Pinsebevegelsen i Norge

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Den hellige ånd, glassmaleri av Gian Lorenzo Bernini, ca. 1660

Pinsebevegelsen i Norge er en kristen bevegelse. Den utgjør ikke én organisert enhet, men består av et fellesskap av 330 selvstendige menigheter (frikirker). Norsk pinsebevegelse driver humanitært arbeid, skoler og misjon i omtrent 30 land.

Pinsebevegelsen følger en bibeltro, radikal kristen lære. Troende dåp og åndsdåp (dåp i Den Hellige Ånd) er kjennetegn på pinsebevegelsen, og dette oppfattes som den store forskjellen mellom pinsevenner og for eksempel lutheranere. Samlingene i pinsebevegelsen holdes gjerne i «enkle» lokaler med få kirkelige utsmykninger. Menigheten regnes ikke som selve huset (bygningen), men mer menneskene, det kristne samfunnet. I Norge er Evangeliesenteret det største fellestiltaket innen bevegelsen.

Den norske pinsebevegelsen har omtrent 32 000 døpte medlemmer, og i tillegg kommer ca. 10 000 barn av medlemmene. Medlemstallet har holdt seg stabilt de siste årene.

Thomas Ball Barratt brakte pinsebevegelsen til Norge i 1907. Barratt ønsket ikke å etablere en ny kristen bevegelse, men ville at de kristne samfunnene heller skulle bli fornyet. Slik gikk det ikke, og han ble grunnleggeren av pinsebevegelsen i Norge. Barratt var virksom både i Sverige, Danmark og England, og da han besøkte Danmark i 1907, ble det begynnelsen til den danske pinsebevegelsen. Barratt må tillegges å ha vært betydningsfull for etableringen av pinsebevegelsen i flere europeiske land, kanskje særlig Sverige og England.

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

I Norge viser offentlig statistikk at pinsemenighetene har omtrent 32 000 døpte medlemmer, i tillegg kommer ca. 10 000 barn av medlemmene, såkalte tilhørige (ikke-døpte).[1] Tilsammen ca. 42 000 medlemmer. DAWN-rapporten viser at norske pinsemenigheter har ca. 17 000 aktive kirkegjengere.[2]

Det er 300 pinsemenigheter i Norge. De fleste er tradisjonelle menigheter, men i de senere år har det også blitt etablert menigheter med ulike konsepter, som Jesus Church, som er en menighet der målgruppen er ungdom.

Pinsevekkelsen - pinsebevegelsen[rediger | rediger kilde]

Pinsebevegelsen er en del av pinsevekkelsen, som regnes blant verdens raskest voksende religiøse bevegelser, med 600 millioner medlemmer.[3] Det eksakte antall er vanskelig å estimere, kanskje bare mellom 200-400 millioner. Forskere er uenige om hvordan en teller medlemmer. [4].

Begrepet pinsevekkelse dekker det bredere fellesskapet. Pinsevekkelsen i verden er stor og består av mange ganske ulike frikirkelige menigheter, organisasjoner og samfunn, blant annet den karismatiske bevegelsen, Jesusbevegelsen, baptistene, Trosbevegelsen, Oasebevegelsen og flere andre. Begrepet pinsebevegelse benyttes om det fellesskapet som finnes av pinsemenigheter som har sine historiske røtter helt tilbake til begynnelsen av pinsevekkelsen. Deres tilhengere kalles pinsevenner.

De Frie Evangeliske Forsamlinger, eller De frie venner som de også kalles, regnes av mange som en del av pinsebevegelsen. Historisk har det vært noen små forskjeller i synet på dåpen i Den Hellige Ånd (åndsdåpen). Det fins flere andre pinseretninger som i lære og praksis ligner på pinsebevegelsen, men som har en litt annen bakgrunn og en noe annen lære. Til disse hører Trosbevegelsen og Maran Ata.

Thomas Ball Barratt, 16 år gammel.

