Ekebergskråningen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Koordinater: 59°53′52,6″N 10°45′26,2″Ø

Ekebergskråningen
Ekebergskråningen med Sjømannsskolen som velkjent landemerke
Ekebergskråningen med Sjømannsskolen som velkjent landemerke
Basisdata
Navn Ekebergskråningen
([1][2])
Bydel Gamle Oslo
Kommune Oslo
Grenser til Gamlebyen, Ekebergskrenten, Bjørvika, Grønlia, Kongshavn og Bekkelaget
Navnebakgrunn Ekeberg gård

Se også Ekebergskrenten

Ekebergskråningen eller Ekebergskråninga er et naturområde på cirka 800 dekar (mål) i tilknytning til Oslo indre by. Skråningen ligger dels i bydel Gamle Oslo, dels i bydel Nordstrand og utgjør den solfylte vesthellinga av Ekeberg,[1] som skråner ned mot Oslofjorden og Bjørvika. Skråningen er for en stor del skogkledt, og ligger nær Oslo sentrum. Nedre del av skogen, dvs. omtrent det området som ligger innenfor bygrensa av 1878, kalles gjerne Byskauen. Andre benevnelser er «Byens grønne byvegg» og «Oslos riviera». Byskauen eller Byskogen, som den også kalles, er en del av Ekebergskogen

Skråningen er et viktig tur- og rekreasjonsområdet for beboerne i indre by øst og bydel Nordstrand. Her befinner seg også osloområdets eldste registrerte kulturminner. Et sammenfall av særegne topografiske, geologiske og klimatiske forhold utgjør grunnlaget for et stort biologisk mangfold, og et rikt dyreliv. Fredag 27. juni 2008 ble 387 dekar av Ekebergskråningens mer utilgjengelige og brattkupperte deler vedtatt vernet av Kongen i statsråd som Ekebergskråningen naturreservat. Mesteparten av reservatet ligger nedenfor Kongsveien, men noe befinner seg øst for banelegemet for Ekebergbanen, mellom stoppestedene Ekebergplassen og Jomfrubråten.[2]

Sitat Ett av de 37 områdene som nå er vernet er Ekebergskråningen, der man finner en av Norges aller mest verdifulle lokaliteter for sørøstlig varmekjær kratt- og bergflatevegetasjon. Hele 78 ulike arter av busker og trær lever her. Flere av artene er sjeldne og truet. Verneområdet inneholder også et spennende helleristningsfelt. I Ekebergskråningen ligger dessuten bergarter med en aldersforskjell på imponerende en milliard år i direkte kontakt med hverandre! Sitat
– Pressemelding fra Miljøverndepartementet 27. juni 2008
Mesteparten av Ekebergskråningen er skogkledt, og skogen går under navnet Byskauen eller Ekebergskogen. Skogen avgrenses av Ballsletta, Ekebergsletta og Kongsveien. Mot Ekebergsletta finnes et gravfelt fra jernalderen og andre fortidsminner. Lenger nede ligger et helleristningsfelt fra steinalderen. Bygningen på fotografiet er Ekebergrestauranten.

Historikk og kulturminner[rediger | rediger kilde]

Mange av fortidsminnene i Ekebergskråningen er såkalte oldtidsminner. De eldste skal ifølge Riksantikvaren være rundt 10 400 år gamle. Mest kjent er et helleristningsfelt fra steinalderen. Hovedstadens tidligste bosetningsplasser er funnet i tilknyting til Ekebergskråningen og Ekebergplatået. Området er ellers omtalt i sagalitteraturen og i andre Middelalderskrifter.

Forhistorisk tid[rediger | rediger kilde]

Ekeberg antas å være Oslos eldste bosetningsområde. Ekebergskråningen kan skilte med hovedstadens største antall steinalderlokaliteter, de eldste er datert til rundt 8400 før Kristus – 2000 år yngre enn de eldste steinalderlokalitetene vi kjenner til fra Norge som helhet.

Like sørøst for Sjømannsskolen, ligger hovedstadens eneste veidesristningsfelt. Da disse helleristningene ble gjort for 5-6000 år siden, stod havet rundt 50 meter høyere enn i dag.

Fra bronsealderen og den påfølgende jernalderen finnes det bevart en rekke fortidsminner på sletta og i skråningen mot fjorden: blant annet er det registrert ca. 230 skålgroper og ca. 60 gravhauger som i dag er fredet. Det er også avdekket hustufter på rundt 3000 år i tilknytning til hovedbølet på Ekeberg gård i det nordvestre hjørnet av Ekebergplatået.

