Denne artikkelen er semibeskyttet på grunn av gjentatt hærverk.

Norge

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Koordinater: 64°N 12°Ø

Kongeriket Norge
Kongeriket Noreg

Flagg

Våpen

FlaggRiksvåpen
Nasjonalt motto:
Intet1
Kongens valgspråk: Alt for Norge

Kart over Kongeriket NorgeKongeriket Noreg

InnbyggernavnNordmann, norsk
HovedstadOslo
Tidssone
 – Sommertid
CET (UTC+1)
CEST (UTC+2)
Areal
 – Totalt:
 – Vann:
Rangert som nr. 67
385 180[a] km²
6 %
Befolkning
 – Totalt:
Rangert som nr. 120
5 265 158[b]
Bef.tetthet13,67 innb./km²
HDI0,944 (rangert som nr. 1)
StyreformKonstitusjonelt monarki, parlamentarisk demokrati
MonarkHarald V
StatsministerErna Solberg
Offisielle språkNorsk og samisk2
Uavhengighet fraSverige3
7. juni 1905
ValutaNorsk krone (NOK)
Nasjonaldag17. mai
Nasjonalsang«Ja, vi elsker dette landet» (de facto)[1]
ISO 3166-kodeNO
Toppnivådomene.no, (.sj for Svalbard og Jan Mayen og .bv for Bouvetøya)
Kart over Norge
Kart over Norge

1Eidsvolleden anno 1814: Enige og tro til Dovre faller

2Norsk og samisk er offisielt likestilte språk i Norge. Bokmål og nynorsk er likestilte målformer av norsk. Det gjelder særskilte bestemmelser i et eget «forvaltningsområde» for samisk språk. I tillegg er kvensk, romanes og romani definert som offisielle minoritetsspråk. Nordsamisk er administrasjonsspråk i 7 kommuner, sørsamisk i én, lulesamisk i én og kvensk i én.
3Oppløsning av personalunion

Landarealet omfatter Omfatter Norges hovedland, Svalbard (inkl. Bjørnøya) og Jan-Mayen.
a^ Statens kartverk (16. juli 2010)
b^ CIA World Factbook (est. juli 2015)

Kongeriket Norge (nynorsk: Kongeriket Noreg, nordsamisk: Norgga gonagasriika) er et nordisk, europeisk land og en selvstendig stat vest på Den skandinaviske halvøy. Landet er langt og smalt, og kysten strekker seg langs Nord-Atlanteren, hvor også Norges kjente fjorder befinner seg. Totalt dekker det relativt tynt befolkede landet 385 000 kvadratkilometer med litt over fem millioner innbyggere (2016).

I øst grenser fastlandet til Sverige, i nordøst til Finland og Russland.

Norge er et parlamentarisk demokrati og konstitusjonelt monarki, hvor Harald V er konge og statsoverhode, og Erna Solberg er statsminister. Norge er en enhetsstat, med to administrative nivå under staten: fylker og kommuner. Den samiske delen av befolkningen har, gjennom Sametinget og Finnmarksloven, til en viss grad selvstyre og innflytelse over tradisjonelt samiske områder. Selv om Norge har avvist medlemskap i Den europeiske union gjennom to folkeavstemninger, har Norge opprettholdt tette bånd med unionen, samt med USA. Norge er en betydelig bidragsyter i De forente nasjoner (FN), og har deltatt med soldater i flere utenlandsoperasjoner med mandat fra FN. Norge er blant statene som har vært med fra grunnleggelsen av FN, NATO, Europarådet, OSSE og Nordisk råd, og er i tillegg til disse medlem av EØS, Verdens handelsorganisasjon, Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling og er en del av Schengen-området.

Norge er rikt på olje, gass, mineraler, tømmer, sjømat, ferskvann og vannkraft. Nordmenn har i gjennomsnitt verdens fjerde høyeste inntekt, og er verdens største produsent av olje og gass per capita utenfor Midtøsten. Petroleumsindustrien står for om lag en fjerdedel av Norges bruttonasjonalprodukt. Norge opprettholder en velferdsmodell lik den man finner i de andre nordiske landene, hvor helsetjenester og høyere utdanning er statsfinansiert, og landet har et omfattende velferdssystem for sine innbyggere. Siden 2001[2] har FN rangert Norge som verdens beste land å bo i. Fra 2010 er Norge også rangert øverst på EIUs demokratiindeks.[3][4]

Størstedelen av befolkningen er nordisk. De siste par årene har innvandring utgjort mer enn halvparten av befolkningsveksten. De fem klart største minoritetsgruppene er norsk-polakker, norsk-svensker, norsk-pakistanere, norsk-irakere og norsk-somaliere.

Navn

Ivar Aasen valgte Norig som standardform i landsmålet på 1800-tallet. I 1917 ble formene Norig og Noreg sidestilt i landsmål, men ved rettskrivingsreformen i 1938 ble Noreg eneform i nynorsk.[5]bokmål og riksmål har Norge alltid vært eneform. Landet heter Norganordsamisk, VuodnaFjord») på lulesamisk, Nöörjesørsamisk og Norjakvensk.

«Norge» ble i Ottars beretning brukt om kysten fra Agder og nordover til Hålogaland. Da riket ble utvidet ble den gamle betegnelsen nordmenn og nordafjells brukt videre om kystområdene, mens det på andre siden av fjellet, på Østlandet, bodde «austmenn».[6][7] Ottar identifiserte samer ved deres nomadiske livsform; mens danskene holdt til rundt Kattegat og Skagerrak, holdt nordmennene til langs kysten av Nordsjøen og Nord-Atlanteren.[8]

Etymologi

Wiktionary-logo-en.png Wiktionary: Norge – ordbokoppføring
Innledningen i Ottars beretning til kong Alfred: Ottar fortalte sin herre Alfred konge at han bodde lengst nord av alle nordmenn.... Fra Alfreds Orosius

De eldste kjente formene på navnet finnes i utenlandske håndskrifter. I Ottars beretning på gammelengelsk til kong Alfred fra ca. 880 brukes formen Norðweg (sammen med norðmanna land, nordmennenes land). I noen franske og danske tekster på latin fra 900-tallet finnes i skrivemåter som Nortwegia, Northwegia, ved siden av Norwegia / Noruegia, som etter hvert ble enerådende på latin. Den eldste nordiske formen er Nuruiak (akkusativ, representerer trolig uttalen Norwæg med de knappe uttrykksmidlene runerekka på den tiden hadde), på en av de danske Jellingsteinene fra rundt 980. Den eldste skriftlige kilden på norsk jord er Kulisteinens inuriki (dativ, representerer trolig uttalen í Noregi). Formen Norveg(h)r, med v, er kjent i norrøne skaldedikt overført muntlig fra vikingtiden og i enkelte tekster fra høymiddelalderen – da særlig i islandske tekster, men også i norske, siste gang i et brev fra Ås i Follo så seint som i 1357.[9] I islandske og norske middelalderhåndskrifter finnes formene Norveg(h)r og Noreg(h)r. Siste ledd i navnet er ordet vegr, som fortsatt finnes i de engelske, tyske og romanske formene av navnet: Norway, Norwegen og Norvege. Senere i middelalderen forekom mange skriveformer (også med tre stavelser) blant annet Noreges, Noreghis, Noræghis, Norighis, Noreghzs, Norrex, Noric. Etter reformasjonen er former som Norige, Norge, Norje og Norye vanlig; Nore og Noris forekommer sjeldnere i skrift. På 1600-tallet blir Norge dominerende, Norrige eller Norige brukes sjeldnere. Ifølge Seip ble «rg» i skrif uttalt «rj». Om tolkingen av første ledd har det vært faglig diskusjon.[10]

Det er bred vitenskapelig enighet om at Norge opprinnelig var navnet på skipsleia langs den norske vestkysten.[7][11] Trolig kan navnet rekonstrueres *Norðrvegr, «veien mot nord», tilsvarende vestrvegr, austrvegr og suðrvegr. I så fall er navnet gitt av folk lenger sør (gøter eller daner med himmelretningene angitt fra sentrum i Skagerak. Det er flere grunner til at første ledd i navnet antas å angi himmelretningen nord: Former som Norðweg er de eldste kjente, en person fra dette landet ble kalt norðmaðr, og nor(ð)rǿnn var adjektivet som var knyttet til landet. Nor(ð)rǿnn er det samme ordet som engelsk northern. Tyskere kunne på norrønt kalles suðrmenn (sørmenn).[12])[13] Dersom denne forklaringen holder, har former som Norveg(h)r og Noreg(h)r oppstått med slitasje av *Norðrvegr.[13] Didrik A. Seip er blant dem som har lagt denne forklaringen til grunn.[5]

