Riksrådet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Riksrådet var betegnelsene på de riksorganer i Norge, Sverige og Danmark hvor de fremste av adelen og geistligheten, det vil si biskopene, var representert. Medlemmene av riksrådet ble betegnet riksråder. Før innføringen av eneveldet var de skandinaviske landene stort sett valgkongedømmer, og den politiske makten var delt mellom kongen, adelen og kirken. Riksrådet styrte landet sammen med kongen, og ikke minst i Danmark kunne riksrådet tidvis være mer innflytelsesrikt enn kongen.

Danmark[rediger | rediger kilde]

Fra gammel tid var det skikk at kongen rådslo med menn som han hadde særlig tillit til, om rikets anliggender. Disse rådslagningers avholdelse var avhengig av kongens vilje, liksom kongen også i det vesentlige bestemte hvem som skulle delta deri; sedvanlig var det de hoffembedsmenn som til stadighet var omkring kongen, i forening med de geistlige og verdslige stormenn som bodde i nærheten av det sted hvor kongen i øyeblikket oppholdt seg. Dette rådet hadde altså opprinnelig ikke noen som helst fast begrensning. Kongene fant det dog snart formålstjenlig å gi det en sådan for ikke ved forefallende leilighet å bli nødt til å kalle personer til rådslagningene som de ikke kunne stole på, men formedelst deres innflytelse ikke kunne unngå å ta med.

I slutningen av det 13. århundre nevnes flere verdslige stormenn med tittelen «kongens råder» (consiliarii regis), og i Christoffer IIs håndfæstning 1320 forbys det ham å oppta noen tysker i sitt hemmelige og edsvorne råd. Rådet hadde da, synes det, antatt en nogenlunde fast karakter med medlemmer som var utnevnt av kongen og hadde avlagt en rådsed til ham. I den følgende tid steg dette rådets innflytelse hurtig. Rikets forfatningsmessige representasjon, danehofferne, ble sjeldnere og sjeldnere og ble avløst først av de under friere former avholdte riksmøter eller herredager. Disse var i regelen kun en slags utvidede rådsmøder hvor det snevrere råds medlemmer spilte den viktigste rollen, og ble sammenkalt ved viktigere anledninger hvor kongen mente ikke å kunne nøyes med å høre det mindre rådet. I disse større forsamlingene hadde visstnok enhver stormann rett til å møte. De kunne dog ifølge deres natur kun sjelden sammenkalles, og det ble derfor det mindre rådet som kom til å utøve den største innflytelsen på rikets styre, dels som kongens stadige rådgivere, dels (som riksembedsmenn) som hans medhjelpere i den daglige administrasjonen.

Det sterke oppsvinget i kongedømmets makt under Valdemar Atterdag og dronning Margrete bidro også til å gi stillingen som kongens råd en forøket anseelse og glans; denne utviklingen kom dog under disse kraftfulle herskere kongemakten til gode, som hvis representanter rådene sto. Den alminnelige betegnelsen for rådet ble under Valdemar Atterdag Rigets Råd, men dette betød visstnok ikke at rådet nå i høyere grad enn før ble betraktet som rikets representasjon overfor kongen, men var snarere et uttrykk for den sterkere sammenslutningen av riket som fant sted under ham. Først under Erik af Pommern og særlig i slutningen av hans regjering trådte riksrådet stadig mere og mere i forgrunnen som rikets representasjon og som motvekt mod kongemakten og innskrenkende denne. Denne utviklingen skyldtes dels kongens ringere herskerdyktighet, dels unionen med de to andre rikene, særlig Sverige, hvor riksrådets makt hadde nådd en langt større høyde. Da Erik foreløpig forlot Danmark, var riksrådets makt så stor at det uten motsigelse på egen hånd kunne avsette ham i 1439.

