker og den osmanske regjeringen brukte dette som et påskudd for å utstede en lov om deportasjon. Den åpnet for å deportere armenere fra de østlige provinsene av Det osmanske rike til Syria. Armenerne ble med hensikt marsjert til de døde og endel ble angrepet av osmanske bander.[228]

Det nøyaktige antallet døde er ukjent, men The International Association of Genocide Scholars (IAGS) anslår at 1,5 millioner armenere døde.[226][229] Tyrkiske styresmakter har benektet at det fant sted et folkemord, og hevder at de som døde var offer for rivalisering mellom folkegrupper, hungersnød eller sykdom, disse påstandene avvises av de fleste historikere.[230] Tilsvarende ble andre etniske grupper angrepet av Det osmanske rike i denne perioden, blant de assyrere og grekere, og noen eksperter anser disse hendelsene å tilhøre samme politikk for utryddelser.[231][232][233]

Russland

Etter den russiske revolusjon og under den russiske borgerkrigen ble mellom 60 til 200 tusen sivile jøder myrdet, de fleste i det jødiske bosetningsområdet i Tsar-Russland, stort sett dagens Ukraina.[234]

Tyske styrker i Belgia

De tyske invasjonsstyrkene anså all motstand, som sabotasje av jernbanelinjer, som illegal og umoralsk, de skjøt belgiere som utførte slike handlinger og brant bygninger som hevn. I tillegg antok de at de fleste sivile var potensielle franktirører, og tok derfor gisler fra befolkningen, noen ganger ble gislene drept. Den tyske arméen henrettet over 6500 belgiske og franske sivile mellom august og november 1914. Ofte skjedde det i tilfeldige henrettelser av grupper av sivile beordret av tyske offiserer på lavere nivå. Den tyske arméen ødela mellom 15-20 tusen bygninger, mest kjent var universitetsbiblioteket i Leuven, og skapte en bølge av flyktninger på rundt én million mennesker. Over halvparten av tyske regimenter i Belgia var involvert i større hendelser.[235] Tusener av belgiske arbeidere ble sendt til Tyskland for å arbeide i fabrikker. Britisk propaganda dramatiserte «voldtekten av Belgia», og det fikk mye oppmerksomhet i USA, mens tyskerne hevdet at det både var i henhold til krigens lover og grunnet franktirører som under den fransk-prøyssiske krig i 1870.[236]

Krigsfanger[rediger | rediger kilde]

Tyske krigsfanger i en fransk fangeleir mot slutten av første verdenskrig

Mellom 8-9 millioner soldater overga seg og ble holdt i krigsfangeleirer under første verdenskrig.[237] Alle de krigførende landene hadde undertegnet Haag-konvensjonene av 1899 og 1907 vedrørende behandling av krigsfanger, og overlevelsesraten var generelt mye høyere enn for soldater ved fronten.[238] At enkeltsoldater overgav seg var uvanlig, det vanlige var at større avdelinger sammen la ned våpnene. Ved beleiringen av Maubeuge var det rundt 40 tusen franske soldater som overgav seg, i slaget om Galicia tok de russiske styrkene mellom 100 til 120 tusen østerriks-ungarske fanger, ved Brusilovoffensiven overgav mellom 325 og 415 tusen tyske og østerriks-ungarske soldater seg, og ved slaget ved Tannenberg kapitulerte om lag 90 tusen russiske soldater.

Mellom 25–31 % av tap Russland hadde under første verdenskrig (prosentandel av de tatt til fange, såret eller drept) var krigsfanger. Tilsvarende for Østerrike-Ungarn var 32 %, for Italia var det 26 %, for Frankrike 12 %, for Tyskland 9 %, og for Storbritannia 7 %. Totalt var rundt 1,4 millioner mann fra ententemaktene krigsfanger (ikke inkludert Russland, som tapte mellom 2,5–3,5 millioner mann til krigsfangenskap). Av sentralmaktenes soldater ble rundt 3,3 millioner mann krigsfanger, flesteparten overgav seg til russiske styrker.[239] Tyskland holdt om lag 2,5 millioner krigsfanger, Russland holdt mellom 2,2-2,9 millioner, mens Frankrike og Storbritannia holdt rundt 720 tusen. USA holdt 48 tusen krigsfanger. For soldatene var overgivelsen det farligste, hvor de noen ganger ble skutt etter å ha lagt ned våpnene. Så snart fangene nådde en fangeleir var forholdene i Vest- og Sentral-Europa generelt tilfredsstillende, dels takket være Røde Kors og inspeksjon av nøytrale nasjoner. Forholdene i Russland var elendige, det var vanlig at krigsfangene sultet, mellom 15-20 % av fangene i Russland døde. I Tyskland var tilgangen til mat også begrenset, men kun rundt 5 % av fangene døde.[240][241][242]

Det osmanske rike behandlet også krigsfanger dårlig.[243] Etter det britiske nederlaget ved beleiringen av Kut i 1916 ble rundt 12 tusen britiske soldater krigsfanger, av de døde 4 250 i fangenskap.[244] Selv om mange var i dårlig forfatning da de ble tatt til fange, ble de tvunget til å marsjere 1,100 kilometer til Anatolia.[245] De overlevende ble deretter tvunget til å bygge en jernbane gjennom Taurusfjellene.

Mens soldatene til den seirende ententen raskt ble sendt hjem fra sentralmaktene, var det samme ikke tilfelle for soldater fra de tapende sentralmaktene. Mange ble holdt som tvangsarbeidere i Frankrike frem til 1920, og ble kun frigitt etter mange henvendelser til det allierte krigsrådet (engelsk: Supreme War Council) fra Røde Kors.[246] Tyske fanger ble fremdeles holdt i Russland så sent som i 1924.[247]

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Døde, sårede og materielle tap[rediger | rediger kilde]

Rundt 9 millioner soldater ble drept i første verdenskrig og det antas at minst 6 millioner sivile døde som en følge av krigen. Særlig blant soldatene var mange av de som døde unge, i tillegg til familie og venners sorg betydde det tapt arbeidskraft for de berørte landene.

Rundt 7 millioner soldater ble skadet for livet og om lag 15 millioner ble alvorlig skadet. Tyskland mistet 15 % av sin aktive mannlige befolkning, Østerrike-Ungarn mistet 17 % og Frankrike 10,5 %.[248] I Tyskland var det rundt 474 tusen flere sivile døde enn i fredstid, anslått å skyldes matmangel og feil ernæring, som igjen ledet til dårligere motstandsdyktighet mot sykdom.[249] Ved krigens slutt hadde hungersnød ført til 100 dødsfall i Libanon.[250] Rundt 5 millioner døde i hungersnøden i Russland 1921–1922.[251] I 1922 var det mellom 4,5 og 7 millioner hjemløse barn i Sovjetunionen (Russland), etter årene med krig, revolusjon, borgerkrig og hungersnød.[252]

Fredsavtaler og nye stater[rediger | rediger kilde]

Krigen ble avsluttet på alle fronter i løpet av 1918. Sentralmaktene vant på østfronten, noe som gikk tydelig frem ved freden i Brest-Litovsk (Russland trakk seg ut) og freden i București (Romania trakk seg ut) fra første halvdel av 1918, mens de allierte vant på alle de andre frontene og vant krigen totalt sett. Traktatene fra Brest-Litovsk og București ble da kansellert, men de nye statene som Brest-Litovsk-traktaten ga liv til, ble ikke fjernet av den grunn. Det oppstod dermed mange nye stater i Sentral- og Øst-Europa, alle fra de fire tidligere keiserdømmene, inkludert fra områder som tidligere tilhørte det russiske imperiet. I kronologisk rekkefølge blir det da:

Av land og regimer som forsvant som følge av disse fredsavtalene går de fire keiserdømmene igjen på nytt: Samtlige av dem ble oppløst, og endte opp som republikker, noe de har vært for all ettertid. Det ble også noen navneskifter:

  • Tyskland het fremdeles «Det tyske riket» (frem til 1945), men ble naturlignok ikke lenger omtalt som «Keiserriket Tyskland», men nå som Weimarrepublikken
  • Østerrike var en skygge av det gamle imperiet og kalte seg «Republikken Østerrike»
  • Russland ble styrt av bolsjevikene fra oktober 1917. Det het offisielt Den russiske sovjetiske føderative sosialistrepublikk, ofte bare omtalt som «Sovjet-Russland», og ble i 1922 ble viktigste delrepublikken i det Sovjetunionen ble opprettet. Hovedstaden ble også flyttet fra Petrograd til Moskva.
  • Osmanrikets etterfølger i dets kjerneområde Anatolia kalte seg fra 1923 for Tyrkia, og var en republikk fremfor et sultanat som dets forgjenger var. Ved våpenstillstanden i Mudros 30. oktober 1918 måtte Det osmanske riket trekke seg tilbake fra alle sine besittelser utenfor Anatolia. Det måtte godta alliert okkupasjon av hovedstaden Konstantinopel, og byen İzmir (Smyrna). Som vilkår for fred måtte osmanene godta en oppdeling av riket ved Sèvres-traktaten av 10. august 1920. Ifølge denne skulle Italia og Hellas få overta store deler av Anatolias kyst, Armenias selvstendighet skulle anerkjennes, og hele Midtøsten skulle deles mellom Storbritannia og Frankrike.

Det eneste selvstendige landet (ikke medregnet kolonier) som forsvant etter krigen var Montenegro som gikk inn i Kongeriket av serbere, kroater og slovenere.

