Forsvaret

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Forsvaret
{{{navn}}}
Forsvarets våpen
Basisdata
LandNorge
ForsvarsgrenerNorwegian army coat of arms.svg Hæren
Coat of arms of the Royal Norwegian Navy.svg Sjøforsvaret
Luftforsvaret-emblem.gif Luftforsvaret
Heimevernets logo Heimevernet
HovedkvarterForsvarets operative hovedkvarter
MottoFor alt vi har. Og alt vi er.
Administrasjon
ØverstkommanderendeKong Harald V
ForsvarsministerIne Marie Eriksen Søreide
Øverste kommandørAdmiral Haakon Bruun-Hanssen
Tittel for øverste kommandørForsvarssjef
Styrke
Aldersgrense19–44 år obligatorisk forsvarstjeneste for menn; 18 år for frivillige kvinner obligatorisk for kvinner født i 1997 og senere.[1][2]
VernepliktAlminnelig verneplikt i 19 måneder, 18, 12 eller 6 måneders førstegangstjeneste.
Aktivt personellTotalt 22 905[3] (2016)

11 461 militære

6 857 vernepliktige

4 587 sivile
Reservepersonell45 000 Heimevernet[4] (2017)
Utgifter
Budsjett36 002 929 000 NOK (2015)[5]
Prosent av GDP1,62 % (2016)[6][7]
Relaterte artikler
HistorieNorsk forsvarshistorie
Andre verdenskrig
Den kalde krigen
Kongokrisa
Golfkrigen
Krigen i Kosovo
Krigen i Afghanistan
Borgerkrigen i Libya
RangMilitære grader i Norge

Forsvaret er den militære delen av den norske statsmakten. Forsvaret er organisert som en etat under ledelse av Forsvarsdepartementet. Etaten ledes av en forsvarssjef med ansvar for det militære kommandoapparatet, de militære styrkene og støtten av disse. Admiral Haakon Bruun-Hanssen innehar pr januar 2016 stillingen som forsvarssjef.

Hans Majestet Kongen er, ifølge grunnloven, den øverste befalingsmannen i landet, og har rang av general i Hæren og Luftforsvaret og er admiral i Sjøforsvaret. Styresmakten ligger til Kongen i statsråd, det vil si Regjeringen, som har det øverste militære ansvaret i krig og fred.[8]

Forsvarsbudsjett

Norge brukte i 2016 1,62 prosent av bruttonasjonalprodukt på forsvarsbudsjettet.[6]

Dette er mindre enn NATOs ønskede 2 prosent, men mer enn de fleste andre NATO-landene.

Styrke

Forsvarets styrke i fred er rundt 16 048 personell inkludert befal og sivilt ansatte.

Ved full mobilisering, er det rundt 63 318 totalt personell med nåværende militære, vernepliktige og Heimevernet.

Organisasjon[rediger | rediger kilde]

Forsvarets organisasjon består av 15 driftsenheter direkte underlagt forsvarssjefen[9]:

Driftsenhet Hovedkontor Ansatte Grad på sjef Sjef
Forsvarsstaben Akershus festning, Oslo 281 pr 2015[5] Generalløytnant Erik Gustavson
Forsvarets operative hovedkvarter Reitan, Bodø 290 pr 2015[5] Generalløytnant Rune Jakobsen[10]
Etterretningstjenesten Lutvann leir, Oslo Generalløytnant Morten Haga Lunde[11]
Hæren Bardufoss, Målselv 4 305 pr 2015[5] Generalmajor Odin Johannessen[12]
Sjøforsvaret Haakonsvern orlogsstasjon, Bergen 2 336 pr 2015[5] Kontreadmiral Nils Andreas Stensønes
Luftforsvaret Rygge flystasjon, Rygge og Råde 2 671 pr 2015[5] Generalmajor Tonje Skinnarland
Heimevernet Terningmoen leir, Elverum 537 pr 2015[5] Generalmajor Tor Rune Raabye
Forsvarets logistikkorganisasjon Oslo sentrum 3 102 pr 2015[5] Adm. direktør Petter Jansen
Forsvarets spesialstyrker Akershus festning, Oslo Generalmajor Torgeir Gråtrud
Forsvarets sanitet Sessvollmoen leir, Ullensaker 393 pr 2015[5] Kontreadmiral Jan Knudtzon Sommerfelt-Pettersen
Forsvarets høgskole Akershus festning, Oslo 276 pr 2015[5] Kontreadmiral Louise Kathrine Dedichen
Forsvarets personell- og vernepliktssenter Hamar sentrum 328 pr 2015[5] Brigader Jan Erik Thoresen
Forsvarets fellestjenester Akershus festning, Oslo Brigader Ole-Asbjørn Fauske
LOS-programmet i Forsvaret Oslo sentrum 102 pr 2015[5] Brigader Arild Dregelid
Cyberforsvaret Jørstadmoen leir, Lillehammer 1 321 pr 2015[5] Generalmajor Inge Kampenes

I august 2016 ble det gjort en omorganisering av driftsenhetene slik at disse ble redusert fra 21 til 15. Fra 1. august ble Forsvarets lønnsadministrasjon en del av Forsvarets personell- og vernepliktssenter, og fra 2. august ble Forsvarets mediesenter, Forsvarets avdeling for kultur og tradisjon, Forsvarets sikkerhetsavdeling, Forsvarets Forum, Feltprestkorpset og Forsvarets regnskapsadministrasjon samlet i driftsenheten Forsvarets fellestjenester.[9]

Forsvarets oppdrag[rediger | rediger kilde]

En soldat fra Telemark Bataljon under en øvelse.