Klaus Johan Myrvoll[14] og Michael Schulte[15] trekker i tvil forklaringen om at navnet Norge skriver seg fra Norðrvegr. De slutter seg isteden til en teori framsatt av Niels H. Trønnes i 1847 og som oppfatter forleddet i navnet som intetkjønnsordet nór i betydningen «smalt vassdrag, sund». Dette forleddet er kjent i Norheimsund og Noresund (ved Norefjell). De mener da at navnet betyr «veien langsmed de trange sundene og de smale, bratte fjordene» [15] Den svenske språkforskeren Adolf Noreen støttet Trønnes' forklaring i 1897.[5] Forklaringen er omstridt og blir avvist i blant annet Eldar Heides studie.[13][16]

Den yngre formen Norge blir forklart på to måter som ikke utelukker hverandre. Sammentrekking av dativformen Norege ser ut til å ha spilt en rolle, og det ser ut til at andreleddet i navnet i seinmiddelalderen ble assosiert med ordet rike, danske rige. Norrig(h)e er den danske forløperen for formen Norge, som vi har fra dansk. (Uttalen med g er opprinnelig skriftuttale av den danske formen.) I de tradisjonelle dialektene het det Nåri, Nøri, Nørje, Nårje osv.[9][17]

Naturgeografi

Utdypende artikler: Norges geografi og Norges klima

Norges hovedland utgjør sammen med Sverige og deler av Finland Den skandinaviske halvøya, og til lands grenser det også mot Russland. Landet er langt og smalt, og kysten strekker seg langs Nord-Atlanteren i nesten hele sin lengde. Tre havområder utgjør kystlinjen: Nordsjøen og dens avstikker Skagerrak i sørvest og sør, Norskehavet i vest og Barentshavet, som er del av polhavet, i nordøst. Til havs har Norge delelinjer med Sverige, Danmark, Storbritannia, Færøyene, Island, Grønland og Russland.

Norges landskap er generelt forrevet og fjellrikt, mer enn halve arealet er fjell og vidde og kun 8 000 km² er oppdyrket. Kystlinjen uten fjorder og bukter (grunnlinjen) er 2 532 km, medregnet fjord og bukter har fastlandet en kystlinje på 28 953 km (ifølge SSB).[18] Fastlandets kystlinje avbrytes av steile fjorder samt et mangfold av øyer og holmer – i alt 239 057 registrerte øyer, noe som gjør at den samlede kystlinje er 100 915 km lang. Av verdens stater har kun Canada lengre kystlinje enn Norge. I tillegg finnes det flate vidder, samt brede daler, spesielt på Østlandet, men også i Trøndelag. Nord-Norge er også kjent som midnattssolens land, da landet delvis ligger nord for polarsirkelen. Her går ikke solen under horisonten i en periode om sommeren, og om vinteren er disse områdene i en tilsvarende lang periode uten sollys.

Norges høyeste punkt på fastlandsnorge er Galdhøpiggen med sine 2469 meter over havet. Norges (og Europas) nordligste punkt på fastlandet ligger på Kinnarodden i Finnmark. Det sørligste punktet i Norge ligger på halvøya Lindesnes. Norges geografiske midtpunkt ligger i Steinkjer.

Det norske klimaet er temperert, spesielt langs kysten som påvirkes av Golfstrømmen i nord til Barentshavet. Norge ligger i en sone hvor polarfronten skaper en vestlig luftstrøm, og dette dominerer vær og klima i stor grad. Klimaet inne i landet er likevel kaldt om vinteren, og i den nordligste delen dominerer mer arktiske forhold.

Daglig makstemperatur

Storby
(tettsted)
Vinter
(des-feb)
Vår
(mar-mai)
Sommer
(jun-aug)
Høst
(sep-nov)
Nedbør
(per år)
Oslo 1 °C 14 °C 21 °C 12 °C 877 mm
Bergen 4 °C 11 °C 19 °C 12 °C 2300 mm
Stavanger/Sandnes 3 °C 11 °C 18 °C 12 °C 1280 mm
Trondheim 0 °C 9 °C 18 °C 9 °C 902 mm
Fredrikstad/Sarpsborg 0 °C 11 °C 21 °C 11 °C 815 mm
Drammen –1 °C 12 °C 21 °C 11 °C 965 mm

Kilde: Eklima.no, snitt av observasjoner 2009-2013 for målestasjoner i Norges seks største tettsteder.

Biland og territorialgrenser

Øya Jan Mayen i nordvest er administrert som en del av hovedlandet og grenser til havs mot islandsk farvann. Øygruppen Svalbard er under norsk suverenitet med de begrensninger Svalbardtraktaten setter, men er i likhet med Jan Mayen en del av kongeriket. Bouvetøya i Sør-Atlanteren er derimot et norsk biland. Norge gjør også krav på Peter 1.s øy i det sørlige Stillehavet og territoriet Dronning Maud Land i Antarktis, men begge disse omfattes av Antarktis-traktaten, som legger territoriale krav i Antarktis på is.

Demografi

Utdypende artikkel: Norges demografi

Norges innbyggertall 1735-2014

Norges folketall passerte 5 millioner i mars 2012, den første millionen ble passert i 1822.[19] Kjønnsfordelingen var ved inngangen til 2012 på 50,1 % menn og 49,9 % kvinner.[20] Dette var første gang det er mannsoverskudd i Norge siden det ble gjort folketelling fordelt på kjønn første gang i 1769. Aldersfordelingen er 25 % fra 0 til 20 år, 62 % fra 20 til 66 år, og 13 % fra 66 år og oppover.[21] Omkring 34 % av landets befolkning bor i de fire små Oslofjord-fylkene Akershus, Østfold, Vestfold og Oslo, som kun dekker 3,6 % av landets areal.[22]

Folkegrupper

Utdypende artikler: NordmennSamer og Innvandrere i Norge

Etnisk sett er størstedelen av den opprinnelige befolkningen nordisk/nord-germansk, mens et lite mindretall med tyngdepunkt i nord er samisk eller finsk/kvensk. Samer har status som urfolk, mens skogfinner, kvener, romanifolk (reisende, tatere), roma (sigøynere) og jøder har status som nasjonale minoriteter. De siste par årene har innvandring utgjort mer enn halvparten av befolkningsveksten, og en økende andel av befolkningen er innvandrere; 12 % (600 900 mennesker) pr 1. januar 2011. Innvandrere blir her definert som alle med to utenlandskfødte foreldre (som blant annet inkluderer Norges konge, Harald V). De største innvandrergruppene etter opprinnelsesland kommer fra Pakistan, Sverige, Irak, Somalia, Danmark, Polen, Vietnam, Bosnia-Hercegovina, Iran og Tyrkia.[23] Det bør anmerkes at innvandrerne fra enkelte land er delt opp i flere etniske grupper. Eksempelvis kommer det både russere og tsjetsjenere fra Russland, tyrkere og kurdere fra Tyrkia, persere og kurdere fra Iran[24], og innvandrerne fra Serbia er delt opp i serbere og albanere. Utenlandske statsborgere utgjør 4,8 % av befolkningen med 222 300 personer. Ser en bort fra de norske og nordiske statsborgerne, er det flest bosatte polske, tyske og irakiske statsborgere. Det har de siste årene vært stor arbeidsinnvandring til Norge fra Polen, Tyskland, Sverige og Litauen. Det er også stor innvandring fra blant annet Romania, Somalia, Thailand, Filippinene, Russland og Irak.[25]

Språk

Målformer etter kommune

██ Nynorsk

██ Bokmål

Utdypende artikler: NorskSamiske språk og Norsk språkhistorie

Det norske språket er et nordgermansk språk i den indoeuropeiske språkfamilien. Under unionen med Danmark fortrengte dansk skriftspråk det opprinnelige norske som var basert på norrønt språk. Etter oppløsningen av unionen med Danmark i 1814 oppstod det to retninger i arbeidet mot et nasjonalspråk i det selvstendige Norge (i personalunion med Sverige). Den ene retningen innebar en gradvis fornorskning av det danske skriftspråket, basert på såkalt dannet dagligtale, hvorav Henrik Wergeland og Knud Knudsen var viktige pådrivere. Den annen retning var et nytt norsk skriftspråk basert på ubedervede (ikke påvirket av dansk) norske dialektene, hvilket ble skapt av filologen Ivar Aasen. Som et resultat av dette har Norge i dag to offisielle skriftnormaler eller målformer, bokmål som altså stammer fra dansk skriftspråk og dansk-norsk talespråk, og nynorsk som stammer fra Aasens skriftnorm. I dag normeres disse av Språkrådet. I tillegg opprettholder riksmålsbevegelsen sin egen skriftnormal riksmål, som i hovedsak er sammenfallende med moderat bokmål. I høyere årstrinn i grunnskolen og i videregående skole undervises det i og gis karakter i både bokmål og nynorsk. Elever med annet morsmål enn norsk kan søke om fritak fra vurdering i sidemål. Et annet resultat er den såkalte språkstriden mellom forkjempere av de to målformene som i varierende grad har ridd landet siden midten av 1800-tallet. De to offisielle målformene av norsk ansees som en viktig grunn til at det i Norge er stor aksept for bruk av dialekter i situasjoner hvor det i de fleste andre land er vanlig å slå over til standardspråk.

