Norges fylker

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Fylke (Norge))
Hopp til navigering Hopp til søk
Norge har elleve fylker.

Norges fylker (nordsamisk: fylka; sørsamisk: fylhke; lulesamisk: fylkka; kvensk: fylkki) er undernasjonale, geografiske områder mellom staten og kommunene. Norges fylker ble opprettet i 1919 som en fortsettelse av de tidligere amt, men med stort sett nye navn. Det var 20 fylker til 1972, 19 fylker til 2018, 18 fylker til 2020, og fra 1. januar 2020 er Norge inndelt i elleve fylker.

Det er i hovedsak to typer myndigheter i fylkene: fylkeskommunen, som har folkevalgt politisk ledelse, og fylkesmannen, som er statens regionale representant. I tillegg finnes fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker.

Fylkesinndelingen og -navnene er fastsatt i inndelingslova § 29.[1]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Fylke (norsk historie)

Norge var før og i vikingtiden og middelalderen inndelt i fylker. Navnet kommer av det norrøne ordet fylki, avledet fra ordet folk. Noen fylker hadde navn etter kongen som grunnla småriket, andre etter folket som bodde der, og atter andre etter landskapet det lå i. Til 1919 var Norge delt inn i amt, og mot slutten av 1800-tallet ble det foreslått å endre betegnelsen til «syssel» eller «fylke». Navnene på det enkelte fylket ble hentet blant annet fra den norrøne sagalitteraturen med ønske om fornorske navnene. Professor Marius Hægstad ledet fra 1900 utredningen av nye navn på fylker og kommunen, utredningskomiteen besto ellers av riksmålsfolkene Hertzberg, Taranger og Bang. Utrederne var enige om å bruke navn med opprinnelse i norsk historie og det ble til dels foreslått å bruke administrasjonssenterets navn. Forslaget ble ikke gjort noe med og fra 1914 gjorde Hægstad sammen med Hjalmar Falk en ny utredning. Falk og Hægstad foreslo «fylke» som erstatning for «amt». De gamle (norrøne) navnene stemte ikke helt med gjeldende grenser. For eksempel omfattet det gammelnorske Upplǫnd (flertall av Uppland) Oppland, Hedmark, deler av Buskerud og Akershus. «Ringerike» ble foreslått for Buskerud, mens «Romerike» ble foreslått for Akershus. Navnet «Telemark» omfattet opprinnelig de indre delene, og dette ble foretrukket fremfor «Grenland» som omfattet de ytre delene. «Fjordane» ble foreslått for det som ble Sogn og Fjordane. «Møre» ble navnet på tidligere Romsdals amt, og i 1935 kom «Romsdal» inn igjen i form av «Møre og Romsdal». «Nordland», «Trums» og «Finnmark» var Falk og Hægstads forslag, mens departementet gikk inn for «Haalogaland», «Trondenes» og «Finnmark».[2]

De fleste av de gamle fylkene og fylkesnavnene eksisterer fortsatt som distrikter vi kjenner den dag i dag. De senere syssel-, lens- og fogderiinndelningene som suksessivt fulgte i senmiddelalderen baserte seg i stor grad på de gamle fylkesenhetene, selv om de fleste fra 1660 også ble deler av større amter, som var en direkte forløper til dagens fylker. Det var så sent som i 1919 at de tidligere amtene ble erstattet av betegnelsen fylke, som dermed kom til å omfatte relativt større enheter enn begrepet gjorde tidligere, selv om også de gamle fylkene hadde sterkt varierende størrelser. Det var opprinnelig 20 fylker, hvorav to byer, Bergen og Oslo, var egne fylker. Etter at Bergen gikk inn i Hordaland i 1972 og trøndelagsfylkene ble slått sammen den 1. januar 2018, var 18 fylker i Norge. Den 1. januar 2020 ble antallet redusert til elleve som følge av et stortingsvedtak fra 8. juni 2017:[3] Hordaland og Sogn og Fjordane ble slått sammen til Vestland; Aust-Agder og Vest-Agder ble slått sammen til Agder; Vestfold og Telemark ble slått sammen til Vestfold og Telemark; Oppland og Hedmark ble slått sammen til Innlandet; Buskerud, Akershus og Østfold ble slått sammen til Viken og Troms og Finnmark ble slått sammen til Troms og Finnmark. Rogaland, Møre og Romsdal, Nordland og Oslo ble videreført med unntak av noen grensejusteringer når det gjaldt Møre og Romsdal og Nordland. Endringene i fylkesstrukturen trådte i kraft fra 1. januar 2020.

Myndigheter[rediger | rediger kilde]

Coat of arms of Norway.svg
Norges politiske system



Fylkeskommunen[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Fylkeskommune

En fylkeskommune er en offentlig, folkestyrt etat som ivaretar enkelte offentlige forvaltnings- og tjenesteproduserende oppgaver innenfor et fylke.

