Kristelig Folkeparti
Kristelig Folkeparti | |||||
|---|---|---|---|---|---|
 | |||||
| Leder | Kjell Ingolf Ropstad | ||||
| Generalsekretær | Hilde Frafjord Johnson | ||||
| Gruppeleder | Hans Fredrik Grøvan (2019) | ||||
| Grunnlagt | 4. september 1933 | ||||
| Hovedkvarter | Kirkegata 32, 0153 Oslo | ||||
| Ungdomsorg. | Kristelig Folkepartis Ungdom | ||||
| Antall medlemmer | 23 802 (2018)[c][1] | ||||
| Ideologi | Kristendemokrati[a] | ||||
| Politisk posisjon | Sentrum | ||||
| Farger | |||||
| Nettsted | www.krf.no | ||||
| Representanter: | |||||
| Stortinget | 8 / 169
| ||||
| Ordførere | 17 / 428
| ||||
| Kommunestyrer | 623 / 10 620
| ||||
| Fylkesting | 46 / 777
| ||||
a^ Som definert i KrFs politiske program 2009–2013. b^ Toppnoteringen er 69 000 medlemmer i 1980. c^ Observatørstatus. | |||||
Kristelig Folkeparti (KrF) er et kristendemokratisk politisk parti i Norge. Kristelig Folkeparti ble stiftet i 1933 som en reaksjon på tiltagende sekularisering i samfunnet. Partiet identifiserer seg som et sentrumsparti bygd på et kristent livssyn.[2] Skjønt det omtales som et borgerlig parti, foretrekker partiet selv betegnelsen «ikke-sosialistisk». Fra 2019 deltar partiet i Erna Solbergs regjering som er åttende gang partiet deltar i en norsk regjering.
Kristelig Folkeparti har hatt størst oppslutning i lavkirkelige miljøer på Sør- og Vestlandet. Partiet fikk først sitt gjennombrudd da det stilte til valg som landsdekkende parti i 1945. Det beste valget for partiet var stortingsvalget i 1997, da partiet fikk 13,7 % av stemmene. I perioden etter at KrF ble et landsdekkende parti, er valget i 2017 det dårligste, med en oppslutning på 4,2 %. Partiet har et høyt antall medlemmer i forhold til stemmetallet, sammenlignet med andre norske partier.
På landsmøtet 27. april 2019 ble Kjell Ingolf Ropstad valgt til partileder. Olaug Vervik Bollestad og Ingelin Noresjø ble valgt som henholdsvis første og andre nestledere. Partiets ungdomsorganisasjon, Kristelig Folkepartis Ungdom (KrFU), ledes av Martine Tønnessen, som ble valgt i 2017. Fra 2017 består Kristelig Folkepartis stortingsgruppe av åtte representanter. Hans Fredrik Grøvan og Geir Bekkevold er henholdsvis parlamentarisk leder og nestleder.
Innhold
Politisk plattform[rediger | rediger kilde]
Partiet står på et kristent verdigrunnlag med fokus på skaperverkets og menneskets ukrenkelige verdi. Partiet ønsker av den grunn en restriktiv gen- og bioteknologilov, ønsker å lovfeste retten til liv og gikk i mot en felles ekteskapslov. Samtidig har svært mange i KrF et miljøengasjement og engasjement for utvikling i fattige land.
