Europa

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Europa

Kart over det europeiske kontinentet

Areal 9 959 313 km²
Folkemengde 717 768 060
Land 41
Mikrostater 5
Biland 5
Omstridt 3
Subregioner
1. Nordlige Europa
2. Sørlige Europa
3. Vestlige Europa
4. Østlige Europa
Språk Germanske språk
Romanske språk
Slaviske språk
med flere
Største byer
1. Istanbul
2. Moskva
3. Paris
4. London
5. Madrid
6. Barcelona
7. St. Petersburg
8. Roma
9. Berlin
Det europeiske flagget
Politisk kart over Europa
Satellittfoto av Europa

Europa er en verdensdel som dekker den vestlige delen av kontinentet Eurasia. Arealet er på størrelse med land som Canada, Kina, og USA. Folketallet er omtrent halvparten av det indiske og det kinesiske, men det doble av USAs.

Europa grenser mot Amerika vest for Island og Asorene i Atlanterhavet, og nord for Svalbard og Frans Josefs land i Nordishavet. Gibraltarstredet og Middelhavet danner den sørlige grensen mot Afrika. Grensen mot Asia går ved Dardanellene, Marmarahavet, Bosporos, Svartehavet, Azovhavet, Kuma-Manytsjsenkningen, Det kaspiske hav, Embaelven, Uralfjellene og Karahavet.[1]

Europas territorium fordeler seg på 46 suverene stater, i tillegg regnes Kypros ofte til Europa selv om det geografisk ligger i Asia. Fem av statene er såkalte mikrostater med svært lite areal og folketall: Andorra, Liechtenstein, Monaco, San Marino og Vatikanstaten. I tillegg er det fem biland i Europa: Gibraltar, Guernsey, Jersey og Man som tilhører Storbritannia, og Færøyene som tilhører Danmark. Russland og Tyrkia har størstedelen av sitt territorium i Asia. En del andre europeiske land har også territorier i andre verdensdeler, for det meste øyer i Amerika og Oseania, som er gjenværende rester fra den historiske europeiske koloniseringen av verden.

Rundt 75 % av befolkningen definerte seg som kristne i 2010. Samme undersøkelse viste at nærmere 19 % definert seg som ikke-troende, nær 6 % som muslimer og resten (under 1 %) var fordelt på andre religioner.[2]

Europarådet er en traktatfestet mellomstatlig organisasjon som i hovedsak arbeider for å fremme demokrati, menneskerettigheter og rettsstatsutvikling i de 46 medlemslandene.[3] 30 europeiske land er medlemmer av forsvarsalliansen NATO. Den europeiske union (EU) er et traktatfestet mellomstatlig økonomisk og politisk samarbeide mellom 27 medlemsstater som har sitt utspring i perioden etter andre verdenskrig og som gradvis har utviklet seg til å bli stadig mer omfattende.

Etymologi og begrepshistorie

Europa og oksen, av Gustave Moreau, c. 1869

Det greske begrepet Europa har trolig blitt avledet fra de greske ordene eurys (= «bred») og ops (= «ansikt»), hvor ‘bred’ er blitt et beskrivende ord for jorden i seg selv i den (rekonstruerte) urindoeuropeisk religionen. Enkelte språkforskere har derimot antydet at Europa er basert på et semittisk ord som det akkadiske erēbu i betydningen «solnedgang».[4] Sett fra Midtøsten går solen ned over Europa, landene i vest. Likeledes antas det at ordet Asia kan tenkes å komme fra et semittisk ord som det akkadiske asu, «soloppgang».

For den greske geografen Hekataios besto den kjente verden av to verdensdeler: Europa og Asia. Grensen gikk ved Egeerhavet, Azovhavet og Marmarahavet og elva Don. For historieskriveren Herodot var Asia identifisert med det store Perserriket, mens Europa var den Greske sivilisasjon.

Alminnelig bruk av ordet som vanligste betegnelse for det vi i dag oppfatter som Europa, hører til moderne tid. I antikken omtalte man det romerske rike som «Roma» eller «Imperium Romanum». Det fantes da ikke noe geografisk uttrykk som inkluderte riket nord for Middelhavet og som dessuten inkluderte områdene bebodd av germanske og slaviske stammer i Nord- og Øst-Europa.

Ordet spredte seg fra gresk til Europas romanske språk gjennom en berømt myte som ble gjenfortalt i senantikken. I gresk mytologi var Europa en fønikisk prinsesse som ble forført av Zevs i form av en hvit okse og ført til øya Kreta hvor hun fødte Minos, Rhadamantys, og Sarpedon. For Homer var Europé (gresk Ευρωπη) den mytologiske dronning av Kreta, og ikke stedet hun ble ført til. Som andre greske myter er nok denne myten ikke opphavet til ordet Europa i seg selv, men skapt i ettertid for å gi ordet en spennende forhistorie. Senere ble Europa ensbetydende med fastlandet Hellas, og rundt 500 f.Kr. hadde betydningen også begynt å omfatte landene nord for Hellas.

Denne myten er blitt overbrakt av tre av senantikkens historiefortellere: St. Augustin, Isidor av Sevilla og Orosius. Det er usikkert hvor de regnet grensen mellom verdensdelene (orbis terrarum). For Orosius gikk grensen mellom Asia og Europa gjennom elva Don og Azovhavet. Orosius ble kilde for 900-tallets frankiske lærde Richter av St. Rémy som fremstilte verden som tre orbis plaga der Mare Nostrum (Middelhavet) var skillet mellom verdensdelene. Richter regnet flere av folkeslagene som slo seg ned i Europa i Folkevandringstiden for å komme fra Asia. Lombardenes historieskriver Paulus Diaconus (død 797?) regnet lombardene for å ha flyttet fra øya Scandinavia på grunn av overbefolkning. Det virker som om Scandinavia da ikke ble regnet som en del av Europa. Dette fordi grad av siviliserthet var blitt introdusert som et kriterium for å være en del av «Europa».[5]

I senantikken og middelalderen var det vanligere å skille mellom «Kristenheten» og hedenske områder enn å bruke betegnelsen Europa. Men innen «Kristenheten» begynte begrepet Europa gradvis å få den betydningen det har i dag. Ved å referere til «Europa» i hyllingsdikt til Frankiske konger viste de både at de var lærde og belest i den antikke arven, samtidig som referanser til Kongen som «Europas konge» gav aspirasjoner om fremtidige landerobringer. Om makten ikke strakte seg langt utover Frankerriket, kunne skaldene i det minste smigre kongen med at han var berømt i «hele Europa». I hoffet til Karl den store ble referanser til Europa-begrepet hyppigere. For eksempel priste Catwulf Kong Karl i 775 for å ha blitt utpekt til å bli Europas konge (Regni Europae). Hoffet til Karl den store brukte imidlertid helst begrepet Imperium Christianum, ikke det geografiske begrepet Europa som betegnelse på sitt rike. Karolingerne oppfattet hovedstaden Aachen som det andre Roma, og sitt rike som Romerrikets gjenkomst i Europa. Det er blitt overlevert flere kilder der Karl omtales som rex, pater Europe (konge, Europas far).[5]

En annen terminologi som i middelalderen ble brukt for å skille det som vi i dag regner som (Vest-)Europa fra verden for øvrig er skillet Oksidenten / Orienten. Oksidenten, av latin Oc + cadere ~ (dit solen) faller ned = Vesten. Oksidenten var da den vestlige kristenhet, som utgjorde mesteparten av Europa.

Lærde kristne på 600-tallet som Isidor av Sevilla regnet ut fra sitt bibelske historiesyn verdens befolkning for å stamme fra Noahs etterkommere: Jafet, Sem, og Kam. Europeerne stammet fra Jafet, derfor hadde folkeslag som frankerne, alemannerne, latinerne og britene alle samme opphav.

Skillet mellom Øst- og Vest-Europa

Det begrepsmessige skillet mellom Vest-Europa og Øst-Europa ble introdusert av opplysningsfilosofen Voltaire i en biografi over den svenske kong Karl 12. fra 1731.[6] Dette skillet ble sementert under den kalde krigen, da de østeuropeiske landene ble sovjetiske vasallstater. Etter Berlinmurens fall, ville enkelte gjenopplive uttrykket Østmiddel-Europa for å skape kontinuitet til historien før verdenskrigene. Imidlertid ser det ut til at ordet Sentral-Europa er blitt det hyppigst brukte begrep for å beskrive de eks-kommunistiske statene i den tidligere Østblokken som ikke var en del av Sovjetunionen.

I geografisk forstand utgjøres den østlige halvdelen av Europa (4 985 706 km²) av statene Belarus, Estland, Latvia, Litauen, Moldova, Ukraina og den europeiske del av Russland, alle hovedsakelig beliggende på den østeuropeiske slette og tidligere en del av Sovjetunionen. Landene vest for dette ligger i den vestlige halvdelen av Europa (4 940 592 km²) og har 76,9 % av folkemengden. Språklig og kulturelt kan Europa grovt inndeles i et germansk og protestantisk nord, et romansk og katolsk sør og et slavisk katolsk og ortodoks øst. Geopolitisk er mye av Europa i nyere tid blitt forent gjennom samarbeidet i EU og NATO, som er utvidet østover etter jernteppets fall.

Historie

Utdypende artikkel: Europas historie

Forhistorisk Europa

Paleolittisk

Homo erectus og neandertalerne slo seg ned i Europa lenge før det moderne mennesket, Homo sapiens sapiens viste seg. De eldste menneskebeinene er funnet i Dmanisi, Georgia, datert 2 000 000 år tilbake. De tidligste spor av det moderne mennesket kan stammes 35 000 år tilbake i tid. Spor etter permanente bosetninger kan dateres til det 7. millennium f. Kr, i Bulgaria, Romania og Hellas.

Neolittisk

Neolittisk Europa

Den neolittiske tidsepoken nådde Sentral-Europa i det 6. millennium f.Kr. og Nord-Europa i det 5. og 4. millennium. Det er ingen prehistorisk kultur som dekker hele Europa.

Bronsealderen

Utdypende artikkel: Bronsealderen

Bronsealderen er en betegnelse på en periode i menneskets historie som fant sted mellom steinalderen (noen steder kobberalderen) og jernalderen. Perioden har fått sitt navn fordi bronse var det mest avanserte materialet man hadde for tilvirkning av redskap, våpen og smykker på den tiden. Bronse er en legering som består av ca. 90 % kobber og 10 % tinn. Den var svært kostbar, og man brukte derfor fortsatt en mengde steinredskaper helt fram til romersk jernalder.
(Oppdelingen av oldtiden i tre perioder; stein-, bronse- og jernalder, ble opprinnelig formulert av den danske arkeologen Christian Jürgensen Thomsen.)