Forsvaret skal bidra til å oppfylle Norges sikkerhets- og forsvarspolitiske mål. Forsvarets oppgaver er delt inn i nasjonale oppgaver, oppgaver som løses i samarbeid med allierte og eventuelt andre samarbeidspartnere, og andre relevante oppgaver.

Grunnloven[rediger | rediger kilde]

Ifølge Grunnlovens § 26 har Kongen rett til å kalle sammen tropper, starte krig til landets forsvar samt slutte fred. Grunnloven setter også begrensning gjennom §101 for bruk av militær makt mot norske borgere.

Det nærmeste styresmaktene har vært å sette militære styrker inn mot norske borgere var under Menstadslaget i 1931, hvor det ble mobilisert et kompani fra Garden og fire marinefartøyer.

Alminnelig verneplikt for menn fastslått i § 119, og det finnes mer detaljerte regler om verneplikten i Forsvarsloven av 2016.

Sivil kontroll[rediger | rediger kilde]

Prinsippet om sivil styring av den militære forsvarsmakten er grunnleggende i Norge. Forsvarsministeren representerer den sivile politiske ledelsen og har ansvaret for utforming, styring og kontroll av norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk.[13]

Forsvarspolitiske mål[rediger | rediger kilde]

Forsvaret innrettes slik at det er et mest mulig relevant og effektivt verktøy til å nå Norges overordnende sikkerhetspolitiske målsettinger. Forsvaret skal derfor, innenfor sitt ansvarsområde og gjennom et samarbeid med andre nasjoner, der dette er naturlig, kunne:

  • Alene og sammen med allierte sikre norsk suverenitet, norske rettigheter, interesser og verdier samt bevare norsk handlefrihet mot militært og annet press.
  • Gjennom deltakelse i flernasjonale fredsoperasjoner forankret i et klart og utvetydig folkerettslig grunnlag og internasjonalt forsvarssamarbeid, bidra til fred, stabilitet, håndhevelse av internasjonal rett og respekt for menneskerettighetene, samt forebygge bruk av makt fra stater og ikke-statlige aktører mot norsk og internasjonal sikkerhet.
  • Sammen med allierte bidra til kollektivt forsvar av Norge og andre allierte i henhold til våre allianseforpliktelser, og til å møte ulike typer anslag og angrep for å sikre norsk og kollektiv sikkerhet
  • Bidra til å ivareta norsk samfunnssikkerhet, redde liv og begrense konsekvenser av ulykker, katastrofer, anslag og angrep fra statlige og ikke-statlige aktører.

Historie[rediger | rediger kilde]

Se utdypende artikkel: Norsk forsvarshistorie
Håkon den gode i et maleri av Peter Arbo (1831 1892).

Organisert militærvesen i Norge kan spores tilbake til kongehirden og leidangen. Tidligere ble væpnede styrker satt opp tilfeldig, men i 954 vant Håkon den gode over Eirikssønnene og deres allierte, i et slag som sto ved AvaldsnesKarmøy. Heimskringla forteller at Håkon skrev i loven at over hele landet langs sjøen, og så langt opp i elvene som laksen gikk, så skulle landet deles inn etter «skipreider». Bøndene i et skipreide måtte bygge og utruste et seilskip.

I Norge var det 270 slike skipreider i 1277. Skipsreien skulle sendes ut da det var allmenning. Allmenning skulle sendes ut da det var fiendtlige styrker i landet. På 1000-tallet er jarler nevnt som høvdinger i leidangen. På 1100-tallet ble biskopene sjef for leidangsflåten.

Det siste toktet til leidangen vi hører om er da dronning Margrete kaller ut leidangen i 1393 i noen bygder på Østlandet. Det var for å forsvare landet mot styrker fra den tyske Hansaen, som på det tidspunktet var i strid med Danmark-Norge.

De fleste trefninger fra vikingtiden og opp gjennom middelalderen vi har historiske nedtegnelser om foregikk på landjorden, selv om norsk militærmakt var bygget opp rundt skip og sjø. På et par viktige punkter hang dog ikke norske styrker med i den teknologiske utviklingen. Det ene gjaldt kavaleri. På kontinentet var pansret kavaleri kjernen i de militære organisasjonene, og selv om det fantes enkelte rustede riddere i Norge også, hører vi lite om de. Terrenget i Norge sammenlignet med resten av Europa kan være en av forklaringene her. Det andre feltet er befestninger og beleiringer. I Norge eksisterte det ikke store festningsverker rundt byer, selv om både Stockholm og København hadde bymurer.[14]

Christian IV (1577–1648).

