Fremskrittspartiet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Fremskrittspartiet
Motto «For folk flest»
Erklært ideologi Liberalisme[a]
Grunnlagt 8. april 1973
Leder Siv Jensen (2006)
Generalsekretær Finn Egil Holm
Ungdomsorg. Fremskrittspartiets Ungdom
Hovedkontor Oslo
Nettsted Nettsted
Medlemstall 18 888 (2013)[1]
Representanter:
Ordførere
11 / 428
(2011)
Kommune
1 143 / 10 781
(2011)
Fylke
92 / 728
(2011)
Storting
29 / 169
(2013)

a^ Som definert av partiet selv, se FrPs prinsipprogram 2009–2013

Fremskrittspartiet (Frp) er et norsk politisk parti som beskriver seg som «et liberalistisk folkeparti som bygger på Norges grunnlov, norsk og vestlig tradisjon og kulturarv, med basis i det kristne livssyn og humanistiske verdier». Partiet ble grunnlagt i 1973 som Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep (ALP), og endret navn til Fremskrittspartiet i 1977.

Siv Jensen har siden høsten 2005 vært partiets parlamentariske leder, og ble på landsmøtet i 2006 også valgt til formann (fra 2009 kalt leder), etter at Carl I. Hagen hadde innehatt vervet i 28 år. Per Sandberg er 1. nestleder og Ketil Solvik-Olsen er 2. nestleder. FrPs ungdomsparti heter Fremskrittspartiets Ungdom. Partiets stortingsgruppe består av 29 representanter etter stortingsvalget i 2013. I det politiske landskapet regnes partiet som en del av høyresiden i norsk politikk.

Historie[rediger | rediger kilde]

1973: Anders Lange[rediger | rediger kilde]

Fremskrittspartiets historie skriver seg tilbake til et massemøte på Saga kino den 8. april 1973. Partiet Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep ble stiftet på dette møtet, og over 1000 av de nesten 3000 tilstedeværende tegnet seg som medlemmer.[2][3] På møtet holdt Anders Lange en to timer lang tale, der han gikk hardt ut mot de høye skattene og de ansvarlige politikerne. Dette fortsatte han med i valgkampen, og kritikken hans gikk i like stor grad mot Høyre som mot Arbeiderpartiet.[4] Forretningmannen og tidligere Høyre-politiker Alf R. Bjercke var tilstede på stiftelsesmøtet, og var blant de første, kjente personene som knyttet seg til partiet.[2] Erik Gjems-Onstad ble nestformann i partiet noen uker etter.

Den 15. mai holdt Lange sin første tale på Youngstorget, for rundt 4 000 tilhørere.[5][6] Anders Langes Parti ble sett på som en norsk utgave av Mogens Glistrups parti i Danmark, Fremskridtspartiet,[2] og Glistrup holdt også tale under arrangementet på Youngstorget. I juni kom TNS Gallups første månedlige meningsmåling der Anders Langes parti var med, og partiet fikk overraskende hele 5,1 % oppslutning. «Anders Langes skattenekterparti har slått seg inn i det politiske barometer med et brak», skrev VG på forsiden.[7] Under valgkampen frem mot Stortingsvalget 1973 lovte Lange avskaffelse av statsskatten og kutt i statsbudsjettet på 9 milliarder kroner (om lag en tredjedel).[4] Partiet endte opp med en oppslutning på 5,0 % i valget og fire stortingsmandater.

Sørafrikaneren Eschel Rhoodie hevdet i den selvbiografiske boka The Real Information Scandal (1983) om sitt arbeid i det sørafrikanske informasjonsdepartementet på 1970-tallet at sørafrikanerne finansierte en ukesavis for partiet samt en valgkampanje i 1973. Fremskrittspartiet har avvist påstandene.[8][9]

1974: Carl I. Hagen entrer Stortinget[rediger | rediger kilde]

Med mange sterke personligheter og manglende enighet gikk det mot ulikt syn på styring av partiet, og det endte i splittelse. I 1974 brøt deler av ALP, med Kristofer Almås og Anders Langes vararepresentant til Stortinget, Carl I. Hagen, i spissen, ut og dannet Reformpartiet. Men da Anders Lange plutselig døde samme høst, rykket Hagen inn på hans plass fordi Gjems-Onstad var valgt representant fra Akershus. I 1975 ble det forsoning, og 90 % (ifølge FrPs egen historie) av Reformparti-medlemmene vendte tilbake til ALP. Hagen fikk garanti om at partiet straks skulle skifte navn og skaffe både et fullverdig partiprogram og demokratiske vedtak, slik som de fleste andre partiene. Anders Langes Parti tok så navnet Fremskrittspartiet i 1977. På landsmøtet i 1978 ble Fremskrittspartiets Ungdom etablert med Peter N. Myhre som første formann samtidig som Carl I. Hagen ble valgt som formann for hele partiet.

1981: Willoch-perioden[rediger | rediger kilde]

Ved Stortingsvalget 1981 kom FrP tilbake på Stortinget med fire mandater. Ved Stortingsvalget 1985 gikk FrP tilbake og kom bare inn på Stortinget med to mandater, men sittende statsminister Kåre Willochs koalisjonsregjering havnet i mindretall i Stortinget slik at FrP kom i vippeposisjon på Stortinget. 30. april 1986 stilte Willoch kabinettspørsmål i forbindelse med økning av bensinavgiften, og gikk av da FrP stemte mot. Brundtland-regjeringen overtok 9.mai. Det var første gang partiet utøvde betydelig makt. Året etter prøvde Willoch-partiene å gjenerobre regjeringsmakten gjennom å rette mistillitsforslag mot den sittende AP-regjeringen, men 11. juni 1987 kunngjorde Hagen at FrP ikke kunne stille seg bak de andre borgerlige partienes mistillitsforslag mot Brundtland-regjeringens landbrukspolitikk. Da Senterpartiet på sin side nektet å støtte et generelt mistillitsforslag ble regjeringen sittende. Disse to episodene bidro til et dårlig klima på borgerlig side.