Under hans etterfølger Christoffer af Bayern fortsatte utviklingen i samme retning, og i Christian I's håndfæstning trådte riksrådet frem som rikets fullgyldige representasjon overfor kongemakten. Det bestemtes i den at kongen intet merkelig ærend måtte avgjøre uten med størsteparten av riksrådets samtykke. Denne alminnelige setning fantes vel ikke i de følgende håndfæstninger, men den ansås dog visstnok som en selvfølge. En bestemt og uttømmende formulering av riksrådets rettigheter nådde man i det hele ikke til; derimot fastslo man i de følgende håndfæstninger riksrådets myndighet for de viktigste enkelte tilfelle. Dets samtykke krevdes således til utstedelsen av ny lov, skattepålegg, utstedelse og opphevelse av handelsforbud, utstedelse av privilegier for fremmede, utstedelse av krigserklæringer og opptak i adelsstanden. Også hadde riksrådet faktisk en stor innflytelse på besættelsen af lensmannspostene. Endvidere havde det i forening med kongen den øverste domsmyndighed på herredagene. Det delte således den øverste statsmyndighed med kongen og var endog på en vis måde stillet over ham. Det var den egentlig suveræne myndighed, som aldrig hørte op; når tronen var ledig, overtog rigsrådet regeringen, og til dets hånd skulde slottene holdes i tilfælde af kongens død. For det skulle kongen stå til rette i tvistigheder mellem ham og hans undersåtter, og det var dets pligt, når kongen forbrød sig mod nogen eller handlede mod sin håndfæstning, at undervise ham og, hvis han ikke ville rette sig herefter, pålægge alle rigets indbyggere at hjælpe til med at afværge de begåede misbrug og løse dem fra deres troskabsed til kongen. Endvidere valgte det kongen. Dette havde nu vel på grund af kongedømmets halvt arvelige karakter som regel ikke så meget at sige, men ved den derefter følgende fastsættelse af håndfæstningen havde det rig lejlighed til at gøre sin magt gældende.

Riksrådets svakhet lå dels i at det ikke var trukket bestemte juridiske grenser for dets og kongens makt overfor hverandre, dels i at det på grunn av sine medlemmers forskjellige oppholdssted kun sjeldent og vanskelig kunne samles og derfor aldri kunne bli noen utøvende myndighet eller føre noen virksom kontroll med den daglige administrasjonen. Forholdet mellom kongens og riksrådets makt kom derfor i høy grad til å bero på kongens person og de politiske forhold. Christian IIs avsettelse og Frederik Is regjering betegner høydepunktet av riksrådets makt.

I tiden etter 1536 er kongen absolutt den sterkeste part, inntil Christian IVs uheldige kriger, som var ført mot riksrådets råd, vendte forholdet om. På det ene punkt etter det annet måtte Christian IV i sine siste år gi etter for riksrådet med sterk utnyttelse av den ved Christian IVs død i 1648 uheldige situasjon for kongedømmet, idet det ikke var noen tronfølger valgt, lyktes det riksrådet i Frederik IIIs håndfæstning å innskrenke kongemakten så sterkt som visstnok ingensinne før. Denne store maktstillingen viste seg dog snart ikke å ha noen solid grunnvold. Riksrådet, som jo skulle representere hele riket, var i virkeligheten kun representant for et fåtall av adelige slekter. Ikke alene de ufri stænder, men også en stor del af adelen så med uvilje og misundelse på rigsrådets store magt og var netop på grund af denne tilbøjelig til at lægge skylden for de følgende ulykker alene på rigsrådet. Splid og uenighed inden for selve rigsrådet bidrog også til at undergrave dets magt og anseelse. Hertil kom endvidere, at udviklingen i Europa på denne tid overalt gik i retning af enevælden. Med håndfæstningens kassation 17. oktober 1660 og arvehyldingen den næste dag var rigsrådets magt forbi.

Medlemskap[rediger | rediger kilde]

Riksrådet besto før 1536 dels av geistlige, dels av verdslige medlemmer, etter 1536 kun av verdslige. De geistlige, ærkebispen i Lund, som ansås for riksrådets første medlem, og rikets øvrige biskoper, var i kraft av deres embede medlemmer av rådet. De verdslige var derimot valgt av kongen, hvilket visstnok også var tilfellet med de geistlige medlemmene (noen abbeder og (priorer), som foruten bispene satt i rådet. Kongens valg var inntil 1645 fritt; dog skulle de valgte være adelsmenn (født av riddere og svende) og hver landsdel have en passende repræsentation; endvidere måtte kongen ikke uden rigsrådets samtykke optage nogen udlænding i rådet. Valget forudsattes vistnok at gælde for livstid, såfremt vedkommende ikke selv ønskede at træde ud eller gjorde sig skyldig i forseelser, der kunne berettige til at afskedige ham; hertil udkrævedes dog sikkert rigsrådets samtykke. 1645 indskrænkedes kongens valgret, idet det bestemtes, at ved en rigsråds død skulle rigsråder og landkommissærer i den landsdel, hvortil den afdøde hørte, have ret til at foreslå 6 eller 8 til den ledige plads, af hvilke kongen så skulde vælge een. I Frederik III's håndfæstning overdroges forslagsretten til vedkommende landsdels rigsråder og adel, men det bestemtes tillige, at det samlede rigsråd af disse 6 eller 8 igen skulle udvælge 3, blandt hvilke så kongen kunne vælge.