Den norske hæren ble opprettet ved en krigsordinans fra Christian IV 18. januar 1628. Den var bygget på legdsinndeling. Det betød at gårdene ble samlet i legder som skulle stille en soldat hver. Ved enkelte avdelinger stilte man også vervede (gevorbne) soldater. Etter 1641 var hovedtyngden i hæren seks infanteriregimenter.

Christians hovedmotivasjon var krig mot erkefienden Sverige. I 1611 hadde han startet Kalmarkrigen. I Danmark var krigslykken på kongens side, og hans trente leiesoldater gjorde en effektiv jobb. I Norge, derimot, nektet de norske bondesoldatene å gå inn i Sverige. De var bare innstilt på en defensiv krig. I Norge eksisterte det så å si ikke noen ordentlig hær.

I de første årene, som i nyere tid, tjenestegjorde en stor andel av Hærens soldater utenlands. Tyske offiserer tjenestegjorde i Norge, spesielt på 1600-tallet, og kommandospråket var tysk fram til 1772.

Under sjuårskrigen (1756 til 1763) ble omtrent halvparten av den norske hæren sendt ut av landet. De var grensevakter i hertugdømmene Slesvig og Holsten. Dette var en kostbar affære for den norske staten: Mellom 1760 og 1779 gikk omtrent 77 prosent av utgiftene på statsbudsjettet til Forsvaret. Det må nevnes at på den tiden hadde staten mye mindre sosiale utgifter enn i dag.

I 1808 kom Norge i krig igjen. Danmark-Norge lå mellom Frankrike og Storbritannia i napoleonskrigene, og endte opp i krig på Napoleons side. Svenske styrker rykket inn i Østfold og Østerdalen, men en norsk hær under prins Kristian August drev dem tilbake. Britiske skip blokkerte Norge, og sult og nød ble resultatet. Norske skip langs kysten ble oppbragt, og mannskapene endte opp i britisk krigsfangenskap. Av og til kunne norske skjærgårdsbåter med lette kanoner gjøre alvorlig motstand, men stort sett var den britiske sjøkrigsmakten fullstendig overlegen. For å erstatte de utrangerte skjærgårdsbåtene og galeiene, ble det satset på å bygge opp kanonbåter i to klasser: En for sjalupper opp til 60–70 fot og med et mannskap på 60–70 mann, og en for joller på inntil 45 fot og med 20–25 manns besetning. Henrik Ibsens episke dikt Terje Vigen omhandler nøden i denne perioden.

I perioden fram til 1814 ble det bygget over 50 av hver skipstype, og samtidig ble festningsverkene utbedret. Dette ansporet også norsk våpenindustri. Kanoner ble produsert på norske jernverk, og i Bergen, Oslo og Kongsberg ble det produsert krutt.

Etter Napoleons katastrofale felttog i Russland i 1812, mistet han nær 400 000 mann. Året etter kom flere nederlag på slagmarken, og etter napoleonskrigenes slutt krevde den nye svenske kronprinsen Karl Johan Norge som krigserstatning. Ett av punktene i fredsavtalen var at Norge skulle ha sitt eget forsvar. Dette hadde dog lav prioritet de første årene. Én grunn var at krigsfaren ble ansett for liten, og en annen grunn var at Stortinget fryktet at svenskekongen kunne bruke den norske militærmakten for å tvinge gjennom viljen sin.

Paragraf 109 i Grunnloven sier «Enhver Statens Borger er i Almindelighed lige forpligtet, i en vis Tid at værne om sit Fædreland, uden Hensyn til Fødsel eller Formue.» I 1816 kom et utskrivningssystem som lignet det gamle, men man kunne kjøpe seg fri fra verneplikten. Denne siste retten hadde man fram til 1876. Hæren i 1814 var på 25 000 mann, hvorav 4 000 var vervet. I 1817 ble dette redusert til henholdsvis 12 000 og 2 000 mann. Denne styrken ble kalt linjen, og var den egentlige stående hæren. Linjen drev våpentrening, eksersis og tok i mot utskrevne rekrutter. Som et komplement fantes landvernet. Landvernet ble bare mobilisert hvis landet ble angrepet, men lå i motsetning til linjen 100 prosent under norske myndigheter. Landvernet ble ikke øvet i fredstid, og ordningen var sovende under mesteparten av 1800-tallet.

Den første norske generalstaben ble opprettet 22. mai 1814 og opprettholdt videre under hærordningsplanen av 1817. Etter unionen med Sverige ble generalstaben fram til 1853 ledet av generaladjutanten for Den norske armé. Senere overtok Armékommandoen. Generalstaben hadde senere en rekke forskjellige organisasjonsmønster. I 1940 opphørte generalstaben å eksistere. Senere overtok Forsvarets overkommando oppgavene.

I tiårene etter 1850 ble spørsmålet om Forsvarets, og spesielt Hærens, organisering en viktig sak i det norske politiske landskapet. De unionsvennlige ønsket å styrke linjen og øve den sammen med svenske styrker. Unionsmotstanderne var skeptiske til dette og pekte på at linjehæren faktisk kunnet tas ut av landet hvis kongen ønsket det. I 1885 ble det avgjort at alle vernepliktige som ikke var sjøfarende skulle høre til linjen, landvernet eller landstormen. Samlet endte dette opp i en hær på nærmere 80 000 mann. Alle menn mellom 18 og 50 år var i tillegg pliktige til å forsvare landet i tilfelle krig. I 1897 gjaldt verneplikten også for Nord-Norge.

