Oslodialekt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Maleriet «Fra Hjula Veveri» (1886) av Wilhelm Peters viser arbeidere ved Hjula Væverier på slutten av 1800-tallet, som tilhørte den tradisjonelle befolkningsgruppen i arbeiderstrøkene i Oslo som snakket oslodialekt

Oslodialekt (også kalt oslomål, vikamål og østkantmål, og historisk folkespråket, vulgærspråket og gatespråket) er en norsk dialekt og den tradisjonelle dialekten i Oslo. Oslodialekt må ikke forveksles med det i dag mest utbredte talemålet i Oslo og på Østlandet ellers, ulike varianter av standardspråket standard østnorsk[1]. Oslodialekten har av mange vært regnet som utdødd i sin tradisjonelle form. Dette er likevel en sannhet med visse modifikasjoner. På østkanten i Oslo er det fremdeles noen som snakker et talemål preget av tradisjonelt oslomål, men få - om noen - snakker dialekten i dens mest tradisjonelle form lenger, slik den ble talt frem til etterkrigstiden.[2][3]

Opprinnelig var oslodialekten det språket de lavere sosiale lagene i osloområdet snakket, dvs. arbeidere, husmenn og småbønder. Dialekten er nært beslektet med omkringliggende østlandsdialekter. Som følge av industrialiseringen i Oslo (Christiania/Kristiania) på 1800-tallet ble oslodialekten så å si utelukkende assosiert med arbeiderklassen og ble i praksis en «arbeidersosiolekt». Fra midten av 1800-tallet var den assosiert med østkanten og de andre arbeiderstrøkene i byen. Over- og middelklassen i Oslo (hovedsakelig på vestkanten) snakket i regelen dannet dagligtale, som skiller seg klart fra oslodialekt, og Oslo var dermed språklig delt i to.[4] I etterkrigstiden ble mange av arbeiderstrøkene (særlig i sentrum) sanert, noe som bidro til at oslodialekten begynte å forsvinne fra bybildet.[trenger referanse]

Oslodialekten er det stedsegne (lokale) talemålet i Osloregionen, mens dannet dagligtale og dens moderne videreføring standard østnorsk har sine røtter i den norske overklassens uttale av dansk.[3] Høyere sosiale lag på Østlandet fikk dansk med norsk uttale som morsmål under unionen med Danmark. Navnet vikamål som tidligere også ble brukt om oslomålet viser til det tidligere arbeiderstrøket Vika, men dialekten var ikke begrenset til Vika. På 1800- og første del av 1900-tallet ble dialekten stort sett kalt folkespråket, vulgærspråket eller gatespråket av over- og middelklassen.

Definering og geografisk utbredelse[rediger | rediger kilde]

I dialektforskningen klassifiseres oslodialekten som en dialekt på grensen mellom vikværsk i sør og midtøstlandsk i nord.[5] Fra midtøstlandsk har den blant annet bundne flertallsformer som gutta og båta der vikværsk har guttane og båtane, fra vikværsk har den fortidsformer som kasta og hoppa der midtøstlandsk har kaste og hoppe. Standard østnorsk skiller seg fra østlandsdialektene på disse områdene med former som guttene, båtene, kastet og hoppet.

Midtøstlandsk er østnorske dialekter brukt om målførene på Romerike, Ringerike og Modum[6], mens vikværsk dekker bl.a Østfold og Vestfold. Rommet i mellom disse som oslodialekten da kunne operere i omfatter dermed Nedre Buskerud, Akershus Vest, Follo og naturlig nok Oslo. Dog mener enkelte at vikværsk strekker seg ytterligere lenger nord[7] og at oslodialekten er en del av denne.

Historie[rediger | rediger kilde]

Oslodialekt har siden 1800-tallet vært sterkt assosiert med østkanten og arbeiderstrøkene ellers i byen, men har i lang tid vært i sterk tilbakegang også på østkanten og er omtrent utdødd i sin tradisjonelle rene form. I dialektkontinuumet på Østlandet står dialekten nær tradisjonelle dialektale talemål i områdene rundt Oslo. Oslodialekt har i mange hundre år eksistert side om side med det danske, «dannede» talemålet til over- og middelklassen, og har altså ikke vært det eneste talemålet i byen, bare det eneste stedsegne, dialektale talemålet. Oslodialekt er i tillegg til å være dialekt også en sosiolekt, siden det utelukkende har vært brukt av de lavere sosiale lagene i byen. Med industrialiseringen i Oslo på 1800-tallet kom oslodialekten til å bli en «arbeidersosiolekt» i stor grad. I større grad enn andre norske dialekter har oslodialekt blitt oppfattet, og blir det fremdeles, som et talemål med lav prestisje og typisk for arbeiderklassen. Personer som har tatt utdannelse og avansert klassemessig har nærmest uten unntak lagt av seg dette talemålet.

