Europa

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Europas plassering og utbredelse på jorden
Europaflagget brukes av Europarådet og EU
Politisk kart over Europa
Satellittfoto av Europa

Koordinater: 55°N 22°Ø

Europa er en verdensdel som dekker den vestlige delen av kontinentet Eurasia, og omfatter omkring 10 millioner km² med ca. 700 millioner innbyggere, hvilket utgjør 6,7 % av landarealet og 10,2 % av folkemengden på Jorden (2009).

Europa grenser mot Nord-Amerika vest for Island og Asorene i Atlanterhavet, og nord for Svalbard og Frans Josefs land i Nordishavet. Gibraltarstredet og Middelhavet danner den sørlige grensen mot Afrika. Grensen mot Asia går ved Dardanellene, Marmarahavet, Bosporos, Svartehavet, Azovhavet, Kuma-Manytsjsenkningen, Det kaspiske hav, Embaelven, Uralfjellene og Karahavet.[1]

Europas territorium fordeler seg på 46 suverene stater som anerkjennes både av hverandre og av De forente nasjoner (FN). Tre av disse statene (Russland, Kasakhstan og Tyrkia) har størstedelen av sitt territorium i Asia, mens fem (Andorra, Liechtenstein, Monaco, San Marino og Vatikanstaten) er såkalte mikrostater med svært lite folketall og areal. I tillegg er det to (Kosovo og Transnistria) de facto selvstyrte europeiske stater som ikke har allmenn internasjonal anerkjennelse.

Rundt 75 % av befolkningen definerte seg som kristne i 2010. Samme undersøkelse viste at nærmere 19 % definert seg som ikke-troende, nær 6 % som muslimer og resten (under 1 %) var fordelt på andre religioner.[2]

27 europeiske land er tilsluttet Den europeiske union (EU), et omfattende samarbeide med sitt utspring i perioden etter den annen verdenskrig. Medregnet EUs medlemsstater har Europarådet 47 medlemsland.

Etymologi og begrepshistorie

Europa og oksen, av Gustave Moreau, c. 1869

Det greske begrepet Europa har trolig blitt avledet fra de greske ordene eurys (= «bred») og ops (= «ansikt»), hvor ‘bred’ er blitt et beskrivende ord for jorden i seg selv i den (rekonstruerte) urindoeuropeisk religionen. Enkelte språkforskere har derimot antydet at Europa er basert på et semittisk ord som det akkadiske erēbu i betydningen «solnedgang».[3] Sett fra Midtøsten går solen ned over Europa, landene i vest. Likeledes antas det at ordet Asia kan tenkes å komme fra et semittisk ord som det akkadiske asu, «soloppgang».

For den greske geografen Hekataios besto den kjente verden av to verdensdeler: Europa og Asia. Grensen gikk ved Egeerhavet, Azovhavet og Marmarahavet og elva Don. For historieskriveren Herodot var Asia identifisert med det store Perserriket, mens Europa var den Greske sivilisasjon.

Alminnelig bruk av ordet som vanligste betegnelse for det vi i dag oppfatter som Europa, hører til moderne tid. I antikken omtalte man det romerske rike som «Roma» eller «Imperium Romanum». Det fantes da ikke noe geografisk uttrykk som inkluderte riket nord for Middelhavet og som dessuten inkluderte områdene bebodd av germanske og slaviske stammer i Nord- og Øst-Europa.

Ordet spredte seg fra gresk til Europas romanske språk gjennom en berømt myte som ble gjenfortalt i senantikken. I gresk mytologi var Europa en fønikisk prinsesse som ble forført av Zevs i form av en hvit okse og ført til øya Kreta hvor hun fødte Minos, Rhadamantys, og Sarpedon. For Homer var Europé (gresk Ευρωπη) den mytologiske dronning av Kreta, og ikke stedet hun ble ført til. Som andre greske myter er nok denne myten ikke opphavet til ordet Europa i seg selv, men skapt i ettertid for å gi ordet en spennende forhistorie. Senere ble Europa ensbetydende med fastlandet Hellas, og rundt 500 f.Kr. hadde betydningen også begynt å omfatte landene nord for Hellas.

Denne myten er blitt overbrakt av tre av senantikkens historiefortellere: St. Augustin, Isidor av Sevilla og Orosius. Det er usikkert hvor de regnet grensen mellom verdensdelene (orbis terrarum). For Orosius gikk grensen mellom Asia og Europa gjennom elva Don og Azovhavet. Orosius ble kilde for 900-tallets frankiske lærde Richter av St. Rémy som fremstilte verden som tre orbis plaga der Mare Nostrum (Middelhavet) var skillet mellom verdensdelene. Richter regnet flere av folkeslagene som slo seg ned i Europa i Folkevandringstiden for å komme fra Asia. Lombardernes historieskriver Paulus Diaconus (død 797?) regnet lombarderne for å ha flyttet fra øya Scandinavia på grunn av overbefolkning. Det virker som om Scandinavia da ikke ble regnet som en del av Europa. Dette fordi grad av siviliserthet var blitt introdusert som et kriterium for å være en del av «Europa».[4]

I senantikken og middelalderen var det vanligere å skille mellom «Kristenheten» og hedenske områder enn å bruke betegnelsen Europa. Men innen «Kristenheten» begynte begrepet Europa gradvis å få den betydningen det har i dag. Ved å referere til «Europa» i hyllingsdikt til Frankiske konger viste de både at de var lærde og belest i den antikke arven, samtidig som referanser til Kongen som «Europas konge» gav aspirasjoner om fremtidige landerobringer. Om makten ikke strakte seg langt utover Frankerriket, kunne skaldene i det minste smigre kongen med at han var berømt i «hele Europa». I hoffet til Karl den store ble referanser til Europa-begrepet hyppigere. For eksempel priste Catwulf Kong Karl i 775 for å ha blitt utpekt til å bli Europas konge (Regni Europae). Hoffet til Karl den Store brukte imidlertid helst begrepet Imperium Christianum, ikke det geografiske begrepet Europa som betegnelse på sitt rike. Karolingerne oppfattet hovedstaden Aachen som det andre Roma, og sitt rike som Romerrikets gjenkomst i Europa. Det er blitt overlevert flere kilder der Karl omtales som rex, pater Europe (konge, Europas far).[4]

En annen terminologi som i middelalderen ble brukt for å skille det som vi i dag regner som (Vest-)Europa fra verden for øvrig er skillet Oksidenten / Orienten. Oksidenten, av latin Oc + cadere ~ (dit solen) faller ned = Vesten. Oksidenten var da den vestlige kristenhet, som utgjorde mesteparten av Europa.

Lærde kristne på 600-tallet som Isidor av Sevilla regnet ut fra sitt bibelske historiesyn verdens befolkning for å stamme fra Noahs etterkommere: Jafet, Sem, og Kam. Europeerne stammet fra Jafet, derfor hadde folkeslag som frankerne, alemannerne, latinerne og britene alle samme opphav.

Skillet mellom Øst- og Vest-Europa

Det begrepsmessige skillet mellom Vest-Europa og Øst-Europa ble introdusert av opplysningsfilosofen Voltaire i en biografi over den svenske kong Karl 12. fra 1731.[5] Dette skillet ble sementert under den kalde krigen, da de østeuropeiske landene ble sovjetiske vasallstater. Etter Berlinmurens fall, ville enkelte gjenopplive uttrykket Østmiddel-Europa for å skape kontinuitet til historien før verdenskrigene. Imidlertid ser det ut til at ordet Sentral-Europa er blitt det hyppigst brukte begrep for å beskrive de eks-kommunistiske statene som ikke var en del av Sovjetunionen.

Historie

Utdypende artikkel: Europas historie

Forhistorisk Europa

Paleolittisk

Homo erectus og neandertalerne slo seg ned i Europa lenge før det moderne mennesket, Homo sapiens sapiens viste seg. De eldste menneskebeinene er funnet i Dmanisi, Georgia, datert 2 000 000 år tilbake. De tidligste spor av det moderne mennesket kan stammes 35 000 år tilbake i tid. Spor etter permanente bosetninger kan dateres til det 7. millenium f. Kr, i Bulgaria, Romania og Hellas.

Neolittisk

Neolittisk Europa

Den neolittiske tidsepoken nådde Sentral-Europa i det 6. millenium f.Kr. og Nord-Europa i det 5. og 4. millenium. Det er ingen prehistorisk kultur som dekker hele Europa.

