Valletta

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Valletta
Valletta

Flagg

Våpen

Kart over Valletta

LandMalta Malta
Grunnlagt1566
Areal0,8 km²
Befolkning6 675 (2013)
Bef.tetthet8 343,75 innb./km²
Høyde over havet56±1 meter
NettsideNettside

Valletta
35°53′52″N 14°30′45″E

Valletta (maltesisk: il-Belt Valletta eller kun il-Belt) er hovedstaden i republikken Malta. Byen har 6 444 innbyggere (2014),[1] men storbyområdet rundt har en befolkning på 393 938 innbyggere.[2] Byen er lokalisert sørøst på øya Malta, mellom Marsamxett-havna i vest og Grand Harbour, den store havnen, i øst. Valletta er Den europeiske unions nest sørligste hovedstad, etter Nikosia. Byen kalles på folkemunn for Il-Belt (maltesisk for «byen»).

Valletta ble grunnlagt 28. mars 1566 av Jean de Vallette, stormester i Johanitterordenen. Byens festningsverker, bestående av bastioner, ringmurer og cavalier (befestning innenfor et festningsanlegg), sammne med dens vakre barokkpalasser, hageanlegg og kirker, fikk den europeiske adelen til å gi byen dens oppnavn Superbissima, italiensk for «mest stolt».[3]

Vallettas bygninger fra 1500-tallet ble bygget av Johanitterordenen. Byens arkitektur er barokk i sitt vesen, men har også elementer fra manieristisk, nyklassisistisk og moderne arkitektur, men ødeleggelsene under den andre verdenskrig etterlot betydelig arr på byen, særskilt ødeleggelsen av Royal Opera House. Byen ble offisielt anerkjent som en del av UNESCOs liste over verdensarven i 1980.[4]

Navn[rediger | rediger kilde]

UNESCOs verdensarv
Valletta
Valletta
Valletta
LandMalta Malta
UNESCOInnskrevet ved UNESCOs verdensarvkomités 4. sesjon i 1980. Referansenr. 131.
Kriterium I, VI
Se ogsåVerdensarvsteder i Europa
Eksterne lenker

Johanitterordenen ga byen det offisielle navnet Humilissima Civitas Valletta – «det ydmykeste by Valletta». Byens bastioner, murvegger og skanser og dens vakre barokkbygninger gjorde den imidlertid kjent som Superbissima – «det stolteste» – blant Europas herskere. På maltesisk ble den ofte kalt Il-Belt, som betyr «Byen».

Benjamin Disraeli besøkte Valletta i august 1830, etter å ha fått byen anbefalt av sin venn Lord Byron. Han beskrev Valletta som «en by med palasser, bygget av gentlemen,» og bemerket at «Vallettas edle arkitektur er på linje med, hvis den da ikke likefrem overgår enhver hovedstad i Europa,» og i senere brev, at byen «kan sammenlignes med Venezia og Cádiz … ikke et eneste tre, men fullt av palasser som ville gjort Palladio stolt.»

Historie[rediger | rediger kilde]

Pjazza Jean de Valette, Valletta.

En familie som eide land på den halvøya som nå utgjør Valletta ble kjent som Sceberras, nå et maltesisk etternavn som Sciberras.[5] Ved et tidspunkt ble hele halvøya kjent som Sceberras.

Johanitterordenen[rediger | rediger kilde]

Byggingen av en by på Sciberrashalvøya hadde blitt foreslått av Johanitterordenen så tidlig som i 1524.[6] Den gang var den eneste bygningen på øya et lite vakttårn, dedikert Erasmus fra Formia (sankt Almo), som hadde blitt bygget i 1488. I 1552 ble vakttårnet revet og den større festningen Saint Elmo ble bygget på samme sted.[7]

Under den store beleiringen i 1565 ble festningen Saint Elmo erobret av den muslimske hæren til det osmanske rike, men Johanitterordenen sto imot beleiringen fra 18. mai til 11. september 1565 med hjelp av forsterkninger fra Sicilia. Den seierrike stormester av ordenen, Jean de Valette, satte umiddelbart i gang med å bygge en ny befestet bå på halvøya for å befeste ordenens posisjon på Malta og knytte johanitterridderne til øya. Byen tok navn etter stormesteren og ble kalt for La Valletta.[8]