Majoriteten av den norske befolkningen skriver bokmål. Andelen nynorskelever i grunnskolen nådde en topp på rundt en tredjedel i 1943, men falt frem mot 1970-tallet til om lag 15%. På den annen side står nå nynorsken sterkere i sine kjerneområder enn den gjorde da den nettopp var stemt inn i skolene. Det nynorske skriftspråkets tilbakegang i skolene skyldes delvis at bokmål ble gjeninnført i mange skolekretser før nynorsken fikk festet seg, særlig i Nord-Norge og Trøndelag, delvis sammenslåing av mindre nynorskbrukende skolekretser med større bokmålskretser, og delvis større folkevekst i byene, som tradisjonelt har brukt bokmål. Årsakene til at nynorsken ikke fikk fotfeste i større deler av landet er usikker. En medvirkende årsak kan være at bokmålets stilling ble styrket gjennom sin dominans i massemediene som vokste frem etter krigen. Riksmålsbevegelsens offensiv på 1950-tallet var også en viktig bidragyter, og i dag er det ca 12% av elevene i grunnskolen som har nynorsk som hovedmål.

Språkreglene i sameloven slår fast at norsk og samisk (herunder sørsamisk, lulesamisk, nordsamisk) er offisielt likestilte språk i Norge. Det følger av sameloven at det gjelder særlige bestemmelser i et eget «forvaltningsområde» for samisk språk.[26][27]

Norge ratifiserte i 1993 den europeiske minoritetsspråkpakten, og da ble i tillegg kvensk, romanes og romani definert som offisielle minoritetsspråk som Norge har et særskilt ansvar for å bevare.[28][29] Kvensk, romanes og romani er truet av utryddelse.[30] Tidligere snakket man også pitesamisk og umesamisk, men disse språkene har bare overlevd i Sverige og selv der er det bare noen få som fremdeles mestrer språket. Tidligere ble også skoltesamisk snakket, dette språket snakkes fortsatt av noen få i Finland og Russland.

Et annet minoritetsspråk som har blitt brukt lenge i Norge er norsk tegnspråk. Språket finnes i to hoved-dialekter, som har opphav i miljøene ved de to eldste døveskolene i Oslo og Trondheim. Språket ble styrket gjennom språkmeldingen av 2008, der det fikk en offisiell status som språk i Norge, noe Døveforbundet lenge hadde kjempet for.[31][32]

Innvandringen til Norge fra den siste halvdel av det 20. århundre har brakt nye folkegrupper til Norge med egne språk som for eksempel urdu, arabisk, vietnamesisk og somali. Disse språkene har ingen offisiell status i Norge.

Religion

Den norske kirkes våpen bygger på merket for erkebiskoper1500-tallet, og har et kløverbladskors og to Olavsøkser.

Siden reformasjonen i 1536 har luthersk kristendom vært den dominerende religionen i Norge. Inntil dissenterloven ble vedtatt i 1845 var det forbudt for nordmenn å melde seg ut av statskirken og ikke-kristne trossamfunn fikk ikke lov til å organisere seg før i 1891. I dag er samfunnet blitt mer og mer sekularisert en stor andel anser seg ikke som religiøse. Ifølge Norsk Monitor er det fra 2015 flere nordmenn som ikke tror på noen gud enn som tror på en gud[33] Protestantismen har allikevel hatt en sterk innflytelse på norsk kultur og samfunn og mange av dens verdier og tradisjoner lever videre selv blant ikke-religiøse i sekularisert form. Fremdeles er de fleste nordmenn medlem av den norske kirken som spiller en viktig rolle som seremonimester ved dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelser. Det finnes også mange andre kristne trossamfunn og i det siste har også andre religioner, først og fremst islam, fått fotfeste i Norge, hovedsakelig gjennom innvandring.

Pr 01.01.2014 er 74,9 % av befolkningen medlemmer i den evangelisk-lutherske norske kirken (1. januar 2003: 85,7 %). Andre kristne trossamfunn utgjør cirka 6,2 %: Det klart viktigste er Den katolske kirken med 121 130 medlemmer (2,4 %). Staten og kommunene gir støtte til ca 750 tros- og livssynssamfunn utenfor den Den norske kirke.

Blant de ikke-kristne religionene er islam sterkest representert i Norge med 120 882 medlemmer (2,4 %). Human-Etisk Forbund har ca. 1,6 % av befolkningen som medlemmer.

Den 21. mai 2012 vedtok Stortinget med 162 mot 3 stemmer å ta begrepet statskirke ut av grunnloven.[34] Den norske kirke velger nå selv sine ledere og er organisatorisk fristilt fra staten, men er fremdeles avhengig av økonomisk støtte over statsbudsjettet.

Største tettsteder

Oslo rådhus og Akershus festning ligger i landets største by.
Fotografi av Bergen by tatt fra Fløyfjellet kveldstid 2010.

Norge er i dag et urbant land, og nærmere 80 % av befolkningen bor i tettsteder.[35] Norges 20 største tettsteder per 2016[36] ifølge Statistisk sentralbyrå er:

Tettsted Folkemengde Areal, km²
1 av 990 Oslo 975 744 265.66
2 av 990 Bergen 252 772 86.5
3 av 990 Stavanger/Sandnes 213 313 73.61
4 av 990 Trondheim 177 617 57.49
5 av 990 Drammen 115 137 50.99
6 av 990 Fredrikstad/Sarpsborg 109 907 58.18
7 av 990 Porsgrunn/Skien 92 001 52.68
8 av 990 Kristiansand 61 037 25.03
10 av 990 Tønsberg 51 061 26.39
9 av 990 Ålesund 51 474 27.4
11 av 990 Moss 46 158 21.76
13 av 990 Sandefjord 43 222 23.87
14 av 990 Arendal 42 788 30.86
12 av 990 Haugesund 44 536 20.64
15 av 990 Bodø 40 209 14.04
16 av 990 Tromsø 34 283 12.05
17 av 990 Hamar 26 828 13.72
18 av 990 Halden 25 113 14.21
19 av 990 Larvik 23 927 13.15
20 av 990 Askøy 22 777 14.64

Tabellen viser innbyggere i tettstedet, ikke kommunen med tettstedets navn. Tettstedene med skråstrek består av to byer som har vokst sammen.

I tettstedet Oslo har både Oslo, Sandvika og Lillestrøm bystatus. I tettstedet Drammen har også Hokksund bystatus, og i Porsgrunn/Skien har også Brevik, Stathelle og Langesund bystatus. Ytterligere 25 tettsteder har over 10 000 innbyggere, mens 169 har mellom 2 000 og 10 000 innbyggere. Totalt er det 976 tettsteder i Norge.[37]

Politisk historie

Utdypende artikkel: Norges historie

Vikingtid til middelalder

Det er bred enighet om at Norge opprinnelig var navnet på skipsleia langs den norske vestkysten.[6][7] Ifølge Knut Helle viser Ottars beretning at nordmennenes land eller Norge var kysten fra Agder til Hålogaland. Da dette kystriket ble utvidet til å omfatte områdene sør for Dovre og øst for Langfjella ble den gamle betegnelsen nordmenn og nordfjells brukt videre om kystområdene, mens det på andre siden av fjellet bodde austmenn.[7] Ottar fra Hålogaland identifiserte samer ved deres nomadiske livsform, mens han skilte dansker fra nordmenn politisk eller geografisk. Danskene holdt til rundt Kattegat og Skagerrak, nordmennene holdt til langs kysten av Nordsjøen og Nord-Atlanteren.[8]

I vikingtiden fra det 8. århundre til det 11. århundre ble områdene som nå utgjør Norge, gradvis lagt under en kongemakt. Kong Harald Hårfagre underla seg de sørvestlige delene av Norge ved slaget i Hafrsfjord omkring 880, og etablerte sitt kongesete på AvaldsnesKarmøy. Østlandet kom under kontroll av kongemakten på midten av 1000-tallet, mens ladejarlætten som hadde herredømme i det nordlige Norge døde ut på samme tid.