Bronsealderen inntreffer til forskjellige tider, avhengig av hvilke steder man snakker om. De eldste kjente bronsegjenstander er fra Midtøsten (Egypt og Mesopotamia) ca. 3500 f.Kr. Herfra brer det seg til Hellas 3200 f.Kr., Øst-Europa 2500 f.Kr., Vest-Europa 2200 f.Kr., Kina 2000 f.Kr., og Skandinavia 1800 f.Kr.

Jernalderen

Utdypende artikkel: Jernalderen

Jernalderen er i arkeologien regnet som den tidsepoken der bruken av jern er framtredende i produksjonen av våpen og redskap. I Norge begynte jernalderen fra om lag år 500 f.Kr., men de tidligste sporene av jernutvinning er mye eldre, kanskje så tidlig som år 3000 f.Kr. Det tok bortimot 1000 år fra menneskeheten oppdaget jernutvinning til kunnskapen nådde Norden. Jernalderen begynte på ulike tider på ulike steder i Europa.

I Europa og Asia etterfølger jernalderen bronsealderen, mens den i resten av verden etterfølger steinalderen direkte. Det er vanskelig å tidfeste jernalderen nøyaktig for en enkelt region, men det refererer til den tidsepoken hvor bruken av jern er det mest avanserte metallarbeidet til en sivilisasjon.

Antikkens Hellas og Romerriket

Utdypende artikler: Antikkens Hellas og Romerriket

Europa, c. 220 f.Kr.

Antikkens Hellas var enerådende og nyskapende innen forskjellige styreformer (det athenske demokrati), filosofi, vitenskap, politikk, sport, teater og musikk. De greske bystatene grunnla flere kolonier ved Svartehavet, Middelhavet, Lilleasia, Sicilia og i Sør-Italia. Den greske verden fikk et grunnskudd ved Peloponneskrigen, og det senere Makedonias ekspansjon i det 4. århundre f.Kr.

Mye av den greske kunnskapen ble assimilert av romerne og spredt utover det europeiske kontinentet. Romerriket hadde sitt sentrum ved Middelhavet, og kontrollerte alle de nærliggende landene rundt havet. Den nordlige grensen var i hovedsak naturlige hindringer, som elvene Rhinen og Donau. Under keiser Trajan, i det andre århundre, nådde riket sitt territorielle høydepunkt, der Storbritannia, Dakia (dagens Romania) og deler av Mesopotamia var inkludert. Keiserrikets første periode, Pax Romana, brakte med seg fred, sivilisasjon, og effektive sentraliserte regjeringer til de underlagte områdene, men i det 3. århundre begynte riket å skrante gjennom en serie av borgerkriger og økonomiske, samt sosiale kriser.

Vikingtiden

Utdypende artikkel: Vikingtiden

Vikingtiden er en epoke i nordeuropeisk historie som strekker seg fra siste del av 700-tallet til første del av 1000-tallet.

Middelalderen

Utdypende artikkel: Middelalderen

Middelalderen regnes i Europa som tiden mellom 500 og 1500 e.Kr. eller mellom Romerrikets fall og Reformasjonen på begynnelsen av 1500-tallet. Det er også vanlig å anse middelalderen som slutt i 1492, da Columbus ankom Amerika.

Svartedauden

Utdypende artikkel: Svartedauden

Kart som viser svartedaudens utbredelse 1347 - 1351

Svartedauden, en byllepest, er den største katastrofen verden har opplevd i fredstid. Italia ble rammet i 1347, og pesten spredte seg videre via handelsveier til andre deler av Europa og det nordlige Afrika og Midtøsten gjennom 1348. Videre spredte den seg til Mesopotamia, Sør-Spania, Nord-Europa (bl.a. Norge) og til sist Russland i 1351. Polen stengte grensene sine, og ble spart for pesten. Island ble delvis spart, siden mannskapene på skip dit stort sett døde før de kom fram. Ca. 1/3 av befolkningen her døde.

Reformasjonen

Utdypende artikkel: Reformasjonen

Reformasjonen var en religiøs omveltning fra katolisisme til protestantisme i deler av Europa på 1500-tallet, utløst av Martin Luther. Reformasjonen spredte seg etter hvert fra Nord-Tyskland til Skandinavia, Sveits og Frankrike. I England oppsto det parallelt en reformasjon basert på politiske hensyn, som etter hvert tok mye av den samme retning som reformasjonen på kontinentet.

Kolonitiden

Utdypende artikkel: Europeisk kolonisering

Napoleonskrigene

Utdypende artikkel: Napoleonskrigene

Napoleonskrigene utspant seg fra 1800 til 1815 i kjølvannet av den franske revolusjon. Tidsperioden ble fremfor alt preget av kampen mellom Napoléon Bonapartes Frankrike på den ene siden og Storbritannia, de tyske statene og Russland på den andre. Frankrike led det endelige nederlag ved slaget ved Waterloo i 1815.

Restaurasjonstiden

Utdypende artikkel: Wienerkongressen

Wienerkongressen ble avholdt fra 1814 til 1815 og hadde som mål å gjenskape maktforholdene i Europa før de 25 år lange revolusjons- og Napoleonskrigene. Kongressen fastslo de politiske grensene som kom til å vedvare til 1914, og slo fast at prinsippet om fyrstesuvereniteten skulle diktere maktforholdene, ikke folkesuvereniteten.

Første og andre verdenskrig

Utdypende artikler: Første verdenskrig og Andre verdenskrig

Første verdenskrig er en av de blodigste krigene noensinne utkjempet i Europa. Den varte fra august 1914 til 11. november 1918, og medførte vesentlige endringer av europakartet. Nye stater oppsto etter nasjonalstatsprinsippet; Østerrike-Ungarn forsvant og ble erstattet av en mengde mindre sentraleuropeiske stater (mens Tyskland ble omformet fra monarki til republikk.

Andre verdenskrig var den mest omfattende militære konflikt i verdenshistorien, og involverte en stor del av verdens land og ble utkjempet samtidig i flere verdensdeler. Selv om det hadde vært krig i Asia siden 1931; er mest utbredte oppfatning blant faghistorikere og folk flest at andre verdenskrig brøt ut i Europa i 1939, da Tyskland invaderte Polen 1. september med påfølgende krigserklæringer fra Storbritannia og Frankrike.

Politisk kart over Europa 1941-42

Den andre verdenskrig raste fram til 1945, og endte med aksemaktenes totale nederlag. I løpet av krigen hadde hele 60 millioner mennesker mistet livet, noe som gjør andre verdenskrig til historiens blodigste konflikt.


Mot slutten av 1944 var Tyskland hardt presset på alle fronter. Krigen til sjøs var tapt, Øst-Europa var falt i sovjeternes hender, og på vestfronten var de allierte overlegne så vel i luften som på bakken. Den 8. mai 1945 undertegnet Tyskland en betingelsesløs kapitulasjon overfor de allierte, og dagen etter ble dette gjentatt overfor de sovjetiske styrkene.

Den russiske revolusjon

Utdypende artikkel: Den russiske revolusjon

Den kalde krigen

Utdypende artikkel: Den kalde krigen

Den kalde krigen (19481989) var rivaliseringen som utviklet seg etter den andre verdenskrig mellom gruppene av nasjoner som praktiserte ulike ideologier og politiske systemer. På den ene siden var Sovjetunionen (U.S.S.R.) og dens allierte, ofte referert til som Øst-blokken. På den andre siden var USA og dens allierte, ofte referert til som Vest-blokken. Man sier gjerne at den kalde krigen endte i 1989, da Berlinmuren falt, eller i 1991, da Sovjetunionen ble oppløst.

Den europeiske union

Utdypende artikkel: Den europeiske union

Den europeiske union har trinnvis utviklet seg siden 1953 fra å være et regjeringssamarbeid på avgrensede politiske områder, til å bli en vidtgående statssammenslutning der beslutningskompetanse på flere lovområder er overført til fellesorganene.

Geografi

Utdypende artikkel: Europas geografi

Topografisk kart over Europa

Geografisk er Europa en del av den større landmassen kjent som Eurasia. Landmassen er sterkt innskåret av bukter og viker, og har følgelig svært lang kystlinje. De mange og varierende høydeforholdene skaper også sterkt varierende klima og mikroklima. En stor mengde halvøyer, øyer og atskilte elvedaler har også skapt meget stor språklig og nasjonal variasjon. Ideen om at Europa er et eget kontinent er derfor ikke universelt godtatt. Noen ikke-europeiske tekster refererer til et Eurasia-kontinent, eller til et europeisk underkontinent, fordi Europa ikke er helt omgitt av sjø. I geologisk forstand er Europa derimot en landplate, som ofte har vært løsrevet fra andre landplater i geologisk tid, avhengig av kontinentaldriften.

Landformer og geologi

Bilde av Volga, Europas lengste elv, som renner igjennom byen Staritsa i Tver oblast i Russland. Bildet ble tatt av Sergej Prokudin-Gorskij i 1912.
Mont Blanc, Vest-Europas høyeste fjell
Regnbue over Ladoga, Europas største innsjø

De to største landformene er «hoved-Europa» og Skandinavia i nord, skilt fra hverandre av Østersjøen. Tre mindre halvøyer, Den iberiske halvøy, Italia og Balkan, springer ut i Middelhavet fra sør. Østover vider Europa seg ut inntil grensen mot Asia ved Uralfjellene. Landskapet i Europa varierer mye over relativt små områder. De sørlige områdene består av fjell. Beveger en seg oppover synker terrenget fra de høye Alpene, Pyreneene og Karpatene gjennom høye fjellområder inn til de lave områdene i nord. Høye fjell eksisterer også langs den nordvestlige sjøgrensen, begynnende vest på De britiske øyer, og fortsetter langs hele Norge.

Europas landformer består i tillegg til den generelle beskrivelsen også av en rekke avvik. Underregioner slik som Den iberiske halvøy og Italia har sine egne komplekse geologiske strukturer, på samme måte som «hoved-Europa» også inneholder avvik slik som fjellplatåer, elvedaler og kratre. Island og De britiske øyer har egne geologiske strukturer. De britiske øyer var knyttet til fastlandet, inntil det stigende havnivået etter siste istid adskilte området til en øy for om lag 6 000 år siden.

