Norges Bank

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Norges Bank
Norges Bank
Hovedkvarteret til Norges Bank på Bankplassen 2 i Oslo
Type Sentralbank
Org.nummer [1] 937 884 117[1]
Stiftet 14. juni 1816[2]
Hovedkontor Bankplassen (Oslo)
Sentralbanksjef Øystein Olsen[3]
Virkeområde Norge
Ansatte 590 (2010)[4]
Undergrupper NBIM
Nettside norges-bank.no

Koordinater: 59°54′31,07″N 10°44′36,66″Ø Norges Bank er sentralbanken i Norge. Den ble opprettet av Stortinget 14. juni 1816, og har som hovedoppgave å sikre økonomisk stabilitet i Norge ved hjelp av pengepolitiske virkemidler.

Bankens historie[rediger | rediger kilde]

Norges Banks gamle bygning i Trondheim, opprinnelig skulle bankens hovedsete være der
Norges Banks bygning i Christiania, ferdigstilt 1830, bygningen rommer nå Arkitekturmuseet
Norges Banks tidligere bygning i mai 2007. Bygningen brukes nå som museum for samtidskunst.

Etableringen av Norges Bank[rediger | rediger kilde]

Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814 overlot til en egen komité å utarbeide en plan for en ny norsk bank. Det norske pengevesenet hadde inntil da vært felles med Danmark, og hadde blitt styrt fra København. Komiteens forslag ble behandlet av det første ordentlige Storting 1815-16. Stortingsmennene fant det vanskelig å bli enige om forslaget, og nye komiteer ble utnevnt. Ikke før 14. juni 1816 ble loven om penge- og bankvesenet endelig vedtatt. Det ble da besluttet å opprette en bank ved navn Norges Bank med hovedkontor i Trondheim og avdelinger i Christiania, Bergen og Christianssand. Myntenheten skulle være speciedaler. Banken skulle eies av private aksjonærer og fungere som en bank hvor nordmenn kunne sette inn og låne penger.[trenger referanse]

Den skulle også ha et offentlig ansvar gjennom å være landets seddelbank – dvs. at den hadde monopol på å lage papirpengesedler. Dette ga Norges Bank et hovedansvar for å forsyne landets økonomi med betalingsmidler, og for at pengesedlene beholdt en stabil verdi. Banken skulle også være statens bankforbindelse. Styret skulle oppnevnes av Stortinget, som også skulle ha innsyn i bankens virksomhet og regnskap.[5]

Norges Bank skulle opprinnelig baseres på frivillige innskudd fra befolkningen. Da dette mislyktes, ble banken i stedet etablert på grunnlag av tvungne sølvinnskudd i form av en skatt på formue, den såkalte sølvskatten. Sølvfondet skulle garantere de utstedte sedlenes verdi ved at en seddel kunne veksles i en bestemt sum sølvmynt i banken. De sedlene banken begynte å utstede fikk imidlertid en mye lavere markedskurs enn det den lovbestemte vekslingskursen var satt til, og banken utsatte vekslingen av frykt for å bli tappet for sølv. Fra 1822 fant veksling sted, men til midlertidige kurser satt av Norges Bank. I stedet for å skrive ned vekslingskursen ventet Norges Bank til sedlene hadde steget tilstrekkelig i verdi.

Ikke før 1842 sto sedlene i det lovbestemte forholdet til sølv, og Norges Bank kunne starte med sølvveksling til «pari» kurs, dvs. den lovfestede sølvkursen.[6] Norges Bank fungerte som en lånebank fra 1818. Mesteparten av lånene var i den første tiden langsiktige lån mot sikkerhet i fast eiendom. Banken tilbød også diskonteringslån mot veksler, men disse utgjorde lenge bare en marginal del av virksomheten. Ole Høiland ranet i 1836 Norges Bank for 64 000 speciedaler. Tyveriet førte til at han ble dømt til slaveriAkershus festning.

1800-tallet[rediger | rediger kilde]

1873-1875 tiltrådte Norge gullstandard-systemet og Den skandinaviske myntunion. Dette innebar at krone ble den nye myntenheten, basert på gull i stedet for sølv, og at kroner fra Norge, Sverige og Danmark var gyldige betalingsmidler i alle tre land.

