Slaget i Oslo 1240
| Slaget i Oslo 1240 | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Konflikt: Skule Bårdssons opprør | |||||||
| |||||||
| Stridende parter | |||||||
| Kong Håkon Håkonsson av Norge | Hertug Skule Bårdsson i spissen for vårbelgflokken | ||||||
| Kommandanter og ledere | |||||||
| Kong Håkon Håkonsson | Hertug Skule Bårdsson | ||||||
| Styrker | |||||||
| ? | Cirka 1 200 personer | ||||||
| Tap | |||||||
| ? | Cirka 70 til 300 personer | ||||||
Slaget i Oslo fant sted 21. april 1240 mellom kong Håkon Håkonsson, hertug Skule Bårdsson og deres krigere. Kongen og hans leidang (fra Vestlandet) seilte med flere skip fra Hovedøya i forbindelse med angrepet mot hertugen i Oslo.
Kongens styrker gikk i land ved Eikabergstøa nedenfor Ekebergskråningen, og inntok byen fra sør via den delvis ødelagte Geitabru.[1] Vårbelgene under hertug Skule ble jaget på flukt inn i Hallvardskatedralen eller ut av byen. Mange ble drept utenfor Hallvardskatedralen, men inne i kirken hersket gudsfreden og flyktningene kunne ikke forfølges og drepes der.[1] Hertug Skule flyktet nordover, men ble drept utenfor Helgeseter kloster i Nidaros en måned senere.[1]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Hertug Skule Bårdsson lot seg hylle til enekonge[2] på Øretinget, den 6. november 1239, samtidig som geistligheten var imot ham. Skule Bårdsson har blitt beskrevet som «opprørskonge».[3]
«Det er tydelig at Skule, særlig i 1230-åra, ble utmanøvrert av den ambisiøse regjeringskretsen rundt kongen, og at han hadde problemer med å finne realistiske motstrategier i slike situasjoner og i denne atmosfæren», ifølge N. Bjørgo.[3] Birkebeinerhøvdingene hadde blitt hans fiender. Han var Norges mektigste mann utenom kongene, og «han skulle ha 1/3 av riket» ... men fikk ikke stadfestet sitt krav på skattlandene»[4], ifølge P. Norseng. I 1237 fikk han tittelen «hertug», men det er «sannsynlig at han nå måtte gi fra seg styringsmakt i hertugdømmet»[4], ifølge Norseng. «Han hadde no ein tredel av syslene over heile landet, ei ordning som synest å ha vart resten av hans hertugtid», er synspunktet til Bjørgo.[3]
Skules opprør hadde som hensikt at han skulle overta som konge. Strategien hans var først å erobre landsdelene ved å utrenske kongsmennene (sysselmenn og hirdmenn) og utvide egne militære og økonomiske ressurser, eller hindre kongen de samme ressurser i striden som skulle komme. (Mobilisering om vinteren ville ha sine utfordringer.) Så skulle kongens styrker slås ut i de ulike landsdelene, en for en. Deretter skulle det politiske nettverket utvides ved å lokke til seg stormenn og andre personer og grupper som kunne støtte opprøret mot kongen.
Våren 1240, etter slaget ved Låke og erobringen av Valdisholm borg nord for Borg (Sarpsborg) i begynnelsen av april, hadde Skule erobret Østlandet. Kongen seilte til Østlandet med sine styrker, som sannsynligvis hadde mellom ti og førti skip. Leidangen på Vestlandet i vintertid var kanskje forhindret fra å delta på sjøtoget østover, og etter flere ukers sjøtog i februar 1240. Men Knut jarl, som hadde opplevd nederlagstemning, på kongens ordre samlet til seg alle gjenværende styrker og ventet på kongens ankomst. Ved Jersøy ble de to hærstyrkene samlet 19. april 1240 og derfra fortsatte kongens flåte oppover Oslofjorden.
Den 20. april rodde skipene inn til Nesodden. Kongen håpet på å foreta et overraskelsesangrep mot Oslo uansett om vårbelgene befant seg der eller ikke. Hæren skulle dra fra Hovedøya og angripe Oslo fra tre kanter: ved broen over Akerselva ved Nedre Foss, ved bryggene og ved Ekebergskråninga der kongen selv skulle gå i land med sin antatt sterkeste styrke for å innta byen fra sør.
Planen for det nordlige fremstøtet ble ikke realisert på grunn av tåken som kom mens Knut jarl ventet ved Hovedøya. Kongen hadde etter råd bestemt seg for å landsette sine styrker først på Trælaborg under Ekeberg, utenfor synsvidde fra byen. Knut jarl skulle gå til angrep på bryggene når kongen med hans styrker hadde tatt seg til Ekebergplatået og nedover mot Alnaelven via Korsbrekka.
Tidlig om morgenen 21. april 1240 slo hærklokken i Nikolaskirketårnet alarm fordi angrepet hadde blitt oppdaget av vakter. Skule som oppholdt seg i kongsgården, tok seg opp Vestre strete for å delta i et krigsråd som ble holdt i Hallvardskirkegården. Skule ville ut av byen opp til Martestokker for å samle sine styrker, og for å avvente informasjon om hvilken hær som var på vei mot ham. Noen i Skules råd mente at den ankomne hæren måtte være de østlandske birkebeinerne ledet av Knut jarl, og at det ville være en skam å etterlate utstyr og hester til ham. Følget til Skule dro mot Hallvardskirkegården, og befestet seg der i området.
