Oslo byarkiv

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Oslo byarkiv
Oslo byarkiv
Stiftet 1992
Hovedkontor Maridalsveien 3, Oslo
Stab Moderne og historisk seksjon
Virkeområde Oslo kommune
Ansatte 20
Eier Oslo kommune

Oslo byarkiv er Oslo kommunes arkivmyndighet og arkivdepot. Institusjonen ble opprettet i 1992, som en videreføring av kommunearkivet fra 1914. Byarkivets lokaler i Maridalsveien 3 ble åpnet i september 1999.

Oppgaver[rediger | rediger kilde]

Byarkivet bevarer arkivmateriale fra virksomheter i Oslo kommune, fra tidligere Aker kommune og fra ulike private organisasjoner, institusjoner og bedrifter. Til sammen oppbevarer Byarkivet over 19 000 hyllemeter med papirarkiver fordelt på ca. 1000 enkeltarkiver, en omfattende boksamling med hovedvekt på Oslo-litteratur, en mengde byggetegninger, kart og ca. 700 000 fotografier. Materialet er hovedsakelig fra 1837 og fram til de siste tiår av 1900-tallet. Det eldste skriver seg fra siste halvdel av 1500-tallet. Noe materiale stammer også fra de siste tiår. Materialet gir mange innganger til byens utvikling, økonomisk og politisk historie, sosialhistorie og personalhistorie. På lesesalen kan brukere bestille kildemateriale og grave fram sin egen eller nabolagets historie og sette sammen nye historier. Kanskje kan man finne nye svar på gamle spørsmål eller finne svar på spørsmål ingen har stilt før.

Oslo byarkiv formidler kunnskap om Oslos historie og gir ut Tobias som er et tidsskrift for oslohistorie. På nettsidene kan du søke i Tobiasartiklene og i fotodatabasen og andre databaser. Her presenteres også blant annet institusjonens arkiver, byhistorisk stoff, utstillinger og stoff for skoleelever.

Sentrale kilder og arkiver[rediger | rediger kilde]

Oslo byarkiv har årlige folketellinger fra 1899 til 1954. De eldste tellingene er mikrofilmet og også noen adressebøker. Tellingen for 1923 for Oslo og Aker er nå digitalisert og lagt ut på Digitalarkivet. Slekstforskere kan dessuten på lesesalen dra nytte av de årlige folketellingene (med unntak av statlige tellingsår) som finnes i Oslo byarkivs magasiner. Branntakster og byggesaksarkiv gir gode innganger til eiendomshistorien, samtidig som Oslo byarkivs mange skolearkiver gir en bit av byens sosialhistorie. I tillegg kommer alle de store rådmannsarkivene som sammen med de kommunale aktstykkene (saker behandlet i bystyre og formannskap) er hovedinngangene til hvordan Norges hovedstad har blitt styrt og har utviklet seg.

Oslo byarkivs historie[rediger | rediger kilde]

Under første verdenskrig fikk Oslo kommune et eget arkiv – Kommunearkivet – som ble lagt under Formannskapets kontor. Formannskapet holdt til i Den Gamle Losjen helt til Rådhuset i Pipervika sto ferdig i 1939. I Kommunearkivet var det én ansatt – kommunearkivaren. Han het Stian Finne-Grønn og hadde en halv stilling som han kombinerte med en annen delstidsstilling: bestyrer ved Oslo Bymuseum.

Finne-Grønn brukte mye tid på forskning, og det ble ikke mye tid til arkivordning. Da han gikk av for aldersgrensen i 1939, ble kommunearkivet lagt inn under Finansrådmannen, og en fulltidsstilling ble utlyst.

Ludvig Engeset, som var arkivar i Statsarkivet i Oslo, ble ansatt. Engeset gjorde en stor innsats med å ordne kommunes arkiver fra han tiltrådte 1. september 1939. 1. juli 1940 flyttet han inn med 1. 500 hyllemeter i Østre tårn i det nye rådhuset. Engeset drev motstandskamp under krigen, og Kommunearkivet ble et knutepunkt blant annet for den illegale pressen. I 1949 gikk Engeset av med pensjon. Omtrent samtidig ble arkivene etter Aker kommune avlevert til Kommunearkivet etter kommunesammenslutningen i 1948. En ny mann ble ansatt, men fram mot 1960-tallet fikk Kommunearkivet mer og mer karakter av å være et lager, mer enn et arkiv.

I 1983 ble Marcia Berg ansatt som kommunearkivar. En stor innsats ble gjort for å få en oversikt over arkivene. Under de store styringsreformene på 1980-tallet ble imidlertid hensynet til kommunens arkiver neglisjert. Med press fra Riksarkivaren ble kommunens arkivordning satt under lupen på begynnelsen av 1990-tallet. En større utredning konkluderte med at Kommunearkivet måtte rustes betraktelig opp for å få til en samlet styring av arkivsektoren og for å få en mulighet til å håndtere historisk dokumentasjon.

I 1991 ble Bjørn Bering ansatt som byarkivar og i januar 1992 ble Kommunearkivet omdøpt til Oslo byarkiv. En ny æra for kommunes arkiver var dermed staket ut. Høsten 1994 la Byrådet fram en opptrappingsplan for Oslo byarkiv. Antall stillinger ble gradvis utvidet. Byarkivet fikk mer plass, og store avleveringer, særlig fra helsesektoren, ble forberedt. I 1996 vedtok Bystyret å bygge et nytt Byarkiv. I juni 1999 kunne etaten flytte inn i nye lokaler i Maridalsveien 3. Flere kilometer med arkiver ble flyttet fra Rådhuset og fra midlertidige magasiner. I dag framstår Oslo byarkiv som en moderne arkivinstitusjon, under ett tak og som forvalter av kildene til Oslo bys og Oslo kommunes historie. Tore Somdal-Åmodt var byarkivar fra 2004 til 2011. I perioden 2011 til januar 2015 var Robert Kalleberg konstituert byarkivar. Fra januar 2015 er Ranveig Låg Gausdal byarkivar.

Oslo byarkiv inngår i dag som en del av Oslo kommunes kulturetat, som ble opprettet 1. januar 2005.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]