I Lov om Norges Bank fra 1892 ble det bestemt at banken skulle ha en fast ansatt direksjonsformann, utnevnt av regjeringen. I 1896 ble det bestemt at hovedkontoret skulle flyttes fra Trondheim til Christiania. I 1906 flyttet banken inn i nytt hovedkontor på Bankplassen. I 1820-årene fikk Norge sine første sparebanker, og fra 1848 sine første private forretningsbanker. Fra 1890-årene påtok Norges Bank seg oppgaven med å tilføre privatbankene likviditetslån i krisesituasjoner. Norges Bank ble dermed såkalt «Lender of Last Resort». I august 1914 suspenderte Norges Bank gullveksling i likhet med de fleste andre land, på grunn av krigsutbruddet.

Mellomkrigstiden[rediger | rediger kilde]

I 1920-årene fikk Norges Bank, under ledelse av sin nye sjefdirektør Nicolai Rygg, to store utfordringer. For det første var den internasjonale valutasituasjonen svært ustabil som følge av at gullstandarden var suspendert. For det andre slo det inn en kraftig internasjonal lavkonjunktur i løpet av 1920. Den norske banknæringen hadde ekspandert kraftig under første verdenskrig og konjunkturomslaget førte raskt til at mange banker kom i vanskeligheter. Norges Bank ledet an både i bestrebelsene på å redde banker i likviditetskrise og i forsøket på å gjenskape stabile valutaforhold.

Rygg kom til å søke å knytte Norge til den gjenreiste gullstandarden til gammel vekslingskurs (pari). Dette ble kjent som paripolitikken, og den kom til å vare fra 1925 til 1928. Politikken bidro til å gjøre både Rygg og Norges Bank svært upopulære i brede lag av befolkningen. I 1931 besluttet Norges Bank, i følge med blant andre Storbritannia og Sverige, atter å forlate gullstandarden som følge av depresjonen. Fra 1933 sluttet Norge seg til den såkalte Sterling-blokken. Norges Bank søkte nå gjennom markedsoperasjoner å opprettholde en fast vekslingskurs mot britiske pund. Fra 1932 tok bankproblemene slutt i Norge. Mellomkrigstidens kriser bidro til en sterkt økende motstand mot Norges Banks selvstendige rolle innenfor myndighetsapparatet og den økonomiske politikken.

Tysk okkupasjon[rediger | rediger kilde]

Under det tyske angrepet, natt til 9. april 1940, ble Norges Banks gullreserve evakuert fra Oslo. Den såkalte gulltransporten førte gullet i trygghet i Storbritannia. I henhold til provisorisk anordning om pengevesenet i Norge, vedtatt av regjeringen 22. april 1940, ble Rygg og direksjonen i Oslo løst fra sine verv. Norges Bank skulle formelt følge gullbeholdningen, og Arnold Ræstad ble av regjeringen utnevnt til sentralbanksjef. Oslo-direksjonen fortsatte imidlertid sitt virke under hele okkupasjonen. 24. april 1940 tilbød Oslo-direksjonen seg, i samarbeid med Administrasjonsrådet, å innfri de tyske okkupasjonsstyrkenes egne sedler, «Reichskredittkassenscheine», mot en fordring på det såkalte Hauptverwaltung der Reichskredittkassen i Tyskland. Dette ga grunnlaget for tyskernes «okkupasjonskonto» i Norges Bank, hvor de ved krigens slutt hadde trukket 8,1 milliarder kroner.[7]

Etterkrigstiden (1945-71)[rediger | rediger kilde]

Etter frigjøringen kom Norges Bank til å bli marginalisert i den økonomiske politikken. Både valutakurs og rentenivå ble fra 1945 bestemt av regjeringen og Finansdepartementet. Fra 1950 ble bankens aksjonærer frikjøpt av staten og Norges Bank slik formelt nasjonalisert. I 1950-årene ble det også igangsatt arbeid med en ny sentralbanklov som hadde til hensikt å underordne banken også formelt. Denne ble imidlertid aldri vedtatt. Perioden fra 1945 til 1971 var preget av stabile valutaforhold gjennom Bretton Woods-systemet, og en forholdsvis høy grad av politisk regulering og kontroll med den innenlandske økonomien. Under slike forhold var det relativt lite spillerom for Norges Bank.