Europas geologi preges av fire prosesser. Inntil 1 700 millioner år siden dannet det seg stabile grunnfjell («skjold») som har lite geologisk aktivitet. Det dekker store deler av Nord-Europa men stikker bare opp til overflaten i Sverige, Finland og Nordvest-Russland, kjent som det baltiske skjold. Etter grunnfjellstiden var dagens Europa utenom Norden i mange perioder dekket av hav, og det ble avsatt sedimentære bergarter på havbunnen i form av sandstein og skifer. Disse myke, sedimentære lagene dekker store deler av lavlandet i Nord- og Sentral-Europa. For 400 millioner år siden ble en tredje hovedstruktur dannet, da kollisjon med Nord-Amerikas landplate skapte Den kaledonske fjellkjedefolding med oppbygging av nordøstgående foldefjell i Skottland og store deler av Norge. Den fjerde større landskapsdannelsen skjedde for om lag 320 millioner år siden, da Afrika-platen (Gondwanaland) støtte mot Europa fra sør og foldet opp noe lavere fjellområder, i dagens Spania, sørlige Frankrike, sørlige Tyskland, vestre Tsjekkia, Belgia, Wales og sørlige Irland. Disse såkalte hyrceneiske fjellkjedene er høyest i sør nærmest kollisjonssonen, og gradvis lavere når man kommer lenger nord. Ardennene i Belgia er de nordligste.

Elver

Europas lengste elv er Volga med 3531 kilometer. Deretter kommer Donau med 2850 kilometer, Ural (2428 km), Dnepr (2290 km), Don (1950 km), Petsjora (1809 km), Kama (1805 km), Oka (1500 km), Belaja (1430 km) og Dnestr (1352 km).

Fjell

Europas høyeste fjell:

  1. Elbrus (5642 m) Kaukasus, Russland.[7]
  2. Mont Blanc / Monte Bianco (4808 m; med iskappe), grensen Frankrike–Italia, Alpene
  3. Dufourspitze (4634 m; Monte Rosa-massivet), grensen Sveits–Italia, Alpene
  4. Dom (4545 m), Sveits, Alpene

Innsjøer

Den største innsjøen er Ladoga i Russland, den nest største er Onega i Russland og den tredje største Vänern i Sverige.

Øyer

Den største øya er Storbritannia. Andre store øyer er Island, Irland, Sicilia, Sardinia, Korsika, Kreta, Kypros, Sjælland, Spitsbergen, Novaja Semlja og Mallorca.

Klima

Utdypende artikkel: Europas klima

Mesteparten av Europa ligger i vestavindsbeltet. I disse områdene preges klimaet av vandrende lavtrykk, som gir nedbør og ofte sterk vind – og mellomliggende høytrykksrygger, som gir tørt vær. Av og til forsterkes slike høytrykk og blir liggende, og dette kan gi lange perioder med tørt og rolig vær. Europa har like fullt flere ulike klima. Mesteparten har et temperert klima, med nedbør hele året, dog avtagende nedbør østover. Lengst nord i Norden og Russland er klimaet arktisk, mens de høyeste fjellene har et alpint klima. Disse klimaformene kjennes ved at nedbøren kommer som snø mye av året, og enkelte steder har evig snø og is. Områdene lengst sør, og særlig ved Middelhavet, har et subtropisk klima som har fått navnet middelhavsklima. Det kjennes ved lange, varme og tørre somre, og milde og oftest nedbørrike vintre hvor mesteparten av nedbøren kommer som regn selv midtvinters.

Vest-Europa, særlig nær kysten, har et utpreget maritimt klima, med ekstremt milde vintre for breddegraden. Dette skyldes både nærheten til havet, hovedsakelig milde luftstrømmer fra vest og sørvest, og varmt havvann pga. Golfstrømmen. Til gjengjeld er somrene kjølige i disse strøkene, men ikke kjøligere enn at klimaet som helhet blir usedvanlig mildt. Disse områdene får rikelig med nedbør, særlig der hvor luften presses opp mot høye fjell som på Vestlandet og den skotske vestkysten. Mot øst blir klimaet mer kontinentalt – med kjøligere vintre, noe varmere somre, og stort sett med avtagende nedbør. Fjellkjedene skaper store variasjoner i nedbøren avhengig av hvorvidt et område ligger på losiden eller lesiden av fjellene. I Norge er dette særlig markert på begge sider av Jotunheimen, hvor Brekke i Sogn på vestsiden får over 3000 mm årlig mens de tørreste strøkene på østsiden får under 300 mm. Nord–sør-gående fjellkjeder, som Alpene og Kaukasus, skaper også betydelig klimaskiller ved at områdene på sørsiden beskyttes mot kald luft fra nordlig kant.

Fauna

Mammuter ble utryddet fra Europa før den yngre steinalderen

Dyregeografisk tilhører Europa den palearktiske sone. Istiden, så vel som menneskets sameksistens med dyrene, har hatt mye å si for Europas fauna. Hos mange dyregrupper avtar artsmangfoldet mot nord og oppover mot høyfjellet – typiske eksempler er reptiler, amfibier, flaggermus og svært mange insektgrupper. Dette skyldes dels at det er mer krevende å tilpasse seg et kaldere klima, dels at mange arter ble utryddet under siste istid og ikke har klart å gjenerobre det tapte. Fjellkjeder og andre barrierer bidrar til det siste.

Pattedyr

I store deler av Europa er mange av de største artene utryddet. Mammuter og urokser ble utryddet allerede før den yngre steinalderen; senere ble også løven utryddet. Mens to av Europas største rovdyr, ulv og brunbjørn, fantes i store deler av Europa, er de nå på grunn av avskoging og jakt utryddet i mesteparten av verdensdelen. I middelalderen ble brunbjørnenes naturlige habitat begrenset til utilgjengelige strøk med tilstrekkelig skogdekke. I dag lever brunbjørnen primært kun i Balkan-områdene, Skandinavia, Finland og Russland. Ellers er den utryddet, eller i beste fall sjelden. I tillegg til dette finnes isbjørn, Europas største rovdyr, på Svalbard. Ulv finnes i Sverige, Norge (svært få), Finland, i Øst-Europa inkl. Balkan, i tillegg til en meget liten bestand i Spania.

Blant kattedyr er gaupe og europeisk villkatt vidt utbredt i Europa, selv om gaupa er utryddet mange steder. Av hundedyr er rødreven svært vanlig; sjakalen forekommer i sør. Mår, røyskatt, snømus og sobel er mårdyr som forekommer naturlig i mye av Europa; minken er innført fra Nord-Amerika og er svært vanlig enkelte steder.

Av de store planteeterne er elgen er vidt utbredt i nordlige strøk, mens visenten (europeisk bison) er blitt sjelden og finnes bare i Øst-Europa. Moskusfeet er innført til Norge og finnes i og ved Dovrefjell. Villsvinet, alteteren fremfor noen blant Europas store pattedyr, er vanlig mange steder og har også spredt seg fordi dyr har rømt fra fangenskap.

Hvaler er godt representert langs Europas kyster, men mange arter er sterkt desimert pga. hvalfangsten, delfiner også fordi de ofte går seg fast og omkommer i garn og nøter.

Reptiler og amfibier

Reptiler og amfibier forekommer overalt i Europa unntatt i arktiske og høyalpine strøk, men med flest arter i sør.

Fisk

Europa har en rik fiskefauna, men mange bestander har gått tilbake eller blitt helt utryddet pga. overfiske og/eller forurensninger, bl.a. sur nedbør. Langs norskekysten og i Norskehavet drives noen av verdens største fiskerier. Middelhavet og atlanterhavskysten sør for Kanalen er mer artsrike, da en rekke arter har en sørlig utbredelse. Bestandene er imidlertid mindre. En rekke arter – f.eks. makrell, ansjos og torsk – har de siste tiår skjøvet utbredelsesområdene nordover. Dette antas å skyldes global oppvarming, i tillegg til at saltvannsfisk som lever pelagisk gjerne har stor evne til å forflytte seg og spre seg. Brugden, verdens nest største fisk (hvalhaien er større, men mangler i Europa), hører hjemme i europeiske farvann fra Nordkapp til Middelhavet, men bestanden er avtagende, og arten regnes som sårbar.[8]

Typisk for ferskvannsfaunaen, særlig i Sentral- og Øst-Europas lavtliggende vassdrag, er de mange artene av karpefisk (litt av denne artsrikdommen finnes også lengst sørøst i Norge – for eksempel i Øyeren, Vannsjø og nedre Glomma). Mange av disse finnes bare i Europa; noen også i Asia. Flere karpefisk, deriblant karpen (som er innført fra Asia), har spredt seg ved menneskenes hjelp ved at de ble satt ut i klosterdammer for å tjene som mat i fastetiden. Også bygging av kanaler har gjort det lettere for enkelte fersksvannfisk å spre seg. I slekt med karpefiskene er mallen, Europas største rene ferskvannsfisk, som finnes i Øst- og Sentral-Europa inkl. Sør-Sverige og Sør-Finland. En annen viktig gruppe, laksefiskene, er mest utbredt i nordlige strøk og i vassdragenes øvre løp – dels fordi en del arter foretrekker kjølig vann, dels fordi laksefisk er følsomme for forurensninger (for eksempel sur nedbør) og eutrofiering.

Sjødyr er også en viktig del av den europeiske faunaen. Viktige dyr som lever i europeiske vann er plankton, bløtdyr, pigghuder, krabber, reker, blekksprut, samt ulike fisker, delfiner og hvaler.

Demografi

Befolkningsutvikling

Folketallet i Europa og Russland økte fra 549 722 000 innbyggere i 1950 til sitt høyeste nivå noensinne på 746 225 000 innbyggere i 2020, en vekst på 35,75 %.

Etter 2020 er folketallet synkende. I juli 2022 er det på 743 556 000 innbyggere. Det ventes en nedgang i folketallet på 21 %, til 586 515 000 innbyggere i år 2100. Samtidig ventes folketallet i verden totalt å øke med 30 %, fra 7 975 105 000 innbyggere i 2022 til 10 349 323 000 innbyggere i 2100.