Deres hovedsaker:[3]
- Valgfrihet for småbarnsfamiliene
- Verdighet i eldreomsorgen
- Vern om miljøet og klimaet
- Kamp mot fattigdom i Norge og verden
Statsråder[rediger | rediger kilde]
Kristelig folkeparti trådte 22. januar 2019 inn i Erna Solbergs regjering med følgende tre statsråder:
- Barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad
- Landbruks- og matminister Olaug Vervik Bollestad
- Utviklingsminister Dag Inge Ulstein
Stortingsrepresentanter[rediger | rediger kilde]
Kristelig Folkeparti har åtte stortingsrepresentanter i perioden 2017-2021:[4]
| Representant | Født | Bosted | Valgkrets | Periode | Komite | Merknader |
|---|---|---|---|---|---|---|
| Geir Bekkevold | 1963 | Skien | Telemark | 2. | Helse- og omsorgskomitéen | Innpisker. Komitéleder |
| Kjell Ingolf Ropstad | 1985 | Evje og Hornnes | Aust-Agder | 3. | Statsråd. Vara møter | |
| Hans Fredrik Grøvan | 1953 | Lyngdal | Vest-Agder | 2. | Utdannings- og forskningskomitéen | Parlamentarisk leder |
| Torhild Bransdal | 1956 | Vennesla | Vest-Agder | 1. | Kommunal- og forvaltningskomitéen | |
| Olaug Bollestad | 1961 | Gjesdal | Rogaland | 2. | Statsråd. Vara møter | |
| Knut Arild Hareide | 1972 | Oslo | Hordaland | 3. | Utenriks- og forsvarskomitéen | |
| Tore Storehaug | 1992 | Askvoll | Sogn og Fjordane | 1. | Energi- og miljøkomitéen og Finanskomitéen | |
| Steinar Reiten | 1963 | Averøy | Møre og Romsdal | 1. | Næringskomitéen | |
| Jorunn Gleditsch Lossius | 1980 | Lillesand | Aust-Agder | 1. | Familie- og kulturkomitéen | Vara for statsråd Ropstad |
| Geir Toskedal | 1954 | Karmøy | Rogaland | 2. | Arbeids- og sosialkomitéen | Vara for statsråd Bollestad |
2013-2017[rediger | rediger kilde]
Kristelig Folkeparti hadde ti stortingsrepresentanter i perioden 2013-2017:
Ordførere[rediger | rediger kilde]
Kristelig Folkeparti har i perioden 2015-2019 ordføreren i Audnedal, Evje og Hornnes, Finnøy, Froland, Giske, Grimstad, Hå, Kvinesdal, Kvitsøy, Lindås, Osterøy, Rømskog, Selje, Sokndal, Træna, Vennesla og Værøy kommuner, totalt 17 ordførere. I tillegg har partiet fylkesordføreren i Rogaland.
Historie[rediger | rediger kilde]
.jpg)
Partiet ble stiftet på Bibelskolen i Bergen den 4. september 1933 etter invitasjon fra Ingebrigt Bjørø. Den utløsende årsaken var at bibelskolelæreren og redaktøren Nils Lavik ikke ble nominert til Stortinget for Venstre. Han hadde tidligere vært vararepresentant for dette partiet, og hadde også møtt på Stortinget. Den såkalte kulturkampen i 1930-årene aktualiserte ønsket om et eget kristent parti, og tiltrakk spesielt misfornøyde Venstre-velgere fra miljøene rundt Indremisjonen og Kinamisjonen.[5] Bjørø ble valgt til første formann i partiet. Ved stortingsvalget i oktober samme år stilte Kristelig Folkeparti liste kun i Hordaland fylke, der partiet fikk 17,2 % av stemmene, i stor grad fra de ytre strøkene av Nord- og Sunnhordland. Lavik ble med dette valgt inn som partiets første stortingsrepresentant.
I sine første år definerte partiet seg selv utenfor blokkpolitikken. I etterkrigstida inngikk partiet på ikke-sosialistiske side, og innledet et samarbeid som kulminerte med regjeringen Lyng. Partiet arbeidet iherdig mot Arbeiderpartiets satsing på seksualopplysning og prevensjonsveiledning etter 1945, uten å lykkes. Den første statsministeren fra KrF var Lars Korvald, som ledet landet fra EF-avstemningen i oktober 1972 til Stortingsvalget i oktober 1973. På 1980-tallet deltok partiet i to Høyre-ledede regjeringer, og siden 1997 har Kjell Magne Bondevik ledet to regjeringer, en 1997-2000 (Sentrumsregjeringen), og en regjering 2001-2005 (Samarbeidsregjeringen).
Samfunnsviterne Bernt Aardal og Trond Nordby er enige om at valget i 1997 og dannelsen av Kjell Magne Bondeviks første regjering er høydepunktet i Kristelig Folkepartis historie, ikke minst fordi KrF klarte å velte byrdene ved det å sitte i regjering over på de to andre regjeringspartiene, Venstre og Senterpartiet.[6] Partiet popularitet holdt seg høyt i løpet av Bondeviks første regjeringsperiode og i januar 1998 fikk partiet så mye som 19,7% på en meningsmåling utført av Norsk Gallup.[7] Partiets oppslutning sank noe i løpet av 1998, men så sent som april 1999 hadde de 14,3% oppslutning, landets tredje største parti.[8] Partiet fikk 15,5% oppslutning på en meningsmåling i april 2000, ca. en måned etter at regjeringen Bondevik hadde gått av.[9]
