Malurt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Ekte malurt)
Hopp til navigering Hopp til søk
Malurt
Malurt
Vitenskapelig(e)
navn
:
Artemisia absinthium
L, 1753
Norsk(e) navn: malurt
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Planteriket
Divisjon: Karplanter
Klasse: Blomsterplanter
Underklasse: tofrøbladete blomsterplanter
Orden: kurvplanteordenen
Familie: kurvplantefamilien
Slekt: malurtslekta
Habitat: terrestrisk
Utbredelse: Europa og Sibir

Malurt (Artemisia absinthium L) er i malurtslekta sammen med burot og norsk malurt, strandmalurt og mange andre.

Malurt brukes som krydder, for eksempel i brennevin, fersk, slik som i absint, som forøvrig ble forbudt i Frankrike fra 1915, og tørket i bitterdram. Hele urten har ytterst besk smak, og sprer en gjennomtrengende lukt hvis man maler den i stykker. Navnet «malurt» kommer av den påståtte, men tvilsomme evnen til å kunne beskytte klær mot møll.

Kjennetegn[rediger | rediger kilde]

Malurt er en flerårig urt som kan bli mellom 40 og 100 cm høy.[1] Stengelen har greiner, og mange blader, uten bladører.[1] Bladene er to til tre ganger fjærdelte, med en til seks mm brede og butte fliker.[1] Bladene er nesten gråhvite, fordi de er silkelodne med hår på begge sider.[1] De kan noen ganger ligne burotblader som er angrepet av meldugg. I den øverste delen av plantene kommer det tre til fire mm brede blomsterkorger, som er ca. fire mm lange.[1] Blomstene har en lysegul farge, og er snaue.[1] Malurt blomstrer fra midtsommer til sensommer, og planta har en sterk aromatisk lukt og smak,[1] hvor smaken også er bitter.[2] Det diploide kromosomtallet er 18.[1]

Habitat og utbredelse[rediger | rediger kilde]

Habitat[rediger | rediger kilde]

Malurt er mest sannsynlig innført av munker i middelalderen, som hadde malurt i urtehagene i klosterhagene, og er senere blitt naturalisert.[1] Malurt vokser i tørrbakker, beitemark, veikanter og ruderatmark som typisk er kalk– og baserik grunn.[1]

Utbredelse i Norge[rediger | rediger kilde]

Malurt kan være lokalt vanlig på Østlandet fra søndre deler av tidligere Østfold og Vest-Agder og nordover til Elverum i tidligere Hedmark, opp til Nord-Fron i tidligere Oppland fylke.[1] Ellers er det gjort spredte funn av malurt opp til Varanger i tidligere Finnmark fylke.[1] Den vokser opp til 450 meters høyde i Øyer.[1]

Utbredelse på verdensbasis[rediger | rediger kilde]

Malurt er vanlig sørover i Europa, og et stykke østover i Asia,[3] med noen spredte funn i Sibir, India, Kina, Japan og Fillipinene.[3] Det er også gjort en del funn i søndre og østre deler av Australia, sammen med mange funn på New Zealand.[3] Ellers er den vanlig i USA, Mexico og mange land i Sør-Amerika.[3] Det er også gjort en del funn i Canada.[3]

Bruk og giftighet[rediger | rediger kilde]

Innhold[rediger | rediger kilde]

Malurt inneholder en eterisk olje, som inneholder tujon, fellandren og kadinen.[4] Malurt inneholder dessuten bitterstoffene absintin, sammen med garvestoffer, eple– og ravsyre.[4]

Bruk[rediger | rediger kilde]

Malurt inneholder flere mono– og seskviterpener.[5] De bidrar til malurtens aroma, og til at malurt har blitt, og er brukt som krydder. For eksempel er den kjent som krydder i brennevinet absint, vanligvis sammen med anis, fennikel og andre aromatiske urter i 75 % etanol.[5] Malurt er er en av bitterdrogene som har blitt brukt til å forbedre fordøyelsen. [4] Den er også brukt mot innvollsorm, men uten pålitelig virkning.[4] Denne planten bør ikke brukes i noen som helst form av gravide.[4]

Giftighet[rediger | rediger kilde]

