Baglerne

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Bispestav fra midt på 1200-tallet i tidstypisk dragehodeutforming. Bisp Nikolas Arnessons parti baglerne, stiftet 1196, fikk navn etter bagall, det norrøne ordet for bispestav.

Baglerne (fra norrønt: bagall, fra kirkelatinens baculum, som betyr bispestav) var en politisk gruppering som kjempet mot kong Sverre og birkebeinerne under borgerkrigstiden i Norge. Partiet ble startet i 1196 under kong Sverres regjeringstid, men fortsatte å eksistere frem til 1218, da de la ned flokken og gikk over til Sverres sønnesønn Håkon Håkonsson. Baglerne var altså aktive over en periode på rundt 20 år. I denne perioden hadde de tre konger: Inge Magnusson, Erling Steinvegg og Filippus Simonsson. Baglerne var forløperne til ribbungene, et nytt østlandsk parti som fortsatte kampen mot birkebeinerne.

Under borgerkrigstiden var man uenige om hvem som skulle være norsk konge, og de ulike flokkene som kjempet mot hverandre, støttet ulike kandidater. Baglerne hjalp etterkommerne til kong Magnus Erlingsson, dattersønn av kong Sigurd Jorsalfare. Magnus ble drept av birkebeinerne i 1184, og baglerne mente det var hans etterkommere som hadde størst rett på å bli norsk konge. Birkebeinerne på sin side støttet ulike etterkommere av kong Harald Gille, Sigurd Jorsalfares halvbror. Baglerne hadde mest støtte i Viken inklusive austre Agder og Opplandene, med Tønsberg som «hovedstad». Birkebeinerne hadde kontrollen over Trøndelag og Vestlandet inklusive kysten østover til Kvinesdal i Agder.[1]

Striden mellom gruppene bestod i hovedsak om hvem som skulle være norsk konge. Kirkens menn støttet baglerne fordi kong Sverre og birkebeinerne ønsket å frata biskopene flere av rettighetene deres. Sverre ønsket en nasjonal kirke med kongen som overhode, mens biskopene ønsket en uavhengig kirke der de kun stod i underordningsforhold til paven.[2]

Baglerne blir gjerne forbundet med kirken og kirkens menn. Baglerne sammenfaller i tid med paveperioden til Innocens III, som i hele Europa vekket til live den striden mellom Kirke- og kongemakt som nesten hundre år tidligere startet investiturstriden. To av initiativtakerne til partiet, Nikolas Arnesson og Eirik Ivarsson, var biskoper, og kirkens menn støttet gjerne baglerne mot birkebeinerne. De fleste baglerne hadde i liten grad en særegen kristen ideologi, men deres kirkelige anfører erkebiskop Eirik Ivarsson hadde det – han var gregorianer og stod prinsipielt for kirkens overherredømme over kongemakten. Han startet sin periode som erkebiskop med et sviende angrep på kong Sverre og birkebeinerne, og forble en stridbar anfører for baglerne i maktkampen med kongsmakten. Særlig etter 1188 hadde striden gått over i en tilslørt maktkamp mellom konge og erkebiskop som minnet om investiturstridens stridstema. Striden fra kirkens ståsted gjaldt ikke minst om kongen eller kirken selv skulle bestemme over kirkens gods, embeder og skatteinntekter, og ha domsmakt i kirkelige anliggender. Baglerne hadde også støtte fra Danmark, hvor striden mellom Kirke og konge var minst like uforsonlig.

Baglerhistorienes kilder[rediger | rediger kilde]

Sverres saga er en kilde til baglernes historie
Borgerkrigstiden i Norge, nedbrenning av en motstanders hus. Fra Magnus Erlingssons saga

Kildene til historiene om baglerne er hovedsakelig de tre sagaene «Sverres saga», «Baglersagaene» («Håkons, Guttorms og Inges saga») og «Håkon Håkonssons saga». Disse sagaene er samtidssagaer. Forfatteren av Baglersagaene er ukjent. Sverres saga og Håkon Håkonssons saga er skrevet av henholdsvis Karl Jonsson og Sturla Tordsson, begge islendinger. Sagaene om Sverre og Håkon Håkonsson er offisiell historieskrivning på vegne av birkebeinerkongedømmet. Sagaene er derfor preget av ønsket om å fremstille birkebeinerne i et positivt lys. På tross av dette regnes samtidssagaer for å være relativt pålitelige historiske kilder, og de utmerker seg ved detaljrik fremstilling og en rekke pålitelige enkeltopplysninger.[3]