Hvert fylke unntatt Oslo utgjør en fylkeskommune (kommuneloven § 3). Hvorvidt Oslo skal anses som en kommune eller fylkeskommune eller begge deler i henhold til særlovgivning må avgjøres på grunnlag av den enkelte lov.[4]

Fylkestinget velges direkte av fylkets innbyggere ved kommune- og fylkestingsvalg. Direkte valg til fylkesting ble vedtatt av Stortinget i 1974 og det ble avholdt direkte valg til fylkesting i Norge første gang i 1975.

Fylkeskommunens politisk valgte organer tilsvarer primærkommunenes: fylkesting (kommunestyre), fylkesutvalg (formannskap) og fylkesordfører (ordfører). Noen fylkeskommuner har også parlamentarisme på fylkesnivå og har dermed fylkesråd.

Blant fylkeskommunenes oppgaver er

Fylkeskommunen kalles et folkevalgt mellomnivå i norsk forvaltning.

Forgjengeren til fylkeskommunen, amtskommunen, ble opprettet i 1837 da det kommunale selvstyret ble innført. Siden den gang og frem mot 1945 har utviklingen av fylkeskommunen beveget seg med små steg, mens det etter 1945 – da spesielt på 1970-tallet – ble det igangsatt storstilte reformer av fylkesnivået. Med reformen i 1975 kom det til et skille mellom fylkesmann og fylkeskommune. Fylkesmannen er statens mann i fylket, med en rekke tilsynsoppgaver overfor kommunene.

I 1984 fikk fylkeskommunene ansvar for spesialisthelsetjenester utenfor institusjonene, kommunene fikk et klart ansvar for primære helsetjenster. I 1986 ble sykehjemmene tilbakeført til kommunene fordi sammenhengen til de primære helse- og sosialtjenester og kommunale botilbud til eldre ble ansett som viktigere enn sammenhengen til sykehusene. I 1991 ble HVPU-institusjoner nedlagt, og ansvaret for omsorgen ble overført til kommunene.

Med helsereformen i 2001 ble helsetjenesten (sykehusene, psykiatri og habiliteringstilbud) flyttet ut av fylkeskommunen og over i nyopprettede, regionale, statlige drevne helseforetak, og i 2004 ble ansvar innen barnevern, familievern og rusomsorg ble overført til staten.

I årene 2005–2009 pågikk et reformarbeid med sikte på å vurdere arbeidsdelingen mellom fylkeskommunene og primærkommunene, mellom fylkeskommune og fylkesmann, og ved å vurdere sammenslåing av fylker til større regioner. Det ble ingen sammenslåing av fylker, i stedet ble ansvaret for 17 200 km riksvei og 78 ferjesamband overført til fylkene.

Fylkesmannen[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Fylkesmann

En fylkesmann er en embetsmann utnevnt i statsråd og fungerer som statens representant i sitt fylke. Fylkesmannen utfører forvaltningsoppgaver på vegne av departementene og fører tilsyn med kommunenes virksomhet. Fylkesmannen er også klageinstans for mange typer kommunale vedtak.

Andre fylkesmyndigheter[rediger | rediger kilde]

I fylkene finnes også fylkesnemnder for barnevern og sosiale saker.

Fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker er statlige organer som blant annet fatter vedtak om overtakelse av omsorg for barn, tvangsplassering av barn med atferdsvansker, tvangsinnleggelse av rusmiddelmisbrukere, og fratakelse av foreldreansvar.

Fylkeslandbruksstyrene var tidligere statlige myndigheter i hvert fylke. Disse behandlet saker etter jordloven og konsesjonsloven. Mange av fylkeslandbruksstyrenes oppgaver ble etter hvert overført til kommunene. De gjenværende oppgaver ble overført til fylkesmannen fra 1. januar 2010, og fylkeslandbruksstyrene ble nedlagt.

Nasjonale valg[rediger | rediger kilde]

Hvert av de 19 fylkene slik de var før 2018 fungerer som valgdistrikt for Stortinget, hvor fylkets størrelse (både befolkning og areal) bestemmer hvor mange representanter fylket har i parlamentet, og hvor representantene blir valgt gjennom forholdstallsvalg-ordningen. I Stortinget sitter representantene sortert etter hvilket fylke de representerer, ikke hvilket parti de tilhører. Ordningen om at fylkene fungerer som valgdistrikter er det nærmest unison enighet om i Norge, og lignende ordninger er også vanlige internasjonalt: Blant vestlige land som har parlamentarisme og forholdstallsvalg er det bare Nederland og Israel som har nasjonale valglister, alle andre land stiller med valgdistrikter som kan sammenlignes med norsk fylkesnivå.