Bronsealderen

Utdypende artikkel: Bronsealderen

Bronsealderen er en betegnelse på en periode i menneskets historie som fant sted mellom steinalderen (noen steder kobberalderen) og jernalderen. Perioden har fått sitt navn fordi bronse var det mest avanserte materialet man hadde for tilvirkning av redskap, våpen og smykker på den tiden. Bronse er en legering som består av ca. 90 % kobber og 10 % tinn. Den var svært kostbar, og man brukte derfor fortsatt en mengde steinredskaper helt fram til romersk jernalder.
(Oppdelingen av oldtiden i tre perioder; stein-, bronse- og jernalder, ble opprinnelig formulert av den danske arkeologen Christian Jürgensen Thomsen.)

Bronsealderen inntreffer til forskjellige tider, avhengig av hvilke steder man snakker om. De eldste kjente bronsegjenstander er fra Midtøsten (Egypt og Mesopotamia) ca. 3500 f.Kr. Herfra brer det seg til Hellas 3200 f.Kr., Øst-Europa 2500 f.Kr., Vest-Europa 2200 f.Kr., Kina 2000 f.Kr., og Skandinavia 1800 f.Kr.

Jernalderen

Utdypende artikkel: Jernalderen

Jernalderen er i arkeologien regnet som den tidsepoken der bruken av jern er framtredende i produksjonen av våpen og redskap. I Norge begynte jernalderen fra om lag år 500 f.Kr., men de tidligste sporene av jernutvinning er mye eldre, kanskje så tidlig som år 3000 f.Kr. Det tok bortimot 1000 år fra menneskeheten oppdaget jernutvinning til kunnskapen nådde Norden. Jernalderen begynte på ulike tider på ulike steder i Europa.

I Europa og Asia etterfølger jernalderen bronsealderen, mens den i resten av verden etterfølger steinalderen direkte. Det er vanskelig å tidfeste jernalderen nøyaktig for en enkelt region, men det refererer til den tidsepoken hvor bruken av jern er det mest avanserte metallarbeidet til en sivilisasjon.

Antikkens Hellas og Romerriket

Utdypende artikler: Antikkens Hellas og Romerriket

Europa, c. 220 f.Kr.

Antikkens Hellas var enerådende og nyskapende innen forskjellige styreformer (det athenske demokrati), filosofi, vitenskap, politikk, sport, teater og musikk. De greske bystatene grunnla flere kolonier ved Svartehavet, Middelhavet, Lilleasia, Sicilia og i Sør-Italia. Den greske verden fikk et grunnskudd ved Peloponneskrigen, og det senere Makedonias ekspansjon i det 4. århundre f.Kr.

Mye av den greske kunnskapen ble assimilert av romerne og spredt utover det europeiske kontinentet. Romerriket hadde sitt sentrum ved Middelhavet, og kontrollerte alle de nærliggende landene rundt havet. Den nordlige grensen var i hovedsak naturlige hindringer, som elvene Rhinen og Donau. Under keiser Trajan, i det andre århundre, nådde riket sitt territorielle høydepunkt, der Storbritannia, Dakia (dagens Romania) og deler av Mesopotamia var inkludert. Keiserrikets første periode, Pax Romana, brakte med seg fred, sivilisasjon, og effektive sentraliserte regjeringer til de underlagte områdene, men i det 3. århundre begynte riket å skrante gjennom en serie av borgerkriger og økonomiske, samt sosiale kriser.

Vikingtiden

Utdypende artikkel: Vikingtiden

Vikingtiden er en epoke i nordeuropeisk historie som strekker seg fra siste del av 700-tallet til første del av 1000-tallet.

Middelalderen

Utdypende artikkel: Middelalderen

Middelalderen regnes i Europa som tiden mellom 500 og 1500 e.Kr. eller mellom Romerrikets fall og Reformasjonen på begynnelsen av 1500-tallet. Det er også vanlig å anse middelalderen som slutt i 1492, da Columbus ankom Amerika.

Svartedauden

Utdypende artikkel: Svartedauden

Kart som viser svartedaudens utbredelse 1347 - 1351

Svartedauden, en byllepest, er den største katastrofen verden har opplevd i fredstid. Italia ble rammet i 1347, og pesten spredte seg videre via handelsveier til andre deler av Europa og det nordlige Afrika og Midtøsten gjennom 1348. Videre spredte den seg til Mesopotamia, Sør-Spania, Nord-Europa (bl.a. Norge) og til sist Russland i 1351. Polen stengte grensene sine, og ble spart for pesten. Island ble delvis spart, siden mannskapene på skip dit stort sett døde før de kom fram. Ca. 1/3 av befolkningen her døde.

Reformasjonen

Utdypende artikkel: Reformasjonen

Reformasjonen var en religiøs omveltning fra katolisisme til protestantisme i deler av Europa på 1500-tallet, utløst av Martin Luther. Reformasjonen spredte seg etter hvert fra Nord-Tyskland til Skandinavia, Sveits og Frankrike. I England oppsto det parallelt en reformasjon basert på politiske hensyn, som etter hvert tok mye av den samme retning som reformasjonen på kontinentet.

Kolonitiden

Utdypende artikkel: Europeisk kolonisering

Napoleonskrigene

Utdypende artikkel: Napoleonskrigene

Napoleonskrigene utspant seg fra 1800 til 1815 i kjølvannet av den franske revolusjon. Tidsperioden ble fremfor alt preget av kampen mellom Napoléon Bonapartes Frankrike på den ene siden og Storbritannia, de tyske statene og Russland på den andre. Frankrike led det endelige nederlag ved slaget ved Waterloo i 1815.

Restaurasjonstiden

Utdypende artikkel: Wienerkongressen

Wienerkongressen ble avholdt fra 1814 til 1815 og hadde som mål å gjenskape maktforholdene i Europa før de 25 år lange revolusjons- og Napoleonskrigene. Kongressen fastslo de politiske grensene som kom til å vedvare til 1914, og slo fast at prinsippet om fyrstesuvereniteten skulle diktere maktforholdene, ikke folkesuvereniteten.

Første og andre verdenskrig

Utdypende artikler: Første verdenskrig og Andre verdenskrig

Første verdenskrig er en av de blodigste krigene noensinne utkjempet i Europa. Den varte fra august 1914 til 11. november 1918, og medførte vesentlige endringer av europakartet. Nye stater oppsto etter nasjonalstatsprinsippet; Østerrike-Ungarn forsvant og ble erstattet av en mengde mindre sentraleuropeiske stater (mens Tyskland ble omformet fra monarki til republikk.

Andre verdenskrig var den mest omfattende militære konflikt i verdenshistorien, og involverte en stor del av verdens land og ble utkjempet samtidig i flere verdensdeler. Selv om det hadde vært krig i Asia siden 1931; er mest utbredte oppfatning blant faghistorikere og folk flest at andre verdenskrig brøt ut i Europa i 1939, da Tyskland invaderte Polen 1. september med påfølgende krigserklæringer fra Storbritannia og Frankrike.

Politisk kart over Europa 1941-42

Den andre verdenskrig raste frem til 1945, og endte med aksemaktenes totale nederlag. I løpet av krigen hadde hele 60 millioner mennesker mistet livet, noe som gjør andre verdenskrig til historiens blodigste konflikt.


Mot slutten av 1944 var Tyskland hardt presset på alle fronter. Krigen til sjøs var tapt, Øst-Europa var falt i sovjeternes hender, og på vestfronten var de allierte overlegne så vel i luften som på bakken. Den 8. mai 1945 undertegnet Tyskland en betingelsesløs kapitulasjon overfor de allierte, og dagen etter ble dette gjentatt overfor de sovjetiske styrkene.

Den russiske revolusjon

Utdypende artikkel: Den russiske revolusjon

Den kalde krigen

Utdypende artikkel: Den kalde krigen

Den kalde krigen (19481989) var rivaliseringen som utviklet seg etter den andre verdenskrig mellom gruppene av nasjoner som praktiserte ulike ideologier og politiske systemer. På den ene siden var Sovjetunionen (U.S.S.R.) og dens allierte, ofte referert til som Øst-blokken. På den andre siden var USA og dens allierte, ofte referert til som Vest-blokken. Man sier gjerne at den kalde krigen endte i 1989, da Berlinmuren falt, eller i 1991, da Sovjetunionen ble oppløst.

Den europeiske union

Utdypende artikkel: Den europeiske union

Den europeiske union har trinnvis utviklet seg siden 1953 fra å være et regjeringssamarbeid på avgrensede politiske områder, til å bli en vidtgående statssammenslutning der beslutningskompetanse på flere lovområder er overført til fellesorganene.