Sagaen om baglerne finnes i to versjoner, skrevet med noe tid i mellom. Den yngste versjonen er en utvidelse og bearbeidelse av den gamle. Den eldste av baglerhistoriene konsentrerer seg om baglerne selv. Når den skildrer kampene mellom baglerne og birkebeinerne, skjer det på en nøytral måte. Den yngste versjonen inneholder mer stoff om birkebeinerne, og tar stilling til fordel for dem. Begge versjonene anses å være av stor historisk betydning. Det er intet som tyder på at noen av forfatterne, hverken av den eldre eller den yngre av baglerhistoriene, har prøvd å fordreie eller skjule sannheten til fordel for en av gruppene.[4]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Da kong Sverre kom til Norge i 1177, var Magnus Erlingsson norsk konge. Magnus og hans far, Erling Skakke, var etter slaget på Re de ubestridte herskerne i landet med sitt lendmannsparti. Dette overtaket var imidlertid over da Sverre tok opp kampen om tronen som høvding for birkebeinerne. Nå startet en kamp mellom Sverre og birkebeinerne, mot Magnus' og Erlings lendmannsparti. Lendmannspartiet skulle bli forløperen til baglerpartiet, etter at Sverre og birkebeinerne hadde felt både Erling (1179) og Magnus (1184).

Baglerne ble stiftet i Skåne i samtidens Danmark (nå Sverige) i 1196 av motstandere av kong Sverre og tidligere tilhengere av kong Magnus Erlingsson. Baglerne var ikke et politisk parti i moderne forstand; de hadde ingen uttalt ideologi eller idéer om hvordan samfunnet burde organiseres. Når nåtidens historikere omtaler baglerne som et parti, er det en moderne betegnelse. I samtiden ble baglerne, og tilsvarende grupperinger, omtalt som en flokk. Motivasjonen bak reisningen var kirkelig motstand mot kong Sverre og konflikten om hvem som skulle være norsk konge.

De viktigste initiativtakerne var Reidar Sendemann og Nikolas Arnesson.[5] Reidar var fra Viken, men hadde oppholdt seg lenge i utlandet. Nikolas var tidligere hærfører for flokken til Magnus Erlingsson[6] og på dette tidspunktet biskop av Oslo. Erkebiskop Eirik av Nidaros og Sigurd Jarlsson (sønn av Erling Skakke og halvbror av Magnus Erlingsson) var også med på å starte baglerpartiet. De fikk med seg mange menn, hovedsakelig vikværinger. Som kongsemne valgte de unggutten Inge Magnusson, en angivelig sønn av Magnus Erlingsson.[7] Navnet bagler (av bagall «bispestav») fikk de trolig på grunn av de to biskopene Nikolas og Eirik.

Baglerne og kirken[rediger | rediger kilde]

Øystein Erlendsson var en av Sverres fremste kirkelige motstandere

Baglerne var åpenbart nært forbundet med kirken, og deres aktive periode sammenfalt nesten nøyaktig med pavetiden til Innocens III (1198-1216). Biskop Nikolas og erkebiskop Eirik var blant de mest sentrale personene både innenfor baglerpartiet og i motstanden mot Sverre. Enkelt forklart bunnet konflikten i at Sverre ønsket at kirken skulle stå delt under biskopenes og kongens ledelse, mens biskopene ønsket at kirken skulle være en selvstendig organisasjon og samfunnsmakt på linje med kongemakten.[8] De norske biskopene fikk sterkt støtte fra pave Innocens III, som lyste Sverre i bann etter et klagebrev fra Eirik.[9] På dødsleiet rådet imidlertid Sverre sønnen Håkon Sverresson til å forlike seg med kirken, noe han gjorde. Det var dette som gjorde at baglerne kunne akseptere Håkon Sverresson som konge. Det samme gjaldt Håkons sønn Håkon Håkonsson.[10]

Den historiske bakgrunnen for Kirkens engasjement, skriver seg fra hendelsene i Europa under investiturstriden mellom pave og keiser. Gjennom middelalderen hadde konger en rekke steder lagt seg opp i bispe- og pavevalgene og den tyske keiseren hadde flere ganger nominert sine pavekandidater, under henvisning til en urkirkelig doktrine om at paven skulle velges av «Romas befolkning og geistlige».[11] En situasjon med to rivaliserende motpaver i 1059 førte året etter til at pave Nikolas II erklærte at pavevalg skulle foretas av Kardinalkollegiet. Pavedømmet dannet en høyere domsmyndighet og posisjonerte seg i 1075 under den senere paven, Gregor VII, med 27 teser (Dictatus Papae) som den verdslige makts overordnede, slik himmelens makt stod over jordens. Pave Gregors påfølgende edikt som bannlyste alle verdslige herskere som la seg opp i pave- og bispevalg, førte til åpen strid med keiser Henrik IV fram til et kompromiss ble inngått i 1122. Men Gregors teser om Kirkens absolutte overhøyhet over den verdslige makt levde videre internt i Kirken blant de såkalte «gregorianerne».