Europa og Russlands andel av verdens befolkning vil dermed ha sunket fra 21,99 % i 1950 til 9,32 % i 2022 og ned til 5,67 % i 2100. Disse tallene fremgår av FNs prognose for befolkningsutviklingen i verden publisert i juli 2022.

I FNs inndeling av verden i subregioner er verdensdelen Europa inndelt i en nordlig, en sørlig, en vestlig og en østlig del, samt Russland som i sin helhet i statistisk sammenheng er lagt til Europa (78,17 % av Russlands areal ligger i Asia).

Den nordlige delen estimeres å få en liten økning i folketallet på 5,84 % fra 106 550 000 innbyggere i 2022 til 112 768 000 i 2100. Økningen kommer i Danmark, Færøyene, Irland, Jersey, Man, Norge, Storbritannia og Sverige, mens det blir nedgang i Estland, Finland, Guernsey, Island, Latvia og Litauen.

Den sørlige delen estimeres å få en markant nedgang i folketallet på 38,07 % fra 151 760 000 innbyggere i 2022 til 93 985 000 i 2100. Det blir nedgang i Albania, Andorra, Bosnia-Hercegovina, Gibraltar, Hellas, Italia, Kosovo, Kroatia, Malta, Montenegro, Nord-Makedonia, Portugal, San Marino, Serbia, Slovenia og Spania.

Den vestlige delen estimeres å få en moderat nedgang i folketallet på 9,39 % fra 195 620 000 innbyggere i 2022 til 177 246 000 i 2100. Det blir nedgang i Belgia, Frankrike, Nederland, Tyskland og Østerrike, og økning i Liechtenstein, Luxembourg, Monaco og Sveits.

Den østlige delen utenom Russland ventes å få en markant nedgang i folketallet på 37,59 % fra 144 913 000 innbyggere i 2022 til 90 447 000 i 2100. Det blir økning i Tsjekkia, og nedgang i Belarus, Bulgaria, Moldova, Polen, Romania, Slovakia, Ukraina og Ungarn.

I Russland ventes det en nedgang i folketallet på 22,56 % fra 144 713 000 innbyggere i 2022 til 112 069 000 i 2100.

I de andre verdensdelene er utviklingstrekkene for folkemengden i perioden fra 2022 til 2100 estimert slik:

I Afrika ventes det en økning både i den nordlige (89 %), i den sentrale (301 %), i den sørlige (30 %), i den vestlige (199 %) og i den østlige (190 %) delen.

I Amerika ventes det en økning i den nordlige (19 %) og i den sentrale (2 %) delen, og en nedgang i Karibia (10 %) og i den sørlige (2 %) delen.

I Asia ventes det en nedgang i den østlige (45 %) delen, og en økning i den sentrale (66 %), i den vestlige (60 %), i den sørlige (22 % ) og i den sørøstlige (10 %) delen.

I Oseania ventes det en økning både i Australia (46 %), i Melanesia (85 %), i Mikronesia (22 %) og i Polynesia (18 %).

I antall individer øker da folkemengden i Afrika med 2 497 685 000 mennesker, i Amerika med 58 286 000 mennesker, og i Oseania med 23 673 000 mennesker.

I det østlige Asia reduseres folkemengden med 751 923 000 mennesker, i resten av Asia øker den med 703 539 000 mennesker.

I Europa og Russland reduseres folkemengden med 157 041 000 mennesker.

I verden totalt øker folkemengden ifølge prognosen med 2 374 218 000 mennesker fra 2022 til 2100.

I perioden fra 1950 til 2022 økte folkemengden med 5 475 783 000 mennesker.

Merk at tallene for 1950 og 2022 er realiteter, mens prognosen frem mot 2100 er basert på gitte forutsetninger og trender som kan endre seg. Den nåværende prognosen avviker en god del fra den forrige, som ble publisert i 2015.

Tabellen under viser FNs prognose i 2022 for befolkningsutviklingen i Europa og verden:[9]

Land/Territorium År 1950 Andel % År 2022 Andel % År 2100 Andel % Trend %
Russland 102 580 000 144 713 000 112 069 000 22,56
Tyskland 70 964 000 83 370 000 68 936 000 17,31
Storbritannia 50 055 000 67 509 000 70 485 000 4,41
Frankrike 41 842 000 64 627 000 60 852 000 5,84
Italia 46 392 000 59 037 000 36 874 000 37,54
Spania 28 070 000 47 559 000 30 881 000 35,07
Polen 24 786 000 39 857 000 23 082 000 42,09
Ukraina 37 303 000 39 702 000 20 433 000 48,53
Romania 16 393 000 19 659 000 13 105 000 33,34
Nederland 10 094 000 17 564 000 16 580 000 5,60
Belgia 8 617 000 11 656 000 11 521 000 1,16
Sverige 7 015 000 10 549 000 13 188 000 25,02
Tsjekkia 8 917 000 10 494 000 11 172 000 6,46
Hellas 7 669 000 10 385 000 6 381 000 38,56
Portugal 8 417 000 10 271 000 6 885 000 32,97
Ungarn 9 338 000 9 967 000 6 930 000 30,47
Belarus 7 907 000 9 535 000 6 469 000 32,16
Østerrike 6 936 000 8 940 000 7 946 000 11,12
Sveits 4 693 000 8 740 000 10 440 000 19,45
Serbia 6 018 000 7 221 000 3 266 000 54,77
Bulgaria 7 158 000 6 782 000 2 944 000 56,59
Danmark 4 268 000 5 882 000 7 094 000 20,61
Slovakia 3 466 000 5 643 000 3 854 000 31,70
Finland 4 008 000 5 541 000 5 024 000 9,33
Norge 3 281 000 5 434 000 7 220 000 32,87
Irland 2 907 000 5 023 000 5 722 000 13,92
Kroatia 3 865 000 4 030 000 2 114 000 47,54
Moldova 2 370 000 3 273 000 2 457 000 24,93
Bosnia-Hercegovina 2 693 000 3 234 000 1 739 000 46,23
Albania 1 253 000 2 842 000 1 097 000 61,40
Litauen 2 565 000 2 750 000 1 503 000 45,35
Slovenia 1 445 000 2 120 000 1 666 000 21,42
Nord-Makedonia 1 251 000 2 094 000 1 210 000 42,22
Latvia 1 923 000 1 851 000 954 000 48,46
Kosovo 767 000 1 660 000 945 000 43,07
Estland 1 102 000 1 326 000 836 000 36,96
Luxembourg 297 000 648 000 879 000 35,65
Montenegro 402 000 627 000 429 000 31,58
Malta 292 000 533 000 386 000 27,58
Island 143 000 373 000 368 000 1,34
Jersey 57 000 111 000 161 000 45,05
Isle of Man 55 000 85 000 88 000 3,53
Andorra 6 000 80 000 60 000 25,00
Guernsey 44 000 63 000 56 000 11,11
Færøyene 32 000 53 000 69 000 30,19
Liechtenstein 14 000 39 000 41 000 5,13
Monaco 20 000 36 000 51 000 41,67
San Marino 13 000 34 000 26 000 23,53
Gibraltar 21 000 33 000 24 000 27,27
Vatikanstaten 1 000 1 000 1 000
Europa1 549 722 000 21,99 743 556 000 9,32 586 515 000 5,67 21,12
Verden 2 499 322 000 100 7 975 105 000 100 10 349 323 000 100 29,77
Asia 1 379 048 000 55,18 4 722 635 000 59,22 4 674 249 000 45,16 1,02
Afrika 227 549 000 9,10 1 426 736 000 17,89 3 924 421 000 37,92 175,06
Amerika 330 425 000 13,22 1 037 140 000 13,00 1 095 426 000 10,58 5,62
Oseania 12 578 000 0,50 45 039 000 0,56 68 712 000 0,66 52,56

1Europa og Russland. FNs statistikk inkluderer Russlands asiatiske deler i Europa. Tyrkia og Kypros er lagt til Asia.

FNs inndeling av verden i subregioner

Tabellen nedenfor viser befolkningsutviklingen i verdensdelene og i deres subregioner og FNs prognose:[10][11]

Subregioner År 1950 Andel % År 2022 Andel % År 2100 Andel % Trend % Landareal km²
Nordlige Afrika 50 057 000 22,00 259 970 000 18,22 482 073 000 12,28 85,43 7 769 438
Sentrale Afrika 26 634 000 11,70 196 078 000 13,74 763 156 000 19,45 289,21 6 496 820
Sørlige Afrika 14 823 000 6,51 68 599 000 4,81 88 716 000 2,26 29,33 2 650 670
Vestlige Afrika 70 240 000 30,87 429 085 000 30,07 1 251 489 000 31,89 191,66 6 064 060
Østlige Afrika 65 794 000 28,91 473 005 000 33,15 1 338 986 000 34,12 183,08 6 667 493
Afrika 227 549 000 100 1 426 736 000 100 3 924 421 000 100 175,06 29 648 481
Karibia 17 166 000 5,20 44 392 000 4,28 39 917 000 3,64 10,08 225 996
Nordlige Amerika 162 089 000 49,05 376 871 000 36,34 448 026 000 40,90 18,88 18 651 660
Sentrale Amerika 37 649 000 11,39 179 060 000 17,26 181 688 000 16,59 1,47 2 452 270
Sørlige Amerika 113 521 000 34,36 436 817 000 42,12 425 794 000 38,87 2,52 17 461 112
Amerika 330 425 000 100 1 037 140 000 100 1 095 426 000 100 5,62 38 791 038
Sentrale Asia 17 395 000 1,26 77 040 000 1,63 126 077 000 2,70 63,65 4 103 000
Sørlige Asia 475 355 000 34,47 2 007 550 000 42,51 2 433 583 000 52,06 21,22 6 688 000
Sørøst-Asia 164 798 000 11,95 681 125 000 14,42 740 740 000 15,85 8,75 4 340 700
Vestlige Asia 51 379 000 3,73 293 720 000 6,22 462 574 000 9,90 57,49 4 805 058
Østlige Asia 670 121 000 48,59 1 663 200 000 35,22 911 277 000 19,50 45,21 11 560 456
Asia 1 379 048 000 100 4 722 635 000 100 4 674 249 000 100 1,02 31 033 131
Nordlige Europa 77 453 000 14,09 106 550 000 14,33 112 769 000 19,23 5,84 1 702 418
Sørlige Europa 108 575 000 19,75 151 760 000 20,41 93 985 000 16,02 38,07 1 294 920
Vestlige Europa 143 477 000 26,10 195 620 000 26,31 177 246 000 30,22 9,39 1 084 794
Østlige Europa 117 637 000 21,40 144 913 000 19,49 90 447 000 15,42 37,59 1 672 716
Russland 102 580 000 18,66 144 713 000 19,46 112 069 000 19,11 22,56 16 377 742
Europa1 549 722 000 100 743 556 000 100 586 515 000 100 21,12 22 132 590
Australia 8 177 000 65,01 26 177 000 58,12 38 089 000 55,43 45,51 7 682 300
Melanesia 2 072 000 16,47 12 413 000 27,56 22 986 000 33,45 85,18 529 590
Mikronesia 162 000 1,29 539 000 1,20 656 000 0,95 21,71 3 170
Polynesia 2 167 000 17,23 5 908 000 13,12 6 980 000 10,16 18,14 272 627
Oseania 12 578 000 100 45 039 000 100 68 712 000 100 52,56 8 487 687

1Europa og Russland. FNs statistikk inkluderer Russlands asiatiske deler i Europa. Tyrkia og Kypros er lagt til Asia.