Oslodialekten har artikkel foran navn, f.eks. «a'Kari» og «n'Per». En annen forskjell mellom oslodialekten og standard østnorsk, er at oslodialekten gjerne har trykk på første stavelse. F.eks. uttales banan på oslodialekten som /'bɑn:ɑn/, mens det på standard østnorsk, som på dansk, heter /bɑ'nɑ:n/. Fabrikk uttales på oslodialekten som /'fabbrikk/, telefon som /'tellefon/ og medisin som /'meddisin/. Tilsvarende gjelder navnet Emil, som på oslodialekten uttales /ɛmɪl/, mens det på standard østnorsk, som på dansk, uttales /ɛmi:l/.

Oslodialekt har vært i tilbakegang siden slutten av det 20. århundre. Økt utdannelsesnivå, mer bruk av massemedier og større sosial mobilitet bidrar til at standard østnorsk, som oppfattes som et prestisjespråk, i stadig større grad fortrenger lokale dia- og sosiolekter på østlandet.[1] Dette har rammet oslodialekt særlig hardt, på grunn av dialektens lave sosiale prestisje. Blant store befolkningsgrupper i Oslo vest og østlandet ellers er dialekten tradisjonelt sterkt uglesett (sett på som «stygg» og «udannet») og oppfattes som sosial markør for tilhørighet til arbeiderklassen.

Utviklingen etter 1970-tallet har innebåret at oslodialekten har dødd nesten helt ut i sin tradisjonelle form, og i den grad dialekten brukes i dag har den vanligvis sterke elementer av standard østnorsk, eller er kanskje heller standard østnorsk med visse spor av oslodialekten. Særlig etter at de gamle arbeiderstrøkene ble sanert i etterkrigstiden begynte dialekten å forsvinne fra bybildet. Oslodialekten eller «arbeidersosiolekten» fikk et kortvarig oppsving i enkelte miljøer gjennom fremveksten av AKP(m-l) fra rundt 1970, som et uttrykk for «sjølproletarisering». Dette var et forsøk på å trosse den lave sosiale prestisjen til dette talemålet, og særlig Tron Øgrims språkbruk («øgrimsk») ble kjent.

I norsk film med handling fra Oslo øst og i revyer i hovedstaden fra 1950-tallet til rundt 1970 ser man fortsatt Oslo-dialekten, ofte noe utvannet, brukt. Bl.a. brukte Arve Opsahl og Aud Schønemann et talemål som lå ganske nær oslodialekt på scene og film. Dette ser man bl.a. i filmene om Olsenbanden, med bl.a. karakteristisk markert trykk på første stavelse og artikkelen a (hun). Oslodialekten har også blitt parodiert i ulike sammenhenger, bl.a. av Harald Eia gjennom figuren «Oslolosen» som snakker en gjennomført oslodialekt.

Selv om oslodialekten som egen dialekt er nærmest utdødd, har visse elementer fra denne dialekten overlevd i talespråket i Oslo, dvs. i standard østnorsk, og blitt tatt opp i språket uavhengig av sosial klasse. Eksempler er oslodialektens tendens til sammentrekning av ord (ha'ke, vi'ke, for har ikke og vil ikke). Når Oslofolk snakker fort i dagligdagse situasjoner, med mindre omstendelig diksjon, kan særlig slike elementer av oslodialekten bli synlige. Dette regnes imidlertid normalt som et mer uformelt språk. Ofte snakker folk med en klarere diksjon og med mindre spor av oslodialekt i mer formelle situasjoner. Talespråket i Oslo i dag er i hovedsak standard østnorsk med varierende grad av påvirkning fra oslodialekten, fra klart synlige trekk til bare svake trekk om noen.

Noen eksempler på oslodialekt (standard østnorsk i parentes)[rediger | rediger kilde]

