Norges fylker

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Fylke (Norge))
Hopp til navigering Hopp til søk
Norge har elleve fylker.

Norges fylker (nordsamisk: fylka; sørsamisk: fylhke; lulesamisk: fylkka; kvensk: fylkki) er undernasjonale, geografiske områder mellom staten og kommunene. Norge er i dag inndelt i 11 fylker[1]. Tidligere var antallet 19, men i 2017 vedtok Stortinget at flere fylker skulle slåes sammen. Den nåværende fylkesinndelingen har vært gjeldende siden 1. januar 2020 (Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag fylkeskommuner ble slått sammen til Trøndelag fylke 1. januar 2018)[2].

Det er i hovedsak to typer myndigheter i fylkene: fylkeskommunen, som har folkevalgt politisk ledelse, og fylkesmannen, som er statens regionale representant. I tillegg finnes fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker.

Fylkesinndelingen og -navnene er fastsatt i inndelingslova § 29.[3]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Fylke (norsk historie)

Norge var før og i vikingtiden og middelalderen inndelt i fylker. Navnet kommer av det norrøne ordet fylki, avledet fra ordet folk. Noen fylker hadde navn etter kongen som grunnla småriket, andre etter folket som bodde der, og atter andre etter landskapet det lå i. Til 1919 var Norge delt inn i amt og mot slutten av 1800-tallet ble det foreslått å endre betegnelsen til «syssel» eller «fylke». Navnene på det enkelte fylket ble hentet blant annet fra den norrøne sagalitteraturen med ønske om fornorske navnene. Professor Marius Hægstad ledet fra 1900 utredningen av nye navn på fylker og kommunen, utredningskomiteen besto ellers av riksmålsfolkene Hertzberg, Taranger og Bang. Utrederne var enige om å bruke navn med opprinnelse i norsk historie og det ble til dels foreslått å bruke administrasjonssenterets navn. Forslaget ble ikke gjort noe med og fra 1914 gjorde Hægstad sammen med Hjalmar Falk en ny utredning. Falk og Hægstad foreslo «fylke» som erstatning for «amt». De gamle (norrøne) navnene stemte ikke helt med gjeldende grenser. For eksempel omfattet det gammelnorske Upplǫnd (flertall av Uppland) Oppland, Hedmark, deler av Buskerud og Akershus. «Ringerike» ble foreslått for Buskerud, mens «Romerike» ble foreslått for Akershus. Navnet «Telemark» omfattet opprinnelig de indre delene, og dette ble foretrukket fremfor «Grenland» som omfattet de ytre delene. «Fjordane» ble foreslått for det som ble Sogn og Fjordane. «Møre» ble navnet på tidligere Romsdals amt, og i 1935 kom «Romsdal» inn igjen i form av «Møre og Romsdal». «Nordland», «Trums» og «Finnmark» var Falk og Hægstads forslag, mens departementet gikk inn for «Haalogaland», «Trondenes» og «Finnmark».[4]

De fleste av de gamle fylkene og fylkesnavnene eksisterer fortsatt som distrikter vi kjenner den dag i dag. De senere syssel-, lens- og fogderiinndelningene som suksessivt fulgte i senmiddelalderen baserte seg i stor grad på de gamle fylkesenhetene, selv om de fleste fra 1660 også ble deler av større amter, som var en direkte forløper til dagens fylker. Det var så sent som i 1919 at de tidligere amtene ble erstattet av betegnelsen fylke, som dermed kom til å omfatte relativt større enheter enn begrepet gjorde tidligere, selv om også de gamle fylkene hadde sterkt varierende størrelser. Det var opprinnelig 20 fylker, hvorav to byer, Bergen og Oslo, var egne fylker. Etter at Bergen gikk inn i Hordaland i 1972 og trøndelagsfylkene ble slått sammen den 1. januar 2018, var 18 fylker i Norge. Den 1. januar 2020 ble antallet redusert til elleve som følge av et stortingsvedtak fra 8. juni 2017:[5] Hordaland og Sogn og Fjordane ble slått sammen til Vestland; Aust-Agder og Vest-Agder ble slått sammen til Agder; Vestfold og Telemark ble slått sammen til Vestfold og Telemark; Oppland og Hedmark ble slått sammen til Innlandet; Buskerud, Akershus og Østfold ble slått sammen til Viken og Troms og Finnmark ble slått sammen til Troms og Finnmark. Rogaland, Møre og Romsdal, Nordland og Oslo ble videreført med unntak av noen grensejusteringer når det gjaldt Møre og Romsdal og Nordland. Endringene i fylkesstrukturen trådte i kraft fra 1. januar 2020.

Myndigheter[rediger | rediger kilde]

Coat of arms of Norway.svg
Norges politiske system



Fylkeskommunen[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Fylkeskommune

En fylkeskommune er en offentlig, folkestyrt etat som ivaretar enkelte offentlige forvaltnings- og tjenesteproduserende oppgaver innenfor et fylke.

