Bymarken

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Se også Bymarka, skogs- og utfartsområde ved Trondheim.
Kart over Oslo fra 1840, som viser de utbygde områdene på den tiden

Bymarken var landområdet som omkranset Christiania inntil byutvidelsen i 1859. Også i middelalderen hadde Oslo en bymark eller «takmark», en allmenning hvor byens borgere kunne drive jordbruk til egen husholdning, som å skaffe vinterfôr og ha sommerbeite til husdyrene. I 1582 ble også gårdene Ulven, Teisen, Bryn og Ekeberg lagt ut som en del av Bymarken etter press fra befolkningen. Sistnevnte ble imidlertid inndratt igjen.

Etter at hovedstaden brant i 1624 og ble flyttet og nyanlagt på vestsiden av Bjørvika under navnet Christiania, ble den gamle takmarken liggende for langt unna byen. Kong Christian IV gjorde derfor i 1629 et makeskifte med byen. Han inndro den gamle takmarken under kronen og la i stedet ut flere gårder på vestsiden av Akerselva til ny bymark og ved kongebrev av 10. mai 1629 fikk borgerne i Christiania utlagt tidligere jordegods til bymark. Inntil reformasjonen lå det meste av dette området under Nonneseter kloster i Oslo, men ble deretter lagt inn under kronen. Bymarken omfattet gårdene Aker, Valle, Sten, Vøyen og deler av Lindern med et samlet areal på nær 4 500 mål. Skillebekken dannet grensen mot gården Frogner i vest.

Det meste av Bymarken besto av utmark som fritt kunne brukes av borgerne til beite og vedforsyning. Etterhvert ble det også utparsellert byløkker som kunne gjerdes inn og disponeres av de enkelte gårdeierne. Magistraten utdelte løkker av rimelig størrelse til hver bygård etter behovsprøving. Løkkene skulle i utgangspunktet følge bygården, men forbli kommunal eiendom uten å kunne omsettes. Datidens byhusholdninger var for en stor del basert på selvforsyning, og de fleste borgere holdt husdyr og drev hagebruk. Vognmenn og velstående borgere holdt også hester. Til dette trengtes beitemark, slåtteland og hagejord. Om sommeren ble dyrene drevet ut på beite i Bymarken om morgenen og tilbake om kvelden.

Byens styre var dominert av de mest velstående borgerne, og mange av dem sørget for å tildele seg selv de beste og største løkkene. I 1638 ble arealet oppmålt, og det ble innført en årlig løkkeskatt for å få en viss kontroll med forvaltningen av Bymarken. For å hindre privatisering var det lenge forbudt å bebygge løkkene. Likevel fortsatte rådmenn og borgermestere og andre mektige borgere å ta seg til rette, til dels med støtte fra kongen. Borgermester Lauritz Ruus fikk i 1640-årene kongelig tillatelse til å underlegge under seg Ruseløkken på 100 mål, med hovedbygning der Nationaltheatret ligger nå. Andre store løkker som tidlig ble privatisert var Marselienborg ved Piperviken og Munkedammen og Filipstad lenger vest. Etter hvert ble det tillatt fritt kjøp og salg av løkkene, og flere borgere skaffet seg store jordeiendommer på Bymarken og ansatte folk til å drive løkkene som rene gårdsbruk. Byggeforbudet ble tidlig omgått ved å oppføre lave stuer for tjenestefolkene som drev løkken, og ovenpå høyloftede rom som eierfamilien og vennene deres kunne bruke til landlige utflukter om sommeren. En annen kjent hustype var arklåvene med soverom i en stor takark på loftet over låven.

Etter midten av 1700-årene ble byggeforbudet ikke lenger håndhevet, og tidens sans for naturromantikk og landlig idyll gjorde det populært å bygge vakre sommerhus på løkkene. Ved videre utparsellering ble det anlagt mange nye landsteder med idylliske navn som «Bellevue», «Sommerro», «Sorgenfri» og «Frydenlund», eller med navn etter eierne, som «Petersborg» og «Karenslyst».

Allerede på 1600-tallet kom det bymessige forsteder på Bymarkens grunn, med Piperviken, Vaterland og Sagene som de eldste. På 1700-tallet fulgte utbygging av forstedene Grensen som en byutvidelse nordover, og av Hammersborg, Bergfjerdingen og Fjerdingen. På begynnelsen av 1800-tallet ble alle de tidligste forstedene fortettet, og flere nye oppsto, som Telthusbakken, Akersbakken og Kongshavn. Disse ble i motsetning til de velpleide løkkene betraktet som skjemmende og uverdige innslag i byens omgivelser, og det ble klaget over dårlige sosiale forhold og brannfarlig bebyggelse. Lenge før Bymarken ble en del av selve byen ble forstedene underlagt en viss bygningskontroll. Rene tømmerhus ble ikke tillatt med mer enn én etasje, og høyere hus måtte oppføres i mur eller utmurt bindingsverk.

Ved midten av 1800-tallet var det bare ubetydelige rester tilbake av byens gamle fellearealer på Bymarken. Den første større byutvidelsen kom 1.1. 1859, da ble flere av de gamle forstedene, bl.a. Gamlebyen og Grønland, samt områdene nordover på begge sider av Akerselva som Grünerløkka, de østlige og nordlige delene av Sagene m.fl. til da beliggende i Aker innlemmet i Christiania.

Ved byutvidelsen gjort gjeldende fra 1.1. 1878 ble de siste deler av Bymarken innlemmet i byen og fikk etter hvert bymessig bebyggelse. Nå ble bl.a. Frogner, Majorstuen, Bjølsen, Sandaker, Torshov, Rodeløkka, Kampen og Vålerengen en del av byen. Oslo fikk da stort sett de grensene som den hadde frem til sammenslutningen med Aker i 1948. Bygrensen mot vest ble Frognerelva, mot øst Kongshavn. Industriområdene i Nydalen ble fortsatt liggende i Aker, men for øvrig utgjorde Aker inntil 1900 praktisk talt en ren jordbruksbygd. I dag eksisterer en del av bebyggelsen fra de gamle løkkene, særlig er eiendommen Vøienvolden gård bygningsmessig intakt. Ellers er parkene St. Hanshaugen og Stensparken de siste restene av Bymarken.

Se også[rediger | rediger kilde]