Norges fylker[rediger | rediger kilde]

Nummer[a] Navn Fylkeskommunens hovedsete Fylkesmannens hovedsete Valgdistrikter Folketall[b][5] Areal[6] Ant. komm. Målform[7] Fylkesordfører Fylkesmann
03 Oslo komm.svg Oslo Oslo Moss[c] Oslo 693 494 454,12 1 Nøytral Marianne Borgen (SV) Valgerd Svarstad Haugland
11 Rogaland våpen.svg Rogaland Stavanger Stavanger Rogaland 479 892 9 377,10 23 Nøytral Marianne Chesak (Ap) Lone Merethe Solheim (konst.)
15 Møre og Romsdal våpen.svg Møre og Romsdal Molde Molde Møre og Romsdal 265 238 14 355,62 26 Nynorsk Jon Aasen (Ap) Lodve Solholm
18 Nordland våpen.svg Nordland (Nordlánnda) Bodø Bodø Nordland 241 235 38 154,62 41 Nøytral Kari Anne Bøkestad Andreassen (Sp) Tom Cato Karlsen
30 Viken våpen.svg Viken Oslo, Drammen og Sarpsborg Moss Akershus

Buskerud

Østfold

1 241 165 24 592,59 51 Nøytral Roger Ryberg (Ap) Valgerd Svarstad Haugland
34 Innlandet våpen.svg Innlandet Hamar Lillehammer Hedmark

Oppland

371 385 52 072,44 46 Nøytral Even Aleksander Hagen (Ap) Knut Storberget
38 Vestfold og Telemark våpen.svg Vestfold og Telemark Skien Tønsberg Telemark

Vestfold

419 396 17 465,92 23 Nøytral Terje Riis-Johansen (Sp) Per Arne Olsen
42 Agder våpen.svg Agder Kristiansand Arendal Aust-Agder

Vest-Agder

307 231 16 434,12 25 Nøytral Arne Thomassen (H) Stein A. Ytterdahl
46 Vestland våpen.svg Vestland Bergen Leikanger Hordaland

Sogn og Fjordane

636 531 33 870,99 43 Nynorsk Jon Askeland (Sp) Lars Sponheim
50 Trøndelag våpen.svg Trøndelag(Trööndelage) Steinkjer Steinkjer Nord-Trøndelag

Sør-Trøndelag

468 702 42 201,59 38 Nøytral Tore O. Sandvik (Ap) Frank Jenssen
54 Troms våpen.svgFinnmark våpen.svg Troms og Finnmark

(Romsa ja Finnmárku)

(Tromssa ja Finmarkku)

Tromsø Vadsø Finnmark

Troms

243 311 74 829,68 39 Nøytral Ivar B. Prestbakmo (Sp) Elisabeth Aspaker
  1. ^ Fylkesnummeret eies av Statistisk sentralbyrå, og er en del av den internasjonale standarden ISO 3166, spesifikt ISO 3166-2:NO.
  2. ^ per 1. januar 2020
  3. ^ Oslo kommune og Viken fylke har et samordnet fylkesmannsembete. Fylkesmannens hovedkontor ligger i Moss, Viken fylke og dermed utenfor Oslo.

Tidligere fylker[rediger | rediger kilde]

Nummer Navn Adm. senter Opphørte I dag en del av
01 Østfold våpen.svg Østfold Sarpsborg 2020 Viken
02 Akershus våpen.svg Akershus Oslo 2020 Viken
04 Hedmark våpen.svg Hedmark Hamar 2020 Innlandet
05 Oppland våpen.svg Oppland Lillehammer 2020 Innlandet
06 Buskerud våpen.svg Buskerud Drammen 2020 Viken
07 Vestfold våpen.svg Vestfold Tønsberg 2020 Vestfold og Telemark
08 Telemark våpen.svg Telemark Skien 2020 Vestfold og Telemark
09 Aust-Agder våpen.svg Aust-Agder Arendal 2020 Agder
10 Vest-Agder våpen.svg Vest-Agder Kristiansand 2020 Agder
12 Hordaland våpen.svg Hordaland Bergen 2020 Vestland
13 Bergen komm.svg Bergen Bergen 1972 Vestland
14 Sogn og Fjordane våpen.svg Sogn og Fjordane Hermansverk/Leikanger 2020 Vestland
16 Sør-Trøndelag våpen.svg Sør-Trøndelag Trondheim 2018 Trøndelag
17 Nord-Trøndelag våpen.svg Nord-Trøndelag Steinkjer 2018 Trøndelag
19 Troms våpen.svg Troms Tromsø 2020 Troms og Finnmark
20 Finnmark våpen.svg Finnmark Vadsø 2020 Troms og Finnmark

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Lov om fastsetjing og endring av kommune- og fylkesgrenser § 29
  2. ^ Berg, Ivar: 100 år med nygamle fylkesnamn. Norsk Tidend, nr 5, 2019, s. 15.
  3. ^ regjeringen.no - Nye fylker (sist oppdatert: 7. juli 2017)
  4. ^ NOU 1990: 13 Forslag til ny lov om kommuner og fylkeskommuner (merknader til § 3).
  5. ^ «07459: Alders- og kjønnsfordeling i kommuner, fylker og hele landets befolkning (K) 1986 - 2020». Statistisk sentralbyrå. 27. februar 2020. Besøkt 20. mars 2020. 
  6. ^ «Arealstatistikk for Norge». Kartverket. 20. desember 2019. Besøkt 2. januar 2020. 
  7. ^ Lovdata. «Målvedtak i kommunar og fylkeskommunar». Besøkt 16. januar 2008.