Geiranger

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Koordinater: 62°6′6,6024″N 7°12′24,077″Ø

Geiranger sett fra Flydalsjuvet

Geiranger er en bygd i Stranda kommune, innerst i Geirangerfjorden, en sidefjord av Storfjorden i Møre og Romsdal. Navnet kommer antakelig av norrønt geirr (spyd) og angr som betyr fjord.[1]

Kjente attraksjoner er byggverkene Geirangervegen og Ørnevegen, utkikkspunktene Flydalsjuvet, Ørnesvingen og fjellet Dalsnibba. Fjorden med fossefallene Bruresløret, Friaren og De syv søstrene. I en sidedal ligger Storsæterfossen, et fossefall det er mulig å gå bak.

Geiranger- og Nærøyfjorden ble i 2005 innlemmet i UNESCOs verdensarvliste. I 2006 ble disse to landskapsområdene kåret, av det amerikanske magasinet National Geographic, til de best bevarte blant alle UNESCOs verdensarvsteder.[trenger referanse]

Geiranger kirke er en åttekantet kirke fra 1842, som ligger ved gården Maråk. Ved gården Vinje ligger en gravhaug fra vikingtiden. Blant de eldste gårdene i bygda er Gjørva, i middelalderen lå den under Bakke kloster i Nidaros.[2]

Historie[rediger | rediger kilde]

Navnet kommer trolig av norrønt geirr som betyr spyd og angr som betyr fjord, slik at Geiranger opprinnelig kan være navnet på selve fjordarmen. Fra gammelt sa folk i bygda «Gjårångjin». Gårdsnavnet Gjørvad (eller «Gjørva»), en gammel gård sentralt i bygda, kan også ha sammenheng med navnet Geiranger: I 1303 ble Gjørvad omtalt som «Gefrunga (eller Gefrunger) i Gerang» og i 1520 som «Gorang».[3] I norrønt, trolig fra før vikingtiden, ble angr brukt som fellesnavn på fjorder og våger. Ordet har bare overlevd som ledd i sammensatte fjordnavn som Geiranger, Mauranger og Kvænangen, og har i noen tilfeller blitt overført på tilliggende gårder og bygder. «Angr» kan være relatert til gammelnorsk «ǫngr» som betyr trang eller smal.[4][5][6] Fjordnavn på -angr finnes ikke på Island og Grønland noe som tyder på at slike fjordnavn er eldre enn vikingtiden.[7]

Det er gjort sikre funn fra steinalder på Lundaneset (der Geirangerfjorden møter Sunnylvsfjorden) og på høyfjellet ved Geirangervegen.[8] Funnet på Lundaneset har preg av verksted med mange halvferdige steinredskaper og en stor mengde avfall fra virksomheten. Funnet ble gjort 60 meter over sjønivå.[9] Gårdsnavn som Møll og Vinje antas å være svært gamle. Hyski, Homlung, Grande og Gjørva er trolig også gamle navn.[3] Gjørva kan skrive seg fra Gyrvin og slike sammensetninger med -vin regnes som svært gamle navn og kan være fra før vår tidsregning eller til rundt år 400.[10] Navn på -vin betyr ikke nødvendigvis fast bosetning, men forteller noe om hvordan og hvor tidlig området ble brukt.[11]

Svartedauden førte til en sterk nedgang i folketallet og i 1589 var det bare fem prestegjeld på Sunnmøre. Geiranger var underlagt Ørskog prestegjeld sammen med Sunnylven, Stranda, Norddal og Stordal.[12]

Karl Mjelva bygget i 1907 kraftverk for Hotel Union. Mjelva begynte etter hvert å lage elektriske varmeovner og komfyrer, Mjelvakomfyren. Komfyrfabrikken flyttet til Veblungsnes så til Ørsta etter at Havtor Hovden overtok under navnet Grepa og Mjelva Fabrikker.[13]

