Jonas Gahr Støre

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Jonas Gahr Støre
Jonas Gahr Støre undated.jpg
Født 25. august 1960 (55 år)
Oslo, Norge
Ektefelle Marit Slagsvold
Utdannelse Institut d'études politiques de Paris, London School of Economics
Yrke Embedsmann, statsviter
Parti Arbeiderpartiet
Nasjonalitet Norge
Arbeiderpartiets leder
14. juni 2014–
Forgjenger Jens Stoltenberg
Norges helse- og omsorgsminister
21. september 2012–16. oktober 2013
Regjering Stoltenberg II
Forgjenger Anne-Grete Strøm-Erichsen
Etterfølger Bent Høie
Stortingsrepresentant
1. oktober 2009–
Valgkrets Oslo
Norges utenriksminister
17. oktober 2005–21. september 2012
Regjering Stoltenberg II
Forgjenger Jan Petersen
Etterfølger Espen Barth Eide

Jonas Gahr Støre (født 25. august 1960 i Oslo) er en norsk politiker og leder i Arbeiderpartiet (Ap). Han var Norges helse- og omsorgsminister fra 21. september 2012 til regjeringsskiftet etter stortingsvalget i 2013, og var utenriksminister i Jens Stoltenbergs andre regjering fra 2005 til 2012. Siden 2009 har han vært innvalgt på Stortinget fra Oslo. Støre ble valgt til leder i Arbeiderpartiet i 2014 og etterfulgte dermed Jens Stoltenberg. Støre var dessuten statssekretær ved Statsministerens kontor fra 2000 til 2001. Han er utdannet statsviter, og har bakgrunn fra embedsverket og humanitære organisasjoner, blant annet som generalsekretær i Norges Røde Kors fra 2003 til 2005.

Familiebakgrunn og yrkeskarrière[rediger | rediger kilde]

Jonas Gahr Støre er oppvokst på Oslos vestkant som sønn av skipsmegler Ulf Jonas Støre (1925–) og bibliotekar Unni Gahr (1931–). Farfaren J.H. Støre (1888–1974) ledet Norsk Sprængstofindustri AS. Gahr-familien overtok i 1927 ovnfabrikanten Jøtul AS, som i 1970-årene ble solgt til Norcem AS. Støres formue stammer fra oppgjøret ved salget av bedriften.[1] Høsten 2005 var han fremdeles medeier i flere familieeide selskaper som til sammen besatt en betydelig aksjeportefølje.[1] Han er gift med sosiolog Marit Slagsvold (1962–), som han har tre barn med.

Han var først elev ved Slemdal skole 1967–1973 og Ris ungdomsskole 1973–1976. Etter examen artium ved Berg videregående skole i Oslo i 1979 gjennomgikk han Befalsskolen for Marinen, og tok deretter videre utdannelse ved Sjøkrigsskolen i Bergen 1979–1981.[2] Støre oppnådde graden fenrik i Sjøforsvaret. Han tok utdannelse som statsviter med spesialisering i historie og sosialøkonomi ved Institut d'études politiques de Paris i Frankrike 1981–1985. Støre snakker flytende fransk.[3] Han ble også opptatt som doktorgradsstudent ved London School of Economics, men sluttet etter få uker da han hadde bestemt seg for ikke å satse på en akademisk karrière.[4]

Som nyutdannet statsviter fikk han i 1986 en forskerstilling ved Harvard Law School i USA. Deretter jobbet han som forsker ved Bedriftsøkonomisk Institutt 1986–1989, hvor han ble involvert i foresightprosjektet Scenarier 2000.[3] Han ble ansatt som spesialrådgiver ved Statsministerens kontor etter initiativ fra Eldrid Nordbø i 1989.[3] Som spesialrådgiver deltok han aktivt i forhandlingene og utformingen av EØS-avtalen i begynnelsen av 1990-årene,[5] og var også tilhenger av fullt norsk medlemskap i EF.[3][6] I 1995 ble han utnevnt til ekspedisjonssjef for internasjonale saker samme sted, før han fungerte som eksekutivdirektør (stabssjef) ved Gro Harlem Brundtlands kontor i Verdens helseorganisasjon 1998–2000. Han jobbet således for statsministrene Gro Harlem Brundtland, Jan P. Syse, Thorbjørn Jagland og Kjell Magne Bondevik.[3][7]

I årene 2002–2003 var Støre arbeidende styreleder i konsulentselskapet Econ Analyse AS, før han ble generalsekretær i Norges Røde Kors i august 2003. Han fratrådte høsten 2005, da han ble utenriksminister.

