Byutvidelser i Oslos historie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Byutvidelser i Christiania, Kristiania og Oslo har øket byens areal fra å omfatte Kvadraturen innenfor Vollene i 1624, mindre enn en kvadratkilometer, til 454 kvadratkilometer i 2010. Allerede fra 1629 ble bymarken, fellesmarken på mer enn 5 kvadratkilometer der byen var grunneier, regnet som byens grunn og styrt av byens myndigheter. Fra 1784 til 1839 ble handelsområdet utvidet fem ganger til det omfattet det meste av dagens Oslo sentrum. Inntil 1859 var handelsområdet (kjøpstaden) bare en av flere avgrensninger av byen.

Drakampen mellom byen og Aker herred om ansvaret for de forstedene som stadig ble bygget på utsiden av bygrensen og de fattige som bodde der var et hovedtema ved utvidelsene på 1800-tallet. Med to store utvidelser i 1859 og 1878 fikk byen det areal den trengte for å vokse til en storby frem til år 1900. Dette ble den kompakte byen vi i dag kjenner som indre by med høy tetthet og gater som avgrenser kvartaler med bygårder, plasser og byparker.

I 1948 slo Oslo og Aker seg sammen til det som med et ubetydelig unntak er dagens by, i en situasjon med stor bolignød etter annen verdenskrig og vilje til bygging på de store jordbruksområdene i Aker. Det som var Aker til 1948 utgjør nå ytre by med villaer og delte boliger, blokker i drabantbyer og et bylandskap mye mer preget av biltrafikk enn indre by, foruten Marka, det vernede naturområdet som dekker to tredeler av kommunens areal.

Oversikt[rediger | rediger kilde]

Tabellen viser byutvidelser med tillagt areal for hver utvidelse.

Areal ved byutvidelser[1]

Utvidelse år Areal i dekar etter utvidelse Utvidelsen utgjorde i dekar
1839 720 (med bymarken 5552) 437
1859 9483 ca. 8700 (utenom bymarken knapt 4000)
1878 16 289 6806
1938 16 470 181
1946 16 879 409
1948 453 442 436 563
1980 453 972 252[2]

Etter nyeste måling utført av Statens kartverk i 2007 er kommunens areal 454 030 dekar.

Middelalderbyen Oslo[rediger | rediger kilde]

Formell fastsetting av grenser for middelalderbyen Oslo skjedde da Magnus Lagabøtes bylov av 1276 ble fastsatt for Oslo. Byen inkludert takmarken, den tids bymark der bymyndighetene styrte og byfolket kunne dyrke og bruke beite, var til sammen mindre enn 1000 mål.[3]

Christiania 1624 og bymarken 1629[rediger | rediger kilde]

Christiania med Akershus festning og kvadraturen innenfor bymurene. Isaac van Geelkercks Christianiakart fra 1648, det eldste kjente kart over byen

Byen Christiania som ble bygget fra 1624 var avgrenset av festningen, vollene og Bjørvika. Bystatus var knyttet til byborgerskap – og byen var det området der gårdeierne kunne oppnå fulle handelsrettigheter. Dette ble omtalt som det egentlige byområde, og omfattet ved oppmåling i 1737 byen innenfor vollene (grovt sett det som i dag er Kvadraturen) og dessuten eiendommene syd for Grensen fra Akersgata til Stortorget, nordsiden av Stortorget og tre kvartaler øst for Domkirken. Byen var grunneier og utøvet myndighet over bymarken, med forstedene som i 1745 var Pipervika, Grensen, Sagene, Vaterland og Sagbanken (området vest for utløpet av Akerselva). Byborgerne som var tildelt løkke betalte løkkeskatt til byen, men ikke eiendomsskatt til staten.