Maktkampen mellom Sverre og kirken ble tydeligere og mer uforsonlig fra 1188, da erkebiskop Øystein Erlendsson døde og hans favoritt, stavangerbispen Eirik Ivarsson, ble utnevnt til erkebiskop. Biskop Eirik var skolert ved det gregorianske Sankt Victor-klosteret utenfor Paris, bare få år etter at klosterets grunnlegger døde. Klosteret hadde stått midt oppe i den opprivende investiturstriden, og Eiriks gregorianske forbilde Sankt Victor formulerte maktgrunnlaget mellom kirke og konge slik:

Så meget mer opphøyet som det åndelige liv er enn legemets liv, så meget høyere rager den geistlige makt opp over den verdslige i verdighet og ære. For den geistlige makt har å innsette den verdslige makt, for at den kan være, og å dømme den, om den ikke er god. Men den er selv innsatt av Gud, og om den viker av fra den riktige vei, kan den dømmes av Gud alene.[12]

I sin første preken som erkebiskop i Nidaros gikk Eirik Ivarsson til angrep på birkebeinerne og henviste til at Sverre ikke var ektefødt i hellig ekteskap. Eirik gikk straks i gang med å gjennomføre det etterhvert vanlige stridsrepertoaret i de europeiske konfliktene med kongemakten: økte kirkebøter, egen utnevning av biskoper, eget hærfølge, direkte kirkelig makt over alle kapell og stormannskirker. Da Stavanger-bispens etterfølger skulle utnevnes, viste kong Sverre til den gamle kirkelige doktrinen om at «folket og Kirken» skulle utnevne bispene, med kongen som folkets representant, slik situasjonen var før investiturstriden. Til grunn for konflikten lå altså spørsmålet om kirkens embedsutnevnelser og dessuten dens domsmakt i egne indre anliggender. Som makt bak sine krav nektet erkebiskop Eirik å krone Sverre til konge i 1188, og striden endte med at erkebiskopens kandidat ble utnevnt i Stavanger.[13]

Konflikten mellom kirke og kongsmakt føyer seg inn i en rekke tilsvarende strider som pågikk Europa, under pave Innocens. I Tyskland tok han aktivt parti i kongevalgene, avsatte en konge, og erklærte både England, Frankrike, Aragon, Sicilia, Bulgaria og Danmark under interdikt - en direkte pavelig maktdemonstrasjon hvor Kirken nektet å utføre nattverd og andre hellige handlinger inntil de verdslige fyrstene bøyde seg.[14]. Kampen var særlig intens i Danmark, hvor nesten kontinuerlig arvefølgestrid og borgerkriger tidvis ble avgjort ved at kirken aktivt valgte side i stridighetene. Fra ca. 1050 til 1250 lå kongen i latent strid med den stedlige kirkeadministrasjon, hvor straffesystem, kirkeskatt (Peterspænge) og lokalt presteunderhold var viktige stridstema.[15]

Under striden mellom baglere og birkebeinere i Norge pågikk en like hard strid i Danmark hvor paven tok aktivt parti. Kongeættlingen Valdemar var ikke bare prestevigslet og biskop, men regjerte som geistlig hersker over Slesvig og gjorde i 1192 krav på den danske tronen. Etter militært nederlag truet pave Innocens med å sette Danmark under interdikt dersom ikke biskop Valdemar fikk tilbake sine besittelser i Slesvig. På 1200-tallet ble striden ytterligere tilspisset, da de danske biskopene vedtok den såkalte Vejlekonstitutionen som truet kongen med å nekte geistlige tjenester og handlinger, etterfulgt av flere tilfeller hvor erkebiskopen nektet å krone danske konger.[16] Det var et ekko av det tolvte Laterankonsilet i 1215, hvor 1500 kirkelige ledere støttet opp om pavens sterkt gregorianske offensiv.

