Baglerne

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Baglerne (fra norrønt: bagall, fra kirkelatinens baculum, som betyr bispestav) var et parti som kjempet mot Kong Sverre og birkebeinerne under borgerkrigstiden i Norge. Baglerne hadde mest støtte i Viken og på Opplandene. Partiet ble startet under kong Sverres regjeringstid, men fortsatte å eksistere frem til 1218, da de la ned flokken og gikk over til Sverres sønnesønn Håkon Håkonsson. Kildene til historiene om baglerne er hovedsakelig de tre sagaene «Sverres saga», «Baglersagaene» («Håkons, Guttorms og Inges saga») og «Håkon Håkonssons saga».

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Da kong Sverre kom til Norge i 1177, var Magnus Erlingsson norsk konge. Magnus og hans far, Erling Skakke, var etter slaget på Re de ubestridte herskerne i landet med sitt lendmannsparti. Dette overtaket var imidlertid over da Sverre tok opp kampen om tronen som høvding for birkebeinerne. Nå startet en kamp mellom Sverre og birkebeinerne, mot Magnus' og Erlings lendmannsparti. Lendmannspartiet skulle bli forløperen til baglerpartiet, etter at Sverre og birkebeinerne hadde felt både Erling (1179) og Magnus (1184).

Stiftelsen[rediger | rediger kilde]

Baglerne ble stiftet i Skåne i samtidens Danmark (nå Sverige) i 1196 av motstandere av kong Sverre og tidligere tilhengere av kong Magnus Erlingsson. De viktigste initiativtakerne var Reidar Sendemann og Nikolas Arnesson.[1] Reidar var fra Viken, men hadde oppholdt seg lenge i utlandet. Nikolas var tidligere hærfører for flokken til Magnus Erlingsson,[2] og på dette tidspunktet biskop av Oslo. Erkebiskop Eirik av Nidaros og Sigurd Jarlsson (sønn av Erling Skakke og halvbror av Magnus Erlingsson) var også med på å starte baglerpartiet. De fikk med seg mange menn, hovedsakelig av vikværinger. Som kongsemne valgte de unggutten Inge Magnusson, en angivelig sønn av Magnus Erlingsson.[3] Navnet bagler, «bispestav», ble trolig valgt på grunn av de to biskopene Nikolas og Eirik.

Kamper mellom baglerne og kong Sverre[rediger | rediger kilde]

Det første slaget mellom baglerne og birkebeinerne stor ved kysten av Ranrike, like etter at baglerne hadde vendt tilbake til Norge etter stiftelsen. Baglerne hadde fem langskip og 120 småskip, mens birkebeinerne hadde 30 mindre skip. Sverre lot reise en valslynge for å kaste stein på baglernes skip og ødelegge dem. Da mørket falt på, kom baglerne opp på land med 120 mann, ødela valslyngen og fikk drept 20 mann. Birkebeinerne flyktet, og Sverre gav sin eldste sønn Sigurd Lavard skylden for nederlaget.[4]

Året etter, 1197, ble det et nytt slag mellom de to fraksjonene, denne gangen utenfor Oslo. Nå ble det birkebeinerne som fikk seier. Det ble stort mannefall hos begge grupper, men mest hos baglerne. Høvdingene deres kom seg imidlertid uskadd unna.[5] Etter slaget flyktet baglerne til Trondheim og inntok borgen der, Sverresborg. Her røvet de alt godset de kunne finne, brente flere hus, og kastet en død birkebeiner i en brønn. Denne birkebeineren kan muligens være mannen arkeologer fant under utgravninger i 2014.[6]

Slottsfjellet 1953, med ruiner etter Tunsberghus festning, Mikaelskirken og Slottsfjellsmuseets første bygninger.

Den siste kampen mellom kong Sverre og baglerne stod om Berget, eller Tunsberghus (nå Slottsfjellet) i Tønsberg. Sverre og birkebeinerne beleiret festningen, men mens Sverre oppholdt seg der i julen 1201, ble han syk.[7] Han døde av sykdommen i Bergen i mars 1202.[8]

Baglerne forliker seg med Håkon Sverresson[rediger | rediger kilde]