Kolonibytter[rediger | rediger kilde]

I henhold til Versaillestraktaten artikkel 22 skulle Tyskland miste alle sine kolonier, og aldri få dem igjen. Disse var beliggende i Afrika, Stillehavet og Kina. Formelt var det da Folkeforbundet som delte ut områdene som mandatområder, men alle områdene gikk til seiersmaktene. Det britiske imperiet og Frankrike fikk mye i Afrika, mens de tidligere tyske koloniene Stillehavet og Kina gikk til Japan nord for ekvator, og til det britiske imperiet sør for ekvator.

Afrika
Tysk navn (del av) Nytt navn I dag (del av) Mandatstyrer
Tysk Østafrika Tanganyika Tanzania Storbritannia
Tysk Østafrika Ruanda-Urundi Rwanda og Burundi Belgia
Tysk Østafrika Kionga-triangelet Mosambik Portugal
Tysk Sydvest-Afrika Sydvest-Afrika Namibia Sør-Afrika
Kamerun Fransk Kamerun Kamerun Frankrike
Kamerun Britisk Kamerun Kamerun og Nigeria Storbritannia
Togoland Britisk Togoland Ghana Storbritannia
Togoland Fransk Togoland Togo Frankrike
Stillehavet og Kina
Tysk navn (del av) Nytt navn I dag (del av) Mandatstyrer
Tysk Ny-Guinea: Keiser Wilhelms land Papua Ny-Guinea Papua Ny-Guinea Britiske imperiet: Australia
Tysk Ny-Guinea: Bismarckøyene Papua Ny-Guinea Papua Ny-Guinea Britiske imperiet: Australia
Tysk Ny-Guinea: Nauru Nauru Nauru Britiske imperiet: Australia, New Zealand og Storbritannia
Tysk Ny-Guinea: Karolinene Karolinene Mikronesiaføderasjonen og Palau Japan
Tysk Ny-Guinea: Marianene Marianene Nord-Marianene og Guam Japan
Tysk Ny-Guinea: Marshalløyene Marshalløyene Marshalløyene Japan
Tysk Samoa Samoa Samoa Britiske imperiet: New Zealand
Kiautschou Jiaozhou Kina Japan

Krigene etter krigen[rediger | rediger kilde]

Første verdenskrig ansees avsluttet i 1918, men stridighetene den hadde utløst var ikke over, i årene etter døde over 4 millioner i et titalls konflikter knyttet til den. Mens kampene i Vest-Europa stort sett ble avsluttet ved våpenhvilen 11. november, fortsatte stridighetene i øst, fra Estland og Sovjet i nord, til Latvia, Litauen, Polen, Ukraina, Tyskland, Østerrike, Ungarn, landene på Balkan, Tyrkia og Midt-Østen. Der selve første verdenskrig ble utkjempet med regulære hærer, ble konfliktene som fulgte ofte utkjempet av militser og mange var borgerkriger eller opprør. Den dominerende konflikten var den russiske borgerkrigen, den var usedvanlig hensynsløs og rammet i stor grad sivile. I tillegg ble jødene av mange sett som ansvarlige for revolusjonen og over 100 tusen ble myrdet i pogromer i Russland og Ukraina. Krigen og den påfølgende borgerkrigen la også grunnlaget for hungersnøden i Russland 1921–1922, hvor rundt 5 millioner døde. Blant de viktigste årsakene til konfliktene var revolusjonære stemninger, både i Sovjet og andre land, og reaksjoner mot det, og nye staters problemer med å bli enige om grenser.[253]

Av europeiske land som kjempet for å definere sine grenser var Polen særlig utsatt. Etter det fikk selvstendighet ved det polske opprøret (desember 1918 – juni 1919) utkjempet landet i årene 1918-1921 fire kriger; den polsk-sovjetiske krig (februar 1919 til mars 1921), den polsk-tsjekkoslovakiske krigen i januar 1919, den polsk-litauiske krig (1919-1920), og den polsk-ukrainske krigen (november 1918 – juli 1919).[254] Sør-øst i Europa var den gresk-tyrkiske krigen 1919–1922 den dominerende konflikten. Et nasjonalistisk dominert Hellas forsøkte ved en invasjon av Tyrkia å utvide sitt territorium. Det endte med totalt gresk nederlag og en av de største utvekslingene av befolkninger før andre verdenskrig, rundt 2 millioner mennesker (om lag 0,9 millioner grekere i Tyrkia og 0,4 millioner muslimer i Hellas) ble tvangsforflyttet til henholdsvis Hellas og Tyrkia.[255]

Krigsminner[rediger | rediger kilde]

Krigens generelle betydning[rediger | rediger kilde]

Den første verdenskrig omtales som en epokegjørende terskel, en banebrytende katastrofe og et politisk-kulturelt endringsrom, som ble ledsaget av en de-legitimering av gamle og muliggjøring av nye samfunnsformer. Krigen førte til en endring i internasjonale relasjoner, fremveksten av Sovjetunionens og USAs dominans, samt reduksjonen av Europa som en dominerende verdensdel. Det er en utbredt enighet i forskningen om at første verdenskrig - som den amerikanske diplomaten og historikeren George F. Kennan sa - politisk var den «opprinnelige katastrofen i det 20. århundre». Det var en hendelse som fatalt påvirket Europas videre historie: Oktoberrevolusjonen, stalinisme, fascisme, nazisme, og til slutt den andre verdenskrig er utenkelig uten sjokket fra første verdenskrig. Noen historikere oppsummerer årene fra 1914 til 1945 som den andre tredveårskrigen og beskriver tiden med verdenskrig som katastrofeperioden i tysk historie.

Henging, illustrasjon av tredveårskrigens prøvelser. Perioden fra starten av første verdenskrig i 1914 til avslutningen av andre verdenskrig i 1945 sammenlignes av mange med den.

Krigen er også sett på som en politisk, økonomisk og strukturell kollaps av det tidligere Europa: «Med dette mener vi svikt i funksjonaliteten til stormaktenes system, svikt i deres utenrikspolitiske samspill, som var basis for deres internasjonale betydning. Noen ser denne feilen allerede ved krigsutbruddet, andre ser feilen som Europas manglende evne til å avslutte krigen innen rimelig tid og uten ekstern hjelp.».[256] I 1913 sto Europa for 43 prosent av verdens produksjon, ti år senere, i 1923, var andelen redusert til 34 prosent. Videre nevnes de alvorlige innenlandske, sosiale og (ytterligere) økonomiske konsekvenser, samt «åndelige» og sosialkulturelle endringer. Krigen ødela eller endret eksisterende sosiale normer og regler, og politiske konsepter. Det er imidlertid ingen enighet om hvorvidt krigen åpnet for helt nye utviklinger eller bare intensiverte allerede eksisterende.[257]

Med første verdenskrig ble ifølge mange forskere en æra avsluttet, det lange 19-tallet, som det ofte kalles, som begynte med den franske revolusjonen (1789), og ofte omtales som den «borgerlige tidsalder». Andre forskere betviler dette, og hevder krigen bare var en innadvendt pause i en epoke den drev, i stedet for å forstyrre forandringsprosessene som oppsto i det nittende århundre. Krigen i denne konteksten tilskrives funksjonen til en katalysator, som forsterket allerede igangsatt utvikling, eller bidro til gjennombrudd. For eksempel var viktige ideer, kunststrømmer og momenter av det moderne massesamfunnet tilstede allerede før 1914.[257]

Diskusjonen om skyld[rediger | rediger kilde]

Hovedsakelig utløst av Versaillestraktatens krav om tyske krigserstatninger vokste det i Tyskland etter første verdenskrig frem en omfattende unnskyldende litteratur som avviste løgnen om skyld for krigen. Forsøket på å utpeke ansvarlige personer for krigsutbruddet, forlengelsen av krigen og tapet, ved en parlamentarisk komité etablert av den tyske riksdagen i august 1919 var stort sett mislykket. Historikere i de seirende statene holdt seg i mellomkrigstiden stort sett til at krigen skyldtes Det tyske keiserrike og dets allierte Østerrike-Ungarn. Perioden etter nazistenes maktovertakelse i Tyskland fra 1933 ga et avbrudd i seriøs historisk forskning i Tyskland og en isolasjon av historieforskning i de seirende statene. Etter andre verdenskrig var den britiske statsminister David Lloyd Georges syn at Europa hadde «glidd inn i krigen» alminnelig akseptert. I 1960-årene ble denne vurderingen utfordret av den tyske historikeren Fritz Fischer. Han startet en årelang diskusjon med en artikkel i det tyske fagtidsskriftet Historische Zeitschrift i 1959 og forsatte i 1962 med utgivelse av boken Griff nach der Weltmacht, hvor i følgen han «ledelsen av det tyske keiserriket hadde en betydelig del av ansvaret for utbruddet av krigen».[258] I den påfølgende opphetede diskusjonen, omtalt som Fischer-kontroversen (tysk Fischer-Kontroverse), som etterhvert og ble en del av tysk historie, skjerpet han sin teori om det tyske keiserrikets skyld for krigen.[259]