Hvert fylke unntatt Oslo utgjør en fylkeskommune (kommuneloven § 3). Hvorvidt Oslo skal anses som en kommune eller fylkeskommune eller begge deler i henhold til særlovgivning må avgjøres på grunnlag av den enkelte lov.[6]

Fylkestinget velges direkte av fylkets innbyggere ved kommune- og fylkestingsvalg. Direkte valg til fylkesting ble vedtatt av Stortinget i 1974 og det ble avholdt direkte valg til fylkesting i Norge første gang i 1975.

Fylkeskommunens politisk valgte organer tilsvarer primærkommunenes: fylkesting (kommunestyre), fylkesutvalg (formannskap) og fylkesordfører (ordfører). Noen fylkeskommuner har også parlamentarisme på fylkesnivå og har dermed fylkesråd.

Blant fylkeskommunenes oppgaver er

Fylkeskommunen kalles et folkevalgt mellomnivå i norsk forvaltning.

Forgjengeren til fylkeskommunen, amtskommunen, ble opprettet i 1837 da det kommunale selvstyret ble innført. Siden den gang og frem mot 1945 har utviklingen av fylkeskommunen beveget seg med små steg, mens det etter 1945 – da spesielt på 1970-tallet – ble det igangsatt storstilte reformer av fylkesnivået. Med reformen i 1975 kom det til et skille mellom fylkesmann og fylkeskommune. Fylkesmannen er statens mann i fylket, med en rekke tilsynsoppgaver overfor kommunene.

I 1984 fikk fylkeskommunene ansvar for spesialisthelsetjenester utenfor institusjonene, kommunene fikk et klart ansvar for primære helsetjenster. I 1986 ble sykehjemmene tilbakeført til kommunene fordi sammenhengen til de primære helse- og sosialtjenester og kommunale botilbud til eldre ble ansett som viktigere enn sammenhengen til sykehusene. I 1991 ble HVPU-institusjoner nedlagt, og ansvaret for omsorgen ble overført til kommunene.

Med helsereformen i 2001 ble helsetjenesten (sykehusene, psykiatri og habiliteringstilbud) flyttet ut av fylkeskommunen og over i nyopprettede, regionale, statlige drevne helseforetak, og i 2004 ble ansvar innen barnevern, familievern og rusomsorg ble overført til staten.

I årene 2005–2009 pågikk et reformarbeid med sikte på å vurdere arbeidsdelingen mellom fylkeskommunene og primærkommunene, mellom fylkeskommune og fylkesmann, og ved å vurdere sammenslåing av fylker til større regioner. Det ble ingen sammenslåing av fylker, i stedet ble ansvaret for 17 200 km riksvei og 78 ferjesamband overført til fylkene.

Fylkesmannen[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Fylkesmann

En fylkesmann er en embetsmann utnevnt i statsråd og fungerer som statens representant i sitt fylke. Fylkesmannen utfører forvaltningsoppgaver på vegne av departementene og fører tilsyn med kommunenes virksomhet. Fylkesmannen er også klageinstans for mange typer kommunale vedtak.

Andre fylkesmyndigheter[rediger | rediger kilde]

I fylkene finnes også fylkesnemnder for barnevern og sosiale saker.

Fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker er statlige organer som blant annet fatter vedtak om overtakelse av omsorg for barn, tvangsplassering av barn med atferdsvansker, tvangsinnleggelse av rusmiddelmisbrukere, og fratakelse av foreldreansvar.

Fylkeslandbruksstyrene var tidligere statlige myndigheter i hvert fylke. Disse behandlet saker etter jordloven og konsesjonsloven. Mange av fylkeslandbruksstyrenes oppgaver ble etter hvert overført til kommunene. De gjenværende oppgaver ble overført til fylkesmannen fra 1. januar 2010, og fylkeslandbruksstyrene ble nedlagt.

Nasjonale valg[rediger | rediger kilde]

Hvert av de 19 fylkene slik de var før 2018 fungerer som valgdistrikt for Stortinget, hvor fylkets størrelse (både befolkning og areal) bestemmer hvor mange representanter fylket har i parlamentet, og hvor representantene blir valgt gjennom forholdstallsvalg-ordningen. I Stortinget sitter representantene sortert etter hvilket fylke de representerer, ikke hvilket parti de tilhører. Ordningen om at fylkene fungerer som valgdistrikter er det nærmest unison enighet om i Norge, og lignende ordninger er også vanlige internasjonalt: Blant vestlige land som har parlamentarisme og forholdstallsvalg er det bare Nederland og Israel som har nasjonale valglister, alle andre land stiller med valgdistrikter som kan sammenlignes med norsk fylkesnivå.

