Grevling

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Grevling
Grevling
Vitenskapelig(e)
navn: 		Meles meles
Linnaeus, 1758
Norsk(e) navn: grevling,
eurasisk grevling,
svintoks
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Pattedyr
Orden: Rovdyr
Familie: Mårdyrfamilien
Underfamilie: Grevlinger
IUCNs rødliste: [1]
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftigStatus iucn3.1 LC-no.svg

LC — Livskraftig

Nasjonal rødliste (Norge): [2]
Regionalt utryddetRegionalt utryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftigStatus iucn3.1 reg-LC-no.svg

LC — Livskraftig

Habitat: terrestrisk
Utbredelse: se kartet
Utbredelseskart for grevling

Grevling (Meles meles) er et kraftig bygd mårdyr med et karakteristisk, langsgående stripemønster på hodet. Arten er livskraftig. Tidligere ble asiatisk grevling (Meles leucurus) og japansk grevling (Meles anakuma) regnet som underarter, men disse er nå skilt ut som egne arter.[3][4][5]

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Grevling

Grevlingen er lett å kjenne igjen med sin karakteristiske svarte stripe over hodet og kraftige bygning. Grevlingen ligger i hi om vinteren. Vekten varierer gjennom året fra 9–16 kg for hanner og 7–14 kg for hunner.[6] Både hunndyr og hanndyr kan bli ca 90 cm lange, inklusive en hale på 15 cm; hannen er litt lenger enn hunnen.[6] Grevlinger med levealder på bortimot 15 år er kjent.[6]

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Arten er utbredt over hele Europa, inkludert mesteparten av Fennoskandia (unntatt i nordområdene), Lilleasia, Kaukasus, Midtøsten (Iran, Irak og Israel), og deler av Vest-Asia (Afghanistan).

Arten finnes opprinnelig i: Albania, Armenia, Aserbajdsjan, Belgia, Bosnia-Hercegovina, Bulgaria, Danmark, Egypt (Sinai), Estland, Finland, Frankrike, Georgia, Hellas, Iran, Irak, Irland, Israel, Italia, Jordan, Kirgisistan, Kroatia, Latvia, Libanon, Litauen, Luxembourg, Moldova, Montenegro, Nederland, Nord-Makedonia, Polen, Portugal, Romania, Russland, Serbia, Slovakia, Slovenia, Spania, Storbritannia, Sveits, Sverige, Syria, Tsjekkia, Tyskland, Tyrkia, Turkmenistan, Ukraina, Ungarn, Usbekistan og Østerrike.[7]

Den norske bestanden er økende, og nordligste kjente hi er funnet i Meløy[trenger referanse]. På Sørlandet, hvor den er mest tallrik, går den også under betegnelsen svintoks og svinsokse. Elementet toks i dette ordet er det samme som Dachs på tysk og das på nederlandsk, og dette er altså det gamle fellesgermanske navnet på dette dyret.

Atferd[rediger | rediger kilde]

Grevlingen er opportunistisk og spiser det meste, men regnes som en spesialist på meitemark. Den er også effektiv mot det som har blitt hageeiernes verste skrekk – brunskogsnegl.

Grevling lever i familiegrupper, kalt klaner, som oftest teller mellom tre og ti dyr, men i noen tilfeller mer enn 30 dyr. Klanen holder til i et territorium som dyrene forsvarer mot andre artsfeller. Territoriet blir markert ved duftmarkeringer med sekret fra kjertler som munner ut ved endetarmsåpningen, samt med urin og ekskrementer.

Boligen, som er en underjordisk hule, inneholder et eller flere redekamre, og har ett eller gjerne flere inngangshull. Oftest er hiet beliggende i skråninger i løv- og blandingsskog, helst med tett vegetasjon. Hiet kan også ligge i steinurer kombinert med løsmasser. I nærheten er det gjerne lysninger og eng eller dyrket mark, og det er her dyrene finner størstedelen av føden. Komplekse grevlinghuler kan være bebodd i hundrevis av år.

Grevlingen er hovedsakelig aktiv om natten. Tiden mellom 02.30 og 03.30 er ofte kalt grevlingens time, da det er i dette tidsrommet grevlingen er mest aktiv etter føde. I dyrenes mest aktive periode i sommerhalvåret er de aktive fra omkring solnedgang til omkring soloppgang. Om vinteren går grevlingen i hi i Norge, og uteaktiviteten er minimal.

Hunnen er kjønnsmoden i treårsalderen, mens hannen allerede er kjønnsmoden som ettårig. Fra tidspunktet hvor hunnens egg er blitt befruktet, går det mellom to og åtte måneder før eggene setter seg fast i livmoren for å utvikles. Dette kalles en embryonisk diapause. Når eggene har satt seg fast, går det ca. to måneder før ungene fødes. Ungene fødes normalt i januar–mars i kull på to–seks unger.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Kranz, A., Tikhonov, A., Conroy, J., Cavallini, P., Herrero, J., Stubbe, M., Maran, T., Fernandes, M., Abramov, A. & Wozencraft, C. 2008. Meles meles. The IUCN Red List of Threatened Species. Version 2014.2. Besøkt 2014-02-29
  2. ^ Grevling (Meles meles). Norsk rødliste 2010. Artsdatabanken. Arkivert 2013-09-14, hos Wayback Machine. Besøkt 2014-02-29
  3. ^ Abramov, A. V. 2002. Variation of the baculum structure of the palaearctic badger (Carnivora, Mustelidae, Meles). Russian Journal of Theriology 1: 57-60.
  4. ^ Abramov, A. V. 2003. The head colour pattern of the eurasian badgers (Mustelidae, Meles). Small Carnivore Conservation 29: 5-7.
  5. ^ Abramov, A. V. and Puzachenko, A. Y. 2005. Sexual dimorphism of craniological characters in Eurasian badgers, Meles spp. (Carnivora, Mustelidae). Zoologischer Anzeiger 244: 11-29.
  6. ^ a b c Kjetil Bevanger (1990). «Grevling». Norges dyr. Paddedyrene 1. Oslo: Cappelen. s. 178 osv. ISBN 8202123801. 
  7. ^ Kranz, A., Abramov, A.V., Herrero, J. & Maran, T. 2016. Meles meles. The IUCN Red List of Threatened Species 2016: e.T29673A45203002. Meles meles. Downloaded on 01 November 2018.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Eksterne baser (Autoritetsdata)
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Grevling&oldid=19206200»