Venstre

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Venstre

Gurutbellodat
Venstre Gurutbellodat
Leder(e)Guri Melby (2020), Trine Skei Grande (2010– 2020), Lars Sponheim (1996– 2010), Odd Einar Dørum (1992– 1996), Håvard Alstadheim (1990– 1992), Arne Fjørtoft (1986– 1990), Odd Einar Dørum (1982– 1986), Hans Hammond Rossbach (1976– 1982), Eva Kolstad (1974– 1976), Helge Rognlien (1972– 1974), Helge Seip (1970– 1972), Gunnar Garbo (1964– 1970), Bent Røiseland (1952– 1964), Jacob S. Worm-Müller (1945– 1952), Johan Ludwig Mowinckel (1927– 1940), Gunnar Knudsen (1909– 1927), Carl Berner (1903– 1909), Lars Holst (1900– 1903), Viggo Ullmann (1898– 1900), Ole Anton Qvam (1894– 1896), Viggo Ullmann (1893– 1894), Johannes Steen (1889– 1893), Ole Anton Qvam (1884– 1889), Johan Sverdrup (1884– 1884)
GeneralsekretærMarit H. Meyer
Grunnlagt28. januar 1884
HovedkvarterVenstres Hus,
Møllergata 16,
0179 Oslo
Ungdomsorg.Unge Venstre
Antall medlemmer6 389 (2019)[1]
IdeologiSosialliberalisme[a]
Politisk posisjonSentrum
Europeisk tilknytningAlliansen av liberale og demokrater for Europa
Internasjonal tilknytningEuropean Liberal Democrat and Reform Party
Farger     Grønn
Slagord«På lag med framtida»
Representanter:
Nettstedvenstre.no
Stortinget
8 / 169
(2021)
Ordførere
2 / 356
(2019)
Kommunestyrer
264 / 9 344
(2019)
Fylkesting
16 / 574
(2019)

a^ Som definert av partiet selv, se Venstres prinsipprogram (vedtatt 2007).

Venstre (V) er et sosialliberalt politisk parti i Norge. Det er landets eldste partiorganisasjon, stiftet 28. januar 1884. Partiet har gjennom sin historie gjennomført flere demokratiske reformer som parlamentarismen, religionsfrihet, juryordningen og allmenn stemmerett. Merkesaker for Venstre på 2000-tallet har vært skolepolitikk, sosialpolitikk, miljøvern og småbedrifters vilkår. Venstre står for en sosialliberal ideologi, og partiet mener lover, regler og tjenestetilbud må være tilpasset folks faktiske behov, fordi mennesker er viktigere enn systemer.

Ved stortingsvalget 1885, året etter grunnleggelsen, fikk Venstre 63,4 prosent av stemmene; partiet var frem til første verdenskrig Norges største parti og satt i regjering mye av tiden. Opprinnelig utgjorde Venstre hele den parlamentariske venstresiden i norsk politikk, men med fremveksten av Arbeiderpartiet plasserte Venstre seg til høyre for dette. Fra etableringen hadde Venstre et nært forhold til Norsk Kvinnesaksforening som ble grunnlagt samme år, og partiet var sentralt i å innføre stemmerett for kvinner i samarbeid med kvinnesaksbevegelsen. Høyrefløyen i Venstre brøt ut i 1909 og dannet Frisinnede Venstre. I løpet av 1900-tallet, og spesielt i etterkrigstiden, mistet Venstre gradvis mye av oppslutningen og falt helt ut av Stortinget i 1985. Venstre var ute av Stortinget 1989–1993, da Lars Sponheim ble valgt inn som eneste Venstre-representant. Partiet var med i Kjell Magne Bondeviks første og andre regjering. Fra 2005 var partiet ikke med i regjeringen, og Sponheim gikk av som partileder i 2009 etter svakt valgresultat. Partiet har fra 1993 igjen vært representert på Stortinget og har deltatt i flere regjeringer.