På 1600- og 1700-tallet omfattet altså byen ”den egentlige byen”, det som i dag er Kvadraturen, og bymarken med forsteder, til sammen 5552 dekar.[4]

Byens grenser før midten av 1800-tallet var ulik for ulike myndighetsområder[rediger | rediger kilde]

Christiania på 1790-tallet

Jan Eivind Myhre har i avsnittet « De ni byer» i Oslo bys historie, bind 3[5] en oversikt over ulike måter byens grenser ble trukket før utvidelsen i 1859 i all hovedsak skapte én grense:

  • Byens grunn var den egentlige by og bymarken, der sivil jurisdiksjon gjaldt (skattlegging, politimyndighet m.m.). Byen var grunneier for bymarken
  • Landets grunn, Aker herred som omsluttet byen, inneholdt forsteder som i noen sammenhenger ble regnet til byen: Lakkegata, Grønland, Leiret, Enerhaugen, Oslo (nå Gamlebyen), Nordre Sagene, Briskeby. Blant annet bidro byen til utgiftene Aker hadde til fattigunderstøttelse i noen av sine forsteder, og politiet hadde myndighet i forsteder i Aker.
  • Kvartalene, det vi i dag kaller Kvadraturen, den opprinnelige byen innenfor vollene fra 1600-tallet.
  • Den egentlige by, der borgerne hadde kjøpmannsrettigheter i motsetning til forstedene, der rett til mer begrenset høkerhandel kunne oppnås. Denne motsetningen mellom by og forsteder har vært drivkraft i alle byutvidelsene
  • Byen og festningen: Festningens område hadde ikke handelsrett, og de som arbeidet der var ikke i alle sammenhenger underlagt bymyndighetene, og hørte til egne menigheter
  • Murbyen var det område der murtvangen gjaldt, frem til 1827 var det Den egentlige byen og et område 200 meter utenfor dette. Selv om ikke murtvangen i noen periode ble fullt gjennomført, hadde den økonomisk betydning ved at det kostet flere ganger så mye å bygge i mur som i tre
  • Reguleringskommisjonens by omfattet tidlig på 1800-tallet et snevrere område enn murtvangen. Kommisjonen, som fikk sitt virkeområde utvidet i 1843 og 1852, regulerte Youngsløkken (området ved Youngstorget og nordøstover i Hausmannskvartalene), men fikk ellers liten betydning
  • Den kirkelige byen: De fleste innbyggerne på byens grunn hørte til Vår Frelsers kirkes menighet eller Garnisonsmenigheten, men knapt 4000 hørte ennå i 1845 til Akers kirkes menighet, og forstedene på landets grunn hørte til både Akers, Garnisonsmenighetens og Oslos (Oslo Hospitals) menigheter. Christiania kommune kjøpte Aker kirke i 1852 og fra 1861 ble Gamle Aker menighet opprettet som bymenighet.

Fem byutvidelser fra 1784 til 1839 – handelsområdet utvides til de nære forstedene[rediger | rediger kilde]

Gjennom fem byutvidelser fra 1784 til 1839 ble mange av forstedene en del av byen. Disse utvidelsene var ikke innlemming av arealer i den forstand som skjedde fra og med utvidelsen i 1859. Byutvidelsene besto i at gårdeiere fikk handelsrettigheter som hørte til eiendommen. Rettighetene måtte betales for til bykassen, og gårdeiere kunne si nei takk. Gårdene som fikk handelsrettigheter lå langs gater, slik at f.eks. gårder langs Storgata, Møllergata og Grubbegata var en del av byen før utvidelsen i 1859, mens områdene mellom gatene ikke var.[6]

Brugata, handelsgate i sentrumsranden også i 2010

I 1784 ble byen utvidet ved at gårdene langs Storgata (frem til Brugata), Brugata og ved Lilletorget (daværende Vaterlands torv) fikk adgang til å få kjøpmannsrettigheter. Plankekjørerne passerte Lilletorvet og ga grunnlag for handel her.[7] Tildeling av kjøpmannsrettigheter utenfor byen hadde skjedd før dette, i 1780 var det sju kjøpmenn i Storgaten som hadde slik rett og fem til sammen i Møllergaten, Grensen og Sagbanken. Rettighetene var knyttet til person, slik at nye gårdeiere måtte ha egen bevilling for å drive handel. De fleste gårdene fikk tilbud om å kjøpe handelsrettigheter, og omtrent halvparten benyttet seg av tilbudet ved utvidelsen.[8]