I 995 grunnla kong Olav Tryggvason landets første kristne kirke på Moster i Bømlo, og begynte kristningen av landet. Etter slaget ved Stiklestad i 1030 vant kristendommen frem som statsreligion, noe som førte til at kongemakten heretter kunne støtte sin makt på en landsomfattende skrivekyndig kirkelig organisasjon med bånd til den latinskspråklige europeiske kulturen. Etter en hundreårig periode med borgerkrig fra 1130-tallet, ble kongemakten igjen konsolidert under Sverreætten. Håkon Håkonsson (1204–63) skapte det riksomfattende enekongedømme da borgerkrigene ble avsluttet i 1240. I hans 46 år på tronen oppsto Norgesveldet hvor store oversjøiske landområder ble tvunget inn under kongemakten. Under kong Magnus Lagabøte ble Norge det andre landet i Europa som var undergitt én samlet lovbok.

Nedgang og dansketid

Svartedauden, som herjet fra 1348 til 1350[38], og senere epidemier, fikk katastrofale følger og førte til at omtrent halvparten av befolkningen døde. Mange bygder ble liggende helt øde og det tok århundrer før folketallet var tilbake på tidligere nivå. Inntektene fra skatt og jordleie falt med nesten 80% påfølgende århundre, noe som rammet den norske staten hardere enn hva som var tilfellet i Sverige og Danmark. Landets samfunnsstyrende elite, den norske adelen, sank fra 600 til 200 familier og var relativt fåtallig sammenlignet med situasjonen i nabolandene. Med svartedauden mistet adelen store deler av sitt økonomiske grunnlag, og adelens øverste organ, Riksrådet ble etter press fra Oldenburgkongen endelig oppløst i 1537. Dynastiske forhold medvirket ytterligere til at tiden som et selvstendig rike ebbet ut. Kongeslekten ble forent med den svenske i 1319, den danske i 1380 og døde helt ut i 1387. Norge gikk inn i Kalmarunionen med de andre nordiske land i 1397, og etter dens oppløsning i 1450 fortsatte kongefellesskapet med Danmark alene. I 1537 førte reformasjonen til at landets rikeste organisasjon, kirken, ble underlagt kongen i København istedenfor å være ledet fra erkebiskopen i Nidaros.

Den 434 år lange unionen med Danmark ble på 1800-tallet ofte omtalt som «400-årsnatten», fordi Norge var den svakere part i unionen og ble styrt fra hovedstaden København. Tiden mellom 1570 og 1721 var preget av høye skatter som følge av langvarige kriger mellom Danmark-Norge og Sverige. Etter Kalmarkrigen ble det nordlige Nord-Norge endelig fastslått som en del av det norske rike i 1613. To av krigene førte til tap av landområderne Jemtland og Herjedalen (1645) og Båhuslen (1658). I 1660 begikk kongen statskupp, oppløste det danske riksrådet og innførte kongelig enevelde, en forfatning som vedvarte til 1814. Den nåværende grenselinjen til Sverige ble trukket i 1751 i fredstiden midt på 1700-tallet.

Demokratisk forfatning i 1814

Det berømte maleriet Eidsvold 1814 viser grunnlovsforsamlingen det året. Bildet ble malt av Oscar Arnold Wergeland 70 år seinere og gitt som gave til Stortinget i 1885.

Fredrik 6. av Danmark-Norge allierte seg med Napoleon og ble dermed en av taperne i Napoleonskrigene. I Kielfreden i 1814 ble Norge avstått til kongen av Sverige. I vårmånedene 1814 mens den svenske hær var i felttog på kontinentet, lyktes det RiksforsamlingenEidsvoll å gi landet en liberal grunnlov den 17. mai 1814, basert på Folkesuverenitetsprinsippet. Etter en kort krig med Sverige ble det forhandlet frem en personalunion med Sverige. Norge hadde allerede eget universitet, og fikk i 1814 egen hovedstad (Christiania), regjering, hær, flåte, lovverk, valuta, sentralbank og lovgivende nasjonalforsamling. Stemmeretten omfattet nesten halvparten av den myndige mannlige befolkningen. Kun handels- og utenrikspolitikken ble styrt av den felles svensk-norske kongen gjennom det svenske utenriksdepartement.

På 1800-tallet ble statsstyret dominert av embetsmenn (universitetsutdannede jurister og prester, samt offiserer), og i motsetning til de fleste europeiske land var ikke adelen dominerende. I løpet av 1800-tallet ble en opposisjon mot embetsmennene gradvis organisert på Stortinget, noe som ledet til etablering av det bondedominerte partiet Venstre og senere flere partier. I 1884 ble dagens statsskikk innført, etter at en riksrettsdom fastslo at regjeringen heretter i realiteten skulle være en Stortingsoppnevnt komité (parlamentarisme) istedenfor å være iverksettere av Kongens politikk slik det var tiltenkt i Grunnloven.

Fra unionsoppløsning til nåtid

Økende norsk misnøye med unionen på slutten av 1800-tallet førte i 1905 til oppløsningen av den norsk-svenske personalunionen i 1905. Dette ble bekreftet ved en folkeavstemning. Den norske regjeringen tilbød den norske tronen til den danske prins Carl. Etter en ny folkeavstemning kåret Stortinget ham til konge og han tok navnet Haakon VII.

Norge førte en vestvendt nøytralitet under 1. verdenskrig. I mellomkrigstiden var partipolitikken fragmentert og økonomien gjennomgikk en serie kriser, noe som førte til store deler av befolkningen både på ytterste høyre og venstre fløy mistet troen på parlamentarisk demokrati. Da 2. verdenskrig brøt ut, ønsket politikerne å holde landet nøytralt også i denne krigen, men landet ble overrumplet av det tyske angrepet på Norge 9. april 1940. Tyskerne innsatte et militærdiktatur mens den norske regjering og Konge ledet et eksilstyre fra London. Det gradvis økende hatet mot det tyske styret sammen med båndene til Storbritannia og USA som krigen skapte, førte til at alliansen ble videreført etter krigens slutt; NATO ble dannet i 1949 med Norge som medlem. Norge var også et av landene som bidro til opprettelsen av FN i 1945.

Etterkrigstidens politikk har vært dominert av Arbeiderpartiet. De hadde rent flertall fra 1945 til 1957, men tonet i løpet av denne tiden ned sin politiske linje fra sosialistisk planøkonomi, til konsensuspreget blandingsøkonomi. Den norske regjering har ved tre anledninger (1962, 1967 og 1992) søkt om landets tilslutning i Den europeiske union (EU) (el. dens forløpere). De to sistnevnte søknadene munnet ut i ferdigforhandlede medlemskapsavtaler, men vant ikke tilslutning i rådgivende folkeavstemninger henholdsvis i 1972 og i 1994. Norge er imidlertid tilknyttet EUs indre marked og medfølgende regelverk gjennom EØS-avtalen som trådte i kraft i 1994.

Politikk og administrasjon

Utdypende artikkel: Norges politiske system

Stortingsbygningen i Oslo.
Kong Harald V av Norge

Statsoverhode og regjering

Norge er et konstitusjonelt monarki med et parlamentarisk regjeringssystem. I henhold til Grunnloven fra 1814 er Kongen statsoverhode og velger selv sitt råd, men etter innføringen av parlamentarismen må imidlertid Regjeringen i praksis ha støtte fra et flertall i Stortinget. Kongen er den utøvende makt, og er øverstkommanderende for Forsvaret. Grunnloven gir Kongen vidtrekkende rettigheter, men disse utøves ikke i praksis i dag, og hans funksjon er i hovedsak blitt seremoniell. Statsrådet, eller Regjeringen, består av en statsminister og minst syv statsråder, utnevnt av Kongen. Kongen kan i teorien utnevne hvem han vil, men har siden 1905 med få unntak valgt den regjeringen statsministeren foreslår. Norge har siden 2010 toppet Economist Intelligence Unit sin indeks over mest demokratiske land.

Parlament

Utdypende artikkel: Stortinget

Det norske parlamentet, Stortinget, har 169 medlemmer, som velges fra 19 fylker for en fireårsperiode ut fra et system med proporsjonal representasjon. Det vil si at fylkene med høyest innbyggertall har flest representanter, dog slik at de tynnest befolkede fylkene har færre stemmer bak hver representant. Dette gjøres ved at antallet representanter fra hvert fylke beregnes ut ifra både folketall og areal, samt at valgordningen har utjevningsmandater som fordeles på de partiene som har fått forholdsvis få representanter i forhold til stemmeandelen på landsbasis. Det er ett utjevningsmandat pr fylke, totalt 19.

Stortinget har elleve ulike fagkomiteer, for eksempel (justiskomiteen, finanskomiteen, næringskomiteen m.v.), der det meste av saksbehandlingen i Stortinget foregår. Stortingets 12. fagkomité heter Kontroll- og konstitusjonskomiteen. I tillegg kommer spesialkomiteene Stortingets utvidede utenrikskomité, Fullmaktskomiteen, Europautvalget og Valgkomiteen.[39] Komiteene har fra 11 til 18 medlemmer, og alle stortingsrepresentanter må sitte i minst én komite.