Guri Melby er partileder siden høsten 2020, mens Sveinung Rotevatn og Abid Raja er nestledere.[2] Ungdomsorganisasjonen Unge Venstre ledes av Sondre Hansmark.[3] Venstre fikk 4,4 prosent av stemmene ved stortingsvalget 2017 og har åtte representanter på Stortinget.[4] Partiet var med i Erna Solbergs regjering fra 17. januar 2018 og hadde fire statsråder: kulturminister Abid Raja, kunnskapsminister Guri Melby, miljøvernminister Sveinung Rotevatn og næringsminister Iselin Nybø. Venstre har kontor i Venstres Hus i Oslo.

Formålsparagraf[rediger | rediger kilde]

«Venstre har til formål å samle personer med et sosialt liberalt grunnsyn til innsats for fred og internasjonalt samarbeid, og for sosial, kulturell og økonomisk fremgang i vårt land og i verden som helhet, samt gjennom opplysning å øke forståelsen og interessen for samfunnsspørsmål og å virke for å få Venstrefolk valgt inn i landets representative organer.»

Politisk plattform[rediger | rediger kilde]

Venstres fire hovedsaker er skole, miljø, småbedrifter og velferd, og partiet beskriver hovedsakene sine slik.[5]

  1. Sats på kunnskap: Det viktigste for en god skole er gode lærere. Da får vi en skole som satser på kunnskap og gir like muligheter til alle barn.
  2. Ta grønne valg: Venstre vil ta Norge i en ny, miljøvennlig retning. Vi vil satse på kollektivtransport og ny teknologi. Lofoten, Vesterålen og Senja må vernes.
  3. Skap verdier: Venstre vil ha en moderne næringspolitikk. Vi vil legge til rette for et næringsliv som skaper nye verdier og grønn vekst.
  4. Vis varme: De fleste har det godt i Norge. Men vi måles etter hvordan vi tar vare på de svakeste. Venstre vil ha et krafttak for å redusere antallet fattige barn.

Partiet har profilert seg som et miljøparti siden begynnelsen av 1930-årene og regnes i dag som det mest progressive miljøpartiet på borgerlig side.[trenger referanse] Partiet mener at Norge må gå over fra rød til grønn skatt, det skal lønne seg å velge miljøvennlig. Venstre står for en offensiv satsing på kollektivtransporten, noe partiet har fått gjennom i Oslo, hvor tilbudet har økt og prisen satt ned. Partiet hadde samferdselsministeren fra 2001–2005, da regjeringen satte i gang flere dobbeltspor for jernbane og Bybanen i Bergen.

Ute hos velgerne, 2007

Venstre profilerer seg også som småbedriftspartiet, og særlig tidligere partileder Lars Sponheim gjorde selvstendig næringsdrivende og de mindre bedriftene til en sentral del av partiets politikk.

Partiet har også kunnskaps- og skolepolitikk som en av sine hovedsaker. Venstre var en sentral i utviklingen av enhetsskolen (senere fellesskolen). Venstre jobber for å prioritere etter- og videreutdanning for lærere, og det ønsker en oppmyking i privatskoleloven.

Venstre har en del standpunkter som skiller seg ut fra resten av det politiske Norge innen personvern, rusomsorg og teknologi. Venstre er sterk motstander av EU-direktiv 2006/24/EF (Datalagringsdirektivet). Partiet var blant annet det første som gikk inn for fri fildeling. Venstre mener også at sterkt tyngede rusavhengige bør få heroin på resept.

Organisasjon[rediger | rediger kilde]

Guri Melby ble leder i Venstre den 23. august 2020, og overtok da etter Trine Skei Grande som var leder fra 2010.