Neste utvidelse kom i 1794, da to gårder i Dronningens gate ved Biskop Gunnerus gate fikk handelsrettigheter.[9]

I 1804 søkte gårdeiere i forstedene Grensen og Vaterland om å bli innlemmet i byen. Byens valgte representanter (12 byborgere) og magistraten, byforvaltningen som besto av statlige embetsmenn, uttalte seg imot, da en utvidelse ville trekke handel ut av byen og til forsteder som lå gunstigere til for å fange opp bøndene som kom til byen. Søknadene ble avslått i København i 1806.[10]

I den sydlige enden av byen skjedde en utvidelse i 1817, ved at deler av glaciet som ikke lenger hadde militær betydning, ved nåværende Grev Wedels plass og Glacisgata, ble innlemmet. Begrunnelsen var å gi rom for boliger og offentlige bygninger. Området ble ikke sett på som attraktivt nok til at private vill bygge, og det forble stort sett åpent til det igjen ble båndlagt for militære formål i 1830-årene. To år senere, i 1819, ble noen gårder nord for Grensen fra Stortorget til Akersgata lagt til byen. Handelsterritoriet, den egentlige by, utgjorde da 282 dekar.[11]

Vaterlandsbeboernes søknad om å bli en del av byen i 1835 startet en ny debatt om byutvidelser. Byen vokste kraftig, og nå var det oppslutning om at man skulle utvide med hele strøk. Handelsprivilegier som virkemiddel var på vikende front, og utvidelsen i 1839 innebar for første gang at man la ubebygget grunn til byen, for å sikre videre vekst. Utvidelsen denne gang utgjorde 152 dekar bebygget og 285 dekar ubebygget grunn.[12]

De forstedene som etter 1839 fortsatt lå utenfor byen var Hammersborg, Bergfjerdingen, Pipervika, Ruseløkkbakken og Sagene på byen grunn, og Grønland med flere utenfor byens grunn.[13]

Utvidelsen i 1859 – Bymarken og noe av den fremtidige østkanten kommer med[rediger | rediger kilde]

Kart over Christiania / Kristiania 1887, som viser bygrensene 1859 og 1878. Kilde: Femtiaars-Beretning utgitt av kommunen 1887

Etter initiativ fra sin fattigkommisjon krevde Aker i 1832 at byen måtte utvides slik at byen overtok det økonomiske ansvaret for de fattige i forstedene, som tynget Akers herredskasse. Akershusrepresentanter fremmet ved hvert storting fra 1833 forslag om utvidelse eller bidrag til Akers fattigutgifter. Stortinget vedtok utvidelse i 1851 og 1854, ved disse to anledninger også med støtte fra Christiania, men begge ganger nektet kongen å gi lovvedtaket sanksjon.[14]

Utvidelsen som ble vedtatt i Stortinget i 1858 og gjaldt fra 1. januar 1859 omfattet hele bymarken om lag 5500 dekar, et område avgrenset av Akerselva opp til Sagene, Lovisenberg, Fagerborg, Bislett, Uranienborg og Skillebekk. I tillegg kom forstedene Grønland, Leret, Oslo, østre og nordlige Sagene og Grünerløkka, strøk av den fremtidige østkanten. Folkemengden i de områdene som ble innlemmet i byen var 31. desember 1855 9551, av dette 1399 i Oslo (Gamlebyen), 5844 i Grønland og de andre forstedene, og 2308 ”landdistriktene” i Aker.