1987: Mustafa-brevet[rediger | rediger kilde]

FrP var fra begynnelsen av et lite parti som balanserte på sperregrensen uten å klare å fange oppmerksomheten til større velgermasser. Dette forandret seg drastisk under kommune- og fylkestingsvalget høsten 1987 da Hagen mottok det omtalte mustafa-brevet. I innspurten av valgkampen leste Carl I Hagen høyt fra brevet, som angivelig skulle være skrevet av en muslimsk innvandrer for å vise hvor ondsinnet og farlig innvandrerne er. «Asylsøkerne er på vei å ta over vårt fedreland» proklamerte en rystet Hagen, før han leste om hvordan en gruppe muslimer skulle forvandle Norge til en muslimsk stat, der kirkene skulle rives og erstattes av moskeer. Brevet viste seg senere å være falskt.[10][11] Men effekten av brevet ble stor, og FrP gjorde sitt til da beste valg med over 12 % oppslutning. Det er mer en tre ganger høyere enn ved valget i 1985. Selv om Anders Lange var negativ til norsk innvandringspolitikk, var det ikke før i 1987 at FrP og Hagen virkelig tok tak i denne saken. Etter valget i 1987 ble innvandring en like markant sak for FrP som det «sterk nedsettelse av skatter og avgifter» hadde vært tidligere. 1987 representerer en milepæl i FrPs historie da innvandringsproblematikken for alvor ble en frontsak for partiet.

Etter valget i 1987 fikk FrP sin første ordfører, Håkon Rege i Sola-kommune i Rogaland. 24. oktober 1990 fikk partiet sin andre ordfører da Peter N. Myhre overtok som ordfører i Oslo etter den mangeårige Høyre-ordføreren Albert Nordengen som ble tvunget til å gå av. Også Stortingsvalget 1989 var en suksess for partiet. Inn på 1990-tallet begynte den liberale fløyen å gjøre seg sterkere bemerket. Særlig FpU kom til å skape mye oppstuss og irritasjon både innad i partiet med verdi-liberale utspill i forhold til innvandring og homofili, og utad som da de 1. mai 1992 presenterte plakater med tittelen "Nasjonal Samling mot EF" der Senterparti-leder Anne Enger Lahnstein og SV-leder Erik Solheim ble avbildet sammen med den kontroversielle innvandringsmotstanderen FMI-leder Arne Myrdal.

Valgene i 1991 og 1993 var svært dårlige for FrP med nær halvert oppslutning noe som ga støtet til en periode preget av intern uro og splittelse.

1994: Bolkesjø-landsmøtet[rediger | rediger kilde]

I 1994 kom det til alvorlig splittelse i partiet på grunn av uenighet om politisk profil, og de mer rendyrkete liberalistene meldte seg ut av partiet. Etter det dramatiske Bolkesjø-landsmøtet samme år, meldte fire av stortingsrepresentantene overgang til partiet Fridemokratene, og den yngre ledelsen i partiet og i Fremskrittspartiets Ungdom meldte seg ut. Blant de utmeldte var Pål Atle Skjervengen, Tor Mikkel Wara, Stephen Bråten, Ellen Wibe og Lars Erik Grønntun.[12] FpU vedtok nedleggelse få måneder etter, men gjenoppstod ikke altfor lenge etterpå.[trenger referanse] Dette landsmøtet blir i blant kalt «Dolkesjø», oppkalt etter uenighetene.[13][14] 24. mai 1994 reddet FrP-utbryterne med Oscar D. Hillgaard i spissen, finansminister Sigbjørn Johnsen fra å bli felt på et mistillitsforslag. Deretter, 19. juni 1994 etablerte utbryterne den partipolitisk uavhengige organisasjon FRIdemokratene. 2. juli vedtok Fremskrittspartiets Ungdom å legge seg selv ned, men vedtaket fikk ingen praktisk betydning ettersom organisasjonen umiddelbart ble erstattet av et nyopprettet Hagen-lojalt FpU. Dermed var sluttstrek satt for Hagens oppgjør med partiets verdi-liberale fløy. Verdi-liberalerne har til dags dato ikke lykkes nevneverdig med å vinne politisk gjennomslag utenfor FrP.

I valgkampen høsten 1995 kom FrP igjen i medienes søkelys da det ble kjent at stortingsrepresentant Øystein Hedstrøm 2. september 1995 hadde deltatt i et møte om innvandring i regi av den innvandringskritiske organisasjonen Den Norske ForeningGodlia kino i Oslo. Resultatet ble at Hedstrøm av partiet ble ilagt taleforbud til etter valget. Ved valget oppnådde partiet 12,0% - samme nivå som ved rekordvalget i 1987. Etter valget innrømmet Hedstrøm at han burde ha forlatt møtet da han så hvilke andre aktører som var til stede.

Ved Stortingsvalget 1997 fikk partiet 15,3 % av stemmene, partiets beste valg til da. Etter valget ble John I. Alvheim leder av stortingets sosialkomité - en posisjon han kom til å inneha i to perioder. Gjennom denne posisjonen fikk Alvheim en fremtredende rolle i den pågående debatten om helse- og omsorgssektoren, og han oppnådde betydelig respekt i alle politiske leire. Slik ble han en viktig brobygger for FrP.

