Svartedauden

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Utbredelsen av Svartedauden i Europa, Midtøsten og Nord-Afrika (1346–1353).
«Pesta i trappa», tegning av Theodor Kittelsen 1894-95, utgitt i boka og billedserien «Svartedauen» 1900

Svartedauden, den sorte død eller den store mannedauden var en antatt byllepest som rammet Europa i perioden 1346–1353. Det er en av de verste pandemiene i historien. Pesten skal ha hatt sin opprinnelse i Asia. Norge ble rammet av svartedauden 1348–1350.

Svartedauden antas å ha fått navnet sitt etter fargen på kroppen til mange av de pestdøde, men er også kalt for «den store manndauden» i Norge. Det er vanskelig å sette tall på antall døde grunnet manglende datagrunnlag, men anslagsvis 75–200 millioner mennesker døde i Europa av pesten,[1] som nådde en topp i Europa i tidsrommet 1347-1351.[2][3] En annen måte presentere pestens dødstall er at ved år 1400 hadde Europas befolkning sunket med 50 prosent. Folketallet fortsatte å synke, i 1430 var det opptil 70 prosent lavere enn i 1290.[4] Norge ble antagelig rammet langt hardere enn nabolandene Sverige og Danmark ved at folketallet falt under en kritisk grense som var forutsetningen for et effektivt riksstyre etter tidens orden.[5] Det er ingen statistikk fra svartedauens første angrep, men det antas at rundt 2/3 av befolkningen døde og at Oslos befolkning ble redusert med 80 prosent mellom 1350 og 1400.[6]

Pestens opphav og tidlige spredning[rediger | rediger kilde]

Pest er en sykdom hos gnagere som kan overleve i natur der det er så mange gnagere at de ikke blir utryddet av en slik sykdom. Et slikt område kalles et pestreservoar. Den hadde sin opprinnelse i bakterien Yersinia pestis spredt av lopper. Yersinia pestis kan ha vært enzootisk (alminnelig forekommende) i loppepopulasjoner opprinnelig båret av gnagere, slik som murmeldyr.

Det er tidligere blitt foreslått at det begynte enten i Kina, Sentral-Asia, Vest-Asia, Nord-India eller Uganda,[7] men forskningsresultater bygget på DNA-analyser av tannmateriale som ble offentliggjort i magasinet Nature[8] i 2022 kan tyde på en opprinnelse i Sentral-Asia i nærheten av innsjøen Issyk-Kul i dagens Kirgisistan.[9]

I Kina medførte de mongolske erobringer på 1200-tallet at både jordbruk og handel fikk en knekk. På begynnelsen av 1300-tallet tok handelen seg opp igjen, og det mongolske storrike medførte større trafikk av handelsvarer langs Silkeveien. I 1330-årene, og nærmere historisk daterbart til 1331 og fremover, førte en rekke naturkatastrofer og sykdomsutbrudd til hungersnød i Yuandynastiets Kina, og snart etter kunne man antagelig tale om dødbringende pest.[10] Pestens herjinger i Kina og Sentral-Asia på 1300-tallet kan ha kostet rundt 25 millioner mennesker livet allerede før Svartedauden gjorde sitt inntog i Konstantinopel i 1347).[11]

I oktober 2010 mente medisinergenetikere å kunne slå fast at alle de tre store historiske utbrudd av pesten (i tillegg til Svartedauden den tidligere justinianske pest på 500-600-tallet og den senere pesten i Kina og India på 1890-tallet) kan ha hatt sitt utspring i Kina.[12] Kina-hypotesen står sterkest, og av de to foreslåtte opprinnelsesområder står området i det som i dag er nordvestre Indre Mongolia vesentlig svakere enn de tropiske fjellområder langs dagens grense mellom Yunnan og Burma. Argumentene for dette området er svært sterke.[13]

I 1331 brøt det ut pest i Hubei-provinsen sentralt i Kina. Kilden var altså trolig en latent smitte blant smågnagere i Yunnan og Burma, 800 km lenger sør. De neste tyve årene spredte smitten seg til resten av Kina. Etter folketellinger å dømme omkom minst 20 millioner. Kamelkaravanene langs Silkeveien brakte smitten vestover.[14]