Nyere vurderinger anslår at tysk politikk i julikrisen var en strategi med stor risiko som «bevisst aksepterte muligheten for en storkrig, uten nødvendigvis et ønske om å utløse den.».[260] De nødvendige forbedringer av egne posisjoner skulle forfølges med «hjelp av en politikk for begrenset offensiv med aksept av en kalkulert risiko». Begrepene begrenset offensiv og kalkulert risiko er imidlertid ikke nok, i følge historikeren Jürgen Angelow, for å gi en full beskrivelse av «det uansvarlige og bunnløse» ved den tyske posisjonen. På den andre siden beskriver yngre historikere risikovillighet som «en dristig politikk med ukalkulert risiko, hvor man beveger seg på kanten av avgrunnen.».[261] Den australske historikeren Christopher Clark står på sin side for en retning innen forskningen om utbruddet av første verdenskrig hvor den sees som et «resultat av en felles politisk kultur» i Europa, med basis i en felles frykt. Clark ønsker ikke å imøtegå Fritz Fishers resultater. Den britiske historikeren Ian Kershaw nevner Tyskland, Østerrike-Ungarn og Russland som de hovedansvarlige for krigen, med «Tyskland i den avgjørende rollen». I følge den tyske historikeren Annika Mombauer var Russland og Frankrike, etter innledende forsøk på megling, positive til en kommende krig, etter den ble sett som uunngåelig. «Til sist var det regjeringene i Berlin og Wien som åpnet for krigen, fordi de avgjørende steg ble tatt umiddelbart etter attentatet.».[262]

I dag er det enighet blant forskere at utbruddet av krigen i 1914 var «en av de mest komplekse hendelsene i moderne historie», og følgelig fortsetter diskusjonen om årsaken til utbruddet av første verdenskrig.[263]

Minnesteder[rediger | rediger kilde]

Etter krigen ble tusener av krigskirkegårder og minnesmerker etablert i land som hadde deltatt. Falne som hadde blitt begravet provisorisk ble etterhvert flyttet til permanente gravsteder av organisasjoner som Storbritannias Commonwealth War Graves Commission, USAs the American Battle Monuments Commission, Tysklands Volksbund Deutsche Kriegsgräberfürsorge, og Frankrikes Le Souvenir français. Et av de mest kjente minnestedene for krigen er ved Verdun. Fort de Douaumont, Fort Vaux, Douaumont Ossuaire og andre minnesmerker etter slaget ved Verdun danner et omfattende kompleks. Den 22. september 1984 dannet minnesmerket bakgrunnen for den tyske forbundskansleren Helmut Kohl og den franske presidenten François Mitterrand, da de hånd i hånd markerte minnet om ofrene for krigene mellom Frankrike og Tyskland.[264]

Det franske minnestedet Anneau de la Mémoire ble åpnet 11. november 2014 ved den store franske militære kirkegården Nécropole nationale de Notre-Dame-de-Lorette, i Ablain-Saint-Nazaire.[265] I tillegg til Douaumont og Notre Dame de Lorette er Mémorial des batailles de la Marne ved Dormans og minnesmerket ved Hartmannswillerkopf blant de fire franske nasjonale monumentene til minne om første verdenskrig.[266]

Gravlunden Deutscher Soldatenfriedhof Vladslo i Belgia er hovedsakelig kjent for de to skulpturene «Sørgende foreldre» av Käthe Kollwitz. Deutscher Soldatenfriedhof Langemark er knyttet til myten om Langemarck (tysk: Mythos von Langemarck, en myte om tapene ved slaget, skapt av den tyske generalstaben i 1914). Ved Ieper (fransk og engelsk: Ypres, tysk: Ypern) er det flere minnesteder, særlig for soldater fra Storbritannia. Ved Menin Gate blir hver kveld klokken 20 hornsignalet «The Last Post» spilt. I området ved Beaumont-Hamel Newfoundland Memorial (fransk: Mémorial terre-neuvien de Beaumont-Hamel) og Canadian National Vimy Memorial (fransk: Le Mémorial national du Canada à Vimy) er slagfeltet bevart slik det var, og skyttergravene og krater etter artillerinedslag er fremdeles synlige. Minnestedet Clairière de l'Armistice i Compiègne, hvor våpenhvilen ble undertegnet 11. november 1918, peker mot forbindelsen mellom de to tyske angrepskrigene i det tyvende århundre.

Italias sentrale militære kirkegård og minnesmerke for første verdenskrig, Sacrario militare di Redipuglia, ligger ved der slagene ved Isonzo ble utkjempet. Det er også en større kirkegård og minnesmerke ved fjellet Monte Grappa, Sacrario militare del monte Grappa.

Under Weimarrepublikken (1918-1933) var det ikke mulig å komme til enighet om et sentralt minnested for de falne under første verdenskrig. I 1935 erklærte Adolf Hitler at Tannenbergminnesmerket (tysk: Tannenberg-Denkmal) skulle ha denne funksjonen. Æreshallen som ble innviet i Luitpoldhain i Nuremberg i 1930 ble et samlingspunkt for nazistene og brukt under de såkalte rikspartidagene, en sentral del av partiets ideologi.[267] Fra 1931 til 1945 var Neue Wache i Berlin Kenotaf (minnested) for de falne i krigen. Etter 1993 er det Forbundsrepublikken Tysklands sentrale minnested for ofrene for krig og tyranni. Den tyske hærens minnested (tysk: Ehrenmal des Deutschen Heeres) er siden 1972 plassert ved festningen Ehrenbreitstein i Koblenz, marinen har Marineminnesmerket i Laboe (tysk: Marine-Ehrenmal Laboe), og minnested for alle døde etter ubåtkrigføring (tysk: U-Boot-Ehrenmal Möltenort) er ved Heikendorf i Kiel.

I Frankrike og Storbritannia ble nasjonale minnesteder ofte gjennomført anlagt, som den ukjente soldats grav under Triumfbuen i Paris. Denne nye typen monumenter var også beregnet på å minne de mange uidentifiserte og tapte soldatene, enten alt for ødelagt til å kunne identifiseres, eller aldri funnet. I en rekke land ble slike minnesmerker etablert, men ikke i mellomkrigstidens Tyskland, hvor konservative- og nasjonalistgrupper anså slike som for pasifistiske. Minnesmerker som ikke idealiserte soldatens liv og død ble ofte angrepet i Tyskland og fjernet i nazi-tiden (1933-1945), som arbeidene til Ernst Barlach. Ofrene etter første verdenskrig var årsaken til at en minnesdag (tysk: Volkstrauertag) ble innført i Tyskland i 1926. I Tyskland og Frankrike ble en rekke minnesmerker reist, særlig i mindre byer, hvor alle ofrene ble navngitt. I større byer var det mindre vanlig at navnene ble oppgitt, som ved krigsminnet i München og Heilbronn.[268]

I de tidligere britiske Dominion, som Canada, Australia og New Zealand har de sentrale minnesmerkene nasjonal betydning, da de ser deltakelsen i første verdenskrig som et viktig steg i etableringen av nasjonen. Australias Avenue of Honour, Shrine of Remembrance og Australian War Memorial; Canadas National War Memorial; New Zealands World War One Memorial i Wellington, og Bridge of Remembrance i Christchurch. I Storbritannia, særlig i London, er det også et antall mindre og større minnesteder. Symbolsk viktig er graven til en ukjent soldat i Westminster Abbey, «i kongers midte,siden han tjente sin Gud og sitt fedreland vel», som inskripsjonen beskriver. I Samveldet av nasjoner og i Frankrike markeres fremdeles 11. november, og i Australia, New Zealand og Tonga ANZAC-dagen den 25. april, til minne om slaget om Gallipoli.

Museer[rediger | rediger kilde]

Bare i Europa er det mer enn 750 museer med første verdenskrig som tema.[269] Det militærhistoriske museum i Wien (tysk: Heeresgeschichtliches Museum) viser i tillegg til mange andre gjenstander, bilen som den østerrisk-ungarske tronfølgeren satt i da han ble myrdet. En stor samling knyttet til første verdenskrig kan besees i Imperial War Museum i London.[270] Viktige samlinger eller enkeltgjenstander vises også i Musée de l'Armée i Paris, i det nasjonale militærmuseum (rumensk: Muzeul Militar Național) i București, og ved Bundeswehrs militærhistoriske museum (tysk: Militärhistorisches Museum der Bundeswehr) i Dresden. Bayerns armémuseum (tysk: Bayerisches Armeemuseum) i Ingolstadt har den største permanente utstillingen om første verdenskrig i Tyskland.[271]

Museer som kun har utstillinger om første verdenskrig finnes hovedsakelig i den nordlige delen av Frankrike, spesielt museet om den store krigen (fransk: Historial de la Grande Guerre), Péronne i departementet Somme.[272] Et annet viktig museum dedikert til første verdenskrig er Musée de la Grande Guerre du Pays de Meaux, nær elven Marne og knyttet til slaget om Marne. Den 10 november 2017 åpnet den franske presidenten Emmanuel Macron og den tyske presidenten [Frank-Walter Steinmeier]] det første felles tysk-franske museet om første verdenskrig ved Hartmannswillerkopf.[273]

Verdun-minnesmerket (fransk: Mémorial de Verdun) og In Flanders Fields Museum ved Ieper tilbyr også fremragende presentasjoner. I Heuvelland nær Ieper har man restaurert et tysk skyttergravsystem etter arkeologiske utgravinger og gjort det tilgjengelig for besøkende.[274] Krigsmuseet i Rovereto bør også nevnes (italiensk: Museo storico italiano della guerra), en del av et nettverk av museer om første verdenskrig i Italia (italiensk: Rete Trentino Grande Guerra).[275] og Kobarid-museet (slovensk: Kobariški Muzej) i dagens Slovenia, knyttet til kampene ved Isonzo.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Den første verdenskrig hadde en stor innflytelse på litteraturen. I Tyskland var en av de mest markante dikterne var August Stramm, han var reserveoffiser, tjenestegjorde ved invasjonen av Frankrike og ble drept på østfronten i 1915.[276] I den engelsktalende verden var diktet «In Flanders Fields» av av den canadiske legen og oberstløytnanten John McCrae. Av de britiske krigspoetene er Wilfred Owen med «Dulce et Decorum est», og Laurence Binyon «For the Fallen» også verd å nevne.