Geirangervegen var ferdig i 1889 og ble fulgt av skysstrafikk med hest til Grotli og Otta. Skysslaget hadde opp til 100 hester i virksomhet. Da bilen ble innført i Norge ville ikke myndigheten tillate biler på den smale Geirangervegen. Karl Mjelva fikk da Heinrich Opel til å lage chassis spesielt tilpasset norske høyfjellsveier. Tre små-Opler ble montert i Geiranger.[13]:254

I 1880 var det ett hotell i bygda, i 1895 var fire hotell i drift. Langs fjorden ligger en rad veiløse fjell- og fjordgårder. Ved fossen Syv søstre ligger Knivsflå som ble fraflyttet i 1898 på grunn av rasfare. Skageflå på motsatt side var en relativt stor gård med 120 geiter og 15-16 kyr, den er overtatt av den ideelle organisasjonen Storfjordens venner. Blomberg ble fraflyttet i 1948, bygningene er intakte.[14]

Turisme[rediger | rediger kilde]

Nibbevegen ble anlagt for turistrafikken
Turistskipet «Meteor» (1904).
«Sigurd Jarl» ved Geiranger i 1905

Det er 230 fastboende i Geiranger (2017) og de fleste er engasjert i turistnæringen. Bygden er omgitt av bratte fjell på hver side av fjorden, noe som har gjort stedet til et av landets mest besøkte turistmål med over 700 000 besøkende hvert år.[trenger referanse] Mange kommer med bil over Geirangervegen og Ørnevegen. Den nordgående Hurtigruten legger i sommerhalvåret turen om Geiranger. Det er flere campingplasser, hytter og hoteller i Geiranger. Blant annet Hotell Geiranger og Hotell Union. Hotell Union er det eneste hotellet som har tilnærmet helårsåpent, med stengt kun de to første ukene i januar.

Sommeren 1869 seilte yachten «Nereid» til Norge som en av de første, utenlandske turistbåtene som besøkte landet. Ombord var blant andre båtens eier, bankmannen og kvekeren Edward Backhouse (1808-1879). For å komme seg etter stress og dårlig helse ville han besøke det rolige og restituerende Norge. Nevøen Edward Backhouse Mounsey (1840-1911) tok bilder på turen. De besøkte også Geiranger.[15]

Veien til toppen av Dalsnibba (Nibbevegen) ble anlagt (i 1939) kun for turistene etter at motorkjøretøy gjorde den lange stigningen fra fjorden overkommelig.[16] Ørnevegen mellom Geiranger og Eidsdal sto ferdig først i 1956, slik at det før den tid var lite gjennomgangstrafikk med kjøretøy. Trafikken med båt eller ferge helt fra Ålesund og Valldal til Geiranger. Før bilens tid var bygdefolket engasjert i skyssing av turister med hest og vogn opp langs Geirangervegen. Senere ble det investert i biler som tålte de bratte bakkene og krappe svingene. I 1930-åra var det opp mot 50 åpne skyssbiler i bygda, og Geiranger hadde på den tiden større biltetthet enn Oslo.[17] Under krigen beslagla okkupasjonsmakten 37 skyssbiler, rett etter krigen var bare 9 biler i virksomhet.[18] I 1938 var taksten for skyssing med bil til Djupvasshytta 45 kr, noe som tilsvarte 30 til 45 timelønner for en anleggsarbeider.[19] Trollstigen åpnet i 1936 og Ørnevegen i 1956, dermed var det sammenhengende bilvei (bare avbrutt av en kort ferge til Eidsdal) fra Åndalsnes (med Raumabanens endestasjon) til Grotli.