Administrativ inndeling

Norges fylker

Norge er delt inn 19 fylker samt to «sysler», Svalbard og Jan Mayen. Fylkene er inndelt i totalt 426 kommuner.[40] Begge disse administrasjonsnivåene styres av folkevalgte organ, fylkesting og kommunestyrer. I hovedstaden Oslo fungerer bystyret både som fylkesting og kommunestyre. Fylkesmannen er statens representant overfor de folkevalgte, lokale myndigheter og han skal påse at Norges lover og statlige forskrifter blir fulgt, samt gi råd og veiledning ved behov. Hver kommune ledes av sitt eget kommunestyre og har en ordfører. Oslo og Akershus har felles fylkesmann. På Svalbard finnes ett lokalstyre som tilsvarer kommunestyre på fastlandet. Her er sysselmannen statens øverste representant og politimyndighet. Ulike statsorganer deler Norge på andre måter. For eksempel har Den norske kirke elleve bispedømmer og helsevesenet har fire helseregioner.

Fastlandet inndeles gjerne i de fem landsdelene Nord-Norge, Trøndelag, Vestlandet, Sørlandet og Østlandet. Denne inndelingen baserer seg på geografiske, historiske og språklige kriterier, men har ingen formell politisk betydning.

Norge har tre biland: Bouvetøya, Peter 1.s øy og Dronning Maud Land.

Rettsvesen

Utdypende artikkel: Norges domstoler

De ordinære rettsinstansene består forliksrådene (behandler bare sivile tvistesaker), tingrettene, lagmannsrettene og Høyesterett. Det er ett forliksråd i hver kommune, 65 tingretter og seks lagmannsretter (Borgarting, Eidsivating, Agder, Gulating, Frostating og Hålogaland). Høyesterett har 19 dommere og ledes av en høyesterettsjustitiarius. I tillegg er det enkelte særdomstoler som Arbeidsretten. Den særskilte Riksretten behandler anklager om embedsforbrytelser begått av medlemmer fra Stortinget, regjeringen eller Høyesterett, men denne har ikke vært i bruk siden 1927.

Dommerne i tingrettene, lagmannsrettene og Høyesterett er alle jurister og utnevnes av Kongen i statsråd etter innstilling fra justisdepartementet og Innstillingsrådet for dommere, og de er embetsmenn som etter Grunnloven bare kan avskjediges ved dom.

Utenrikspolitikk

Norges relasjoner til utlandet, vist med hvilke land Norge har en ambassade i. Kilde: Regjeringen.no

██ Land med norsk ambassade

██ Land der Norge representeres av en ambassadør med sideakkreditering (klikk på bildet for mer informasjon)

Norge har ambassader i 81 land, og 60 land har sine ambassader i Norge, hvorav samtlige holder til i Oslo.[41][42]

Norge deltok i opprettelsen av De forente nasjoner (FN), Den nordatlantiske allianse (NATO), Europarådet og Det europeiske frihandelsforbund (EFTA). Norge fulgte etter da nordiske naboland henholdsvis i 1962, 1967 og 1992 søkte medlemskap i Den europeiske union (EU) eller dens forgjengere. Til tross for at både Danmark, Sverige og Finland ble innlemmet, forble Norge utenfor, ved at den fremforhandlede tilslutningsavtalen ble forkastet i rådgivende folkeavstemninger både i 1972 og 1994. Siden 1992 har Norge tatt del i Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS), et avtaleverk som sikrer adgang til mesteparten av Unionens indre marked, mot at landet implementerer all den lovgivning som ansees for å være relevant for de deler av Det indre marked som omfattes av avtalen. I 2010 utgjorde dette tilsammen om lag 7000 rettsakter.[43] Norge har siden 1994 blitt innvilget deltagelse uten stemmerett i ytterligere deler av EUs samarbeid, eksempelvis i unionens felles utenriks-, sikkerhets-, asyl-, utdannings- og politisamarbeid, Schengen-avtalen, samt 19 ytterligere programmer.[44]

Norge bidro til fremforhandlingen av Oslo-avtalen, et forsøk på å løse Israel-Palestina-konflikten.

Næringsliv

Se også: Energi i Norge
Fiskerier har alltid vært en viktig næring i Norge, her fra Bodø på slutten av 1800-tallet
Vannkraft har lenge blitt utnyttet, først direkte i vannmøller og oppgangssager, men senere til produksjon av elektrisitet.
Petroleumsvirksomhet har skapt store inntekter siden starten av 1970-tallet.
I det postindustrielle Norge har virksomhet som turisme (her Flåmsbanen) fått et stadig større fokus.

Norge hadde ved inngangen til 1900-tallet en økonomi på nivå med gjennomsnittet i Vest-Europa[45], og med en andel av befolkningen som utvandret til Amerika kun overgått av Irland. Til tross for fem års okkupasjon under annen verdenskrig opplevde landet i løpet av hundreåret en rask velstandsøkning, og var ved inngangen til det 21. århundret et av de rikeste landene i verden målt i nasjonalprodukt pr. innbygger. Velstandsøkningen skjedde i en kombinasjon av naturgitte forhold (fiskeri, vannkraft, olje, industri).[trenger referanse] Gjennom det norske oljefondet er velstanden til kommende generasjoner også sikret.[trenger referanse] Norge har i dag en akutt mangel på arbeidskraft og har siden 1970-tallet hatt en betydelig arbeidsinnvandring.

Den norske økonomien bygger på et rikt kapitalistisk velferdssamfunn. De fleste sektorer er overlatt til private markedsaktører, dog underlagt en betydelig regulering, blant annet for å sikre konkurranse og miljøhensyn. Myndighetene kontrollerer noen områder som helse, utdanning og vannkraftproduksjon. Staten eier også store aksjeposter i større norske børsnoterte selskapene som Statoil, Norsk Hydro, Telenor og DNB. Verdien av disse postene tilsvarte i 2006 for 31,6 % av verdien på Oslo Børs. Staten opptrer i disse bedriftene som en normal aksjeeier med innflytelse gjennom styre og generalforsamling.[trenger referanse]

Landet er rikt på naturressurser som olje, naturgass, vannkraft og fiskerier. Andre naturressurser Norge har er jordbruk, skogbruk, kull og mineraler. De store naturressursene har samtidig gjort landet avhengig av internasjonale råvarepriser, særlig oljeprisen.[46][47] I 2016 var eksportverdien av råolje, naturgass og kondensat ca 350 milliarder kroner, og utgjorde 47% av eksportinntektene. Norge dekker ca 2 % av verdens oljeetterspørsel.[48] Staten får store deler av oljeinntektene gjennom høye skattesatser for oljeselskaper.

Rundt 1860 var det rundt 90.000 fiskere i Norge, etter ett fall på slutten av århundret økte sysselsetting i fiskeriene til 100.000 rundt 1900 (mest i Europa utenom Storbritannia). Antall fiskere holdt seg til etter krigen, og falt til 35.000 i 1970 og er nå (2014) omkring 11.000.[49] Norge eksporterte sjømat for 31,4 mrd kroner i 2000, og 90 mrd i 2016.[50][51]

Det ble igangsatt privatiseringer i 2000, hvor regjeringen solgte en tredel av det helstatlige oljeselskapet Statoil. Norge står utenfor EU etter folkeavstemningene i 1972 og i 1994, men er medlem av EFTA, en del av Schengenavtalen, og er sammen med Island og Liechtenstein en del av det indre markedet i EU gjennom EØS-avtalen.

Det er stadig bekymringer omkring hvor landet vil stå når olje- og gassreservene er tømt.[52][53] Statens store overskudd på sine budsjetter plasseres derfor i Statens pensjonsfond – Utland, som i sin helhet er investert i utlandet. Verdien av forvaltningskapitalen i fondet passerte i 2017 8000 milliarder kroner, og er det største nasjonale investeringsfondet i verden.[54] Bruttonasjonalprodukt (BNP) i 2015 var 3117 milliarder kroner. Den økonomiske veksten i Fastlands-Norge var 4,6 prosent i 2006, det tredje året på rad med en vekst over 4 prosent, men etter Finanskrisen fra 2007 opplevde også Norge flere år med negativ økonomisk vekst.[55] Norge har også en viktig industri basert på produksjon av elektrisk og vitenskapelig utstyr, maskiner, metaller, fisk, petroleumskjemi, skipsindustri og kjemikalier.

