Lilleborg (selskap)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Lilleborg AS
Org.formAksjeselskap
Org.nummer911 161 230
Etablert1833
MorselskapOrkla ASA
HovedkontorOslo
BransjeHygiene- og rengjøringsmiddelprodusent
StyrelederStig Ebert Nilssen
Adm. dir.Kimberly Marie Lein-Mathisen
Petter Hellman (Lilleborg Profesjonell)
Antall ansatte520
Nettsidehttp://www.lilleborg.no/
Den tidligere administrasjonsbygningen til Lilleborg fabrikker i Sandakerveien 54-56 i Oslo. Ferdigstilt i 1967 etter tegninger av Gudolf Blakstad og Herman Munthe-Kaas.

Lilleborg as er en norsk hygiene- og rengjøringsmiddelprodusent i Orkla-konsernet (familievirksomhet startet 1833, fra 1897 A/S Lilleborg fabrikker, fra 1959 A/S Denofa og Lilleborg fabrikker (Denofa-Lilleborg)). Det har sitt navn fra Lilleborg gård hvor virksomheten startet.

Historikk[rediger | rediger kilde]

1800-tallet[rediger | rediger kilde]

Den tidligere administrasjonsbygningen fra 1916. Utvidet av ark. Magnus Poulsson i 1930.

Lilleborg-konsernet har sterk tilknytning til det industrielle miljøet som på 1800-tallet vokste fram langs Akerselva i Oslo. I siste halvdel av 1700-tallet var Jerusalems Papirmølle etablert i området – ved det som het «Vandfall No. 9». Mølla ble i 1812 kjøpt av Ludvig Mariboe, som raskt avviklet driften og isteden etablerte en «klædesfabrik» med navnet Lilleborg. I 1829 kom atter nye eiere inn, Christian Boeck, Peter Møller og Jakob Juell. De satset opp gjennom årene på en rekke ulike produkter, blant annet eddik, stivelse, beinmel og tapeter. I 1832 ble det bygd ei oljemølle, og 25. mars 1833 stod det en liten annonse i avisa Christiania Intelligentssedler: «Vi tillade os at anbefale nedenstaaende Artikler fra Lilleborgs Fabrik: Linolie, Rapolie, raffineret Lampeolie ...» Og ettersom de oljerelaterte produktene viste seg å være forretningsmessig gunstige, har en valgt å regne denne marsdagen som etableringsdag for Lilleborg-konsernet.

Et sideprodukt av oljen var såpe, og fra 1842 var «sæbesyderiet» etablert på Lilleborg. Samme år trakk Jakob Juell seg ut av bedriften, og ti år etter gjorde Boeck det samme. Dermed stod Peter Møller igjen som eneeier. Han utvidet anlegget flere ganger, fra 1856 med et, etter tidens målestokk, stort spinneri. Han igangsatte også oppaling av igler til medisinsk bruk. Etter hvert valgte Møller imidlertid å konsentrere seg om det han i ettertida er mest kjent for, nemlig produksjon av medisintran. I 1863 solgte han derfor Lilleborg til Peter Wessel Wind Kildal, godseier og eier av et av byens store handelshus, P.W.W. Kildal & Co.

Kildal valgte etter ei tid å legge med spinneriet og satse for fullt på oljer og såper. I tillegg fikk han i drift et nytt edikkbryggeri. Bedriften ble etter hvert landets største på sitt felt med opp mot 70 arbeidere. Kildal hadde et moderne syn på forretningsdrift på flere vis. Han var av de første som skjønte reklamens betydning og satset stort på annonsering og reisende representanter, noe som skulle prege Lilleborgs virksomhet de neste hundre år. Lilleborg var også blant de første norske virksomhetene som satset på merkevarer, da de gikk over fra å selge såpe i løsvekt (stenger som butikkene skar stykker av) til å lage fabrikkferdige stykker med innpakningspapir og navn på. Også teknologisk var Kildal frampå. Blant annet gikk han i 1867 til anskaffelse av en dampmaskin, som kunne sikre bedriften kraft i perioder da vannstanden i Akerselva var lav.

Kildal døde i 1882, og enka hans, Christine Kildal, overtok firmaet. Sønnene Birger og Christian fikk ansvaret for den daglige driften. Begge ble etter hvert opptatt med politikk og andre forretninger, og da det ble behov for ny kapital til utvidelser, valgte Kildal-familien i 1897 å skille ut Lilleborg Fabriker som et eget aksjeselskap. Ledere av det nye selskapet ble brødrene Ole og Trygve Gotaas, fettere av Kildal-brødrene.