Største byer

Europas største byområder (urban agglomerations), folketall estimert av CIA for 2023:[12]:

Økonomi

I 2012 var Europas samlede nominelle bruttonasjonalprodukt 23 % av verdens totale verdiskapning. Europa har også rundt en tredjedel av verdens økonomiske eiendeler. EU er verdens største økonomiske område, og 18 av 28 medlemstater har euroen som sin felles valuta. Fem av verdens topp ti største økonomier er i Europa: Tyskland (5), Storbritannia (6), Russland (7), Frankrike (8), og Italia (10).

Internt i Europa er det store forskjeller i inntekt i de forskjellige landene. I 2012 var årlig BNP pr. innbygger lavest i Moldova med 3,424 USD, mens Monaco var høyest med 132,177 USD. BNP per innbygger i Norge i 2012 var 65,640 USD, og er det høyeste i Europa blant land med mer enn en million innbyggere.

Kapitalismen har vært det ledende økonomiske systemet i Europa siden slutten av føydalismen. den industrielle revolusjonen startet i Storbritannia på slutten av det 18. århundre, og i løpet av det 19. århundre ble Vest-Europa industrialisert. Denne utviklingen ble avbrutt av første verdenskrig, men Europa kom tilbake i mellomkrigstiden og var på høyde med USA. Etter dette ble mange industrier i Europa igjen nedbrutt, denne gang av andre verdenskrig. På 50-tallet var Storbritannia og Italia preget av økonomisk ruin og nedgangstider, mens Vest-Tyskland, Frankrike, og senere Spania kom seg rakst tilbake med vekst og modernisering. De landene som hadde et fritt marked fikk mye støtte fra USA i form av Marshallplanen. Disse landene i vest samarbeidet godt, og fokuserte på å bygge opp Vest-Tyskland, som passerte Storbritannia som Europas største økonomi. Store deler av Sentral- og Øst-Europa var en del av Sovjetunionens økonomiske samarbeidsorganisasjon, COMECON. Landene i øst ble skadelidende økonomisk som følge av Sovjetunionens styre og den kalde krigen.

Berlinmurens fall i 1989.

Etter Sovjetunionens fall i 1991 begynte de tidligere sosialistiske statene i øst å gå over til det kapitalistiske systemet. Noen land, som Polen, Ungarn, og Slovenia gjorde dette relativt hurtig, mens land som Ukraina og Russland fremdeles er i overgangsfasen. Berlinmurens fall og med det sammenslåingen av Vest- og Øst-Tyskland førte til at Vest slet økonomisk da de måtte bygge opp store deler av infrastrukturen i Øst. Rundt millenniumsskiftet dominerte EU økonomien i Europa, og i 1999 dannet 12 av de 15 medlemslandene eurosonen, og skiftet med det ut sin lokale valuta til fordel for den felles valutaen euro. De tre landene i EU som valgte å ikke gå over til euro var Storbritannia, Danmark, og Sverige.

I tredje kvartal i 2008 gikk eurosonen inn i sin første resesjon. Finanskrisen som hadde startet i USA spredde seg raskt til Europa, som så gikk inn i Eurokrisen. I begynnelsen av 2010 oppstod det stor frykt da det viste seg at enkelte land i Europa kanskje ikke var i stand til å betjene utenlandsgjelden sin. Dette gjaldt spesielt Irland, Spania, Portugal, og Hellas. Og i 2012 ble sistnevnte erklært konkurs. På dette tidspunktet var arbeidsledigheten i EU 10,3 %, og ungdomsarbeidsledigheten på 22,4 % i snitt. På tross av dette er Europa fortsatt en økonomisk supermakt.

Politisk geografi

Stater og territorier i Europa

Land:[13] Folketall Areal km² Dato Hovedstad EU NATO Subregion
Russlands flagg Russland1 107 163 554 3 965 467 01.01.2023 Moskva Østlige Europa
Tysklands flagg Tyskland 84 358 845 357 592 01.01.2023 Berlin EU NATO Vestlige Europa
Storbritannias flagg Storbritannia 67 596 281 244 376 30.06.2022 London NATO Nordlige Europa
Frankrikes flagg Frankrike2 66 142 961 549 087 01.01.2024 Paris EU NATO Vestlige Europa
Italias flagg Italia 58 997 201 302 068 01.01.2023 Roma EU NATO Sørlige Europa
Spanias flagg Spania 48 592 909 505 983 01.01.2024 Madrid EU NATO Sørlige Europa
Polens flagg Polen 37 766 327 311 895 01.01.2023 Warszawa EU NATO Østlige Europa
Ukrainas flagg Ukraina3 37 421 813 603 549 01.01.2024 Kyiv 4 5 Østlige Europa
Romanias flagg Romania 19 051 562 238 398 01.01.2023 București EU NATO Østlige Europa
Nederlands flagg Nederland6 17 947 684 41 543 01.01.2024 Amsterdam EU NATO Vestlige Europa
Tyrkias flagg Tyrkia7 12 231 038 23 764 01.01.2023 Ankara 4 NATO Vestlige Asia
Belgias flagg Belgia 11 697 557 30 528 01.01.2023 Brussel EU NATO Vestlige Europa
Tsjekkias flagg Tsjekkia 10 900 555 78 871 01.01.2024 Praha EU NATO Østlige Europa
Sveriges flagg Sverige 10 551 707 447 428 01.01.2024 Stockholm EU NATO Nordlige Europa
Portugals flagg Portugal 10 467 366 92 226 01.01.2023 Lisboa EU NATO Sørlige Europa
Hellas’ flagg Hellas 10 413 982 132 049 01.01.2023 Athen EU NATO Sørlige Europa
Ungarns flagg Ungarn 9 597 085 93 030 01.01.2023 Budapest EU NATO Østlige Europa
Belarus’ flagg Belarus 9 200 617 207 628 01.01.2023 Minsk Østlige Europa
Østerrikes flagg Østerrike 9 159 993 83 883 01.01.2024 Wien EU Vestlige Europa
Sveits’ flagg Sveits 8 960 817 41 291 01.01.2024 Bern Vestlige Europa
Serbias flagg Serbia 6 641 197 77 589 01.01.2023 Beograd 4 Sørlige Europa
Bulgarias flagg Bulgaria 6 447 710 111 036 01.01.2023 Sofia EU NATO Østlige Europa
Danmarks flagg Danmark 5 961 249 42 954 01.01.2024 København EU NATO Nordlige Europa
Finlands flagg Finland 5 604 558 338 485 01.01.2024 Helsingfors EU NATO Nordlige Europa
Norges flagg Norge8 5 550 203 384 482 01.01.2024 Oslo NATO Nordlige Europa
Slovakias flagg Slovakia 5 424 687 49 034 01.01.2024 Bratislava EU NATO Østlige Europa
Irlands flagg Irland 5 149 139 70 273 03.04.2022 Dublin EU Nordlige Europa
Kroatias flagg Kroatia 3 850 894 56 594 01.01.2023 Zagreb EU NATO Sørlige Europa
Bosnia-Hercegovinas flagg Bosnia-Hercegovina 3 358 744 51 209 30.06.2022 Sarajevo 4 Sørlige Europa
Litauens flagg Litauen 2 886 515 65 286 01.01.2024 Vilnius EU NATO Nordlige Europa
Albanias flagg Albania 2 761 785 28 748 01.01.2023 Tirana 4 NATO Sørlige Europa
Moldovas flagg Moldova 2 512 758 30 334 01.01.2023 Chișinău 4 Østlige Europa
Slovenias flagg Slovenia 2 116 972 20 675 01.01.2023 Ljubljana EU NATO Sørlige Europa
Latvias flagg Latvia 1 883 008 64 594 01.01.2023 Riga EU NATO Nordlige Europa
Nord-Makedonias flagg Nord-Makedonia 1 829 954 25 710 01.01.2023 Skopje 4 NATO Sørlige Europa
Kosovos flagg Kosovo9 1 773 971 10 905 01.01.2022 Priština Sørlige Europa
Estlands flagg Estland 1 366 491 45 339 01.01.2024 Tallinn EU NATO Nordlige Europa
Kypros’ flagg Kypros 923 272 5 896 01.10.2021 Nikosia EU Vestlige Asia
Luxembourgs flagg Luxembourg 660 809 2 586 01.01.2023 Luxembourg EU NATO Vestlige Europa
Montenegros flagg Montenegro 633 158 13 883 31.10.2023 Podgorica 4 NATO Sørlige Europa
Maltas flagg Malta 542 051 316 01.01.2023 Valletta EU Sørlige Europa
Islands flagg Island 383 726 103 001 01.01.2024 Reykjavík NATO Nordlige Europa
Nord-Kypros’ flagg Nord-Kypros10 382 836 3 355 01.07.2021 Nikosia Vestlige Asia
Transnistrias flagg Transnistria11 360 938 3 509 01.01.2023 Tiraspol Østlige Europa
Jerseys flagg Jersey12 103 267 120 21.03.2021 Saint Helier NATO Nordlige Europa
Andorras flagg Andorra 85 101 468 01.01.2024 Andorra la Vella Sørlige Europa
Mans flagg Man12 84 530 572 31.03.2023 Douglas NATO Nordlige Europa
Guernseys flagg Guernsey12 66 820 78 31.03.2023 Saint Peter Port NATO Nordlige Europa
Færøyenes flagg Færøyene13 54 545 1 396 01.01.2024 Tórshavn NATO Nordlige Europa
Liechtensteins flagg Liechtenstein 40 023 160 01.01.2024 Vaduz Vestlige Europa
Monacos flagg Monaco 39 050 2 01.01.2023 Monaco Vestlige Europa
San Marinos flagg San Marino 33 908 61 01.01.2024 San Marino Sørlige Europa
Gibraltars flagg Gibraltar12 33 573 6,5 01.01.2016 Gibraltar NATO Sørlige Europa
Vatikanstatens flagg Vatikanstaten 764 0,5 26.06.2023 Vatikanstaten Sørlige Europa
Sum14 717 768 060 9 959 313
  • 1Tallene for Russland utelater de fjernøstlige, sibirske og uralske føderasjonskretsene (Sibir) som geografisk ligger i Asia.
  • 2Tallene for Frankrike utelater regionene Fransk Guyana, Guadeloupe og Martinique i Amerika og Mayotte og Réunion i Afrika.
  • 3Tallene for Ukraina inkluderer alt territorium som er annektert av Russland siden 2014 og som de jure anerkjennes internasjonalt som ukrainsk.
    Ukrainas folketall er estimert av FN for 1. januar 2024.[14]
  • 4 Albania, Bosnia-Hercegovina, Moldova, Montenegro, Nord-Makedonia, Serbia, Tyrkia og Ukraina har søkt om medlemskap i EU.
  • 5Ukraina har søkt om medlemskap i NATO.
  • 6Tallene for Nederland utelater kommunene Bonaire, Sint Eustatius og Saba som geografisk ligger i Karibia.
  • 7Tallene for Tyrkia inkluderer kun den europeiske delen (Øst-Trakia) og utelater den asiatiske delen (Anatolia).
  • 8Tallene for Norge inkluderer Svalbard og Jan Mayen som geografisk ligger på øyer i Arktis.
  • 9Kosovos de facto løsrivelse fra Serbia som et selvstendig land anerkjennes de jure av 97 av FNs 193 medlemsland, inkludert Norge.
  • 10Nord-Kypros er folkerettslig de jure en del av Kypros, men er de facto okkupert av Tyrkia.
  • 11Transnistria er folkerettslig de jure en del av Moldova, men er de facto en selvstyrt utbryterrepublikk øst for elven Dnister.
  • 12Gibraltar, Guernsey, Jersey og Man er biland til Storbritannia.
  • 13Færøyene er et biland til Danmark.
  • 14Uten Russland, Tyrkia og Kypros har Europa 597 067 360 innbyggere og 5 960 831 km².