Økonomiske nøkkeltall [56][57][58][59] 2006  % av BNP 2009  % av BNP 2012  % av BNP 2015  % av BNP Kilder
BNP, mrd US$ [60] 345,4 386,4 509,7 386,6 Verdensbanken
BNP, mrd kr [61][62] 2215,3 2429,7 2965,2 3118,1 SSB
BNP/innb US$ [63] 74.114,7 80.017,8 101.563,7 74.505.2 Verdensbanken
BNP realvekst 2,4 -1,6 2,7 1,6 IMF
Konsumpriser, endring 2,3 2,2 0,7 2,2 IMF
Renter, 3 mnd 3,1 2,5 2,2 1,3 IMF
Investering, mrd US$ [64] 72,3 20,9 89,3 23,1 113,4 22,2 90,5 23,4 Verdensbanken
Investering, mrd kr [61][62] 535,5 24,2 602,1 24,8 786,6 26,5 741,4 23,4 SSB, IMF
Arbeidsløshet 3,4 3,2 3,2 4,4 IMF
Eksport, mrd US$ [65] 154,3 44,7 151,5 39,2 207,0 40,6 144,5 37,4 Verdensbanken
Eksport, mrd kr [66][67] 989,5 44,7 952,8 39,2 1204,4 40,6 1165,5 37,4 SSB
- Sverige 50,3 43,1 78,9 79,1 SSB
- Danmark 27,5 29,9 51,3 51,2 SSB
- Finland 12,2 8,9 13,6 SSB
- Tyskland 96,4 99,0 130,6 182,5 SSB
- Storbritannia 209,5 175,9 277,8 214,4 SSB
- Nederland 80,4 86,2 127,3 113,6 SSB
- Frankrike 64,6 61,4 63,7 66,8 SSB
- USA 44,8 36,1 66,2 60,6 SSB
- Kina 10,9 15,2 19,1 32,7 SSB
Import, mrd US$ [68] 95,8 27,7 107,9 27,9 141,1 27,7 123,6 32,0 Verdensbanken
Import, mrd kr [69] 614,2 27,7 678,3 27,9 821,0 27,7 996,3 32,0 SSB
- Sverige 61,7 59,3 107,0 113,9 SSB
- Danmark 28,4 29,0 51,1 60,6 SSB
- Finland 13,2 12,5 16,5 SSB
- Tyskland 55,3 55,0 77,0 90,2 SSB
- Storbritannia 26,2 25,7 65,7 88,0 SSB
- USA 21,9 26,4 50,4 75,3 SSB
- Kina 23,1 33,4 51,8 73,5 SSB
Handelsbalanse, mrd US$ [70] 58,5 16,9 43,7 11,3 65,9 12,9 21,0 5,4 Verdensbanken
Handelsbalanse, mrd kr [71] 374,0 16,9 274,5 11,3 383,3 12,9 169,1 5,4 SSB, IMF
Betalingsbalanse 23,5 11,7 16,1 10,3 IMF
Budsjettbalanse, totalt 18,2 10,6 13,5 6,5 IMF
Budsjettbalanse, ekskl olje -2,9 -5,3 -4,9 -6,5 IMF
Oljefondet 112,8 140,8 166,6 284,8 IMF

Samfunn og levekår

Husholdninger og arbeid

38 prosent av husholdningene i Norge besto i 2016 av aleneboende, mot 34 prosent 25 år tidligere.[72] Av samboende par var 28 prosent ugifte i 2015, en økning fra 11 prosent i 1990.[73] og blant par under 30 er det mer vanlig å være samboer enn å være gift. Av nye giftemål i 2016 var rundt en tredel borgerlige vielser. Det var registrert ca 4600 homofile ekteskap eller partnerskap.

I 2015 var 2,8 millioner, eller 50 prosent av befolkningen i Norge sysselsatt. Kvinner utgjorde 47 prosent av disse. Av kvinner i alderen 15 - 74 var 68 prosent i arbeidsstyrken, mens tilsvarende tall for menn var 74 prosent. Av menn jobber 85 heltid, mens bare 62 prosent av kvinnene jobber heltid. Gjennomsnittlig årslønn var 520.000 i 2015, og kvinners månedslønn er ca 86 prosent av menns månedslønn, omregnet til heltidsstilling. Her har det vært en utjevning siden 1960, da kvinner tjente 60 prosent av menns lønn.[73]

Antallet elever og studenter var ca 1,1 million i 2015, dette tilsvarer over 20 prosent av befolkningen. Over 90 prosent av ungdom i alderen 16 - 18 år går videregående utdanning, en økning fra 65 prosent i 1980.

Sivilsamfunn

I 2016 var i underkant av 1 814 000 personer registrert som medlem av norske arbeidstakerorganisasjoner. De største organisasjonene er LO, YS, Unio og Akademikerne, som tilsammen organiserte 93 prosent av alle medlemmene i arbeidstakerorganisasjonene, mot 87 prosent i 1999. LO er størst, med nesten halvparten av alle organiserte. Organisasjonsgraden totalt i Norge var 49 % i 2016, en liten nedgang fra 2006 da den var 49,5%. Andelen organiserte i offentlig sektor er ca 80 %, mens den i privat sektor er ca 38 %.[74] Generelt er kvinner i større grad organisert enn menn, eldre i større grad enn unge, og personer med lang utdanning i større grad enn personer med kort utdanning.[75]

Levekårsundersøkelsen i 2014 viste at nesten 80 prosent av befolkningen var medlem av en eller flere organisasjoner, hvorav fag- og arbeidstakerorganisasjoner var den klart største gruppen. Men kun 45 prosent svarte at de var i aktive i organisasjonen de var medlem, og blant aktive medlemmer var de i idrettslag den største gruppen. Sju prosent av befolkningen er medlem av et politisk parti.[76]

Helse

Norges helsevesen kan deles inn i primærhelsetjenesten, som hver enkelt kommune har ansvar for, og spesialisthelsetjenesten, som er underlagt fire regionalt helseforetak. Norge innførte fastlegeordningen i 2001, og helse- og sosialsektoren sysselsatte ca 325.000 mennesker i 2016, hvorav ca. 85% var kvinner.[77] Cirka 70% av innbyggerne konsulterer sin fastlege årlig.[78]

En gutt født i Norge i 2015 kunne forvente å bli 80,4 år, ei jente 84,2.[79] Dette er en markant økning siden perioden 1946-1950, da tallene var henholdsvis 69,3 og 72,7 år. Spedbarsdødeligheten er ca 3 av 1000, dvs ca 200 dødsfall i året pr 2015.[80]

Hjerte- og karsykdommer sto for nesten 40 prosent av dødsfallene i den norske befolkningen på begynnelsen av 2000-tallet, etter en nedgang fra 1970-tallet. Dette har sunket videre, og i 2014 skyldte 29,6 % av dødsfall i Norge hjerte- og karsykdommer. Dødsfall på grunn av kreft har i stedet økt og sto for nærmere 30 prosent de første årene på 2000-tallet. I 2014 lå denne andelen på 27,4 %. Grunnet nedgang i antall dødsfall knyttet til hjerte- og karsykdommer, samt stigende levealder, har andelen dødsfall som skyldes demenssykdommer økt fra 2,2 % i 2000 til 7,6 % i 2014.[81]

Av voldsomme dødsfall er det fallulykker, trafikkulykker og selvmord som dominerer, selv om antallet slike dødsfall har sunket de siste årene.

Antall dagligrøykere i Norge har sunket fra 29 % i 2002 til 12 % i 2016. Antallet som bruker snus daglig lå på 10 % i 2016.[82] Omsetningen av alkohol har ligget på 25 - 26 millioner liter de siste årene, der tendensen er noe nedgang i sprit, økning i vin og rusbrus, og stabilt volum av øl.[83]

Kriminalitet

I levekårsundersøkelsen for 2007 rapporterte rundt 5,5 prosent av befolkningen over 16 år å ha blitt utsatt for vold eller trusler det siste året, og drøyt 10 prosent for tyveri eller skadeverk. Nivået er relativt stabilt i forhold til de foregående 25 årene med slike undersøkelser. 3,6 prosent av befolkningen ble utsatt for noen av de nærmere 400 000 lovbruddene registrert anmeldt av politiet samme år, først og fremst tyverier og andre vinningslovbrudd. Drapsratene i Norge har på 2000-tallet holdt seg i underkant av ett drap per 100 000 innbygger årlig, et av de laveste nivåene i verden.

Politiet i Norge har det første tiåret på 2000-tallet tatt rundt 80 000 enkeltpersoner hvert år på bakgrunn av de anmeldte lovbruddene, hvorav omtrent 60 prosent pleier å få et forelegg (bot) og nærmere 30 prosent ender med å bli tiltalt for en domstol. Den vanligste årsaken til både bøtelegging og fengsling som straff i Norge er trafikklovbrudd, men dette er ikke lovbrudd som gir de strengeste straffene.