Tidlig 1900-tall[rediger | rediger kilde]

Lilleborg fabrikker ca. 1936. Sandakerveien og Åsengata i bakgrunnen.

Det ble nå iverksatt store moderniseringer. Dette var som planlagt, men også en dyd av nødvendighet. I 1900 brant den gamle oljemølla, og ei ny måtte oppføres. Denne fikk utstyr som også tillot pressing av olje fra kopra. For å få plass til nyanlegget, måtte det gamle såpekokeriet rives og nytt bygges. Firmaet satset også på oppkjøp. I 1909 overtok det aksjemajoriteten i Christiania Damp-Oliemølle på Heggholmen i Oslofjorden. Også her måtte det nybygg til etter en brann få år seinere.

Lilleborg hadde som mye annen norsk industri en høykonjunktur under første verdenskrig, dette til tross for til tider vanskelig tilgang på råstoff. Det klarte seg også bra gjennom de økonomiske kriseperiodene i mellomkrigstida. Dette var likevel ei tid med store strukturelle endringer for firmaet. Også i direksjonen skjedde det en del forandringer. Da Trygve Gotaas trakk seg ut av den daglige ledelsen i 1922, kom Arne Meidell (oldebarn av P.W.W. Kildal) inn, og i 1934 ble Thorvald L. Moe sjef, ei stilling han hadde fram til 1962.

I 1923 kjøpte Lilleborg Stavanger Oljemølle for å sikre posisjonen som råstoffleverandør til margarinproduksjon, og i 1926 overtok de aksjemajoriteten i Lade Fabriker, en lokal vaskemiddelprodusent i Trondheim.

Samarbeidet med Denofa og Unilever[rediger | rediger kilde]

Denofa (De Nordiske Fabriker) var ved stiftelsen i 1912 et tysk-norsk selskap som arbeidet med herding av hvalolje til spisefett. I 1913 kjøpte engelske Lever Brothers, som blant annet stod bak det kjente såpemerket Sunlight, den tyske aksjeposten. I 1924 anla samme firma en såpefabrikk i Fredrikstad (Kongsten). Margarin Unie var en stor nederlandsk margarinprodusent, som i Norge blant annet hadde interesser i margarinfabrikken Agra. I 1929 dannet Lever og Margarin Unie firmaet Unilever. Før dette hadde imidlertid Lilleborg lykkes å kjøpe det meste av de norske aksjene i Denofa.

Opp gjennom 1920-åra var det stadig forhandlinger mellom Lilleborg og Lever/Unie/Unilever om samarbeid. En avtale i 1930 krevde godkjenning fra norske myndigheter. Regjeringen Mowinckel var positiv, men på Stortinget var flertallet mot. Dette førte til regjeringskrise, den såkalte «Lilleborgsaken». Den nye regjeringen Kolstad falt imidlertid også ned på det standpunkt at konsesjon måtte gis. Unilever fikk dermed 50 prosent innflytelse i Denofa, som igjen hadde 50 prosent i Lilleborg. Fabrikken på Kongsten ble nedlagt, og Unilevers oljemølle i Fredrikstad ble overdratt til Lilleborg.

Viktigst for Lilleborg var nok at firmaet fikk tilgang til resultatene fra Unilever-gigantens forskningsarbeid og at virksomheten fikk lisens på produksjon av en rekke kjente merkevarer, som Lux og Sunlight.

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Såpeproduksjonen under andre verdenskrig led under sterk råstoffmangel. Det ble bare laget en type såpe, såkalt B-såpe, og denne var merket med bokstaven B og fabrikkens tildelte nummer, for Lilleborg 33. I Stavanger ble det produsert blokker av pressede grønnsaker, mens anlegget på Lade lagde ulike typer surrogater.

Under melkestreiken i 1941 var det også en kort arbeidsnedleggelse ved Lilleborg. Tre av arbeiderne ble arrestert og dømt, og en av dem døde i fangenskap. Direktør Thorvald Moe ble også arrestert flere ganger, og i 1942 ble han sendt til fangeleir i Øst-Tyskland. Generalkonsul Dietrich Hildisch, et framtredende medlem av Nasjonal Samling og tidligere aksjonær i Denofa, ble innsatt som forvalter ved bedriften.

Etterkrigstida[rediger | rediger kilde]

Lano såpe fra Lilleborg i pakker fra 1960-tallet.