Sykdommen i Kina og omegn må etter alt å dømme dreie seg om samme dødbringende epidemi som Svartedauden, selv om den kinesiske epidemiens karakteristika i seg selv ikke er blitt beskrevet nøye i historiske kilder fra datidens Kina. Det anses for et alt for stort tidsmessig sammentreff dersom det dreide seg om at to forskjellige så store epidemier i tilgrensende områder langs samme handelsvei ikke skulle ha noe med hverandre å gjøre. Sykdommen kan ha beveget seg vestover til lands og etterhvert også til vanns med handelsreisende.[15]

Pesten kan ha oppstått i mongolkhanatet Den gylne horde i 1346 og ikke i Kina.[16] Nestorianske graver datert til 1338–9 nær innsjøen Issyk-Kul i Kirgisistan har inskripsjoner som nevner en sykdomsepidemi som noen forskere mener kan ha oppstått omtrent der og da. Derfra kan den kan blitt spredt utover både øst- og vestover.[17] I området nordvest for Det kaspiske hav finnes pestsmitten også i dag.

Tysk kobberstikk med satiriske vers og illustrasjon til Doktor Nebb fra Roma (Doctor Schnabel von Rom) 1656. På 1300-tallet begynte europeiske pestleger å iføre seg nebbmasker med duftende urter som skulle beskytte mot luftbåren smitte. Senere fikk de også heldekkende drakter med hansker.

En rapportert pest i India er etter alt å dømme et villspor. Den marokkanske reisende Ibn Battuta var i 1344 vitne til en stor epidemi i sørøstre India. Senere forskere har antatt at det han hadde observert var selve Svartedauden. Men noen holdepunkter i hans skildring for at det måtte være nettopp denne sykdommen, finnes ikke; dessuten omtales ikke noen større epidemi i dette tidsrom i indiske samtidige kilder. Det kan snarere se ut som om India ble forskånet fra pesten, og likeså Sørøst-Asia sør for Kina.[18]

Svartedauden i Europa[rediger | rediger kilde]

Pesten i Europa ble først registrert i handelshavnen Kaffa på Krim i 1347. Der skal en beleirende mongolsk hær under Jani Beg blitt herjet av pesten, og i sin tur ha katapultert smittede lik over bymurene for å spre smitten til innbyggerne. De genovesiske handelsfolkene flyktet, og førte med seg sykdommen på sine skip via Konstantinopel og så Sicilia og Italia.[19] Hvorvidt de maleriske skildringene fra beleiringen av Kaffa er historisk korrekte eller ikke, stemmer spredningsmønsteret i det store og hele med Krim som et møtepunkt mellom Orienten og Vesten.

Italia ble rammet i 1347, og pesten spredte seg videre via handelsveier til andre deler av Europa og det nordlige Afrika og Midtøsten i løpet av 1348. Videre spredte den seg til Mesopotamia, Sør-Spania, Nord-Europa (bl.a. Norge) og til sist Russland i 1351. Polen stengte grensene sine og ble spart for pesten.

Island ble delvis spart, men katastrofen er omtalt i islandske annaler: «På denne tiden kom den store drepsotten over den nordre halvdelen av verden, at aldri hadde det kommet slik siden landene ble bebodd. Først kom sotten til Babylon i Serkland, ut i Afrika. Siden fór den like til Jorsaland og Jorsalaborg og la nesten hele byen øde. Siden fór den nordover Jorsalahavet og over Romerriket nordover landet og til pavegarden. Og la nesten alt øde.»[20]

Svartedauden i Norge[rediger | rediger kilde]

Det siste kjente offer for Svartedauden i Norge var biskopen av Stavanger, Guttorm Pålsson, som døde 7. januar 1350. Lenge har en trodd at Svartedauden tok livet av opp mot halve befolkningen i Norge, men i nyere tid er det anslått at rundt en tredjedel av befolkningen døde av først Svartedauden i 1349, og i de påfølgende årene en bølge med flere epidemier som herjet Europa i rundt 10 år. Norge var et av de landene som ble minst rammet av Svartedauden i Europa.[21]