Det sjøforsvaret som var under norsk kontroll i 1814 var ti større havgående fartøyer og rundt 100 kanonbåter til bruk i kystnære farvann. Først mot slutten av 1820-årene ble det skaffet nye havgående fartøyer. Dette var fregatter med 50 kanoner og 350 manns besetning og korvetter med 20 kanoner og 150 manns besetning. I 1836 kom et vedtak om å bygge Marinen videre ut.

Trusselbildet unionforsvaret var innrettet mot var et russisk angrep mot Sverige over Østersjøen. I et slikt tilfelle skulle det norske og svenske linjeforsvaret samles i Midt-Sverige for å slåss mot invasjonsstyrkene derifra. Denne tanken måtte forlates etter som ny marineteknologi gjorde det mulig å angripe alle kystområder. Den tenkte russiske trusselen førte også til en sterk fornorskningspolitikk i nordområdene.

I forbindelse med unionsoppløsningen ble det arrangert en folkeavstemning, hvor det var overveldende flertall for å oppløse unionen. Dette er en plakat fra den tiden.

I 1895 hadde forholdet mellom Sverige og Norge tilspisset seg etter at Stortinget i lengre tid hadde presset på for å få mer innflytelse over utenrikspolitikken. I juni 1905 brøt Norge ut av unionen, og mens det ble mobilisert styrker på begge sider ble det også ført forhandlinger om vilkårene for unionsoppløsning. Det kom aldri til kamp, da man kom til en minnelig ordning. Sverige krevde dog at Norge skulle bygge ned grensefestningene. Sverige som krigstrussel forsvant nærmest de første årene etter unionsoppløsning, men samtidig så rustet stormaktene på kontinentet opp, og en verdenskrig var i oppseiling. Norge valgte å holde seg nøytralt.

Den norske marinen ble i sin helhet mobilisert, sammen med noen kystbefestninger og elementer fra Hæren. Gjennom hele krigsforløpet holdt Norge en strengt nøytral linje, hvor Marinen tok hovedtyngden av håndheving på norsk territorium. Etter krigen var over var både personell og materiell i Marinen utslitt, og samtidig ble forsvaret som helhet i etterkrigstiden bygget ned. Samtidig kom en ny forsvarsgren til, etter som flyteknologien for alvor ble tatt i bruk. Først ble flyene disponert under Hæren flyvåpen og Marinens flyvåpen, men etter hvert ble det et felles luftforsvar.

I 1933 ble invasjonsforsvaret bygget ned til en nøytralitetsvakt. Tanken var at man skulle bygge opp igjen Forsvaret om det kom tegn til krig i Europa. I andre halvdel av tiåret ble dette satt i gang, men man kom for sent i gang for å stå i mot den tyske invasjonen i 1940.

Det norske forsvaret ble nedkjempet i løpet av et par måneder i 1940, til tross for noe allierte forsterkninger. Landets politiske og militære ledelse flyktet til Storbritannia, og forsvaret ble gjenoppbygget der. Samtidig foregikk det militær motstandskamp, det meste under Milorg, i det okkuperte Norge. Når freden kom i 1945 ble norske styrker satt inn i Norge igjen, hovedsakelig for å avvæpne tyske soldater og sikre krigsfangene.

Telemark bataljon presenterer flagg for sjefen for SFOR-styrken i 1997.

Etter krigen var forsvarsviljen stor, og «Aldri mer 9. april!» ble et slagord. Norge forlot sin nøytrale linje og søkte inn i den nyopprettede NATO-alliansen. Det norske forsvaret kom også mye tettere opp til USA, spesielt gjennom mottak av store mengder forsvarsmateriell gjennom Marshall-hjelpen. Den store militære trusselen var Sovjetunionen, og Norge fikk på nytt et invasjonsforsvar. Norske politikere måtte sjonglere forholdet til Sovjetunionen som nærmeste nabo sammen med forpliktelsene i NATO-samarbeidet. Blant annet valgte Norge å ikke ha utplassert atomvåpen på norsk jord, og å drive en basepolitikk som var innrettet på å ikke irritere sovjeterne. Begge deler var en belastning overfor landets allierte. En ny våpengren kom også til som følge av erfaringene med motstandskampen, nemlig Heimevernet. Målet var å ha en raskt mobiliserbar styrke som skulle sikre viktige samfunnsfunksjoner samt mobiliseringen av Hæren.

Fram mot rundt 1970 var de tre sjefene i de tradisjonelle våpengrenene til stor grad enerådende innenfor sine fagfelt. På denne tiden ble de forskjellige stabene samlokalisert, også sammen med Forsvarsdepartementet, på Huseby ved Oslo. En sterkere politisk styring gjorde seg gjeldende, også etter at Forsvarsdepartementet av praktiske hensyn flyttet tilbake til Oslo sentrum igjen etter noen år.