2001: Demokratene[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Demokratene i Norge

I august 1999 fikk FrPs innvandringspolitiske talsmann Vidar Kleppe to ganger, med få dagers mellomrom, helt øl i håret under besøk på utestedet Tostrupkjelleren, først av redaktør for Norsk journalistlags fagblad «Journalisten», Jan Otto Hauge deretter av visesangeren Lillebjørn Nilsen. Ved valget oppnådde FrP et svært godt resultat i Os kommune i Hordaland med 36,6% av stemmene, med den følge at Terje Søviknes ble ny ordfører og for alvor etablerte FrP som et nytt ordførerparti i Norge.

Høsten 2000 opplevde Frp svært høy oppslutning på meningsmålingene. I løpet av september ble partiet flere ganger målt som det største partiet, med oppslutning på nærmere 30%.[15] På de mest optimistiske målingene lå de så høyt som 34%.[16]

I kjølvannet av de mange kontroversene knyttet til Kleppe, Hedstrøm og enkelte andre markante innvandringskritikere i partiet innså parti-ledelsen at det måtte ryddes opp i egne rekker dersom partiet skulle ha håp om å få slippe inn i varmen sammen med de andre borgerlige partiene. Et ledd i strategien var å reservere sikre plasser på partiets valglister i henholdsvis Oslo og Hordaland for nestformennene Siv Jensen og Terje Søviknes. Dette innledet en ny periode med interne uenigheter og stridigheter i partiet. 3. desember 2000 ble storingsrepresentant Dag Danielsen og flere andre sentrale aktører i Oslo FrP suspendert eller ekskludert som følge av fraksjonsvirksomhet. Saken ble brakt inn for namsretten som 11. desember fastslo at partiets sanksjoner var lovlige. I februar 2001 meldte Fridtjof Frank Gundersen seg ut av partiet etter å ta tapt nominasjonen i Akershus. Under Hordaland FrPs årsmøte, 10. februar, stod Cathrin Rustøen frem og hevdet at hun var blitt voldtatt av en sentralt tillitsvalgt i partiet. Rustøen hevdet videre at sju unge kvinner og to unge menn skal ha blitt voldtatt eller seksuelt misbrukt på annen måte av andre tillitsvalgte i partiet.[17] Dette utløste igjen Søviknes-saken som resulterte i at Terje Søviknes måtte trekke seg fra alle nasjonale verv i partiet som følge av at han hadde hatt sex med en 16 år gammel jente i FpU året før. Det vakte ytterligere bestyrtelse da det ble kjent at både Søviknes og Siv Jensen hadde sittet på TV og løyet da de ble konfrontert med saken på TV2 programmet Tabloid.[18] Strafferettslig ble saken mot Søviknes senere henlagt som "intet straffbart forhold", men det satte en stopper for hans karriere i rikspolitikken. John I. Alvheim overtok Søviknes' posisjon som 2. nestformann.

I kjølvannet av de interne stridighetene i partiet forlot en rekke av FrPs mest profilerte representanter partiet i løpet av 2001. 18. mars meldte Vidar Kleppe seg ut av partiet etter å ha blitt suspendert for en periode på 9 måndeder, og 19. oktober ble Jan Simonsen ekskludert. Høsten 2002 startet Vidar Kleppe det nye partiet Demokratene.[trenger referanse] Simonsen og flere andre FrP-utbrytere fulgte etter inn i Demokratene, som også samlet folk fra andre norske partier på begge sider av høyre-venstre-aksen. Demokratene har så langt ikke fremstått som noen reell konkurrent til FrP.

Ved Stortingsvalget 2001 ble det borgerlig flertall, med det resultat at FrP fungerte som fødselshjelper for Kjell Magne Bondeviks andre regjering bestående av Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre. Hagens håp var at man i løpet av perioden (2001-2005) kunne bygge opp et tillitsforhold mellom FrP og resten av de borgerlige partiene og slik legge til rette for at FrP kunne bli en del av et borgerlig regjeringsalternativ i 2005. Det viste seg imidlertid raskt at motviljen mot FrP fortsatt var stor blant de potensielle samarbeidspartnerne. 8. oktober 2001 bikk Hagen beskjed om at de tre regjeringspartiene foretrakk Arbeiderpartiets Jørgen Kosmo som ny stortingspresident i stedet for Hagen.

I valgkampen høsten 2003 kom FrP på nytt i pressens søkelys i forbindelse med en skoledebatt på Åssiden videregående skole i Drammen, 23. august 2003. Etter å ha forlatt en til tider meget opphetet paneldebatt ga FrPs representant, den gamle ralleykongen Martin Schanche, AUF-representanten Torgeir Micaelsen en ørefik for åpne kameraer etter at han gjentatte ganger hadde blitt kalt «feiging» av Micaelsen med flere. Ved valget gjorde FrP sitt til da beste lokalvalg gjennom tidene med 17,9% av stemmene, noe som ga partiet hele 12 nye ordførere.

FrP og islamdebatten[rediger | rediger kilde]

Etter terrorangrepene i USA 11. september 2001 og de påfølgende krigene i Afghanistan og Irak ble det i Norge fornyet fokus på islam og forholdet mellom det norske samfunnet og den voksende muslimske minoriteten i Norge. 13. juli 2004 vakte det betydelige reaksjoner i mediene da dette var tema da FrPs formann Carl I. Hagen holdt en engasjert tale for menigheten Levende ord i Bergen. I februar 2009 vakte det nye reaksjoner da FrPs leder Siv Jensen advarte mot snikislamisering i forbindelse med hijabdebatten.

