Rombeporfyr
Rombeporfyr er en porfyrisk, magmatisk bergart og forekomster er bare kjent i Oslofeltet, Bohuslen, Kola-halvøya, Øst-Afrika (Kilimanjaro) og Antarktis. Den er en blanding av dagbergart og gangbergart, den klassifiseres oftest blant sistnevnte.
I Oslofeltet forekommer rombeporfyr i flere områder: Store deler av Vestmarka, Sollihøgda og vestre Krokskogen samt Kolsåstoppen, nordre Vestfold og på vestsiden av Nittedal fra Gjelleråsen til Ørfiske.[1]
Krokskogen er det klassiske rombeporfyrområdet med beskrivelser av en betydelig serie lavastrømmer. Vestfold har det største arealet og den mest komplekse lagserien, med en tykkelse på mer enn 3500 m. Der fins også et stort antall typer av denne bergarten. Flere øyer i Vestfold, som Bastøy og Jarlsø, består i hovedsak av rombeporfyr.[2]
Egenskaper
[rediger | rediger kilde]Rombeporfyr-lavaene består av lyse, ofte rombe-formete krystaller av feltspat som er omgitt av en finkornet, oftest mørkerød grunnmasse. Feltspat-krystallene har trolig vokst mens magmaet fremdeles var nede i magmakammeret dypt under overflaten, grunnmassen bråstørknet i det magmaet rant ut på overflaten som en lavastrøm. Lavastrømmen ble fóret fra store vulkansprekker. Slike lavastrømsprekker finnes i dag som såkalte ganger. De største gangene er over 100 km lange.
Det er påfallende at hver av lavastrøm-gruppene (kalt RP1, RP2 osv.) har feltspatkrystaller med karakteristisk form, størrelse og tetthet. Det tyder på at hver av strømgruppene kommer fra ulike magmakamre nede i dypet.
Rombeporfyren ble dannet av lava for 290–280 millioner år siden. Bergarten finnes kun fem andre steder i verden utenfor Oslofeltet: nordlige Bohuslän, Kolahalvøya, Egypt, Kilimanjaro i Tanzania, og på Mount Erebus ved Rosshavet på Sydpolen. Alle andre steder har den blitt fraktet til med isen, f.eks om lag 300 kilometer avgårde sørover til Hellevika på Langenes i Kristiansand kommune i Agder.
Kilder
[rediger | rediger kilde]- ↑ «Berggrunn – Nasjonal berggrunnsdatabase». Norges geologiske undersøkelse. Besøkt 9. august 2026.
- ↑ Helland, Amund (1894). Jordbunden i Jarlsberg og Larviks Amt. Kristiania: I Kommission hos H. Aschehoug. s. 126.