Bever

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
«Bever» har flere betydninger.
Bever
Foto: Per Harald Olsen, 2006 Beverens skjelett i forhold til kroppen Foto: Norsk Teknisk Museum NTM UWP 22968, 2016
Foto: Per Harald Olsen, 2006

Beaveranatomi av Severin Worm-Petersen 1890-1920.jpg
Beverens skjelett i forhold til kroppen
Foto: Norsk Teknisk Museum NTM UWP 22968, 2016
Vitenskapelig(e)
navn: 		Castor fiber
Linnaeus, 1758
Norsk(e) navn: bever,[1]
europeisk bever,
eurasisk bever
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Pattedyr
Orden: Gnagere
Familie: Beverfamilien
Slekt: Bevere
IUCNs rødliste: [2]
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftigStatus iucn3.1 LC-no.svg

LC — Livskraftig

Habitat: terrestrisk, semi-akvatisk
Utbredelse: se kartet
Utbredelseskart for bever
Europa
European beaver map.PNG

den palearktiske sone

Bever (Castor fiber), også kalt eurasisk bever, er én av kun to gjenlevende arter med gnagere (Rodentia) i slekten bevere (Castor), som er eneste slekt i beverfamilien (Castoridae) med nålevende arter. Arten er terrestrisk og semi-akvatisk, kjent for sin trefellende aktivitet i og oppdemming av vannløp i naturen (spesielt i bekkefar og små elver), til såkalte beverdammer som oversvømmer området rundt. Arten er utbredt i sentrale deler av den palearktiske sone, inkludert Norge.

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Med de formidable fortennene kan beveren felle et tre med en diameter rundt 15–20 cm i løper av et kvarters tid
Foto: Sylvain Haye, 2008

Ordet bever er innlånt fra mellomnedertysk og har nesten helt fortrengt det hjemlige ordet bjor som kommer fra det norrøne bjórr.[3][4][5] Norske stedsnavn med Bjor- eller Bjør- som førsteledd kan være knyttet til forekomster av bever.[4][6]

Taksonomi[rediger | rediger kilde]

Amerikansk bever (C. canadensis) og bever er de to siste av sitt slag på kloden vår. Alle andre bevere er enten utryddet eller naturlig utdødd. De to skilte trolig lag for omkring 7,5 millioner år siden, da beveren koloniserte Nord-Amerika fra Asia, via landbroen som oppsto over Beringstredet.[7]

Beveren skiller seg ikke vesentlig fra sin amerikanske slektning, verken i utseende eller levesett. Amerikansk bever er en dørstokkart. I 1937 ble den nemlig utsatt i Sørøst-Finland, der den klarer seg klart bedre enn bever og har økt betydelig i antall i forhold til den asiatiske beveren. Amerikansk bever ble også forsøkt utsatt i Finnmark i 1964-1965, men en undersøkelse i 2017 kunne ikke bekrefte at arten fortsatt var tilstede. Med bakgrunn i finske forhold, mener noen det er mulig at amerikansk bever kan utkonkurrere beveren, dersom den invaderer Norge og Sverige, siden den har en høyere forplantningsrate. Hybridisering kan imidlertid ikke skje, siden disse artene har forskjellig antall kromosomer (bever har 48 kromosompar; amerikansk bever har 40 kromosompar).[7]

Biologi[rediger | rediger kilde]

Beverens trefellende egenskaper er formidable. Her felles osp ved Farriskilen
Beverdemningen kan anta anselige dimensjoner og oversvømme store områder
Foto: Peter Zelizňák, 2017
Ei beverhytta plasseres ofte i vannkanten, spesielt i elver. Den har alltid minst to inn-/utganger, som begge ligger under vannspeilet
Foto: Tommy Halvarsson, 2008
Noen bevere plasserer beverhytta uti dammen, med vann på alle kanter
Foto: Simon Mannweiler, 2019
Bevere graver også ut jordhuler som bolig, og i dette tilfellet også en vannfylt kanal som en støttefunksjon.
Foto: Ciacho5, 2013

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Beverne er de største gnagerne på den nordlige halvkule, og bare det søramerikanske flodsvinet (Hydrochoerus hydrochaeris) blir større i hele verden.[8]