Geografi

Utdypende artikkel: Europas geografi

Topografisk kart over Europa

Geografisk er Europa en del av den større landmassen kjent som Eurasia. Landmassen er sterkt innskåret av bukter og viker, og har følgelig svært lang kystlinje. De mange og varierende høydeforholdene skaper også sterkt varierende klima og mikroklima. En stor mengde halvøyer, øyer og atskilte elvedaler har også skapt meget stor språklig og nasjonal variasjon. Ideen om at Europa er et eget kontinent er derfor ikke universelt godtatt. Noen ikke-europeiske tekster refererer til et Eurasia-kontinent, eller til et europeisk underkontinent, fordi Europa ikke er helt omgitt av sjø. I geologisk forstand er Europa derimot en landplate, som ofte har vært løsrevet fra andre landplater i geologisk tid, avhengig av kontinentaldriften.

Landformer og geologi

Bilde av Volga, Europas lengste elv, som renner igjennom byen Staritsa i Tver oblast i Russland. Bildet ble tatt av Sergej Prokudin-Gorskij i 1912.
Mont Blanc, Vest-Europas høyeste fjell
Regnbue over Ladoga, Europas største innsjø

De to største landformene er «hoved-Europa» og Skandinavia i nord, skilt fra hverandre av Østersjøen. Tre mindre halvøyer, Den iberiske halvøy, Italia og Balkan, springer ut i Middelhavet fra sør. Østover vider Europa seg ut inntil grensen mot Asia ved Uralfjellene. Landskapet i Europa varierer mye over relativt små områder. De sørlige områdene består av fjell. Beveger en seg oppover synker terrenget fra de høye Alpene, Pyreneene og Karpatene gjennom høye fjellområder inn til de lave områdene i nord. Høye fjell eksisterer også langs den nordvestlige sjøgrensen, begynnende vest på de britiske øyer, og fortsetter langs hele Norge.

Europas landformer består i tillegg til den generelle beskrivelsen også av en rekke avvik. Underregioner slik som Den iberiske halvøy og Italia har sine egne komplekse geologiske strukturer, på samme måte som «hoved-Europa» også inneholder avvik slik som fjellplatåer, elvedaler og kratre. Island og de britiske øyer har egne geologiske strukturer. De britiske øyer var knyttet til fastlandet, inntil det stigende havnivået etter siste istid adskilte området til en øy for om lag 6 000 år siden.

Europas geologi preges av fire prosesser. Inntil 1 700 millioner år siden dannet det seg stabile grunnfjell («skjold») som har lite geologisk aktivitet. Det dekker store deler av Nord-Europa men stikker bare opp til overflaten i Sverige, Finland og Nordvest-Russland, kjent som det baltiske skjold. Etter grunnfjellstiden var dagens Europa utenom Norden i mange perioder dekket av hav, og det ble avsatt sedimentære bergarter på havbunnen i form av sandstein og skifer. Disse myke, sedimentære lagene dekker store deler av lavlandet i Nord- og Sentral-Europa. For 400 millioner år siden ble en tredje hovedstruktur dannet, da kollisjon med Nord-Amerikas landplate skapte Den kaledonske fjellkjedefolding med oppbygging av nordøstgående foldefjell i Skottland og store deler av Norge. Den fjerde større landskapsdannelsen skjedde for om lag 320 millioner år siden, da Afrika-platen (Gondwanaland) støtte mot Europa fra sør og foldet opp noe lavere fjellområder, i dagens Spania, sørlige Frankrike, sørlige Tyskland, vestre Tsjekkia, Belgia, Wales og sørlige Irland. Disse såkalte hyrceneiske fjellkjedene er høyest i sør nærmest kollisjonssonen, og gradvis lavere når man kommer lenger nord. Ardennene i Belgia er de nordligste.

Elver

Europas lengste elv er Volga med 3531 kilometer. Deretter kommer Donau med 2850 kilometer, Ural (2428 km), Dnepr (2290 km), Don (1950 km), Petsjora (1809 km), Kama (1805 km), Oka (1500 km), Belaja (1430 km) og Dnestr (1352 km).

Fjell

Europas høyeste fjell:

  1. Elbrus (5642 m) Kaukasus, Russland.[6]
  2. Mont Blanc / Monte Bianco (4808 m; med iskappe), grensen Frankrike–Italia, Alpene
  3. Dufourspitze (4634 m; Monte Rosa-massivet), grensen Sveits–Italia, Alpene
  4. Dom (4545 m), Sveits, Alpene

Innsjøer

Den største innsjøen er Ladoga i Russland, den nest største er Onega i Russland og den tredje største Vänern i Sverige.

Øyer

Den største øya er Storbritannia. Andre store øyer er Island, Irland, Sicilia, Sardinia, Korsika, Kreta, Kypros, Sjælland, Spitsbergen, Novaja Semlja og Mallorca.

Klima

Utdypende artikkel: Europas klima

Mesteparten av Europa ligger i vestavindsbeltet. I disse områdene preges klimaet av vandrende lavtrykk, som gir nedbør og ofte sterk vind – og mellomliggende høytrykksrygger, som gir tørt vær. Av og til forsterkes slike høytrykk og blir liggende, og dette kan gi lange perioder med tørt og rolig vær. Europa har like fullt flere ulike klima. Mesteparten har et temperert klima, med nedbør hele året, dog avtagende nedbør østover. Lengst nord i Norden og Russland er klimaet arktisk, mens de høyeste fjellene har et alpint klima. Disse klimaformene kjennes ved at nedbøren kommer som snø mye av året, og enkelte steder har evig snø og is. Områdene lengst sør, og særlig ved Middelhavet, har et subtropisk klima som har fått navnet middelhavsklima. Det kjennes ved lange, varme og tørre somre, og milde og oftest nedbørrike vintre hvor mesteparten av nedbøren kommer som regn selv midtvinters.

Vest-Europa, særlig nær kysten, har et utpreget maritimt klima, med ekstremt milde vintre for breddegraden. Dette skyldes både nærheten til havet, hovedsakelig milde luftstrømmer fra vest og sørvest, og varmt havvann pga. Golfstrømmen. Til gjengjeld er somrene kjølige i disse strøkene, men ikke kjøligere enn at klimaet som helhet blir usedvanlig mildt. Disse områdene får rikelig med nedbør, særlig der hvor luften presses opp mot høye fjell som på Vestlandet og den skotske vestkysten. Mot øst blir klimaet mer kontinentalt – med kjøligere vintre, noe varmere somre, og stort sett med avtagende nedbør. Fjellkjedene skaper store variasjoner i nedbøren avhengig av hvorvidt et område ligger på losiden eller lesiden av fjellene. I Norge er dette særlig markert på begge sider av Jotunheimen, hvor Brekke i Sogn på vestsiden får over 3000 mm årlig mens de tørreste strøkene på østsiden får under 300 mm. Nord–sør-gående fjellkjeder, som Alpene og Kaukasus, skaper også betydelig klimaskiller ved at områdene på sørsiden beskyttes mot kald luft fra nordlig kant.

Fauna

Mammuter ble utryddet fra Europa før den yngre steinalderen

Dyregeografisk tilhører Europa Palearktis. Istiden, så vel som menneskets sameksistens med dyrene, har hatt mye å si for Europas fauna. Hos mange dyregrupper avtar artsmangfoldet mot nord og oppover mot høyfjellet – typiske eksempler er reptiler, amfibier, flaggermus og svært mange insektgrupper. Dette skyldes dels at det er mer krevende å tilpasse seg et kaldere klima, dels at mange arter ble utryddet under siste istid og ikke har klart å gjenerobre det tapte. Fjellkjeder og andre barrierer bidrar til det siste.

Pattedyr

I store deler av Europa er mange av de største artene utryddet. Mammuter og urokser ble utryddet allerede før den yngre steinalderen; senere ble også løven utryddet. Mens to av Europas største rovdyr, ulv og brunbjørn, fantes i store deler av Europa, er de nå på grunn av avskoging og jakt utryddet i mesteparten av verdensdelen. I middelalderen ble brunbjørnenes naturlige habitat begrenset til utilgjengelige strøk med tilstrekkelig skogdekke. I dag lever brunbjørnen primært kun i Balkan-områdene, Skandinavia, Finland og Russland. Ellers er den utryddet, eller i beste fall sjelden. I tillegg til dette finnes isbjørn, Europas største rovdyr, på Svalbard. Ulv finnes i Sverige, Norge (svært få), Finland, i Øst-Europa inkl. Balkan, i tillegg til en meget liten bestand i Spania.

Blant kattedyr er gaupe og europeisk villkatt vidt utbredt i Europa, selv om gaupa er utryddet mange steder. Av hundedyr er rødreven svært vanlig; sjakalen forekommer i sør. Mår, røyskatt, snømus og sobel er mårdyr som forekommer naturlig i mye av Europa; minken er innført fra Nord-Amerika og er svært vanlig enkelte steder.

