Ine Marie Eriksen Søreide

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Ine Eriksen Søreide»)
Ine Marie Eriksen Søreide
Født2. mai 1976[1]Rediger på Wikidata (47 år)
Lørenskog (Akershus)[1]
BeskjeftigelsePolitiker, jurist Rediger på Wikidata
Akademisk gradCand.jur. (2007)
Utdannet vedUniversitetet i Tromsø[1]
EktefelleØystein Eriksen Søreide (2006–)
PartiHøyre[1]
NasjonalitetNorge
Medlem avEuropean Council on Foreign Relations
UtmerkelserÅrets europeer
Kong Harald Vs jubileumsmedalje 1991–2016
Norges utenriksminister
20. oktober 2017–14. oktober 2021
RegjeringErna Solbergs regjering
ForgjengerBørge Brende
EtterfølgerAnniken Huitfeldt
Norges forsvarsminister
16. oktober 2013–20. oktober 2017
RegjeringErna Solbergs regjering
ForgjengerAnne-Grete Strøm-Erichsen
EtterfølgerFrank Bakke-Jensen
Stortingsrepresentant
19. oktober 2001–
ValgkretsOslo
Unge Høyres leder
24. juni 2000–20. juni 2004
ForgjengerJohn-Ragnar Aarset
EtterfølgerTorbjørn Røe Isaksen
Ine Marie Eriksen Søreide på Commons

Ine Marie Eriksen Søreide (født 1976) er en norsk jurist og politiker (H). Hun har vært stortingsrepresentant siden 2001, og satt i Erna Solbergs regjering som forsvarsminister 2013–2017 og utenriksminister 2017–2021.

I stortingsperioden 2021–2025 er Søreide leder for Stortingets utenriks- og forsvarskomité, som hun også ledet fra 2009 til 2013.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Søreide er oppvokst på Strømmen og i Tromsø. Hun har studiekompetanse fra Tromsdalen videregående skole fra 1995, juridisk embedseksamen fra Universitetet i Tromsø fra 2007 og informasjonskurs fra Forsvarets høgskole fra 2010. Søreide hadde fast helge- og feriejobb som butikkmedarbeider 1990–2000, og var programleder i Metropol TV i 2001 og trainee i Advokatfirmaet Grette sommeren 2002.[2][3][4]

Politikk[rediger | rediger kilde]

Søreide startet sin politiske bakgrunn i 1994 på ja-siden før folkeavstemningen om norsk EU-medlemskap. Søreide var 1. nestleder i Troms Unge Høyre 1995–1996, varamedlem av Tromsø kommunestyre 1995–1999 og medlem av Unge Høyres sentralstyre 1996–2004, herav 1. nestleder 1998–2000 og leder 2000–2004. Hun har vært medlem av Høyres sentralstyre siden 2000, og møtte som Unge Høyre-leder i Høyres arbeidsutvalg 2000–2004. Hun var også medlem av Høyres kvinnepolitiske utvalg 1998–2001.

Stortingskarriere[rediger | rediger kilde]

I 1997–2001 var Søreide 3. vararepresentant til Stortinget for Troms Høyre. I 2001 ble hun 1. vararepresentant fra Oslo; og var var møtende vararepresentant hele stortingsperioden 2001-05 mens Per-Kristian Foss var finansminister i Kjell Magne Bondeviks andre regjering.

Siden 2005 har hun vært fast innvalgt fra Høyres Oslo-liste. Etter åtte år i Stortingets kirke-, utdannings- og forskningskomité ble hun i 2009 leder i Stortingets utenriks- og forsvarskomité. Selv om Søreide er en lojal støttespiller for partileder Erna Solberg,[5] har det også forekommet at hun har opponert. Det skjedde senest våren 2013, da hun på Høyres landsmøte fremsto som en varm talskvinne for kjønnsnøytral verneplikt.[6]

Regjering[rediger | rediger kilde]

Søreide satt i Erna Solbergs regjering i alle åtte år den regjerte. Hun var én av fem statsråder utenom statsministeren som kontinuerlig satt i regjeringen i hele dens funksjonstid. De øvrige fire var Jan Tore Sanner, Monica Mæland, Bent Høie og Torbjørn Røe Isaksen.