Den eurasiske beveren har en kroppslengde på inntil 80–100 cm og veier normalt 15–25 kg (typisk 18–22 kg), og sjelden også opp mot 30–40 kg.[7] I Namdalseid i Trøndelag ble det for eksempel i 2017 skutt en bever som veide hele 34 kg, noe som trolig er norgesrekord.[9] I tillegg til kroppslengde kommer den flate, kraftige og skjellkledde halen med cirka 28–32 cm (30 cm i snitt).[7] Hunner blir i snitt cirka 1–1,5 kg tyngre enn hanner, men de er umulige å skille fra hverandre med det blotte øyet, såfremt ikke hunnen en høygravid eller diegivende.[7] Bevere skjuler nemlig sine ytre kjønnsorganer og analåpningen i en ytre hudfold, som kan minne om en kloakk.[10]

Kroppen er tett, kraftig og massiv, og hodet og nakken er massive og går nærmest i ett med resten av kroppen. Kjever og kjevemuskulatur er meget kraftfulle, og de formidable fortennene, som er beverens arbeidsredskap, vokser kontinuerlig gjennom hele livet. Ørene svært små og tilnærmet skjult av den tette vannavstøtende pelsen. Både ører og nesebor kan lukkes når beveren dykker, mens de relativt små øyene dekkes av en beskyttende membran. De fremre ekstremitetene er korte og ganske spinkle, men hendene har gripeegenskaper og fingrene er utrustet med sterke klør. Bakbena er er noe lengre og ganske kraftige, og bakføttene er utrustet med svømmehud mellom de lange tærne, som også er utrustet med lange klør.[11]

Den tette to-lagspelsen skifter i nyanser av brunt, fra gulbrun og rødbrun til nøttebrun og gråbrun, og består av svært tettvoksende (cirka 12 000–23 000 pelshår per kvadratcentimeter, avhengig av årstiden[8][12]) og godt isolerende underull og lange oljeaktige stivere dekkhår, som blir litt mørkere mot tuppene. Halen har tett pels nær roten, men huden er dekket av et mørkt skjell-lignende hornstoff fra der halen flater ut og danner den karakteristiske padleåre-lignende delen av halen. Fettet i halen fungerer som opplagsnæring for beveren utover vinteren. Sanseapparatet er velutviklet, bortsett fra synet. Det er dårlig. Luktesansen er imidlertid spesielt velutviklet.[11]

Bevere har en krum, såkalt hypsodont (tenner med åpne røtter som fortsetter vokse gjennom hele livet) fortann i hver kjevehalvdel, men ingen hjørnetenner. De har imidlertid vanligvis fire hypsodonte jeksler, som har kroner som kan være dekket av sement. Det er emalje bare på forsiden av fortennene, samt emalje og dentin på jekslenes tyggeflater. Når beveren tygger føres underkjeven frem og tilbake, slik at plantefibrene males opp. Tennene nydannes fra roten gjennom hele beverens liv, slik at de beholder lengden over tannkjøttet.[13]

Tannformelen hos bevere er: 1 0 1 3/1 0 1 3 = 20.[10]

Atferd[rediger | rediger kilde]

Bever er en semi-akvatisk territorial art, som utelukkende lever i ferskvann.[7] Den lever i små sosiale familiegrupper som består av foreldrene og eventuelle unger fra årets og eventuelt også fjorårets kull og av og til også tidligere kull. Kun foreldrene formerer seg, selv om ungene har blitt kjønnsmodne. Territoriet markeres med duftstoffer fra bevergjelpungen og analkjertlene, og arten vil heftig forsvare territoriet sitt mot inntrengere fra en annen familiegruppe.[7] Arten er mest aktiv om natten, men den kan også observeres på dagtid, spesielt i grålysningen og skumringen. Det er en usedvanlig god svømmer, men på land beveger den mindre effektivt. Den padleåre-formede halen brukes både for framdrift i vannet og som et effektiv varslingsverktøy. Beveren slår i vannflaten med den flate halen når den værer fare og vil varsle de andre, og smellet av halen er ganske kraftig.