Etter Sverres død tok birkebeinerne hans utenomekteskapelige sønn Håkon Sverresson til konge.[9] Våren 1202 ble Håkon tatt til konge over hele landet på Øreting.[10] Samme sommer kom bagler-biskopene hjem til Norge etter å ha vært en stund i Danmark. Både Nikolas, Eirik og tre andre biskoper - Martein av Bergen, Njål av Stavanger og Ivar av Hamar - hadde alle vært med i baglerhæren. Nå forlikte de seg med Håkon Sverresson. Kort tid etter døde også baglerkongen Inge Magnusson, og baglerflokken ble spredt over hele Østlandet.[11]

Erling Steinvegg blir baglerkonge[rediger | rediger kilde]

I januar 1204 døde Håkon Sverresson plutselig.[12] Det gikk rykter om, og sagaforfatteren lar det skinne gjennom at han også tror, at Håkon ble forgiftet av sin stemor, Sverres enke Margareta Eriksdotter.[13] Noen dager etter Håkons død tok birkebeinerne Håkons nevø Guttorm Sigurdsson, sønn av Sverres eldste sønn Sigurd Lavard, til konge. Guttorm var bare fire år gammel, så birkebeinerhøvdingen Håkon Galen, som var en erfaren hærfører, skulle ha styre riket på Guttorms vegne.[14]

Baglerne gjenreiste nå flokken, denne gangen med Erling Steinvegg som konge. Erling påstod, som den forrige baglerkongen Inge, at han var sønn av Magnus Erlingsson. Mange menn som tidligere hadde vært med baglerhæren, kom tilbake nå som flokken hadde en ny leder. Nikolas Arnesson var derimot ikke fornøyd. Han mente at Erling skulle bære jernbyrd for å bevise farsætten sin. Nikolas krevde også at danekongen Valdemar, som baglerne hadde et nært samarbeid med, skulle komme og bevitne jernbyrden.[15] Det viste seg at Nikolas hadde en baktanke med dette. Han ønsket at nevøen Filippus Simonsson skulle bli baglernes konge, og mens Erling Steinvegg var i Tønsberg og ventet på at Valdemar skulle komme, dro Nikolas til Danmark alene for å snakke med Valdemar. Til slutt fikk Nikolas overtalt Valdemar til å gjøre Filippus til baglerkonge, men Valdemar ville bare gjøre det dersom baglerne selv ønsket det. Det var ikke helt søkt av Nikolas å foreslå nevøen som konge. Nikolas var nemlig selv av kongelig slekt. Nikolas og hans søster Margret, mor til Filippus, var barn av Ingrid Ragnvaldsdatter, mor til kong Inge Krokrygg. Nikolas og Filippus var dermed henholdsvis halvbror og nevø av en tidligere norsk konge. Ingrid selv var dessuten datter av den svenske kongen Ragnvald Knaphövde.

Da Valdemar kom til Norge sommeren 1204 og bar frem saken om kongsnavn for Filippus for baglerne, gikk det likevel ikke slik Nikolas hadde tenkt. Bøndene ønsket å tjene en kongssønn, noe de mente Erling Steinvegg var. Nikolas skjønte at han måtte gi opp ønsket om at nevøen skulle bli konge hvis han skulle få med seg bøndene og gjenreise flokken. Han og Erling avtalte derfor at dersom Erling skulle bli konge, skulle Filippus bli jarl, men at danekongen ville drepe Erling dersom han ikke klarte jernbyrden. Erling kom imidlertid uskadd fra jernbyrden, og baglerne holdt haugating dagen etter, der Erling og Filippus fikk titlene sine. Senere den sommeren holdt de borgarting og gjentok prosedyren der.[16]

Kamper mellom baglerne og Inge Bårdsson[rediger | rediger kilde]

Birkebeinernes barnekonge Guttorm døde allerede sommeren 1204.[17] Birkebeinerne tok nå Inge Bårdsson, dattersønn av kong Sigurd Munn, til konge.[18] Baglerne dro samme sommer fra Tønsberg til Bergen, hvor de forsøkte å innta byen. De ble i området hele høsten, men greide ikke vinne borgen, og på Nikolas' råd dro de tilbake til Viken for å være der om vinteren.[19] I 1205 kom birkebeinerne til Viken mens baglerne var i Danmark. Der holdt birkebeinerne haugating og kongehylling av Inge. Baglerne fikk høre dette, og reiste tilbake til Norge. De reiste først til Borg og deretter til Trondheim og holdt øreting, hvor de foretok en ny kongehylling av Erling. Sagaforfatteren understreker at det kom få folk. Baglerne hadde neppe noen særlig støtte i Trøndelag, birkebeinernes hovedområde. Både baglerne og birkebeinere dro snart tilbake til sine respektive områder. I 1206 inntok baglerne Trondheim. De kom overraskende på birkebeinerne om natten, og kong Inge, som lå og sov, måtte rømme i bare undertøyet. 90 birkebeinere ble drept.[20]