Oversjøiske territorier

Tabellen viser europeiske staters bebodde oversjøiske territorier i andre verdensdeler:

Avhengige områder: Folketall[15] Areal km²[16] Dato Hovedstad Språk Subregion
Biland til Danmark:
Grønlands flagg Grønland 56 609 2 166 086 01.01.2023 Nuuk Grønlandsk Nordlige Amerika
Regioner i Frankrike:
Frankrikes flagg Réunion 873 102 2 512 01.01.2023 Saint-Denis Fransk Østlige Afrika
Frankrikes flagg Guadeloupe 375 845 1 628 01.01.2023 Basse-Terre Fransk Karibia
Frankrikes flagg Martinique 347 686 1 128 01.01.2023 Fort-de-France Fransk Karibia
Frankrikes flagg Mayotte 310 022 374 01.01.2023 Mamoudzou Fransk Østlige Afrika
Frankrikes flagg Fransk Guyana 301 099 83 846 01.01.2023 Cayenne Fransk Sørlige Amerika
Biland til Frankrike:
Fransk Polynesias flagg Fransk Polynesia 278 786 4 167 22.08.2022 Papeete Fransk Polynesia
Ny-Caledonias flagg Ny-Caledonia 271 407 18 575 10.09.2019 Nouméa Fransk Melanesia
Saint-Martins flagg Saint-Martin 31 801 50 01.01.2020 Marigot Fransk Karibia
Wallis- og Futunaøyenes flagg Wallis- og Futunaøyene 11 558 142 23.07.2018 Mata Utu Fransk Polynesia
Saint-Barthélemys flagg Saint-Barthélemy 10 289 25 01.01.2019 Gustavia Fransk Karibia
Saint-Pierre og Miquelons flagg Saint-Pierre og Miquelon 5 925 242 01.01.2020 Saint-Pierre Fransk Nordlige Amerika
Biland til Nederland:
Curaçaos flagg Curaçao 148 925 444 01.01.2023 Willemstad Nederlandsk Karibia
Arubas flagg Aruba 107 457 180 01.01.2022 Oranjestad Nederlandsk Karibia
Sint Maartens flagg Sint Maarten 42 938 34 01.01.2023 Philipsburg Nederlandsk Karibia
Kommuner i Nederland:
Nederlands flagg Bonaire 24 090 288 01.01.2023 Kralendijk Nederlandsk Karibia
Nederlands flagg Sint Eustatius 3 293 21 01.01.2023 Oranjestad Nederlandsk Karibia
Nederlands flagg Saba 2 035 13 01.01.2023 The Bottom Nederlandsk Karibia
Biland til Storbritannia:
Caymanøyenes flagg Caymanøyene 71 432 264 10.10.2021 George Town Engelsk Karibia
Bermudas flagg Bermuda 63 880 54 01.01.2021 Hamilton Engelsk Nordlige Amerika
Turks- og Caicosøyenes flagg Turks- og Caicosøyene 46 131 948 01.07.2021 Cockburn Town Engelsk Karibia
De britiske Jomfruøyers flagg De britiske Jomfruøyer 28 054 151 12.07.2010 Road Town Engelsk Karibia
Anguillas flagg Anguilla 15 701 91 01.01.2022 The Valley Engelsk Karibia
St. Helena, Ascension og Tristan da Cunhas flagg St. Helena, Ascension og Tristan da Cunha 5 391 394 31.03.2023 Jamestown Engelsk Vestlige Afrika
Montserrats flagg Montserrat 4 433 102 01.07.2022 Plymouth Engelsk Karibia
Falklandsøyenes flagg Falklandsøyene 3 032 12 173 09.10.2016 Stanley Engelsk Sørlige Amerika
Pitcairnøyenes flagg Pitcairnøyene 50 47 01.07.2020 Adamstown Engelsk Polynesia
Sum 3 440 971 2 293 979

I tillegg har den asiatiske delen av Russland (Sibir) 36 808 792 innbyggere og 13 132 779 km² og den asiatiske delen av Tyrkia (Anatolia) 73 048 515 innbyggere og 759 798 km². Europeiske staters befolkede territoriale herredømme i og utenfor Europa omfatter dermed totalt 831 066 338 innbyggere og 26 145 869 km².

Organisering

Kart som viser Den europeiske unions medlemsland (blått) og søkerland (gult)

Samtidig som «Europa» (EU) internasjonalt ofte oppfattes som en enhet er de fleste landene i virkeligheten ganske ulikt organisert:

  • Alle land i Europa, unntatt Belarus, Kosovo og Vatikanstaten, er medlemmer av Europarådet. Russland ble suspendert 25. februar 2022 på grunn av sin invasjon av nabolandet Ukraina.[17] Armenia, Aserbajdsjan og Georgia er også medlemmer.
  • 16 av dagens 47 land var ikke selvstendige i 1990. Belarus, Estland, Latvia, Litauen, Moldova, Russland og Ukraina var en del av Sovjetunionen, Bosnia-Hercegovina, Kosovo, Kroatia, Montenegro, Nord-Makedonia, Serbia og Slovenia inngikk i Jugoslavia, mens Tsjekkia og Slovakia sammen utgjorde Tsjekkoslovakia, .
  • 35 land er republikker. Belgia, Danmark, Nederland, Norge, Spania, Storbritannia og Sverige er monarkier. Andorra, Liechtenstein og Monaco er fyrstedømmer. Luxembourg er et storhertugdømme, og Vatikanstaten er et teokrati.
  • 27 land er medlemmer av EU. Albania, Moldova, Montenegro, Nord-Makedonia, Serbia, Tyrkia og Ukraina har søkt om medlemskap. Storbritannia meldte seg ut i 2020 (Brexit). Andorra, Monaco, San Marino, Storbritannia og Sveits har særavtaler med EU.
  • 30 land er tilsluttet EØS-avtalen: De 27 medlemsstatene i EU samt Island, Liechtenstein og Norge.
  • 26 land er tilsluttet Schengen-traktaten.
  • 30 europeiske land er medlemmer av forsvarsalliansen NATO (medregnet Tyrkia). Canada og USA er også medlemmer.
  • 23 land benytter euro som sin valuta.
  • 4 land er EFTA-medlemmer: Island, Liechtenstein, Norge og Sveits.
Land Flagg EU/EFTA Euro Schengen Europarådet NATO
Albania Albania Europarådet NATO
Andorra Andorra Euro Europarådet
Belarus Belarus
Belgia Belgias flagg EU Euro Europass Europarådet NATO
Bosnia-Hercegovina Bosnia-Hercegovina Europarådet
Bulgaria Bulgaria EU Europarådet NATO
Danmark Danmarks flagg EU 1 Europass Europarådet NATO
Estland Estland EU Euro Europass Europarådet NATO
Finland Finland EU Euro Europass Europarådet NATO
Frankrike Frankrike EU Euro Europass Europarådet NATO
Hellas Hellas EU Euro Europass Europarådet NATO
Island Island EFTA Europass Europarådet NATO
Irland Irlands flagg EU Euro Europarådet
Italia Italia EU Euro Europass Europarådet NATO
Kosovo Kosovo Euro
Kroatia Kroatia EU Europarådet NATO
Kypros Kypros EU Euro Europarådet
Latvia Latvia EU Europass Europarådet NATO
Liechtenstein Liechtenstein EFTA Europarådet
Litauen Litauen EU Europass Europarådet NATO
Luxembourg Luxembourgs flagg EU Euro Europass Europarådet NATO
Nord-Makedonia Nord-Makedonia Europarådet NATO
Malta Malta EU Euro Europass Europarådet
Moldova Moldova Europarådet
Monaco Monaco Euro Europass Europarådet
Montenegro Montenegro Euro Europarådet NATO
Nederland Nederlands flagg EU Euro Europass Europarådet NATO
Norge Norges flagg EFTA Europass 3 Europarådet NATO
Polen Polens flagg EU Europass Europarådet NATO
Portugal Portugals flagg EU Euro Europass Europarådet NATO
Romania Romania EU Europarådet NATO
Russland2 Russland
San Marino San Marino Euro Europarådet
Serbia Serbia Europarådet
Slovakia Slovakia EU Euro Europass Europarådet NATO
Slovenia Slovenia EU Euro Europass Europarådet NATO
Spania Spanias flagg EU Euro Europass Europarådet NATO
Storbritannia Storbritannias flagg Europarådet NATO
Sveits Sveits EFTA Europarådet
Sverige Sverige EU Europass Europarådet NATO
Tsjekkia Tsjekkia EU Europass Europarådet NATO
Tyrkia2 Tyrkia Europarådet NATO
Tyskland Tysklands flagg EU Euro Europass 3 Europarådet NATO
Ukraina Ukraina Europarådet
Ungarn Ungarn EU Europass Europarådet NATO
Vatikanstaten Vatikanstaten Euro
Østerrike Østerrike EU Euro Europass Europarådet
1Færøyene er ikke medlem av EU
2Ligger kun delvis i Europa
3Helgoland og Svalbard er ikke medlem av Schengen
.