Beveren er en meget god dykker, og det hevdes at den kan oppholde seg under vann i opptil 15 minutter. En norsk doktoravhandling fra 2017 bekrefter imidlertid at beveren dykker både kortere, sjeldnere og grunnere enn tidligere antatt. Studien omhandlet 33 bevere (hvorav 19 hanner og 14 hunner) som ble utrustet tri-aksial akselerometre og GPS-systemer, slik at atferden kunne studeres kontinuerlig. Metoden var i stand til å identifisere syv forskjellige atferdstyper; stående, gåing, svømming, fôring, pelsstell, dykking og søvn. Det viste seg at beverne i snitt bare dykket i 2,8 % av tiden. Gjennomsnittdykket varte i kun 30 sekunder og gikk typisk kun til én meters dybde. Det lengste dykket som ble registrert varte i 7 minutter.[14]

Beverpar er monogame og holder sammen livet ut. Parringstiden er i tidsrommet desember–februar, avhengig av breddegraden og klimaet. Hunnen går drektig i 105–107 dager og nedkommer med ett årlig kull, typisk med 1–4 unger, på vårparten. Ungene er pelskledde fra første stund og veier typisk 300–700 g. Øynene åpner seg rett etter fødselen, og selv om ungene vil die mora de første 2–3 månedene, så vil de alt etter ei ukes tid være i stand til å konsumere vegetasjon. Ungene blir i hytta den første måneden eller to. Når de blir kjønnsmodne etter cirka 2 år, vil ungene som regel forlate foreldrene og forsøke å etablere sitt egen territorium. Noen unger kan imidlertid bli hos foreldrene i mange år, spesielt om det ikke finnes egnede nye habitat å etablere seg i. Disse vil imidlertid ikke formere seg.[7]

Bevere er planteetere. Føden består av bark og unge grener fra en rekke ulike løvtrær, som bjørk, hassel, osp, rogn, selje og vier, og trolig mange urteaktige vannplanter i sommerhalvåret.[11] Trærne felles i nærheten av dammen, og det hevdes at en bever kan gnage over og felle et 15–20 cm tykt tre i løpet av et kvarters tid.[11] Trefelling er ellers den største oppgaven i livet til en bever, siden barken og de tynne greinene gir mat og stammen og de litt tykkere greinene gir byggematerialer til både beverhytta og demningene, som ellers tettes med jord og stein.[11] Så dyktig er beveren, at den til og med feller trærne slik at de faller slik at jobben med å frakte det videre blir så minimal som mulig. Beveren samler ellers sammen greiner fra løvtrær som den legger på bunnen av dammen/vannet og bruker som mat igjennom vinteren.

Beverhytta plasseres ofte i vannkanten, slik at en del av den står i vann, og inngangen (det er to av dem) er alltid plassert under vann. Den kan imidlertid også plasseres ute i dammen, men vann på alle kanter. Byggverket er så kraftig at rovdyr ikke klarer å penetrere veggene, som består av et tett flettverk av kvister og greiner og kan være opp mot 30 cm tykke. Med inngangen under vann er derfor beverne trygge i hytta. Innvendig er hytta slett og gulvet dekket av tørt gress. Av og til kan også hytta ha to rom og en inngang som går via en tunnel i bakken og ut under vannoverflaten. Beveren bygger imidlertid ikke alltid hytter. Det hender også at boligen legges til jordhuler, som beveren graver ut i en bratt jordskrent, skråbakke eller lignende, men alltid så nært vannet som mulig. Det finnes eksempler på at beveren i slike tilfeller graver kanaler fram til huleåpningene, om boligen må graves ut et lite stykke fra vannet. Beveren graver av og til også jordganger, for å få enklere tilgang fra vannet til landområdene, på steder der strandkanten er bratt.[15] Slike jordganger er også funnet i diker og jorddemninger.[15]

Beverdemningen bygges på samme måte som hytta, men demningene består også av større stokker og steiner i fundamentet. Trestammer, greiner og kvister flettes sammen og tettes med løv, mose, jord, stein og annet rusk og rask (inkludert plast og metaller) som beverne måtte finne rundt om i territoriet. Demningen er et kontinuerlig prosjekt, som beverne må vedlikeholde hele tiden. Beverne graver også ofte kanaler ut fra dammen, for enklere å kunne frakte trevirke fra fellingsplassene til vedlikeholdet av demningen og hytta. Når beverne har oppholdt seg på et sted tilstrekkelig lenge, vil det bli mangel på virke i nærheten av dammen. Da må de flytt til et nytt sted og begynne på nytt.