Filippus Simonsson blir baglerkonge[rediger | rediger kilde]

I 1207 døde Erling Steinvegg, og «stillingen» som baglerkonge var igjen ledig. Filippus overtok styringen over hæren, og baglerne holdt råd angående hvem de skulle ta til konge. Erling etterlot seg to mindreårige sønner, Magnus på åtte og Sigurd på fire år. Ved forrige kongevalg hadde bøndene ønsket seg en kongssønn, men denne gangen var det omvendt: Høvdingene ville ha en av Erlings sønner til konge, men bøndene ville ha Filippus, siden han var en erfaren kriger. Igjen fikk bøndene bestemme, og Filippus ble baglernes konge.[21]

Brev fra baglerkongen Filippus, det eldste bevarte kongebrevet i Norge

Det eldste bevarte norskspråklige brevet vi kjenner til, ble skrevet at Filippus. Det er skrevet på pergament, og er ikke datert. Brevet er et vernebrev som handler om at kong Inge hadde gitt munkeneHovedøya kloster en del av gården Asper i Follo. I brevet skriver Filippus folket i Mossedal i Østfold ikke må frata munkene gården, og truer med strenge straffer til dem som skader munkene.[22]


Flere kamper mot birkebeinerne[rediger | rediger kilde]

Samme sommer var birkebeinerne i Bergen. Da høvdingene reiste derfra, var det meningen at en sysselmann skulle sitte der med 200 mann, men det ble ikke sett på som nødvendig, og han fikk bare 100.[23] Det skulle vise seg å være en tabbe, for baglerne kom til Bergen og inntok borgen der. De stjal verdisaker og satte fyr på borgen.[24] Senere reiste baglerne nordover og tok Filippus til konge på øreting.[25] Etter flere spredte kamphandlinger på Østlandet samme høst, sendte Nikolas Arnesson brev til kong Inge hvor han bad om at baglerne og birkebeinerne skulle forlikes.[26]

Forlik mellom baglere og birkebeinere[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Kvitsøyforliket

Nikolas og erkebiskop Tore (som var ny erkebiskop etter Eiriks død), avtalte at de ville sette inn alt på å få en avtale mellom baglerne og birkebeinerne. Nikolas fikk overtalt Sverres datter Kristina Sverresdatter, halvsøster av den avdøde kong Håkon Sverresson, til å gå med på å forlove seg med Filippus.[27] Slike arrangerte ekteskap for å forene stridende parter eller ætter var svært vanlig i middelalderen. Dersom man ikke kunne slå motstanderen, kunne ofte samarbeid være å foretrekke. Når to personer giftet seg, ble familiene deres måger, og var dermed moralsk forpliktet til å støtte hverandre.[28] Høsten 1208 møttes baglerne og birkebeinere på Kvitsøy i Rogaland. Erkebiskop Tore talte på Inges og birkebeinernes vegne, og biskop Nikolas på Filippus' og baglernes. Det ble bestemt at Filippus skulle ha Opplandene og Viken fra Rygjarbit til Svinesund, det vil si omtrent det som allerede var baglernes kjerneområder, og Kristina. Han måtte slutte å kalle seg konge og stå i et underordningsforhold til kong Inge. Baglerne og vikværingene fortsatte imidlertid å kalle Filippus konge slik som før.[29]

Baglerne legger ned flokken[rediger | rediger kilde]

Kong Inge døde i 1217,[30] og birkebeinerne tok Håkon Sverressons sønn Håkon Håkonsson, da 13 år gammel, til konge.[31] Samme år døde også Filippus Simonsson i Tønsberg. Baglerne stod nå uten konge, og var på jakt etter en ny, fortrinnsvis Erling Steinveggs sønn Sigurd, som muligens oppholdt seg i Danmark. Da Håkon Håkonsson og hans jarl, Inge Bårdssons halvbror Skule Bårdsson, fikk høre at Filippus var død, handlet de raskt. Motivasjonen var å hindre at baglerne fant seg en ny konge og at flokken deres skulle bli sterkere igjen. Baglerne og birkebeinerne møttes på Nøtterøy. Her ble det satt grid (våpenhvile, nådetilsagn) mellom partene. Håkon og Skule tilbød dem å bli håndgagne menn hos birkebeinerne, men på grunn av det langvarige fiendskapet mellom de to partene, tok ikke baglerne sjansen på det. De ble enige om at baglerne den følgende vinteren skulle fortsette å ha de syslene som Filippus hadde hatt, men at de skulle slutte fred året etter. Så ble Håkon Håkonsson tatt til konge også i Viken, først på haugating og deretter på borgarting.[32]