Av de store planteeterne er elgen er vidt utbredt i nordlige strøk, mens visenten (europeisk bison) er blitt sjelden og finnes bare i Øst-Europa. Moskusfeet er innført til Norge og finnes i og ved Dovrefjell. Villsvinet, alteteren fremfor noen blant Europas store pattedyr, er vanlig mange steder og har også spredt seg fordi dyr har rømt fra fangenskap.

Hvaler er godt representert langs Europas kyster, men mange arter er sterkt desimert pga. hvalfangsten, delfiner også fordi de ofte går seg fast og omkommer i garn og nøter.

Reptiler og amfibier

Reptiler og amfibier forekommer overalt i Europa unntatt i arktiske og høyalpine strøk, men med flest arter i sør.

Fisk

Europa har en rik fiskefauna, men mange bestander har gått tilbake eller blitt helt utryddet pga. overfiske og/eller forurensninger, bl.a. sur nedbør. Langs norskekysten og i Norskehavet drives noen av verdens største fiskerier. Middelhavet og atlanterhavskysten sør for Kanalen er mer artsrike, da en rekke arter har en sørlig utbredelse. Bestandene er imidlertid mindre. En rekke arter – f.eks. makrell, ansjos og torsk – har de siste tiår skjøvet utbredelsesområdene nordover. Dette antas å skyldes global oppvarming, i tillegg til at saltvannsfisk som lever pelagisk gjerne har stor evne til å forflytte seg og spre seg. Brugden, verdens nest største fisk (hvalhaien er større, men mangler i Europa), hører hjemme i europeiske farvann fra Nordkapp til Middelhavet, men bestanden er avtagende, og arten regnes som sårbar.[7]

Typisk for ferskvannsfaunaen, særlig i Sentral- og Øst-Europas lavtliggende vassdrag, er de mange artene av karpefisk (litt av denne artsrikdommen finnes også lengst sørøst i Norge – f.eks. i Øyeren, Vannsjø og nedre Glomma). Mange av disse finnes bare i Europa; noen også i Asia. Flere karpefisk, deriblant karpen (som er innført fra Asia), har spredt seg ved menneskenes hjelp ved at de ble satt ut i klosterdammer for å tjene som mat i fastetiden. Også bygging av kanaler har gjort det lettere for enkelte fersksvannfisk å spre seg. I slekt med karpefiskene er mallen, Europas største rene ferskvannsfisk, som finnes i Øst- og Sentral-Europa inkl. Sør-Sverige og Sør-Finland. En annen viktig gruppe, laksefiskene, er mest utbredt i nordlige strøk og i vassdragenes øvre løp – dels fordi en del arter foretrekker kjølig vann, dels fordi laksefisk er følsomme for forurensninger (f.eks. sur nedbør) og eutrofiering.

Sjødyr er også en viktig del av den europeiske faunaen. Viktige dyr som lever i europeiske vann er plankton, bløtdyr, pigghuder, krabber, reker, blekksprut, samt ulike fisker, delfiner og hvaler.

Demografi

Befolkningsutvikling

Befolkningsutvikling i Europa i 2006
Nåværende befolkning i de europeiske landene

I 1950 utgjorde Europas andel av verdens befolkning ca. 22 %. I 2015 var andelen sunket til ca. 10 %. Ifølge FNs befolkningsprognoser vil andelen reduseres ytterligere til ca. 7 % i 2050 og under 6 % i 2100 (se tabell under).

I 2005 var Europas befolkning 728 millioner eller 11 % av verdens befolkning, mot 500 millioner etter andre verdenskrig. FN anslår at Europas folketall når toppen i løpet av de første 10-årene etter 2000, og deretter vil falle.

Tabellen under viser FNs prognose for befolkningsutviklingen i Europa:[8]