Middelalderen[rediger | rediger kilde]

I middelalderen tilhørte Ekebergskråningen etter alt å dømme Middelalderbyen Oslos takmarker – et området utlagt til allmenning for byens befolkning, der bufeet kunne beite og byborgerne sanke ved og mose til husholdningen. Jamfør Oslos takmarker slik de er beskrevet i pergamenthåndskrifter fra middelalderen, med referanse til Magnus Lagabøtes bylov fra 1270-tallet. Delelinjen mellom Oslos takmarker og gårdene lenger øst ser ut til å ha strukket seg fra området ved dagens Lodalsbruer, oppover nordskrenten av Ekeberg (Ekebergskrenten) og ned vestskråninga (Ekebergskråningen) til Bunnefjorden ved «vagen»/«Threllaborghar». Ifølge middelalderhistoriker Tore Vigerust viser «vagen» til Alnaelvas utløp i Bunnefjorden, mens «Threllaborghar» lå like ved Alnautløpet.[3]

Etterreformatorisk tid[rediger | rediger kilde]

I øvre delen av skråningen ligger en svakt hellende, vestvendt slette der man har antatt at den blodige kampen der svenskene slo nordmennene/danskene i 1567 utspilte seg – som en del av den nordiske syvårskrig. Sletta går under navnet Svenskesletta på folkemunne. Om kampen virkelig stod på Svenskesletta, er man usikker på.

På 1600-tallet ser Ekebergskråningen ut til å komme innunder den gården som omtales i kildene som Munkehagen, nærmere bestemt Søndre Munkehagen. Ca. 1700 ble Christian Stockflet eier av Braattum (Braatten). Grensen mellom Munkebråten Søndre og Braatten var en grensebekk som er der dagens Ekebergrestaurant står. Ved Christian Stockflets død i 1704 arver hans enke. Senere er det barna som står som eiere. Ved Matrikkel utkast i 1723 nevnes Jomfrubraaten. Hvem jomfruen var, er antakelig Isabella Stockfleth som var eier frem til 1729. Kongshavn og Sjursøya fulgte Jomfrubråten. Sjursøya ble utskilt fra Jomfrubråten i 1741, mens Kongshavn ble utskilt i 1747, men senere lagt til igjen. Svenskestua, husmannsplass med navn etter før nevnte Svenskesletta, dukker opp i kildene fra 1881 som en plass under Jomfrubråten.

Nyere tid[rediger | rediger kilde]

I 1889 ble Jomfrubråtens marker kjøpt opp av Kristiania kommune av dødsboet til konsul Lorenz Meyer, for å sikre Ekebergskråningen som friluftsområde for befolkningen, og som en grønn profil mot byen og fjorden. Kjøpet av det 800 dekar store området ble fattet av formannskapet med 8 mot 6 stemmer, for å få et område «...hvori Byens befolkning kan søge hen for at nyde frisk luft og Adspredelse i en smuk Naur.» I begrunnelsen for kjøpet heter det også at man vil hindre at «... Skogen bliver ganske uthugget og bedækket med en uskjønn Bebyggelse.» Ekebergskråningen bærer i sin helhet gårdsnummer 152 (Jomfrubråten).

I 1917 ble Sjømannsskolen reist, Ekebergskråningens (og hele Ekebergåsens) iøynefallende landemerke. Samme år åpnet Ekebergbanen med sporveisrute fra Kristiania, gjennom Grønland, tvers gjennom det opprinnelige Oslo (dagens Gamlebyen), forbi Gamlebyen kirke og Oslo hospital, og derfra på skrå opp langs Ekebergskråningen og frem til Sæter som ligger godt innpå det langstrakte Ekeberg-/Nordstandplatået.

I årene 1927-1929 ble Ekebergrestauranten bygget. Restauranten er i dag Norges eldste eksisterende funkisbygg, og ved siden av Ingierstrand bad landets mest typiske funksjonalistiske anlegg.

I 1940-45 var Svenskesletta og området ovenfor – den såkalte Ridesletta – tysk gravlund, derav tilnavnet Tyskerkirkegården. Trappeanlegget/alteret mellom de to slettene er nokså intakt. Her ble det utøvet seremonielle handlinger i forbindelse med gravlegging av tyskere. Da tyskergravene (litt under 3000 lik) ble flyttet til Alfaset i 1952, ble slettene ovenfor og nedenfor tyskertrappene frigjort til rekreasjon. Den nedre sletta, Svenskesletta, ble tatt i bruk av hundeeiere. På denne sletta er det ikke båndtvang, og hundene kan springe fritt omkring; derav tilnavnet Hundesletta. Den øvre sletta ble tatt i bruk som rideslette, for rideskolen på Ekeberg opprettet 1964. Her avholdes jevnlig turneringer.

Arbeid for vern[rediger | rediger kilde]

Siden begynnelsen av 1990-tallet har det pågått et målrettet arbeid for å gi Ekebergs rike natur- og kulturområder et strengere vern. Sentrale aktører i dette arbeidet har vært Ekebergutvalget og i senere år Eikabergtinget. Nevnes bør også Bekkelagshøgda lokalhistoriske forening (BLF). Personer som har vært med på å løfte opp bevisstheten om Ekeberg er blant andre geologen Elen Roaldset, høyrepolitiker Reidar Rasch, lokalhistoriker Dag Jarnøy, sivilarkitekt Jens Treider, biolog Jan Wesenberg og lokalhistoriker Gunnar Pedersen.