Stormesteren anmodet de europeiske kongene og fyrstene om hjelp for å stå imot et nytt muslimsk angrep, og han fikk betydelig støtte grunnet til ordenens økende berømmelse for seieren i den store beleiringen. Pave Pius V sendte sin militærarkitekt Francesco Laparelli for formgi den nye byen mens Filip II av Spania sendte betydelig økonomisk støtte. Grunnsteinen for byen ble lagt ned av stormester Jean de Valette den 28. mars 1566. Han la ned den første steinen i hva som senere ble seierskirken Our Lady of Victories Church (maltesisk: Knisja tal-Madonna tal-Vitorja).[9]

De Valette døde av slag den 21. august 1568, 74 år gammel, og fikk ikke oppleve fullførelsen av byen som fikk hans navn. Han ble først gravlagt i kirken Our Lady of the Victories, men hans levninger ble siden flyttet til katedralen Saint John's Co-Cathedral (maltesisk: Kon-Katidral ta' San Ġwann) i Valletta sammen med gravene til andre stormestre.[9]

Francesco Laparelli var byens hovedarkitekt og hans plan adskilte seg fra maltesisk arkitektur som utfoldet uregelmessige buete gater og smug. Han formet den nye byen som et rektangulært rutenett og uten noen collacchio (et område begrenset til betydningsfulle bygninger). Gatene var formet som rette og brede, begynte sentralt fra byporten og endte ved festningen Saint Elmo (som ble ombygd) ved enden av halvøya og med utsikt over Middelhavet; særskilte bastioner ble bygget 47 meter høye. Hans assistent var den maltesiske arkitekten Girolamo Cassar, som senere ledet konstruksjonen av den nye byen etter Laparellis død i 1570.[9]

Ufficio delle Case regulerte byggingen av byen som en myndighet for planleggingen.[10] Byen ble bort imot ferdigstilt tidlig på 1570-tallet, og ble hovedstaden på Malta den 18. mars 1571 da stormester Pierre de Monte flyttet fra sitt sete ved borgen St Angelo i Birgu og til stormesterens palass i Valletta.

Valletta, gamlebyen.

Under Antoine de Paules styre ble det besluttet å bygge flere befestninger for å beskytte Valletta, og disse ble gitt betegnelsen Floriana-linjene etter arkitekten som formga dem, Pietro Paolo Floriani av Macerata.[11] Under António Manoel de Vilhenas styre begynte en by å danne seg mellom Vallettas murer og Floriana-linjene, og den utviklet seg fra en forstad av Valletta til Floriana, en by i sin egen rett.[12]

I 1634 førte en eksplosjon i kruttfabrikk til at 22 mennesker ble drept og flere bygninger i Valletta ble ødelagt.[13] Det var flere tusen muslimske fanger i Valletta på midten av 1700-tallet, som hadde betydelig frihet til å bevege seg og ta arbeid, selv arbeide som handelsmenn.[14] I 1749 konspirerte muslimske fanger og slaver å drepe stormester Pinto og overta Valletta, men opprøret ble slått ned før det kom i gang da planene hadde lekket ut.[15] Senere under sitt styre forskjønnet Pinto byen med barokkarkitektur, og mange betydningsfulle bygninger som Auberge de Castille ble modellert på nytt eller fullstendig ombygd i ny arkitektonisk stil.[16]

I 1775, under styret til stormester Francisco Ximenes de Texada skjedde et nytt ikke vellykket opprør, kjent som presteopprøret. Presteskapet på Malta gjorde opprør mot Johanitterordenens styre på øya. Det utspant seg på festningene Saint Elmo og Saint James Cavalier den 8. september 1775, men ble slått ned i løpet av noen timer.[17]

Fransk okkupasjon og britisk styre[rediger | rediger kilde]

Ødeleggelser fra flyangrep i Valletta under den andre verdenskrig.

I 1798 forlot Johanitterordenen øya og den franske okkupasjonen begynte. Ordenen overga seg til Napoléon Bonaparte som følge av fransk landgang i juni 1798.[18] Etter at folket på Malta gjorde opprør fortsatte franske tropper å okkupere Valletta og havneområdet rundt fram til de kapitulerte for Storbritannia i september 1800. Tidlig på 1800-tallet gikk den britiske sivile kommisjonæren Henry Pigot med på å rive ned det meste av byens befestninger.[19] Ytterligere demolering ble forslått på 1870- og 1880-tallet, men ble aldri gjennomført og befestningene ble bevart i stor grad inntakt.[6]