Venstres leder er Guri Melby, opprinnelig fra Orkdal. Nestledere er Sveinung Rotevatn og Abid Raja. Ledertrioen valgt under landsmøtet 26. september 2020, og Melby etterfulgte Trine Skei Grande som hadde ledet partiet siden 2010.[6][7] Generalsekretær er Marit H. Meyer, mens Steinar Haugsvær er partiets kommunikasjonssjef.[8][9]

Partiets høyeste organ er landsmøtet, som samles hvert år på vårparten, med representanter fra fylkeslagene og sideorganisasjonene. Under landsmøtet ligger landsstyret, som består av sentralstyret, en representant fra hvert fylke, representanter fra sideorganisasjonene og seks medlemmer valgt direkte av landsmøtet. Landsstyret møtes 5–6 ganger i året. Sentralstyret ligger igjen under landsstyret og består av leder, nestledere, fire styremedlemmer (samtlige valgt av landsmøtet), ett medlem fra Unge Venstre, og ett medlem fra Norges Venstrekvinnelag.

Partiet er i stortingsperioden 2017–2021 representert med åtte representanter på Stortinget, én mindre enn det foregående Stortinget. Parlamentarisk leder er Terje Breivik, med Ola Elvestuen som parlamentarisk nestleder.[10]

Til Venstre er tilknyttet sideorganisasjonene Unge Venstre, Liberale Studenter og Norges Venstrekvinnelag. I tillegg driver Venstre et eget studie- og opplysningsforbund.

Venstre er medlem av den Liberale Internasjonale og Alliance of Liberals and Democrats for Europe Party (ALDE Party).

Statsråder[rediger | rediger kilde]

Venstre trådte 17. januar 2018 inn i Erna Solbergs regjering, der partiet hadde følgende fire statsråder:

Stortingsrepresentanter[rediger | rediger kilde]

Venstre har åtte stortingsrepresentanter i perioden 2017–2021:[11]

Representant Født Bosted Valgkrets Periode Komité Merknader
Abid Raja 1975 Oslo Akershus 2. Utdannings- og forskningskomitéen Statsråd fra 2020. Schytz møter som vara.
Trine Skei Grande 1969 Oslo Oslo 5. Utenriks- og forsvarskomitéen Statsråd 2018–20. Melby møtte som vara.
Ola Elvestuen 1967 Oslo Oslo 2. Finanskomitéen Statsråd 2018–20. Almeland møtte som vara.
Ketil Kjenseth 1968 Gjøvik Oppland 2. Energi- og miljøkomitéen Innpisker. Komitéleder.
Carl-Erik Grimstad 1952 Tjøme Vestfold 1. Helse- og omsorgskomitéen
Terje Breivik 1965 Ulvik Hordaland 2. Kontroll- og konstitusjonskomitéen Parlamentarisk leder
Jon Gunnes 1956 Trondheim Sør-Trøndelag 1. Transport- og kommunikasjonskomitéen
André N. Skjelstad 1965 Verran Nord-Trøndelag 3. Næringskomitéen

Ordførere[rediger | rediger kilde]

I perioden 2019–2023 har Venstre to ordførere, i Stad og Vanylven. I perioden 2015–2019 hadde Venstre ordføreren i , Eid, Fjaler, Granvin, Hurdal, Vanylven og Vestre Slidre kommuner, totalt 7 ordførere.

Etter kommunestyrevalget 2011 hadde partiet seks ordførere og 32 varaordførere.

Historie[rediger | rediger kilde]

Samling og stiftelse[rediger | rediger kilde]

Johan Sverdrup var Venstres første leder.
Venstres Hus i Møllergata i Oslo; arkitekt Knut Knutsen (1954)

Den såkalte Reformforeningen på Stortinget 1859–1860, under ledelse av Johan Sverdrup og Ole Gabriel Ueland, regnes ofte som Venstres opphav. Den var en organisert, om enn kortlivet, gruppe opposisjonelle på Stortinget, som tok til orde for Norges likestilling i unionen med Sverige, samt en rekke demokratiske reformer.