Politisk arbeid[rediger | rediger kilde]

Jonas Gahr Støres identifisering med sosialdemokratiet oppstod visstnok som student i Frankrike i begynnelsen av 1980-årene, da han betraktet forskjellene i sosiale og økonomiske spenninger mellom det norske og det franske samfunnet.[4] I 1988 søkte han, og ble tilbudt en stilling som utenrikspolitisk rådgiver for Høyres stortingsgruppe, men takket nei av personlige årsaker.[8] «Det var en magefølelse om hvor jeg hører hjemme politisk. For meg ble Arbeiderpartiets verdigrunnlag og sterke tro på fellesskap og rettferdighet avgjørende», sa Støre til Dagbladet i 2008 om at han takket nei.[9] Støre har vært medlem av Arbeiderpartiet siden 1995.[4]

Sin første politiske utnevnelse fikk han som stabssjef og statssekretær ved Statsministerens kontor i Jens Stoltenbergs første regjering 2000–2001. Etter flere år som en av Gro Harlem Brundtlands nærmeste medarbeidere ble han med dette innlemmet i kretsen rundt Jens Stoltenberg. Støre var videre styremedlem 2001–2003 og nestleder 2002–2003 i Oslo Arbeiderpartis internasjonale forum. Han var leder for Sosialistinternasjonalens Midtøsten-komité fra 2006 til 2010 og har vært styremedlem i Oslo Arbeiderparti siden 2010 og medlem i Arbeiderpartiets sentralstyre siden 2011. I løpet av Arbeiderpartiets tid i opposisjon 2001–2005 deltok han i flere utvalg, blant annet for å utrede partiets Europa-politikk.[10]

Utenriksminister[rediger | rediger kilde]

Støre i samtale med USAs utenriksminister Condoleezza Rice i 2006.
Støre og de øvrige nordiske utenriksministrene i 2009.

Etter stortingsvalget i 2005 ble Støre utnevnt til utenriksminister i Jens Stoltenbergs andre regjering den 17. oktober 2005. Flere meningsmålinger viste at Støre var regjeringens suverent mest populære medlem.[11] Han var gjentatte ganger på tale som et fremtidig lederemne og statsministerkandidat for Arbeiderpartiet. Som utenriksminister jobbet han særlig med Nordområdene og forholdet til Russland, og han fikk sluttført forhandlingene om en delelinjeavtale med Varangerfjord-avtalen 15. september 2010.[12][13] Han ledet også en omorganisering av Utenriksdepartementet.[12] Han ble møtt med kritikk internasjonalt da Norge anerkjente Hamas-regjeringen i 2007.[12] Støre mener selv at EUs motvilje overfor Hamas styrket den militante delen av Hamas.[14] Ellers ble det satt spørsmålstegn ved Støres habilitet i behandlingen av toppbyråkrat Tore Eriksen og skipsreder Felix H. Tschudi.

Under en reise til Kabul i Afghanistan i januar 2008 ble Kabul Serena Hotel, hvor Støre bodde sammen med en norsk delegasjon, angrepet av Taliban. Støre ble ikke skadet i angrepet, men journalist i Dagbladet, Carsten Thomassen, og fem andre ble drept. FNs generalsekretær Ban Ki-moon uttalte at Støre var målet for angrepet,[15] men en talsmann for Taliban har siden avvist dette.[16] Etter angrepet ble resten av besøket avlyst.

Den 10. november 2008 utgav han boken Å gjøre en forskjell, med undertittelen Refleksjoner fra en norsk utenriksminister. I boken drøfter Støre blant annet dilemmaet som oppstår i forholdene til regimer som bryter menneskerettigheter. Han skriver videre blant annet om de inntrykkene etter samtaler med tidligere britiske statsministeren Tony Blair, den tyrkiske forfatteren Orhan Pamuk og den amerikanske superdiplomaten John Negroponte, utenriksminister Condoleezza Rice' nestkommanderende. Han drøfter også Midtøsten-konflikten, og trekker blant annet paralleller mellom nazistenes behandling av jødene i slutten av 1930-årene og Israels behandling av palestinere i Hebron.[17] Støre kritiserte USAs dominans i den internasjonale politikken i Midtøsten-konflikten, og mener at USA har klart å gjøre kvartetten bestående av USA, Russland, FN og EU til et redskap for sin egen Midtøsten-politikk.

Foran stortingsvalget i 2009 ble han nominert som Arbeiderpartiets 4. kandidat til Stortinget fra Oslo. Han ble dermed innvalgt på Stortinget, men Truls Wickholm møtte i hans sted det meste av tiden Støre var medlem av regjeringen. Nominasjonen skapte en intern debatt, fordi partiets venstreside ønsket Marianne Marthinsen på denne plassen, og fordi en annen sikker listeplassering ble vanskeliggjort av partiets regel om kjønnsbalanse på valglistene.[18] Ved stortingsvalget i 2013 ble Støre gjenvalgt.

