Uran

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Uran
U-TableImage.svg
Basisdata
NavnUran
SymbolU
Atomnummer92
Utseendesølvhvit
Plass i periodesystemet
Gruppeingen
Periode7
Blokkf
Kjemisk serieaktinoider
Atomegenskaper
Atomvekt238,0289 u
Empirisk atomradius175 pm
Kovalent atomradius142 pm
Elektronkonfigurasjon[Rn] 5f3 6d1 7s2
Elektroner per energinivå2, 8, 18, 32, 21, 9, 2
Oksidasjonstilstander3, 4, 5, 6
Krystallstrukturortorombisk
Fysiske egenskaper
StofftilstandFast stoff
Smeltepunkt1 132,2 °C
Kokepunkt4 131°C
Molart volum12,49 cm³/mol
Tetthet19 160 kg/
Hardhet2,5 - 3
Fordampningsvarme422,6 kJ/mol
Smeltevarme15,48 kJ/mol
Lydfart3 155 m/s
Diverse
Elektronegativitet etter Pauling-skalaen1,2
Elektrisk ledningsevne3,6 × 106 S/m
Termisk ledningsevne27,5 Watt (effekt)
Første ionisasjonspotensiale597,6 kJ/mol
Andre ionisasjonspotensiale1 420 kJ/mol

SI-enheter & STP er brukt, hvis ikke annet er nevnt. MV = Manglende verdi – legg gjerne inn.

Uran er et radioaktivt grunnstoff med atomnummer 92 og kjemisk symbol U.

Historie[rediger | rediger kilde]

Første kjente bruk av uranoksid var i år 79 e.kr. i gulfarget glass funnet i Pompeii nær Napoli, Italia.

Det var den tyske kjemikeren Martin Heinrich Klaproth som i 1789 identifiserte et ukjent grunnstoff i mineralet bekblende. Han døpte det «uranit» etter planeten Uranus som var blitt oppdaget 8 år tidligere av William Herschel.

Metallisk uran ble isolert første gang i 1841 av den franske kjemikeren Eugene-Melchior Peligot. Urans radioaktivitet (og radioaktivitet generelt) ble oppdaget av den franske kjemikeren Henri Becquerel i 1896 da han undersøkte uransalt.

Uranatomets elektronskall

Egenskaper[rediger | rediger kilde]

Uran er et tungt, sølvglinsende, mykt, smibart, radioaktivt metall som tilhører aktinoidene. Det er et reaktivt metall som reagerer med hydrogen, karbon, silisium, nitrogen, oksygen, svovel, vann og halogenene. Ved romtemperatur korroderer massivt uran i luft og danner svarte og gule oksider. Metallisk uran løses raskt opp av salpetersyre og konsentrert saltsyre. I varm svovelsyre og konsentrert fosforsyre løses det langsomt opp. Uran i pulverform kan selvantenne. Det er et giftig stoff som i likhet med andre tungmetaller akkumuleres i beinbygningen.

Uran forekommer i 3 allotropiske former. Under 688 °C er det α-Uran med ortorombisk krystallstruktur. Mellom 688 °C og 776 °C går det over til β-uran med tetragonal krystallstruktur. Fra 766 °C og opp til smeltepunktet på 1 132 °C er det γ-uran med kubisk romsentrert krystallstruktur.

Uran har forholdsvis lav elektrisk ledningsevne, men blir superledende ved temperaturer under 0,68 K[1]

Isotoper[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Uranisotoper

Uran har ingen stabile isotoper, noe som betyr at alle isotopene er radioaktive. Naturlig forekommende uran består av 3 isotoper: 234U (0,0055%) med halveringstid 2,4566 × 105 år, 235U (0,72%) med halveringstid 7,04 × 108 år, og 238U (99,2745%) med halveringstid 4,471 × 109 år. I tillegg er 23 kunstig fremstilte isotoper kjent. De mest stabile av disse er 236U med halveringstid 2,3437 × 107 år, 233U med halveringstid 1,5931 × 105 år, og 232U med halveringstid 68,81 år. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 30 døgn, og de fleste kortere enn 1 time.[2]

CAS-nummer: 7440-61-1

Forekomst[rediger | rediger kilde]

Anriket uran

Uran forekommer ikke i ren form naturlig men finnes i mange mineraler som bekblende, samarskitt og monazitt. Andelen i jordskorpen er omkring 4 mg/kg (0,0004%), noe som betyr at det er et forholdsvis vanlig grunnstoff. Uran oppstår naturlig i en supernova sammen med alle andre grunnstoff med relativ atommasse høyere enn jern.[3]

I 2006 ble det produsert 39 444 tonn uran på verdensbasis, i 2013 var dette økt til 59 370 tonn. De største produsentlandene var Kasakhstan (22 451 tonn), Canada (9 331 tonn) og Australia (6 350 tonn). Andre viktige produsentland er Niger, Russland, Namibia, Usbekistan og USA.[4]

Anvendelse[rediger | rediger kilde]

Anriket uran anvendes som brensel i atomreaktorer i kjernekraftverk og atomdrevne ubåter. Det benyttes også til atomvåpen og til fremstilling av radium og plutonium. Utarmet uran brukes blant annet i panserbrytende prosjektiler og i produksjon av 239Pu.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]