Romanen, neglisjert av de tyske ekspresjonistene ble igjen en foretrukket litteraturgenre under første verdenskrig, da årsakene og konsekvensene av denne epokegjørende hendelsen krevde en episk dimensjon.[277] Fremveksten av Dadaismen kan sees i sammenheng med krigen.[278] Av kjente tyske utgivelser er Ernst Jüngers In Stahlgewittern, og Walter Flex Der Wanderer zwischen beiden Welten (en av de mest solgte tyske bøker noensinne), og Erich Maria Remarques Intet nytt fra Vestfronten (tysk: Im Westen nichts Neues).[279] Blant tyskspråklige dramatiske verk knyttet til krigen er Karl Kraus' Menneskehetens siste dager (tysk: Die letzten Tage der Menschheit) og Bertolt Brechts Trommer om natten (tysk: Trommeln in der Nacht).[280]

Billedkunst og skulpturer[rediger | rediger kilde]

Die Namenlosen

Inntil første verdenskrig var billedkunstnere og skulptører generelt lite interesserte vitner til krig. I første verdenskrig tjenestegjorde en rekke kunstnere som soldater. Mange av verkene fikk liten oppmerksomhet etter krigens slutt, og med unntak av Otto Dix, distanserte mange seg fra sine krigsarbeider. Kunstnere som Max Beckmann og Fernand Léger prøvde ikke engang å stille de ut, men gikk videre til andre tema etter de ble demobilisert. Av kjente verk er «Sturmtruppe geht unter Gas», (Otto Dix, 1924), «Gassed» (John Singer Sargent, 1918), og «Din Namenlosen» (Albin Egger-Lienz 1916), og «Selbstbildnis als Soldat» (Ernst Ludwig Kirchner 1915).

I denne krigen brøt europeiske avant-garde kunstnere med normene som hadde styrt malerier av slag. De søkte nye veier for å hanskes med den grusomme virkeligheten: kubisme, futurisme, ekspresjonisme, og abstrakt kunst: «Tiden for heroisk realisme og patriotiske allegorier var endelig over. Detonasjonen av prosjektiler, artilleriets allmektighet, den totale krigen kunne ikke lenger imiteres, men måtte oversettes. Brutte linjer og klare farger var nødvendig, ikke for å vise detaljer i slagene, men for å beskrive deres inhumane kraft.».[281]

I Tyskland satte første verdenskrig en brå slutt for historisme og Jugendstil i arkitekturen, ornamenter ble ikke lenger ansett som nødvendig, passende eller lønnsomt. Slik brakte krigen også et gjennombrudd for moderniteten og utsagnet «Form følger funksjon», så vel som synet fremmet av Adolf Loos i pamfletten Ornament und Verbrechen (1908) at bruk av ornamenter og dekorasjon var overflødig. For skulpturer til minnesteder over krigen ble en rekke nyskapende verk skapt. Fra dagens perspektiv bør særlig «Sørgende foreldre» (tysk: «Trauerndes Elternpaar») av Käthe Kollwitz nevnes.

Musikk[rediger | rediger kilde]

Fremført av United States Navy Band

Problemer med å lytte til denne filen? Se Hjelp:Multimedia.

Første verdenskrig ansees ikke som et avgjørende skille for musikken, siden vendepunktet med Atonal musikk kom i 1908-1909. Musikk spiller nesten ingen rolle i samtidige skildringer av krigen. I komposisjonshistorie har imidlertid første verdenskrig en betydning, kunstmusikk tok stilling, og i enda større grad militærmusikk og populærmusikk i form av soldatsanger. Blant de mest spilte var «Argonnerwaldlied» og «Wildgänse rauschen durch die Nacht» i Tyskland, «It's a Long Way to Tipperary», og «Colonel Bogey March» i Storbritannia, mens i Russland og andre land i Øst-Europa var marsjen «Farvel til en slavisk kvinne» svært populær.

Ukjente artister

Problemer med å lytte til denne filen? Se Hjelp:Multimedia.

Blant populære patriotiske tyske sanger var «Die Wacht am Rhein». Hver tysk soldat hadde med seg en feltsangbok, blant sangene var «Vi samles for å be» (tysk: «Wir treten zum Beten»). Salmer i krig var noen ganger et paradoks, som «Nå takker alle Gud» (tysk: «Nun danket alle Gott») og «Vår Gud han er så fast en borg» (tysk: «Ein feste Burg ist unser Gott»), som kampsanger for det prøyssisk-protestantiske Tyskland.

Bruken av musikk for krigsformål var ikke nytt for første verdenskrig, og i de krigførende land var komponister, tekstforfattere og utgivere raske med å produsere krigsforherligende, nasjonal musikk. Stykker av komponister tilhørende fiendtlige nasjoner ble ofte fjernet fra konsertprogram, særlig i begynnelsen av krigen. Musikken ga kulturformer ved fronten, hvor krigens daglige rutine kunne fortrenges. Under julevåpenhvilen i 1914 var musikk en brobygger mellom skyttergravene, felles synging av sanger med samme melodi som «Glade jul» (tysk: «Stille Nacht, heilige Nacht»), og «Gud sign vår konge god» (engelsk: «God Save the King»), (tysk: «Heil dir im Siegerkranz») åpnet for den spontane våpenhvilen.[282]

Fremført av United States Coast Guard Band

Problemer med å lytte til denne filen? Se Hjelp:Multimedia.

Kjente komposisjoner som er knyttet til første verdenskrig er Edward Elgars «Carillon», Claude Debussys «Berceuse héroïque», Igor Stravinskys «Souvenir d'une marche boche», og Vincent d'Indys La légende de Saint Christophe. Sanger om den første verdenskrigs tragedier ble blant annet skrevet av: Franz Schreker, Franz Léhar, Charles Ives, Erich Wolfgang Korngold, Richard Strauss, Lili Boulanger, Giacomo Puccini, Hanns Eisler og Paul Hindemith.[283]

Film og fjernsyn[rediger | rediger kilde]

Annonse for filmen The Battle of the Somme

Første verdenskrig ga materiale til et stort antall filmer. Den britiske semi-dokumentaren The Battle of the Somme, som ble produsert som en propagandafilm, ble sett av 20 millioner i Storbritannia i løpet av seks uker, en rekord som kun ble slått av Star Wars 60 år etter. I 2005 ble filmen tatt inn i UNESCOs Verdens dokumentarv.[284] Blant de best kjente filmene er Intet nytt fra Vestfronten, utgitt i 1930, basert på romanen med samme navn av Erich Maria Remarque., antikrigsfilmen Paths of Glory av Stanley Kubrick fra 1957 og Lawrence of Arabia fra 1962.[285] Krigen var også populær i filmer som ble produsert som nazi-propaganda i mellomkrigstiden.[286]

Blant filmer med anti-krigstema kan nevnes Johnny Got His Gun, en amerikansk film om en krigsinvalid. Den amerikanske filmen Afrikadronningen hvor Humphrey Bogart og Katharine Hepburn har hovedrollene utspilte seg i Øst-Afrika under første verdenskrig. Filmen ble innlemmet i USAs National Film Registry i 1994. Charlie Chaplins kjente satire Diktatoren har også første verdenskrig som utgangspunkt.

Den britiske komedieserien Blackadder Goes Forth hadde komikeren Rowan Atkinson som kaptein Edmund Blackadder, han tjenestegjorde i den britiske hæren i Frankrike under første verdenskrig. Serien var sterkt kritisk til britiske generalers ledelse, på linje med «løver ledet av esler», og har vunnet en rekke priser, den er blant annet inkludert i 100 beste britiske TV-programmer. Andre sesong av den anerkjente TV-serien Downton Abbey har handling knyttet til blant annet slaget ved Somme og spanskesyken.

Se også[rediger | rediger kilde]