Historien om Venstres fremvekst i 1860- og 1870-årene er historien om den voksende opposisjonen på Stortinget, og i folket, mot regjeringens konservative politikk. Det meste av den politiske makten i Norge på den tiden lå hos de høyere embetsmennene. Regjeringen gikk ut fra denne gruppen, og allierte seg etter hvert tett med kongen for å holde på makten. De viktigste sakene som samlet opposisjonen, var derfor av to typer. For det første var det kampen for demokratiet, der de viktigste sakene var utvidelse av stemmeretten, legdommere i rettsvesenet, økt statlig og særlig lokalt selvstyre, og fremfor alt kampen for å gi Stortinget – altså borgerne – kontroll over regjeringen og dermed også kongemakten, altså parlamentarisme. Parlamentarismen ble gradvis innført fra 1884.[12] For det andre var mange opptatt av kulturelle spørsmål, slik som kampen for et eget norsk skriftspråk og en allmenn offentlig grunnskole for alle. De som var mot alt dette, fant etter hvert sammen i det som senere skulle bli partiet Høyre. Venstre oppsto derfor av mange forskjellige grupper, alt fra bedehusfolk på Vestlandet, avholdsfolk og målfolk, til radikale, urbane intellektuelle. Dette gjorde at partiet fra begynnelsen favnet bredt.

Selv om det har ført til sterke spenninger innad i Venstre, og flere ganger til og med splittelse, har denne arven sikret at partiet, som det eneste partiet i Norge, har stått uavhengig av særinteresser. Mannen som klarte å forene alle disse kreftene til et parti, var Johan Sverdrup. Hans lederskap gjorde det mulig å skape et fast opposisjonsparti. I 1884 måtte kongen bøye av, etter at den konservative regjeringen var stilt for riksrett, og dømt. Parlamentarismen ble innført, og Sverdrup dannet Venstres første regjering. Venstres første fylkeslag, Akershus Venstre, ble stiftet på Strømmen 30. april 1880, men Venstre som landsdekkende parti ble først samlet og stiftet 28. januar 1884. Det sier mye om Sverdrups popularitet at Venstre i 1885 kunne gå til valg på «tillit til Johan Sverdrup» – og vinne et stort flertall, hele 84 av 114 mandater. Regjeringen satt til 1889, og fikk gjennomført flere store reformer som ga grunnlaget for utviklingen av det norske samfunnet i årene fremover, for eksempel likestilling mellom bokmål og nynorsk, allmenn offentlig grunnskole, juryordningen, hemmelige valg og stemmerettsutvidelse.

I 1890-årene og frem til 1905 vekslet Venstre og Høyre på å inneha regjeringsmakten. Venstres flaggsaker var først og fremst oppløsing av unionen med Sverige og innføring av allmenn stemmerett. Venstre satt med regjeringsmakten alene 1891–1893 og 1898–1903. Statsministre var Johannes Steen og Otto Blehr. Mesteparten av tiden hadde Venstre rent flertall på Stortinget, og fra 1897 til 1903 til og med over 2/3 flertall. Takket være dette grunnlovsflertallet kunne Venstre oppfylle løftet sitt og innførte allmenn stemmerett for menn til valget i 1900. Noen kvinner fikk også stemmerett, men allmenn stemmerett for kvinner fikk Venstre først innført i 1913. Velferdsstaten fikk også sin spede begynnelse i denne perioden, med opprettelse av visse sosiale ytelser og arbeidervernlovgivning.

Kvinnesak[rediger | rediger kilde]

Venstre spilte fra begynnelsen en stor rolle som pådriver for flere progressive saker, ikke minst kvinnesaken, som på 1800-tallet særlig fokuserte på kvinners rett til høyere utdanning og stemmerett. Norsk Kvinnesaksforening (NKF) ble stiftet samme år som partiet Venstre etter initiativ fra venstrepolitikere som Hagbart Berner, Gina Krog og Cecilie Thoresen, og organisasjonen var i lang tid allment oppfattet som et «underbruk» av Venstre.[13] Blant stifterne av NKF var med ett unntak alle partiformennene og statsministrene fra Venstre frem til 1908/1909 og andre prominente venstrepolitikere. Venstre hadde fortsatt i 1950- og 1960-årene et nært samarbeid med NKF, og mange av de sentrale lederne i NKF var også politikere for Venstre, ikke minst NKFs mest markante leder i etterkrigstiden Eva Kolstad, som senere ble Venstres første kvinnelige partileder. Venstre og NKF samarbeidet i 1950-årene om å avskaffe samskatten, som gjorde at det ikke lønte seg for gifte kvinner å være yrkesaktive.[14]