Etter krigen tok det noen år å få fart på norsk økonomi igjen, men etter hvert gikk landet inn i en lengre oppgangsperiode med rom for både større varedifferensiering og mer luksusprega produkter. Innenfor Lilleborgs produktområder fortsatte en utvikling som hadde begynt på 1930-tallet: Nye tekstiler krevde tilpassede vaskemidler, det samme gjorde vaskemaskinen. Innen personlig pleie var det ønske om flere varianter, og det ble også etterspørsel etter hårsåper, dvs. shampo.

Lilleborg var fortsatt ledende innen markedsføring, og firmaet tok tidlig i bruk markedsundersøkelser. Blenda vaskepulver var kommet på markedet i 1935 og var i flere tiår kanskje det beste eksempelet på samspillet mellom massiv reklame (aviser, ukepresse, fagblader, film og ikke minst busser innredet med vaskeutstyr som reiste land og strand rundt for praktiske demonstrasjoner), innhenting av publikums synspunkter og videreutvikling av produktet.

På eiersida prøvde Unilever alt i 1949 å selge sin aksjepost i Denofa. Anders Jahre var på tale som kjøper, men Norges Bank tillot da ikke norsk kapital brukt på denne måten. Noen år seinere var Borregaard (med tidligere Lilleborg-direktør Arne Meidell i sjefstolen) interessert, og i 1958 kom et salg i orden. Samtidig inngikk partene en avtale om 20 års samarbeid, slik at Lilleborg fortsatt kunne produsere Unilevers merkevarer. Avtalen er seinere fornyet flere ganger.

I 1959 fusjonerte Denofa og Lilleborg, og Borregaard fortsatte å kjøpe seg opp. I 1962 gikk Thorvald Moe av for aldersgrensa, og Chr. Fredrik Blom ble ny sjef. De nye eierne og den nye ledelsen valgte å utvide produktspekteret. En periode satset en på matvarer (knekkebrød, supper, syltetøy), og i 1969 overtok selskapet produksjonsdelen av Stabburet, som seinere ble overført til Borregaard. En annen utvidelse skjedde gjennom etablering av en malingsfabrikk i Fredrikstad i 1962. I 1971 ble denne en del av Jotungruppen, som Denofa-Lilleborg dermed ble en stor deleier i.

Persil-fabrikken i Moss var med varemerker som Persil, Ata og Milo Lilleborgs viktigste konkurrent på vaskemidler i etterkrigsåra. Fabrikken var opprinnelig eid av det tyske Henkel-konsernet, men ble beslaglagt som fiendtlig eiendom. Nye hovedeiere ble NKL og Kjøpmannssammenslutningen Køff med 40 prosent hver. Da Persil på 1960-tallet fikk en mer anstrengt økonomi, endte det med at Denofa-Lilleborg overtok. På 70-tallet ble også Klorinfabrikken og Goma Fabrikker i Kristiansund en del av konsernet. Samtidig ble det gjennomført omfattende modernisering og rasjonalisering av produksjonen. Etter hvert ble vaskemiddelproduksjonen samlet i Oslo.

Denofa-Lilleborg ble fisjonert i 1996. Denofa A/S i Fredrikstad eies i dag av Unikorn A/S, Inlogs (Agrenco do Brasil) og Øraveien Industripark AS.

Virksomheten i dag[rediger | rediger kilde]

Lilleborg er et rendyrket merkevareselskap innen Orkla Brands som produserer og markedsfører vaskemidler og produkter for personlig pleie. En rekke av varemerkene tilhører Unilever som Lilleborg har hatt en samarbeidsavtale med siden 1930-tallet. Etter reforhandlinger flere ganger opp gjennom årene, har Lilleborg og Unilever i dag en samarbeidsavtale som gjelder frem til 2014.

Lilleborgs produksjonsanlegg ligger i Ski og i Kristiansund. Vaskemiddelfabrikken i Ski ble åpnet i 1997.

Flere av virksomhetens sterkeste merkevarer i dag ble lansert like før andre verdenskrig. Dette gjelder Blenda, Lano, Lux og Solidox.

Andre merkevarer er Define, Dr Greve, Jordan, Krystal, Milo, Pepsodent, Naturelle, Persil, Sterilan, Svint, Zalo, Comfort, Jif, Klorin, Lypsyl, OMO, Salmi, Sun, Sunlight og Sunsilk.

Kilder[rediger | rediger kilde]

Hovedkilde for historieavsnittet (fram til 1983) er firmaets jubileumshefte 150 år ved Akerselven, ISBN 8299098408.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]