2006: Siv Jensen overtar formannsvervet[rediger | rediger kilde]

Til tross for at Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet i 2005 gikk til valg på et felles regjeringsalternativ nektet de tre Bondevik-partiene fortsatt å inkludere FrP i sitt borgerlige regjeringsalternativ. I FrP-kretser var det særlig statsminister Kjell Magne Bondevik som ble oppfattet som hinder for et slikt samarbeid. Våren 2005 hadde partiet fått nok og 20. juni 2005 erklærte partiet at man ikke under noen omstendighet ville støtte en regjering med Kjell Magne Bondevik som statsminister etter valget. Fremskrittspartiet ble ved stortingsvalget 2005 landets nest største parti og størst på borgerlig side, med 22,1nbsp;% oppslutning - noe som resulterte i 38 mandater.

I sin siste periode på Stortinget ble Hagen etter valget visepresident på Stortinget. 5. oktober 2005 ble slutten på Hagen-æraen innledet ved at Siv Jensen overtok som FrPs parlamentariske leder etter Carl I. Hagen. Partiet ble ledet av Carl I. Hagen fra 1978 til partiets landsmøte 5.7. mai 2006, da Siv Jensen ble valgt til partiets nye formann. I 2009 gikk FrP som siste parti på Stortinget over til å bruke tittelen leder (istedenfor formann). Også før Stortingsvalget i 2009 var det fortsatt motvilje mot at FrP skulle bli tatt med i et forpliktende samarbeid på Borgerlig side. Venstres leder Lars Sponheim gikk så langt som til å lansere erklæringen "Heller Jens enn Jensen".

Ved valget i 2009 fikk FrP en liten framgang til 22,9 %, partiets beste valgresultat noensinne. Med hele 41 mandater beholdt partiet dermed posisjonen som landets nest største parti. Partiet var da størst i Vest-Agder og Rogaland. Finanskrisen og den uavklarte situasjonen på borgerlig side resulterte imidlertid i en ny valgseier for de rød-grønne partiene, samtidig som Venstre med sine 3,9% havnet under sperregrensen noe som resulterte i partileder Lars Sponheims avgang. Også KrF og Høyre gjorde dårlige valg.

2011: FrPs annus horribilis[rediger | rediger kilde]

I løpet av 2011 ble FrP hardt rammet av en rekke utenompolitiske skandaler. 20. mars ble FrPs ordførerkandidat i Stavanger, Trond Birkedal, siktet for snikfilming av unge gutter i dusjen i sitt hjem. Senere ble han også tiltalt for seksuell omgang med en mindreårig gutt. 21. september kunngjorde TV2 at partiets samferdselspolitiske talsmann Bård Hoksrud hadd kjøpt sex i Latvias hovedstad Riga. Partiet ble også rammet i kjølvannet av terroraksjonene 22. juli da det viste seg at gjerningsmannen, den terrordømte Anders Behring Breivik hadde en fortid i partiet.

Ved valget i 2011 fikk FrP således bare 11,4 % av stemmene på landsbasis – det svakeste siden 1991. Særlig Høyre, men også Arbeiderpartiet, opplevde framgang på bekostning av de andre partiene. Dette gjorde at FrP likevel beholdt posisjonen som Norges tredje største parti.

På grunn av vekting ble spriket mellom FrPs råtall og barometertall etter hvert stort på meningsmålingene. Under intervjuer ville bare 10-12 % oppgi at de stemte FrP i 2009, enda valgresultatet den gangen var 22,9 %, og enkelte målinger viste opptil dobbelt så høyt barometertall som råtall.[19] Det viste seg at råtallet gjerne lå på samme nivå som valgresultatet i 2011, og på grunn av den store usikkerheten valgte Aftenposten (Respons Analyse) og VG (InFact) å legge om til å vekte meningsmålinger mot kommunevalget i 2011 istedenfor storingsvalget i 2009. Det første til tidvis betydelige forskjeller mellom målingene fra «2009-byråene» og «2011-byråene», og det var helt fram mot stortingsvalget 2013 uvisst hvor stor oppslutning partiet egentlig hadde. Råtallet til FrP lå hos Aftenposten i valgkampen mellom 8,7 % og 10,0 %, og var dermed også under resultatet fra referansevalget (kommunevalget 2011). Første landsdekkende meningsmåling publisert etter valget viste dessuten en nedgang på 2,0 prosentpoeng fra valgresultatet. På bakgrunn av disse opplysningene kom valgnettstedet Poll of polls fram til at FrP kunne bli vanskelig å måle også etter valget.[20] Nettstedets materiale viser at FrP etter valget (med ett unntak) er blitt målt lavere enn valgresultatet.[21]

2013: Inn i regjering[rediger | rediger kilde]

På FrPs landsmøte våren 2012 erklærte Siv Jensen at det etter valget i 2013 ville være uaktuelt for FrP å støtte en regjering der partiet ikke selv er med. Som begrunnelse viste hun til tidligere dårlige erfaringer som støtteparti for de andre borgerlige partiene.

Med Knut Arild Hareide og Trine Skei Grande som nye ledere i henholdsvis Kristelig Folkeparti og Venstre, og kloke av skade etter det borgerlige nederlaget i 2009-valget åpnet de andre borgerlige partiene, for første gang, for å gå til valg på et samlet borgerlig regjeringsgrunnlag bestående av Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre. Høyre-leder Erna Solberg fremstod som de borgerliges naturlige statsministerkandidat.