At deler av Ekebergskråningen 27. juni 2008 ble vernet til naturreservat – strengeste kategori for områdevern etter naturvernloven – anses som et viktig skritt for beskyttelse av Ekebergområdet.

Naturvernforbundet med flere går inn for at den delen av Ekebergskråningen som grenser til reservatet blir «hensynssone», det siktes spesielt til det foreslåtte planområdet for den såkalte Ekeberg skulptur- og kulturminnepark (255 dekar).[4][5]

Sitat Planområdet ligger svært nær Ekebergskråningen Naturreservat. At det er gjennomført et statlig vern av noe Ekebergnatur ut fra nasjonale interesser, fritar selvsagt ikke kommunen for å ivareta regionalt viktige naturområder. Flere høringsinstanser i forrige runde foreslo at planområdet burde bli hensynssone rundt naturreservatet. NOA slutter seg til dette forslaget. Spesielt skogen hvor det er foreslått skulptursti og paviljong er viktig da dette er det området som ligger aller nærmest naturreservatet og har mest utveksling med dette. I dette område bør det være ro og fred, ingen skulptursti med lys og heller ingen kjempeskulptur i overgangen mellom spetteskogen og Svenskesletta. Slike overgangsområder mellom kulturlandskap og natur er ofte svært rike biotoper.[6] Sitat
– Høringsvar fra Naturvernforbundet til Ekeberg skulptur- og kulturminnepark, 16. november 2010.

Ekebergparken og Kongshavn[rediger | rediger kilde]

I 2011 ble et forslag til reguleringsplan for Ekeberg skulptur- og kulturminnepark anbefalt av byrådet i Oslo og senere samme år vedtatt av Oslo bystyre. Forslaget er utarbeidet av Oslo kommune og C. Ludens Ringnes Stiftelse, der sistnevnte også har finansiert utarbeidelsen. I september 2013 ble parken åpnet med navnet Ekebergparken.

Kongshavn ved foten av skråningen, ser ut til å gå tapt tross pågående innsats for å øke bevisstheten om dette særpregede natur- og kulturområdet av hovedstaden. Det gamle Kongshavn, i sagalitteraturen nevnt som Eikabergstøa, ofres sannsynligvis i samband med anlegging av veier tilknyttet ny containerhavn som en del av utviklingen av Fjordbyen. I så fall vil Ekebergområdets «Enerhaugbebyggelse» som skriver seg fra slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet, bli en saga blott.

Ekebergskrenten[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Ekebergskrenten

«Ekebergskrenten» har i senere år vært brukt i bl.a. avisartikler og embetsskriv om området «Ekebergskråningen». Ekebergskrenten er imidlertid det tradisjonelle navnet på det tett utbygde brattlendet av Ekeberg som vender nord og ned mot Gamlebyen og Lodalen, og som fra gammelt av lå under Lille Ekeberg gård.

På andre siden er det i senere år blitt mer og mer vanlig at utenforstående omtaler skrenten mot Lodalen som «Ekebergskråningen» (eiendomsutviklere, journalister, politikere, kommunalt ansatte), til tross for at dette er den lokale termen for hellinga mot Bunnefjorden.

Denne artikkelen gjennomfører «Ekebergskråningen» om den vestvendte hellinga, jf. f.eks. Bekkelaget lokalhistoriske forening (BLF) og Oslo byleksikons artikkel om emnet: «Ekebergskråningen, også kalt Byskogen, Ekebergåsens vesthellinger mot fjorden». Ekebergskrenten forbeholdes Ekebergs brattkuperte ansikt mot Lodalen.[7]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Oslo byleksikon
  2. ^ Ekebergskråningen i Miljødirektoratets nettsted Naturbase
  3. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 2007-12-10. Besøkt 16. september 2007. 
  4. ^ aftenposten.no kommentar
  5. ^ aftenposten.no debatt
  6. ^ nyemeninger.no Arkivert 3. oktober 2011 hos Wayback Machine.
  7. ^ Oslo Byleksikon, «Ekebergskråningen», 2000

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Markussen, J. (redaktør). 1999. Naturfaglige registreringer i Oslo og Akershus. 1993 – 97. Verneplan for Oslofjorden. Rapport nr. 2
  • Often og Wesenberg. 2004. Botaniske undersøkelser og verdivurdering av plantelivet i nedre del av Ekebergskråningen. NINA notat.
  • Wesenberg, J., Often, A. og Stabbetorp, O. 1990. Oslos riviera. Ekebergskråninga. Norsk Botanisk Forening, Østlandsavdelingen.
  • Oslo Byleksikon, 4. utgave, 2000
  • Dag, Jarnøy: Lokalhistorie ved Ekebergskråningen, 2014
  • Dag Jarnøy: Ekeberg hovedgård, Oslo 2003

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]