Elg

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Elg
Elg fotografert i Grönåsens Älgpark, Sverige
Elg fotografert i Grönåsens Älgpark, Sverige
Vitenskapelig(e)
navn
:
Alces alces
L., 1758
Norsk(e) navn: elg,
europeisk elg,
skogens konge
Hører til: elger,
andre hjortedyr,
hjortedyr
IUCNs rødliste: [1]
ver 3.1
Utryddet Utryddet i vill tilstand Kritisk truet Sterkt truet Sårbar Nær truet LivskraftigStatus iucn3.1 LC-no.svg

LC — Livskraftig

Nasjonal rødliste (Norge): [2]
Regionalt utryddet Regionalt utryddet i vill tilstand Kritisk truet Sterkt truet Sårbar Nær truet LivskraftigStatus iucn3.1 reg-LC-no.svg

LC — Livskraftig

Habitat: boreal barskog
Utbredelse: se kartet
Utbredelseskart for elg
Europa og Asia til Ural

Elg eller europeisk elg (Alces alces) er et spesielt stort hjortedyr som trives i det store barskogbeltet som finnes i Nordeuropa, fra Skandinavia og Polen østover til Uralfjellene. Hannen kalles okse, mens hunnen kalles ku, kvige eller kolle. Avkommet kalles kalv.

Elg som lever øst for Ural og i Nord-Amerika tilhører en annen art. Den kalles enten amerikansk elg eller sibirsk elg (Alces americanus), avhengig av utbredelsesområdet. Inntil ganske nylig ble europeisk elg og amerikansk/sibirsk elg regnet som samme art.[1] Det er kjent at det foregår utstrakt hybridisering mellom disse to artene i Sibir, der utbredelsesområdene overlapper hverandre.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Elg er en relativt ung dyreart, antakelig omkring 2-2,6 millioner år gammel. Hjorteelgen (Cervalces scotti) var trolig en nær slekting av dagens elg, men den døde ut for omkring 11 500 år siden. Den var større enn elgen, men minnet mer om en krysning mellom elg og hjort.

Elg er et stort partået hovdyr med en tydelig pukkel fremst på ryggen. Sommerpelsen varierer fra rødbrun til mørkebrun i farge, mens vinterpelsen gjerne er mer grålig. Hårlaget er vannavisende og svært isolerende ettersom hvert hår er hult. Både oksen og kua har hakeskjegg.

Oksen kjennetegnes ved sitt fjølformete gevir (skovler). Dette kan bli opptil to meter bredt. I vekstperioden er elggeviret dekket av et hudlag, såkalt basthud. Basten har et rikt nettverk av nerveceller og blodårer som sørger for tilførsel av næringsstoffer under tilveksten. Når geviret er ferdig utvokst tørker basten ut og oksen fjerner restene gjennom å «feie» geviret mot busker og trær, noe som i mange tilfeller gir store skader på skogen. Oksen feller geviret etter brunsten og utvikler nytt neste vår.

Elgoksen blir omkring 2,5-3,2 m lang og ca. 190-220 cm i skulderhøyde. Oksen veier normalt ca. 200-600 kg. Kua blir gjerne ca. 10 cm kortere og er gjerne ikke like høy. Elgkua veier normalt 200-400 kg.

Elgen har, som alle drøvtyggere, tre molarer, tre premolarer og fire fortenner i den ene delen av underkjeven. Den siste av fortennene er en omdannet hjørnetann. I overkjeven har den også tre molarer og tre premolarer på hver side. Den har imidlertid ingen fortenner, men en hornplate som maten tygges mot.

Utbredelsesområde[rediger | rediger kilde]

Elg finnes i det store barskogbeltet i Nordeuropa, fra Skandinavia og Polen øst til Ural. Der den trives i skog der det finnes myrer og godt med vann. I Norge er det normalt ikke elg på Vestlandet. Det finnes om lag en million elger i Europa, og omtrent like mange i Nord-Amerika. Elgen kan derfor ikke betraktes som en truet dyreart.

Underarter eller to arter?[rediger | rediger kilde]

Det er beskrevet mange underarter av elg, men dette hersker det uenighet omkring. Noen har ment at de amerikanske underartene egentlig var varianter av samme underart, som kunne samles til en. En tilsvarende uenighet har eksistert om de eurasiske. Wilson og Reeder (2005) argumenterte imidlertid i 2005 for en deling av europeisk elg (Alces alces) og amerikansk/sibirsk elg (Alces americanus).[3] Separasjon i to arter har blitt antatt av IUCNs rødliste, men det hersker fortsatt tvil om dette er riktig eller ikke.[1] Det er dessuten kjent at det foregår utstrakt hybridisering mellom disse to artene i Sibir, der utbredelsesområdene overlapper.