Fram til 2013 hadde partiet en «bekjennelsesparagraf», noe som innebar at alle som ønsket å bli valgt til verv i partiet måtte være bekjennende kristne og være enig i partiets grunnsyn.[10] Denne paragrafen var i flere år gjenstand for debatt og i 2010 foreslo et utvalg i partiet å fjerne den.[11] Under partiets landsmøte i 2011 stemte et klart flertall av delegatene for å fjerne bekjennelsesparagrafen. Under partiets landsmøte i 2013 stemte delegate på nytt å fjerne paragrafen. Vedtaket ble dermed endelig.[12][13] Paragrafen ble erstattet med en ny paragraf som sier at "alle tillitsvalgte og folkevalgte for KrF er forpliktet på og skal arbeide for partiets kristne verdigrunnlag slik det er definert i § 1".[14] I partiets nye § 1 står det i dag som følger: "KrFs formål er å fremme en kristendemokratisk politikk bygget på det kristne menneskesynet, nestekjærligheten og forvalteransvaret. KrFs verdigrunnlag er hentet fra Bibelen, den kristne kulturarven og grunnleggende menneskerettigheter."[14]
Den 2. november 2018 besluttet landsmøtet å starte regjeringsforhandlinger med Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet til tross for anbefaling fra partileder Knut Arild Hareide om å samarbeide med opposisjonspartiene.[15] I forkant av beslutningen var det en tildels opprivende prosess i partiet om samarbeid og retningsvalg.[2] Som følge av nederlaget valgte Hareide å trekke seg som partileder, hvis regjeringsforhandlingene med Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre endte med at KRF ble med i regjeringen.[15]
Regjeringer[rediger | rediger kilde]
Partiet har hatt to statsministere: Lars Korvald og Kjell Magne Bondevik. Partiet deltar i sin åttende koalisjonsregjering:
- John Lyngs regjering H, KrF, Sp, V (28. august 1963 – 25. september 1963)
- Per Bortens regjering H, KrF, Sp, V (12. oktober 1965 – 17. mars 1971)
- Lars Korvalds regjering KrF, Sp, V (18. oktober 1972 – 16. oktober 1973)
- Kåre Willochs regjering H, KrF, Sp (8. juni 1983 – 9. mai 1986)
- Jan P. Syses regjering H, KrF, Sp (16. oktober 1989 – 3. november 1990)
- Kjell Magne Bondeviks 1. regjering KrF, Sp, V (17. oktober 1997 – 17. mars 2000)
- Kjell Magne Bondeviks 2. regjering H, KrF, V (19. oktober 2001 – 17. oktober 2005)
- Erna Solbergs regjering H, FrP, V, KrF (fra 22. januar 2019)
Partiledelse[rediger | rediger kilde]
|
Ledere
|
Parlamentariske ledere
|
Valghistorikk[rediger | rediger kilde]
|
Stortingsvalg 1933–2017[16][17][18]
|
Kommunestyrevalg 1934–2015[19]
|
Fylkestingsvalg 1975–2015[20]
| ||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
Fylkesvis fordeling av Kristelig Folkepartis innvalgte stortingsrepresentanter siden 1973:
| Fylke | 1973 | 1977 | 1981 | 1985 | 1989 | 1993 | 1997 | 2001 | 2005 | 2009 | 2013 | 2017 |
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Østfold | 1 | 1 | 1 | 1 | 1 | 1 | 1 | 1 | 1 | 1 | 1 | |
| Akershus | 1 | 1 | 1 | 1 | 1 | 1 | ||||||
| Oslo | 1 | 1 | 1 | 1 | 1 | 1 | 1 | 1 | 1 | 1 | ||
| Hedmark | 1 | 1 | ||||||||||
| Oppland | 1 | 1 | ||||||||||
| Buskerud | 1 | 1 | 1 | |||||||||
| Vestfold | 1 | 1 | 1 | 1 | 1 | 1 | ||||||
| Telemark | 1 | 1 | 1 | 1 | 1 | 1 | 1 | 1 | 1 | 1 | 1 | |
| Aust-Agder | 1 | 1 | 1 | 1 | 1 | 1 | 1 | 1 | 1 | 1 | 1 | |
| Vest-Agder | 1 | 1 | 1 | 1 | 1 | 1 | 2 | 2 | 1 | 1 | 1 | 2 |
| Rogaland | 2 | 2 | 2 | 2 | 2 | 2 | 2 | 2 | 2 | 1 | 2 | 1 |
| Hordaland | 3 | 3 | 2 | 2 | 2 | 2 | 3 | 3 | 2 | 1 | 1 | 1 |
| Sogn og Fjordane | 1 | 1 | 1 | 1 | 1 | 1 | 1 | 1 | 1 | |||
| Møre og Romsdal | 2 | 3 | 2 | 2 | 2 | 2 | 2 | 2 | 1 | 1 | 1 | 1 |
| Sør-Trøndelag | 1 | 1 | 1 | 1 | 1 | 1 | 1 | 1 | 1 | 1 | ||
| Nord-Trøndelag | 1 | 1 | 1 | |||||||||
| Nordland | 2 | 2 | 1 | 1 | 1 | 1 | 2 | 1 | 1 | |||
| Troms | 1 | 1 | 1 | 1 | 1 | 1 | ||||||
| Finnmark | 1 | |||||||||||
| Norge | 20 | 22 | 15 | 16 | 14 | 13 | 25 | 22 | 11 | 10 | 10 | 8 |
Mandattall uthevet med fet skrift markerer at partiet har fått et utjevningsmandat.