Etter Sovjetunionens og Warszawapaktens oppløsning rundt 1990 ble Forsvaret bygget kraftig ned. En ubalanse mellom mål og tildelte midler hadde blitt stadig tydeligere, og fra 1990-årene ble antallet soldater betydelig redusert. Tidlig i 2000-årene ble også territorialansvaret overført fra Hæren til Heimevernet. Forsvarsreform etter den kalde krigen var drevet frem av flere forhold. Sikkerhetssituasjonen var endret og det var en viss usikkerhet knyttet til hvordan Norge skulle forholde seg til Russland. Videre var det problemer med utstyrsparken til mobiliseringshæren. Denne var i stor grad basert på materiell overført fra amerikanerne og britene i 1950- og 1960-årene. Budsjettene i 1990-årene reflekterte også nye prioriteringer for politisk nivå. Disse faktorene medførte at reformbehovet ble følt gjennom organisasjonen.[15] Arbeid med reform ble planlagt gjennom flere forsvarskommisjoner og rapporter. I grove trekk gikk anbefalingene ut på å redusere størrelse, men å beholde oppgavene med invasjonsforsvar. Debatten gjennom 1990-årene handlet om denne rollen var riktig kurs videre. Først på slutten av tiåret, etter at Forsvarsstudie 2000 ledet av Sverre Diesen, slo fast at reform var nødvendig, begynte arbeidet.[15]

Norge deltok i 23 operasjoner i løpet av 1990-årene. Perioden karakteriseres av overgangen fra fredsbevarende til fredsopprettende oppdrag. Fredsbevarende oppdrag var typisk for Norske utenlandsoppdrag før nittitallet og krever mindre av troppene hva angår trening. Fredsopprettende oppdrag fordrer større treningsmengde og at styrkene må være forberedt på skarpe operasjoner. Til tross for manglende politisk og faglig vilje til å modernisere Forsvaret, var Norge, sammen med blant annet Danmark, et av de ledende land innen bidrag til internasjonale operasjoner i regi av FN. Operasjoner utenfor det tradisjonelle ansvarsområdet var i starten av perioden blant mange ansett å være utenfor ansvarsområdet til Forsvaret[16].

Nordic Battalion var en felles nordisk bataljon som deltok i United Nations Protection Force.
Nordic Battalion var en felles nordisk bataljon som deltok i United Nations Protection Force.

Norges første større bidrag kom i Somalia i 1992. Her deltok rundt 40 000 FN-soldater til UNOSOM I og II. Dette bidraget varte i flere år og tok slutt etter at 18 amerikanske soldater mistet livet i slaget om Mogadishu.[16]

Krisen i det tidligere Jugoslavia tok til i 1992. Ved oppløsningen av føderasjonen, begynte statene prosesser for å bli uavhengige. Kort fortalt er dette problematisk fordi regionen er et lappeteppe av forskjellige nasjonaliteter. Konfliktene sprang ut av dette. Norge bidro i løpet av 1990-årene med flere bidrag, både skarpe og støttefunksjoner. Utover i 1990-årene utviklet krisen seg i slik grad at NATO overtok ledelsen fra FN[16].

I etterkrigsårene har også Forsvaret hatt styrker utplassert i flere deler av verden, spesielt i FN-regi. Tysklandsbrigaden var norsk bidrag til okkupasjon av Tyskland. Senere deltok Forsvaret i krigsoperasjoner, blant annet i Libanon, Bosnia og Afghanistan.

Militærordningen[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Militærordningen

Militærordningen er Forsvarets personellstruktur for militært tilsatte. Den ble behandlet av Kongen i statsråd 24. april 2015[17] og av Stortinget 12. juni 2015.[18] Ordningen er tilpasset NATOs personellstruktur med et offiserskorps (OF) og et spesialistkorps (OR).[19]

Med militærordningen har personellkategorien offiser erstattet kategorien yrkesbefal; befal erstattet de tidligere kategoriene avdelingsbefal og kontraktsbefal; og grenaderer og konstabler erstattet vervede mannskaper.[20]

  • Offiserskorps (OF)
    • Offiserer (OF 1–9)
  • Spesialistkorps (OR)
    • Befal (OR 5–9)
    • Grenaderer og konstabler (OR 2–4)
    • Menige soldater (OR 1)

Ordningen innebærer at Forsvaret har to militære tilsettingsforhold: T‑35 (tilsetting til 35 år) og T‑60 (tilsetting til 60 år), men ordningen stiller ikke krav om befals- eller offisersutdanning for å bli tilsatt i T‑60. De som tar krigsskole tilsettes til pensjonsalder.[21]

Offiserer (OF 1–9) Befal (OR 5–9) Grenaderer og konstabler (OR 2–4)
Militær profesjon Militær profesjon Militær profesjon
Ledelse, kommando og kontroll Utøvende lederskap Oppfølgende lederskap (OR 4)​
Breddekompetanse Dybdekompetanse Dybdekompetanse
Militær akademisk utdanning​ Fagutdanning eller funksjonsrettet akademisk utdanning​ Fagutdanning eller funksjonsrettet akademisk utdanning
Fagkompetanse Fagspesialister Fagspesialister
Vertikal karriere​ Horisontal- og fagkarriere Horisontal- og fagkarriere
Moderat rotasjon​ Lav rotasjon​ Lav rotasjon​
Lav turnover​ Lav til moderat turnover​ Moderat turnover​
​Lav andel aldersavhengig kompetanse Moderat andel aldersavhengig kompetanse​ Høy andel aldersavhengig kompetanse​
Sette sammen og føre kommando over flere funksjonelle enheter​ Utvikle og ledelse av funksjonelle enheter​ Del av funksjonelle enheter​
Operasjonell kompleksitet Faglig kompleksitet​ Faglig kompleksitet​