Historie[rediger | rediger kilde]

Pinsebevegelsen har røtter tilbake til hellighetsbevegelsen, som gjorde seg bemerket i Amerika1800-tallet. Men det var i 1906 at pinsekraften og dåpen i Den Hellige Ånd virkelig fikk et verdensvidt gjennombrudd ved vekkelsen i Azusa street, Los Angeles. Pinsevekkelsen på begynnelsen av 1900-tallet berørte mange etablerte kirkesamfunn. Det viktige var fokuset på Jesus Kristus, Bibelens sentrale lære og Den Hellige Ånd. Det personlige livet som kristen var også sentralt og fikk sitt utrykk i en øket vitne- og bønnetrang, og bruk av de åndelige gavene.

Betegnelsen pinsemenighet ble brukt første gang på begynnelsen av 1900-tallet av forskjellige forsamlinger som var opptatt av vekkelse.

Åndsdåpen, som den ble kalt, og pinsevekkelsen kom til Norge med metodistpresten Thomas Ball Barratts hjemkomst fra USA i desember 1906. Han hadde egentlig vært på en pengeinnsamlingsreise, for reising av en bygning i Kristiania. Barratt hadde lenge lengtet etter hjertets renselse og åndsdåpen, og da han var i USA leste han tilfeldig i bladet The Apostolic Faith om dette. Fra New York, hvor han oppholdt seg, tok han kontakt med de åndsdøpte i Los Angeles, og denne kontakten forandret hans liv totalt. Noe senere fikk han selv oppleve «å bli fylt av ånden» og få tungetalen.

Da åndsdåpen kom til Norge[rediger | rediger kilde]

Da Barratt kom til Kristiania i desember 1906, ble det begynnelsen på flere vekkelsesmøter med tungetale. Da Barratt besteg podiet i Turnhallen i Kristiania 23. desember 1906 og skulle fortelle om sin åndsdåp, ble han stående og gråte. Dette var det første møtet etter hjemkomsten, og selv om han ikke fikk frem ord med munnen, hadde det stor betydning; ånden var tilstede. Den 2. juledag kom flere til å oppleve lignende ting. Innen nyttår 1907 var 10 personer åndsdøpt. Dette regnes som begynnelsen på pinsebevegelsen i Norge.

Møtene vakte stor nysgjerrighet, og mange oppsøkte de ofte lange møtene. Folk ble frelst eller fikk et fornyet kristenliv. Men det var mange kristne som var skeptiske til Barratts åndsdåp, og den nye vekkelsen møtte sterk motstand og kritikk.[5] Den ble harselert med, blant annet med vitsetegninger i avisene[6], der de åndsdøpte ble gjort til latter som religiøse fanatikere. Dette bidro til vekkelsens spredning, og den spredte seg som en løpeild.

Til å begynne med var det ikke noe fastlagt opplegg (program) i møtene. Hovedinnholdet skal ha vært sang, bønn og budskap i Ånden med tungetale eller profetisk tale. Det var til å begynne med ikke noen «forkynnelse» i ordnede former. Pinsebevegelsen i sin begynnelse var mer subjektiv og impulsiv enn, og en stor kontrast til, den mer fastlagte møteformen hos lutheranerne.[7] Etterhvert ble tale og forkynnelse sentralt i samlingene.

Vekkelse og stagnasjon[rediger | rediger kilde]

Tross latterliggjøring og motstand vokste pinsebevegelsen raskt. Særlig på Sør- og Østlandet, og spesielt i Telemark, ble det dannet nye menigheter. Menighetsplanting eller etablering av virksomhet på nye steder har alltid stått sentralt i bevegelsen. Når nye menigheter etableres dannes såkalte utposter. Disse er ikke selvstendige menigheter eller kirkesamfunn, men underlagt modermenigheten.

Allerede fra nyttår 1907 spredde vekkelsen i Kristiania seg med stor fart utover i landet. Flere steder begynte man med regelmessige samlinger. Barratt ønsket ikke å etablere en ny kristen bevegelse, men ville at de kristne samfunnene heller skulle bli fornyet. Slik gikk det ikke, og han ble grunnleggeren av pinsebevegelsen i Norge.

Utover på 1930-tallet var Norge preget av vekkelser flere steder. Dette påvirket en rekke menigheter og kirkesamfunn og var en vekstperiode for hele kristenheten i Norge.

Fra 1945, etter krigen, stagnerte veksten. Denne perioden var preget av en dypere og mer personlig innvielse i bønn og faste.

I 1937, tretti år etter etableringen, var det 16 783 pinsevenner i Norge. Ved 50-årsminnet i 1957 var det 249 pinsemenigheter med 26 474 pinsevenner i Norge. I 2007 er tallet omtrent 42 000, dersom også barn tas med.