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «The vital point was not the invasion, but that Germany was the invader, and the British government and much of the public saw German domination of Western Europe as dangerous», oversettelse: «Det sentrale var ikke invasjonen, men at Tyskland sto bak, og den britiske regjeringen og mange av publikum så tysk dominans over Vest-Europa som farlig.». Se Stevenson 2012, s. 33
  2. ^ Ifølge historikeren Hew Strachan er det feil å si at det tyske angrepet fulgte Schlieffenplanen. De tyske planene ble revidert hvert år og Schlieffens opprinnelige plan hadde vært gjennom en rekke revisjoner da krigen brøt ut i 1914. Se Strachan 2013, s. 44-45
  3. ^ «Den store fordelen ved denne planen var at den syntes å gi et svar på hvordan Tyskland kunne vinne krigen i Europa. Den østerriks-ungarske arméen måtte holde ut mot russerne inntil Frankrike var slått. Problemet var at østerrikerne ble ikke informert, og at den østerriks-ungarske generalstabsjefen, Conrad von Hötzendorf, utviklet sin egen plan.», se Strachan 2014, s. 30
  4. ^ Ifølge historikeren John Keegan var Erich von Falkenhayns mål å erobre høydene ved Meuse, i håp om at franskmennene ville sette inn sine strategiske reserver og få så store tap at de måtte trekke seg ut av krigen, «Hvis franskmennene ga opp kampen ville de miste Verdun, hvis de holdt ut ville de miste arméen.», Keegan 1998, s. 279. Historikeren Hew Strachan hevder at denne strategien var noe Erich von Falkenhayn kom med i sine memoarer etter krigen, og at det ikke er noe som tyder på at dette var planen. Ordrene fra den tyske 5. armé var å rykke frem så raskt og så langt som mulig, følgelig hadde tyskerne også omtrent like store tap som franskmennene, tap som relativt sett var et større problem for Tyskland, Strachan 2013, s. 188.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Keegan 1998, s. 6, 60
  2. ^ Kershaw (2016). Storbritannia. s. 12. 
  3. ^ Keegan 1998, s. 29
  4. ^ Willmott, H.P (2008). Første verdenskrig. Oversatt av Nils Petter Thuesen. Oslo: Cappelen Damm. s. 10. ISBN 978-82-04-15556-6. 
  5. ^ Willmott 2008, side 10
  6. ^ Ludwig, Emil (1927), side 73
  7. ^ Willmott 2008, side 10
  8. ^ Willmott, H.P (2008). Første verdenskrig. Oversatt av Nils Petter Thuesen. Oslo: Cappelen Damm. s. 17. ISBN 978-82-04-15556-6. 
  9. ^ Willmott 2008, side 17
  10. ^ Willmott 2008, side 10
  11. ^ Willmott, H.P. (2003): World War I, New York: Dorling Kindersley, ISBN 0-7894-9627-5, OCLC 52541937, s. 15
  12. ^ a b Clark 2012, s. 121-123
  13. ^ Ferguson 1998, s. 53, 60
  14. ^ Ferguson 1998, s. 143, 147-148
  15. ^ Side 544-545, R.R. Palmer, Joel Colton: A History of the Modern World, McGraw-Hill (8. utgave), New York, c1995
  16. ^ Strachan 2013, s. 36
  17. ^ Keegan 1998, s. 39-45
  18. ^ Clark 2012, s. 212-213
  19. ^ Strachan 2013, s. 37
  20. ^ a b Strachan 2013, s. 39-40
  21. ^ Stevenson 2012, s. 18
  22. ^ Keegan 1998, s. 19
  23. ^ a b Stevenson 2012, s. 19
  24. ^ Side 468–69 76, Robert K. Massie: Dreadnought, Pimlico, London, 2004 (første utgivelse 1991)
  25. ^ Strachan 2013, s. 42
  26. ^ Keegan 1998, s. 18-22
  27. ^ Ferguson 1998, s. 96-100
  28. ^ Fromkin 2004, s. 94
  29. ^ Strachan 2013, s. 12
  30. ^ Keegan 1998, s. 10-12
  31. ^ Keegan 1998, s. 24-28
  32. ^ Keegan 1998, s. 46
  33. ^ David Stevenson, professor i historie (25. november 2014). «The Military History of the First World War: An Overview and Analysis» (Video fra YouTube, fra 6:25 i videoen). Gresham College. Besøkt 16. november 2017. «If you want to call it something you ought to call it the German war plan or the Schlieffen-Moltke-plan.» 
  34. ^ Keegan 1998, s. 28-36
  35. ^ Keegan 1998, s. 37-40
  36. ^ Keegan 1998, s. 39-41
  37. ^ Keegan 1998, s. 42-43
  38. ^ Keegan 1998, s. 44-45
  39. ^ a b Keegan 1998, s. 77-81
  40. ^ Strachan 2013, s. 48
  41. ^ Clark 2012, s. 33-34
  42. ^ I 1878 var det 43 % serbere, 33 % bosniere og om lag 20 % kroater, Clark 2012, s. 25
  43. ^ Clark 2012, s. 374-375
  44. ^ Keegan 1998, s. 48-50
  45. ^ Clark 2012, s. 415
  46. ^ Clark 2012, s. 457-459
  47. ^ Keegan 1998, s. 51-58
  48. ^ Keegan 1998, s. 67-68
  49. ^ Taylor 1998, s. 80–93
  50. ^ Djokić 2003, s. 24
  51. ^ Evans 2004, s. 12
  52. ^ Martel 2003, s. xii ff
  53. ^ Keegan 1998, s. 59-70
  54. ^ Keegan 1998, s. 73-76
  55. ^ Stevenson 2012, s. xvii
  56. ^ Keegan 1998, s. 28-36
  57. ^ Keegan 1998, s. 42-43
  58. ^ Keegan 1998, s. 60, 64, 151-152
  59. ^ a b Strachan 2013, s. 23-27
  60. ^ Keegan 1998, s. 151-154
  61. ^ Keegan 1998, s. 94-100
  62. ^ Keegan 1998, s. 87-94
  63. ^ Keegan 1998, s. 87
  64. ^ Strachan 2013, s. 51-52
  65. ^ Keegan 1998, s. 100-112
  66. ^ a b Strachan 2013, s. 55-58
  67. ^ a b Keegan 1998, s. 112-122
  68. ^ Keegan 1998, s. 122-127
  69. ^ Keegan 1998, s. 129-136
  70. ^ Keegan 1998, s. 136
  71. ^ a b Strachan 2013, s. 28-30
  72. ^ Stone 1998, s. 58, 62
  73. ^ Strachan 2013, s. 134-137
  74. ^ Strachan 2013, s. 99-101
  75. ^ Strachan 2013, s. 109-111
  76. ^ a b Keegan 1998, s. 221-223
  77. ^ Keegan 1998, s. 205-206
  78. ^ Strachan 2013, s. 72-73
  79. ^ a b Keegan 1998, s. 263-265
  80. ^ Keegan 1998, s. 212-215
  81. ^ Strachan 2013, s. 75-80
  82. ^ Keegan 1998, s. 187-190
  83. ^ Strachan 2013, s. 140-141
  84. ^ Strachan 2013, s. 176-177
  85. ^ Keegan 1998, s. 193-197
  86. ^ Keegan 1998, s. 197-198
  87. ^ Keegan 1998, s. 199
  88. ^ Keegan 1998, s. 200-203
  89. ^ Strachan 2013, s. 180-181
  90. ^ Keegan 1998, s. 172-174
  91. ^ Strachan 2013, s. 109-111
  92. ^ Keegan 1998, s. 229-233
  93. ^ Strachan 2013, s. 67-69
  94. ^ Strachan 2014, s. 95-96
  95. ^ Strachan 2014, s. 92-93
  96. ^ Strachan 2013, s. 81, 84
  97. ^ Strachan 2013, s. 92-93
  98. ^ a b Keegan 1998, s. 206-208
  99. ^ Strachan 2013, s. 84-85
  100. ^ Keegan 1998, s. 210-211
  101. ^ Keegan 1998, s. 299-300
  102. ^ Keegan 1998, s. 219-221
  103. ^ Keegan 1998, s. 236-239
  104. ^ Strachan 2013, s. 115-119
  105. ^ Keegan 1998, s. 240-248
  106. ^ Strachan 2013, s. 119-123
  107. ^ Keegan 1998, s. 226-228
  108. ^ Strachan 2013, s. 151-155
  109. ^ Keegan 1998, s. 250-255
  110. ^ Keegan 1998, s. 156-160
  111. ^ Keegan 1998, s. 309-316
  112. ^ Strachan 2013, s. 184, 190
  113. ^ Keegan 1998, s. 277-286
  114. ^ Strachan 2013, s. 184-190
  115. ^ Keegan 1998, s. 289-293
  116. ^ Strachan 2013, s. 190-195
  117. ^ Keegan 1998, s. 289-295
  118. ^ Keegan 1998, s. 311, 321
  119. ^ Keegan 1998, s. 302-306
  120. ^ a b Strachan 2013, s. 190
  121. ^ Keegan 1998, s. 301-302
  122. ^ Keegan 1998, s. 306-308
  123. ^ a b c Keegan 1998, s. 300-301
  124. ^ «Sinai campaign Page 4 – Battle of Romani». (Ministry for Culture and Heritage, New Zealand. 20. desember 2012. Besøkt 24. september 2017. 
  125. ^ Keegan 1998, s. 269-274
  126. ^ Strachan 2013, s. 210-214
  127. ^ Strachan 2014, s. 130-131
  128. ^ a b Strachan 2013, s. 227-230
  129. ^ a b Strachan 2013, s. 243-248
  130. ^ Keegan 1998, s. 322-329
  131. ^ Keegan 1998, s. 360-368
  132. ^ Strachan 2013, s. 250-254
  133. ^ Strachan 2013, s. 313-314
  134. ^ Keegan 1998, s. 369-371
  135. ^ Strachan 2013, s. 261
  136. ^ Keegan 1998, s. 308
  137. ^ Strachan 2013, s. 321-323
  138. ^ Strachan 2013, s. 256-258, 305
  139. ^ Keegan 1998, s. 346-350
  140. ^ Keegan 1998, s. 414-415
  141. ^ Strachan 2013, s. 283-285
  142. ^ a b c Strachan 2013, s. 222-227
  143. ^ Keegan 1998, s. 351-355
  144. ^ Keegan 1998, s. 392-409
  145. ^ Strachan 2013, s. 306-314
  146. ^ Keegan 1998, s. 410-414
  147. ^ Keegan 1998, s. 416-419
  148. ^ Keegan 1998, s. 378-380
  149. ^ Keegan 1998, s. 384-385
  150. ^ Strachan 2014, s. 75-79
  151. ^ Strachan 2013, s. 321-323
  152. ^ Strachan 2014, s. 90-91
  153. ^ Keegan 1998, s. 415-416
  154. ^ Strachan 2013, s. 323-324
  155. ^ Stevenson 2012, s. 99
  156. ^ Stone 1998, s. 93-95
  157. ^ Strachan 2013, s. 171
  158. ^ Strachan 2014, s. 45-46
  159. ^ Raudzens 1990, s. 424
  160. ^ a b c Keegan 1998, s. 195-196
  161. ^ Keegan 1998, s. 312-314
  162. ^ Strachan 2014, s. 184, 190
  163. ^ Hew Strachan (28. april 2004). «Foredrag hvor forfatteren snakker om sin bok The First World War ». C-Span. Besøkt 12. desember 2017. «...for all the countries, when they went to war in 1914, this was essentially a war of national self defence. Oversettelse: ...for alle landene, når de ble med i krigen i 1914, var det en nasjonal forsvarskrig. (fra 19:00 til 19:10)» 
  164. ^ Hew Strachan (28. april 2004). «Foredrag hvor forfatteren snakker om sin bok The First World War ». C-Span. Besøkt 12. desember 2017. «And what I find still amazing of this war is that it becomes very very quickly a war for big ideas. Oversettelse: Og hva jeg synes er forbløffende ved denne krigen er at den svært raskt blir en krig for store ideer. (fra 21:03 til 21:12)» 
  165. ^ Fritz Fischer: Deutsche Kriegsziele. Revolutionierung und Separatfrieden im Osten 1914–18. I: Fritz Fischer: Der Erste Weltkrieg und das deutsche Geschichtsbild. Beiträge zur Bewältigung eines historischen Tabus. Düsseldorf 1977, s. 153 (først publisert i: Historische Zeitschrift 188 (1959), s. 473–518); Wolfgang J. Mommsen: Das Zeitalter des Imperialismus. Frankfurt am Main 1969 (= Fischer Weltgeschichte; Band 28), s. 302 f.; Ulrich Cartarius (Hrsg.): Deutschland im Ersten Weltkrieg. Texte und Dokumente 1914–1918. München 1982, s. 181 f. (Dok. Nr. 126); og Gunther Mai: Das Ende des Kaiserreichs. Politik und Kriegführung im Ersten Weltkrieg. München 1997, ISBN 3-423-04510-8, s. 199–203; Peter Graf Kielmansegg: Deutschland und der Erste Weltkrieg. Frankfurt am Main 1968, s. 213.