Gjennom å demme opp skaper også beverne et levende økosystem i en biotop tilpasset artens behov.[16] Derfor er den også en nøkkelart,[16] siden aktiviteten i innsjøer og vassdrag med å bygge demninger fører til at mange planter havner under vann og blir til næring for en mengde andre smådyr og kryp.[16] Fisk og ender er blant de som direkte nyter av beverens aktivitet, men i kantvegetasjonen rundt demningene finner også en rekke andre arter mat.[8]

Inndeling[rediger | rediger kilde]

Inndelingen i underarter følger Gabryś & Ważna (2003,2014)[17] og Senn et al. (2014)[18]. Status for de ulike underartene er imidlertid usikker, siden hybridisering har skjedd flere steder i forbindelse med tilbakeføringer (spesielt i sentrale deler av Europa). I så måte kan det se ut som om bare den norske nominatformen og den franske galliae er helt frie for hybridisering.[18]

Treliste

Bestandsutviklingen[rediger | rediger kilde]

Bevergjel (castoreum) etter amerikansk bever
De fornemste flosshattene var trukket med kastorfilt

Etter siste istid regner man med at beveren var utbredt i nesten hele Europa og videre østover gjennom det boreale barskogbeltet til Stillehavskysten, men gjennom middelalderen og fram til mot slutten av 1800-tallet ble bestanden kritisk redusert i antall og sterkt fragmentert, som følge av jakttrykket.[19]

Beverpels og bevergjel var ettertraktet og verdifullt, men folk åt også beverkjøtt,[20] og gjør det den dag i dag.[21] Den fettrike beverhalen blir av mange regnet som en utsøkt delikatesse.[21] Helge Ingstad skrev i boka Pelsjegerliv – blant Nord-Canadas indianere (1931) at; «Når så beveren lå på bordet, brunstekt og lekker, hadde vi ikke lenger noen ønsker».[21] Ingstad sa også at beverhale ble brukt som byttemiddel med indianerne, som ville selge sin sjel for en slik fet godbit.[21]

Pelsverket ble spesielt populært i Europa, der den europeiske hattemoten krevde beverhårsfilt (også kalt kastorfilt og beverfilt), gjort av den tettvoksende underpelsen på beveren. Beverhattens status kan trolig best beskrives med at, man kunne bære beverhatt, som forøvrig ble kalt «castors» og er synonym med den norske betegnelsen kastorhatt, ved nær sagt alle anledninger, som i kirken og ved middagsbordet. Jakttrykket skapte en flaskehalshendelse for beverne, som nesten ble utryddet som følge av behovet hattenæringen hadde for beverpels. Bevergjel (castoreum) var etterspurt innen medisinen. Det hadde vært ettertraktet som legemiddel siden antikken og kunne brukes mot det meste later det til, både i pulverform og som tinktur (en spritholdig ekstrakt). Det ble blant annet brukt mot leddgikt og hoggormbitt, men også som et beroligende og krampestillende middel.[20][21]

Det gikk hardt utover bestandene, og eksperter regner med at den globale populasjonen av eurasisk bever ble redusert til omkring 1 200 individer ved inngangen til det 20. århundre.[22] Disse overlevde også kun i et fåtall fragmenterte refugium.[22][19][7] I Europa var det rundt år 1900 kun seks slike refugium, men tre av dem (i Pripjatmyrene) lå såpass tett at de siden har blitt regnet som ett.[19] I tillegg fantes et femte refugium lenger øst i Asia.[22]

  1. ) Norge (C. f. fiber): Vassdragene rundt Nidelva og Tovdalselva på Sørlandet; 60–120 individer (i ett refugium)
  2. ) Tyskland (C. f. albicus): Langs øvre del av Elben; <200 individer (i ett refugium)
  3. ) Frankrike (C. f. galliae): Nedre del av Rhône; cirka 30 individer (i ett refugium)
  4. ) Hviterussland/Ukraina (C. f. belarusicus): Pripjatmyrene; <400 individer (i tre refugium)
  5. ) Vest-Asia (C. f. orientoeuropaeus): Konda-Sosva 300

I løpet av 1900-tallet har beverbestanden tatt seg opp igjen, delvis gjennom vernetiltak og gjenutsetting på steder der den var utryddet, men selv den dag i dag er utbredelsen fragmentert. En studie fra 2014 viser dessuten at, populasjonen av eurasisk bever i dag har et signifikant lavere biologisk mangfold enn før flaskehalshendelsen som nesten førte til at arten ble utryddet.[23] I 2012 ble bestanden av eurasisk bever anslått til over 1 million individer,[22][19] hvorav 212 000 med hele sin opprinnelse etter dyr fra refugiet på Sørlandet og 114 000 fra dyr med delvis opprinnelse fra Sørlandet.[19] Verdens naturvernunion ga per februar 2018 denne oversikten av beverens utbredelse:[2]

