Folkemål

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Folkemål brukes i norsk sammenheng delvis om det talte språket til vanlige folk i bygder og byer, delvis om et tenkt framtidig skriftspråk, basert på det man ser på som flertallstalemålet i landet. Begrepet folkemål er politisk lada, både av historiske grunner og på grunn av premissene som ligger bak.

Et sentralt premiss i folkemålstenkningas vektlegging av talemål, er at skriftspråket er udemokratisk, fordi det er basert på den kulturelle makta til en elite. I hvilken grad man ser på folks språkvalg som frie eller styrt av maktforholdene i samfunnet, er i stor grad et politisk spørsmål. Et annet premiss i folkemålstenkninga – når den sikter til et tenkt framtidig skriftspråk – er at det bør være mest mulig likt talemålet. Dette er ikke noe alle er enige i, og med de mange ulike talemålene i Norge, er klart at det må bli en viss avstand til skriftspråket for en del.

Historie[rediger | rediger kilde]

Historisk er begrepet folkemål blitt benytta både med nasjonalistiske og sosialistiske motivasjoner. Den første som benytta ordet, var trolig Henrik Wergeland i 1832.[1] Han brukte det synonymt med «folkets talesprog» og «almuesproget».[2] Rettskrivningsreformene i 1917 og 1938 kan begge sies å ha vært både nasjonalistisk og sosialistisk motivert. Folkemål blei forklart som en motsetning til danskbaserte riksmålet (mens nynorsk var basert på folkemål).[3] I 1938-reformen spilte Arbeiderpartiet en aktiv rolle, og et viktig motiv for dette engasjementet, var det sosialistiske. De så på arbeidet for folkemål som en del av klassekampen. Arbeiderpartiets språk- og kulturkomité av 1929, som la grunnlaget for partiets språkpolitikk, uttalte dette på landsmøtet i 1930: «[...]ein gong skal [vi] nå fram til å ha berre eitt bok- og riksmål her i lande, eit mål som i sanning kann heite norsk folkemål, og som svarar til maktsvilkåra i samfunde når arbeiderklassa har vunne»

Ved den neste rettskrivningsreformen i 1959, blei folkemål forklart på denne måten: «[...]det vanlege talemålet i by og bygd til skilnad frå skriftmål og normaltalemål som er nær knytt til det («høgre talemål», «dannet talemål», «rikstalemål»)»[4]

Synspunkter[rediger | rediger kilde]

Av den grunn blir bokmål, i hvert fall det «moderate», sjeldent (eller aldri) omtalt som et folkemål, sjøl om en del nordmenn har et talemål som ligger nært bokmål. De folkemålsvennlige bokmålsbrukerne benytter seg helst av «radikalt bokmål». Blant tilhengerne av nynorsk har det vært et stor debatt mellom de som står for folkemålslinja og de som står for den nasjonale linja.

Den nasjonale linja har enkelt sagt gått på å gjenreise et «reint» norsk mål, fritt for merker etter «koloniherrespråket» dansk og med klar sammenheng til det norrøne skriftspråket. Denne linja fører i sin logiske konsekvens til en sterk purisme i ordtilfanget, der man prøver å lage nye ord som er «norskere» eller mer i samsvar med norrønt enn de som faktisk blir brukt av folket. Det velges da former som samsvarer mest mulig med norrønt og den indre oppbygginga av språket, sjøl om disse formene skulle være lite utbredte i folkelig dagligtale. I Norge er høgnorsk uttrykk for slik tenking. Islandsk og delvis færøysk er også normerte etter nasjonal tenking.

Folkemålslinja har i motsetning til dette gått på å fremme folkets eget mål, slik det blir brukt i dagligtalen, også med de påvirkninger i ordtilfanget som kommer fra nedertysk og dansk. Tendenser til å se ned på talemåla fordi de er påvirka av dansk eller bokmål tar folkemålstilhengerne avstand fra. For å sette det på spissen[klargjør]: Hvis det hadde vært slik at folk flest faktisk hadde snakka dansk eller bokmål her[hvor?] i landet[hvilket?], så hadde det vært greit at de skreiv det også.[trenger referanse] Folkemålstilhengerne påpeker imidlertid at den varianten av bokmål som er dominerende, i virkeligheten representerer en snever geografisk og sosial basis i høyere sosiale lag på Sørøstlandet, og står sterkt bare på grunn av det kulturelle hegemoniet denne eliten har.

Folkemålstilhengerne er ofte relativt positive til «radikalt bokmål» i tillegg til nynorsk, og til «et samnorsk mål på folkemålets grunn»[5] . Men folkemålstanken skiller seg fra den teknokratiske varianten av samnorskideen, som la vekt på effektivitetsgevinsten i å forene de to skriftmåla. For folkemålstilhengerne er det alltid den sosiale frigjøringa som ligger i respekten for det faktisk talte målet til vanlige folk som er kjerna. I denne sammenhengen mener de også at skriftspråket skal bygge på dette faktiske talemålet.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Dokpro.uio.no
  2. ^ Kirke- og undervisningsdepartementet, Svar på kritikk av "Framlegg til læreboknormal 1957", Oslo 1958, s. 4
  3. ^ St.med. nr. 31 (1937), bind 2, Tilråding, s. 6
  4. ^ Kirke- og undervisningsdepartementet, Svar på kritikk av "Framlegg til læreboknormal 1957", Oslo 1958, s. 4
  5. ^ DNAs arbeidsprogram 1939, s. 32

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

På norsk folkemåls grunn : Arbeiderpartiets språkpolitikk fra 1929 til 1990 Masteroppgave, UiO, Oslo (Christensen, 2009)