  166. ^ Samuel R. Williamson, Jr: Austria-Hungary and the Origins of the First World War. Houndmills/Basingstoke/Hampshire/London 1991, s. 211; Imre Gonda: Verfall der Kaiserreiche in Mitteleuropa. Der Zweibund in den letzten Kriegsjahren (1916–1918). Budapest 1977, ISBN 963-05-1084-7, s. 344; Wolfdieter Bihl: Die österreichisch-ungarischen Kriegsziele 1918. I: Richard Georg Plaschka, Karlheinz Mack: Die Auflösung des Habsburgerreiches. Zusammenbruch und Neuorientierung im Donauraum. Wien 1970, s. 119.
  167. ^ David Stevenson: French war aims against Germany 1914–1919. New York 1982, s. 12.
  168. ^ Georges-Henri Soutou: Übermut auf allen Seiten. Die Kriegsziele Frankreichs im Ersten Weltkrieg. I: Dokumente. Zeitschrift für den deutsch-französischen Dialog. Jg. 43 (1987), Heft 4, s. 286 f.
  169. ^ David Stevenson: French war aims against Germany 1914–1919. New York 1982, s. 42–48.; Pierre Renouvin: Die Kriegsziele der französischen Regierung 1914–1918. I: Geschichte in Wissenschaft und Unterricht. Jg. 17 (1966), Heft 3, s. 135; og Friedrich Stieve (Hrsg.): Iswolski im Weltkriege. Der Diplomatische Schriftwechsel Iswolskis aus den Jahren 1914–1917. Neue Dokumente aus den Geheimakten der russischen Staatsarchive. Im Auftrage des Deutschen Auswärtigen Amtes. Berlin 1925, s. 213 (Wortlaut).
  170. ^ Horst-Günther Linke: Das zaristische Rußland und der Erste Weltkrieg. Diplomatie und Kriegsziele 1914–1917. München 1982, ISBN 3-7705-2051-3, s. 40 f. og s. 237; Henryk Batowski: Pläne zur Teilung der Habsburgermonarchie im Ersten Weltkrieg. I: Österreichische Osthefte. Jg. 10 (1968), Heft 3, s. 130.
  171. ^ Hirschfeld u. a. (Hrsg.): Enzyklopädie Erster Weltkrieg. 2014, s. 666 f.; Victor H. Rothwell: British War Aims and Peace Diplomacy 1914–1918. Oxford 1971, s. 18.
  172. ^ David French: British strategy and war aims 1914–16. London 1986, ISBN 0-04-942197-2, s. 22, 83.
  173. ^ Victor H. Rothwell: British War Aims and Peace Diplomacy 1914–1918. Oxford 1971, s. 71, 145–149; og W. B. Fest: British War Aims and German Peace Feelers During the First World War (December 1916–November 1918). I: The Historical Journal. 15, 1972, s. 293; Harry Hanak: Great Britain and Austria-Hungary during the First World War. A Study in the Formation of Public Opinion. London/New York/Toronto 1962, s. 205.
  174. ^ Hirschfeld u. a. (Hrsg.): Enzyklopädie Erster Weltkrieg. 2014, s. 666 f.
  175. ^ Keith Robbins: The First World War. Oxford/New York 1984, ISBN 0-19-289149-9, s. 112.
  176. ^ Jürgen Mirow: Der Seekrieg 1914–1918 in Umrissen. Göttingen 1976, ISBN 3-7881-1682-X, s. 158.
  177. ^ Friedrich Stieve (Hrsg.): Iswolski im Weltkriege. Der Diplomatische Schriftwechsel Iswolskis aus den Jahren 1914–1917. Neue Dokumente aus den Geheimakten der russischen Staatsarchive. Im Auftrage des Deutschen Auswärtigen Amtes. Berlin 1925, s. 191ff. Londonavtalen
  178. ^ Jürgen Möckelmann: Das Deutschlandbild in den USA 1914–1918 und die Kriegszielpolitik Wilsons. Hamburg 1964, s. 147 ff.; David French: Allies, Rivals and Enemies: British Strategy and War Aims during the First World War. I: John Turner (Hrsg.): Britain and the First World War. London 1988, ISBN 0-04-445108-3, s. 33.
  179. ^ a b c d e f g h i j Hans-Peter Ullmann: Kriegswirtschaft. I: Hirschfeld u. a. (Hrsg.): Enzyklopädie Erster Weltkrieg. 2014, s. 220 ff.; Hirschfeld u. a. (Hrsg.): Enzyklopädie Erster Weltkrieg. 2014, s. 553, 627, 646 f., 797 f.; Becker, Krumeich: Der große Krieg. Deutschland und Frankreich 1914–1918. 2010, s. 147 ff.
  180. ^ a b c Hirschfeld u. a. (Hrsg.): Enzyklopädie Erster Weltkrieg. 2014, s. 542, 577 f., 703 f., 721 f., 820 ff., 864 ff.; David Stevenson: 1914–1918. Der Erste Weltkrieg. Patmos Verlag, Mannheim 2010, ISBN 978-3-491-96274-3, s. 220 ff.; Keegan: Der Erste Weltkrieg. Eine europäische Tragödie. 2001, s. 251 ff.; Birger Stichelbaut, Piet Chielens: The Great War Seen from the Air: In Flanders Fields 1914–1918. Brüssel 2013, ISBN 978-94-6230-026-2, s. 56 f., 64 f., 72 f., 80 f., 90 f., 104 f., 112 f., 120 f., 136 f., 144 f. (Entwicklung des Stellungssystems in Luftaufnahmen).
  181. ^ a b c Dieter Martinetz: Der Gaskrieg 1914/18. Entwicklung, Herstellung und Einsatz chemischer Kampfstoffe. Das Zusammenwirken von militärischer Führung, Wissenschaft und Industrie. Bernard & Graefe Verlag, Bonn 1996, ISBN 3-7637-5952-2, S. 9 ff., 53 ff., 76 ff.; Hirschfeld u. a. (Hrsg.): Enzyklopädie Erster Weltkrieg. 2014, S. 519 ff., 727; David Stevenson: 1914–1918. Der Erste Weltkrieg. Aus dem Englischen Harald Eckhardt u. Ursula Vones-Liebenstein, Düsseldorf 2006, ISBN 3-538-07214-0. Zweite Auflage. Düsseldorf 2010, ISBN 978-3-491-96274-3, S. 229 ff.
  182. ^ Duffy, Michael (7. november 2017). «Weapons of War - Poison Gas». firstworldwar.com. Besøkt 25. oktober 2009. 
  183. ^ Strachan 2014, s. 266
  184. ^ Strachan 2014, s. 267
  185. ^ Heidi J.S. Tworek (8. oktober 2014). «Wireless Telegraphy». 1914-1918-online. International Encyclopedia of the First World War. Besøkt 12. november 2017. 
  186. ^ Strachan 2014, s. 268
  187. ^ Mark Wells (31. mars 2016). «Aircraft, Fighter and Pursuit». 1914-1918-online. International Encyclopedia of the First World. Besøkt 12. november 2017. 
  188. ^ Ari Unikoski (22. august 2009). «The War in the Air - Bombers: Germany, Zeppelins». firstworldwar.com. Besøkt 12. november 2017. 
  189. ^ Strachan 2014, s. 270
  190. ^ Strachan 2014, s. 270-275
  191. ^ David Stevenson: Seekrieg und Blockade. I: Ders.: 1914–1918. Der Erste Weltkrieg. Düsseldorf 2006, s. 296 f; Michael Salewski: Seekrieg. I: Hirschfeld u. a. (Hrsg.): Enzyklopädie Erster Weltkrieg. 2014, s. 829 f.
  192. ^ Martin Schramm: Das Deutschlandbild in der britischen Presse 1912–1919. Berlin 2007, s. 510.
  193. ^ Vgl. z. B. Brigitte Hamann: Der Erste Weltkrieg. Wahrheit und Lüge in Bildern und Texten. Piper, München 2004; J. M. Winter: Propaganda and the Mobilziation of Consent. I: Hew Strachan (Hrsg.): World War I – A History. Oxford 1998, s. 216–226.
  194. ^ Hirschfeld u. a. (Hrsg.): Enzyklopädie Erster Weltkrieg. 2014, s. 542, 573 ff., 575 ff., 753.
  195. ^ Hirschfeld u. a. (Hrsg.): Enzyklopädie Erster Weltkrieg. 2014, s. 610.
  196. ^ Hirschfeld u. a. (Hrsg.): Enzyklopädie Erster Weltkrieg. 2014, s. 440 f.
  197. ^ Hirschfeld u. a. (Hrsg.): Enzyklopädie Erster Weltkrieg. 2014, s. 344 f.
  198. ^ Benjamin Ziemann: Soldaten. In: Hirschfeld u. a. (Hrsg.): Enzyklopädie Erster Weltkrieg. 2014, s. 157.
  199. ^ Helmut Fries: Deutsche Schriftsteller im Ersten Weltkrieg. I: Michalka: Der Erste Weltkrieg. Wirkung – Wahrnehmung – Analyse. 1997, s. 840.
  200. ^ Bernd Hüppauf: Schlachtenmythen und die Konstruktion des „Neuen Menschen“. I: Gerhard Hirschfeld, Gerd Krumeich, Irina Renz (Hrsg.): „Keiner fühlt sich hier mehr als Mensch…“ Erlebnis und Wirkung des Ersten Weltkrieges. Essen 1993, ISBN 3-596-13096-4, s. 78.
  201. ^ Bernd Hüppauf: Schlachtenmythen und die Konstruktion des „Neuen Menschen“. I: Gerhard Hirschfeld, Gerd Krumeich, Irina Renz (Hrsg.): „Keiner fühlt sich hier mehr als Mensch…“ Erlebnis und Wirkung des Ersten Weltkrieges. Essen 1993, ISBN 3-596-13096-4, s. 81 ff.
  202. ^ Benjamin Ziemann: Soldaten. In: Hirschfeld u. a. (Hrsg.): Enzyklopädie Erster Weltkrieg. 2014, s. 158.
  203. ^ Klaus Theweleit: Männerphantasien. 2. Männerkörper – zur Psychoanalyse des weißen Terrors . Rowohlt Verlag, Reinbek bei Hamburg 1980, ISBN 3-499-18331-5, s. 176 ff.
  204. ^ David Stevenson, The First World War and International Politics (1988).
  205. ^ Z.A.B. Zeman, Diplomatic History of the First World War (1971)
  206. ^ See * Carnegie Endowment for International Peace. Official Statements of War Aims and Peace Proposals: December 1916 to November 1918, edited by James Brown Scott. (1921) 515pp online free
  207. ^ Brown 1994, s. 197–198
  208. ^ Brown 1994, s. 201–203
  209. ^ a b Shashi Tharoor (2. juli 2016). «Why the Indian soldiers of WW1 were forgotten». BBC. Besøkt 25. november 2017. «India was wracked by high taxation to support the war and the high inflation accompanying it, while the disruption of trade caused by the conflict led to widespread economic losses - all this while the country was also reeling from a raging influenza epidemic that took many lives. But nationalists widely understood from British statements that at the end of the war India would receive the Dominion Status hitherto reserved for the "White Commonwealth".» 
  210. ^ «Participants from the Indian subcontinent in the First World War». Memorial Gates Trust. Besøkt 12. desember 2008. 
  211. ^ Strachan 2014, s. 151-153
  212. ^ a b Strachan 2014, s. 154-155
  213. ^ Strachan 2014, s. 156
  214. ^ Strachan 2014, s. 161-162
  215. ^ «Atrocities». International Encyclopedia of the First World War. 24. januar 2017. Besøkt 18. november 2017. 
  216. ^ Gerd Hankel (21. oktober 2016). «Leipzig War Crimes Trials». 1914-1918 Online: International Encyclopedia of the First World War. Besøkt 20. november 2017. 
  217. ^ Halpern, Paul G. (1994). A Naval History of World War I. Routledge, p. 301; ISBN 1-85728-498-4
  218. ^ Davies, J D (2013). Britannia's Dragon: A Naval History of Wales. History Press Limited. s. 158. ISBN 978-0-7524-9410-4. 
  219. ^ Schneider, Barry R. (28 February 1999). Future War and Counterproliferation: US Military Responses to NBC. Praeger, p. 84; ISBN 0-275-96278-4