  1. ) Bever finnes naturlig i: Frankrike, Hviterussland, Kina, Kasakhstan, Luxembourg, Mongolia, Norge, Russland, Tyskland
  2. ) Bever er utdødd i: Moldova, Portugal, Storbritannia, Tyrkia
  3. ) Bever er gjeninnført i: Belgia, Danmark, Estland, Finland, Italia, Kroatia, Latvia, Liechtenstein, Litauen, Montenegro, Nederland, Polen, Romania, Serbia, Slovakia, Slovenia, Spania, Sveits, Sverige, Tsjekkia, Ungarn, Ukraina, Østerrike
  4. ) Bever finnes også med ukjent opprinnelse i: Bulgaria

Gjeninnføring av bever[rediger | rediger kilde]

Norden[rediger | rediger kilde]

– I Danmark forsvant beveren allerede i bronsealderen, for cirka 3 000 år siden. I oktober 1999 ble 18 bevere fra Elben i Nordtyskland gjeninnført til Klosterhede skov vest for Holstebro. De ser ut til å klare seg bra.

– I Sverige og Finland ble den utryddet rundt 1870.[19]

– I Norge ble arten aldri helt utryddet, i det noen få individer overlevde i et refugium på Sørlandet.[19]

Norsk eksport[rediger | rediger kilde]

Kommunevåpnet til Åmli kommune i Agder viser en bever

Bever ble fredet første gang i Norge i 1845, i skogene til Næs Jernverk (som da het Jacob Aall & Søn) i Tvedestrand,[24] så i hele Norge fra 1898.[24] I 1918 hadde den norske bestanden av bever tatt seg opp til omkring 7 000 individer.[24] På det mest kritiske var det trolig kun 60–100 individer igjen. Per 2015 har imidlertid den norske bestanden av bever økt til mer enn 70 000 individer.[19] Med utgangspunkt i den lille overlevende bestanden på Sørlandet ble beveren senere også gjeninnført rundt om i Norge og til Sverige og Finland, og senere også til andre land i Europa.

Det var de to sørlendingene Peder Martinius Jensen og Sigvald Salvesen fra Åmli i Agder som var hovedmennene bak eksporten av sørlandsbever i mellomkrigsårene,[24] senere også Harald Jensen, som var sønn av førstnevnte Jensen.[19][24] De to opererte nærmest som konkurrenter og delte eksporten mellom seg. Jensen eksporterte bever for gjeninnføring i naturen, mens Salvesen eksporterte til zoologiske hager og dyreparker med mer.[24] I årene 1922–1939 ble i så måte 80 sørlandsbevere gjeninnført ved 19 ulike destinasjoner i Sverige.[19] I tillegg kom etter hvert også naturlig migrering over riksgrensen. I etterkrigsårene var fangstmannen Aslak Harstveit sentral i eksporten av norsk bever.[24] Han samarbeidet blant annet med Harald Jensen. Harstveit og Jensen utplasserte det første beverparet i Sørreisa i 1953,[24] og Harstveit drev på fram til og med 1970-årene.[19]

Den svenske bestanden teller per 2015 cirka 130 000 individer og er etterkommere av maksimalt 49 sørlandsbevere.[19] I Finland ble 17 sørlandsbevere og 7 amerikanske bevere gjeninnført i perioden 1935–1937. Dette var før man forsto at eurasisk og amerikansk bever er to ulike arter. I ettertid har den amerikanske beveren klart seg bedre enn sørlandsbeveren, trolig som følge av artens høyere forplantningsrate. Finland har i dag cirka 3 000–5 000 amerikanske bevere, mot cirka 800 sørlandsbevere.

De britiske øyer[rediger | rediger kilde]

Beveren ble trolig funksjonelt utryddet alt på 1500-tallet, kanskje som følge av hattemoten. Den 29. mai 2009 ble 11 bevere reintrodusert til Mid-Argyll i Skottland.[25] Det foreligger også planer om utsetting andre steder på øyene, blant annet i Devon.