Land/Territorium År 1950 År 2000 År 2015 År 2050 År 2100
Russland1 3&508&102799000&102 799 000 3&508&146763000&146 763 000 3&508&142098000&142 098 000 3&508&120896000&120 896 000 3&508&101882000&101 882 000
Tyskland 3&507&70094000&70 094 000 3&507&83512000&83 512 000 3&507&82562000&82 562 000 3&507&72566000&72 566 000 3&507&56902000&56 902 000
Frankrike 3&507&41832000&41 832 000 3&507&59213000&59 213 000 3&507&64983000&64 983 000 3&507&73212000&73 212 000 3&507&79059000&79 059 000
Storbritannia 3&507&50616000&50 616 000 3&507&58951000&58 951 000 3&507&63844000&63 844 000 3&507&73131000&73 131 000 3&507&77175000&77 175 000
Italia 3&507&46367000&46 367 000 3&507&56986000&56 986 000 3&507&61142000&61 142 000 3&507&60015000&60 015 000 3&507&54598000&54 598 000
Spania 3&507&28070000&28 070 000 3&507&40283000&40 283 000 3&507&47199000&47 199 000 3&507&48224000&48 224 000 3&507&41662000&41 662 000
Ukraina 3&507&37298000&37 298 000 3&507&49057000&49 057 000 3&507&44646000&44 646 000 3&507&33658000&33 658 000 3&507&24629000&24 629 000
Polen 3&507&24824000&24 824 000 3&507&38351000&38 351 000 3&507&38222000&38 222 000 3&507&34079000&34 079 000 3&507&26085000&26 085 000
Romania 3&507&16236000&16 236 000 3&507&22388000&22 388 000 3&507&21579000&21 579 000 3&507&17809000&17 809 000 3&507&12603000&12 603 000
Nederland 3&507&10027000&10 027 000 3&507&15860000&15 860 000 3&507&16844000&16 844 000 3&507&16919000&16 919 000 3&507&15964000&15 964 000
Belgia 3&506&8628000&8 628 000 3&507&10268000&10 268 000 3&507&11183000&11 183 000 3&507&12055000&12 055 000 3&507&12594000&12 594 000
Hellas 3&506&7566000&7 566 000 3&507&10987000&10 987 000 3&507&11126000&11 126 000 3&507&10668000&10 668 000 3&506&9365000&9 365 000
Tsjekkia 3&506&8876000&8 876 000 3&507&10250000&10 250 000 3&507&10777000&10 777 000 3&507&11218000&11 218 000 3&507&11086000&11 086 000
Portugal 3&506&8417000&8 417 000 3&507&10306000&10 306 000 3&507&10610000&10 610 000 3&506&9843000&9 843 000 3&506&7457000&7 457 000
Ungarn 3&506&9338000&9 338 000 3&507&10224000&10 224 000 3&506&9911000&9 911 000 3&506&8954000&8 954 000 3&506&7661000&7 661 000
Sverige 3&506&7010000&7 010 000 3&506&8872000&8 872 000 3&506&9694000&9 694 000 3&507&11934000&11 934 000 3&507&14468000&14 468 000
Serbia 3&506&6732000&6 732 000 3&507&10272000&10 272 000 3&506&9424000&9 424 000 3&506&7074000&7 074 000 3&506&4054000&4 054 000
Hviterussland 3&506&7745000&7 745 000 3&506&9981000&9 981 000 3&506&9260000&9 260 000 3&506&7359000&7 359 000 3&506&5601000&5 601 000
Østerrike 3&506&6938000&6 938 000 3&506&8020000&8 020 000 3&506&8558000&8 558 000 3&506&9354000&9 354 000 3&506&9587000&9 587 000
Sveits 3&506&4668000&4 668 000 3&506&7166000&7 166 000 3&506&8239000&8 239 000 3&507&10977000&10 977 000 3&507&12822000&12 822 000
Bulgaria 3&506&7251000&7 251 000 3&506&8001000&8 001 000 3&506&7113000&7 113 000 3&506&5077000&5 077 000 3&506&3533000&3 533 000
Danmark 3&506&4268000&4 268 000 3&506&5338000&5 338 000 3&506&5662000&5 662 000 3&506&6361000&6 361 000 3&506&6992000&6 992 000
Finland 3&506&4008000&4 008 000 3&506&5176000&5 176 000 3&506&5461000&5 461 000 3&506&5693000&5 693 000 3&506&5762000&5 762 000
Slovakia 3&506&3437000&3 437 000 3&506&5388000&5 388 000 3&506&5458000&5 458 000 3&506&4990000&4 990 000 3&506&3892000&3 892 000
Norge 3&506&3265000&3 265 000 3&506&4492000&4 492 000 3&506&5143000&5 143 000 3&506&6556000&6 556 000 3&506&7609000&7 609 000
Irland 3&506&2913000&2 913 000 3&506&3804000&3 804 000 3&506&4727000&4 727 000 3&506&5994000&5 994 000 3&506&6596000&6 596 000
Kroatia 3&506&3850000&3 850 000 3&506&4475000&4 475 000 3&506&4255000&4 255 000 3&506&3606000&3 606 000 3&506&2768000&2 768 000
Bosnia-Hercegovina 3&506&2661000&2 661 000 3&506&3834000&3 834 000 3&506&3820000&3 820 000 3&506&3332000&3 332 000 3&506&2374000&2 374 000
Moldova 3&506&2341000&2 341 000 3&506&4107000&4 107 000 3&506&3437000&3 437 000 3&506&2484000&2 484 000 3&506&1702000&1 702 000
Albania 3&506&1214000&1 214 000 3&506&3305000&3 305 000 3&506&3197000&3 197 000 3&506&3094000&3 094 000 3&506&2217000&2 217 000
Litauen 3&506&2567000&2 567 000 3&506&3498000&3 498 000 3&506&2999000&2 999 000 3&506&2557000&2 557 000 3&506&2105000&2 105 000
Makedonia 3&506&1254000&1 254 000 3&506&2052000&2 052 000 3&506&2109000&2 109 000 3&506&1881000&1 881 000 3&506&1327000&1 327 000
Slovenia 3&506&1473000&1 473 000 3&506&1990000&1 990 000 3&506&2079000&2 079 000 3&506&2023000&2 023 000 3&506&1803000&1 803 000
Latvia 3&506&1949000&1 949 000 3&506&2371000&2 371 000 3&506&2031000&2 031 000 3&506&1674000&1 674 000 3&506&1459000&1 459 000
Estland 3&506&1101000&1 101 000 3&506&1366000&1 366 000 3&506&1280000&1 280 000 3&506&1121000&1 121 000 3&505&959000&959 000
Montenegro 3&505&395000&395 000 3&505&611000&611 000 3&505&622000&622 000 3&505&557000&557 000 3&505&422000&422 000
Luxembourg 3&505&296000&296 000 3&505&436000&436 000 3&505&543000&543 000 3&505&706000&706 000 3&505&716000&716 000
Malta 3&505&312000&312 000 3&505&408000&408 000 3&505&431000&431 000 3&505&417000&417 000 3&505&336000&336 000
Island 3&505&143000&143 000 3&505&281000&281 000 3&505&337000&337 000 3&505&415000&415 000 3&505&413000&413 000
Kanaløyene 3&505&102000&102 000 3&505&149000&149 000 3&505&164000&164 000 3&505&179000&179 000 3&505&165000&165 000
Isle of Man 3&504&55000&55 000 3&504&77000&77 000 3&504&87000&87 000 3&504&99000&99 000 3&504&98000&98 000
Andorra 3&503&6000&6 000 3&504&65000&65 000 3&504&85000&85 000 3&504&95000&95 000 3&504&91000&91 000
Færøyene 3&504&32000&32 000 3&504&46000&46 000 3&504&49000&49 000 3&504&53000&53 000 3&504&53000&53 000
Monaco 3&504&20000&20 000 3&504&32000&32 000 3&504&38000&38 000 3&504&53000&53 000 3&504&70000&70 000
Liechtenstein 3&504&14000&14 000 3&504&33000&33 000 3&504&37000&37 000 3&504&44000&44 000 3&504&47000&47 000
San Marino 3&504&13000&13 000 3&504&27000&27 000 3&504&32000&32 000 3&504&33000&33 000 3&504&29000&29 000
Gibraltar 3&504&20000&20 000 3&504&27000&27 000 3&504&29000&29 000 3&504&27000&27 000 3&504&23000&23 000
Vatikanstaten 3&503&1000&1 000 3&503&1000&1 000 3&503&1000&1 000 3&503&1000&1 000 3&503&1000&1 000
Europa1 3&508&549043000&549 043 000 3&508&729105000&729 105 000 3&508&743123000&743 123 000 3&508&709067000&709 067 000 3&508&638816000&638 816 000
Verden 3&509&2525779000&2 525 779 000 3&509&6127700000&6 127 700 000 3&509&7324782000&7 324 782 000 3&509&9550945000&9 550 945 000 3&510&10853849000&10 853 849 000
Asia 3&509&1395749000&1 395 749 000 3&509&3717372000&3 717 372 000 3&509&4384844000&4 384 844 000 3&509&5164061000&5 164 061 000 3&509&4711514000&4 711 514 000
Afrika 3&508&228827000&228 827 000 3&508&808304000&808 304 000 3&509&1166239000&1 166 239 000 3&509&2393175000&2 393 175 000 3&509&4184577000&4 184 577 000
Amerika 3&508&339484000&339 484 000 3&508&841695000&841 695 000 3&508&991217000&991 217 000 3&509&1227767000&1 227 767 000 3&509&1249293000&1 249 293 000
Oseania 3&507&12675000&12 675 000 3&507&31224000&31 224 000 3&507&39359000&39 359 000 3&507&56874000&56 874 000 3&507&69648000&69 648 000

1 Tallene inkluderer også Russlands asiatiske deler.

Prognosen viser at folketallet i Europa forventes å falle med ca. 100 millioner mennesker fra dagens nivå i 2015 frem mot år 2100. Tabellen under viser at nedgangen hovedsakelig kommer i Øst-Europa, mens Vest-Europa samlet sett vil ha stabile befolkningstall:

Land/Region Endring 2015-2100
Russland Red Arrow Down.svg 3&507&40216000&40 216 000
Ukraina Red Arrow Down.svg 3&507&20017000&20 017 000
Polen Red Arrow Down.svg 3&507&12137000&12 137 000
Romania Red Arrow Down.svg 3&506&8976000&8 976 000
Hellas Red Arrow Down.svg 3&506&1761000&1 761 000
Tsjekkia Green Arrow Up Darker.svg 3&505&309000&309 000
Ungarn Red Arrow Down.svg 3&506&2250000&2 250 000
Serbia Red Arrow Down.svg 3&506&5370000&5 370 000
Hviterussland Red Arrow Down.svg 3&506&3659000&3 659 000
Bulgaria Red Arrow Down.svg 3&506&3580000&3 580 000
Slovakia Red Arrow Down.svg 3&506&1566000&1 566 000
Kroatia Red Arrow Down.svg 3&506&1487000&1 487 000
Bosnia-Hercegovina Red Arrow Down.svg 3&506&1446000&1 446 000
Moldova Red Arrow Down.svg 3&506&1735000&1 735 000
Albania Red Arrow Down.svg 3&505&980000&980 000
Litauen Red Arrow Down.svg 3&505&894000&894 000
Makedonia Red Arrow Down.svg 3&505&782000&782 000
Slovenia Red Arrow Down.svg 3&505&276000&276 000
Latvia Red Arrow Down.svg 3&505&572000&572 000
Estland Red Arrow Down.svg 3&505&321000&321 000
Montenegro Red Arrow Down.svg 3&505&200000&200 000
Øst-Europa Red Arrow Down.svg 3&508&107916000&107 916 000
Tyskland Red Arrow Down.svg 3&507&25660000&25 660 000
Frankrike Green Arrow Up Darker.svg 3&507&14076000&14 076 000
Storbritannia Green Arrow Up Darker.svg 3&507&13331000&13 331 000
Italia Red Arrow Down.svg 3&506&6544000&6 544 000
Spania Red Arrow Down.svg 3&506&5537000&5 537 000
Nederland Red Arrow Down.svg 3&505&880000&880 000
Belgia Green Arrow Up Darker.svg 3&506&1411000&1 411 000
Portugal Red Arrow Down.svg 3&506&3153000&3 153 000
Sverige Green Arrow Up Darker.svg 3&506&4774000&4 774 000
Østerrike Green Arrow Up Darker.svg 3&506&1029000&1 029 000
Sveits Green Arrow Up Darker.svg 3&506&4583000&4 583 000
Danmark Green Arrow Up Darker.svg 3&506&1330000&1 330 000
Finland Green Arrow Up Darker.svg 3&505&301000&301 000
Norge Green Arrow Up Darker.svg 3&506&2466000&2 466 000
Irland Green Arrow Up Darker.svg 3&506&1869000&1 869 000
Luxembourg Green Arrow Up Darker.svg 3&505&173000&173 000
Malta Red Arrow Down.svg 3&504&95000&95 000
Island Green Arrow Up Darker.svg 3&504&76000&76 000
Kanaløyene Green Arrow Up Darker.svg 3&503&1000&1 000
Isle of Man Green Arrow Up Darker.svg 3&504&11000&11 000
Andorra Green Arrow Up Darker.svg 3&503&6000&6 000
Færøyene Green Arrow Up Darker.svg 3&503&4000&4 000
Monaco Green Arrow Up Darker.svg 3&504&32000&32 000
Liechtenstein Green Arrow Up Darker.svg 3&504&10000&10 000
San Marino Red Arrow Down.svg 3&503&3000&3 000
Gibraltar Red Arrow Down.svg 3&503&6000&6 000
Vatikanstaten Straight Line Steady.svg
Vest-Europa Green Arrow Up Darker.svg 3&506&3609000&3 609 000

Største byer

Europas største byområder (urban agglomerations), folketall i 2009 (Kilde: CIA The World Factbook)[9]:

Økonomi

I 2012 var Europas samlede nominelle bruttonasjonalprodukt 23% av verdens totale verdiskapning. Europa har også rundt en tredjedel av verdens økonomiske eiendeler. EU er verdens største økonomiske område, og 18 av 28 medlemstater har euroen som sin felles valuta. Fem av verdens topp ti største økonomier er i Europa: Tyskland (5), Storbritannia (6), Russland (7), Frankrike (8), og Italia (10).