1972: Splittelse[rediger | rediger kilde]

Minneplakett om partiets første kvinnelige partileder Eva Kolstad ved inngangen til Venstres Hus; skiltet har feil årstall

Tidlig i syttiårene ble de interne uenighetene i Venstre omkring forholdet til EEC tydeligere. I 1972 var dette en av de viktigste årsakene til at Venstre ble splittet på landsmøtet på Røros. Landsmøtet ønsket å binde stortingsrepresentantene til et nei-standpunkt, hvilket medførte at ja-fløyen brøt ut og dannet Det Liberale Folkepartiet. Som en følge av statsminister Brattelis «kabinettsspørsmål til velgerne» ved folkeavstemningen om EF, kom Lars Korvald-regjeringen i stand. Dermed satt Venstre igjen i regjering, selv om store deler av stortingsgruppen hadde meldt overgang til Det Liberale Folkepartiet. Venstre hadde fem statsråder i Korvald-regjeringen, som satt frem til stortingsvalget 1973.

I dette stortingsvalget mistet Venstre to tredjedeler av stemmene sammenliknet med valget i 1969, og sto igjen med bare to av tretten stortingsrepresentanter partiet hadde hatt. Samlet fikk Venstre og DLF 6,9 % av stemmene i 1973. Hans Hammond Rossbach ble innvalgt fra Møre og Romsdal, og tidligere handelsminister Hallvard Eika fra Telemark ble valgt inn på fellesliste med Senterpartiet. Eva Kolstad ble i 1974 valgt som Venstres leder, og ble med dette Norges første kvinnelige partileder. To år senere ble Hans Hammond Rossbach valgt til leder. Rossbach ble gjenvalgt til Stortinget i 1977, mens Odd Einar Dørum ble valgt inn på Sør-Trøndelagsbenken. Etter valget i 1981 fikk Rossbach selskap av Mons Espelid fra Hordaland.

Etter å ha gått inn for borgerlige samarbeidsregjeringer i hele etterkrigstiden, åpnet Venstre før valget i 1985 for første gang for muligheten av å støtte en Arbeiderparti-regjering. Dette valget ble det første der Venstre mistet sin representasjon på Stortinget.

Venstre og Det Liberale Folkepartiet ble gjenforent i 1988. Til valget i 1989 gikk Venstre, under ledelse av Arne Fjørtoft, igjen til valg med en borgerlig samlingsregjering som mål. Til tross for svært gode meningsmålinger i starten av valgkampen, fordunstet oppslutningen i løpet av fellesferien, og i argumentasjon fra andre partier om «bortkastede stemmer». Også i 1989 endte partiet uten stortingsrepresentanter.

1993: Gjenreising[rediger | rediger kilde]

Lars Sponheim ble kjent som Venstres redningsmann og var leder i 14 år.

Ved valget i 1993 ble Lars Sponheim valgt som Venstres eneste stortingsrepresentant, og Sponheim ble i 1996 valgt til partileder etter Odd Einar Dørum. Ved valget i 1997 gikk Venstre, sammen med Kristelig Folkeparti og Senterpartiet til valg med en sentrumsregjering som mål. Ved valget fikk Venstre 4,5 % av stemmene, og ble det minste partiet i en mindretallsregjering med KrF og Senterpartiet, der Venstre fikk statsrådene for Miljøverndepartementet, Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Samferdselsdepartementet. I 2000 møtte regjeringen hard motstand i Stortinget i gasskraftsaken. Venstre gjorde det klart at det ikke kunne sitte i en regjering som åpnet for gasskraftverk uten rensing, og saken endte i et kabinettsspørsmål som førte til regjeringens avgang.[trenger referanse] Saken gir assosiasjoner til Thorbjörn Fälldin og Centerpartiets sterke motstand mot kjernekraftverk, som førte til at Thorbjörn Fälldins første regjering falt i 1978.[trenger referanse]

