Parlamentarisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Parlamentarisme er en politisk styreform der en regjering (utøvende makt) utgår fra eller har støtte i et flertall i et parlament (lovgivende makt). På denne måten er utøvende makt forankret i parlamentet, noe som bryter med Montesquieus maktfordelingsprinsipp. Norsk parlamentarisme etter 1884 samsvarer med folkesuverenitetsprinsippet, noe styreformen i unionstiden med Sverige (1814–1905) ikke blir regnet som i dag. Grunnen til det var at folkets makt via Stortinget ble avbalansert med en kongemakt uten demokratisk[trenger referanse] legitimitet.

Man skjelner mellom positiv og negativ parlamentarisme. Innen positiv parlamentarisme må regjeringen ha et eksplisitt tillitsvotum fra parlamentet for å bli innsatt. Dette er også kjent under begrepet investitur. Eksempler på dette finner man i land som Tyskland, Irland, Sverige, Finland, Ungarn og Spania.

Det finnes flere varianter av positiv parlamentarisme. Tyskland har den strengeste ordningen ved at et absolutt flertall må stemme for statsministerkandidaten for at vedkommende skal kunne danne regjering.

I Sverige blir talmannens (riksdagspresidentens) statsministerkandidat automatisk godkjent om et flertall ikke stemmer imot. I realiteten er det svenske investitur et så «svakt» at landet ikke kan sies å ha en form for positiv parlamentarisme.

Negativ parlamentarisme er kjennetegnet ved at en regjering kan dannes uten at det trenger å foreligge noe tillitsvotum fra parlamentets side. Det vesentlige her er at en regjering kan sitte trygt inntil det øyeblikk det måtte få et mistillitsvotum mot seg. I Norge anvendes den negative parlamentarisme.

Westminster-modellen er en utbredt form for parlamentarisme.

Parlamentarisme i Norge[rediger | rediger kilde]

Storting/regjering[rediger | rediger kilde]

I Norge ble parlamentarismen gradvis «innført av Venstre» fra 1884. Sin endelige anerkjennelse som landets «rette» styringsprinsipp, fikk det ikke før ved Unionsoppløsningen i 1905. I tiden etter 1905, fram til endringen av grunnloven i 2007 fungerte parlamentarismen som konstitusjonell sedvanerett i Norge. Parlamentarismen ble derfor ikke formelt innført i Norge før 2007. Fortsatt arbeides det med en overgang fra negativ- til positiv parlamentarisme og et grunnlovsendringsforslag om dette ble lagt fram i 2008 av representanter fra Sosialistisk Venstreparti, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet.

Veien mot parlamentarisme i Norge var en skrittvis prosess som foregikk mellom 1870 og 1932. Parlamentarismen ble en reell del av styresettet allerede i 1884, men mange vil si at parlamentarismen som entydig og sikker norm ble «innført» senere. I Tidsskrift for Rettsvidenskap 1918 s 258 flg argumenterer Frede Castberg for at parlamentarismen er blitt norsk konstitusjonell sedvanerett, hvor han på s 291 konkluderer: "Der er derfor fuld Grund til at betragte den Regel som gjør det til en Pligt for Regjeringen at trække sig tilbake, naar den møtes med Stortingets klart uttalte Mistillid, som tilhørende gjældende norsk Forfatningsret." Norsk parlamentarisme er nettopp kjennetegnet ved at innføringen ikke fulgte en fasttømret plan, og at den var preget av situasjonsbestemt pragmatisme.

Parlamentarisme bygger på tre prinsipper:

  1. Regjeringsmakten utgår fra Stortinget.
  2. Det finnes ikke noe politikkområde som ikke ligger under Stortingets kontroll.
  3. Regjeringen står ansvarlig overfor Stortinget, og kan fjernes til enhver tid. Regjeringen har rettsplikt til å søke avskjed hvis den får et mistillitsvotum mot seg, som det står i Grunnloven §15. En bør merke seg at denne siden av norsk parlamentarisme ikke ble grunnlovsfestet før den 20. februar 2007 (og kunngjort av Kongen i statsråd 30. mars samme år).

Parlamentarismens viktigste maktmiddel ligger i mistillitsvotumet.

Med regjeringen Hornsruds avgang i 1928 ble dét demonstrert i praksis som alle forventet, nemlig at mistillitsvotum leder til regjeringsskifte. I alle fall etter 1905 er det ingen regjeringssjef som ville drømme om å forsøke å ignorere et klart mistillitsvotum i Stortinget. Med ansvarlighetsloven av 1932 fikk parlamentarismen en rettslig forankring i formell lov.

To regjeringer har gått av som følge av mistillitsvotum: Regjeringen Hornsrud i 1928 og regjeringen Gerhardsen i 1963 (Kings Bay-saken). Likedan er det bare to eksempler på at regjeringer, i samråd med kongen, ikke har tatt mistillitsvotum til følge. Det skjedde på 1890-tallet, i helt spesielle situasjoner.

Kommunal og fylkeskommunal parlamentarisme[rediger | rediger kilde]

se også byparlamentarisme

Oslo innførte kommunal parlamentarisme allerede i 1986 med et unntak i kommuneloven. Andre kommuner fikk ikke lov til dette før den nye kommuneloven ble innført i 1992 som gav kommunene større mulighet til å bestemme styreform selv, dette innebar at også andre kommuner (og fylker) kunne innføre parlamentarisme. Nordland (1999) var den første fylkeskommunen som da innførte parlamentarisme. Siden har Bergen (2000) innført byråd og en rekke fylker har innført fylkesråd. Byrådet og fylkesrådet fungerer på samme måte som en regjering og utgår av bystyrets eller fylkeskommunestyrets flertall.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

  • Dokument nr. 19 (2003–2004) Rapport til Stortingets presidentskap fra utvalget til å utrede alternativer til riksrettsordningen – inneholder forslag om grunnlovfesting av parlamentarismen