Antallet av riksrådets medlemmer var inntil 1648, da det fastsattes til 23, ubestemt. Før 1536 i regelen ca. 30; etter den tid sank antallet noe, som regel var det omkring 20. Undertiden gikk det dog mye lengre ned, i 1586 var det således kun tolv medlemmer, i 1623 kun ti og i 1625 endog kun åtte. Riksrådene oppebar ikke noen bestemt lønn, men hadde rett til å bli forsørget med rikets beste len.

Riksrådsmøtene ble sammenkalt av kongen; det ble betraktet som regel at riksrådet trådte sammen en gang hvert år for i forening med kongen å sitte retterting og pådømme retssaker, men for øvrig kunne kongen sammenkalle det når han fant det nødvendig. Forhandlingene på møtene var hemmelige, og kongen deltok som regel ikke i dem. Gjennom sin kansler fremsatte han sine forslag skriftlig for riksrådet, som igjen ga skriftligt svar. Ofte forhandlet kongen dog ikke med hele rådet, men særskilt med de enkelte landsdelers råd.

Norge[rediger | rediger kilde]

Det norske riksrådet hadde sin opprinnelse i kongsrådet1200-tallet. Da var det en større rådgivende forsamling som skulle rådgi kongen ved større saker. Det egentlige riksrådet, som etter 1319 blir «Norges rikes råd», var en selvstendig organisasjon med stor makt, det nærmeste en kan kalle en regjering. De valgte konger (herav har vi ordet valgkongenes tid) vedtok håndfestninger og ivaretok i stor grad regjeringen av landet under kongens mindreårighet. Dets største betydning hadde det på 1400- og 1500-tallet. I Norge bestod det formelt frem til reformasjonen i 1537, mens det siste riksrådsmøtet ble avholdt i Bud i 1533.

Etter Christian IIIs håndfestning i 1536 opphørte de facto det norske riksrådet i 1537. Det danske riksrådet ble avskaffet ved et statskupp gjennomført av Fredrik III, etter at han hadde sikret seg kontroll over hæren under Karl Gustav-krigene i årene før. I årene frem til 1660 var det danske riksrådet svært innflytelsesrikt, ettersom Fredrik III hadde måttet undertegne en meget streng håndfestning ved sitt kongevalg i 1648.

Ikke før i Kristian IV regjeringstid, den 24. januar 1609 var en norsk representant, Jens Bjelke, til stede i det danske riksrådets møte i Horsens for å behandle en sak som omhandlet Norge. Den var riktignok en meget viktig sak, å få satt en stopper for den svenske ekspansjonen i Nord-Norge, hvor Karl IX sendte skattefogder så langt syd som Saltdal i Nordland, men det var veldig sjeldent at det danske riksrådet tok opp saker som omhandlet Norge.[1]

Riksrådsmøter i Norge[rediger | rediger kilde]

Denne lista inneholder ikke alle møtene som fins i kildene, slik kildene heller ikke forteller om alle riksrådsmøtene som fant sted i middelalderen.