Internt i Europa er det store forskjeller i inntekt i de forskjellige landene. I 2012 var årlig BNP pr. innbygger lavest i Moldova med 3,424 USD, mens Monaco var høyest med 132,177 USD. BNP per innbygger i Norge i 2012 var 65,640 USD, og er det høyeste i Europa blant land med mer enn en million innbyggere.

Kapitalismen har vært det ledende økonomiske systemet i Europa siden slutten av føydalismen. Den industrielle revolusjonen startet i Storbritannia på slutten av det 18. århundre, og i løpet av det 19. århundre ble Vest-Europa industrialisert. Denne utviklingen ble avbrutt av første verdenskrig, men Europa kom tilbake i mellomkrigstiden og var på høyde med USA. Etter dette ble mange industrier i Europa igjen nedbrutt, denne gang av andre verdenskrig. På 50-tallet var Storbritannia og Italia preget av økonomisk ruin og nedgangstider, mens Vest-Tyskland, Frankrike, og senere Spania kom seg rakst tilbake med vekst og modernisering. De landene som hadde et fritt marked fikk mye støtte fra USA i form av Marshallplanen. Disse landene i vest samarbeidet godt, og fokuserte på å bygge opp Vest-Tyskland, som passerte Storbritannia som Europas største økonomi. Store deler av sentral- og øst-Europa var en del av Sovjetunionens økonomiske samarbeidsorganisasjon, COMECON. Landene i øst ble skadelidende økonomisk som følge av Sovjetunionens styre og den kalde krigen.

Etter Sovjetunionens fall i 1991 begynte de tidligere sosialistiske statene i øst å gå over til det kapitalistiske systemet. Noen land, som Polen, Ungarn, og Slovenia gjorde dette relativt hurtig, mens land som Ukraina og Russland fremdeles er i overgangsfasen. Berlinmurens fall og med det sammenslåingen av Vest- og Øst-Tyskland førte til at Vest slet økonomisk da de måtte bygge opp store deler av infrastrukturen i Øst. Rundt millenniumsskiftet dominerte EU økonomien i Europa, og i 1999 dannet 12 av de 15 medlemslandene Eurosonen, og skiftet med det ut sin lokale valuta til fordel for den felles valutaen euro. De tre landene i EU som valgte å ikke gå over til euro var Storbritannia, Danmark, og Sverige.

I tredje kvartal i 2008 gikk eurosonen inn i sin første resesjon. Finanskrisen som hadde startet i USA spredde seg raskt til Europa, som så gikk inn i Eurokrisen. I begynnelsen av 2010 oppstod det stor frykt da det viste seg at enkelte land i Europa kanskje ikke var i stand til å betjene utenlandsgjelden sin. Dette gjaldt spesielt Irland, Spania, Portugal, og Hellas. Og i 2012 ble sistnevnte erklært konkurs. På dette tidspunktet var arbeidsledigheten i EU 10.3%, og ungdomsarbeidsledigheten på 22,4% i snitt. På tross av dette er Europa fortsatt en økonomisk supermakt.

Politisk geografi

Selvstendige land

Listen inkluderer de 44 statene som klassifiseres som europeiske stater av FN og som anerkjennes av FN. Estimert folketall i juli 2014 og landareal (ferskvann og territorialfarvann ikke medregnet). Statene er listet i en rekkefølge basert på rangering utifra folketallet. Kilde: CIA The World Factbook[10]:

Selvstendige europeiske stater (Kilde: FN) Landareal km² Innbyggere 2014 Hovedstad
Russland Russland1 16 377 742 142 470 272 Moskva
Tyskland Tyskland 348 672 80 996 685 Berlin
Frankrike Frankrike2 549 970 64 036 000 Paris
Storbritannia Storbritannia3 241 930 63 742 977 London
Italia Italia 294 140 61 680 122 Roma
Spania Spania4 498 980 47 737 941 Madrid
Ukraina Ukraina 579 330 44 291 413 Kiev
Polen Polen 304 255 38 346 279 Warszawa
Romania Romania 229 891 21 729 871 Bucureşti
Nederland Nederland5 33 893 16 877 351 Amsterdam
Portugal Portugal6 91 470 10 813 834 Lisboa
Hellas Hellas 130 647 10 775 557 Athen
Tsjekkia Tsjekkia 77 247 10 627 448 Praha
Belgia Belgia 30 278 10 449 361 Brussel
Ungarn Ungarn 89 608 9 919 128 Budapest
Sverige Sverige 410 335 9 723 809 Stockholm
Hviterussland Hviterussland 202 900 9 608 058 Minsk
Serbia Serbia7 88 361 9 068 967 Beograd
Østerrike Østerrike 82 445 8 223 062 Wien
Sveits Sveits 39 997 8 061 516 Bern
Bulgaria Bulgaria 108 489 6 924 716 Sofia
Danmark Danmark8 42 434 5 569 077 København
Slovakia Slovakia 48 105 5 443 583 Bratislava
Finland Finland 303 815 5 268 799 Helsingfors
Norge Norge9 304 282 5 147 792 Oslo
Irland Irland 68 883 4 832 765 Dublin
Kroatia Kroatia 55 974 4 470 534 Zagreb
Bosnia-Hercegovina Bosnia-Hercegovina 51 187 3 871 643 Sarajevo
Moldova Moldova10 32 891 3 583 288 Chișinău
Litauen Litauen 62 680 3 505 738 Vilnius
Albania Albania 27 398 3 020 209 Tirana
Latvia Latvia 62 249 2 165 165 Riga
Republikken Makedonia Makedonia 25 433 2 091 719 Skopje
Slovenia Slovenia 20 151 1 988 292 Ljubljana
Estland Estland 42 388 1 257 921 Tallinn
Montenegro Montenegro 13 452 650 036 Podgorica
Luxembourg Luxembourg 2 586 520 672 Luxembourg
Malta Malta 316 412 655 Valletta
Island Island 100 250 317 351 Reykjavík
Andorra Andorra 468 85 458 Andorra la Vella
Liechtenstein Liechtenstein 160 37 313 Vaduz
San Marino San Marino 61 32 742 San Marino
Monaco Monaco 2 30 508 Monaco
Vatikanstaten Vatikanstaten 0,4 842 Vatikanstaten
Andre områder:
Jersey Jersey 116 96 513 Tilhører Storbritannia
Man Man 572 86 866 Tilhører Storbritannia
Guernsey Guernsey 78 65 849 Tilhører Storbritannia
Færøyene Færøyene 1 393 49 947 Tilhører Danmark
Gibraltar Gibraltar 7 29 185 Tilhører Storbritannia
Norge Svalbard og Jan Mayen 62 422 1 872 Tilhører Norge

1Tall for hele Russland i juli 2014. (Europeisk Russland har ca 90 mill. innb. og 3 701 500 km², Sibir ca 37 mill. innb.
og 13 083 100 km², Nord-Kaukasia ca 15 mill. innb. og 251 050 km² inkl. ferskvann. Tall for januar 2013.)[11].
2Inkluderer kun France métropolitaine (den europeiske del av Frankrike). Tall for juni 2014[12].
3Inkluderer kun England, Skottland, Wales og Nord-Irland, ikke avhengige områder.
4Inkluderer Kanariøyene i Atlanterhavet og besittelsene Ceuta og Melila på kysten av Nord-Afrika.
5Inkluderer ikke Aruba, Curaçao, Sint Maarten, Bonaire, Saba og Sint Eustatius i Karibien.
6Inkluderer Asorene og Madeira i Atlanterhavet.
7Inkluderer Kosovo, som er de facto uavhengig fra Serbia men ikke anerkjent av FN.
8Inkluderer ikke Færøyene og Grønland.
9Inkluderer ikke Svalbard og Jan Mayen.
10Inkluderer Transnistria, som er de facto uavhengig fra Moldova men ikke anerkjent av FN.