Slaget[rediger | rediger kilde]
Skule sendte avdelinger for å sikre flankene og ba Hallvard Stutt om å rive Geitabru (over elven Alna) for å hindre adgang sørfra. Vårbelgene holdt på med å fjerne stokkelaget på brua, men de trakk seg vekk derifra ved synet av fiendtlige styrker på den andre siden av elven. Fremstøtet nedover Korsbrekka hadde blitt forsinket av den bløte leira. Kongen og hans menn tok seg over brua og fylket seg på elvebredden, før de fortsatte innover i byen. Ved Østre strete tørner de to fylkinger sammen utenfor Asbjørn Kopps gård ved Hallvardskirkegården.
Flankeangrepet fra sør hadde kommet overraskende på vårbelgene. De verget seg med oppstilte avdelinger av bueskyttere og steinkastere slik at birkebeinerne ble stoppet på både Østre strete og Vestre strete av et regn med skudd og steinkast. Skule, som satt til hest med mange menn med seg, stod på øverste Geilene ved Korsbrødregården nordøst for Hallvardskirkegården, var ikke forberedt på dette. Sveithøvdingen Alv fra Løvestad forsøkt å stoppe fremstøtet fra Østre strete langs elven, men falt i vannet og omkom etter å ha verget seg så godt han kunne. I spissen for sine menn rykket kongen videre mot øst og kom seg om Hallvardskirkegården.
Skule ville først gå til motangrep langs elven like bak kirkegården, men hans demoraliserte menn lystret ikke ordre. Han trakk seg unna sammen med mennene sine ut på Martestokker. Byen var samtidig i ferd med å bli oversvømt av de kongelige styrkene fra sør og fra bryggene i en knipetangsmanøver mot hans hæravdelinger. Der reorganiserte han de gjenværende styrkene og tok opp kampen med de fremste birkebeinerne ved Martestokker.
Imidlertid gikk kongen inn i Korsbrødregården og derfra nord om Hallvardskirken. Her fikk han brutt ned en skigard slik at birkebeinene stormet inn i Hallvardskirkegården som hadde høye og sterke steinmurer. Flere Vårbelgere klarte ikke å komme seg inn i kirken gjennom den søndre kirkedøren grunnet trengsel. Over sytti mann ble drept på kirkegården.
Vårbelgene som søkte tilflukt i Hallvardskirken stolte ikke på at birkebeinerne ville respektere gudsfreden på innsiden av kirken. De sperret kirkedørene slik at de ikke kunne brytes opp. Først den neste dagen[trenger referanse] overga de slagne vårbelgene seg. Kongen ga sitt ord på at de skulle ha grid.[trenger referanse] Det var søndag den 22. april 1240.
Skule hadde sett seg nødt til å flykte fra byen opp på Martestokker der han og hans menn kom i kamp med birkebeinerne. Etter å ha erkjent overmakten, oppga han kampen. De fleste av vårbelgene forble i byen eller flyktet.[trenger referanse] Med et følge på nitti mann dro han til Eidsvoll.[trenger referanse]
Tapene[rediger | rediger kilde]
Opplysninger om døde og sårede på begge sider, finnes kun gjennom vage bemerkninger. Etter folks mening hadde omlagt tre hundre mann fra Trøndelag ut av seks hundre mann falt. Hva som var hendt hærmennene fra Østlandet, de til sammen seks hundre vårbelgene, har sagnene aldri sagt noe om, utover ord som «mannefall». Tapene på birkebeinenes side er ikke heller kjent. Antall deltagende i kampene utover anslag som 1200 vårbelgene er dessuten ikke kjent.
Etterspillet[rediger | rediger kilde]
Seieren i Oslo reddet situasjonen for kongen som på nytt sikret sin kontroll over Østlandet og reparerte skadene som hertug Skule hadde gjort med hans politiske inngrep om våren. Etter en uke sendte kongen en avdeling på femten skuter ledet av Åsluv Eriksson fra Austrått ut på sjøen til Nidaros. Tre uker senere nådde Åsluv den trønderske byen der han den 24. mai 1240 fant og drepte hertugen i Elgeseter kloster.
Siden den islandske forfatteren, Snorre Sturlason, støttet Skule, ble også han stemplet som forræder. Snorre hadde forlatt Norge i 1239, mot kongens forbud. Kong Håkon gav derfor Snorres uvenn og svigersønn Gissr Þorvaldsson i oppdrag å drepe Snorre. Gissr og en flokk andre menn oppsøkte Snorre på gården Reykholt og drepte ham den 23. september 1241.
Populærkultur[rediger | rediger kilde]
«Påskeslaget i Oslo (...)» er slaget blitt kalt.[5]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b c Galgeberg Arkivert 4. mars 2016 hos Wayback Machine. Vålerenga Historielag
- ^ («einekonge» på nynorsk) Narve Bjørgo: Skule Bårdsson
- ^ a b c Narve Bjørgo: Skule Bårdsson, Norsk biografisk leksikon
- ^ a b Per Norseng: Skule Bårdsson, Store norske leksikon
- ^ Fortellerforestilling: Slaget i Oslo i 1240 Arkivert 5. mars 2016 hos Wayback Machine.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Håkon Håkonssons saga
- Arstad, Knut Peter Lyche: «...underlig forjaget og planløs...?» artikkel i Forsvarsmuseets småskrift nr. 35 2003. ISBN 82-91218-37-4