Norske styrker i utlandet[rediger | rediger kilde]

Personell fra Forsvaret var i 2015 engasjert i følgende oppdrag utenlands[5]:

Afghanistan
  • Cirka 50 mentorer og stabsoffiserer i Kabul: Stabsoffiserer, trening og kursvirksomhet, logistikk og psykologiske operasjoner.
Bosnia-Hercegovina
Egypt
Kosovo
  • Mindre enn 10 stabsoffiser i KFOR.
Mali
  • 22–25 stabsoffiser ved UN Multidimensional Integrated Stabilization Mission in Mali (MINUSMA)
Midtøsten
Sør-Sudan
  • 16 til 18 stabs- og liaisonoffiserer i UNMISS.

Utrustning[rediger | rediger kilde]

Den tyske Rheinmetal MG3 er vanlig som lagsvåpen og på kjøretøyer.

Militær utrustning i Norge er stort sett fra andre vestlige land. Norges egen forsvarsindustri bidrar med enkelte nisjeprodukter, men de fleste anskaffelser går til utlandet, ofte med en gjenkjøpsavtale som betingelse. I etterkrigstiden har store mengder av materiellet kommet fra USA, fram til 1970-årene enten gratis eller til redusert pris, som en del av Marshallhjelpen. Etter den kalde krigen opphørte har anskaffelsene dreiet seg om mindre mengder utrustning, men av høyere kvalitet.

Norsk utrustning er også tilpasset samarbeid med og etterforsyning fra NATO-styrker.

Forsvarets logistikkorganisasjon (FLO) har ansvaret for alt materiellet i Forsvaret fra anskaffelse til avhending. Organisasjonen har rundt 6 500 medarbeidere, og finnes over hele landet. Den er en sammenslåing av flere individuelle forsyningsorganisasjoner, og ble etablert i 2000.

Individuell utrustning[rediger | rediger kilde]

Fram til 2008 var standardgeværet i det norske Forsvaret en norsk produsert utgave av det tyske automatgeværet G3, i Norge betegnet som AG-3, men dette våpenet er nå under utskifting med Heckler & Koch HK416. Samtidig skiftes maskinpistolen Heckler & Koch MP5 ut med Heckler & Koch MP7. Standard pistol er P80.

Fram til 1990-årene brukte Forsvaret stort sett personlig utrustning etter eldre amerikansk modell. Et program kalt Soldat 2000 tok fram mer moderne alternativer, og i dag har de fleste norske soldater utdelt splintvest, stridsvest, hjelm i komposittmateriale, beskyttelsebriller, ullundertøy, termos og andre ting fra dette programmet. Alle soldater har arbeids- og feltuniform i den særegne norske kamuflasjen, i tillegg til annen vanlig utrustning. Etter 2006 har norske soldater også vært utrustet med feltuniformer i membramstoff liknende det mer kjente Gore-Tex. Parallelt med den norske deltakelsen i operasjoner som ISAF i Afghanistan og FN oppdrag i Tsjad har soldatutrustningen stadig utviklet seg, og inkluderer en rekke uniformseffekter, beskyttelses-og kommunikasjonsutstyr som er tilpasset tjeneste i varmt og tørt klima. Tilleggsutstyret som utleveres før tjeneste i ørkenliknende områder omtales som ørkenssats.

Tyngre våpen[rediger | rediger kilde]

De vanligste lags- og støttevåpnene inkluderer MG3 og M2 Browning maskingevær, panservernvåpen av ulike typer som TOW, Eryx og Carl Gustav RFK, skarpskyttervåpen av typen 12,7 mm MØR, Heckler & Koch HK417 og NM149.

Pansrede avdelinger er i hovedsak oppsatt på pansrede beltekjøretøy av M-113-familien. Det finnes en rekke spesialutgaver basert på denne vogntypen. Kampavdelingene benytter tyskproduserte stridsvogner av typen Leopard 2A4 og svenskproduserte stormpanservogner av typen CV9030N. Både Leopard 2A4 og CV9030-N er godt pansret, har stor mobilitet også i vanskelig terreng sommer som vinter og er utstyrt med moderne ildledningssystemer som gjør dem i stand til å levere presisjonsild på lange hold uavhengig av vær- og lysforhold.

Artilleristøtte besørges av M109 selvdrevet 155 mm felthaubits. Luftvernet består av NASAMS. I løpet av 2018 skal kampluftvernet gjenopprettes, etter at Robot 70 ble faset ut i 2004.

Norge er part i Minekonvensjonen og bruker derfor ikke antipersonellminer.