Ved stortingsvalget, 9. september 2013 oppnådde FrP 16,3% av stemmene og fikk 29 mandater. Til tross for betydelig tilbakegang både prosentvis og i antall mandater ble valgresultatet feiret som en stor seier på partiets valgvake. For det første fordi valgresultatet lå nesten 5% over det katastrofale 2011-valget, men særlig fordi det banet veien for FrPs historiske, første deltakelse i regjeringssamtaler.

Til sammen oppnådde de borgerlige partiene et solid Stortings-flertall bestående av 96 mandater hvorav 77 til Høyre + FrP. Dermed kunne de blåblå partiene danne flertall sammen med kun et av de to samarbeidspartiene Kristelig Folkeparti og Venstre. 16. september deltok Fremskrittspartiet, for første gang i partiets 40-årige historie, i regjeringssonderinger på Radisson Blu i Nydalen i Oslo representert av leder Siv Jensen og de to nestlederne Ketil Solvik-Olsen og Per Sandberg. Dagen etter arrangerte FrP en internasjonal pressekonferanse for å tilbakevise utenlandske mediers tendens til å knytte partiet opp mot den terrordømte Anders Behring Breivik i sine reportasjer fra det norske valget.

1. oktober gikk FrP for aller første gang i reelle regjeringsforhandlinger med Høyre på Sundvolden Hotel i Hole kommune representert av leder Siv Jensen, de to nestlederne Ketil Solvik-Olsen og Per Sandberg og generalsekretær Finn Egil Holm. Bruken av Sundvolden Hotel til dette formålet var på forhånd avklart med Arbeiderpartiet som har sterke minner knyttet til stedet som tok imot overlevende fra Utøya, 22. juli 2011. Regjeringsplattformen ble presentert 7. oktober.

Onsdag 16. oktober ble Erna Solbergs regjering tatt i ed med følgende 7 statsråder fra Fremskrittspartiet:

Politisk plattform[rediger | rediger kilde]

Siv Jensen leder partiet i dag.

Fremskrittspartiet er et parti som oppstod først og fremst som en protestbevegelse, og har vært hjem for mange grupper med forskjellige målsetninger og ideologier stort sett forent av et ønske om reduksjon av skatter, avgifter og offentlige inngrep. Det er derfor svært vanskelig å oppsummere partiet innenfor tradisjonelle politiske begreper. Partiet har selv vedtatt at de er et liberalistisk parti som «bygger på Norges grunnlov, norsk og vestlig tradisjon og kulturarv med basis i det kristne livssyn».

Gjennom 1980- og 90-åra ble reduksjon av innvandringen fra ikke-vestlige land en viktig sak for partiet. På nittitallet fikk partiet en sterkere sosial profil, med spesiell vekt på situasjonen til eldre og pleietrengende.[22] På 2000-tallet har FrP stadig understreket at partiet vil bruke en større del av statens oljeinntekter enn det de andre partiene vil. I hovedsak oppfattes Fremskrittspartiet som et parti på høyresiden i norsk politikk som blander konservatisme og liberalisme, men med klar hovedvekt på liberalismen. Partiets politikk blir av enkelte også karakterisert som høyrepopulisme.[23][24]

Friheter[rediger | rediger kilde]

Fremskrittspartiet definerer fire grunnleggende friheter i sitt prinsipp- og handlingsprogram. Det mener at et menneske først og fremst eksisterer som et enkeltmenneske, og derfor må ha styringsrett over sitt eget liv. Denne friheten inkluderer prinsippet om personvern. Frihet nummer to er eiendomsretten; FrP mener at ekspropriasjon kun kan godtas når dette er absolutt nødvendig. Den siste grunnleggende friheten er den frie markedsøkonomien, som FrP anser som uløselig knyttet til idéen om demokrati.[25]

FrP trekker frem uttrykket «min frihet slutter der din begynner» som sentralt for sitt grunnsyn. Med dette mener partiet at dets politikk bygger på alle menneskers rett til å leve i frihet, så lenge disse ikke ønsker å innskrenke andres frihet.[25]

Modell for statsstyringen[rediger | rediger kilde]

FrP er for å beholde det konstitusjonelle monarkiet som styringsform i Norge, med regenten som samlende symbol og statsoverhode. FrP ønsker også å beholde parlamentarismen, og er også positivt innstilt til innføring av oppløsningsrett av Stortinget under forutsetning av innføring av tiltredelsesvotering. Partiet vil dessuten arbeide for en modell der utnevnelser til Høyesterett må godkjennes av Stortinget.[25]

Fremskrittspartiet vil avvikle Sametinget med den begrunnelse at stemmeretten ikke bør være begrenset til bestemte etniske grupper. Partiet mener videre at enhver avgitt stemme ved stortingsvalg skal telle likt, uten hensyn til hvor i landet den er avgitt.[25]

Økonomisk politikk[rediger | rediger kilde]

Fremskrittspartiet har liberalismen som rettesnor i den økonomiske politikken, blant annet fordi det hevder denne fører til en maktspredning i samfunnet. Hovedideen i den økonomiske politikken er derfor at det offentlige forbruket må reduseres og at byråkratiet må bygges ned, slik at staten bare skal utføre oppgaver som det private ikke kan løse selv.[25]

Som en konsekvens av dette ser FrP det som en viktig oppgave å avskaffe både offentlige og private monopoler, og at den frie konkurranse ikke må hindres gjennom private eller offentlige karteller og monopoldannelser. På grunn av dette ønsker Fremskrittspartiet at Konkurransetilsynet skal stå fritt og ha mye makt.[26]