I tillegg er det to asiatiske stater som har mindre deler av sitt territorium i Europa. Det gjelder Tyrkias områder vest for Dardanellene, Marmarahavet og Bosporos (Øst-Trakia) og Kasakhstans områder vest for Embaelven eller Uralelven avhengig av hvor man trekker grensen mellom Europa og Asia. For øvrig er den asiatiske staten Kypros sterkt politisk og kulturelt integrert i Europa, blant annet ved at flertallet av befolkningen er gresk og at landet er medlem av EU.

Biland

Oversjøiske områder

Mikrostater

Av de 44 statene som er klassifisert av FN som europeiske stater, regnes noen som mikrostater fordi de har en svært liten befolkning kombinert med et svært lite areal. Det gjelder Andorra, Liechtenstein, Malta, Monaco, San Marino og Vatikanstaten.

Tidligere land

Utdypende artikkel: Tidligere land i Europa

Organisering

Kart som viser Den Europeiske Union (EU) i Europa

Samtidig som «Europa» (EU) internasjonalt ofte oppfattes som en enhet er de fleste landene i virkeligheten ganske ulikt organisert:

  • Alle land i Europa, unntatt Hviterussland og Vatikanstaten, er medlemmer av Europarådet.
  • Av dagens 44 land var 15 ikke selvstendige i 1990, mens 29 land var det.
  • 32 land er republikker, mens 12 er monarkier.
  • 29 europeiske land (pluss Kypros) er tilsluttet EØS-avtalen.
  • 27 europeiske land (pluss Kypros) er medlemmer av EU, 1 er offisielt kandidatland (Makedonia), 4 har annonsert at søknader om medlemskap vil bli sendt innen utgangen av 2009 (Albania, Bosnia og Hercegovina, Montenegro og Serbia), Ytterligere 2 europeiske land (Ukraina og Moldova) har inngått partnerskap med EU med sikte på fremtidig medlemskap. Sveits og 3 mikrostater (Andorra, Monaco og San Marino) har særavtaler med EU.
  • 25 land er tilsluttet Schengen-traktaten.
  • 23 europeiske land er medlemmer av NATO.
  • 19 land benytter euro som sin valuta.
  • 10 land er medlem av EU, Schengensamarbeidet og Europarådet samtidig som euro er deres nasjonale myntenhet.
  • 4 land er EFTA-medlemmer.
Land Flagg EU/EFTA Euro Schengen Europarådet NATO
Albania Albania
Europarådet
Andorra Andorra
Euro
Europarådet
Belgia Belgia
EU
Euro
Europass
Europarådet
NATO
Bosnia og Hercegovina Bosnia-Hercegovina
Europarådet
Bulgaria Bulgaria
EU
Europarådet
NATO
Danmark Danmark
EU 1
Europass
Europarådet
NATO
Estland Estland
EU
Euro
Europass
Europarådet
NATO
Finland Finland
EU
Euro
Europass
Europarådet
Frankrike Frankrike
EU
Euro
Europass
Europarådet
NATO
Hellas Hellas
EU
Euro
Europass
Europarådet
NATO
Hviterussland Hviterussland
Island Island
EFTA
Europass
Europarådet
NATO
Irland Irland
EU
Euro
Europarådet
Italia Italia
EU
Euro
Europass
Europarådet
NATO
Kroatia Kroatia
EU
Europarådet
Latvia Latvia
EU
Europass
Europarådet
NATO
Liechtenstein Liechtenstein
EFTA
Europarådet
Litauen Litauen
EU
Europass
Europarådet
NATO
Luxembourg Luxembourg
EU
Euro
Europass
Europarådet
NATO
Makedonia Makedonia
Europarådet
Malta Malta
EU
Euro
Europass
Europarådet
Moldova Moldova
Europarådet
Monaco Monaco
Euro
Europass
Europarådet
Montenegro Montenegro
Euro
Europarådet
Nederland Nederland
EU
Euro
Europass
Europarådet
NATO
Norge Norge
EFTA
Europass 3
Europarådet
NATO
Polen Polen
EU
Europass
Europarådet
NATO
Portugal Portugal
EU
Euro
Europass
Europarådet
NATO
Romania Romania
EU
Europarådet
NATO
Russland2 Russland
Europarådet
San Marino San Marino
Euro
Europarådet
Serbia Serbia
Europarådet
Slovakia Slovakia
EU
Euro
Europass
Europarådet
NATO
Slovenia Slovenia
EU
Euro
Europass
Europarådet
NATO
Spania Spania
EU
Euro
Europass
Europarådet
NATO
Storbritannia Storbritannia
EU
Europarådet
NATO
Sveits Sveits
EFTA
Europarådet
Sverige Sverige
EU
Europass
Europarådet
Tsjekkia Tsjekkia
EU
Europass
Europarådet
NATO
Tyrkia2 Tyrkia
Europarådet
NATO
Tyskland Tyskland
EU
Euro
Europass 3
Europarådet
NATO
Ukraina Ukraina
Europarådet
Ungarn Ungarn
EU
Europass
Europarådet
NATO
Vatikanstaten Vatikanstaten
Euro
Østerrike Østerrike
EU
Euro
Europass
Europarådet
1Færøyene er ikke medlem av EU
2Ligger kun delvis i Europa
3Helgoland og Svalbard er ikke medlem av Schengen
.

Språk

Mer enn 90 prosent av Europas innbyggere snakker språk som tilhører den indoeuropeiske språkfamilien, men det finnes også språk som hører til andre språkfamilier. Blant de indoeuropeiske er de slaviske, germanske og romanske språkgruppene mest utbredt.

Indoeuropeiske språk

Utdypende artikkel: Indoeuropeiske språk

Albansk er offisielt språk i Albania, Kosovo og Makedonia.

De baltiske språkene litauisk og latvisk snakkes i Litauen og Latvia.

De germanske språkene blir i hovedsak snakket av ca. 206 millioner mennesker i Nordvest-Europa og i noen deler av Sentral-Europa. Tysk snakkes i Tyskland og Østerrike, i tysktalende deler av Sveits, Belgia og Luxembourg, i Liechtenstein og i Sør-Tirol (i Italia). Engelsk snakkes i Storbritannia og Irland, samt Malta og den britiske kolonien Gibraltar. Nederlandsk snakkes i Nederland og Flandern (i Belgia), og frisisk snakkes nord i Nederland. I Norden snakkes det dansk i Danmark, færøyskFærøyene, islandskIsland, norsk i Norge og svensk i Sverige og i de svenskspråklige delene av Finland.

Gresk er offisielt språk i Hellas.

Betegnelsen keltiske språk ble opprinnelig kun brukt for å beskrive de gæliske språkene i Irland. Uttrykket brukes nå også om språkene som snakkes i Skottland og Wales. Keltisk Europa betegner området der de keltiske språkene snakkes eller tidligere ble snakket. De keltiske nasjonene er Irland, Skottland, Wales, Cornwall, Isle of Man og Bretagne. Alle disse landene snakker eller snakket keltiske språk, og deler derfor fortsatt den keltiske kulturen.

Noen ganger tas også Galicia og Asturias (spanske regioner) med i de keltiske områdene, selv om keltisk språk døde ut for over 1000 år siden der. England inkluderes av og til også, selv om Englands keltiske språk døde ut i det 18. århundre i Devon.

De romanske språkene stammer alle fra Latin og blir i Europa hovedsakelig snakket av ca. 210 millioner mennesker i Sørvest-Europa og i deler av Øst-Europa. Fransk snakkes i Frankrike, Luxembourg, Monaco, Romandie (i Sveits), Vallonia og Brussel (i Belgia), på Jersey og Guernsey samt i Valle d'Aosta (i Italia). Italiensk snakkes i Italia, San Marino og Ticino (i Sveits). Spansk og katalansk snakkes i Spania og Andorra, galisisk i Galicia (i Spania), rumensk i Moldova og Romania, portugisisk i Portugal, og retoromansk i deler av Sveits..

De slaviske språkene blir i hovedsak snakket av ca. 230 millioner mennesker i Sentral-, Øst- og Sørøst-Europa. Dette inkluderer Hviterussland, Bosnia-Hercegovina, Bulgaria, Kroatia, Tsjekkia, Makedonia, Montenegro, Polen, Russland, Serbia, Slovakia, Slovenia og Ukraina, i tillegg til betydelige minoriteter i Estland, Latvia, Litauen og Moldova.