Ruinene av Hallvardskirken, der slittungene oppholdt seg da birkebeinerne kom til Oslo

En ny opprørsgruppe, slittungene, var i Oslo våren 1218. De forskanset seg i tårnet på Hallvardskirken. Birkebeinerne forsøkte å slå dem, men de fleste av dem rømte innover i landet. Baglerne var i byen samtidig med slittungenes herjinger. De ville ikke slå seg sammen med slittungene, men hadde heller ikke gått over til birkebeinerne. Da kong Håkon kom og møtte baglerne, tilbød de seg å bli Håkons menn, og la ned baglerflokken.[33] Dette ble slutten på baglerne. Noen av baglerne, deriblant Gudolf av Blakstad, var imidlertid ikke fornøyde med vilkårene Håkon gav. Disse restene av baglerpartiet ble grunnlaget for opprørsgruppen ribbungene, med kongsemnet Sigurd Ribbung, den påståtte sønnen av Erling Steinvegg.[34] Biskop Nikolas ble heller aldri trofast mot birkebeinerne og Håkon, og han ble også mistenkt for å støtte ribbungene fremfor Håkon.[35]

Baglerne og kirken[rediger | rediger kilde]

Baglerne var åpenbart nært forbundet med kirken. Biskop Nikolas og erkebiskop Eirik var blant de mest sentrale personene både innenfor baglerpartiet, og i motstanden mot Sverre. Enkelt forklart bunnet konflikten i at Sverre ønsket at kirken skulle være en nasjonal kirke under kongens ledelse, mens biskopene ønsket at kirken skulle være en selvstendig organisasjon og samfunnsmakt på linje med kongemakten.[36] De norske biskopene fikk støtte fra paven, hovedsakelig ved pave Innocens, som lyste Sverre i bann etter et klagebrev fra Eirik.[37] På dødsleiet rådet imidlertid Sverre sønnen Håkon til å forlike seg med kirken, noe han gjorde. Det var dette som gjorde at baglerne kunne akseptere Håkon Sverresson som konge. Det samme gjaldt Håkons sønn Håkon Håkonsson.[38]

Baglerne i historien[rediger | rediger kilde]

Selv om birkebeinerne egentlig aldri vant noen avgjørende slag over baglerne, er det birkebeinernes konger som er blitt stående vinnerne og som de offisielle norske kongene. Baglerkongene regnes som tronpretendenter i lister over Norges konger. På Kongehusets oversikt over den norske kongerekken, er ikke baglerkongene tatt med overhodet. Selv om birkebeinerkongene i ettertiden er blitt ansett som de «ekte» norske kongene, er det viktig å være klar over at motstanden mot kong Sverre og birkebeinerne ikke var opprør mot en etablert og allment anerkjent regjeringsmakt. Kampene mellom baglerne og birkebeinerne var en kontinuerlig kamp om kongedømmet, der partene ofte var likeverdige.[39]

Både baglerne og birkebeinernes konger hadde sine hovedområder - birkebeinerne i Trøndelag og baglerne i Viken. Likevel hendte det, som med Håkon Sverresson og til slutt Håkon Håkonsson, at en birkebeinerkonge ble konge over hele landet. Ifølge historikeren Claus Krag var det ikke mulig i samtiden at en baglerkonge kunne bli konge over hele landet. Vilkårene for enekongedømme var rett og slett at birkebeinerkongen også ble akseptert av baglerne.[40] Som nevnt under avsnittet om baglerne og kirken, var det forlik med biskopene som var avgjørende for hvorvidt baglerne ville akseptere birkebeinernes konge eller ikke. Både Håkon Sverresson og Håkon Håkonsson sluttet fred med kirken, og ble dermed akseptert som konger også av baglerne, mens hverken Sverre eller Inge Bårdsson gjorde noen slike forsøk, og forble derfor «bare» birkebeinerkonger.