Slag mellom baglerne og kong Sverre[rediger | rediger kilde]

Det første slaget mellom baglerne og birkebeinerne stod ved kysten av Ranrike (dagens Bohuslän), like etter at baglerne hadde vendt tilbake til Norge etter stiftelsen i 1196. I følge Sverres saga hadde baglerne fem langskip og 120 småskip, mens birkebeinerne hadde 30 mindre skip. Sverre lot reise en valslynge for å kaste stein på baglernes skip og ødelegge dem. Da mørket falt på, kom baglerne opp på land med 120 mann, ødela valslyngen og fikk drept 20 mann. Birkebeinerne flyktet, og Sverre gav sin eldste sønn Sigurd Lavard skylden for nederlaget.[17]

Året etter, i 1197, stod et nytt slag mellom de to fraksjonene, denne gangen utenfor Oslo. Denne gangen seiret birkebeinerne. Tapene var store på begge sider, men størst hos baglerne. Baglernes høvdinger kom seg uskadd unna.[18] Etter slaget flyktet baglerne til Trondheim og inntok borgen der, Sverresborg. Her røvet de alt godset de kunne finne, brente flere hus og kastet en død birkebeiner i en brønn. Denne birkebeineren kan muligens være mannen arkeologer fant under utgravninger i 2014.[19]

Slottsfjellet i Tønsberg, med ruinene av Tunsberghus festning og Mikaelskirken

Den siste kampen mellom kong Sverre og baglerne stod om Berget, eller Tunsberghus (nå Slottsfjellet) i Tønsberg. Sverre og birkebeinerne beleiret festningen, men mens Sverre oppholdt seg der i julen 1201, ble han syk.[20] Han døde av sykdommen i Bergen i mars 1202.[21]

Baglernes forlik med Håkon Sverresson[rediger | rediger kilde]

Etter Sverres død tok birkebeinerne hans utenomekteskapelige sønn Håkon Sverresson til konge.[22] Våren 1202 ble Håkon tatt til konge over hele landet på Øreting.[23] Samme sommer kom bagler-biskopene hjem til Norge etter å ha vært en stund i Danmark. Nikolas, Eirik og tre andre biskoper – Martein av Bergen, Njål av Stavanger og Ivar av Hamar – hadde alle vært med i baglerhæren. Nå forlikte de seg med Håkon Sverresson. Kort tid etter døde også baglerkongen Inge Magnusson, og baglerflokken ble spredt over hele Østlandet.[24]

Erling Steinvegg blir baglerkonge[rediger | rediger kilde]

Ruin av Olavskirken i Tønsberg, der Erling Steinvegg ble begravet.

I januar 1204 døde Håkon Sverresson plutselig.[25] Det gikk rykter om, og sagaforfatteren lar det skinne gjennom at han også tror, at Håkon ble forgiftet av sin stemor, Sverres enke Margareta Eriksdotter.[26] Noen dager etter Håkons død tok birkebeinerne Håkons nevø Guttorm Sigurdsson, sønn av Sverres eldste sønn Sigurd Lavard, til konge. Guttorm var bare fire år gammel, så birkebeinerhøvdingen Håkon Galen, som var en erfaren hærfører, skulle styre riket på Guttorms vegne.[27]

Baglerne gjenreiste nå flokken, denne gangen med Erling Steinvegg som kongsemne. Erling påstod, som den forrige baglerkongen Inge, at han var sønn av Magnus Erlingsson. Mange menn som tidligere hadde vært med baglerhæren, kom tilbake nå som flokken hadde en ny leder. Nikolas Arnesson var derimot ikke fornøyd. Han mente at Erling skulle bære jernbyrd for å bevise farsætten sin. Nikolas krevde også at danekongen Valdemar, som baglerne hadde et nært samarbeid med, skulle komme og bevitne jernbyrden.[28]

Det viste seg at Nikolas hadde en baktanke med sine krav til Erling. Nikolas ønsket at nevøen Filippus Simonsson skulle bli baglernes konge. Mens Erling Steinvegg var i Tønsberg og ventet på at Valdemar skulle komme, dro Nikolas til Danmark for å snakke med Valdemar. Nikolas overtalte Valdemar til å gjøre Filippus til baglerkonge, men Valdemar ville bare gjøre det dersom baglerne selv ønsket det.

Nikolas' begrunnelse for å foreslå nevøen som konge, var at han selv var av kongelig slekt. Nikolas og hans søster Margret, mor til Filippus, var barn av Ingrid Ragnvaldsdatter, mor til kong Inge Krokrygg. Nikolas og Filippus var dermed henholdsvis halvbror og nevø av en tidligere norsk konge. Ingrid selv var dessuten datter av den svenske kongen Ragnvald Knaphövde.

Da Valdemar kom til Norge sommeren 1204, og foreslo Filippus som baglernes konge, møtte han motstand. Bøndene ønsket å tjene en kongssønn, noe de mente Erling Steinvegg var. Nikolas måtte gi seg på sitt ønske om Filippus som konge. Han og Erling avtalte isteden at dersom Erling skulle bli konge, skulle Filippus bli jarl, men at danekongen ville drepe Erling dersom han ikke klarte jernbyrden.