Europa linguistic
Europa regional culture
Europa history; 1000.

Uralske språk

Utdypende artikkel: Uralske språk

De uralske språkene er delt inn i flere undergrupper. Finsk-ugriske språk snakkes i Norge, Sverige, Finland, Estland og europeiske deler av Russland, mens ugriske språk snakkes i Ungarn og sibirske deler av Russland. Disse språkene tilhører ikke den indo-europeiske språkgruppe.

Tyrkiske språk

Utdypende artikkel: Tyrkiske språk

I den europeiske delen av Tyrkia er tyrkisk, som tilhører de tyrkiske språk, offisielt språk. Dette språk snakkes også av minoriteter i nabolandene, spesielt i Bulgaria. Andre tyrkiske språk som gagausisk og tatarisk er minoritetsspråk i ulike deler av østre og sørøstre Europa.

Totalt sett snakkes de tyrkiske språkene i Tyrkia, Aserbajdsjan, det ikke-anerkjente området Nord-Kypros, deler av Bulgaria, deler av Hellas, deler av Romania, deler av Makedonia, deler av Moldova, deler av Russland, deler av Ukraina og deler av Kaukasus.

Andre språk

I tillegg snakkes det i dag mange ulike språk fra ulike språkfamilier av personer som har innvandret til verdensdelen i den senere tid.

Alfabet

Det vanligste alfabetet i Europa er det latinske alfabet, etterfulgt av det kyrilliske alfabet som benyttes i Russland, Hviterussland, Ukraina, Bulgaria, Serbia, Montenegro og Makedonia, samt det greske alfabetet.

Kultur

Utdypende artikkel: Europeisk kultur

Global innflytelse

Kunst

Utdypende artikkel: Europeisk kunst

Mat og drikke

Utdypende artikkel: Europeisk mat og drikke

Musikk

Utdypende artikkel: Europeisk musikk

Sport

Utdypende artikkel: Europeisk sport

Religion

Kartet viser befolkningsflertallets religionstilhørighet i ulike deler av Europa og områdene rundt. Katolsk kristendom i blått, protestantisk kristendom i lilla, ortodoks kristendom i rødt, islam i grønt, buddhisme i oransje.

På grunn av store folkevandringer praktiseres de aller fleste kjente religioner i større eller mindre grad i Europa. Mest utbredt er:

Andre religioner praktiseres også i Europa, om enn i mindre grad:

Flere millioner europeere tilhører ingen religion eller de er ateister eller agnostikere. De største andelen ikke-religiøse (i prosent av innbyggertallet) finnes i Sverige, Tsjekkia og Frankrike, i tillegg til at de fleste tidligere kommunistiske land har en betydelig andel ikke-religiøse innbyggere.

Offisielle religioner

Flere europeiske land har offisielt privilegerte religioner, slik som

I Sveits er noen av kantonene (regionene) offisielt katolske, andre reformerte protestanter. Noen sveitsiske landsbyer har faktisk navnet på deres religion skrevet på byskiltet i tillegg til bynavnet. I Georgia har den georgiske ortodokse kirke en spesiell privilegert status. I Finland er både den finske ortodokse kirke og den finske lutherske kirke status som statskirker. Skottland har Presbyterianismen som nasjonal kirke, men den er ikke lenger offisiell. I Sverige er den lutherske kirke nasjonal, men ikke lenger offisiell.

Russland anerkjenner både den øst-ortodokse, den islamske, den buddhistiske og den jødiske tro som offisielle. I de tre russiske delstatene Kalmykia, Buryatia og Tuva er buddhismen offisiell religion.

Frankrike, Tyrkia og Aserbajdsjan er offisielt sekulære.

Religion i Europa i 2010 og fram mot år 2050

En prognose for den religiøse demografien i Europa, slik den forventes å være i 2050, viser at andelen kristne vil minke noe, mens andelen ikke-troende og muslimer vil øke noe. Tallene er basert på en studie som amerikanske Pew Research Center publiserte i 2015.[2]

Religiøs gruppe Antall i 2010 (prosent) Antall i 2050 (prosent) Endring (%) Fertilitetsrate (2010-50) Uten migrasjon (2050) Uten konverteringer
Kristne 553,3 mill (74,5 %) 454,1 mill (65,2 %) -99,2 mill (-17,9 %) 1,6 barn per kvinne 66,7 % 70 %
Ikke-troende 139,9 mill (18,8 %) 162,3 mill (23,3 %) 22,4 mill (16,0 %) 1,4 bpk 24 % 18,7 %
Muslimer 43,5 mill (5,9 %) 70,9 mill (10,2 %) 27,4 mill (63,0 %) 2,1 bpk 8,4 % 10,1 %
Jøder 1,4 mill (0,2 %) 1,2 mill (0,2 %) -0,2 mill (-15,2 %) 1,8 bpk 0 %
Hinduer 1,4 mill (0,2 %) 2,7 mill (0,4 %) 1,3 mill (92,9 %) 1,5 bpk 0,2 %
Buddhister 1,4 mill (0,2 %) 2,5 mill (0,4 %) 1,1 mill (85,0 %) 0,2 %
Andre religioner 0,9 mill (0,1 %) 1,1 mill (0,2 %) 0,2 mill (23,3 %) 0,1 %
Folkereligioner 0,9 mill (0,1 %) 1,6 mill (0,2 %) 0,7 mill (83,1 %) 0,1 % 0,2 %
Totalt 742,6 mill 696,3 mill -46,2 mill 1,6 bpk

Tabellen viser at Europa vil være den eneste av de seks regionene i Pews undersøkelse hvor befolkningsmengden forventes å gå noe tilbake. Den viser videre at andelen kristne vil minke noe, mens andelen ikke-troende og muslimer vil øke noe. Andelen hinduer og buddhister forventes også å øke sin andel, men de vil fremdeles være små. Andelen muslimer forventes å utgjøre 10 % av befolkningen i Europa i år 2050 mens andelen kristne vil forventes å utgjøre 65 %. Veksten hos den muslimske gruppen vil i betydelig grad komme på bakgrunn av immigrasjon (ca halvparten) samt at den vil ha en noe høyere fødselrate enn gjennomsnittet av befolkningen i Europa. Forøvrig er immigrasjon forventet å stå for nesten halvparten av økningen hos både muslimer, hinduer og buddhister.

Som i Nord-Amerika vil konverteringer få forholdsvis stor betydning for sammensetningen og den vil i all hovedsak skje mellom kristne og ikke-troende. Det vil i all hovedsak være gruppen ikke-troende som øker på bekosting av kristne. Siden ikke-kristne er den gruppen med lavest fødselsrate og lite migrasjon vil konverteringer ha svært mye å si for dens vekst. Disse to gruppen vil sammen utgjøre 88,5 % av befolkningen i Europa i år 2050 (mot 93 % i dag). Hos de andre gruppene forventes konvertering å ha liten betydning.

Se også

Referanser

  1. ^ Encyclopedia Britannica: Europe
  2. ^ a b Pewforum - The Future of World Religions: Population Growth Projections, 2010-2050 (2.4.2015)
  3. ^ Ernest Klein: A comprehensive Etymological dictionary of the English Language, 1966
  4. ^ a b Leyser, Karl J. (1992): «Concepts of Europe in the Early and High Middle Ages» i: Past and Present, No. 137, The Cultural and Political Construction of Europe. (Nov. 1992), s. 25-47
  5. ^ Wolff, Larry (1994): Inventing Eastern Europe Stanford UP
  6. ^ Det finnes to forskjellige konvensjoner på hvor grensen mellom Europa og Asia ligger. Elbrus blir derfor tilordnet Europa eller Asia avhengig av hvilken konvensjon som blir lagt til grunn. Ingen av disse konvensjonene er offisielle, og dersom Elbrus blir sett som europeisk, er det Europas høyeste fjell.
  7. ^ http://www.iucnredlist.org/apps/redlist/details/4292/0
  8. ^ United Nations, Department og Economic and Social Affairs: World Population Prospects, The 2012 revision. (Middelalternativet).
  9. ^ CIA The World Factbook
  10. ^ CIA The World Factbook
  11. ^ Gehovie global statistics: Russia
  12. ^ Institut national de statistique et des études économiques: Bulletin statistique - Démographie - Population au début du mois - France métropolitaine

Eksterne lenker

Wikinews-logo-no.png
Wikinytt har nyheter relatert til Europa.
Commons Commons: Europe – bilder, video eller lyd