Fremskrittspartiet støtter frihandel, ønsker et løsere regulert arbeidsmarked og vil ha et lavere skatte- og avgiftsnivå.[26]

Fremskrittspartiet er ikke udelt negative til vekst i offentlig sektor, men er klare på at den må holdes lavere enn veksten i privat sektor. FrP ønsker blant annet å oppheve den såkalte «handlingsregelen», og heller erstatte den med en modell der statens utgifter varierer, avhengig av økonomisk vekst og inflasjon. Det ønsker også at statsbudsjettet skal ha større langsiktighet, og åpner for at Stortinget kan fatte bindende, flerårige budsjettvedtak for bestemte områder og prosjekter.[26]

FrP ønsker en uavhengig Norges Bank, og mener at sentralbanken skal ha som hovedmål for pengepolitikken å sikre lav og stabil inflasjon. Fremskrittspartiet mener også at penge- og kredittmarkedet må reguleres av markedets tilbud og etterspørsel, uten politiske inngrep eller reguleringer.[26]

Helse- og sosialpolitikk[rediger | rediger kilde]

FrP mener at det skal være det offentliges oppgave å sørge for at folket får tilgang til helse- og omsorgstjenester. Et sentralt prinsipp er modellen med stykkprisfinansiering, der staten betaler for medisinsk behandling mens pasienten selv kan velge hvem som skal utføre behandlingen. Dette inkluderer retten til behandling i utlandet om ventetiden i Norge er for lang. FrP mener også at modellen med stykkprisfinansiering vil føre til kortere helsekøer. På lengre sikt kan FrP tenke seg å utvide ordningen med stykkprisfinansiering til også å gjelde det offentlige tannhelsetilbudet.[27]

Fremskrittspartiet ønsker fritt sykehusvalg i hele landet når det gjelder offentlige sykehus, og ønsker også at dette skal gjelde private sykehus. Det mener dessuten at bedrifter som betaler for nødvendig, medisinsk behandling for de ansatte må kunne trekke fra disse utgiftene, samtidig som de ansatte ikke skal skatte av dette. Videre er FrP motstander av fastlegeordningen, da det mener at denne går på bekostning av pasienters rett til fritt valg.[27]

I narkotikapolitikken mener FrP at opplysning og holdningsskapning må være hjørnesteinen i kampen mot rusmiddelmisbruk. Fremskrittspartiet er også for en utvidelse av den medikamentelt assisterte rehabiliteringen av stoffmisbrukere, og mener at kriteriene for utdeling av Metadon og Subutex bør liberaliseres. FrP støtter også forsøk med bruk av sprøyterom.[27]

Partiet stemte imot legalisering av kjønnsnøytrale ekteskap i 2008 [28], men vedtok under landsmøte i 2013 å åpne for både kjønnsnøytrale ekteskap og adopsjon [29]. Flere i FrP har også foreslått legalisering av bloddonasjon for homofile [30][31].

Innvandrings- og flyktningspolitikk[rediger | rediger kilde]

FrP ønsker generelt en reduksjon av innvandring, spesielt fra land utenfor EØS-området.[32]

FrP har i partiprogrammet foreslått at Norge maksimalt skal ta i mot 1000 personer i året fra land utenfor den vestlige kulturkrets, og at denne kvoten skal omfatte flyktninger, asylsøkere, de som kommer innenfor reglene om familiegjenforening og de som gis opphold av humanitære årsaker.[32] I 2008 foreslo partiet en enda høyere terskel for asyl, og foreslo å redusere antallet asylsøkere som får opphold i Norge til under 100 i året.[33]

FrP har foreslått en modell der flyktninger sendes til norskdrevne mottak i Uganda og Tanzania for å hindre folk som ikke har rett på opphold i å komme til Norge[34]. Denne modellen er blitt negativt mottatt blant organisasjoner som jobber for flyktningers sikkerhet[trenger referanse]. FrP ønsker ellers at enkeltkommuner selv skal kunne bestemme antallet flyktninger og asylsøkere som skal kunne bo i kommunen, gjerne gjennom lokale folkeavstemninger.[32]

Fremskrittspartiet ønsker å stramme inn reglene for familiegjenforening, og vil begrense dette til ektefelle og egne barn under 15 år. Det ønsker også en aldersgrense på 24 år for ektefeller, og at det må være en samlet tilknytting til Norge som er større enn den samlede tilknyttingen til det andre landet.[32]

Politiske motstandere mener FrPs programfestede politikk strider med flere punkter i FNs flyktningkonvensjon[trenger referanse].

Ordførere[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Ordførere fra Fremskrittspartiet

Fremskrittspartiets første ordfører var Håkon Rege i Sola kommune i Rogaland fylke.

Ved kommunevalgene i 1999, 2003, 2007 og 2011 ble Fremskrittspartiet det største partiet i Os kommune i Hordaland. Partiets andre nestleder, Terje Søviknes, ble i 1999 Fremskrittspartiets første ordfører i kommunen (og den fjerde i landet).

Etter kommunevalget 2003 fikk Fremskrittspartiet 13 ordførere: 1 i Akershus (Ullensaker kommune), 3 i Vestfold (kommunene Nøtterøy, Tønsberg og Tjøme), 2 i Hordaland (kommunene Austevoll og Os), 6 i Møre og Romsdal (kommunene Fræna, Skodje, Stranda, Sula, Vestnes, Ørsta) og 1 i Troms (Nordreisa kommune).