Som nevnt tidligere, så inneholder malurt flere mono– og seskviterpener. Den toksokologiske virkningen, kan for det meste tilskrives α-tujon og β-tujon. I et såkalt LD50 forsøk er det målt at 960 mg/kg er dødelig for 50 % av rottene som har fått eterisk olje fra malurt oralt, det vil si gjennom munnen.[5] Til sammenligning har virkestoffet i det omtalte plantevernmiddelet Roundup, isopropylaminsaltet av glyfosat, en LD50 på 10 537 mg/kg oralt hos rotte.[6] Det viser at den eteriske oljen er ca. 10 ganger giftigere. LD50-dosen av α-tujon, er målt til 87,5 mg/kg hos mus når det injiseres under huden.[5] Sammen med β-tujon injisert under huden på mus er LD50 målt til 442 mg/kg[5] Likevel er det trygt å bruke malurt en gang i blant som krydder, men den egner seg ikke i salater. Den regnes for å være en mellomting mellom «litt skadelig» og «moderat skadelig».[5]

Forgiftningssymptomer[rediger | rediger kilde]

Symptomer på akutt forgiftning er; oppkast, sterk diare, svimmelhet, hodepine, og kramper.[5] Tujon forsterker effekten av alkohol og kan forårsake kramper og paralyse i store doser, noe som kan føre til koma og død.[5] Kronisk forgiftning viser seg som hallusinasjoner, delirium og krampeanfall.[5]

Mottiltak[rediger | rediger kilde]

Gi Medisinsk kull.[5] Ved alvorligere forgiftninger bør mageinnholdet tømmes og magesekken skylles med lunket vann så lenge det er nødvendig, noe som kalles ventrikkelskylling.[5]

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Malurt kommer av at planten er brukt mot møll.[2] Det norrøne ordet «mølr»,[2] eller det svenske ordet «mal», som begge betyr møll, er kanskje opphavet til det norske navnet.[2] Denne bruken kommer av innholdsstoffer som skader eller frastøter insekter.[2] Her er jo tujon en god kandidat.

Det vitenskapelige navnet Artemisia har sitt opphav i den greske gudinnen for jakt og friluftsliv, Artemis.[2] Et annet mulig opphav er dronning Artemisia fra Halikarnassos.[7] Men navnet betyr egentlig det å være frisk.[7] Scribonius Largus, som ble født i år 1 og døde i år 50, brukte navnet Artemisia om en medisinplante i år 40.[7]

Absinthum kommer av gresk «apsinthion», som Hippokrates og Xenofon brukte som navnet på malurt omkring år 400 f.kr.[7]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g h i j k l m Lid, Johannes og Lid, Dagny Tande (2005). Elven, Reidar, red. Norsk flora (Nynorsk) (7 utg.). Otta: Det norske samlaget. s. 785. ISBN 82-521-6029-8. 
  2. ^ a b c d e f Nordal, Arnold; Rognlien, Bernt og Svaar, Torill (1988). Urter til mat og medisin. Norge: NRK. s. 73–75. ISBN 82-403-0039-1. 
  3. ^ a b c d e «GBIF Artemisia absinthium L.». GBIF. Besøkt 3. april 2021. 
  4. ^ a b c d e Høeg. Ove Arbo, Christophersen, Anne Sofie Wyller, Faarlund, Torbjørn, Lauritzen, Eva Mæhre, Løkken, Sverre, Røssberg, Bjørn Olav, Salvesen, Per H. og Sævre, Rune (1984). Våre medisinske planter trollskap, tradisjon og legekunst (norsk). Oslo Norge: Det beste. s. 202–203. ISBN 82-7010-156-7. 
  5. ^ a b c d e f g h i j k Wink, Michael og van Wyk, Ben-Erik (2008). Mind-altering and poisonus plants of the world (engelsk). Oregon USA: Timber Press Inc. s. 58. ISBN 978-0-88192-952-2. 
  6. ^ «PubChem Glyphosate-isopropylammonium (compound)». PubChem. Besøkt 2. april 2021. 
  7. ^ a b c d Lid, Johannes og Lid, Dagny Tande (2005). Elven, Reidar, red. Norsk flora (Nynorsk) (7 utg.). Otta: Det norske samlaget. s. 1124 og 1122. ISBN 82-521-6029-8. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]