Av de i gjennomsnitt rundt 3 400 personene som satt i fengsel i Norge i 2009 hadde nærmere 30 prosent et narkotikalovbrudd som det alvorligste lovbruddet, fulgt av vinningslovbrudd og vold som de nest største gruppene, begge på over 20 prosent.

Kultur

Maleri av ekkoet

Musikk

Norges folkemusikktradisjon ble på 1800-tallet løftet frem av de nasjonale musikkpionerene Ole Bull og Ludvig Mathias Lindeman og gjort til en viktig del av den norske nasjonsbyggingen. Norges internasjonalt kjente klassiske komponister Edvard Grieg og Johan Svendsen var dypt inspirert av den norske folkemusikken og brakte folketoner og norsk folkemusikkrytmikk inn i sin kunstmusikk. Når det gjelder populærmusikk har Norge mange artister som driver med pop, rock eller elektronisk musikk. Blant dem som har gjort mest suksess internasjonalt er A-ha og Röyksopp, og i nyere tid Kygo og Alan Walker. I tillegg har landet kjente jazzartister som Bugge Wesseltoft og Jan Garbarek. Norge har også bidratt i utviklingen og veksten til Black Metal, med Mayhem, Burzum, Dimmu Borgir og Enslaved som kjente band.

Litteratur og skriftkultur

Norsk litteratur går tilbake til norrøne kvad og kongesagaer som ble nedtegnet av Snorre Sturlason på Island på 1200-tallet. Det best kjente middelalderverket er Kongespeilet som er et læreverk i form av dialog som ble laget for sønnene til Magnus Lagabøte.

I dansketiden er de to mest berømte skribentene Petter Dass, som skrev salmer og dikt hvorav det mest kjente er Nordlands Trompet, en poetisk skildring av Nordland, og den dansk-norske dramatikeren Ludvig Holberg som også skrev romanen Nils Klims reise til den underjordiske verden.

På 1800-tallet var det en oppblomstring av norsk litteratur. Den nasjonalromantiske Henrik Wergeland og den mer europeiske Johan Sebastian Welhaven var to fremtredende poeter som sto for hver sin vidt forskjellige tradisjon. Henrik Ibsen er fremdeles regnet som en av verdens fremste dramatikere og den fremste representant for realisme innen teater. Andre fremtredende forfattere på denne tiden var Bjørnstjerne Bjørnson, Alexander Kielland og Jonas Lie som sammen med Ibsen ble regnet som de fire store på slutten av 1800-tallet. I tillegg bør Arne Garborg og Amalie Skram fremheves som viktige forfattere på denne tiden. Nevnes bør også Peter Chr. Asbjørnsen og Jørgen Moes utgivelser av norske folkeeventyr, som utkom første gang i 1840-årene. Til forskjell fra mesteparten av kunstlitteraturen, gjenspeilte eventyrene den sterke muntlige fortellertradisjonen som fantes ute på bygdene. Folkeeventyrenes folkelige språkdrakt og bruk av norsk dagligtale, fikk stor betydning for utviklingen av det norske skriftspråket og den norske litteraturen.

Første halvdel av 1900-tallet ble dominert av Sigrid Undset og Knut Hamsun som begge var konservative og tilbakeskuende politisk selv om de skrev på svært forskjellig måte. Begge disse vant Nobelprisen i litteratur.

I etterkrigstiden har det vært et vidt spenn av forskjellig litteratur fra Jens Bjørneboe og Agnar Mykles kulturradikalisme til Dag Solstads venstreradikale modernisme til Erlend Loes naivisme. Jan Kjærstad, Lars Saabye Christensen og Erik Fosnes Hansen er kjente nålevende skjønnlitterære forfattere. Jon Fosse er den mest spilte norske dramatiker siden Henrik Ibsen, og var på begynnelsen av 2000-tallet den mest spilte samtidsdramatiker i Europa.

Billedkunst

Norges folkekunsttradisjon omfatter blant annet brukskunst som rosemaling og treskjæring. 1800-tallet anses i ettertid som en gullalder innen norsk bildende kunst. Preget av samtidens rådende romantiske kunstideal oppnådde en rekke norske kunstnere internasjonal berømmelse, som for eksempel Adolph Tidemand, Hans Gude og J.C. Dahl. Denne norske gullalderkunsten gjenspeiler i sine motiver norsk landskap, historie og folkekultur. Edvard Munch, som arbeidet i en stil kalt ekspresjonisme, er i dag den norske kunstner som er best kjent internasjonalt. I moderne tid er Odd Nerdrum, Håkon Gullvåg, Inger Sitter og Ørnulf Opdahl blant de mest kjente norske malerne.

Gustav Vigeland er Norges mest kjente skulptør og er mannen bak Vigelandsanlegget i Frognerparken. Fra etterkrigstiden er Arnold Haukeland og Nils Aas sentrale navn.

Idrett

Som i mange andre europeiske land er fotball den mest populære sporten. I tillegg er ski- og vintersport svært populært, og norske toppidrettsutøvere har tradisjonelt hevdet seg internasjonalt i disse idrettene. Populære vintersporter er langrenn, skøyter, skihopping, skiskyting og alpine grener.

Nettstedet Greatest Sporting Nation rangerer årlig verdens land ut ifra sportslige resultater, både samlet sett og beregnet pr innbygger (Per Capita Cup). Norge kom der på førsteplass i 2010 og 2011, og igjen i 2017. Mye av årsaken til dette tillegges den satsingen Norge gjorde etter sommer- og vinter-OL i 1984, der Norges medaljefangst ble beskjeden. Norges idrettsforbund og Norges Olympiske Komité etablerte i 1985 «Prosjekt 88», for å bedre resultatene fram mot sommer-OL 1988, og et av tiltakene var etableringen av Olympiatoppen i 1988. Olympiatoppen har til hensikt å etablere samarbeid på tvers av de ulike idrettsmiljøene, og å gi økonomisk støtte til utøvere.[84][85]

Kjente idrettsutøvere er blant annet Oscar Mathisen, John Arne Riise, Ole Gunnar Solskjær, Sonja Henie, Grete Waitz, Bjørn Dæhlie, Ole Einar Bjørndalen, Cato Zahl Pedersen, Petter Northug, Kjetil André Aamodt, Jon Rønningen, Andreas Thorkildsen, Petter Solberg, Johann Olav Koss, Marit Bjørgen, Kari Traa og hoppukevinnerne fra de senere årene Sigurd Pettersen og Anders Jacobsen.

UNESCOs verdensarvliste

Verdensarven i Norge består av åtte steder som er oppført på UNESCOs verdensarvliste. Geirangerfjorden og Nærøyfjorden er oppført sammen som vestnorsk fjordlandskap.[86]