Europeisk elg (Alces alces)[rediger | rediger kilde]

Det er ikke beskrevet andre underarter av europeisk elg enn Alces alces alces etter at arten ble delt. Elgene i nord er større enn de i sør, noe som kan komme av at størrelse er et fortrinn jo kaldere det er. Det er lettere for et stort dyr å holde varmen enn for et lite, som ikke har så mye fett å tære på om vinteren. Dessuten har man slått fast, at elgens næring er av høyere verdi i nord enn i sør. Det er også blitt argumentert at denne størrelsesforskjellen skyldes menneskets preferanse for store dyr under jakt, noe som gjør at store dyr ikke får formert seg. Jakttrykket er større i sørligere regioner enn de nordlige.

Det engelske ordet for elg er elk i Europa, mens man i nordamerika kaller den moose. Nordamerikanerene bruker ordet elk om hjort. Ordet moose stammer fra det indianske (algonkinske) ordet musee som betyr kvistspiser.

Forplantning og livsløp[rediger | rediger kilde]

Paringstiden starter normalt i september-oktober. Elgkua tiltrekker seg okser gjennom å avgi lukt og sine rautende klagelyder, som kan bære opp mot 3,2 km. Rivaliserende hanner av omtrent samme størrelse vil konkurrere om kuas gunst og om nødvendig kjempe om retten til å pare seg. Mindre okser vil normalt trekke seg unna når en større ankommer.

Kua går drektig i ca. 9 måneder og føder vanligvis 1-2 kalver i mai-juni påfølgende år. Det ser ut som om næringstilgangen i vinterhalvåret har innvirkning på om kua bringer fram en eller to kalver. Elgkalven mangler de lyse prikkene i pelsen som er karakteristisk for andre hjortedyr. Den veier gjerne ca. 11-16 kg når den blir født, og legger på seg ca. 1 kg i døgnet så lenge den dier mora. Når kalven er ca. 3 uker gammel kan den følge mora. Når den er ca. 5 måneder gammel er den fullt avvendt. Kalven blir sammen med mora i omkring ett år, eller til hun føder en ny kalv. I denne tiden er mora svært beskyttende overfor kalven. Å komme mellom mora og kalven kan derfor være svært farlig, noe både dyr og mennesker har gjort erfaring med. Rett før kua skal kalve neste vår, jager hun bort ettåringen. Disse ettåringene blir ofte "frustrerte" og kan ha uberegnelig atferd. Ikke sjelden medfører dette trafikkulykker.

Kalven regnes som kjønnsmoden når den er omkring to år gammel, men den er ikke fullt utviklet før i 4-5 års alderen. På den tiden er kuene mest reproduktive, samtidig som oksene utvikler de største gevirene.

Statistisk dør omkring halvparten av all elg i løpet av første leveår. De som når voksen alder er på topp når de er mellom 5 og 8 år gamle, mens levetiden i snitt gjerne er 5-12 år. Bare et fåtall okser lever til de blir 15 år eller mer, mens kua kan bli noe eldre.

Ernæring og atferd[rediger | rediger kilde]

Elgekskrementer i Junkerdalen

Elgen er drøvtygger og det er kjent at elg beiter på mer enn 1 000 ulike plantearter. Mange vannplanter er viktige næringskilder, eksempelvis planter i nøkkerosefamilien. Elgen er en dyktig svømmer, og opphold i vann gir dessuten beskyttelse mot insekter som mygg og klegg. I tillegg spiser elgen kvister, løv og røtter. Hvis man regner om til trevirke alt en voksen elg spiser av kvister og busker, vil en elg fortære rundt 8 favner ved hvert år. Den er drøvtygger og har fire mager, på samme måte som kyr.

Elg ferdes helst alene. Den er aktiv hele dagen, men gjerne mer aktiv i grålysningen og skumringen. Elgen regnes som relativt stedbunden, men den migrerer vår og høst mellom sommer- og vinterbeite. Om vinteren forekommer det at elg samler seg i mindre flokker. Den beveger seg vanligvis i langsomt tempo, men kan nå en toppfart på ca. 60 km/t om den trenger det. Det er sjelden at elg gallopperer.

Bortsett fra mennesker er brunbjørn, svartbjørn og ulv elgens eneste naturlige fiender, i Nord-Amerika til en viss grad også puma. Jerven er også istand til å ta elgkalver. Bjørn og ulv tar først og fremst kalver samt skadde og syke dyr. Noen hevder også at spekkhuggere har tatt elg på svømmetur, men dette er ikke bekreftet.