Før utvidelsen ble det bygget trehus utenfor den gamle grensen, for å komme murtvangen i forkjøpet. Mest kjent er "Ny York" nederst på Grünerløkka som fikk navn etter byggehastigheten, men også på Ruseløkkbakken ble det bygget.

Utvidelsen i 1878 – byen får areal for å vokse til storby[rediger | rediger kilde]

Grensestein mellom Oslo og Aker kommune, plassert mellom Vålerenga og Etterstad

Allerede kort tid etter utvidelsen i 1859 grodde det opp nye forsteder på utsiden av den nye bygrensen, og diskusjonen om forsteder som samlinger av mennesker som førte med seg fattigdom, laster og forbrytelser var levende. Ved utvidelsen i 1878 ble det forhandlet frem et byggebelte utenfor bygrensen der byens bygningsbestemmelser gjaldt, for å unngå at det skulle komme nye forsteder der fattige bygget egne boliger og de sosiale forholdene ble dårlige. Byggebeltet hadde den virkning det var ment å ha.

De strøkene som ble innlemmet i 1878 var Anefeltløkken (området omfatter dagens Gamlebyen gravlund), Bakerenga (vest for Anefeltløkken), Ekeberg (til sammen cirka 1800 innbyggere), Vålerenga, Svendengen, Kværner, Rosendalløkken, Jordal og Strømsveien (cirka 2200), Kampen og Grueløkka (cirka 3700), Rodeløkka, Dælenenga, Sinsen og Torshov (cirka 5000), Sandakerjordet (cirka 750), Bjølsen og Moløkken (cirka 1150), Balkeby (cirka 1100), Hegdehaugen og Frognerjordet (cirka 1650), Holteløkken, Briskeby og Schafteløkken (cirka 350).[15] Utvidelsen utgjorde 6806 dekar og folkemengden i de områdene som ble innlemmet i byen var nær 25 000.[16] Mer enn to tredjedeler av Akers befolkning ble hjemmehørende i byen, og Akers innbyggertall var etter utvidelsen rundt 12 000.[17]

Bygrensen fra 1878 omfatter det som ble dagens indre by, med gater, kvartaler, byparker, den tette byen laget for trikk og fotgjengere, med mer enn 10 000 innbyggere per kvadratkilometer, til forskjell fra ytre by med spredt blokk- og småhusbebyggelse og en befolkningstetthet på om lag en tredjedel av indre by. Den nye bygrensen ble markert ved 81 cirka 100 cm høye og cirka 450 kg tunge merkesteiner i granitt, fra sjøkanten i Kongshavn i øst (nr. 1) til Frognerelvens utløp i vest. I 1998 var minst 15 steiner fortsatt plassert der de opprinnelig sto.[18]

Sammenslåingen med Aker i 1948[rediger | rediger kilde]

Allerede mens den kompakte 1800-tallbyen ble bygget, startet bybygging utenfor grensene fra 1878, særlig langs jernbanene: Bryn kom som landets kanskje første togforstad rundt 1860, og i 1900 bodde det 2600 mennesker i stasjonsbyene i Østre Aker (Grorud var den andre av størrelse), og 3100 langs Smålensbanen (Bekkelaget, Nordstrand og Ljan). Jernbane og trikk kom til Grefsen henholdsvis i 1900 og 1902 og langs Holmenkollbanen, som kom i drift til Slemdal i 1898, kom det tidlig villabebyggelse. Hagebybevegelsen som kom fra England ved århundreskiftet traff nordmenns ønske om eget hus med hage rundt, og tidlig på 1900-tallet ble det etablert hagebyer i Aker.[19] Oslo kommune kjøpte fra slutten av 1800-tallet grunn og tilrettela for boligbygging i beltet rett utenfor bygrensen, som Marienlyst og Sinsen der det begge steder ble bygget tette rekker av blokker i 1930-årene. Bolignøden viste seg i statistikken ved at 36 500 personer (14 000 familier / husholdninger) sto som boligsøkere ved Oslo kommunale leiegårdskontor i 1948.