Men følgevirkningene var enorme. Pesten rev grunnen bort under den norske statsorganisasjonen, og fra 1350 ble Norges politiske historie i lang tid hovedsakelig bestemt av nabolandene. Danmark og Sverige kom seg igjen i løpet av rundt 100 år, mens Norge ikke maktet dette.[22] Jostedalen var fremdeles øde i 1500, og først i 1600 var jordbruksproduksjonen på høyde med nivået før 1350.[23] På reformasjonstiden var varebyttet fremdeles mye mindre, nasjonalformuen lavere og staten svakere enn før pesten, og landskylden fra gårdene var kun en fjerdedel av hva den hadde vært før pesten.[24] Dette betydde et enormt inntektstap for lavadelen, den standen som hadde utgjort forbindelsen mellom stat og folk. Etter pesten måtte lavadelen livnære seg som bønder istedenfor å delta i rikstjenesten. Dermed opphørte tilknytningen til kongen.[25] Andreas Holmsen skrev at «ødegårdstiden» rammet Osloherad hardere enn bygdene rundt, og at ødegårdenes tilstedeværelse strakte seg over 300 år, altså frem mot 1650. Utarmingen rammet også kongehuset. Rundt år 1370 satt dronning Margrethe på Akershus og skrev til kongen som befant seg i Danmark, at også hun merket nøden.[26] For å få drevet inn landskyld fra den utarmede norske befolkningen, måtte kongens folk bryte gammel lov og rett, noe som drev en dyp kløft mellom folk og stat.[27]

I Norge døde alle bispene på én nær. Så sent som i 1371 hadde Nidaros bare 40 prester - mot før 300. Bare to lagmenn overlevde. Riksrådet mistet en rekke av sine viktigste medlemmer, og av riksembetsmennene var kansleren den eneste overlevende. Dermed var en stor del av den skrivekyndige del av befolkningen borte.[28]

En utbredt oppfatning er at epidemien kom med et handelsskip fra England til Bergen i 1349. Men i senere tid er det kommet tydelige bevis på at Svartedauden var kommet til Oslo, allerede høsten 1348.[29] Enkelte norske historikere mener at det skal ha vært et lite utbrudd i Oslo, og også et utbrudd på Hamar allerede høsten 1348. Spredningshastigheten over land for pest i Vest- og Nord-Europa av fra ⅔ til 1½ kilometer pr dag. Basert på spredningshastigheten og tidspunktene for begravelser og messer over folk som hadde dødd av pesten, er det sannsynlig at pesten kom inn til Norge flere veier.

Smitten ble fraktet av skip som seilte først fra England, langs kysten i Nord-Europa og langs kysten øst for Kristiansand. Via testamenter kan pestens ferd gjennom landet følges i 1349.[30] I februar 1349, altså før pesten kom til Bergen, ble det opprettet et alter for St. Sebastian i Oslo domkirke, noe som bekreftes i et diplom datert Oslo 20. februar 1349.[31] St. Sebastian var helgenen for beskyttelse mot pest. Siden Europa ikke hadde blitt rammet av pest på 600 år før Svartedauden, og alter for St. Sebastian var sjeldne i Europa, kan det hevdes at det ville vært merkelig om man plutselig opprettet et alter til ære for pesthelgenen helt uten videre. Ettersom det den gang tok tid før man fikk penger, tyder det på at ting skjedde høsten 1348. Kritikere av denne teorien mener det er forunderlig at svartedauden ikke fortsatte å spre seg videre ut over vinteren, og at om det fantes pest, må den ha dødd ut.

Forskning viser at loppene som var bærere av pesten, er mindre aggressive vinterstid, og dermed ville det være naturlig at det var færre eller nesten ingen dødsfall i løpet av vinteren. Om man ser på spredningen av Svartedauden på Østlandet kan man ikke se bort fra at pesten kan ha hatt et annet utspring enn Bergen. I Oslo var ødeleggelsene størst. Før Svartedauden var det omtrent 300 gårdsbruk, mens det etter var bare 69 igjen. Mange gårder ble lagt øde.