Ved valget i 2001 gikk Venstre tilbake til 3,9 % og falt dermed på ny under sperregrensen, men fikk likevel to stortingsrepresentanter, og deltok nå i Bondeviks andre regjering, med tre statsråder. Venstre fikk nå eierskap av en helt spesiell rekord:[trenger referanse] De fikk flere statsråder enn stortingsrepresentanter. Stortingsvalget i 2005 ble det beste valget for Venstre siden 1969 med 5,9 % oppslutning, og partiet fikk ti stortingsrepresentanter. På tross av Venstres fremgang falt regjeringen, og Venstre havnet i opposisjon. Ved kommunestyrevalget 2007 opprettholdt partiet 2005-resultatet, og fikk 5,9 % oppslutning. Venstre og FrP har et turbulent forhold[bør utdypes], og før valget i 2009 valgte Sponheim og Venstre å nekte å støtte eller delta i en regjering der FrP var med. De borgerlige fikk gjennom hele valgkampen problemer med å svare for seg ved spørsmål om hvordan en borgerlig regjering ville se ut. Venstre tapte mest på beskyldningene om kaos på borgerlig side, og ved stortingsvalget 2009 fikk Venstre 3,9 % oppslutning, og partiet falt på ny under sperregrensen, og fikk kun to representanter. Som følge av det dårlige valgresultatet meddelte Sponheim at han gikk av som leder av partiet.

2009–: Ny kurs[rediger | rediger kilde]

Rett etter valget begynte en formidabel medlemsvekst.[15] I løpet av de nærmeste dagene økte Venstre medlemstallet med 1 700, en økning på ca. 20 %. Venstres landsmøte valgte i 2010 Trine Skei Grande som ny leder. Grande var parlamentarisk leder fra 2009. Mediene tvilte på at hun ville klare å reise Venstre igjen, men hun viste ved kommunestyre- og fylkestingsvalget 2011, hvor Venstre gjorde sitt beste valg siden 1971 med en oppslutning på 6,3 %, at hun var klar for den jobben. Landsmøtet i 2012 valgte å snu fra politikken de hadde hatt før valget i 2009, og si at om det ble borgerlig flertall etter valget i 2013, ville Venstre gå i samtaler med alle de borgerlige partiene. Trine Skei Grande sa at Venstre helst ville ha en regjering bestående av Venstre, Høyre og KrF, men at Venstre var villig til å støtte en regjering hvor FrP var med. Det var derimot usannsynlig at Venstre ville sitte i regjering med FrP. Ved valget 2013 oppnådde Venstre 5,2 % av stemmene, og gikk dermed noe tilbake fra valget 2011, men hadde fremgang fra valget i 2009, og kom dermed over sperregrensa. Dette resultatet er det beste siden 2005.[16][17][18] Ved kommunestyrevalget 2011 fikk Venstre 6,3 % av stemmene.[19]

Etter å ha vært støtteparti for Erna Solbergs regjering i stortingsperioden 2013–17 gikk Venstre i januar 2018 inn i regjeringen med tre statsråder. I regjeringsforhandlingene fikk Venstre gjennomslag for blant annet å innføre forbud mot pelsdyroppdrett og for tredeling av foreldrepermisjonen.[20] Den 24. januar 2020 gikk Fremskrittspartiet ut av regjeringen, og Venstre fikk sin fjerde statsråd.

På landsmøtet 26. september 2020 ble Guri Melby valgt til ny leder.[6] I stortingsvalget 2021 gikk Venstre frem, som det eneste av partiene som var eller hadde vært med i regjeringen Solberg. Venstre fikk 4,6 % av stemmene og kom for tredje valg på rad over sperregrensen. Erna Solberg varslet regjeringens avgang etter at valget ga rødgrønt flertall på Stortinget.[21]

Partiledelse[rediger | rediger kilde]

Guri Melby som har vært Venstres leder siden 2020.