Kjøretøy[rediger | rediger kilde]

Som administrative kjøretøyer bruker alle forsvarsgrenene varianter av Mercedes-Benz Geländewagen og Scania lastebiler samt Hägglunds Bv206, sekshjulinger og snøscootere i vanskelig terreng. En rekke forskjellige sivile kjøretøyer nyttes også i leir og ved installasjoner.

Av pansrede kjøretøyer er de viktigste stridsvognen Leopard 2A4NO og stormpanservognen CV9030N. Lettere pansrede kjøretøyer inkluderer M113, Sisu XA-serien og Iveco LMV.

Luftfartøy[rediger | rediger kilde]

Norsk F-16 i Roma i 2004

Luftforsvaret er satt opp med General Dynamics F-16 Fighting Falcon jagerfly, Lockheed Martin C-130 Hercules transportfly og Lockheed P-3 Orion maritime patruljefly. Av helikoptre finnes Bell 412 lette transporthelikoptre samt Westland Sea King redningshelikoptre. Et lite antall Saab Safari skolefly og Dassault DA-20 Jet Falcon brukes også. Forsvaret skal erstatte General Dynamics F-16 Fighting Falcon med det nye kampflyet Lockheed Martin F-35 Lightning II. I november 2017 kommer de tre første flyene til Norge, og fram mot 2025 skal Norge anskaffe inntil 52 nye F-35.[22]

Sjøfartøy[rediger | rediger kilde]

Sjøforsvaret er satt opp med fregatter i Fridtjof Nansen-klassen samt seks fartøyer av Skjold-klassen.

Ubåtvåpenet er satt opp med ubåter av Ula-klassen.

Minevåpenet er satt opp med Oksøy-klassen og Alta-klassen for henholdsvis minejakt og minesveip.

Marinens jegervåpen er satt opp med Stridsbåt 90N samt en rekke mindre RIB og gummibåter.

I tillegg finnes en del støttefartøy, slepefartøy samt mindre fartøyer.

Kystvaktens fartøyer inngår også i Sjøforsvarets organisasjon, men er skilt fra Marinen som er omtalt over.

Innenrikspolitisk rolle[rediger | rediger kilde]

Verneplikt[rediger | rediger kilde]

Norge har allmenn verneplikt som innebærer at kvinner og menn har de samme plikter og retter innen verneplikten. I Norge er verneplikten fastslått i Norges grunnlovs § 109, og det finnes mer detaljerte regler om verneplikten i vernepliktsloven 1953. Forsvarets organ for organisering av vernepliktsforvaltningen heter Vernepliktsverket, og deres arbeidsoppgaver inkluderer sesjon, fordeling, og innkalling til førstegangstjeneste og repetisjonstjeneste, rulleføring, mobilisering – kort sagt alt som har med verneplikt å gjøre.

I Norge inntrer alminnelig verneplikt det år man fyller 19 år, og varer ut det år man fyller 44 år. I krig eller når krig truer, kan det settes opp en krigsforsterkning som omfatter tjenestedyktige personer opp til 55 år.

I tillegg til militært tjenestepliktige, utskrives årlig omkring 1000 personer til pliktig tjeneste i Sivilforsvaret. Disse består hovedsakelig av menn som er fritatt for militær tjenesteplikt eller sivilt vernepliktige. I denne gruppen utskrevne inngår også en andel kvinner mellom 18 og 40 år.

Fra 1985 ble det innført frivillig førstegangstjeneste for kvinner, tidligere var det kun for menn. Spørsmålet om også kvinner skal ha verneplikt har lenge vært oppe til diskusjon. Forsvarssjefens militærfaglige utredning fra 2003 foreslo tvungen sesjonsplikt også for kvinner, men at avtjening av førstegangstjenesten fortsatt skulle være frivillig. Kvinner kan dog bli innkalt til avtjening av plikttjeneste i Sivilforsvaret [1]. Fra 2007 blir kvinner invitert til frivillig sesjon. I Jens Stoltenbergs andre regjering sitt «Forslag til endringer i vernepliktsloven» fra oktober 2008, ble det foreslått sesjonsplikt for kvinner. Dette ble innført fra 1. januar 2015.[23]

Utdanning i Forsvaret[rediger | rediger kilde]

I løpet av førstegangstjenesten får alle innkalte en grunnleggende militær utdannelse. Vernepliktige kan i tillegg få utdannelse som utskrevet befal i løpet av førstegangstjenesten. Dette innebærer seks måneder utdanning og seks måneders praksis. Etter denne tjenesten kan de som gjennomfører søke stillinger som avdelingsbefal, og hvis de oppfyller visse andre krav kan de gå videre på Krigsskolen.

Ulike faggrupper har også mulighet for å benytte seg av Forsvarets lærlingeordning. Høyere utdannelse på bachelornivå tilbys på Forsvarets ingeniørhøgskole og Forsvarets etterretningshøgskole.

Alle våpengrenene tilbyr befalsskole. Som regel innebærer dette ett års utdanning og ett års plikttjeneste.

Krigsskolene tilbyr høyere militær utdanning. Det finnes både tre- og fireårige løp, det korteste er for de som har befalsutdanning fra før. Bestått eksamen resulterer i en bachelorgrad i militært lederskap eller videre militære studier.