Dissenterloven[rediger | rediger kilde]

Dissenterloven satte begrensninger for dem som ikke var medlemmer i statskirken. Dissenterne hadde ikke fulle borgerrettigheter og ble samtidig pålagt en del spesielle plikter. En dissenter var utestengt fra flere yrker og hadde blant annet forbud mot å undervise i skolen, være sykepleier, embetsmann, dommer eller statsråd. Dette førte til en slags «ghetto-tilværelse» for medlemmer i frikirkene. Denne behandlingen gjorde at de følte seg tilsidesatt av samfunnet.[8]

Etterhvert ble loven endret noe, og skillet mellom dissentere og de øvrige norske borgere ble mindre. I 1969 ble dissenterloven avskaffet, og dissenterbegrepet forsvant fra norsk lovgivning. Samtidig ble den norske grunnlov endret slik at det ble full religionsfrihet i Norge.[9]

Menigheter[rediger | rediger kilde]

Filadelfia i St. Olavs gate, Oslo

Den 18. mai 1908 ble den norske pinsebevegelsens første menighet grunnlagt i Skien. Den ble kalt Tabernaklet. Bakgrunnen for menighetens grunnleggelse var pastor C.M. Seehuus' brudd med baptistmenigheten i Skien, en menighet som han selv hadde ledet.

Fra 1910 sluttet flere allerede etablerte menigheter seg til bevegelsen, blant annet Berøa Oslo, Betel Nærsnes, Filadelfia Skiptvet og Betania Kongsberg.

Så sent som i 1916, nesten ti år etter etableringen i Norge, ble den første pinsemenigheten i Kristiania grunnlagt. Den hadde 200 medlemmer, og «menigheten» hadde holdt møter i ulike leide lokaler helt fra 1910. I dag heter den Filadelfia Oslo. Det «nye» Filadelfia ble innviet i 1938, etter en omfattende ombygning. Filadelfia Oslo er den norske pinsebevegelsens største menighet.[trenger referanse]

Utover på 1920-tallet ble mange nye menigheter dannet flere steder i Norge. Grunnen var nok en sterk opplevelse av Guds inngripen i livet og at de åndelige gaver og tjenester, slik de er beskrevet av de kristne urmenighetene [10], nå var kommet i funksjon igjen.

Misjon[rediger | rediger kilde]

Norsk pinsebevegelse driver misjonsarbeid i mer enn 30 land på fire kontinenter. Misjonstanken har alltid stått sentralt hos den norske pinsebevegelsen, som har 300 aktive misjonærer hvorav ca. 140 for tiden er i utlandet.[11] De er også involvert i flere prosjekter, humanitær bistand og nødhjelp. Dette er svært mange misjonærer sett i forhold til bevegelsens medlemstall. Det er sagt at «det er en misjonær for hver 100. pinsevenn». Dette kommer av at bevegelsen er organisert med mange selvstendige menigheter (kirkesamfunn). Og etter forbilde fra Bibelen, i Apostlenes gjerninger, er det den enkelte menighet som er ansvarlige utsendinger av misjonærene. Den nære kontakten mellom misjonær på feltet og menighet hjemme i Norge har derfor vært positiv for misjonsengasjementet.

I 1910 ble de første misjonærene sendt ut til Kina, Argentina og India.

I 1915 ble en misjonsorganisasjon under navnet Norges Frie Evangeliske Missionsforbund grunnlagt av T. B. Barratt. I 1920 ble navnet endret til Norges Frie Evangeliske Hedningemission. Men i 1929 gikk Barratt inn for å oppløse den, noe som skjedde i 1932. Fra da av er det de enkelte menighetene selv som har hatt ansvar for misjonærene som sendes ut. Bevegelsen har senere ikke hatt noen felles misjonsorganisasjon som har hatt et reelt ansvar for misjonsvirksomheten.

De norske pinsemenigheters ytremisjon (PYM) er et «kontor» som samordner praktiske ting for misjonærene, som oversikt over misjonsprosjektene, Norad-støtte, visumsøknader, flybilletter med mer.