Medlemmer[rediger | rediger kilde]
Kristelig Folkeparti hadde 25 939 medlemmer 31. desember 2017 som fordeler seg slik på fylkeslagene:[21]
| Fylkeslag: | Medlemstall: |
|---|---|
| Rogaland | 4 607 |
| Hordaland | 3 378 |
| Agder | 2 917 |
| Møre og Romsdal | 2 653 |
| Trøndelag | 1 955 |
| Akershus | 1 542 |
| Østfold | 1 496 |
| Sogn og Fjordane | 1 119 |
| Vestfold | 981 |
| Oslo | 945 |
| Telemark | 911 |
| Nordland | 816 |
| Buskerud | 740 |
| Oppland | 607 |
| Troms | 531 |
| Hedmark | 511 |
| Finnmark | 230 |
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Bergens Tidende: Meir gøy på ytre fløy
- ^ a b Norvik, Per (1983). «Parti eller menighet?». I Garvik, Olav. Kristelig Folkeparti. Mellom tro og makt. Oslo: Cappelen. s. 115–120. ISBN 82-02-09071-7.
- ^ Våre Hovedsaker Arkivert 10. februar 2010 hos Wayback Machine., Kristelig Folkeparti sine offisielle sider
- ^ Kristelig Folkeparti: KrFs stortingsgruppe har konstituert seg
- ^ Helland, Kristian (2003). Pietist i kulturkamp. Nils Lavik og framveksten av Kristeleg Folkeparti. Bergen: NLA-forlaget. ISBN 82-7468-095-2.
- ^ Verdens Gang 1. september 2008 Spørsmål & svar. KrF 75 år
- ^ Dagbladet - KrF til himmels (10.1.1998)
- ^ Dagbladet - Til himmels med bomber (17.4.1999)
- ^ Dagbladet - Ny måling: Ap fram 7,9 (14.4.2000)
- ^ Vårt land – KrF-utvalg vil fjerne bekjennelsesparagrafen (2010) Arkivert 23. august 2010 hos Wayback Machine.
- ^ http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/sorlandet/1.7256367
- ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 7. mai 2011. Besøkt 2. mai 2011.
- ^ ABC nyheter - KrF kvitter seg med troskravet (27.4.2013)[død lenke]
- ^ a b http://www.krf.no/ikbViewer/page/krf/artikkel?p_document_id=74498[død lenke]
- ^ a b «Drama på KrF-landsmøtet: Hareide tapte og Erna Solberg får fortsette som statsminister» (norsk). Besøkt 2. november 2018.
- ^ Norge – Norge etter 1980 – Stortingsvalg 1882-2005, Store norske leksikon
- ^ Stortingsvalget 2001. Godkjente stemmer, etter parti/valgliste. Felleslister oppløst. Stortingsvalgene 1957-2001, Statistisk sentralbyrå
- ^ Statistisk sentralbyrå: Stortingsvalg 1906-2009
- ^ Statistisk sentralbyrå: kommunestyrevalgresultater
- ^ Statistisk sentralbyrå: fylkestingsvalgresultater
- ^ pollofpolls.no: Proporsjonalitet gir Ropstad-flertall. Medlemstall per fylke 31. desember 2017
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Garvik, Olav (red.) (1983). Kristelig Folkeparti. Mellom tro og makt. Oslo: Cappelen. ISBN 82-02-09071-7.
- Lomeland, Arne R. (1971). Kristelig Folkeparti blir til. Oslo: Universitetsforlaget.
- Rovde, Olav (2016). «Kristelig Folkeparti – mellom kristen tradisjonalitet og velferdsmodernitet». I Dørum, Knut og Sødal, Helje Kringlebotn. Mellom gammelt og nytt. Kristendom i Norge på 1800- og 1900-tallet. Bergen: Fagbokforlaget. s. 125–140. ISBN 978-82-450-1900-1.
- Solhjell, Kåre Olav (2008). Tru og makt. Kristeleg Folkepartis historie 1933–2008. Oslo: Samlaget. ISBN 978-82-521-7237-9.
- Sæter, Odd Jostein (red.) (1985). Kristelig Folkepartis historie 1933–1983. Samling om verdier. Oslo: Valo. ISBN 82-991256-1-8.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Offisielt nettsted
- (en) Kategori:Kristelig Folkeparti – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- Kristelig Folkepartis Ungdom
|