Etter hvert fortsatte byggeprosjektene under britisk styre. Disse prosjektene omfattet bredere gater, nedriving og ombygging av enkelte bygg, og økning av nytere hus i årenes løp, og installering av sivile prosjekter. En jernbane som knyttet Valletta til Mdina midt på øya ble offisielt åpnet i 1883.[20] Den ble først stengt i 1931 etter at busstjeneste ble en mer populær transport. I 1939 ble Valletta oppgitt som hovedkvarter for den britiske marinens middelhavsflåte grunnet dens nærhet til fascistiske Italia og byen ble et kritisk punkt under den påfølgende to lange år beleiringen av Malta under den andre verdenskrig.[21] Tyske og italienske flyangrep gjennom hele verdenskrigen førte til store ødeleggelser i Valletta og den omliggende havneområdet. Den kongelige opera, bygget ved byens inngang på 1800-tallet, var en av de betydelige bygningene som ble fullstendig ødelagt.[7]

Moderne tid[rediger | rediger kilde]

Palazzo Lascaris, den tidligere setet for de lokale myndighetene.

I 1980 ble den 24. olympisk sjakkturerning arrangert i Valletta.[22]

Hele byen Valletta har blitt listet av UNESCO som en del av verdensarven siden 1980, sammen med andre maltesiske steder som blant annet de megalittiske templene og Ħal-Saflieni Hypogeum.[4][23] Den 11. november 2015 var Valletta vert for en afrikansk og europeisk konferanse om migrasjon for å diskutere den europeiske migrasjonskrisen.[24] Etter dette var Valletta også vert for CHOGM 2015, et møte mellom regjeringsledere i samveldet av nasjoner.[25]

Valletta ble valgt som europeisk kulturhovedstad i 2018.[26]

Bystyre[rediger | rediger kilde]

Vallettas bystyre ble etablert ved lov av 1993 sammen med andre bystyrer på Malta.[27] Det første valget ble holdt den 20. november 1993. Andre valgt ble holdt i 1996, 1999, 2002, 2005, 2008, 2013, og 2017[28]

Følgende personer har fungert som ordførere av Valletta:[29]

  • Hector Bruno (1993–1999)
  • Paul Borg Olivier (1999–2008)
  • Alexei Dingli (2008–fortsatt)

Geografi[rediger | rediger kilde]

Kart over Valletta

Byen er bygget som et festningsverk hvor gatene ligger vinkelrett på hverandre. Byen ligger på en halvøy mellom de to naturlige havnene Marsamxett og Grand Harbour, og er langt fra den største på Malta, selv om den er hovedstad.

Vallettahalvøya er Maltas viktigste havneområde.

Byen inneholder flere bygninger av historisk interesse, og den meste betydningsfulle er St. John's Co-Cathedral (Ridderkirken). Andre viktige steder er statsministerens hovedbygning Castille Place, bymuren som ble bygget av Johanitterordenen, parlamentshuset og det nasjonale kunstmuseet. Valletta er tatt med på UNESCOs verdensarvliste.

Valletta har en forstad, Floriana, som ble oppført utenfor Vallettas bastioner for dem som ikke hadde råd til et hus i Valletta. Innenfor murene finnes il-Mandraġġ (Manderaggio), som opprinnelig var planlagt som en kanaler som skulle huse ordenens flåte, men som senere ble et slumområde for hjemløse. På 1950-tallet ble området delvis renovert, men den er fortsatt i relativt dårlig stand.

Stor-Valletta omfatter foruten Valletta selv de nærmeste sammenvokste byene Floriana, Birkirkara, Qormi, Żabbar, San Ġwann, Fgura, Sliema og Ħamrun med i alt godt over 100 000 innbyggere.

Demografi[rediger | rediger kilde]

Havnen i Valletta

Vallettas befolkning er forminsket gjennom årene og ligger nå på omtrent en tredjedel av sitt maksimum. Denne prosessen tiltok etter andre verdenskrig, da nye forsteder ble bygget og folk flyttet ut fra hovedstaden. Byen er likevel fortsatt Maltas kommersielle og administrative sentrum. Folketellingen i 2014 viste et innbyggertall på 6 444.[1]

Samferdsel[rediger | rediger kilde]

Maltas kollektivtrafikk utgjøres av busser, som særlig går til og fra Valletta, med en hovedterminal like utenfor byporten. Trafikk i selve byen er begrenset og visse gater er rene gågater.

Valletta betjenes av Malta internasjonale lufthavn, som ligger om lag 5 kilometer sørvest for byen, nær Luqa.

Idrett[rediger | rediger kilde]

Vallettas fotballag heter Valletta FC og ble etablert i 2013 etter at tre klubber ble slått sammen. I rugby union har byen laget Valletta Lions RFC.