Liste[rediger | rediger kilde]

Nummer[7] Navn Adm. senter Folketall Areal[8] Ant. komm. Målform[9] Ordfører Fylkesmann
03 Oslo komm.svg Oslo Oslo 681 071 454.12 1 Nøytral Marianne Borgen (SV) Valgerd Svarstad Haugland
11 Rogaland våpen.svg Rogaland Stavanger 473 533 9377.10 23 Nøytral Marianne Chesak (Ap) Lone Merethe Solheim (konst.)
15 Møre og Romsdal våpen.svg Møre og Romsdal Molde 265 392 14355.62 26 Nynorsk Jon Aasen (Ap) Lodve Solholm
18 Nordland våpen.svg Nordland (Nordlánnda) Bodø 243 335 38154.62 41 Nøytral Kari Anne Bøkestad Andreassen (Sp) Tom Cato Karlsen
30 Viken våpen.svg Viken Oslo, Drammen og Sarpsborg 1 234 374 24592.59 51 Nøytral Roger Ryberg (Ap) Valgerd Svarstad Haugland
34 Innlandet våpen.svg Innlandet Hamar 370 994 52072.44 46 Nøytral Even Aleksander Hagen (Ap) Knut Storberget
38 Vestfold og Telemark våpen.png Vestfold og Telemark Skien 415 777 17465.92 23 Nøytral Terje Riis-Johansen (Sp) Per Arne Olsen
42 Agder våpen.svg Agder Kristiansand 303 754 16434.12 25 Nøytral Arne Thomassen (H) Stein A. Ytterdahl
46 Vestland våpen.svg Vestland Bergen 631 594 33870.99 43 Nynorsk Jon Askeland (Sp) Lars Sponheim
50 Trøndelag våpen.png Trøndelag(Trööndelage) Steinkjer og Trondheim 464 060 42201.59 38 Nøytral Tore O. Sandvik (Ap) Frank Jenssen
54 Troms våpen.svgFinnmark våpen.svg Troms og Finnmark

(Romsa ja Finnmárku)

(Tromssa ja Finmarkku)

Tromsø 243 925 74829.68 39 Nøytral Ivar B. Prestbakmo (Sp) Elisabeth Aspaker

Tidligere fylker[rediger | rediger kilde]

Nummer Navn Adm. senter Opphørte I dag en del av
01 Østfold våpen.svg Østfold Sarpsborg 2020 Viken
02 Akershus våpen.svg Akershus Oslo 2020 Viken
04 Hedmark våpen.svg Hedmark Hamar 2020 Innlandet
05 Oppland våpen.svg Oppland Lillehammer 2020 Innlandet
06 Buskerud våpen.svg Buskerud Drammen 2020 Viken
07 Vestfold våpen.svg Vestfold Tønsberg 2020 Vestfold og Telemark
08 Telemark våpen.svg Telemark Skien 2020 Vestfold og Telemark
09 Aust-Agder våpen.svg Aust-Agder Arendal 2020 Agder
10 Vest-Agder våpen.svg Vest-Agder Kristiansand 2020 Agder
12 Hordaland våpen.svg Hordaland Bergen 2020 Vestland
13 Bergen komm.svg Bergen Bergen 1972 Vestland
14 Sogn og Fjordane våpen.svg Sogn og Fjordane Leikanger 2020 Vestland
16 Sør-Trøndelag våpen.svg Sør-Trøndelag Trondheim 2018 Trøndelag
17 Nord-Trøndelag våpen.svg Nord-Trøndelag Steinkjer 2018 Trøndelag
19 Troms våpen.svg Troms Tromsø 2020 Troms og Finnmark
20 Finnmark våpen.svg Finnmark Vadsø 2020 Troms og Finnmark

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Frå 1. januar 2020 er det 356 kommunar og 11 fylke i Noreg.», fra «Kommune- og fylkesgrenser», fra Statens kartverk
  2. ^ «Nye fylker». Regjeringen.no (norsk). 19. desember 2019. Besøkt 12. mars 2020. 
  3. ^ Lov om fastsetjing og endring av kommune- og fylkesgrenser § 29
  4. ^ Berg, Ivar: 100 år med nygamle fylkesnamn. Norsk Tidend, nr 5, 2019, s. 15.
  5. ^ regjeringen.no - Nye fylker (sist oppdatert: 7. juli 2017)
  6. ^ NOU 1990: 13 Forslag til ny lov om kommuner og fylkeskommuner (merknader til § 3).
  7. ^ Fylkesnummeret eies av Statistisk sentralbyrå, og er en del av den internasjonale standarden ISO 3166, spesifikt ISO 3166-2:NO.
  8. ^ «Arealstatistikk for Norge». Kartverket. 20. desember 2019. Besøkt 2. januar 2020. 
  9. ^ Lovdata. «Målvedtak i kommunar og fylkeskommunar». Besøkt 16. januar 2008.