Bøk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Bøk
Bøk
Vitenskapelig(e)
navn
:
Fagus sylvatica
L.
Norsk(e) navn: bøk,
vanlig bøk,
bok
Hører til: bøkeslekten,
bøkefamilien,
Fagales
Habitat: løvskoger og blanda skog med næringsrik jord
Utbredelse: Europa
Trevirke
Nøtter

Bøk eller bok (Fagus sylvatica) er et løvfellende tre som tilhører bøkefamilien. Bøken er fylkesblomst for Vestfold.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Bøken er et stort, løvfellende tre med tett krone, som er bredt hvelvet. Treet kan bli opptil 48 meter høgt og en 3 meter tykk stamme i diameter, selv om det er vanlig at bøken blir 25–35 meter høgt og opptil 1,5 meter stamme i diameter. Stammen er tydelig gjennomgående til toppen. Barken er først brun og blank, men blir senere grå og matt. Knoppene er spredte og utsperrete, lange og spisse. Blada er læraktige og ovale med hel og bølga rand. Oversida er blank mørkegrønn, mens undersida er lysegrønn. Høstfargen er rødbrun. Bøken blomstrer kort etter løvspring tidlig i mai. Treet blomstrer først fra 40–50-årsalderen, og selv da ikke hvert år. Hannlige og hunnelige blomster sitter i atskilte rakler, men er ikke særlig synlige. Frukta er trekanta nøtter, som sitter i pigga skåler med fire klapper. Rotnettet er meget høgtliggende, og det er tett forgreina med mange, fine røtter.

Bøk har svært god brennverdi som ved, den beste av alle de norske tresortene, etterfulgt av eik, ask, alm, lønn, rogn, og bjørk.[1] Trevirket er sterkt, homogent, uten lukt og smak og lett å beise og lakkere. Det brukes derfor til en rekke formål som parkett, laminerte møbler, klesklyper, ispinner og leker.[2]

Økologi[rediger | rediger kilde]

Gammel bøk i Ringve botaniske hage i Trondheim

I områder der bøk trives er den en konkurransesterk art som holder andre treslag, inkludert eik, unna. Dette skyldes at bøk er høy, kaster kraftig skygge og har et tett, men grunt rotsystem. Hvis klimaet passer, er den ikke kresen på jordsmonnet, men den unngår tung og vannmettet jord. De høyeste trærne vokser på dyp brunjord, og i disse skogene finnes også platanlønn, spisslønn og ask i lysningene. I skogbunnen vokser skyggetålende planter som myske, lundhengeaks, myskegras, hvitveis, gulltvetann, hårfrytle, ramsløk, geittelg og ormetelg.[3]

I bøkeskog på surere jord vokser gjøkesyre, skogsvingel, hvitfrytle og i vest klokkeblåstjerne, og på de aller sureste stedene dannes det podsoljord med blåbær og smyle i undervegetasjonen. På grunn kalkjord i Mellom-Europa blir trærne bare 22–25 m høye og er ofte krokete. I slike skoger vokser også sølvasal og barlind. Bunnvegetasjonen er svært sparsom, og stor skogfrue, sanikel og blåstarr er blant de få artene som klarer seg.[3]

Utbredelse og vegetasjonshistorie[rediger | rediger kilde]

Bøk i Bøkeskogen i Larvik

Bøk er er en av de viktigste skogdannende artene i det mellomeuropeiske løvskogsbeltet og er vanligst i de sentrale delene av Europa. Bøk trives ikke der somrene er tørre eller vintrene kalde, og den unngår også områder med utpreget kystklima. Bøk vokser naturlig nordover til Danmark og Sør-Sverige. Den går vestover til Sør-England, Frankrike og Nord-Spania, sør til Sicilia og øst til Litauen og vestlige Ukraina. I middelhavslandene vokser bøken kun i fjellskoger fra 600 til 1800 meters høyde. På Krim og i sørøstlige Bulgaria, nordøstlige Hellas og den europeiske delen av Tyrkia overlapper utbredelsen med orientbøk (Fagus orientalis), som erstatter bøken lenger sørøst. Her vokser bøk høyere i terrenget enn orientbøk, og det finnes overgangsformer som er beskrevet som F. taurica og F. moesiaca.[4][5]