Om sommeren går det bilferje mellom Geiranger og Hellesylt. I 2010 reiste i gjennomsnitt 140 kjøretøy og 690 personer daglig med ferja.[20]

Keiser Vilhelm II av Tyskland besøkte Geiranger med skip i 1899 noe som var god reklame for bygda. Keiseren besøkte deretter Geiranger hver sommer til 1914.[21]

Geiranger har årlig besøk av 150–200 cruiseskip, noe som gjør bygda til Norges tredje største cruisehavn (bare Oslo og Bergen er større). I 2010 gikk 157 cruiseskip til Geiranger, mot 241 i Bergen.[22] I 2011 kom 230 000 til Geiranger med cruiseskip, 20 000 flere enn i 2010.[23] I 2012 var tallet oppe i 312 000 og Geiranger gikk da forbi Oslo som cruisehavn.[24] I 2013 var det 159 anløp (med knapt 300.000 passasjerer) til Oslo[25] mot 206 anløp til Geiranger.

År Antall cruiseanløp[26] Antall passasjerer
2017 182 371.733[27]
2016 186 348.299
2015 181 330.349
2014 167 330.349
2013 206 283549
2012 206 312.136[28]
2011 156 230.000
2010 157 210.100
2009 169 218.000
2008 169 163.700
2007 145 136.300
2006
1939 39 13.803
1923 23 4.319[29]
1910 16.600[30]
1906 12.600

I 1906 var det totalt 12.600 besøkende til Geiranger, av dette 4955 med engelske skip. I 1910 var det totalt 16.601 besøkende, av dette 4700 med engelske og 4900 med tyske skip. Norge tok i 1905 i mot totalt 25.000 utenlandske turister, hvorav en stor andel altså besøkte Geiranger.[31]

Kommunikasjon[rediger | rediger kilde]

Bilferjen «Geiranger» ved kai i Geiranger i 1948. Den trafikkerte strekningen Geiranger-Hellesylt-Valldal fra 1937.
Geiranger med fjorden innenfor fylket

På vinteren er både fergen til Hellesylt og Geirangervegen stengt og den eneste helårsforbindelsen til bygda er Ørnevegenfylkesvei 63. Før Trollstigen ble åpnet i 1936 var Geirangervegen den eneste sammenhengende kjørevegen på det som nå er fylkesveg 63. Ørnevegen åpnet i 1956 og før den tid hadde Geiranger og Valldal ferjesamband (ferjestedet var Sylte). Ferjesambandet Linge-Eidsdal åpnet i 1967 og kortet inn ferjesambandet ytterligere.[32]

Kultur[rediger | rediger kilde]

I fjellene er gamle dyregraver og bogesteller (buestillinger)[34] fra steinalderen. Mye tyder på at enkelte av disse er fra slutten av siste istid og blant de eldste byggverk i Norge.

Norsk Fjordsenter ligger i Geiranger og gir innblikk i fjordkulturen, særlig livet slik det var på de mange fraflyttede fjellgårdene ved Storfjorden.

Geiranger har inspirert en rekke kunstnere. Sangen Å Vestland, Vestland skal være skrevet i Geiranger.

Hvert år arrangeres Frå fjord til fjell, som består av halvmaraton, miniton, marsj og sykkelritt som går fra sentrum i bygden til toppen av Dalsnibba, 1497 moh.