Språk

Mer enn 90 prosent av Europas innbyggere snakker språk som tilhører den indoeuropeiske språkfamilien, men det finnes også språk som hører til andre språkfamilier. Blant de indoeuropeiske er de slaviske, germanske og romanske språkgruppene mest utbredt, med en andel på ca. 30 % hver som morsmål for Europas innbyggere.

En undersøkelse i 2012 viste at 51 % av befolkningen i EU behersker engelsk, 27 % tysk, 24 % fransk, 16 % italiensk og 15 % spansk. Undersøkelsen viste at 46 % kun behersker eget morsmål, mens 54 % behersker minst ett fremmedspråk, 25 % minst to fremmedspråk og 10 % minst 3 fremmedspråk i tillegg til eget morsmål. Som morsmål var tysk (16 %), engelsk (13 %), italiensk (13 %), fransk (12 %), spansk (8 %) og polsk (8 %) mest utbredt av de 23 offisielle språkene i EU.[18]

Tabellen viser utbredelsen av de største språkene i EU i 2012 som primærspråk (morsmål) og sekundærspråk (gode eller meget gode kunnskaper i språket) i forskjellige aldersgrupper og totalt:[19]

EU 2012 Morsmål % Sekundær % Totalt %
Språk 15-34 år 35-54 år 55+ år Alle 15-34 år 35-54 år 55+ år Alle 15-34 år 35-54 år 55+ år Alle
Engelsk 12,81 12,61 13,31 12,91 28,24 21,59 11,70 20,09 41,05 34,20 25,01 33,00
Tysk 12,41 15,83 18,38 15,71 8,73 6,99 4,66 6,69 21,14 22,82 23,04 22,40
Fransk 11,92 11,83 12,50 12,09 9,05 7,94 6,10 7,62 20,97 19,77 18,60 19,71
Italiensk 10,17 13,42 13,61 12,52 1,80 1,98 1,58 1,79 11,97 15,40 15,19 14,31
Spansk 7,79 8,48 7,86 8,06 6,50 4,71 2,88 4,60 14,29 13,19 10,74 12,66
Polsk 10,25 7,43 7,12 8,16 0,33 0,43 0,31 0,36 10,58 7,86 8,47 8,52
Nederlandsk 4,21 4,48 4,41 4,38 0,83 0,46 0,37 0,54 5,04 4,94 4,78 4,92
Rumensk 5,56 4,83 3,55 4,60 0,11 0,19 0,16 0,16 5,67 5,02 3,71 4,76

Språk som snakkes godt, meget godt eller flytende av mer enn 1 prosent av befolkningen i det enkelte land:[20]

  • Tyskland: Tysk 94,2 %, engelsk 31,9 %, fransk 8,8 %, russisk 7,6 %, tyrkisk 2,7 %, polsk 2,6 %, spansk 2,5 %, italiensk 2,2 %, nederlandsk 1,1 %.
  • Storbritannia: Engelsk 94,5 %, fransk 15,8 %, tysk 5,2 %, spansk 4,7 %, urdu 2,3 %, italiensk og polsk 1,8 %, hindi og russisk 1,5 %, arabisk og portugisisk 1,4 %, walisisk 1,3 %.
  • Frankrike: Fransk 96,3 %, engelsk 24,2 %, spansk 9,1 %, tysk 5,3 %, italiensk 3,7 %, arabisk 2,6 %, portugisisk 2,4 %.
  • Italia: Italiensk 97,4 %, engelsk 13,7 %, fransk 8,5 %, spansk 6,6 %, tysk 2,1 %, baskisk 1,0 %.
  • Spania: Spansk 93,9 %, katalansk 15,7 %, engelsk 11,7 %, fransk 5,9 %, galisisk 5,6 %, rumensk 2,8 %, italiensk 1,9 %, portugisisk 1,6 %, baskisk 1,3 %, tysk 1,2 %.
  • Polen: Polsk 95,2 %, engelsk 19,9 %, russisk 13,9 %, tysk 13,3 %, fransk 2,6 %, italiensk 1,4 %.
  • Romania: Rumensk 94,5 %, engelsk 17,0 %, fransk 9,7 %, ungarsk 9,2 %, italiensk 4,8 %, tysk 3,1 %, spansk 2,5 %, russisk 1,5 %.
  • Nederland: Nederlandsk 97,5 %, engelsk 38,5 %, tysk 28,3 %, fransk 15,6 %, spansk 3,2 %.
  • Belgia: Nederlandsk 62,0 %, fransk 60,9 %, engelsk 28,8 %, tysk 13,7 %, italiensk og arabisk 3,8 %, spansk 3,2 %, tyrkisk 2,1 %.
  • Portugal: Portugisisk 95,6 %, engelsk 14,9 %, fransk 10,4 %, spansk 7,0 %, estisk 1,9 %, tsjekkisk 1,8 %, tysk 1,2 %.
  • Hellas: Gresk 98,7 %, engelsk 32,7 %, fransk 6,3 %, tysk 4,0 %, italiensk 2,7 %, russisk 1,6 %, bulgarsk 1,1 %.
  • Tsjekkia: Tsjekkisk 98,8 %, engelsk 11,8 %, tysk 8,6 %, slovakisk 7,3 %, russisk 7,1 %, polsk 1,4 %, fransk 1,1 %.
  • Ungarn: Ungarsk 99,1 %, engelsk 12,4 %, tysk 10,9 %, russisk 2,6 %, fransk 1,8 %, rumensk 1,0 %.
  • Sverige: Svensk 96,7 %, engelsk 54,0 %, tysk 18,7 %, fransk 6,9 %, spansk 4,8 %, dansk 4,5 %, finsk 1,6 %, italiensk og arabisk 1,2 %.
  • Østerrike: Tysk 96,9 %, engelsk 40,6 %, fransk 6,9 %, italiensk 5,5 %, spansk 2,5 %, kroatisk 2,3 %, tyrkisk 1,7 %, russisk 1,3 %, ungarsk og slovensk 1,1 %.
  • Bulgaria: Bulgarsk 97,8 %, engelsk 12,3 %, russisk 9,2 %, tyrkisk 4,6 %, tysk 3,4 %, gresk og spansk 1,3 %, fransk 1,0 %.
  • Danmark: Dansk 98,4 %, engelsk 53,0 %, tysk 30,5 %, svensk 6,8 %, fransk 6,4 %, spansk 3,3 %.
  • Finland: Finsk 97,5 %, engelsk 45,3 %, svensk 34,1 %, tysk 13,2 %, fransk 3,3 %, russisk 2,5 %, spansk 2,4 %, estisk 1,2 %.
  • Irland: Engelsk 97,5 %, irsk 17,1 %, fransk 10,6 %, spansk 3,6 %, tysk 3,3 %, polsk 3,0 %.

I 2012 var det 97 % av elevene i EU som ikke hadde engelsk som morsmål som lærer det som fremmedspråk på skolen. 34 % av elevene i EU lærer fransk som fremmedspråk, og 22 % lærer tysk. Franskundervisning er mest utbredt i land som taler romanske og germanske språk. I slavisktalende land er tysken dominerende, og i enkelte land også russisk. Norge, Sverige og Frankrike skiller seg ut ved at spansk der er mest utbredt som fremmedspråk i skolen etter engelsk.[21][22]

Indoeuropeiske språk

Utdypende artikkel: Indoeuropeiske språk

Albansk er offisielt språk i Albania, Kosovo og Nord-Makedonia.

De baltiske språkene litauisk og latvisk snakkes i Litauen og Latvia.

De germanske språkene blir i hovedsak snakket av ca. 206 millioner mennesker i Nordvest-Europa og i noen deler av Sentral-Europa. Tysk snakkes i Tyskland og Østerrike, i tysktalende deler av Sveits, Belgia og Luxembourg, i Liechtenstein og i Sør-Tirol (i Italia). Engelsk snakkes i Storbritannia og Irland, samt Malta og den britiske kolonien Gibraltar. Nederlandsk snakkes i Nederland og Flandern (i Belgia), og frisisk snakkes nord i Nederland. I Norden snakkes det dansk i Danmark, færøyskFærøyene, islandskIsland, norsk i Norge og svensk i Sverige og i de svenskspråklige delene av Finland.

Gresk er offisielt språk i Hellas.

Betegnelsen keltiske språk ble opprinnelig kun brukt for å beskrive de gæliske språkene i Irland. Uttrykket brukes nå også om språkene som snakkes i Skottland og Wales. Keltisk Europa betegner området der de keltiske språkene snakkes eller tidligere ble snakket. De keltiske nasjonene er Irland, Skottland, Wales, Cornwall, Isle of Man og Bretagne. Alle disse landene snakker eller snakket keltiske språk, og deler derfor fortsatt den keltiske kulturen.

Noen ganger tas også Galicia og Asturias (spanske regioner) med i de keltiske områdene, selv om keltisk språk døde ut for over 1000 år siden der. England inkluderes av og til også, selv om Englands keltiske språk døde ut i det 18. århundre i Devon.