I Aker herredsstyre kom saken opp første gang i 1908, da Christiania magistrats forslag om sammenslåing ble avvist. I 1931 ble det nedsatt et forhandlingsutvalg som skulle forberede saken, på grunnlag av en innstilling fra en skjønnsnemd, som kom i 1932. Valget i 1934 ble for Akers del preget av sammenslåingssaken, og fra nå og frem til 1948 sto Arbeiderpartiet for sammenslåing, mens Høyre fryktet at Aker ville bli oppslukt av byen ønsket i stedet et lovpålagt samarbeid mellom de to kommunene. Ap og Venstre med støtte fra Frisinnede dannet flertall for å gå videre med saken. Borgerlig flertall (Høyre og Bondepartiet med støtte av Frisinnede) ved valget i 1937 dempet takten i saken. Dette flertallet sto nå også for et forslag om at Aker skulle forlate Akershus fylke og danne fylke sammen med Oslo.

Mindre utvidelser på 1900-tallet: Sjursøya 1938, Etterstad 1946 og Tangerud 1980[rediger | rediger kilde]

Sjursøya, som Kristiania kommune kjøpte fra Aker herred i 1920, og Kneppeskjær ble innlemmet i byen ved kgl. res. 11. februar 1938 etter at havnevesenet hadde gjort Sjursøya landfast og omdannet den til havneområde. Utsprengningen begynte i 1921 og var ferdig i 1934. En landtunge som innbefattet jenbanen, men ikke Riksvei 1 forbandt Sjursøya med Oslo. Området utgjorde 181 dekar.[20]

Etterstad som lå i Aker ble innlemmet i byen i 1946 for å lette kommunens boligbygging på østsiden av byen.[21] Siden rundt 1930 var det bygget blokker i strøket. Området som ble innlemmet i byen utgjorde 406 dekar.

Den siste byutvidelsen kom i 1980, da Tangerud ved Stovner, et område på 252 dekar med ca. 50 innbyggere, ble overført fra Skedsmo til Oslo.[22]

Navn knyttet til byutvidelser[rediger | rediger kilde]