Svartedauden var ikke den eneste pesten som rammet Norge. Omtrent hvert tiende år over en periode på 300 år var det pest. Svartedauden var den første og alvorligste av disse. I England, fra og med Svartedauden til 1500 var det 20 større pestepedimier, i Nederlandene 18, i Norge trolig 16, mens det i hansabyene «bare» var 13.

«Musstad», tegning av Theodor Kittelsen Musene rår grunnen etter at pesten har herja.

Typer pest[rediger | rediger kilde]

Man skiller mellom tre typer pest med tilhørende symptomer og sykdomsforløp - byllepest, lungepest og septikemisk pest. Alle er forårsaket av bakterien Yersinia pestis (også kalt Pasteurella pestis). Den klassiske pesten som trolig ga sykdommen navnet "svartedauden" er byllepest. Etter bitt fra et insekt (f.eks. loppe eller lus) transporteres bakteriene til en lymfeknute som svulmer opp til mørke byller i armhulene, lysken og på halsen. Sykdomsforløpet varer 5-7 dager og har en dødelighet på over 50%. Bakterien kan bekjempes ved hjelp av antibiotika streptomycin og tetracyclin, men penicillin virker ikke. Lungepest smitter direkte fra menneske til menneske ved dråpesmitte og dreper 100% av de smittede i løpet av 2-3 dager. Septikemisk pest er en form for blodforgiftning hvor mennesker smittes av et insekt, som ved byllepest, men i stedet for å ende opp i lymfen går bakterien direkte inn i blodet og formerer seg der. Resultatet er død etter få timer i 100% av tilfellene. Alle de tre typene pest var kjente og fryktet i middelalderen.[32]

Spredning[rediger | rediger kilde]

Det har tradisjonelt vært hevdet at svartedauden i hovedsak ble spredd av rotter; at pestsykdommen oppsto blant en populasjon av gnagere i naturen og spredde seg til svarte rotter (Rattus rattus). Når disse rottene ble bitt av smittebærende lopper (Xenopsylla chopsis) ble de syke og døde, noe som gjorde at loppene gikk over på mennesker som levde i tett nærhet til rottene. Denne teorien er i hovedsak basert på observasjoner av pestutbrudd i Kina på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet.[16] Denne teorien har imidlertid møtt sterk kritikk de siste årene.

Nyere forskning peker mot at svartedauden ikke ble spredd på samme måte som pesten Kina i moderne tid, men at de skyldige var menneskelopper (Pulex irritans) og kanskje også menneskelus (Pediculus humanus). Forskere fra Pasteur-instituttene undersøkte for mer enn 60 år siden pestepidemier i Nord-Afrika og Iran uten å finne spor av rotter eller rottelopper, men derimot store mengder av Pulex irritans. Deres konklusjon var derfor at pest kan spres mellom mennesker av menneskelopper.[33]

Både den raske spredningen, manglende beskrivelser av døde rotter i middelalderen (i Norge også manglende funn av svarte rotter[34]) og analyser av hvordan bakteriesykdommen arter seg hos ulike loppearter, tyder på at den svarte rotta ikke har hatt en så sentral rolle i middelalderen som det har vært hevdet. Ole G. Moseng har kommentert[35] at tross disse nye funnene tror han at pesten spredde seg på flere ulike måter.

En annen årsak til at forskerne tviler, er rottebestanden i perioden da pesten herjet. Det er ikke tvil om at det fantes massevis av rotter i byene, men utover på landsbygda kan det virke som om gnagerproblemet var mindre. Dette synet baserer de blant annet på oppdrett av duer på den engelske landsbygda i middelalderen. I dueslagene hadde de reirplasser helt nede ved bakken. Hvis rotter hadde vært et problem, ville reirplassene vært plassert høyere oppe, slik at rottene ikke kunne ta eggene. Hvis man tar et eksempel fra mer hjemlige trakter, kan man se på «burene» til oppbevaring av mat, i våre dager kjent som stabbur. Disse bygningene ble ikke satt på stabber før på 1700-tallet, og grunnen til at de hevet buret fra bakken, var nettopp for å holde gnagere unna. Dermed kan det se ut som om gnagerproblemene var mindre i perioden pesten herjet, og dette gjør teorien om rottespredning av pesten mindre troverdig.