Erling kom uskadd fra jernbyrden, og baglerne holdt Haugating dagen etter, der Erling og Filippus fikk titlene sine. Senere den sommeren holdt de Borgarting og gjentok prosedyren der.[29] Ifølge danske annaler avla både Erling og Filippus lensed til danske kong Valdemar under dette besøket. Det betyr at de inngikk et løfte om å tjene Valdemar, slik at Erling og Filippus var henholdsvis konge og jarl underordnet den danske kongen. Dette var trolig en del av Valdemars strategi for å gjenvinne det gamle danske herredømmet over Viken.[30]

Slag mellom baglerne og Inge Bårdsson[rediger | rediger kilde]

Birkebeinernes barnekonge Guttorm døde allerede sommeren 1204.[31] Birkebeinerne tok da Inge Bårdsson, dattersønn av kong Sigurd Munn, til konge.[32] Baglerne dro samme sommer fra Tønsberg til Bergen, hvor de forsøkte å innta byen. De ble i området hele høsten, men greide ikke å erobre Sverresborg. Etter råd fra Nikolas dro de tilbake til Viken for å være der om vinteren.[33]

I 1205 kom birkebeinerne til Viken mens baglerne var i Danmark. Der holdt birkebeinerne Haugating og kongehylling av Inge. Baglerne fikk høre dette, og reiste tilbake til Norge. De reiste først til Borg og deretter til Trondheim og holdt Øreting, hvor de foretok en ny kongehylling av Erling. Sagaforfatteren understreker at det kom få folk. Baglerne hadde neppe noen særlig støtte i Trøndelag, som var birkebeinernes hovedområde. Både baglerne og birkebeinere dro snart tilbake til sine respektive områder.

I 1206 inntok baglerne Trondheim. De kom overraskende på birkebeinerne om natten, og kong Inge, som lå og sov, måtte rømme i bare undertøyet. 90 birkebeinere ble drept.[34]

Filippus Simonsson blir baglerkonge[rediger | rediger kilde]

I 1207 døde baglerkongen Erling Steinvegg. Filippus Simonsson overtok styringen over hæren, og baglerne holdt råd angående hvem de skulle ta til konge. Erling etterlot seg to mindreårige sønner, Magnus på åtte og Sigurd på fire år. Ved kongevalget i 1204 hadde bøndene ønsket seg en kongssønn, men denne gangen var det omvendt: Høvdingene ville ha en av Erlings sønner til konge, men bøndene ville ha Filippus, siden han var en erfaren kriger. Igjen fikk bøndene bestemme, og Filippus ble baglernes konge.[35]

Brev fra baglerkongen Filippus, det eldste bevarte kongebrevet i Norge

Det eldste bevarte norskspråklige brevet man kjenner er et brev fra kong Filippus Simonsson ca. 1207–1217. Det er skrevet på pergament og er ikke datert. Brevet er et vernebrev[36] som handler om at kong Inge (enten baglerkongen Inge eller Inge Krokrygg) hadde gitt munkeneHovedøya kloster en del av gården Asper i Follo. I brevet skriver Filippus at folket i Mossedal i Østfold ikke må frata munkene gården, og truer med strenge straffer til dem som skader munkene.[37]

Samme sommer som Erling Steinvegg døde, var birkebeinerne i Bergen. Da høvdingene reiste derfra, var det meningen at en sysselmann skulle sitte der med 200 mann. En så stor styrke ble ikke ansett som nødvendig, og sysselmannen fikk bare 100 mann.[38] Avgjørelsen skulle vise seg å være en tabbe, for baglerne kom til Bergen og inntok borgen der. De stjal verdisaker og satte fyr på borgen.[39]

Etter herjingene i Bergen reiste baglerne nordover, og valgte Filippus til konge på Øretinget.[40]

Den samme høsten kom det til flere spredte kamphandlinger på Østlandet. Nikolas Arnesson sendte deretter brev til kong Inge, hvor han bad om at baglerne og birkebeinerne skulle forlikes.[41]

Forlik mellom baglere og birkebeinere[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Kvitsøyforliket