  220. ^ Taylor, Telford (1. november 1993). The Anatomy of the Nuremberg Trials: A Personal Memoir. Little, Brown and Company. ISBN 0-316-83400-9. 
  221. ^ Graham, Thomas; Lavera, Damien J. (Mai 2003). Cornerstones of Security: Arms Control Treaties in the Nuclear Era. University of Washington Press. s. 7–9. ISBN 0-295-98296-9. 
  222. ^ Haber, L. F. (20. februar 1986). The Poisonous Cloud: Chemical Warfare in the First World War. Clarendon Press. s. 106–108. ISBN 0-19-858142-4. 
  223. ^ Vilensky, Joel A. (20. februar 1986). Dew of Death: The Story of Lewisite, America's World War I Weapon of Mass destruction. Indiana University Press. s. 78–80. ISBN 0-253-34612-6. 
  224. ^ Ellison, D. Hank (24. august 2007). Handbook of Chemical and Biological Warfare Agents, Second Edition. CRC Press. s. 567–570. ISBN 0-8493-1434-8. 
  225. ^ Boot, Max (16. august 2007). War Made New: Weapons, Warriors, and the Making of the Modern World. Gotham. s. 245–250. ISBN 1-59240-315-8. 
  226. ^ a b International Association of Genocide Scholars (13. juni 2005). «Open Letter to the Prime Minister of Turkey Recep Tayyip Erdoğan». Genocide Watch (via archive.org). Arkivert fra originalen 6. oktober 2007. 
  227. ^ Vartparonian, Paul Leverkuehn (2008). A German officer during the Armenian genocide: a biography of Max von Scheubner-Richter. oversatt av Alasdair Lean; med et forord av Jorge og med en historisk introduksjon av Hilmar. London: Taderon Press for the Gomidas Institute. ISBN 1-903656-81-8. 
  228. ^ Ferguson 2006, s. 177
  229. ^ «International Association Of Genocide Scholars» (PDF). Besøkt 12. mars 2013. 
  230. ^ Fromkin 1989, s. 212–215
  231. ^ International Association of Genocide Scholars. «Resolution on genocides committed by the Ottoman empire» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 22. april 2008. 
  232. ^ Gaunt, David (2006). Massacres, Resistance, Protectors: Muslim-Christian Relations in Eastern Anatolia during World War I. Piscataway, New Jersey: Gorgias Press. 
  233. ^ Schaller, Dominik J; Zimmerer, Jürgen (2008). «Late Ottoman genocides: the dissolution of the Ottoman Empire and Young Turkish population and extermination policies – introduction». Journal of Genocide Research. 10 (1): 7–14. doi:10.1080/14623520801950820. 
  234. ^ «Pogroms». Encyclopaedia Judaica. Jewish Virtual Library. Besøkt 17. november 2009. 
  235. ^ Horne & Kramer 2001, ch 1–2, esp. p. 76
  236. ^ The claim of franc-tireurs in Belgium has been rejected: Horne & Kramer 2001, ch 3–4
  237. ^ Heather Jones (8. oktober 2014). «Prisoners of War». 1914-1918 Online: International Encyclopedia of the First World War. Besøkt 20. november 2017. 
  238. ^ Phillimore & Bellot 1919, s. 4–64
  239. ^ Ferguson 1999, s. 368–9
  240. ^ Speed 1990
  241. ^ Ferguson 1999, Chapter 13
  242. ^ Morton 1992
  243. ^ Bass 2002, s. 107
  244. ^ «The Mesopotamia campaign». British National Archives. Besøkt 10. mars 2007. 
  245. ^ «Prisoners of Turkey: Men of Kut Driven along like beasts». Stolen Years: Australian Prisoners of War. Australian War Memorial. Arkivert fra originalen 8. januar 2009. Besøkt 10. desember 2008. 
  246. ^ «ICRC in WWI: overview of activities». Icrc.org. Arkivert fra originalen 19. juli 2010. Besøkt 15. juni 2010. 
  247. ^ «GERMANY: Notes, Sep. 1, 1924». Time. 1. september 1924. Besøkt 15. juni 2010. 
  248. ^ Kitchen 2000, s. 22
  249. ^ Howard, N.P. (1993). The Social and Political Consequences of the Allied Food Blockade of Germany, 1918–19 (PDF). German History. 11. s. 161–88.  table p 166, with 271,000 excess deaths in 1918 and 71,000 in the first half of 1919 while the blockade was still in effect.
  250. ^ Saadi 2009
  251. ^ «Famine in Russia, 1921-1922», fra Modern Records Centre, University Library, University of Warwick
  252. ^ Ball 1996, s. 16, 211
  253. ^ Strachan 2014, s. 304-308
  254. ^ Strachan 2014, s. 313-314
  255. ^ Strachan 2014, s. 315-316
  256. ^ Ernst Schulin: Die Urkatastrophe des zwanzigsten Jahrhunderts I: Michalka: Der Erste Weltkrieg. Wirkung – Wahrnehmung – Analyse. 1997, s. 224.
  257. ^ a b Schöllgen, Kießling: Das Zeitalter des Imperialismus. 2009, S. 197 f.; Ernst Schulin: Die Urkatastrophe des zwanzigsten Jahrhunderts I: Michalka: Der Erste Weltkrieg. Wirkung – Wahrnehmung – Analyse. 1997, s. 3 ff. Franz Bauer: Das „lange“ 19. Jahrhundert: Profil einer Epoche. Stuttgart 2004, ISBN 3-15-017043-5, s. 13, 88.
  258. ^ Fritz Fischer: Griff nach der Weltmacht. Die Kriegszielpolitik des kaiserlichen Deutschland 1914/1918. Droste, Düsseldorf 1961, s. 97.
  259. ^ Schöllgen, Kießling: Das Zeitalter des Imperialismus. 2009, s. 192 ff.
  260. ^ Schöllgen, Kießling: Das Zeitalter des Imperialismus. 2009, s. 194.
  261. ^ Jürgen Angelow: Der Weg in die Urkatastrophe. Der Zerfall des alten Europa 1900–1914. be.bra, Berlin 2010, ISBN 978-3-89809-402-3, s. 27.
  262. ^ Annika Mombauer: Diplomatie und Kriegsausbruch. I: Hirschfeld u. a. (Hrsg.): Enzyklopädie Erster Weltkrieg. 2014, s. 1019.
  263. ^ Schöllgen, Kießling: Das Zeitalter des Imperialismus. 2009, s. 195; Clark: Die Schlafwandler: Wie Europa in den Ersten Weltkrieg zog. 2013, s. 716 f.; Ian Kershaw: Höllensturz. Europa 1914–1949. Deutsche Verlags-Anstalt, München 2016, ISBN 978-3-421-04722-9, s. 43 ff., (Zitat S. 44).
  264. ^ Gerd Krumeich, Antonine Prost: Verdun 1916. Die Schlacht und ihr Mythos aus deutsch-französischer Sicht. Aus dem Französischen von Ursula Böhme. Klartext Verlag, Essen 2016, ISBN 978-3-8375-1570-1, s. 164 ff.; Kurt Fischer, Stephan Klink: Spurensuche bei Verdun. Ein Führer über die Schlachtfelder. Bernhard & Graefe Verlag, Bonn 2005, ISBN 3-7637-6203-5, S. 50 ff.
  265. ^ Ursula Welter: Freund und Feind an einem Ort verewigt. Deutschlandfunk vom 11. November 2014.
  266. ^ Website Gedenkstätte Hartmannwillerkopf: Das Nationaldenkmal Hartmanswillerkopf. Abruf: 11. November 2017.
  267. ^ Michael Diefenbacher, Rudolf Endres (Hrsg.): Stadtlexikon Nürnberg. W. Tümmels Verlag, Nürnberg 2000, ISBN 3-921590-69-8, s. 235, 658 f.
  268. ^ Gerhard Henke-Bockschatz: Der Erste Weltkrieg. Eine kurze Geschichte. Reclam, Stuttgart 2014, ISBN 978-3-15-010974-8, s. 245 ff.
  269. ^ Sébastian Harvouet, Luc Braeuer, Marc Braeuer: 1914-1918. 750 Musées. Guide Europe. Batz-sur-Mer 2013, ISBN 978-2-9533841-8-5.
  270. ^ Paul Cornish: The First World War Galleries. Imperial War Museum, London 2014, ISBN 978-1-904897-86-6.
  271. ^ Bayerisches Armeemuseum: Das Museum des Ersten Weltkrieges. Reduit Tilly Ingolstadt. (Flyer); Dieter Storz: Der Große Krieg. 100 Objekte aus dem Bayerischen Armeemuseum. Klartext, Essen 2014, ISBN 978-3-8375-1174-1 (Katalog zur Dauerausstellung).
  272. ^ Historial de la Grande Guerre Péronne - Thiepval Arkivert 25. september 2015 hos Wayback Machine..
  273. ^ Website Südwestrundfunk: Hartmannsweilerkopf im Elsass. Steinmeier und Macron eröffnen Gedenkstätte. Abgerufen am 11. November 2017.
  274. ^ Heuvelland.be: Bayernwald Schützengräben; The Great War 1914–1918: Bayernwald German Trenches, Wijtschate
  275. ^ Rete Trentino Grande Guerre (Hrsg.): Die Museen und der Erste Weltkrieg im Trentino. Rovereto 2014; (Trentino Grande Guerra),
  276. ^ Ralf Schnell: Geschichte der deutschen Lyrik. Band 5: Von der Jahrhundertwende bis zum Ende des Zweiten Weltkriegs. Reclam, Stuttgart 2013, ISBN 978-3-15-018892-7, s. 81.
  277. ^ Kurt Rothmann: Kleine Geschichte der deutschen Literatur. Reclam, Stuttgart 2009, ISBN 978-3-15-010707-2, S. 264.
  278. ^ Ralf Schnell: Geschichte der deutschen Lyrik. Band 5: Von der Jahrhundertwende bis zum Ende des Zweiten Weltkriegs. Reclam, Stuttgart 2013, ISBN 978-3-15-018892-7, S. 86 ff.; Gerd Krumeich: Der Erste Weltkrieg. Die 101 wichtigsten Fragen. Verlag C.H. Beck, München 2014, ISBN 978-3-406-65941-6, s. 107.
  279. ^ Kindlers Literatur Lexikon. Zweiburgen Verlag, Weinheim 1981, s. 4781 (Band 4), 4835 f. (Band 4), 10137 (Band 7).
  280. ^ Kindlers Literatur Lexikon. Zweiburgen Verlag, Weinheim 1981, s. 5631 ff. (Band 4), 9597 f. (Band 7).
  281. ^ Mémorial de Caen: Die Farbe der Tränen. Der Erste Weltkrieg aus der Sicht der Maler. Caen 1998; Bernd Küster (Hrsg.): Der Erste Weltkrieg und die Kunst. Merlin-Verlag, Gifkendorf 2014, ISBN 978-3-87536-266-4, s. 28 ff.
  282. ^ Hanheide, Helms, Glunz, Schneider (Hrsg.): Musik bezieht Stellung. Funktionalisierung der Musik im Ersten Weltkrieg. 2013, s. 10.
  283. ^ Stefan Hanheide: Wahrnehmungen von Kriegstragik im Kunstlied während des Ersten Weltkrieges. I: Hanheide, Helms, Glunz, Schneider (Hrsg.): Musik bezieht Stellung. Funktionalisierung der Musik im Ersten Weltkrieg. 2013, s. 307 ff.
  284. ^ Imperial War Museum, Arte, Absolut Medien (Hrsg.): Die Schlacht an der Somme. Absolut Medien, Berlin 2011. ISBN 978-3-89848-539-5. DVD und Begleitheft, restaurierte Fassung von: The Battle of the Somme (R: Geoffrey H. Malins, J.B. McDowell, GBR 1916).
  285. ^ Steven Jay Schneider (Hrsg.): 101 Kriegsfilme. Edition Olms, Zürich 2009, ISBN 978-3-283-01165-9, s. 13 ff., 33 ff., 129 ff., 161 ff.
  286. ^ Günter Helmes (Hrsg.): "Der Angriff muss fortgesetzt werden, koste es, was es wolle." Eine Musterung filmischer Inszenierungen des Ersten Weltkriegs. Mit Hinweisen auf literarische Thematisierungen. In: Diana Schweitzer, Nadine Garling (Hrsg.): "... so blickt der Krieg in allen Enden hindurch". Die Hansestadt Lübeck im Kriegsalltag 1914-1918. Schmidt-Römhild, Lübeck 2016, ISBN 978-3-7950-0495-8, S. 219-260