I 2012 kartla den norske professoren Egil Lien de strategiene Yersinia pestis benytter seg av for å snike seg ubemerket inn i organismen uten at immunsystemet varsles. Den smittede er dermed alvorlig angrepet før immunsystemet rekker å gå til motangrep. Liens forskning vil omsider gjøre det mulig å fremstille en vaksine mot pest.[36]

Ofrene etter pesten i Tournai begraves. Detalj fra et miniatyrmaleri fra abbeden Gilles Li Muisis' (1272-1352) krønike i Belgia.

Hygiene[rediger | rediger kilde]

Det hersker ingen tvil om at middelalderens hygiene spilte en avgjørende rolle i den omfattende spredningen pesten fikk. Gatene fløt med avfall fra både mennesker og dyr. Noen hadde ikke skikkelig fottøy. Derfor fikk folk lettere infeksjoner, og sykdom spredte seg gjennom mat, klær og fysisk kontakt.

Ettervirkninger[rediger | rediger kilde]

Svartedauden etterlot seg et grunnleggende endret samfunn, der skillet var så markant at flere brev er datert «så og så mange år etter den store manndøden».[37] Pesten reduserte inntektene til konge og aristokrati i slik grad at kirkemakten fremstod styrket, og først ble svekket da kongemakten innførte statskirken.[38]

Gårdsnavn som Ødegård, Øygard, Øyjord og Aune stammer fra gårdsbruk som lå forlatt, til gårdsdriften senere ble gjenopptatt.[39]

I biskop Eysteins jordebok for Oslo bispedømme fra rundt 1400, også kjent som Rødeboken, fremgår at bispedømmets tiende fra rundt 1400 var rundt 60 % lavere enn i 1315. Dette kan skyldes flere faktorer enn nedgang i folketallet, blant annet omlegging i jordbruket, eller at kirken var mindre effektiv i tiendeinnkrevingen.[40] Av en jordebok for Bergen bispedømme fremgår av innførslene fra Sogn at det før 1350 var 52 kirker og kapeller der med ialt 42 geistlige. I 1596 var tallet redusert til 38 kirker og kapeller og bare ti geistlige i Sogn.[41]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Skjønnlitteratur[rediger | rediger kilde]