Referanser

  1. ^ Anne Grete Nilsen. «Sønner af Norge». Besøkt 30. januar 2012. «Sønner af Norge, dikt av Henrik Anker Bjerregaard, som 1820 vant konkurransen utlyst av Selskabet for Norges Vel om den beste nasjonalsang. Christian Blom satte musikk til, og sangen var den alminnelige nasjonalsang til 1864, da den ble avløst av Ja, vi elsker.» 
  2. ^ http://hdr.undp.org/en/media/HDI_2008_EN_Tables.pdf Human Development Report, hdr.undp.org. Besøkt 30. desember 2012 (en)
  3. ^ «The Democracy Index 2011: Democracy under stress», eiu.com (krever innlogging). Besøkt 30. desember 2012 (en)
  4. ^ «Democracy Index 2015 Democracy in an age of anxiety» (PDF). The Economist Intelligence Unit. Besøkt 25. desember 2016. 
  5. ^ a b c Schulte, Michael (8. juli 2017). «Norge og Noreg – etymologi». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 21. oktober 2017. 
  6. ^ a b Krag, Claus, 2003: "The early unification of Norway." I Knut Helle (red.): The Cambridge history of Scandinavia 1. Prehistory to 1520. Cambridge: Cambridge University Press. 184-201.
  7. ^ a b c d Helle, Knut: Ei soge om Vestlandet. Kapittel 1, bind 1 av Vestlandets historie (redigert av Knut Helle). Bergen: Vigmostad og Bjørke, 2006.
  8. ^ a b Orning, Hans Jacob: «En vestlandskonge?» Klassekampen, 18. februar 2013.
  9. ^ a b Hægstad, Marius, 1908: "Nokre ord um namnet paa landet vaart". Norvegia. Tidsskrift for det norske Folks Maal og Minder 2. 1-7.
  10. ^ Seip, Didrik Arup (1923). Norge: om navnet på vårt land fra de eldste tider av. Kristiania: Steenske forlag. 
  11. ^ Krag, Claus, 2003: "The early unification of Norway." I Knut Helle (red.): The Cambridge history of Scandinavia 1. Prehistory to 1520. Cambridge: Cambridge University Press. 184-201.
  12. ^ Fritzner, Johan, 1883-96: Ordbog over Det gamle norske Sprog, bind 3. Kristiania: Den norske Forlagsforening.
  13. ^ a b c Heide, Eldar, 2017: "Noregr tyder nok vegen mot nord, likevel".Namn og nemne, 2016. Vol 33, 13-37.
  14. ^ Myrvoll, Klaus Johan, 2011: "Skaldedikt som kjelda til etymologi og ljodleg vokster av norske namn." I Tom Schmidt og Ole-Jørgen Johannessen (red.): Etymologiens plass i navneforskningen. Rapport fra NORNAs 39. symposium i Halden 11.-13. mai 2010. Norna-rapporter 87. Uppsala: Norna-förlaget.
  15. ^ a b Schulte, Michael, 2015: "Hvor kom "Norge" fra?". Klassekampen 17.12.2015. 22-23.
  16. ^ Heide, Eldar, 2017: Noreg - ein festbrem. Klassekampen, 13.02.2017, s. 16-17.
  17. ^ Sandøy, Helge, 1997: "Norvegr eller Noríki?". I Arnold Dalen (red.): Gransking av norsk mål i hundre år etter Ivar Aasen.Rapport frå faghistorisk seminar i Trondheim 3. og 4. oktober 1996. Skrifter. Det kongelige norske viderskabers selskab 3, 1997. Trondheim: Tapir. 91-104.
  18. ^ http://www.ssb.no/a/aarbok/kart/i.html
  19. ^ SSB temaside om befolkning http://www.ssb.no/befolkning/ lest på nett 18.1.2013
  20. ^ http://www.ssb.no/folkemengde/tab-2012-03-14-30.html
  21. ^ http://www.ssb.no/befolkning/
  22. ^ kilde: http://www.ssb.no/folkemengde/arkiv/tab-2011-02-24-01.html
  23. ^ SSB: Rekordstor vekst i innvandrerbefolkningen
  24. ^ http://www.iran.no/fakta.html
  25. ^ SSB: Innvandring og utvandring 2006
  26. ^ Sameloven kap. 3 trådte i kraft 01.01.1992
  27. ^ «NOU 1995: 18 – Ny lovgivning om opplæring». Kunnskapsdepartementet. 
  28. ^ «Minoritetsspråkpakten». Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet. 
  29. ^ «St.meld. nr. 35 (2007-2008) – Mål og meining». Kulturdepartementet. 
  30. ^ «Når språk skal reise seg» Arkivert 17. november 2015 hos Wayback Machine., Språknytt, 1, 2015. Besøkt 15. november 2015. Sitat: «Språkrådet arbeider for å ta vare på og fremme de nasjonale minoritetsspråkene kvensk, norsk romani (språket til taterne/romanifolket) og romanes (språket til romfolket), som alle regnes som truede og har fått et særskilt folkerettslig vern.».
  31. ^ «St.meld. nr. 35. Mål og meining : Ein heilskapleg norsk språkpolitikk». Kultur- og kirkedepartementet. 27. juni 2008. 
  32. ^ «Tegnspråk blir offisielt språk». NRK. 26. juni 2008. 
  33. ^ fritanke.no Stadig flere nordmenn oppgir at de ikke tror på Gud 18.03.2016
  34. ^ TV2: Her vedtar Stortinget å avvikle statskirken, 2012
  35. ^ SSB
  36. ^ Statistisk sentralbyrå (6. desember 2016). «Tettsteder. Folkemengde og areal, etter kommune.». Besøkt 6. desember 2016. 
  37. ^ «Storbyveksten fortsetter». ssb.no. Besøkt 6. september 2017. 
  38. ^ Steinar Imsen Noregs Nedgang s.77 ISBN 82-521-5938-9
  39. ^ Stortinget - Fagkomiteene, besøkt 8. august 2017.
  40. ^ «Startskudd for nye Sandefjord kommune». regjeringen.no. 31. desember 2016. Besøkt 1. januar 2017. 
  41. ^ Norges ambassadører, regjeringen.no. Besøkt 8. august 2017.
  42. ^ Diplomatic Missions accredited to Norway, Utenriksdepartementet, 14. august 2012. Besøkt 6. september 2012.
  43. ^ «Refleksjoner fra Brussel - Hospitering ved Sørlandets Europakontor - Vest-Agder fylkeskommune». Intportal.vaf.no. Arkivert fra originalen 2013-06-06. Besøkt 29. august 2010. 
  44. ^ «EU-programmer». Eu-norge.org. 30. juni 2009. Arkivert fra originalen 2011-05-01. Besøkt 29. august 2010. 
  45. ^ Sverre Knutsen: Hvorfor ble Norge rikt?
  46. ^ Norgeshistorie.no - Oljen i norsk økonomi, besøkt 8. august 2017.
  47. ^ SSB - Virkninger på norsk økonomi av et kraftig fall i oljeprisen, besøkt 8. august 2017.
  48. ^ Norsk Petroleum - Eksport av olje og gass, besøkt 8. august 2017.
  49. ^ Dag og Tid 5. september 2014.
  50. ^ Kyst.no - Et nytt fett år, besøkt 8. august 2017.
  51. ^ Norges Sjømatråd - Nøkkeltall, besøkt 8. august 2017.
  52. ^ Trknologirådet - Norge etter oljen, besøkt 8. august 2017.
  53. ^ Innovasjon og Forskning - Norge 2.0 - Hva skal vi leve av etter oljen?, besøkt 8. august 2017.
  54. ^ NRK.no - Oljefondet når 8.000.000.000.000, besøkt 8. august 2017.
  55. ^ Globalis - Norge - Økonomisk vekst, besøkt 8. august 2017.
  56. ^ IMF CH IV Report 2009
  57. ^ IMF Ch IV Report 2012
  58. ^ IMF Ch IV Report 2015
  59. ^ IMF Ch IV Report 2017
  60. ^ Verdensbanken - Data, løpende dollar
  61. ^ a b SSB Årlig nasjonalregnskap
  62. ^ a b SSB - Makroøkonomiske hovedstørrelser - Statistisk Sentralbyrå. Besøkt september 2017.
  63. ^ Verdensbanken - Data, løpende priser
  64. ^ Brutto investeringer i % av BNP, og i USD - Data, Verdensbanken. Gross Capital Formation. Besøkt september 2017.
  65. ^ Eksport i % av BNP, og i US dollar - Data, Verdensbanken. Besøkt september 2017.
  66. ^ SSB Statistisk årbok 2007
  67. ^ Eksport av varer og tjenester - Statistisk Sentralbyrå. Besøkt september 2017.
  68. ^ Import i % av BNP, og i US dollar - Data, Verdensbanken.Besøkt september 2017.
  69. ^ Import av varer og tjenester - Statistisk Sentralbyrå. Besøkt september 2017.
  70. ^ Handelsbalanse i % av BNP, og i US dollar - Verdensbanken. Besøkt september 2017.
  71. ^ Driftsregnskapet overfor utlandet - Statistisk Sentralbyrå. Besøkt september 2017.
  72. ^ SSB.no - Familier og husholdninger, 1. januar 2016, besøkt 9. august 2017.
  73. ^ a b SSB.no - Dette er Norge i 2016, besøkt 9. august 2017.
  74. ^ Arbeidslivet.no - Antall fagorganiserte og organisasjonsgrad i Norge, besøkt 8. august 2017.
  75. ^ Arbeidslivet.no - Hvem er organisert – og hvor?, besøkt 8. august 2017.
  76. ^ SSB.no - Organisasjonsaktivitet, politisk deltakelse og sosialt nettverk, levekårsundersøkelsen, 2014, besøkt 8. august 2017.
  77. ^ SSB.no - Helse- og sosialpersonell, besøkt 8. august 2017.
  78. ^ SSB.no - Allmennlegetjenesten, besøkt 8. august 2017.
  79. ^ Folkehelseinstituttet - Levealderen i Norge, besøkt 8. august 2017.
  80. ^ Folkehelseinstituttet - Spedbarnsdødelighet - faktaark med helsestatistikk, besøkt 8. august 2017.
  81. ^ Folkehelseinstituttet - Dødsårsaker for 2014: Kreft stabilt, demens øker, besøkt 8. august 2017.
  82. ^ SSB.no - Røykevaner, besøkt 8. august 2017.
  83. ^ SSB.no - Omsetning av brennevin, vin, øl og rusbrus. 1 000 liter, besøkt 8. august 2017.
  84. ^ Greatest Sporting Nation - Why do Norway continue to top Per Capita rankings?, besøkt 8. august 2017.
  85. ^ Olympiatoppen - Historikk, besøkt 8. august 2017.
  86. ^ «West Norwegian Fjords – Geirangerfjord and Nærøyfjord». UNESCO.org. Besøkt 18. juni 2016. 

Eksterne lenker