I 1922 ble de første misjonærer sendt til Kongo, og etter en litt vanskelig etablering utviklet dette seg til et stort arbeid. Misjonsarbeidet i Kongo fikk sitt eget navn, CELPA, i 1995, samtidig som de nasjonale tok over arbeidet.

I 1983 var det omtrent 350 aktive misjonærer, i 30 land, og 70-80 kandidater som ventet på å få reise ut.

Pinseunderet, fremstilt av El Greco. Pinsevenner har ingen særskilt feiring av pinsen, selv om det som skjedde den første pinsen, da Ånden falt over disiplene, er sentrale bibelord i bevegelsen.

Felles satsinger[rediger | rediger kilde]

Finnmarks første private helseforetak, Betania Alta, ble etablert i 1937. Oppgaven var å lindre den sosiale nøden blant Finnmarks befolkning i mellomkrigsårene.

I 1952 ble den første misjonsbåten kjøpt: Misjonsbåten «Fredsbudet». Den seilte langs norskekysten, til mindre steder, med evangeliet. I 1980 ble den byttet ut med en større båt. I 2007 ble båten solgt; sertifiseringskravene og driftsutgiftene ble for omfattende. Den er nå ombygget og seiler under navnet MS «Vestgar».

I 1919 ble en bibelskole etablert i Møllergata i Oslo. Skolen var tenkt til 100 elever, men 400 møtte ved skolestart. Dette var norsk pinsebevegelses første skole. Senere kom det bibelskoler eller kurs flere steder i Norge. Hedmarktoppen, ved Hamar, ble første gang brukt som stevnested i 1954, mens Hedmarktoppen Folkehøyskole ble etablert i 1970, og senere kom Sandvik Folkehøyskole. Betel Trondheim startet Tomasskolen, en kristen grunnskole, i 2000.

Stiftelsen Pinsevennenes Evangeliesenter ble grunnlagt i 1983 av Lise og Ludvig Karlsen. De var tidligere rusmisbrukere og kjente nød for samfunnets utslåtte. Det første Evangeliesenteret ble åpnet i 1983 i en garasje på Roa. Evangeliesenteret er Norges største private tiltak innen rusomsorgen, og har plass til 300 rusmisbrukere på syv forskjellige sentre rundt i hele Norge. Hundrevis har fått «et nytt liv».

Andre store fellestiltak er IBRA radio, Pinsevennenes Barne- og Ungdomsutvalg og TV-Inter.

Konflikter og forsoning[rediger | rediger kilde]

På slutten av 1950-tallet brøt Åge Samuelsen ut av bevegelsen og dannet menigheten Maran Ata i Oslo. Noen år senere ble det splittelse med Aril Edvardsen og Troens Bevis i Kvinesdal.

Flere konflikter oppstod på 1980 og -90-tallet, på grunn av trosforkynnelse i pinsebevegelsen. En av de mer markante skikkelsene i denne er Åge Åleskjær, som startet en egen menighet utenfor pinsebevegelsen i 1985. På midten av 1990-tallet kom det til forsoning mellom pinsebevegelsen, trosbevegelsen, Åge Åleskjær, Troens Bevis og Aril Edvardsen. Sistnevnte utgjør en egen gren. Åge Samuelsen er nå «stueren», og hans mange sanger har stor betydning i bevegelsen.

Lære[rediger | rediger kilde]

Bibelens ord tolkes ut fra at alt det som står i den er sant, en bibeltro lære og anerkjennelse av hele Bibelen som Guds hellige og ufeilbarlige ord. Samtidig erkjennes at mennesket ikke forstår alt eller kan forklare alle sammenhenger fullt ut. Ved Den Hellige Ånds hjelp kan kristne imidlertid få en tydeligere forståelse og større innsikt i det som står skrevet. Pinsebevegelsen benytter ingen forklarelsesskrifter eller andre skrifter i tillegg til Bibelen. Pinsebevegelsen tror på Bibelens åpenbaring av Gud som en hellig treenighet, at det er tre personer i Guddommen: Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. Jesu gjenkomst, tanker om de siste ting og tusenårsriket spiller en viktig rolle.

Åndsdåpen (dåp i Den Hellige Ånd) er et urkristent fenomen, og oppstod første gang på pinsedag i Jerusalem, etter Jesu oppfart til himmelen.[12] Disiplene var samlet. Da falt Ånden over dem, og det forandret noen redde disipler til å bli frimodige apostler. De åndsdøpte kristne fikk større frimodighet og glede, og de mottok også åndelige gaver som ble en manifestasjon på at Gud var med dem.