Tidspunkt Sted Til stede Viktige saker Kilder
juli 1347 Jersøy, Tønsberg Magnus Eriksson Påbud om at leidanger fra Stad og nordover til å gjøre seg rede, i forbindelse med krig mellom Svearike og Russland. [2]
mars 1361 Båhuslen Biskop i Oslo Halvard Biarnarson
juli 1370 Marstrand i Båhuslen Biskop i Bergen
aug. 1384 Bergen Erkebiskop Nicolaus Rusare
juni 1384 Bergen Rikskansler Henrik Henriksson Retterbot om arbeidstakster for håndverkere og kjøpmenn [3]
mars 1387 Oslo Rikskansler Henrik Henriksson, biskop Øystein i Oslo Ålefiske i Enningdalen tilhørte bispesetet i Oslo
feb 1388 Oslo Biskop i Hamar (Sigurd), Hallgeir på Færøyene Kroningen av Margrete I til norsk dronning
mars-april 1392 Oslo Erkebiskop Vinald Henriksson, biskop Jakob i Bergen, Øystein i Oslo, Sigurd i Hamar, Hallgeir på Færøyene, kansler Arne Sigurdsson, verdslige stormenn: Gaute Eriksson, Jon Marteinsson, Otte Rømer, Benedikt Nikolasson, Alf Haraldsson, Ogmund Berdorsson, Brynjulf Jonsson, Jon Darre, Håkon Stumpe, Jappe Fastulvsson, Nikolas Galle, Finn Gjurdsson, Herleiv Åsulvsson Kroningen av Erik av Pommern til norsk konge
1394 Oslo
1425 Oslo
1426 Bergen Norske riksråder og utsendinger fra Jacob I Stadfestelse av Perthtraktaten av 1266 om avståelsen av Hebridene og Man [4]
1433 Oslo Domsavsigelse i rettssak mellom borgerne i Oslo og kannikene ved Mariakirken
juni 1449 Oslo Valg av Christian I til norsk konge
juli 1449 Marstrand i Båhuslen Valg av Christian I til norsk konge
okt. 1449 Hamar Valg av Karl Knutson til norsk konge
juli 1450 Nidaros Biskop Jens Kroningen av Christian I til norsk konge
aug 1450 Bergen Nils Henriksson, Olav Galle Bergenstraktaten [5]
nov. 1450 Oslo Biskop Jens
1478 Oslo Kirken fikk godtatt og utvidet sin domsmyndighet og sin rett til bøter i saker som gjaldt ekteskap, blodskam, leiermål, hor og mened. [6]
1481 Bergen Høvedsmann Otte Matsson Rømer Kongevalg etter Christian I [1]
1482 Oslo (seks riddere og fem væpnere)
1482 Jarlsø, Tønsberg Erkebiskop Gaute Ivarsson, bergensbiskop Hans Teiste, stavangerbiskop Eiliv Jonsson, riksforstander Jon Smør (ridder), Gaute Nikulasson Kane (ridder), Svein Galle (ridder), André van Bergen (væpner) og Peter Karlsson (væpner) [7]
1490 Oslo Biskopen i Oslo, prosten i Mariakirken, høvedsmenneAkershus, Båhuslen og Tunsberg len, lagmennene i Oslo, på Hedmark og i Tunsberg Forbud mot at bondestanden skulle drive med trelasthandel, hvilket var et privilegium for byene.
juli 1514 Oslo Kroningen av Christian II til norsk konge
1523 Nils Henriksson til Austråt Norges rett til selvstendig kongevalg
aug.-sept. 1524 Bergen erkebiskopen i Nidaros, biskoper i Bergen, Hamar, Hólar Jón Arason, Oslo Hans Mule, Stavanger, stattholder Vincens Lunge, Olav Galle, Gaute Galle, Joackim Griis, Erik Ugerup, Olav Bagge, lagmann i Oslo Erik Eriksson og Johan Kruckow Avsettelse av Christian II, innsettelse av Frederik I, gjenreising av norsk suverenitet.
jan 1525 Oslo erkebiskopen i Nidaros, biskoper i Bergen, Hamar, Oslo Hans Mule, Stavanger, rikskansler Mattis Hvørf, stattholder Vincens Lunge, Olav Galle, Erik Ugerup, Olav Bagge, lagmann i Oslo Erik Eriksson og Johan Kruckow Norsk suverenitet
1533 Bud Erkebiskop Olav Engelbrektsson, stattholder Vincens Lunge Valg av norsk konge etter Frederik I

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010063006095 Trøndelags bygder i tekst og billeder 1
  2. ^ http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009110200004 Tønsberg gjennom tidene
  3. ^ http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008061304048 Provincia Nidrosiensis i dronning Margretes unions- og maktpolitikk
  4. ^ http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2006120800103 undergang : et utsyn og et opgjør : nedgangstiden
  5. ^ http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008041804126 Vincens Lunge contra Henrik Krummedige
  6. ^ Folketap og sammenbrudd 1350–1520
  7. ^ Norges gamle Love. Anden Række 1388-1604, bd. 2 1448-1482

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]