Helse- og omsorgsminister[rediger | rediger kilde]

Den 21. september 2012 ble Støre utnevnt til helse- og omsorgsminister som del av en rokkering i Jens Stoltenbergs andre regjering. Politiske kommentatorer mente dette kunne være ledd i å gi Støre mer innenrikspolitisk erfaring med sikte på å kunne bli Arbeiderpartiets statsministerkandidat på et senere tidspunkt.[19]

Partileder[rediger | rediger kilde]

Den 19. mai 2014 ble det kjent at en enstemmig valgkomité hadde anbefalt Arbeiderpartiets landsmøte å velge Støre til ny partileder etter Jens Stoltenberg. Den 14. juni 2014 ble Støre valgt til partileder i Arbeiderpartiet. I sin første tale som partileder varslet han en helt annen klimapolitikk for partiet enn den som Stoltenberg hadde stått for.[20]

Stortingskomiteer[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Jensen, Christine (17. oktober 2005). «Mangemillionær som utenriksminister». Verdens Gang. Besøkt 17. oktober 2012. 
  2. ^ Støres CV angir at han tok Operativ Marineavdeling III (OMA III). OMA III var en utdanning primært beregnet for å få yngre offiserer til MTB-våpenet.
  3. ^ a b c d e Wegner, Lars Christian (26. mars 2000). «Skyggen til Jens». Verdens Gang. 
  4. ^ a b c Kristjánsson, Mímir (9. april 2011). «Den norske drømmen». Klassekampen, s. 34–36. 
  5. ^ Salvesen, Geir; Engesland, Bente Egjar (13. oktober 1990). «Berg tomhendt til Brussel». Aftenposten, s. 8. 
  6. ^ Harbo, Hilde (11. juli 1991). «Det iherdige EF-nettverket». Aftenposten, s. 6. 
  7. ^ Anonym (30. juli 2002). «Statsministerens høyre hånd». Dagens Næringsliv, s. 8. 
  8. ^ Gjestad, Fred C. (17. september 2008). «Støre var Høyre-mann». Aftenposten. Besøkt 17. oktober 2012. 
  9. ^ Sæbø, Sun Heidi (17. september 2008). «– Jeg var ung og søkende». Dagbladet. Besøkt 17. oktober 2012. 
  10. ^ Hambro, Sarah (5. juli 2003). «Sosialkapitalisten». Dagens Næringsliv, s. 36. 
  11. ^ Gjerde, Robert; Hornburg, Thomas Boe (21. desember 2011). «Stoltenberg mer populær enn noensinne». Aftenposten. Besøkt 17. oktober 2012. 
  12. ^ a b c Olaussen, Lise Merete. «Jonas Gahr Støre». Norsk biografisk leksikon. Besøkt 12. oktober 2012. 
  13. ^ «Delelinjeavtalen med Russland». Utenriksdepartementet. Besøkt 17. oktober 2012. 
  14. ^ Nordstoga, Anders (10. november 2008). «Jonas Gahr Støre utgir omstridt bok». Aftenposten. Besøkt 17. oktober 2012. 
  15. ^ Markovski, Peter (14. januar 2008). «FNs generalsekretær: - Støre var målet». Aftenposten. Besøkt 17. oktober 2012. 
  16. ^ Glesnes, Gjermund (14. januar 2008). «Taliban: - Støre var ikke målet». Verdens Gang. Besøkt 17. oktober 2012. 
  17. ^ Vermes, Thomas (10. november 2008). «Fikk nazi-assosiasjoner i Hebron». ABC Nyheter. Besøkt 17. oktober 2012. 
  18. ^ NTB (19. mai 2008). «Splid om Støre-nominasjon i Oslo». Dagbladet. Besøkt 17. oktober 2012. 
  19. ^ Melgård, Marie (21. september 2012). «Sjansespill å ha Støre på uriaspost i Helsedepartementet». Aftenposten. Besøkt 17. oktober 2012. 
  20. ^ «Støre: Jeg gleder meg». VG. 14. juni 2014. Besøkt 16. juni 2014. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Støre, Jonas Gahr (2008). Å gjøre en forskjell : refleksjoner fra en norsk utenriksminister. Oslo: Cappelen Damm. ISBN 82-02-29330-8. 
  • Støre, Jonas Gahr (2014). I bevegelse: veivalg for det 21. århundre. Oslo: Cappelen Damm. ISBN 9788202453688. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikiquote Wikiquote: Jonas Gahr Støre – sitater



Forgjenger:
 Jan Egeland 
Norges Røde Kors' generalsekretær
(2003–2005)
Etterfølger:
 Trygve Gulbrand Nordby