Tungetalen regnes som et bønnespråk som trer i kraft når man ikke bare vil be med egne tanker og ord, men også med sin ånd. Å tale i tunger spiller dog ikke nødvendigvis like stor rolle hos alle.

Frelse forstås som en aktiv handling fra Guds side. Forholdet mellom Gud og menneskeslekten gikk tapt under syndefallet. Gjennom Jesu Kristi offerdød på korset og oppstandelse, gjenoppretter Gud forholdet mellom seg og menneskeslekten. Alt dette skjer ved personlig tro, som er en Guds gave.

Nattverden har en sentral plass i bevegelsens gudstjenesteliv, til minne om og forkynnelse av Kristi soningsdød. Nattverden viser til en dyp forening mellom Kristus og hans menighet.

Dåpen er en dåp med full neddykkelse i vann, kalt troende dåp. Å la seg døpe er et frivillig valg. Dåpen er en handling som gjøres på grunnlag av tro og overbevisning. Dåpen er en samvittighetspakt mellom den som lar seg døpe og Gud. For unge barn er det vanlig å ha en barnevelsignelse, som ikke regnes som en dåp.

Pinsebevegelsen har alltid hatt et samfunnsengasjement for fattige og utslåtte. Dette gjennom hjelpearbeid og innsamlinger. Den utadrettede misjonsvirksomheten har fokusert på oppbygning av skoler, helsetilbud og å ta vare på det enkelte lands språk og kultur.

Pinsebevegelsen har et konservativt syn på seksualitet og samliv.

Pinsevennene legger vekt på tanken om at jødene er Guds utvalgte folk, og er derfor israelsvennlige. Noen gir sin støtte til sionisme.

Pinsevenner har ingen særskilt feiring av pinsen, selv om det som skjedde den første pinsen, da ånden falt over disiplene, er sentrale bibelord i bevegelsen. De feirer jul og påske slik som for eksempel lutheranere.

Pinsebevegelsen klare syn på Bibelen som Guds ord har vært en av grunnene til at de stort sett har vært avvisende overfor Kirkenes Verdensråd fordi de mener denne økumeniske bevegelsen har hatt et for liberalt bibelsyn.

Pinsekirken Filadelfia i Bodø.
Pinsekirken på Heimdal

Organisasjon[rediger | rediger kilde]

Den enkelte menighet er registrert som selvstendige trossamfunn hos fylkesmannen og tar avgjørelser på egenhånd. Men det er vanligvis god kontakt mellom de forskjellige menighetene.

Organisasjonformen innen menighetene kan variere. De har ofte en enkel organisasjon med forbilde hentet fra bibelen (Apostlenes gjerninger), fra slik den første kristne menigheten ble organisert.

Mange menigheter ledes av en pastor, ofte kalt en forstander, som virker sammen med flere eldste (også kalt eldstebrødre) eller diakoner. Tradisjonelt har menighetene bare hatt menn i lederverv, men i dag er det menigheter som har kvinnelige ledere. Kvinnelige talere er ikke uvanlig.

Medlemskap[rediger | rediger kilde]

Enkeltpersoner blir medlemmer ved å melde seg inn i én bestemt menighet, fortrinnsvis den lokale menigheten på stedet der de bor. Vanligvis kreves det at de tilkjennegir sin kristne tro overfor menigheten, og som regel må de også bli døpt. En kan bare være medlem i ett trossamfunn (menighet).

Barn i menighetene som har vokst opp innen bevegelsen, men som ennå ikke er blitt døpt, blir omtalt som tilhørige, mens de som er døpt, omtales som medlemmer.

Fra U-festivalenHedmarktoppen Folkehøyskole sommeren 2007

Sang og musikk[rediger | rediger kilde]

Sang og musikk har hatt stor betydning, og fulgt bevegelsen helt fra begynnelsen. Pinsebevegelsen brøt med den konservative oppfatningen om hvilken musikkstil som sømmet seg i religiøse sammenhenger. Pinsebevegelsens medlemmer hadde gjerne lite til overs for salmeskatten og koralene, som ble forbundet med kirkens liturgi og ritualer. De la stor vekt på å ha en «åndelig frihet» i sangstilen og fremføringen. Sang og musikkstilen var «folkelig, ny og frisk». Nettopp det var nok årsak til at pinsebevegelsen hadde stor fremgang. Bevegelsen fikk også endel kritikk for manglende kvalitet i sangtekster og melodier.