Etter kommunevalget 2007 fikk Fremskrittspartiet 17 ordførere: 3 i Østfold (Fredrikstad, Hobøl og Hvaler), 1 i Akershus (Ullensaker), 1 i Vestfold (Tønsberg), 1 i Telemark (Bamble), 1 i Vest-Agder (Mandal), 4 i Hordaland (Askøy, Austevoll, Bergen og Os), 3 i Møre og Romsdal (Stranda, Sula og Ørskog), 1 i Nordland (Hadsel) og 2 i Troms (Lyngen og Nordreisa).

I tillegg fikk Fremskrittspartiet en ny ordfører i 2008, da Dag Bjerke overtok etter avdøde Tore Tidemann i Enebakk.

Etter kommunevalget 2011 fikk Fremskrittspartiet 11 ordførere: 1 i Østfold (Hvaler), 1 i Akershus (Ullensaker), 1 i Telemark (Bamble), 2 i Hordaland (Austevoll og Os), 4 i Møre og Romsdal (Fræna, Midsund, Skodje og Ørskog), 1 i Nordland (Hadsel) og 1 i Finnmark (Vardø).

Fremskrittspartiets formenn, ledere og nestledere[rediger | rediger kilde]

Formenn (1973–2009)[rediger | rediger kilde]

Periode Formann
19731974 Anders Lange
19741975 Eivind Eckbo
19751978 Arve Lønnum
19782006 Carl I. Hagen
20062009 Siv Jensen

Ledere (2009–)[rediger | rediger kilde]

Periode Partileder
2009 Siv Jensen

Parlamentariske ledere (1973–)[rediger | rediger kilde]

Periode Parlamentarisk leder
19731974 Anders Lange
19741976 Erik Gjems-Onstad
19761977 Harald Slettebø
19812005 Carl I. Hagen
20052013 Siv Jensen
2013 Harald Tom Nesvik

Politiske Nestformenn / 1. formenn / 1. nestledere (1978–)[rediger | rediger kilde]

Periode Nestleder
19781982 Bjørn Erling Ytterhorn
19821984 Eivind Eckbo
19841985 Helge Albrektsen
19851987 Anne Beth Moslet
19871991 Pål Atle Skjervengen
19911993 Tor Mikkel Wara
19931994 Ellen Margrethe Wibe
19941999 Lodve Solholm
19992006 Siv Jensen
2006 Per Sandberg

Organisatoriske Nestformenn / 2. formenn / 2. nestledere (1978–)[rediger | rediger kilde]

Periode Nestleder
19781980 Eivind Eckbo
19801982 Hugo Munthe-Kaas
19821985 Tore Haaland
19851991 Hroar Hansen
19911993 Jan Simonsen
19931995 Hans Johan Røsjorde
19951999 Vidar Kleppe
19992001 Terje Søviknes
20012005 John I. Alvheim
20052013 Per Arne Olsen
2013 Ketil Solvik-Olsen

Valgshistorikk[rediger | rediger kilde]

Stortingsvalgene 1973–2013

Årstall Antall stemmer Prosent av stemmene Representanter
1973 (ALP) 3&505&107784&107 784 5,0 % 4
1977 3&504&43351&43 351 1,9 % 0
1981 3&505&109564&109 564 4,5 % 4
1985 3&504&96797&96 797 3,7 % 2
1989 3&505&345185&345 185 13,0 % 22
1993 3&505&154497&154 497 6,3 % 10
1997 3&505&395376&395 376 15,3 % 25
2001 3&505&369236&369 236 14,6 % 26
2005 3&505&581896&581 896 22,1 % 38
2009 3&505&614717&614 717 22,9 % 41
2013 3&505&460919&460 919 16,4 % 29

Fylkestingsvalgene 1975–2011

År Antall stemmer Prosent av stemmene Representanter
1975 (ALP) 3&504&27713&27 713 1,4 % 13
1979 3&504&52881&52 881 2,5 % 23
1983 3&505&136729&136 729 6,3 % 63
1987 3&505&259848&259 848 12,3 % 124
1991 3&505&148201&148 201 7,0 % 65
1995 3&505&241814&241 814 12,0 % 103
1999 3&505&261049&261 049 13,4 % 120
2003 3&505&346020&346 020 17,9 % 127
2007 3&505&384288&384 288 18,5 % 140
2011 3&505&263502&263 502 11,8 % 96

Kommunestyrevalgene 1975–2011

År Antall stemmer Prosent av stemmene Representanter Ordførere
1975 (ALP) 3&504&15205&15 205 0,8 % 41 0
1979 3&504&40928&40 928 1,9 % 78 0
1983 3&505&118432&118 432 5,3 % 377 0
1987 3&505&231609&231 609 10,4 % 763 0
1991 3&505&141524&141 524 6,5 % 502 0
1995 3&505&221493&221 493 10,5 % 697 0
1999 3&505&249753&249 753 12,1 % 989 1
2003 3&505&337595&337 595 16,4 % 1459 13
2007 3&505&387476&387 476 17,5 % 1625 18
2011 3&505&275559&275 559 11,4 % 1143 11

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteraturhenvisninger[rediger | rediger kilde]

