Norges rikes kansler

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Norges rikes kansler var i middelalderen kongens viktigste medarbeider. Han utstedte lover og forordninger, og sto for det daglige styret av riket. Fra 1270-åra satt rikskansleren i Bergen. Magnus Lagabøtes Hirdskrå slo fast at kansleren var medlem av hirden og hadde lendmanns rang, den høyeste adelsrang i datidens Norge. Håkon V la i samarbeid med Åke kansler i Oslo grunnlag for at rikskansleren skulle ha tilhold i denne byen. 31. august 1314 bestemte Håkon V Magnusson at prosten ved Mariakirka i Oslo (dvs. middelalderbyen Oslo) som fast ordning og «til evig tid» skulle være rikets kansler. Han fikk rikets segl til evig tid. Det sa seg selv at kanslerne måtte velges fra presteskapet, siden det var de geistlige som hadde høyere utdannelse og som var skriveføre. Denne ordningen holdt seg med noen få unntak til reformasjonstiden. Etter dette ble fremtredende adelsmenn utnevnt til kanslere. I den norske adels privilegiebrev av 1591 ble det bestemt at kansleren skulle velges av og blant adelen i Norge. Kansleren var den eneste norske riksembedsmannen, var leder for rettsvesenet og hadde en betydelig politisk innflytelse. Kanslerstillingen mistet sin betydning etter Jens Bjelkes kanslertid, og stillingen ble opphevet i 1679.

Rikskanslere i Norge[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]