Solosang, duettsang og mindre sang og musikkgrupper har preget bevegelsen. Men musikkstil og framføring har endret seg mye fra 1907.

I likhet med hos metodistene og Frelsesarmeen er det ikke uvanlig med brassband i de større menighetene. De siste brassbandene som fortsatt eksisterer (2006) er Filadelfia Hornorkester, i Filadelfia Drammen. Det ble stiftet i 1956. Betel Brass, Betel i Trondheim, stiftet i 1958, www.betelbrass.net.

T.B. Barratt var både sanger, komponist, musiker og sangforfatter. Mange av hans sanger finnes i sangbøkene Maran ata og Evangelietoner. Helt fra 18-årsalderen oversatte og skrev Barratt sanger og salmer. I 1887 gav han ut den første sangboken Evangeliske Sanger som inneholdt 96 av Barratts egne sanger. Barratt utga sangboken Maran ata i 1911, med 587 sanger. En stor del av sangene var forfattet av Barratt, enten nyskrevet eller oversatt fra engelsk. Sangboken Evangelietoner utkom for første gang i 1979.

Plateselskapet Klango ble tidlig etablert, og ga ut en rekke grammofonplater. Blant de mest kjente artistene var blant annet, Kjell og Odd, Milly og Oddny og Karsten Ekorness. Senere utga Filadelfiaforlaget sang og musikk på plater og kassetter. Navnet ble senere skiftet til REX forlag AS, som nå er fusjonert med Hermon Forlag.

Særlig på 1950-, 1960- og 1970-tallet var strengemusikk både vanlig og populært. Dette var mindre sanggrupper med strengeinstrumenter. Sangkor, blandet kor eller mannskor fantes i snart hver menighet. Blant de mest kjente var nok Filadelfiakoret i Oslo og Salem Mannskor som var på høyde med det beste i Norge. Sangstilen var regnet for å være frisk og livlig. Tekstene var nesten utelukket evangeliske, og handlet om den kristne frelsen, livsvandringen og Himmelen.

1980- og 1990-tallet var det en periode med mange ungdomskor. Flere kor utga kassett- eller plateinnspillinger. Betel Strengemusikk i Trondheim ga ut tre kassetter på 1980-tallet som ble svært populære, med typiske sanger i frisk strengemusikkstil.

Fra midten av 1990-tallet blir mye av tekstene preget av mer personlig lovsang og tilbedelse. Danse- og dramagrupper med multimedia blir vanlig i ungdomsmiljøene.

Fellestiltak[rediger | rediger kilde]

Sigmund T. Kristoffersen ble valgt til leder av Pinsebevegelsens Lederråd i 2011.

De norske menighetene har mange fellestiltak både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Det kan være misjonsarbeid, omsorgsarbeid, radio og tv-arbeid, barnearbeid og tidsskrifter. Predikanter møtes til drøftelser og samarbeid. Årlig møtes sentrale personer til den såkalte predikantkonferansen for rådslagning og inspirasjon.

Stiftelsen Pinsevennenes Evangeliesenter ble grunnlagt i 1983 for å hjelpe rusmisbrukere. Mange hundre mennesker har fått et nytt liv. Evangeliesenterets motto er Ennå er det håp.

De norske pinsemenigheters ytremisjon (PYM) er et «kontor» som samordner praktiske ting for misjonærene. Norsk pinsebevegelse driver misjonsarbeid i mer enn 30 land på fire kontinenter.

Pinsevennenes Barne- og Ungdomsutvalg (PBU) koordinerer barne- og ungdomsarbeidet i pinsebevegelsen, utgir undervisningsmateriell og arrangerer kurs og konferanser for ledere i barne- og ungdomsarbeidet.