1971-2001[rediger | rediger kilde]

Etter sammenbruddet av Bretton Woods-systemet i 1971 gikk valutaforholdene inn i en ny turbulent periode. Frem til 1992 søkte Norge ulike tilknytninger for kroneverdien og foretok også flere devalueringer. I 1992 ble kronen løst fra ECU-samarbeidet og fikk flyte fritt. I 2001 ble det ved lov bestemt at Norges Bank skal sette styringsrenta med sikte på en gjennomsnittlig prisvekst på 2,5 prosent (inflasjonsmålet). Det styres med andre ord ikke lenger etter en mer eller mindre spesifikk kurs i forhold til annen valuta, slik tilfellet var tidligere. Innføringen av inflasjonsmålet, og tilføringen av ansvaret for Statens pensjonsfond-Utland (oljefondet) fra 1997, har særlig bidratt til å styrke Norges Banks posisjon innenfor myndighetsapparatet.

Norges Bank flyttet inn i nytt hovedkontor i 1986, med adresse Bankplassen 2. Bygningen, tegnet av arkitektene Lund og Slaatto, fyller et helt kvartal i Kvadraturen og omslutter eldre bygårder fra 1600-årene og 1850-årene. [[Fra 1980-tallet og frem til 2001 ble distriktsavdelingene avviklet. Fra 1985 har Norges Bank formelt vært et forvaltningsorgan.

Sentralbanksjefer[rediger | rediger kilde]

Direktører for Norges Bank har vært:

Oppgaver[rediger | rediger kilde]

Norges Banks oppgaver er

Organisasjon[rediger | rediger kilde]

Karl Gether Bomhoff var Formann for Norges Banks direksjon (senere hovedstyre) fra 1893 til 1920.

Norges Bank har hovedkontor i Oslo. Det er 590 ansatte i banken (pr. 31. desember 2010).

Ledelse[rediger | rediger kilde]

Norges Bank ledes av Hovedstyret, som består av syv medlemmer, som oppnevnes av Kongen i statsråd. Representantskapet fører tilsyn med at reglene for bankens virksomhet blir fulgt, vedtar bankens budsjett og godkjenner dens regnskaper. Det består av femten medlemmer, som velges av Stortinget. Den daglige virksomheten ledes av sentralbanksjef Øystein Olsen som overtok etter Svein Gjedrem 1. januar 2011. Sentralbanksjefen og visesentralbanksjefen fungerer også som henholdvis leder og nestleder av bankens hovedstyre.

Sikkerhet[rediger | rediger kilde]

Fra 1969 til 2013 var Sikkerhetsavdelingen i Norges Bank den eneste ikke-militære vaktstyrken i Norge som var permanent bevæpnet. Avdelingen har ansvar for sikring av områder i og rundt banken, samt de transporttjenestene som utføres av banken. I bankens hovedbygning i Oslo hadde Sikkerhetsavdelingen egen innendørs skytebane, som ofte ble lånt av politiet til skytetrening. Ordningen med bevæpnede vakter ble avsluttet 19. juni 2013.[8]

Regjeringens instruksjonsmyndighet[rediger | rediger kilde]

Sentralbankloven §2 gir Kongen i statsråd, det vil si regjeringen, rett til å instruere sentralbanken, også i enkeltsaker. Denne hjemmelen har imidlertid aldri vært brukt i enkeltsaker, og bare unntaksvis til å gi generelle instrukser.

Sitat Kongen i statsråd kan treffe vedtak om bankens virksomhet. Disse vedtak kan være generelle regler eller pålegg i enkeltsaker. Banken skal ha anledning til å uttale seg før det treffes slikt vedtak. Sitat
– Sentralbankloven §2

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Nøkkelopplysninger fra Enhetsregisteret
  2. ^ Norges Banks historie
  3. ^ Om sentralbanksjef Øystein Olsen
  4. ^ Om Norges Bank
  5. ^ Gunnar Jahn et. al. Norges Bank gjennom 150 år (Oslo: Norges Bank, 1966) 8ff.
  6. ^ Ibid.
  7. ^ Norges Bank under okkupasjonen. (Oslo: J. Chr. Gundersen, 1945), 9-12.
  8. ^ Vokter Norges Bank uten våpen – aftenposten.no

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]