De romanske språkene stammer alle fra Latin og blir i Europa hovedsakelig snakket av ca. 210 millioner mennesker i Sørvest-Europa og i deler av Øst-Europa. Fransk snakkes i Frankrike, Luxembourg, Monaco, Romandie (i Sveits), Vallonia og Brussel (i Belgia), på Jersey og Guernsey samt i Valle d'Aosta (i Italia). Italiensk snakkes i Italia, San Marino og Ticino (i Sveits). Spansk og katalansk snakkes i Spania og Andorra, galisisk i Galicia (i Spania), rumensk i Moldova og Romania, portugisisk i Portugal, og retoromansk i deler av Sveits..

De slaviske språkene blir i hovedsak snakket av ca. 230 millioner mennesker i Sentral-, Øst- og Sørøst-Europa. Dette inkluderer Belarus, Bosnia-Hercegovina, Bulgaria, Kroatia, Tsjekkia, Nord-Makedonia, Montenegro, Polen, Russland, Serbia, Slovakia, Slovenia og Ukraina, i tillegg til betydelige minoriteter i Estland, Latvia, Litauen og Moldova.

Europa linguistic
Europa regional culture
Europa history; 1000.

Uralske språk

Utdypende artikkel: Uralske språk

De uralske språkene er delt inn i flere undergrupper. Finsk-ugriske språk snakkes i Norge, Sverige, Finland, Estland og europeiske deler av Russland, mens ugriske språk snakkes i Ungarn og sibirske deler av Russland. Disse språkene tilhører ikke den indoeuropeiske språkgruppe.

Tyrkiske språk

Utdypende artikkel: Tyrkiske språk

I den europeiske delen av Tyrkia er tyrkisk, som tilhører de tyrkiske språk, offisielt språk. Dette språk snakkes også av minoriteter i nabolandene, spesielt i Bulgaria. Andre tyrkiske språk som gagausisk og tatarisk er minoritetsspråk i ulike deler av østre og sørøstre Europa.

Totalt sett snakkes de tyrkiske språkene i Tyrkia, det ikke-anerkjente området Nord-Kypros, deler av Bulgaria, deler av Hellas, deler av Romania, deler av Nord-Makedonia, deler av Moldova, deler av Russland, deler av Ukraina og deler av Kaukasus.

Andre språk

I tillegg snakkes det i dag mange ulike språk fra ulike språkfamilier av personer som har innvandret til verdensdelen i den senere tid.

Alfabet

Det vanligste alfabetet i Europa er det latinske alfabet, etterfulgt av det kyrilliske alfabet som benyttes i Russland, Belarus, Ukraina, Bulgaria, Serbia, Montenegro og Nord-Makedonia, samt det greske alfabetet.

Kultur

Utdypende artikkel: Europeisk kultur

Global innflytelse

Kunst

Utdypende artikkel: Europeisk kunst

Mat og drikke

Utdypende artikkel: Europeisk mat og drikke

Musikk

Utdypende artikkel: Europeisk musikk

Sport

Utdypende artikkel: Europeisk sport

Religion

Kartet viser befolkningsflertallets religionstilhørighet i ulike deler av Europa og områdene rundt. Katolsk kristendom i blått, protestantisk kristendom i lilla, ortodoks kristendom i rødt, islam i grønt, buddhisme i oransje, jødedom i gult.

På grunn av store folkevandringer praktiseres de aller fleste kjente religioner i større eller mindre grad i Europa. Mest utbredt er:

Andre religioner praktiseres også i Europa, om enn i mindre grad:

Flere millioner europeere tilhører ingen religion eller de er ateister eller agnostikere. De største andelen ikke-religiøse (i prosent av innbyggertallet) finnes i Sverige, Tsjekkia og Frankrike, i tillegg til at de fleste tidligere kommunistiske land har en betydelig andel ikke-religiøse innbyggere.

Offisielle religioner

Flere europeiske land har offisielt privilegerte religioner, slik som

I Sveits er noen av kantonene (regionene) offisielt katolske, andre reformerte protestanter. Noen sveitsiske landsbyer har faktisk navnet på sin religion skrevet på byskiltet i tillegg til bynavnet.[trenger referanse] I Georgia har den georgiske ortodokse kirke en spesiell privilegert status. I Finland er både den finske ortodokse kirke og den finske lutherske kirke status som statskirker. Skottland har presbyterianismen som nasjonal kirke, men den er ikke lenger offisiell. I Sverige er den lutherske kirke nasjonal, men ikke lenger offisiell.

Russland anerkjenner både den østortodokse, den islamske, den buddhistiske og den jødiske tro som offisielle. I de tre russiske delstatene Kalmykia, Buryatia og Tuva er buddhismen offisiell religion.

Frankrike og Tyrkia er offisielt sekulære.

Religion i Europa i 2010 og fram mot år 2050

En prognose for den religiøse demografien i Europa, slik den forventes å være i 2050, viser at andelen kristne vil minke noe, mens andelen ikke-troende og muslimer vil øke noe. Tallene er basert på en studie som amerikanske Pew Research Center publiserte i 2015.[2]

Religiøs gruppe Antall i 2010 (prosent) Antall i 2050 (prosent) Endring (%) Fertilitetsrate (2010-50) Uten migrasjon (2050) Uten konverteringer
Kristne 553,3 mill. (74,5 %) 454,1 mill. (65,2 %) -99,2 mill. (-17,9 %) 1,6 barn per kvinne 66,7 % 70 %
Ikke-troende 139,9 mill. (18,8 %) 162,3 mill. (23,3 %) 22,4 mill. (16,0 %) 1,4 bpk 24 % 18,7 %
Muslimer 43,5 mill. (5,9 %) 70,9 mill. (10,2 %) 27,4 mill. (63,0 %) 2,1 bpk 8,4 % 10,1 %
Jøder 1,4 mill. (0,2 %) 1,2 mill. (0,2 %) -0,2 mill. (-15,2 %) 1,8 bpk 0 %
Hinduer 1,4 mill. (0,2 %) 2,7 mill. (0,4 %) 1,3 mill. (92,9 %) 1,5 bpk 0,2 %
Buddhister 1,4 mill. (0,2 %) 2,5 mill. (0,4 %) 1,1 mill. (85,0 %) 0,2 %
Andre religioner 0,9 mill. (0,1 %) 1,1 mill. (0,2 %) 0,2 mill. (23,3 %) 0,1 %
Folkereligioner 0,9 mill. (0,1 %) 1,6 mill. (0,2 %) 0,7 mill. (83,1 %) 0,1 % 0,2 %
Totalt 742,6 mill. 696,3 mill -46,2 mill 1,6 bpk

Tabellen viser at Europa vil være den eneste av de seks regionene i Pews undersøkelse hvor befolkningsmengden forventes å gå noe tilbake. Den viser videre at andelen kristne vil minke noe, mens andelen ikke-troende og muslimer vil øke noe. Andelen hinduer og buddhister forventes også å øke sin andel, men de vil fremdeles være små. Andelen muslimer forventes å utgjøre 10 % av befolkningen i Europa i år 2050 mens andelen kristne vil forventes å utgjøre 65 %. Veksten hos den muslimske gruppen vil i betydelig grad komme på bakgrunn av immigrasjon (ca halvparten) samt at den vil ha en noe høyere fødselrate enn gjennomsnittet av befolkningen i Europa. For øvrig er immigrasjon forventet å stå for nesten halvparten av økningen hos både muslimer, hinduer og buddhister.

Som i Nord-Amerika vil konverteringer få forholdsvis stor betydning for sammensetningen og den vil i all hovedsak skje mellom kristne og ikke-troende. Det vil i all hovedsak være gruppen ikke-troende som øker på bekosting av kristne. Siden ikke-kristne er den gruppen med lavest fødselsrate og lite migrasjon vil konverteringer ha svært mye å si for dens vekst. Disse to gruppen vil sammen utgjøre 88,5 % av befolkningen i Europa i år 2050 (mot 93 % i dag). Hos de andre gruppene forventes konvertering å ha liten betydning.

Se også

Referanser

  1. ^ Encyclopædia Britannica: Europe
  2. ^ a b Pewforum - The Future of World Religions: Population Growth Projections, 2010-2050 (2.4.2015)
  3. ^ Europarådet: Medlemsland
  4. ^ Ernest Klein: A comprehensive Etymological dictionary of the English Language, 1966
  5. ^ a b Leyser, Karl J. (1992): «Concepts of Europe in the Early and High Middle Ages» i: Past and Present, No. 137, The Cultural and Political Construction of Europe. (Nov. 1992), s. 25-47
  6. ^ Wolff, Larry (1994): Inventing Eastern Europe Stanford UP
  7. ^ Det finnes to forskjellige konvensjoner på hvor grensen mellom Europa og Asia ligger. Elbrus blir derfor tilordnet Europa eller Asia avhengig av hvilken konvensjon som blir lagt til grunn. Ingen av disse konvensjonene er offisielle, og dersom Elbrus blir sett som europeisk, er det Europas høyeste fjell.
  8. ^ «Cetorhinus maximus (Basking Shark)». web.archive.org. 26. juni 2012. Archived from the original on 26. juni 2012. Besøkt 11. september 2022. 
  9. ^ United Nations, Department og Economic and Social Affairs: World Population Prospects, The 2022 revision.
  10. ^ FN: World Statistics Pocketbook 2021
  11. ^ United Nations, Department og Economic and Social Affairs: World Population Prospects, The 2022 revision.
  12. ^ CIA The World Factbook. Major Urban Areas. Population 2023.
  13. ^ citypopulation.de og landenes offisielle nasjonale statistikkbyråer
  14. ^ worldpopulationreview: Ukraine population
  15. ^ citypopulation.de og landenes offisielle nasjonale statistikkbyråer
  16. ^ CIA: The World Factbook
  17. ^ «Russland midlertidig kastet ut av Europarådet». NRK. 25. februar 2022. Arkivert fra originalen 25. februar 2022. Besøkt 29. mai 2022. 
  18. ^ Europakommisjonen: Eurobarometer 386: Europeere og deres språk Arkivert 6. januar 2016 hos Wayback Machine.
  19. ^ languageknowledge.eu: Språkkunnskaper i EU (basert på europakommisjonens rapport i 2012)
  20. ^ languageknowledge.eu: Språkkunnskaper i EU (basert på europakommisjonens rapport i 2012)]
  21. ^ Eurostat: Engelsk, fransk og tysk mest utbredt som fremmedspråk i europeiske skoler.
  22. ^ Eurostat: Engelsk, fransk og tysk fortsatt mest vanlige fremmedspråk på ungdomstrinnet i Europas skoler

Eksterne lenker