Pinsebevegelsens Lederråd er et koordinerende og samordnende organ. Lederrådets viktigste oppgave er planlegging, gjennomføring og oppfølging av Pinsevennennes Predikantkonferanse. Men også behandling av henvendelser til pinsebevegelsen i Norge fra offentlige myndigheter, tverrkristne organisasjoner og andre. Lederrådet skal styrke fellesskapet mellom menighetene i bevegelsen og ta initiativ som synliggjør bevegelsen i Norge. Sigmund Terje Kristoffersen er lederrådets leder, valgt i 2011.

Andre fellestiltak er

Radio og TV[rediger | rediger kilde]

IBRA radio ble etablert i 1955. Navnet endres senere til IBRA media fordi det også satses på tv-sendinger og internett. IBRA media er blant de største TV- og radiostasjoner i verden og eies av pinsemenighetene i Norden. Formålet er å forkynne Evangeliet til unådde folkegrupper. IBRA sender radio og TV til 110 land, på 82 forskjellige språk. Det er beregnet at 100 millioner TV- og radio seere kan følge sendingene. Hver dag mottar IBRA flere tusen lytter- og seer-responser på sine programmer. Hvert år tilkjennegir mer enn 250 000 mennesker at de har tatt imot frelsen, som et direkte resultat av lytting på programmene. IBRA er nøytral politisk sett og retter ikke kritikk mot andre religioner eller trossamfunn.[13]

Mange norske pinsemenigheter produserer radioprogram og mange sender lokalradio i sitt lokalmiljø. Fra 1983 etablerte flere menigheter nærradioer. Flere av pinsebevegelsens nærradioer hører til de eldste i Norge og ble startet like etter at myndighetene oppløste kringkastings monopolet i 1981.

Noen større menigheter driver med TV-produksjon. I 1990 startet Filadelfia Oslo med nær-TV i Oslo, under navnet Filadelfia TV. I dag er dette selskapet videreført til TV Inter AS, som sater på å produsere gode kristne fjernsynsprogram. Egil Svartdahls program Søndagsåpent, fikk den første store kontrakten med TV2 i 1993.

Tidsskrift[rediger | rediger kilde]

Barratt startet bladet Byposten allerede i 1904, mens han var prest i metodistkirken. Bladet skiftet navn i 1910 til Korsets Seier. Format og sidetall har endret seg, i de senere år har bladet hatt preg av å være en «avis» og utkommer en gang hver uke. Korsets Seier har helt fra begynnelsen vært bevegelsens hoveorgan.

Andre tidsskrift eller publikasjoner er Lederskap, LivsGlede og Evangeliet til alle, pinsevennenenes misjonsblad. Lys i Øst omhandler misjonsarbeidet i Eurasia. Sjibbolet om norske pinsevenners arbeid i Israel. Nytt Håp omhandler misjonsarbeidet i Mosambik, og Gode Nyheter omhandler Barnehjelpen

Skoler[rediger | rediger kilde]

Pinsebevegelsen i Norge har flere skoler.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Fotnoter

  1. ^ Johansen, Oddvar. 2007. Sterk vekst for pinsevekkelsen i 2006. Korsets Seier. 5. januar 2007 side 2-3. (tall fra år 2006)
  2. ^ tall fra DAWN-rapporten 1995
  3. ^ Johansen, Oddvar. 2007. Sterk vekst for pinsevekkelsen i 2006. Korsets Seier. 5. januar 2007 side 2-3. Tall fra år 2006.
  4. ^ Søderlind, Didrik. (2007). I karismatikkens kraftsentrum. (www.forskning.no) Publisert: 29. august 2007
  5. ^ Erindringer av T.B. Barratt s. 191 E-bok
  6. ^ Vitsetegninger av T. B. Barratt og kristne fra avisen Vikingen - www.kristenbloggen.net (besøkt 14. juli 2012)
  7. ^ Ski, Martin. i Frem til urkristendommen.
  8. ^ Ski, Martin. 1979. T. B. Barratt. Døpt i Ånd og ild. side 63-65.
  9. ^ Grunnlovens paragraf 2. Setningen «fri religionsutøvelse for alle» ble endret til «full religionsfrihet»
  10. ^ Den kristne menigheten, slik den omtales i Det nye testamentet.
  11. ^ Tall fra 2006.
  12. ^ BibelenApostlenes Gjerninger 2. kapittel.
  13. ^ Korsets Seier, Dette er IBRA, 25. august 2006, side 12.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]