Betydning for menneske[rediger | rediger kilde]

6000 år gamle helleristninger av elg ved Møllerstufossen i Oppland.
Norsk veiskilt som varsler at elg ofte ferdes over eller langs vegen.

Skandinaviske helleristninger viser at mennesker allerede i steinalderen drev elgjakt. I lavlandet i Norge finnes det rester av fangstanlegg til elg i form av fangstgroper som kan dateres til ca. 3700 f.Kr. Denne jaktmetoden har imidlertid vært i bruk fram til 1900-tallet.

Den første beskrivelsen av elg finnes i 6. bok av Gallerkrigene av Julius Cæsar. Her beskrives de på følgende måte:

Det finnes også dyr som kalles alces. Utseendemessig er de lik rådyr, men er større og uten gevir. De har bein uten ledd og sener, og legger seg ikke ned for å hvile. De kan heller ikke reise seg hvis de ved et uhell har falt overende. Trærne brukes som seng. De lener seg mot dem og hviler således. Når jegere har sett fotspor etter disse dyrene, graver de løs røttene på trær i området, eller hugger stammene halvveis over. Når dyret lener seg mot treet for å hvile, knekker treet, og dyret faller overende med det.

Cæsars ukorrekte observasjon ble gjentatt av Strabon og Plinius den eldre. Opprinnelsen kan være en identisk historie som Aristoteles forteller om elefanter, og som, også etter å være blitt gjentatt av Strabon, ble repetert og trodd til sent på 1600-tallet.[4]

I Norge kalles elgen «skogens konge», noe som nok har sammenheng med at den er det største dyret i de norske skoger. I Norge jaktes det på elg under elgjakten som varer fra 25. september (noen steder 5. oktober) og ut oktober. Den er viktig for å holde bestanden nede. Ukontrollert elgvekst kan føre til stor skade på skogen. Således er nyskog av furu sterkt utsatt, idet elgen om vinteren ernærer seg av toppskuddene. Dessuten er elg årsak til en rekke trafikkulykker, både med bil og tog.

Elgkjøtt egner seg godt for en rekke matretter, som for eksempel elggryte, gratinert elgfilet, karbonadekaker, viltpaté og elgpølse.

Elg som smittespreder[rediger | rediger kilde]

Hjortelusflue (Lipoptena cervi) er en blodsugende parasitt på hjortedyr som rådyr, elg og hjort. Fra Mellom-Europa er det indikasjoner på at hjortelusflua kan spre bakterien Bartonella schoenbuchensis fra rådyr til mennesker. Det er også funnet trypanosomer (en type parasitter) fra hjort i hjortelusfluas tarm.[5]

Elgen er i også mellomvert for skogflått. En stadig økende andel av flåtten er bærere av alvorlige bakterie- og virussykdommer hos mennesker og husdyr, bl.a Borreliose, skogflåttencefalitt (en spesiell type hjernebetennelse), Louping ill, Anaplasmose (sjodogg), Tularemi (harepest) og blodpiss (Babesiose, Piroplasmose). Flåttbårne sykdommer dreper årlig mer sau enn den samlede rovdyrstammen i Norge.[6] Dette utgjør en reell trussel mot sauenæringen i hele kyst-Norge.

Antallet mennesker som smittes av Borelliose og skogflåttencefalitt øker år for år. Den store utbredelsen og tettheten av elg og andre hjortedyr representerer således et økende folkehelseproblem.[7]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Geist, V., Ferguson, M. & Rachlow, J. 2008. Alces americanus. In: IUCN 2013. IUCN Red List of Threatened Species. Version 2013.2. Besøkt 2013-12-27
  2. ^ Artsdatabanken, rødliste 2010. Alces alces. Besøkt 2013-12-30
  3. ^ Wilson, D. E. and Reeder, D. M. 2005. Mammal Species of the World. Johns Hopkins University Press, Baltimore, MD, USA.
  4. ^ Terry Jones: Barbarene (s. 17), forlaget Lille Måne, Oslo 2009, ISBN 978-82-92605-35-6
  5. ^ http://www.fhi.no/dav/A8BAEED0DC.pdf
  6. ^ http://www.nationen.no/landbruk/article3658511.ece?service=print
  7. ^ Folkehelseinstituttet

Eksterne kilder[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Alces alces – bilder, video eller lyd
Wikispecies-logo.svg Wikispecies: Alces alces – detaljert artsinformasjon