Grønnspett

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Grønnspett
Grønnspett
Vitenskapelig(e)
navn
:
Picus viridis
Linnaeus, 1758
Norsk(e) navn: grønnspett
Hører til: Picus,
egentlige spetter,
spetter
Habitat: skog
Utbredelse: se kartet
Utbredelseskart for grønnspett

Grønnspett (Picus viridis) er en spett. Grønnspetta er standfugl i hele utbredelsesområdet sitt, som omfatter det vestre og sørvestre Asia, samt det meste av Europa. Grønnspetta hører til slekta Picus, spetter med grønngrå fjærdrakt.

Kjønna er jamstore. Både hunnen og hannen kan, sammen med den grønngrå drakta, kjennes på den røde issen og nakken.

Den dagaktive grønnspetta holder seg ofte på marka, i motsetning til de fleste andre spetter. Hovedføden er maur som den fanger med den 10 cm lange tunga.

På folkemunne er fuglen blitt kalt løvspett, gulspett, lihest og regnfugl. Det siste fordi den heste-kneggelignende lyden ofte varslet regn.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Grønnspetta er om lag 32 cm lang og blir opp til 52 cm mellom vingespissene. Oversida er mørkt grønn, undersida blekt grågrønn. Overgumpen er lysende grønngul, noe som vises godt i flukt. Begge kjønn har rød isse og nakke og svart mustasjestrek (hannen med rødt i midten), som når fra nebbet til bak øye. Øredekkfjær, hake og strupe er derimot kvitaktige. Vingene er vatra i brunsvart, gult eller brunkvit. Stjertfjæra er grønngrå med svartaktige render. Forskjellene mellom kjønna er små. Hos hannen er kinnflekken rød med svart kant, hos hunnen ensfarga svart. Grønnspettas øyne er blåaktig kvite, nebb og føtter blygrå. Hann og hunn er like store og veier like mye. Ungfugldrakta skiller seg fra de voksne da den er mye mattere. Sidene på hodet, sammen med halsen og undersida på kroppen, har nesten kvit grunntone med mørk vatring og mørke render. De røde partia på hodet viser lite att og er oftest oppblanda med grå flekker. Vingene og oversida på kroppen har også tydelig kvit vatring. Ungfuglene får gradvis ei voksen fjærdrakt, og allerede første høst er denne ferdig.

Grønnspetta ligner den noe mindre gråspetta som til del er utbredt i samme områda. Til forskjell fra denne har grønnspetta grovere nebb, og mer svarte parti i ansiktet. Gråspetta har grått hode, mørkerøde øyne og bare en smal svart mustasjestrek. Gråspetta mangler også rødt på issen, og bare hannen har rødt i panna. Hunnen mangler rødt på hodet. Ofte gir biotopen svar på hva slags fugl en treffer på. Gråspetta er ikke utbredt i det nordvestlige Mellom-Europa og er sterkere knytta til fjell og skog enn grønnspetta.

Grønnspetta trommer sjeldnere enn mange andre spettearter, og lyden er svak og uregelmessig. Den markante revirsangen er mer påfallende. Denne blir framført av begge kjønna, men mest intensivt av hannen. Sangen låter som et høyt skratt ("kly-kly-kly-kly-kly-kly-kly"). Denne lyden er sett sammen av opp til 20 stavinger, holder seg på ei tonehøyde og kommer raskere og litt svakere mot slutten. Ei tostava slutt (kly-yck) er vanlig. Gråspetta har en svært lik låt, men er renere og ligger høyere i tonen. Denne fuglen sine strofer faller i tonehøyde og blir både svakere og mer langsom mot slutten. Når grønnspetta lander ytrer den ofte et skarpt kjakk, iblant '"kjykk", som blir gjentatt til et flerstava "kjykk-kjykk-kjykk-kjykk" når fuglen blir uroa eller er aggressiv.

Utbredelse, biotop og taksonomi[rediger | rediger kilde]

Grønnspetta fins i hele Europa, fra det sørlige Skandinavia og Storbritannia over størsteparten av det europeiske fastlandet og østover gjennom Lilleasia til Kaukasus og videre til Iran. I Finland er fuglen uvanlig. I Danmark holder spetta til på Jylland og Fyn. I den boreale barskogsonen i nord, og i de tørre strøkene i sør er grønnspetta fåtallig. Grønnspetta og flytter seg bare korte strekninger gjennom vinteren. Fuglen liker best halvåpne landskap med vidstrekte løvskoger, framfor alt skogkanter. På grunn av spesialiseringa på marklevende maur er grønnspetta sårbar for strenge vintrer med djup snø.

Til vanlig blir grønnspetta delt inn i fire underartar:

  • Picus viridis viridis hekker i Europa.
  • Picus viridis sharpei hekker på den Iberiske halvøya og lengst sør i Frankrike. Underarten mangler den svarte tegninga rundt øynene.
  • Picus viridis innominatus hekker i sør og sørvest i Iran.
  • Picus viridis karelini hekker fra Italia, gjennom Balkan, Bulgaria, Lilleasia, Kaukasus og det nordlige Iran.

Utbredelse i Norge[rediger | rediger kilde]

Fuglen er vanlig i deler av Østlandet, Sørlandet og Vestlandet, mer spredt i Trøndelag og sjelden på Helgeland. Tettest bestand fins i sørvendte lier i fjordstrøkene. Arten er knytta til gammel løv- og blandingsskog. Tilplanting med gran og gjengroing av husdyrbeite påvirker grønnspetta negativt.

Hekking[rediger | rediger kilde]

Ei hunn og en ungfugl fotografert i Ille et Vilaine i Frankrike i august.

Grønnspetta blir kjønnsmoden i første leveåret. Allerede i januar gir hannene fra seg de første lokkeropa. Dette tiltar i februar. I mindre grad enn andre spetter bruker grønnspetta tromming for å hevde revir. I mai legger hunnen 5-8 kvite egg i holrom i tre. Disse holroma er gjerne slike som andre spettearter har hakka ut. Favorittreet er osp, men andre treslag blir også brukt. Om paret ikke finner passende trehull hakker de selv ut et hol i et morkne tre, passende høyde er to meter over marka. Egga blir ruga i 14-17 døgn. Ungene blir fora med maur og maurpupper som grønnspetta samler opp i kjertelmagen sin for å minske tallet på foringsbesøk. Etter 23-27 døgn flyr ungene ut. Foreldra holder fram med å mate de noen uker til.

Føde[rediger | rediger kilde]

Av spettene våre er grønnspetta den som er mest spesialisert på marklevende maur. Fuglen tar mauren som samler seg i store skarer for å angripe inntrengeren. Grønnspetta har ei ti centimeter lang tunge som den sender inn i maurgangene. Kort etter soloppgang søker spetta inn på enger og beitemarker med løsere jord for å bore flere centimeter lange hol med nebben. Blant de mange maurartene som blir fanga er rød skogmaur. Om vinteren graver grønnspetta tunneler i snøen for å nå maurtuene. Videre graver den seg djupt ned i tuene for å ta maurene som ligger i vinterdvale. Disse tunnelene kan bli mer enn en halv meter lange. Spesielt om vinteren oppsøker spetta klippevegger, tak, husvegger og ledningsmaster. Her leter den etter leddyr som overvintrer i sprekker, framfor alt fluer, mygg og edderkopper. Grønnspetta hakker i blant fram biller og deres larver under barken på tre. Marker inngår sjelden i føden. Til tider eter grønnspetta bær, f.eks. rogn.

Kilder og bakgrunnsstoff[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Picus viridis – bilder, video eller lyd