Bilder[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Norsk stadnamnleksikon. Oslo: Samlaget. 1976. s. 124. ISBN 8252105440. 
  2. ^ Lillebø, P.A. (1993). Sunnylven og Geiranger. [Stranda]: Stranda sogelag. s. 12 og 568. ISBN 8299224969. 
  3. ^ a b Lillebø, P.A. (1993). Sunnylven og Geiranger: Gard og ætt. Stranda: Stranda sogelag. ISBN 8299224969. 
  4. ^ Rygh, O. (1833-1899) (1896). Norske Fjordnavne. Kristiania: Aschehoug. 
  5. ^ Arnesen, Martin (1829-1905) (1958). Etymologisk Undersøgelse om norske Stedsnavne. Oslo: Børsum. 
  6. ^ Helle, Knut (1930-2015) (1975). Stavanger: fra våg til by. [Stavanger]: i hovedkommisjon hos Stabenfeldt. ISBN 8253201893. 
  7. ^ Olsen, Magnus (1971). Hvad våre stedsnavn lærer oss. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 8200031950. 
  8. ^ Lillebø, P.A. (1999). Sunnylven og Geiranger. [Stranda]: Stranda sogelag. ISBN 8291579059. 
  9. ^ Gjerding, Jørgen (1935). Øydebruk i Sunnylven og Geiranger. Hellesylt: Eige forlag. 
  10. ^ Bjørlykke, O. (1934). Frå gamal og ny tid på Sunnmøre. Ålesund: I kommisjon hjå Alb. Gjørtz bokhandel. 
  11. ^ Lillehammer, Arnvid (1994). Fra jeger til bonde: inntil 800 e.Kr. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203220282. 
  12. ^ I balansepunktet: Sunnmøres eldste historie. Ålesund: Sunnmørsposten forl. 1994. ISBN 8291450005. 
  13. ^ a b Møre og Romsdal. Oslo: Gyldendal. 1977. ISBN 8205091609. 
  14. ^ Tønnesen, Ole Jan (1995). Mellom bakkar og berg: ein teoretisk og praktisk rettleiing om kulturlandskapsforvaltninga i kommunane. [Molde]: Fylkesmannen i Møre og Romsdal, Landbruksavdelinga. ISBN 8291585008. 
  15. ^ https://www.flickr.com/photos/national_library_of_norway/collections/72157631078727868/
  16. ^ Vinje, Leif (1989): Nibbevegen - Eit pionerprosjekt frå ide til realitet. Geiranger: Geiranger Skysslag.
  17. ^ Motor, august/september 2012, s.38.
  18. ^ Vinje, Leif (1989): Nibbevegen - Eit pionerprosjekt frå ide til realitet. Geiranger: Geiranger Skysslag.
  19. ^ Holmevik, Jan Rune (1989): Anleggstida på Nibbevegen. (Geiranger skysslag)
  20. ^ Statens vegvesen Håndbok 157 ferjestatistikk 2010.
  21. ^ Tidsskrift for Sunnmøre Historielag, 69. årgang, 1993.
  22. ^ Nationen 7. oktober 2010 s.5
  23. ^ Nynorsk pressekontor 5. oktober 2011 'God cruisesesong på Vestlandet'
  24. ^ Dagens Næringsliv 12. oktober 2012, s.26.
  25. ^ Aftenposten 8. mai 2014.
  26. ^ Stranda hamevesen/Geirangerfjord cruise port «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 8. juni 2012. Besøkt 26. juni 2012.  lest 26. juni 2012
  27. ^ EKH.no. «CRUISE CALLS - Geirangerfjord Port». www.stranda-hamnevesen.no. Besøkt 13. desember 2017. 
  28. ^ Dagens Næringsliv 12. oktober 2012, s.26.
  29. ^ Tidsskrift for Sunnmøre Historielag, 69. årgang, 1993.
  30. ^ Holmevik, Jan Rune (1987): Turistskyssing i Geiranger rundt hundreårsskiftet. Tidsskrift for Sunnmøre historielag. 63. årgang. Utgjevar: Sunnmøre historielag, Sunnmøre museum, Aalesunds museum.
  31. ^ Holmevik, Jan Rune (1987): Turistskyssing i Geiranger rundt hundreårsskiftet. Tidsskrift for Sunnmøre historielag. 63. årgang. Utgjevar: Sunnmøre historielag, Sunnmøre museum, Aalesunds museum.
  32. ^ Torvik, Arne Inge: Om samferdsel i Møre og Romsdal. Molde: MRF, 2000.
  33. ^ http://www.smp.no/nyheter/article10540251.ece
  34. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 16. september 2012. Besøkt 26. juni 2012. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]