Nikolas og erkebiskop Tore (som var ny erkebiskop etter Eiriks død) avtalte at de ville sette inn alt på å få en avtale mellom baglerne og birkebeinerne. Nikolas fikk overtalt Sverres datter Kristina Sverresdatter, halvsøster av den avdøde kong Håkon Sverresson, til å gå med på å forlove seg med Filippus.[42] Slike arrangerte ekteskap for å forene stridende parter eller ætter var svært vanlig i middelalderen. Dersom man ikke kunne slå motstanderen, kunne ofte samarbeid være å foretrekke. Når to personer giftet seg, ble familiene deres måger og var dermed moralsk forpliktet til å støtte hverandre.[43]

Høsten 1208 møttes baglerne og birkebeinere på Kvitsøy i Rogaland. Erkebiskop Tore talte på Inges og birkebeinernes vegne, og biskop Nikolas på Filippus' og baglernes. Det ble bestemt at Filippus skulle ha Opplandene og Viken fra Rygjarbit til Svinesund, det vil si omtrent det som allerede var baglernes kjerneområder, og Kristina. Han måtte slutte å kalle seg konge og ble underordnet kong Inge. Baglerne og vikværingene fortsatte imidlertid å kalle Filippus konge slik som før.[44]

Baglerne legger ned flokken[rediger | rediger kilde]

Kong Inge døde i 1217,[45] og birkebeinerne tok Håkon Sverressons sønn Håkon Håkonsson, da 13 år gammel, til konge.[46] Samme år døde også Filippus Simonsson i Tønsberg. Baglerne stod nå uten konge, og var på jakt etter en ny, fortrinnsvis Erling Steinveggs sønn Sigurd, som muligens oppholdt seg i Danmark.

Etter Filippus død handlet Håkon Håkonsson og hans jarl, Skule Bårdsson, raskt for å hindre at baglerne skulle finne seg en ny konge og bli sterke igjen. Baglerne og birkebeinerne møttes på Nøtterøy. Her ble det satt grid (våpenhvile, nådetilsagn) mellom partene.

Håkon og Skule tilbød baglerne å bli håndgangne menn hos birkebeinerne, men tilbudet ble avslått. Et langvarig fiendskap hadde fjernet all tillit. Partene ble likevel enige om at baglerne den følgende vinteren skulle beholde de syslene som Filippus hadde hatt. Freden skulle sluttes året etter. Deretter ble Håkon Håkonsson tatt til konge også i Viken, først på Haugating og deretter på Borgarting.[47]

Ruinene av Hallvardskirken, der slittungene oppholdt seg da birkebeinerne kom til Oslo

En ny opprørsgruppe, slittungene, var i Oslo våren 1218. De forskanset seg i tårnet på Hallvardskirken. Birkebeinerne forsøkte å ta dem, men de fleste av dem rømte innover i landet. Baglerne var i byen samtidig med slittungenes herjinger. De ville ikke slå seg sammen med slittungene, men hadde heller ikke gått over til birkebeinerne. Da kong Håkon møtte baglerne, tilbød de seg å bli hans menn og la ned baglerflokken.[48] Dette ble slutten på baglerne.

Noen av baglerne, deriblant Gudolf av Blakstad, var likevel ikke fornøyde med vilkårene Håkon ga. Disse restene av baglerpartiet ble grunnlaget for opprørsgruppen ribbungene, med kongsemnet Sigurd Ribbung som leder. Sigurd hevdet å være sønn av Erling Steinvegg.[49] Biskop Nikolas ble heller aldri trofast mot birkebeinerne og Håkon, og han ble også mistenkt for å støtte ribbungene fremfor Håkon.[50]

Baglernes plass i historien[rediger | rediger kilde]

Selv om birkebeinerne egentlig aldri vant noen avgjørende slag over baglerne, er det birkebeinernes konger som er blitt stående som vinnerne og som de offisielle norske kongene. Baglerkongene regnes som tronpretendenter i lister over Norges konger. I Kongehusets oversikt over den norske kongerekken er ikke baglerkongene tatt med overhodet.[51] Selv om birkebeinerkongene i ettertiden er blitt ansett som de «ekte» norske kongene, er det viktig å være klar over at motstanden mot kong Sverre og birkebeinerne ikke var opprør mot en etablert og allment anerkjent regjeringsmakt. Kampene mellom baglerne og birkebeinerne var en kontinuerlig maktkamp om kongedømmet og om styringen av viktige institusjoner, embeder og eiendommer, der partene ofte var likeverdige.[52]

Både baglernes og birkebeinernes konger hadde sine hovedområder – birkebeinerne i Trøndelag og baglerne i Viken. Likevel hendte det, som med Håkon Sverresson og til slutt Håkon Håkonsson, at en birkebeinerkonge ble konge over hele landet. Ifølge historikeren Claus Krag var det ikke mulig i samtiden at en baglerkonge kunne bli konge over hele landet. Vilkårene for enekongedømme var rett og slett at birkebeinerkongen også ble akseptert av baglerne.[53] Som nevnt under avsnittet om baglerne og kirken, var det forlik med biskopene som var avgjørende for hvorvidt baglerne ville akseptere birkebeinernes konge eller ikke. Både Håkon Sverresson og Håkon Håkonsson sluttet fred med kirken og ble dermed akseptert som konger også av baglerne, mens hverken Sverre eller Inge Bårdsson gjorde noen slike forsøk, og forble derfor «bare» birkebeinerkonger.