Forsvarsminister[rediger | rediger kilde]

Hun ble utnevnt til forsvarsminister i Erna Solbergs regjering 16. oktober 2013. Hun etterfulgte Anne-Grete Strøm-Erichsen som forsvarsminister. Søreide oppfordret i et intervju i samband med Russlands anneksjon av Krim i 2014 til høyere rustningsanstrengelser fra alle de europeiske NATO-stater.[7]

Sommeren 2013, mens Anne-Grete Strøm-Erichsen fortsatt var forsvarsminister, vedtok Stortinget å innføre kjønnsnøytral verneplikt i Forsvaret, og det ble innført i 2015 under Søreides ledelse.[8] Det har også vært en viktig sak å jobbe for å innfri NATOs mål om å bruke 2 prosent av BNP på forsvar i Søreides tid som forsvarsminister og i ettertid. Selv om det forsvarsbudsjettene økte år for år under Søreide, ble ikke målet nådd, men hun har selv sagt at det ikke er realistisk å innfri dette i den gitte 20 års perioden.[9]

20. oktober 2017 overtok daværende EØS- og EU-minister Frank Bakke Jensen Forsvarsdepartementet etter at Søreide ble utnevnt til ny utenriksminister.[10]

Utenriksminister[rediger | rediger kilde]

Søreide ble av statsminister Erna Solberg utnevnt til Norges utenriksminister i 2017, etter at daværende utenriksminister Børge Brende skulle tiltre som ny president i Verdens økonomiske forum[11]. Søreide var den første kvinnen i stillingen som utenriksminister i Norge[12]. Fra utnevnelsen fram til 24. januar 2020 hadde Norge kvinner i de tre mest fremtredende regjeringspostene (statsminister, finansminister og utenriksminister).

Fra 2013 var EU- og EØS-saker tillagt en egen EØS- og EU-minister i Utenriksdepartementet, som fra samme dag som Søreide overtok som utenriksminister, ble overtatt av Marit Berger Røsland.[13] I januar 2018, da Venstre gikk inn i regjeringen, ble dette lagt tilbake hos utenriksministeren, mens det samtidig ble opprettet en egen utviklingsminister i Utenriksdepartementet.[14]

I januar 2020 kom nyheten om at Utenriksdepartementet og Regjeringen høsten 2019 bestemte å hente hjem en norsk, antatt dødssyk, gutt. Saken var kontroversiell fordi både søsteren og den terrortiltalte moren ble også med til Norge for at man i det hele tatt kunne ta hjem gutten. Dette var et alternativ ingen ønsket, regjeringen hadde sagt de skulle hente norske barn hjem dersom det ble forespurt, men i dette tilfelle var ikke det mulig. Det endte med at UD og regjeringens flertall tok den beslutningen de gjorde, noe som utløste en vurdering i Fremskrittspartiets landsstyret om regjeringsdeltakelse der de konkluderte med å gå ut av regjeringen.[15] Søreide sier beslutningen ble tatt på humanitært grunnlag og den kunnskapen som lå til grunn om et antatt sykt barn.[16]

Eriksen Søreide gikk av sammen med resten av regjeringen 14. oktober 2021. Hun gikk tilbake til Stortinget og ble leder av Utenriks- og forsvarskomiteen.

Internasjonalt omdømme[rediger | rediger kilde]

Eriksen Søreide har jobbet med forsvars- og utenrikspolitikk siden 2009. Søreide har et usedvanlig godt internasjonalt omdømme, som hun har skaffet seg over mange år som leder av Utenriks- og forsvarskomiteen på Stortinget, forsvarsminister og ikke minst, utenriksminister. I NATO-kretser går hun for å være uvanlig dyktig og løsningsorientert med dyp sakskunnskap. Under er sitat fra VG[17], som viser hennes internasjonale standing allerede som forsvarsminister.