Kilder[rediger | rediger kilde]

På norsk[rediger | rediger kilde]

På engelsk[rediger | rediger kilde]

  • Clark, Christopher (2012), The Sleepwalkers : How Europe Went to War in 1914, Penguin, ISBN 978-0-141-02782-1
  • Djokić, Dejan (2003), Yugoslavism : histories of a failed idea, 1918–1992, London: Hurst
  • Ferguson, Niall (1998), The Pity of War, London, Penguin, ISBN 978-0-1402-7523-0
  • Keegan, John (1998), The First World War, Vintage Books, ISBN 978-0-375-70045-3
  • Kershaw, Ian (2015), To Hell And Back, Penguin, ISBN 978-0-141-98043-0
  • Martel, Gordon (2003), The Origins of the First World War, Pearson Longman, Harlow
  • Raudzens, George (Oktober 1990), «War-Winning Weapons: The Measurement of Technological Determinism in Military History», The Journal of Military History (Society for Military History) 54 (4): 403–434
  • Stevenson, David (2012), 1914-1918 The History of the First World War, Penguin, ISBN 9780718197957
  • Stone, Norman (1998), The Eastern Front 1914 - 1917, Penguin, ISBN 9780140267259
  • Strachan, Hew (2013), The First World War, Penguin, ISBN 978-0-14-303518-3
  • Strachan, Hew - redaktør (2014), The Oxford Illustrated History of the First World War, Oxford University Press, ISBN 978-0-19-966338-5
  • Taylor, Alan John Percivale (1998), The First World War and its aftermath, 1914–1919, London: Folio Society

Foredrag (video)[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]