Et selvstendig baglerrike?[rediger | rediger kilde]

Baglernes kamper kan også settes i et geografisk perspektiv. Etter at kong Sverre vant over Magnus Erlingsson i 1184, dannet det seg et trøndersk-vestlandsk birkebeinerrike. Dermed ble Viken sentrum for motstanden mot Sverre. Ifølge Knut Helle kan motstanden i Viken under borgerkrigstiden betraktes som en viksk statsdannelse,[54] altså tegn på at Viken kunne ha utviklet seg til et eget rike utenfor Norge. Da baglerne ble etablert, var det altså i Viken de kunne vente seg støtte i kampen mot Sverre og birkebeinerne. Flere av de fremste baglerne var blant vestlendingene som hadde støttet kong Magnus Erlingsson, men også mange var vikværinger. Sverres siste regjeringsår dreide seg i hovedsak om å knekke motstanden i Viken for å kunne legge under seg hele Norge, men han greide altså aldri å vinne noen avgjørende seier over vikværingene og baglerne.[55] Under Filippus Simonsson regjerte baglerne alene over Viken, og førte også sin egen utenrikspolitikk.[56]

Kjente baglere[rediger | rediger kilde]

Baglerkongene[rediger | rediger kilde]
Baglerhøvdinger[rediger | rediger kilde]

Andre grupper som kjempet mot birkebeinerne[rediger | rediger kilde]

  • Lendmannspartiet var et parti etter 1150 og en av lederne var Erling Skakke.
  • Heklunger er en gruppe som er nevnt i 1183.
  • Kuvlungene var et parti dannet i 1184 som hadde Jon Kuvlung som høvding. Jon hadde vært munk på Hovedøya, og navnet kuvlung som birkebeinerne brukte om flokken, var et spottenavn som henviste til munkehetten (norrønt: kufl som betyr munkehette). Kuvlungene ble slått av kong Sverre i Bergen i 1188 der Jon Kuvlung falt.
  • Breiskjeggflokken kjent fra 11901191, ledet av Torleiv Breiskjegg.
  • Øyskjeggflokken (norrønt: eyskeggjar) stiftet 1193 og ble rekruttert blant den norrøne befolkninga på de skotske øyer. Øyskjeggflokken ble slått av kong Sverre i 1194.
  • Slittungene en flokk av fattigfolk ledet av presten Bene fra rundt 1216 til 1220 da de slo seg i lag med ribbungene.
  • Ribbungene (norrønt: røver) var en opprørsflokk stiftet av tidligere medlemmer av baglerne i 1219 og hadde inntil 1227 stor innflytelse på Østlandet.
  • Vårbelg eller varbelg var de som kjempet under Hertug Skule mot Håkon Håkonsson i 1239 og 1240, og var hovedsakelig fra Østlandet. I 1189 og 1190 ble navnet vårbelg brukt om en flokk som gjorde opprør mot kong Sverre. Vårbelg (norrønt: várbelgir) betyr vårskinn som er et skinn av dårlig kvalitet som igjen viser til fattigfolk.

Moderne bruk av navnet[rediger | rediger kilde]

Som en parallell til Birkebeinerrennet, avholdes også Baglerrennet, som går fra Eidsberg til Askim i Østfold.[57]

Baglerne på film[rediger | rediger kilde]

