Oslo-avtalen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Yitzhak Rabin, Bill Clinton og Yasir Arafat under møtet i Washington den 13. september 1993.
Video hvor Oslo-avtalen signeres.

Oslo-avtalen fra august 1993 representerte et gjennombrudd i forhandlingene mellom PLO og Israel. Avtalen var betydningsfull fordi PLO og Israel da anerkjente hverandre som forhandlingspartnere og innledet en prosess mot en endelig fredsavtale mellom palestinerne og israelerne.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Der stormaktene mislyktes med Madrid-konferansen og forhandlinger i Washington, lyktes tilsynelatende det utradisjonelle norske initiativet. Terje Rød-Larsen og Mona Juul var også fremtredende i prosessen.

13. mars 2002 vedtok FNs sikkerhetsråd en resolusjon som slo fast prinsippet om en to-statsløsning. For første gang erklærte en amerikansk president at dette er målet – et mål det såkalte veikartet for fred også slår fast.

Disse tiltakene er imidlertid flere ganger blitt utsatt.

Oslo-avtalen har blitt utsatt for kritikk fra en rekke hold, fra den israelske historikeren og diplomaten Shlomo Ben-Ami har den blitt omtalt å bygge på et ny-kolonialistisk grunnlag.[1]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Tveit 2015, s. 719

Litteratur[rediger | rediger kilde]