Svartedauden på film[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

  • Pesta, personifiseringa av svartedauden i norske sagn

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Lawton, Graham (25. mai 2022): «Plague: Black death bacteria persists and could cause a pandemic», New Scientist. London. ISSN 0262-4079. Arkivert fra originalen den 30. mai 2022.
  2. ^ «Health: De-coding the Black Death». BBC 3. oktober 2015. Arkivert fra originalen den 7. juli 2017
  3. ^ «Economic life after Covid-19: Lessons from the Black Death», The Economic Times 29. mars 2020
  4. ^ Brøgger (2002), s. 41
  5. ^ Brøgger (2002), s. 40
  6. ^ Brøgger (2002), s. 36
  7. ^ Ziegler 1998, s. 25
  8. ^ Maria A. Spyrou, Lyazzat Musralina, Guido A. Gnecchi Ruscone, Arthur Kocher, Pier-Giorgio Borbone, Valeri I. Khartanovich, Alexandra Buzhilova, Leyla Djansugurova, Kirsten I. Bos, Denise Kühnert, Wolfgang Haak, Philip Slavin og Johannes Kraus (15. juni 2022). «The source of the Black Death in fourteenth-century central Eurasia» (engelsk). Nature. doi:10.1038/s41586-022-04800-3. Arkivert fra originalen 15. juni 2022. Besøkt 16. juni 2022. 
  9. ^ Gina Kolata (15. juni 2022). «Where Did the Black Death Begin? DNA Detectives Find a Key Clue.» (engelsk). The New York Times. Arkivert fra originalen 16. juni 2022. Besøkt 16. juni 2022. 
  10. ^ The Cambridge History of China: Alien regimes and border states, 907–1368, s. 585
  11. ^ Kohn, George C. (2008). Encyclopedia of plague and pestilence: from ancient times to the present. Infobase Publishing. s. 31. ISBN 0-8160-6935-2. 
  12. ^ Nicholas Wade (31. oktober 2010). «Europe’s Plagues Came From China, Study Finds». The New York Times. Besøkt 1. november 2010. 
  13. ^ Mark Harrison: Contagion: How Commerce has Spread Disease, Yale University Press, New Haven / London, 2012, s. 1-23
  14. ^ Cyril Aydon: Menneskets historie (s. 157), forlaget Gyldendal, Oslo 2009, ISBN 978-82-02-30383-9
  15. ^ «Black Death may have originated in China». The Daily Telegraph. 1. november 2010. 
  16. ^ a b Ole Jørgen Benedictow. «Svartedauden enda verre enn antatt». forskning.no. Arkivert fra originalen . Besøkt 10. august 2008.  Arkivert 31. mars 2008 hos Wayback Machine.
  17. ^ Raoult; Drancourt (2008). «Paleomicrobiology: Past Human Infections». Springer: 152. 
  18. ^ Mark Harrison: Contagion: How Commerce has Spread Disease, Yale University Press, New Haven / London, 2012, s. 5
  19. ^ «Channel 4 – History – The Black Death». Channel 4. Arkivert fra originalen 25. juni 2008. Besøkt 3. november 2008. 
  20. ^ Hilde Sandvik og Geir Atle Ersland: Norsk historie (s. 41), Samlaget, Oslo 2008, ISBN 978-82-521-5182-4
  21. ^ Gjengivelse av professor i historie ved NTNU
  22. ^ Vemund Skard: Norsk språkhistorie, bind 1 (s. 126-27), Universitetsforlaget 1973, ISBN 82-00-02287-0
  23. ^ Vemund Skard: Norsk språkhistorie, bind 1 (s. 126-27)
  24. ^ Vemund Skard: Norsk språkhistorie, bind 1 (s. 126-27)
  25. ^ Vemund Skard: Norsk språkhistorie, bind 1 (s. 126-27)
  26. ^ Vemund Skard: Norsk språkhistorie, bind 1 (s. 126-27)
  27. ^ Vemund Skard: Norsk språkhistorie, bind 1 (s. 126-27)
  28. ^ Vemund Skard: Norsk språkhistorie, bind 1 (s. 77)
  29. ^ (NRK)Om Svartedauden på Arkiv.no (arkivert lenke)
  30. ^ Diplomatarium Norvegicum bind XI, diplom 39 (besøkt 30. januar 2014)] og Diplomatarium Norvegicum bind XI, diplom 40, jf. Benedictow 2002, s. 65.
  31. ^ Diplomatarium Norvegicum bind II, diplom 298 (besøkt 30. januar 2014)
  32. ^ Lars Walløe: Var middelalderens pester og moderne pest samme sykdom? (s. 18), Historisk Tidsskrift nr. 1, 2010, Universitetsforlaget.
  33. ^ https://tidsskriftet.no/2007/12/leder/var-yersinia-pestis-arsak-til-svartedauden
  34. ^ Anne Karin Hufthammer og Lars Walløe: Om utbredelsen av rotter i Norge i middelalderen og tidlig nytid. Kan rotter ha vært mellomverter for spredning av pestepidemier?, Historisk Tidsskrift nr. 1, 2010, Universitetsforlaget.
  35. ^ «forskning.no: Vil frikjenne rotta, 2010». Arkivert fra originalen 5. november 2013. Besøkt 29. august 2013. 
  36. ^ Tore Oksholen. «Vaksine mot Svartedauden». forskning.no. Arkivert fra originalen . Besøkt 7. oktober 2012.  Arkivert 4. februar 2014 hos Wayback Machine.
  37. ^ Hilde Sandvik og Geir Atle Ersland: Norsk historie (s. 88)
  38. ^ Hilde Sandvik og Geir Atle Ersland: Norsk historie (s. 247)
  39. ^ Emblem, Libæk, Stenersen: Norge 1 (s. 78), forlaget Cappelen, ISBN 82-02-14174-5
  40. ^ Hilde Sandvik og Geir Atle Ersland: Norsk historie (s. 43-44)
  41. ^ Hilde Sandvik og Geir Atle Ersland: Norsk historie (s. 60)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Svartedauden&oldid=23277830»