Den norske filmen Birkebeinerne, som hadde premiere 12. februar 2016, handler om birkebeinernes ferd over fjellet med kongssønnen Håkon Håkonsson. Her opptrer også baglerne, som birkebeinerne flykter fra. I filmen fremstilles imidlertid baglerne som dansker, det kan i hvert fall misforstås. I begynnelsen av filmen blir baglerne omtalt som fiender av kong Sverre som er ute etter å styrte ham med hjelp av danskene. Baglerne fikk tidvis støtte fra Danmark (akkurat som birkebeinerne fikk støtte fra Sverige). Baglerne bestod av norske stormenn, akkurat som birkebeinerne.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Torbjørn Låg, Agders historie 800-1350, Kristiansand 1999, side 335-336.
  2. ^ Jon Vidar Sigurdsson (1999): s. 122-123
  3. ^ Helle, Knut (1974): s. 15-16
  4. ^ Finnur Jónsson (1923): Den oldnorske og oldislandske litteraturs historie
  5. ^ Sverres saga, kap. 129
  6. ^ Sverres saga, kap. 44
  7. ^ Sverres saga, kap. 129
  8. ^ Moseng m.fl. (2007): s. 136
  9. ^ Krag (2000): s. 124-125
  10. ^ Jon Vidar Sigurdsson (1999): s. 124
  11. ^ Norman Davies, Europe - A History, Pimlico, London 1997, side 336.
  12. ^ Karsten Alnæs, Historien om Norge, 1998, s. 285.
  13. ^ Karsten Alnæs, Historien om Norge, 1998, s. 285-286.
  14. ^ Norman Davies, Europe - A History, Pimlico, London 1997, side 360.
  15. ^ Benito Scocozza og Grethe Jensen, Danmarks historie, 2004, utg. 2005, s. 54-76
  16. ^ Benito Scocozza og Grethe Jensen, Danmarks historie, 2004, utg. 2005, s. 74-76
  17. ^ Sverres saga, kap. 130
  18. ^ Sverres saga, kap. 134-136
  19. ^ Avner, Terje (17. oktober 2014). «Lette i brønn, tror de fant birkebeiner fra 1197». Aftenposten. Besøkt 26. august 2016. 
  20. ^ Sverres saga, kap. 179-180
  21. ^ Sverres saga, kap. 181
  22. ^ Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 1
  23. ^ Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 2
  24. ^ Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 3
  25. ^ Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 6
  26. ^ Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 10
  27. ^ Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 7
  28. ^ Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 8
  29. ^ Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 9
  30. ^ Helle (1974): s. 95-96
  31. ^ Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 10
  32. ^ Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 12
  33. ^ Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 13
  34. ^ Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 21
  35. ^ Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 26
  36. ^ Et skriv som gir mottaker ekstra kongelig beskyttelse, i Norge i høymiddelalderen først og fremst brukt for å sikre kirkelige institusjoners eiendomsrett. Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004):«Beskjermelsesbrev»
  37. ^ «Kong Filippus Simonssons vernebrev for Hovedøya kloster ca. 1207–1217». Arkivverket. Besøkt 26. august 2016. 
  38. ^ Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 29
  39. ^ Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 30
  40. ^ Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 33
  41. ^ Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 34
  42. ^ Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 35
  43. ^ Jon Vidar Sigurdsson (2008): s. 100
  44. ^ Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 35
  45. ^ Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 47, Håkon Håkonssons saga, s. 33
  46. ^ Håkon Håkonssons saga, s. 39
  47. ^ Håkon Håkonssons saga, s. 47-49
  48. ^ Håkon Håkonssons saga, s. 62-63
  49. ^ Håkon Håkonssons saga, s. 69-70
  50. ^ Håkon Håkonssons saga, s. 126, 140
  51. ^ «Den norske kongerekken», fra nettstedet kongehuset.no
  52. ^ Moseng m.fl. (2007): s. 133-134
  53. ^ Krag (2000): s. 127
  54. ^ Helle (1974): s. 90
  55. ^ Helle (1974): s. 92-93
  56. ^ Helle (1974). s. 97-98
  57. ^ «Baglerrennet». Askim IF. Besøkt 26. august 2016. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Helle, Knut, Norge blir en stat. 1130-1319. Universitetsforlaget, Bergen 1974
  • Finnur Jónsson, Den oldnorske og oldislandske litteraturs historie, Andet bind, København 1923
  • Håkons, Guttorms og Inges saga. I: Norges Kongesagaer, 1914-utgaven, oversatt av Gustav Storm og Alexander Bugge. I. M. Stenersens forlag, Kristiania 1914
  • Jón Viðar Sigurðsson, Norsk historie 800-1300. Det norske samlaget, Oslo 1999
  • Jón Viðar Sigurðsson, Det norrøne samfunnet. Pax forlag, Oslo 2008
  • Krag, Claus, Norges historie fram til 1319, Universitetsforlaget, Oslo 2000
  • Moseng, Opsahl, Pettersen & Sandmo, Norsk historie 750-1537. Universitetsforlaget, Oslo 2007
  • Sturla Þórðarson, Håkon Håkonssons saga, oversatt av Anne Holtsmark. Aschehoug, Oslo 2008
  • Sverres saga. I: Norges Kongesagaer, 1914-utgaven, oversatt av Gustav Storm og Alexander Bugge. I. M. Stenersens forlag, Kristiania 1914

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]