Frankrike[rediger | rediger kilde]

De cirka 30 gjenlevende beverne langs Rhône ble fredet i 1909, og i 1929 ble det opprettet et reservat for å beskytte bestanden bedre. Fra 1959 av er det satt ut bevere flere steder over hele landet, og bestanden er i dag på cirka 5 000 dyr.

Benelux[rediger | rediger kilde]

I Nederland ble det i 1988 satt ut 95 bevere fra Elben.

Tyskland[rediger | rediger kilde]

På begynnelsen av 1900-tallet var det cirka 200 bevere igjen ved Elben. Etter jaktforbud i 1910 økte bestanden, og i 1930-årene ble det også satt ut bevere andre steder i landet. Andre verdenskrig reduserte bestanden dramatisk, men etter krigen har den tatt seg opp igjen. Fra 1966 er det satt ut bevere en rekke steder, og den tyske bestanden er i dag på 13 000–15 000 individer. Dette inkluderer også Rhône-dyr, som er naturlig innvandret fra Frankrike.

Russland, Hviterussland og Ukraina[rediger | rediger kilde]

I 1917 var det i det daværende russiske keiserdømmet cirka 800–900 bevere igjen, fordelt på fire ulike steder (to i den europeiske delen og to i den asiatiske). I 1922 ble den totalfredet. Med utgangspunkt i denne bestanden ble det i Sovjettiden satt ut bevere en rekke ulike steder.

Beverjakt[rediger | rediger kilde]