Ledere[rediger | rediger kilde]

Parlamentariske ledere[rediger | rediger kilde]

Generalsekretærer[rediger | rediger kilde]

Regjeringsdeltakelse[rediger | rediger kilde]

Johan Ludwig Mowinckel var statsminister for Venstre på 1920-tallet og starten av 1930-tallet

Statsministre fra Venstre

Venstres deltagelse i regjeringer

Valgresultater[rediger | rediger kilde]

Stortingsvalg[22][23]
Årstall Prosent av stemmene Stortingsplasser
1885 63,4 %
84 / 114
1888 41,8 %
37 / 114
1891 50,8 %
63 / 114
1894 50,4 %
59 / 114
1897 52,7 %
79 / 114
1900 54,0 %
77 / 114
1903 43,0 %
50 / 117
1906 45,4 %
73 / 123
1909 30,7 %
46 / 123
1912 40,2 %
76 / 123
1915 33,3 %
74 / 123
1918 28,3 %[24]
52 / 126
1921 20,1 %
37 / 150
1924 18,6 %
34 / 150
1927 17,3 %
30 / 150
1930 20,2 %
33 / 150
1933 17,1 %
24 / 150
1936 16,0 %
23 / 150
1945 13,8 %
20 / 150
1949 13,1 %
21 / 150
1953 10,0 %
15 / 150
1957 9,6 %
15 / 150
1961 8,8 %
14 / 150
1965 10,3 %
18 / 150
1969 9,4 %
13 / 150
1973 3,5 %
2 / 155
1977 3,2 %
2 / 155
1981 3,9 %
2 / 155
1985 3,1 %
0 / 157
1989 3,2 %
0 / 165
1993 3,6 %
1 / 165
1997 4,5 %
6 / 165
2001 3,9 %
2 / 165
2005 5,9 %
10 / 169
2009 3,9 %
2 / 169
2013 5,2 %
9 / 169
2017 4,4 %
8 / 169
2021 4,6 %
8 / 169
Kommunestyrevalg[25]
Årstall Prosent av stemmene
1928 10,0 %
1931 11,6 %
1934 11,6 %
1937 11,1 %
1945 8,0 %
1947 9,4 %
1951 9,4 %
1955 8,5 %
1959 8,9 %
1963 8,4 %
1967 9,8 %
1971 8,5 %
1975 3,7 %
1979 5,2 %
1983 4,5 %
1987 3,9 %
1991 3,7 %
1995 4,9 %
1999 4,4 %
2003 3,8 %
2007 5,9 %
2011 6,3 %
2015 5,5 %
2019 3,9 %
Fylkestingsvalg[26]
Årstall Prosent av stemmene
1975 3,8 %
1979 5,3 %
1983 4,4 %
1987 3,3 %
1991 3,5 %
1995 4,7 %
1999 4,2 %
2003 3,7 %
2007 5,6 %
2011 5,7 %
2015 5,0 %
2019 3,5 %
Oppslutningen til Venstre i de ulike fylkene ved stortingsvalget 2009
Fordeling av Venstres innvalgte stortingsrepresentanter siden 1973 etter valgperiode og valgkrets:[27]
Valgkrets 1973–1977 1977–1981 1981–1985 1985–1989 1989–1993 1993–1997 1997–2001 2001–2005 2005–2009 2009–2013 2013–2017 2017–2021 2021–2025
Østfold
Akershus Johansen Tenden Tenden Raja Raja Raja
Oslo Dørum Dørum Grande
Dørum
Grande Grande
Elvestuen
Grande
Elvestuen
Melby
Elvestuen
Almeland
Hedmark
Oppland Kjenseth Kjenseth
Buskerud
Vestfold Grimstad
Telemark Eika
Aust-Agder
Vest-Agder Larsen Thorsvik
Rogaland Kvassheim Kvassheim Nybø
Hordaland Espelid Sponheim Sponheim
Vihovde
Sponheim Sponheim Breivik Breivik Rotevatn
Sogn og Fjordane Ludvigsen Rotevatn Bjørlo
Møre og Romsdal Rossbach Rossbach Rossbach Kongshaug Kongshaug Farstad
Sør-Trøndelag Dørum Gunnes
Nord-Trøndelag Skjelstad Skjelstad Skjelstad Skjelstad
Nordland
Troms
Finnmark Lysklætt
Norge 2 2 2 0 0 1 6 2 10 2 9 8 8