Berømte baglere[rediger | rediger kilde]

Andre grupper som kjempet mot birkebeinerne[rediger | rediger kilde]

  • Lendmannspartiet var et parti etter 1150 og en av lederne var Erling Skakke.
  • Heklunger er en gruppe som er nevnt i 1183.
  • Kuvlungene var et parti dannet i 1184 som hadde Jon Kuvlung som høvding. Jon hadde vært munk på Hovedøya, og navnet kuvlung som birkebeinerne brukte om flokken, var et spottenavn som henviste til munkehetten (norrønt: kufl som betyr munkehette). Kuvlungene ble slått av kong Sverre i Bergen i 1188 der Jon Kuvlung falt.
  • Breiskjeggflokken kjent fra 11901191, ledet av Torleiv Breiskjegg.
  • Øyskjeggflokken (norrønt: eyskeggjar) stiftet 1193 og ble rekruttert blant den norrøne befolkninga på de skotske øyer. Øyskjeggflokken ble slått av kong Sverre i 1194.
  • Slittungene en flokk av fattigfolk ledet av presten Bene fra rundt 1216 til 1220 da de slo seg i lag med ribbungene.
  • Ribbungene (norrønt: røver) var en opprørsflokk stiftet av tidligere medlemmer av baglerne i 1219 og hadde inntil 1227 stor innflytelse på Østlandet.
  • Vårbelg eller varbelg var de som kjempet under Hertug Skule mot Håkon Håkonsson i 1239 og 1240, og var hovedsakelig fra Østlandet. I 1189 og 1190 ble navnet vårbelg brukt om en flokk som gjorde opprør mot kong Sverre. Vårbelg (norrønt: várbelgir) betyr vårskinn som er et skinn av dårlig kvalitet som igjen viser til fattigfolk.


Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Sverres saga, kap. 129
  2. ^ Sverres saga, kap. 44
  3. ^ Sverres saga, kap. 129
  4. ^ Sverres saga, kap. 130
  5. ^ Sverres saga, kap. 134-136
  6. ^ http://www.aftenposten.no/fakta/innsikt/Lette-i-bronn_-tror-de-fant-birkebeiner-fra-1197-7748762.html
  7. ^ Sverres saga, kap. 179-180
  8. ^ Sverres saga, kap. 181
  9. ^ Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 1
  10. ^ Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 2
  11. ^ Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 3
  12. ^ Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 6
  13. ^ Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 10
  14. ^ Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 7
  15. ^ Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 8
  16. ^ Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 9
  17. ^ Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 10
  18. ^ Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 12
  19. ^ Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 13
  20. ^ Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 21
  21. ^ Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 26
  22. ^ https://www.arkivverket.no/arkivverket/Arkivverket/Riksarkivet/Norges-dokumentarv-Riksarkivet/Kong-Filippus-Simonssons-vernebrev-for-Hovedoeya-kloster-1207-1217
  23. ^ Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 29
  24. ^ Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 30
  25. ^ Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 33
  26. ^ Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 34
  27. ^ Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 35
  28. ^ Jon Vidar Sigurdsson (2008): 100
  29. ^ Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 35
  30. ^ Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 47, Håkon Håkonssons saga, s. 33
  31. ^ Håkon Håkonssons saga, s. 39
  32. ^ Håkon Håkonssons saga, s. 47-49
  33. ^ Håkon Håkonssons saga, s. 62-63
  34. ^ Håkon Håkonssons saga, s.69-70
  35. ^ Håkon Håkonssons saga, s. 126, 140
  36. ^ Moseng m.fl: 136
  37. ^ Krag (2000): 124-125
  38. ^ Jon Vidar Sigurdsson (1999): 124
  39. ^ Moseng m.fl. (2007): 133-134
  40. ^ Krag (2000): 127

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Håkons, Guttorms og Inges saga. I: Norges Kongesagaer, 1914-utgaven, oversatt av Gustav Storm og Alexander Bugge. I. M. Stenersens forlag, Kristiania 1914
  • Jón Viðar Sigurðsson, Norsk historie 800-1300. Det norske samlaget, Oslo 1999
  • Jón Viðar Sigurðsson, Det norrøne samfunnet. Pax forlag, Oslo 2008
  • Karl Jonsson, Sverres saga. I: Norges Kongesagaer, 1914-utgaven, oversatt av Gustav Storm og Alexander Bugge. I. M. Stenersens forlag, Kristiania 1914
  • Krag, Claus, Norges historie fram til 1319, Universitetsforlaget, Oslo 2000
  • Moseng, Opsahl, Pettersen & Sandmo, Norsk historie 750-1537. Universitetsforlaget, Oslo 2007
  • Sturla Þórðarson, Håkon Håkonssons saga, oversatt av Anne Holtsmark. Aschehoug, Oslo 2008

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]