Det er lange tradisjoner for beverjakt i hele beverens utbredelseområde. Etter at den nesten ble utryddet har det imidlertid vært mange begrensninger på grunn av fredning. I Norge har bestanden tatt seg opp igjen og beverjakt er igjen tillatt i perioden 1. oktober–30. april, i de kommuner som åpner for jakt på arten.[26]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Lodberg-Holm, Hanna Kavli (2018) Beverens biologi og forvaltning[død lenke]. Norwegian Beaver Project, University of Southeast Norway
  • Roisin Campbell-Palmer, Derek Gow, Gerhard Schwab, Duncan Halley, John Gurnell, Simon Girling, Skip Lisle, Ruairidh Campbell, Helen Dickinson, Simon Jones, Howard Parker, Frank Rosell (2016). The Eurasian Beaver Handbook: Ecology and Management of Castor fiber. Pelagic Publishing Ltd. s. 214. ISBN 9781784271152. 
  • Don E. Wilson, Thomas E. Lacher, Jr, Russell A. Mittermeier, Handbook of the Mammals of the World - Volume 6: Lagomorphs and Rodents, pp. 987, pub. July 2016, ISBN 978-84-941892-3-4
  • Halley, D.J. & Bevanger, K. (2005) Bever – forvaltning av jakt-, frilufts- og miljøressurser. NINA Rapport 21. 61 s.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Artsdatabanken 2009 Artsnavnebasen: Castor fiber September 2009
  2. ^ a b Batbold, J, Batsaikhan, N., Shar, S., Hutterer, R., Kryštufek, B., Yigit, N., Mitsain, G. & Palomo, L. 2016. Castor fiber (errata version published in 2017). The IUCN Red List of Threatened Species 2016: e.T4007A115067136. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2016-3.RLTS.T4007A22188115.en. Downloaded on 28 April 2020.
  3. ^ Falk, Hjalmar; Torp, Alf (1903). Etymologisk Ordbog over det norske og det danske Sprog. B. 1 : A-M. Kristiania: Aschehoug. s. 91. 
  4. ^ a b Geir T. Zoëga, A Concise Dictionary of Old Icelandic, s.v. "bjórr 3" (London, England: Oxford University Press, 1910), 56.
  5. ^ Bjorvand, Harald; Lindeman, Fredrik Otto (2000). Våre arveord. Etymologisk ordbok. Oslo: Novus. s. 72. ISBN 8270993190. 
  6. ^ bjor- i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 30. september 2020 fra https://snl.no/bjor-
  7. ^ a b c d e f g h i Roisin Campbell-Palmer, Derek Gow, Gerhard Schwab, Duncan Halley, John Gurnell, Simon Girling, Skip Lisle, Ruairidh Campbell, Helen Dickinson, Simon Jones, Howard Parker, Frank Rosell (2016). The Eurasian Beaver Handbook: Ecology and Management of Castor fiber. Pelagic Publishing Ltd. s. 214. ISBN 9781784271152. 
  8. ^ a b c Christensen, Tor Bjarne (2013) Reddet i tolvte time. Natur & miljø, Naturvernforbundet, 22.03.2013.
  9. ^ Langseth, Marit (2017) Tok bever på 34 kilo - kan være norgesrekord. NRK Trøndelag, 2. mai 2017. Besøkt 2020-04-28
  10. ^ a b Placentale høyerestående pattedyr – Familien Bevere (Castoridae). Institutt for biovitenskap, Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet, UiO, 15. jan. 2019.
  11. ^ a b c d e (no) Frafjord, Karl: bever i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 28. april 2020 fra https://snl.no/bever i Store norske leksikon
  12. ^ Pollock, M.M., G.M. Lewallen, K. Woodruff, C.E. Jordan and J.M. Castro (Editors) 2018. The Beaver Restoration Guidebook: Working with Beaver to Restore Streams, Wetlands, and Floodplains. Version 2.01. United States Fish and Wildlife Service, Portland, Oregon. 189 pp. Online at: http://www.fws.gov/oregonfwo/ToolsForLandowners/RiverScience/Beaver.asp
  13. ^ Fosse, Gisle (2009)Tenner og tannbestemmelse hos vanlige norske pattedyr. Naturhistorisk museum, UiO, 5. feb. 2009.
  14. ^ Graf, P. M. (2017). Observing animal behaviour and movement patterns remotely: A case study using bio-logging technology on free-ranging Eurasian beavers (Castor fiber).
  15. ^ a b Halley, Duncan & Bevanger, Kjell (2005) Bever – forvaltning av en jakt-, frilufts- og miljøressurs. En håndbok om moderne metoder for praktisk forvaltning av beverbestander. NINA Rapport 21. https://www.nina.no/archive/nina/PppBasePdf/rapport/2005/21.pdf
  16. ^ a b c Rosell, F., Bozser, O., Collen, P., & Parker, H. (2005). Ecological impact of beavers Castor fiber and Castor canadensis and their ability to modify ecosystems. Mammal review, 35(3‐4), 248-276. DOI: https://doi.org/10.1111/j.1365-2907.2005.00067.x
  17. ^ Gabryś, G., & Ważna, A. (2003,2014). Subspecies of the Eeuropean beaverCastor fiber Linnaeus, 1758. Acta Theriologica, 48(4), 433-439. DOI: 10.1007/BF03192490
  18. ^ a b Senn, H., Ogden, R., Frosch, C., Syrůčková, A., Campbell‐Palmer, R., Munclinger, P., ... & Stubbe, A. (2014). Nuclear and mitochondrial genetic structure in the E urasian beaver (C astor fiber)–implications for future reintroductions. Evolutionary applications, 7(6), 645-662. DOI: 10.1111/eva.12162
  19. ^ a b c d e f g h i j k l Halley, Duncan (2015) Bever fra Åmli erobrer Europa – historien om utsetting og spredning siden 1920-tallet (fra en forelesning). Norsk institutt for naturforskning, 2015
  20. ^ a b Bandlien, Bjørn (2011) Bever med baller. Norsk Folkeminnelag, Nr58-2011. s. 20–23
  21. ^ a b c d e Kvernmo, Heidi Jaksland (2018) Tre viner og en bever. I Glasset, 26. november 2018
  22. ^ a b c d Halley, Duncan, Rosell, F., & Saveljev, Alexander (2012). Population and distribution of Eurasian beaver (Castor fiber). Baltic Forestry, 18(1), 168-175. http://unexpectedwildliferefuge.org/uwr_public/literature/Halley_2012_Population.pdf
  23. ^ Horn, S., Prost, S., Stiller, M., Makowiecki, D., Kuznetsova, T., Benecke, N., ... & Hofreiter, M. (2014). Ancient mitochondrial DNA and the genetic history of E urasian beaver (C astor fiber) in E urope. Molecular ecology, 23(7), 1717-1729. DOI: https://doi.org/10.1111/mec.12691
  24. ^ a b c d e f g h Trædal, Tonje Ramse (2016) Åmlibever reddar Europa. HELGhistorisk, Agderposten, fredag 14. oktober 2016
  25. ^ «Beavers return after 400-year gap» (engelsk). BBC. 29. mai 2009. Besøkt 28. juli 2009. 
  26. ^ FOR-2017-04-26-519 Forskrift om forvaltning av bever. Klima- og miljødepartementet, 15.05.2017.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Bever&oldid=21862573»