  • Anders Lange som han var, i et intervju med Torbjørn Eide, Lyches Forlag, 1974, ISBN 82-7008-083-7
  • Arve Lønnum: Gamle mann – hva nå?, Elingaard forlag, Oslo, 1973, ISBN 82-505-0028-8
  • Arve Lønnum: Vett og Uvett i velferdsstaten, Elingaard forlag, Oslo, 1974, ISBN 82-505-0134-9
  • Arve Lønnum: ALP – partiet med ni liv, utgitt av ALP, Oslo, desember 1975
  • Arve Lønnum: Gammel i velferds-Norge: Nye veier i eldreomsorgen, Grøndahl, cop., 1985, ISBN 82-504-0760-1
  • Utkast til handlingsprogram for Stortingsvalget 1977, Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep, ALP-Trykk, Oslo, 1976
  • Handlingsprogram for stortingsvalget 1977, utgitt av Fremskrittspartiet, 1977
  • Fremskrittspartiet. Program 1981-1985. Vedtatt på landsmøtet i Drammen 8-10/5-1981, Fremskritt Norsk Forlag A/S, 1981
  • Carl Ivar Hagen: Ærlighet varer lengst − Politiske erindringer, Aventura Forlag, 1984, ISBN 82-588-0305-0
  • Magnus E. Marsdal: FrP-koden, Forlaget Manifest 2007, ISBN 978-82-92866-00-9

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ klassekampen.no, [1]
  2. ^ a b c Dag Worm-Muller (9. april 1973): «Anders Lange, Bjarne Stendahl og Alf R. Bjercke danner parti : Til kamp mot «samfunns-gutta»» – VG, s. 12.
  3. ^ http://partileksikon.blogspot.no/2009/09/anders-langes-parti.html
  4. ^ a b Jens Henrik Stemland (20. september 1973): «Anders Lange: – med brev fra Fridtjof Nansen» – VG, s. 5.
  5. ^ Fra Anders Lange sin tale på Youngstorget i 1973YouTube.
  6. ^ (16. mai 1973): «Andre toner på Youngstorget» – VG, s. 6.
  7. ^ (9. juni 1973): «Anders Lange får 5,1 % i sjokk-gallup» – VG, s. 1.
  8. ^ Tika Sofia Leon: Antirasistisk Senter gjør ikke jobben sin Utrop, 23. november 2012
  9. ^ Der Spiegel 13/1979
  10. ^ VG - Fra ramp til statsmann (11.02.2003 - Side: 8) Sitat: «Hagen leser høyt fra et brev han skal ha fått fra innvandreren Mohammad Mustafa, som «bevis» for at muslimer er fiendtlige overfor nordmenn. Brevet viser seg å være en bløff, og Hagen beklager overfor Mustafa. Frp blir landets tredje største parti ved kommune- og fylkestingsvalget»
  11. ^ Dagbladet (2003)
  12. ^ frp.no: Historie, partisplittelse
  13. ^ Den uforsonlige Hagen. Dagbladet (5. desember 2000). Besøkt 17. januar 2012.
  14. ^ Dolkesjø 1994: Wibe trakk seg. Liberaleren (15. april 2009). Besøkt 17. januar 2012.
  15. ^ Aftenposten - Kritisk for Ap. og Regjeringen (6.9.2000, s.15)
  16. ^ Aftenposten - Fr.p. slår alle rekorder (29.9.2000, s.21)
  17. ^ Dagbladet - Søviknes har ikke voldtatt meg (11.2.2001)
  18. ^ Dagbladet - Vår pinligste TV-opptreden (1.10.2005)
  19. ^ Frp - systematisk lave råtall – Poll of polls 13. november 2012
  20. ^ Fortsatt måleproblemer for Frp? - Poll of polls 20. september 2013
  21. ^ [2] lest 29. desember 2013
  22. ^ Mot felles interesser? (partirepreferanser)Rapport 71, 2003, UiO, Det Samfunnsvitenskaplige Fakultet, 11. august 2003 / 25. november 2010
  23. ^ Tor Espen Simonsen. Høyrepopulismens politiske metamorfose på 1990-tallet. Masteroppgave i historie 2007
  24. ^ utrop.no, 12.12.2009 «- Frp er et unntak i Europa»
  25. ^ a b c d e Avsnittet «En demokratisk rettsstat» i FrPs Prinsipp- og handlingsprogram 2005-2009 (fins ikke lenger på tjeneren, men deler av innholdet er å finne i prinsipp- og handlingsprogrammet for 2009-2013 på samme nettsted). FrP. Besøkt 9. april 2008.
  26. ^ a b c d Seksjonen «Markedsøkonomi for fritt næringsliv og velstand» i FrPs Prinsipp- og handlingsprogram 2005-2009. FrP. Besøkt 9. april 2008.
  27. ^ a b c Avsnittet «Helsevesen og sosial sikkerhet» i FrPs Prinsipp- og handlingsprogram 2005-2009. FrP. Besøkt 9. april 2008.
  28. ^ http://www.ba.no/nyheter/politikk/article5543196.ece
  29. ^ http://www.nrk.no/nyheter/norge/1.8359703
  30. ^ http://www.frp.no/Gi+homofile+mulighet+til+%C3%A5+gi+blod.d25-TMZHIX8.ips
  31. ^ http://fpu.no/2012/07/la-homofile-gi-blod/
  32. ^ a b c d Avsnittet «Norge og verden» i FrPs Prinsipp- og handlingsprogram 2005-2009 (Lenke går ikke til det aktuelle dokumentet). FrP. Besøkt 13. april 2008.
  33. ^ Frp vil stenge grensen. Aftenposten (7. april 2008). Besøkt 13. april 2008.
  34. ^ http://www.vg.no/nyheter/innenriks/valg-2009/artikkel.php?artid=568173

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikinews-logo.svg
Wikinytt har nyheter relatert til: