Dette OL var det første i historien som hadde direkte resultatformidling via Internett, noe det norske Internettselskapet Oslonett sto for. Dette var også første vinter-OL som ikke ble arrangert samme året som et sommer-OL. Dermed ble OL i 1994 arrangert kun to år etter forrige vinter-OL i Albertville i 1992. Arrangementet ble betydelig dyrere enn anslått i søknaden, ingen vet nøyaktig hvor mye den ble overskredet, men det anslås til omkring 300 prosent.[1] I sin tale under avslutningsseremonien betegnet IOK-president Juan Antonio Samaranch de olympiske leker på Lillehammer som «de beste vinterleker noensinne» (the best Olympic Winter Games ever).[2]
«Vikingungene» Kristin og Håkon var de offisielle OL-maskotene under vinterlekene.[3] De ble tegnet av illustratørparet Kari og Werner Grossmann. 18 norske gutter og jenter på 11 år ble plukket ut etter en landsdekkende konkurranse med 10 000 deltagere for å representere figurene. Maskotene var til stede ved seremoniene i forbindelse med åpninger, medaljeutdelinger osv. Maskotene i 1994 var spesielle fordi de for første gang i olympisk historie var mer enn bare tøydukker.
De 18 som opptrådte i Kristin- og Håkon-skikkelse var[trenger referanse]:
Alle TV-sendingene fra de olympiske lekene på Lillehammer ble innledet med en vignett som ble brukt i flere land. Enkelte land valgte dog å bruke sine egenkomponerte vignetter. Til den offisielle vignetten ble det brukt dansere som opptrådte som ti levende piktogrammer som utførte flere av øvelsene. TV-vignetten spilte på typisk norske naturelementer som snø, nordlys, vinter og vann.[4] Musikken består av mange sjangere og instrumenter som norsk folkemusikk, slåtter, fanfare, samisk joik, lur, rock m.fl. Musikken ble komponert av Geir Bøhren og Bent Åserud.
OL på Lillehammer høstet endel kritikk som følge av den økonomiske sprekken. Lekene fikk i utgangspunktet en statsgaranti på 1,8 milliarder kroner. Dette kom til å øke jevnt frem til mesterskapet startet. Den endelige bevilgningen fra Stortinget ble til slutt 7,3 milliarder kroner. Ingen vet hvor mye overskridelsen ble, men det anslås til å ha vært rundt 300 prosent.[1]
Til sammenligning ble Sommer-OL i Los Angeles ti år i forveien avviklet uten bruk av skattebetalernes penger. En del kritikk ble også reist rundt spørsmålet om gjenbruk av oppførte anlegg og arenaer. Ettertiden har vist en variabel grad av etterbruk.[5]
1994: Sportsbokens OL-extra '94 , 168 sider (redaksjon: Alf Axelsen, Arvid Eriksen, og Jan Greve og Jan Hedenstad), Schibsted, ISBN 82-516-1526-7, Digitalisert på Nasjonalbiblioteket.
På vei til Lillehammer. Oslo: Stenersen. 1989. ISBN8272011654. [Bind 1 i den Offisielle OL-bokserien Lillehammer 1994. Tilgang for norske IP-adresser / Digitalutgave på Bokhylla.no på Nasjonalbibliotekets nettsider.]
Her er Norge: Lillehammer '94. Oslo: Stenersen. 1992. ISBN8272011794. [Bind 2 i den Offisielle OL-bokserien Lillehammer 1994. Tilgang for norske IP-adresser / Digitalutgave på Bokhylla.no på Nasjonalbibliotekets nettsider.]
Rammeprogram for OL-94. Lillehammer: Lillehammer'94 Organizing Committee Olympic Winter Games. 1989. [Tilgang for norske IP-adresser / Digitalutgave på Bokhylla.no på Nasjonalbibliotekets nettsider.]
^ab«Da Lillehammer søkte om OL, var prisen på 1,783 milliarder. Etter dette galopperte kostnadene. Ingen vet i dag nøyaktig hva Lillehammer-OL kostet. Det spørs hva som tas med i regnestykket. Budsjettsprekken var på mellom 288 og 347 prosent.», fra artikkelen «Ble folket lurt i jakten på ny OL-fest?», kommentar i Aftenposten, 27. desember 2014