På «seiersdagen» den 8. september hvert år avholdes det en tradisjonell regatta i Marxamsett-havna.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b «Estimated Population by Locality 31st March, 2014», Government of Malta. 16. mai 2014. Arkivert fra originalen den 21. juni 2015.
  2. ^ «Population by sex and age groups on 1 January», Eurostat. 15. april 2015.
  3. ^ «Valletta - Malta's Capital City», Hello Malta
  4. ^ a b «City of Valletta», UNESCO World Heritage List.
  5. ^ Delbeke, M.; Schraven, M. (9. desember 2011): Foundation, Dedication and Consecration in Early Modern Europe, BRILL, s. 219
  6. ^ a b Attard, Sonia: «The Valletta Fortifications», Aboutmalta.com
  7. ^ a b «History of Valletta», City of Valletta
  8. ^ louet, Brian W. (Oktober 1964): «Town Planning in Malta, 1530-1798», Town Planning Review. Liverpool University Press. 35 (3), s. 183. doi:10.3828/tpr.35.3.383v818680j843v8.
  9. ^ a b c Gugliuzzo, Carmelina (9. desember 2011): «Building a Sense of Belonging. The Foundation of Valletta in Malta», Booksandjournals.brillonline.com, s. 209–224. doi:10.1163/9789004222083_010.
  10. ^ Graff, Philippe (1994): "La Valette: une ville nouvelle du XVIe siècle et son évolution jusqu'à nos jours", Revue du Monde Musulman et de la Méditerranée: Le carrefour maltais, Publications de l'Université de Provence. 71 (1), s. 157. ISSN 2105-2271.
  11. ^ «Floriana's Pavilion from the Knights to the British», Times of Malta. 4. mai 2014.
  12. ^ Armstrong, Gary; Mitchell, Jon P. (2008): Global and Local Football: Politics and Europeanization on the Fringes of the EU, Routledge, ISBN 9781134269198, s. 44.
  13. ^ Spiteri, Stephen C. (2012): «Hospitaller Gunpowder Magazines», Arx – International Journal of Military Architecture and Fortification. Occasional Papers (2), s. 6.
  14. ^ Fisher, Humphrey J. (2001): Slavery in the History of Muslim Black Africa, London: C. Hurst & Co. Publishers, ISBN 9781850655244, s. 31.
  15. ^ Eltis, David; Bradley, Keith; Cartledge, Paul (2011): The Cambridge World History of Slavery: Volume 3: AD 1420-AD 1804, Cambridge University Press, ISBN 9780521840682, s. 144.
  16. ^ Mifsud Bonnici, Carmelo (August 1936): «Fr. Emanuel Pinto de Fonseca» (PDF), Malta Letteraria. 11 (8), s. 230.
  17. ^ Borg Muscat, David (2005): «Reassessing the September 1775 Rebellion: a Case of Lay Participation or a 'Rising of the Priests'?», Malta Historical Society. Arkivert fra originalen den 21. april 2014.
  18. ^ Zammit, Andre (1986): «Valletta and the system of human settlements in the Maltese Islands», Ekistics. Athens Center of Ekistics. 53 (316/317), s. 89–95. JSTOR 43620704.
  19. ^ Bonello, Giovanni (18. november 2012): «Let's hide the majestic bastions», Times of Malta
  20. ^ Cole, Beverly (2011): Trains. Potsdam, Tyskland: H.F.Ullmann, ISBN 978-3-8480-0516-1, s. 64.
  21. ^ Jacobs, Peter (2016): Fortress Islands Malta: Defence & Re-Supply During the Siege, Pen and Sword, ISBN 978-1-4738-8255-3, s. 10–
  22. ^ «24th Chess Olympiad», OlimpBase
  23. ^ Gatt, Oliver (2008): Valletta City of the Knights Arkivert 3. september 2017 hos Wayback Machine., Bdlbooks.com, ISBN 978-99957-20-05-6, s. 1.
  24. ^ «Valletta Conference on Migration (Malta, 11–12 November 2015) – Orientation debate» (PDF), Statewatch.org. Council of the European Union. 30. juni 2015.
  25. ^ «Queen to greet line-up of despots at meeting of Commonwealth leaders in Malta», Daily Telegraph. 26. november 2015.
  26. ^ «Valletta awarded the title of European Capital of Culture in 2018», Gov.mt
  27. ^ «About Local Government», Local Councils' Association
  28. ^ «Elezzjonijiet tal-Kunsilli Lokali fis-Snin li Għaddew (1993-2013)» (PDF), Lc.gov.mt. Arkivert fra originalen (PDF) den 12. juli 2015.
  29. ^ «Mayors from 1993», Vassallohistory.wordpress.com

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Koordinater: 35°53′52″N 14°30′45″Ø