Allerede som forsvarsminister ble hun lagt merke til, og forsamlingen lyttet nøye. Folk oppfattet at det var substans i det hun hadde på hjertet i ministermøtene.

Erfaren NATO-diplomat om Søreide

I 2019 toppet hun listen for mennesker som vil forme verden det neste året ("class of 28") av det politiske magasinet Politico,[18] og blir sett på en handlingssterk politiker.

Privat[rediger | rediger kilde]

Ine Marie Eriksen Søreide er gift med Høyre-politiker Øystein Eriksen Søreide.

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d stortinget.no, verkets språk bokmål, stortingsrepresentant-ID IME, besøkt 18. desember 2021[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ «Biografi: Søreide, Ine Eriksen». Stortinget (norsk). 9. mars 2008. Besøkt 12. juni 2020. 
  3. ^ «Ine Eriksen Søreide - Forsvarsminister». Oslo Høyre. Arkivert fra originalen 12. juni 2020. Besøkt 12. juni 2020. 
  4. ^ «Norway Gets A Female Foreign Minister First Time in History». The Nordic Page (engelsk). 20. oktober 2017. Besøkt 12. juni 2020. 
  5. ^ «Arbeiderdatteren som ble utenriksminister: – Jeg har alltid jobbet hardt». www.vg.no. Besøkt 27. januar 2020. 
  6. ^ https://snl.no/Ine_Marie_Eriksen_S%C3%B8reide SNL-biografi
  7. ^ Tagesschau.de Reaktion auf Ukraine-Konflikt, 22. april 2014
  8. ^ Forsvaret. «Fakta om kjønnsnøytral verneplikt». forsvaret.no. Arkivert fra originalen 27. januar 2020. Besøkt 27. januar 2020. 
  9. ^ «Søreide: Kan ikke garantere at Norge når to prosent». www.vg.no. Besøkt 27. januar 2020. 
  10. ^ kontor, Statsministerens (20. oktober 2017). «Endringer i regjeringen». Regjeringen.no (norsk). Besøkt 27. januar 2020. 
  11. ^ «Norway Gets A Female Foreign Minister First Time in History - The Nordic Page». The Nordic Page (engelsk). 20. oktober 2017. 
  12. ^ Ask, Alf Ole (20. oktober 2017). «Tre bytter i Regjeringen – Ine Eriksen Søreide første kvinnelige utenriksminister». Aftenposten. Besøkt 20. oktober 2017. 
  13. ^ kontor, Statsministerens (20. oktober 2017). «Endringer i regjeringen». Regjeringen.no (norsk). Besøkt 27. januar 2020. 
  14. ^ Aspunvik, Sofie Gran (17. januar 2018). «Stortingets rikeste får ansvar for de aller fattigste». NRK. Besøkt 27. januar 2020. 
  15. ^ «Fremskrittspartiet går ut av regjeringen». www.vg.no. Besøkt 27. januar 2020. 
  16. ^ Vigsnæs, Maria Knoph (14. januar 2020). «Utenriksministeren: Derfor henter vi IS-kvinnen hjem». NRK. Besøkt 2. mars 2020. 
  17. ^ «Politico om Ine Eriksen Søreide: Europas fremste «doer»». www.vg.no. Besøkt 29. januar 2020. 
  18. ^ «Ine Marie Eriksen Søreide». POLITICO. 4. desember 2018. Besøkt 27. januar 2020. 
  19. ^ «Jubileumsmedalje». www.kongehuset.no (norsk). Besøkt 26. januar 2020. 
  20. ^ Utenriksdepartementet (11. oktober 2019). «Utanriksministeren mottek prisen som». Regjeringa.no (norsk nynorsk). Besøkt 11. oktober 2019. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Ine_Marie_Eriksen_Søreide&oldid=24385529»