  • Bjønn (bjørn)
  • Bleik (blek)
  • Brei (bred)
  • Bærj (berg)
  • Bånn (bunn)
  • Brølløp (bryllup)
  • Gård (gård)
  • Hævv (haug)
  • Hønn (horn)
  • Kløppe (klippe)
  • Kjærke (kirke)
  • Sæter (seter)
  • Veg (vei)
  • Dæl (dal)
  • Ævva (øynene)
  • Moder'n/Fader'n (mor/far)
  • Feit (fet)
  • Stega (stige)
  • Mjælk (melk)
  • Fløtta (flytte)
  • Stæla (stjele)
  • Ete (spise)
  • Å (hva)
  • Hu, henner, a (hun)
  • Vårs (oss)
  • Demses (deres)
  • Hanses (hans)
  • Spørreord som åssen og åffer (hvordan og hvorfor)
  • Tykk L (tynn L i standard østnorsk)
  • Trykk på første stavelse, eksempelvis bannan, dirrigent, meddisin (trykk på andre stavelse i standard østnorsk, som i bana:n, dirigent og medisi:n)
  • Artikkel foran navn, som i a'Kari og n'Per (ingen artikkel i standard østnorsk)
  • Di (2. person flertall i subjektform) (dere), eksempelvis i «di må setta dere» (dere må sette dere)
  • A-endelse i verb, som i gjøra (gjørra), sova osv. (e-endelse i standard østnorsk, som i gjøre, sove)
  • Gjennomført tre grammatiske kjønn, eksempelvis ei jente, di eia mor, inga søster (to grammatiske kjønn i dannet dagligtale og som hovedregel i standard østnorsk, særlig den mest formelle/normaliserte varianten, som i: en jente, din egen mor, ingen søster)
  • Possesivitet som i plassen hans Knut og mor hass
  • Senkning av vokaler, som i slepp (slipp), spelte (spilte), glømmer (glemmer), løst (lyst), spørt (spurt)

Setningseksempler[rediger | rediger kilde]

I eksemplene under er de samme setningene vist på oslodialekten, moderne standard østnorsk og i tillegg på dannet dagligtale/riksmål, dvs. den høyere sosiolekten i osloområdet på den tiden oslodialekten var i vanlig bruk (før ca. 1970). Forskjellene og kontrasten mellom arbeiderklassens dialekt/sosiolekt (oslodialekten) og overklassens sosiolekt (riksmål/dannet dagligtale) innenfor samme by var med andre ord stor.

Eksempel
Oslodialekt Standard østnorsk Tradisjonell høyere sosiolekt (riksmål/dannet dagligtale)
A'Kari blei lært opp av n'Per. Hu skaut en bjønn utafor kjærka, i dærn. Kari ble lært opp av Per. Hun skjøt en bjørn utenfor kirken i dalen. Kari ble lært opp av Per. Hun skjøt en bjørn utenfor kirken i dalen.
Åffer gjorde du detta? Å ska' jæ gjøra (gjørra) nå? Hvorfor gjorde du dette? Hva skal jeg gjøre nå? Hvorfor gjorde du dette? Hva skal jeg gjøre nu?
A'mor fløtta seg for'n, fordi'n hadde hønn. Mor (mamma) flyttet seg for ham, fordi han hadde horn. Mor (mamma) flyttet seg for ham, fordi han hadde horn.
Nå ser jæ dom komma. Nå ser jeg dem komme. Nu ser jeg dem komme.
Hu snakka som vårs, da hu var i huset demses. Hun snakket som oss, da hun var i huset deres. Hun snakket som oss, da hun var i huset deres.
Ei jente bor i skauen. Hu hakke non søster i by'n. En jente bor i skogen. Hun har ingen søster i byen. En jente bor i skogen. Hun har ingen søster i byen.
Hu spørte om a'ville spelle på fabbrikken for arrbeidera. Hun spurte om hun ville spille på fabrikken for arbeiderne. Hun spurte om hun ville spille på fabrikken for arbeiderne.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Skjekkeland, Martin, Dei norske dialektane : tradisjonelle særdrag i jamføring med skriftmåla, Kristiansand, Høyskoleforlaget, 1997
  • Skjekkeland, Martin, Målføre og skriftmål, Oslo, Universitetsforlaget, 1977
  • Austlandsmål i endring : dialektar, nynorsk og språkhaldningar på indre Austlandet, Oslo, Samlaget, 1999

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Arild Leitre; Einar Lundeby; Ingvald Torvik. Språket vårt før og nå. Gyldendal, 1994
  2. ^ «Oslomålet holder på å dævve», Aftenposten morgen, 02.01.2013 s. 4,5, seksjon Oslo, del 3
  3. ^ a b Oslofolk har tatt livet av hunkjønn Arkivert 29. juli 2013 hos Wayback Machine., Aftenposten
  4. ^ Kjell Venås (1998): «Dialekt og normaltalemålet» – Apollon, nr. 1.
  5. ^ Geirr Wiggen (1990). «Oslo bymål». I Ernst Håkon Jahr. Den store dialektboka. Novus. ISBN 978-82-7099-167-9. 
  6. ^ SNL.no - Midtøstlandsk
  7. ^ SNL.no - Vikværsk

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]