Flymannskap har grunnleggende befalsutdanning ved Luftforsvarets befalsskole, og grunnleggende flyverutdanning ved Luftforsvarets flygeskole. Etter dette går elevene gjennom et løp med utdannelse delvis ved Luftkrigsskolen og delvis flygerutdanning i USA.[24]

Forsvaret og likestilling[rediger | rediger kilde]

Det er full yrkesmessig likestilling mellom menn og kvinner i Forsvaret.

Norge er ett av få land i den vestlige verden som tillater kvinner i all slags stridende tjeneste.

Kvinner i Forsvaret har samme tjeneste- og avansementsvilkår som menn. Det innebærer at de kan gjennomføre førstegangstjeneste, befalsskole samt krigsskole på lik linje med mennene.

Ingen kvinner hadde per 30. april 2010 greid opptakskriteriene til spesialstyrkene. Siden er dette endret og flere kvinner har fullført jegertropputdannelse i Forsvarets spesialkommando.[25]

Kvinner er pålagt allmenn verneplikt. Tidligere måtte kvinner som ønsket å gjennomføre førstegangstjeneste eller befalsskole underskrive på en villighetserklæring. Etter at villighetserklæringen var underskrevet var kvinnene pålagt de samme rettighetene og plikter som mannlige vernepliktige. Det betyr dessuten at de måtte møte til eventuell repetisjonsøvelse samt mobilisering i krig. Villighetserklæringen skulle ikke bli underskrevet før innrykk fant sted. Den ble underskrevet senest tre måneder etter innrykk.

Kritikk[rediger | rediger kilde]

Det kommer fra flere hold stadig kritikk mot forsvaret om at det er altfor lite samt at antall nedleggelser og omstrukturering har vært svært ødeleggende på forsvarsevnen. Spesielt gjelder dette hæren. Samtidig som det tradisjonelle fiendebildet fra Russland er sterkt endret de siste 20 årene vil det likevel være behov for et forsvar med en viss tyngde når det gjelder kvantitet både i personell og fartøyer. Dette kan sees i sammenheng med Norges geostrategiske posisjon og Russlands militære opprustning de siste årene.[26]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Verneplikt» (norsk). The Norwegian Armed Forces. Besøkt 19. februar 2017. 
  2. ^ «Lov om verneplikt [vernepliktsloven]» (norsk). Lovdata.no. Besøkt 19. februar 2017. 
  3. ^ https://forsvaret.no/aarsrapport/statistikk/personell
  4. ^ https://forsvaret.no/hv/org/distr
  5. ^ a b c d e f g h i j k l m n «Forsvarets årsrapport 2015» (PDF). Forsvaret. Besøkt 7. januar 2017. 
  6. ^ a b «Military expenditure (% of GDP)». World Bank. Besøkt 17. juli 2017. 
  7. ^ https://www.cia.gov/library/publications/the-world-factbook/geos/no.html
  8. ^ «Kongens konstitusjonelle rolle». Det norske Kongehus. Besøkt 8. januar 2016. 
  9. ^ a b «Forsvarets organisasjon». forsvaret.no. Besøkt 7. januar 2017. 
  10. ^ Mathisen, Jørgen (7. oktober 2015). «Forsvaret vil bli styrket, ikke svekket». Avisa Nordland. Besøkt 8. januar 2016. 
  11. ^ «Ny sjef i Etterretningstjenesten». Forsvaret. 5. januar 2016. Besøkt 8. januar 2016. 
  12. ^ «Hærsjef i ekspressfart». forsvaret.no. Besøkt 11. oktober 2015. 
  13. ^ Regjeringen.no/Forsvarsdepartementet
  14. ^ Forsvaret: Fra leidang til totalforsvar Arkivert 8 mai 2004 hos Wayback Machine.
  15. ^ a b Bogen, Olav; Håkenstad, Magnus (2015). Balansegang, Forsvarets Omstilling Etter Den Kalde Krigen. Oslo: Dreyer Forlag. s. 141–142. 
  16. ^ a b c Børresen, Jacob; Gullow, Gjeseth; Tamnes, Rolf (2004). Allianseforsvar i endring, bind 5, Norsk Forsvarshistorie,. Bergen: Eide Forlag. s. 204–206. 
  17. ^ Pressemelding 24.04.2015
  18. ^ Innst. 336 S (2014–2015)
  19. ^ Prop. 111 LS (2014–2015)
  20. ^ Militærordningen, Prop. 111 LS (2014–2015) punkt 5.3
  21. ^ Klarsignal for ny militær ordning
  22. ^ Forsvaret. «F-35». Besøkt 5. september 2017. 
  23. ^ «Jenter og verneplikt». forsvaret.no. Besøkt 7. januar 2016. 
  24. ^ Forsvarets mediesenter: Utdanning i Forsvaret Arkivert 20 mai 2009 hos Wayback Machine.
  25. ^ 1400 fikk tilbudet - ti kvinner kom seg gjennom Forsvarets ekstremutdanning, besøkt 24. oktober 2016
  26. ^ http://www.smp.no/article/20081202/MENINGER04/336115697[død lenke]

Siteringsfeil: <ref>-taggen med navnet «forvbase» definert i <references> brukes ikke i teksten.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]