I mellomistidene var bøk vanlig i Sør-Europa, men et temmelig sjeldent treslag lenger nord. Bøk overlevde siste istid i refugier i Nord-Spania, Sør-Frankrike, SloveniaIstria og sørlige deler av Italia og Balkan. Det kan også ha vært et refugium i sørlige deler av Mähren og Böhmen. I de første årtusenene etter istidens slutt spredte bøk seg i Sør-Europa og Alpene. For mellom 5000 og 4000 år siden vandret treslaget raskt nordover gjennom Sentral-Europa og kan ha nådd Danmark. For mellom 4000 og 3000 år siden ble Pyreneene, De kantabriske fjell, nordlige deler av Frankrike og Tyskland, sørlige Polen og den rumenske delen av Karpatene kolonisert. For mellom 3000 og 2000 år siden nådde bøken England og utvidet utbredelsen i Sør-Skandinavia og Polen. For mellom 2000 og 1000 år siden ble Sør-Sverige og Nord-Polen nådd, og bøken fikk omtrent sin nåværende utbredelse.[6]

Årsakene til at bøk nå er så dominerende i Mellom-Europa selv om den manglet i mellomistidene og første del av holocen, er sammensatte. Endringer i klima og jordsmonn, avstand til refugiene, bøkens lange generasjonslengde, økologisk suksesjon der bøk skygger ut andre treslag og menneskelig påvirkning spiller alle en rolle.[7]

Bøk etablerte seg i Norge mellom 500 og 1000 e.Kr, og de norske populasjonene er isolerte både fra hverandre og fra resten av utbredelsesområdet. Molekylærgenetiske undersøkelser viser at den norske trærne er nærmest beslektet med dansk bøk. Dette tyder på at bøk er innført av mennesker som en nyttevekst. Bøkenøtter ble brukt til grisefôr, og trevirket var ettertraktet. Flere gjenstander av bøk er funnet i Osebergskipet fra Vestfold.[8][9]

I Larvik finner vi Norges største, ublandede bøkeskog. Den er på ca. 300 dekar. Ved Søm ved Fevik i Grimstad er det også en stor, sammenhengende bøkeskog. På Seim i Lindås kommune, nord for Bergen finner man verdens nordligste bøkeskog.

Plantede bøktrær klarer seg godt i kyst- og fjordstrøk i Sør-Norge og setter modne frø nordover til Trøndelag. Den finnes plantet helt nord til Steigen.

Under betegnelsen Bøkeurskog i Karpatene og gamle bøkeskoger i Tyskland har UNESCO oppført 15 bøkeskoger i Slovakia, Ukraina og Tyskland på listen over verdens naturarv.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Per Roger Lauritzen og Leif Ryvarden: Skog-Norge fra Buskerud til Vest-Agder, Gyldendal Norsk Forlag 2009. ISBN 978-82-05-37907-7.
  2. ^ B. Kucera og H.H. Myhra (1996). Egenskaper hos de viktigste norske lauvtrær. Norsk Treteknisk Institutt. s. 27–29. 
  3. ^ a b D. Piggot (1982). «Løvskogen og blomstene der». I G. Halliday og A. Malloch; oversatt av P. Sunding og A.M. Sunding. Ville vekster i Norge og våre naboland. Schibsted. s. 25–28. ISBN 82-516-0908-9. 
  4. ^ G. von Wühlisch (2008). EUFORGEN Technical Guidelines for genetic conservation and use of European beech (Fagus sylvatica). Roma: Bioversity International. ISBN 978-92-9043-787-1. 
  5. ^ «Fagus sylvatica». Euro+Med Plantbase - the information resource for Euro-Mediterranean plant diversity. Besøkt 29. oktober 2015. 
  6. ^ D. Magri m.fl. (2006). «A new scenario for the Quaternary history of European beech populations: palaeobotanical evidence and genetic consequences». New Phytologist, 171 (1), s. 199–221. doi:10.1111/j.1469-8137.2006.01740.x. ISSN 1469-8137. PMID 16771995. 
  7. ^ R. Pott (1997). «Invasion of beech and the establishment of beech forests in Europe». Annali di Botanica, 55, s. 27–58. ISSN 2239-3129. 
  8. ^ T. Myking, I. Yakovlev og G.A. Ersland (2011). «Nuclear genetic markers indicate Danish origin of the Norwegian beech (Fagus sylvatica L.) populations established in 500–1,000 AD». Tree Genetics & Genomes, 7 (3), s. 587–596. doi:10.1007/s11295-010-0358-y. ISSN 1614-2950. 
  9. ^ T. Myking, I. Yakovlev og G.A. Ersland. «Bøken i Norge – en sein innvandrer eller en tidlig introduksjon?». NordGen. Besøkt 16. november 2015. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

  • (sv) bøk hos DyntaxaRedigere på wikidata
  • (en) bøk i Encyclopedia of LifeRedigere på wikidata
  • (en) bøk i Global Biodiversity Information FacilityRedigere på wikidata
  • (en) bøk hos NCBIRedigere på wikidata
  • (en) bøk hos ITISRedigere på wikidata
  • (en) bøk hos TropicosRedigere på wikidata
  • (en) bøk hos The International Plant Names IndexRedigere på wikidata