Representanter som er uthevet med fet skrift, markerer at partiet har fått et utjevningsmandat.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Rødt har klart størst økning av nye medlemmer siden den borgerlige regjeringen tok over». FriFagbevegelse. LO Media. 27. januar 2020. 
  2. ^ «Om partiet Venstre». Venstre. Besøkt 15. juni 2021. 
  3. ^ «Unge Venstre». Unge Venstre. Besøkt 11. desember 2017. 
  4. ^ «Valgresultat for Norge». NRK. Besøkt 4. september 2019. 
  5. ^ «Politikk og hovedsaker», Venstre.no, 1. juli 2013
  6. ^ a b Carlsen, Helge (26. september 2020). «Guri Melby valgt til ny Venstre-leder». NRK. Besøkt 26. september 2020. «Melby ble enstemmig valgt til applaus og jubel fra de 186 stemmeberettigede i landsmøtesalen.» 
  7. ^ Bibiana Piene og Eirik Husøy, NTB (26. september 2020). «Guri Melby skal lede Venstre videre: – Rørt over tilliten». www.aftenposten.no. Besøkt 15. juni 2021. 
  8. ^ «Marit H. Meyer (44) ny generalsekretær i Venstre». Venstre. 9. desember 2017. Besøkt 15. juni 2021. 
  9. ^ «Venstres informasjonsteam». Venstre. Besøkt 15. juni 2021. 
  10. ^ «Folkevalgte i Venstre». Venstre. Besøkt 15. juni 2021. 
  11. ^ Venstre: Venstres komitefordeling på Stortinget
  12. ^ Norgeshistorie.no, Bjørn Arne Steine: «Parlamentarisme og partidannelser». Hentet 23. des. 2016.
  13. ^ Aslaug Moksnes. Likestilling eller særstilling? Norsk kvinnesaksforening 1884–1913, Gyldendal Norsk Forlag, s. 35, ISBN 82-05-15356-6
  14. ^ Lønnå, Elisabeth (1996). Stolthet og kvinnekamp: Norsk kvinnesaksforenings historie fra 1913. Gyldendal Norsk Forlag. s. 175. ISBN 8205244952. 
  15. ^ «Medlemsrush i Venstre etter valgnederlaget», Aftenposten 16. september 2009
  16. ^ Derfor er Høyre og Frp frustrerte over «Vingle-Venstre»
  17. ^ Ny vår for Vingle-Venstre
  18. ^ Gir seg ikke om todelt foreldrepermisjon
  19. ^ «Valgresultat.no». valgresultat.no. Valgdirektoratet. Besøkt 5. februar 2018. 
  20. ^ Takvam, Magnus (14. januar 2018). «Jeløy – vinnere og tapere». NRK. Besøkt 18. januar 2019. 
  21. ^ Solberg: - Høyres arbeidsøkt i regjeringen er over. E24. Besøkt 14. september 2021.
  22. ^ Store norske leksikon
  23. ^ Statistisk sentralbyrå: stortingsvalgresultater
  24. ^ Statistisk Sentralbyrå: Årbok
  25. ^ Statistisk sentralbyrå: kommunestyrevalgresultater
  26. ^ Statistisk sentralbyrå: fylkestingsvalgresultater
  27. ^ Stortingets hjemmeside: Representanter

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]