Bekken Skillebekk var frem til 1859 grense mellom bymarken og Frogner Hovedgård. Gaten Grensen var grense mellom kvartalene (Kvadraturen) og forstedene da byvollene ble revet.[23]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Areal for de fire kvarterene i byen fra 1624 og sjøbodene oppgis i Bykart fra 1794. Oslo byarkivs hjemmeside (besøkt 13. desember 2010) til 462 497 kvadratalen, som med 0,3937 kvadratalen per dekar utgjør 182,1 dekar. For utvidelsene før 1839 foreligger ikke tall for areal. Tallene for 1839 er fra Femtiaars-Beretning, side 3, som oppgir 282,6 dekar før utvidelsen i 1839, og at arealet i 1839 ble utvidet med 152 dekar bebygget og 285,1 dekar ubebygget grunn. Juhasz oppgir på side 31 at utvidelsen utgjorde henimot 300 mål, som tilsvarte byens daværende handelsterritorium. De øvrige tallene er fra Statistisk årbok for Oslo 2009. Utviklings- og kompetanseetaten, tabell 1.1 (velg fanen Tabelliste i topp)
  2. ^ Arealet var målt opp på nytt i 1973, og offisielt areal øket med 278 dekar
  3. ^ Arnved Nedkvitne og Per G. Norseng: Byen under Eikaberg. Fra byens oppkomst til 1536. Oslo bys historie, bind 1. Oslo, Cappelen 1991, side 77, og Amund Helland: Topografisk-statistisk beskrivelse over Kristiania. Oslo, Aschehoug, 1917, bind III side 10
  4. ^ Statistisk årbok for Oslo 2009, tabell 1.1. Arealtall før oppmålingen i 1923 er omtrentlige.
  5. ^ Myhre, side 37-44
  6. ^ Juhasz
  7. ^ Arno Berg: Byutvidelse. St. Hallvard, 1958, side 268-9
  8. ^ Knut Sprauten: Byen ved festningen. Fra 1536 til 1814. Oslo bys historie. Oslo, Cappelen, 1992, bind 2, side 410-11, Juhasz, side 20-24 og Oslo byleksikon, side 10.
  9. ^ Oslo byleksikon side 10 og Juhasz side 24. Om feilaktig kart som viser utvidelse i 1794, se under Litteratur
  10. ^ Juhasz, side 24-25
  11. ^ Oslo byleksikon side 10 og Juhasz side 26-28
  12. ^ Amund Helland: Topografisk-statistisk beskrivelse over Kristiania. Oslo, Aschehoug, 1917, bind III side 10
  13. ^ Femtiaars-Beretning, side 3-4 og Oslo Kristiania – Byhistorisk utstilling paa Akershus Slot. 1047 – 1624 – 1924. Kristiania kommune, 1924, side 59
  14. ^ Femtiaars-Beretning s. 4-6, Myhre side 192-99 og Helland side 11
  15. ^ Oslo Kristiania Byhistorisk utstilling paa Akershus Slot. 1047 – 1624 – 1924. Kristiania kommune, 1924, side 59
  16. ^ Femtiaars-Beretning side 7-9 og Amund Helland: Topografisk-statistisk beskrivelse over Kristiania. Oslo, Aschehoug, 1917, bind III side 12
  17. ^ Alsvik side 6
  18. ^ Knut Olborg: «På jakt etter gamle grensesteiner.» St. Hallvard, 1/1998, side 26-27
  19. ^ Myhre side 382-4 og Tobias 1 og 2/2008, temanummer om 1948. Oslo kommune, Byarkivet (besøkt 26. oktober 2010)
  20. ^ Knut Are Tvedt (red): Oslo byleksikon, 2010-utgaven, side 10 og 505 og Beretning om Oslo kommune for årene 1912-1947. Bind II, side 374. Oslo, Oslo kommune, 1952.
  21. ^ Beretning om Oslo kommune for årene 1912-1947. Oslo, Oslo kommune, 1952, bind I side 54
  22. ^ Oslo byleksikon, 2010-utgaven, side 10
  23. ^ Arno Berg: Byutvidelse. St. Hallvard, 1958, side 268-9

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Femtiaars-Beretning om Christiania Kommune for Aarene 1837-1886. Christiania, Christiania Magistrat, 1892, side 3-9 gir en gjennomgang med mange fakta om utvidelsen fra og med 1784 til og med 1878.
  • Lajos Juhasz: «Christianias handelsterritorium». Byminner 1-1982, side 19-33
  • Jan Eivind Myhre: Hovedstaden Christiania. Fra 1814 til 1900. Oslo bys historie, bind 3. Oslo, Cappelen 1991. ISBN 82-02-09144-6 (bind 3)
  • Oslo byleksikon, 2010-utgaven, side 10-11. Teksten er korrekt, men kartet på side 10 viser feilaktig at utvidelsen i 1794 dekker hele det området som ble innlemmet ved utvidelsene fra 1784 til 1839, det aller meste i 1839. Dette kartet brukes i sekundærkilder, bl.a. i Leif Gjerland: Østkanten. Historien om en livskraftig byutvikling. Oslo, Kom, 2010, side 9. ISBN 978-82-92496-86-2, og ligger på Byarkivets hjemmeside (besøkt 6. desember 2014)
  • Tobias 1 og 2/2008, temanummer om 1948. Se særlig Bård Alsviks artikler "Historien bak sammensåingen" side 4-19 og "Sammenslåing i boligbyggingens navn" side 20-21. Oslo kommune, Byarkivet (besøkt 16. desember 2010)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]