Nynorsk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Nynorsk, før 1929 kalt landsmål, er siden likestillingsvedtaket av 12. mai 1885 ei av de to offisielle målformene av (skriftlig) norsk; den andre er bokmål. Skriftspråket er basert på talt norsk, det vil si de moderne norske dialektene til forskjell fra gammelnorsk og mellomnorsk. Nynorsk ble etablert i 1929 som ei av to statssanksjonerte sammenslåinger mellom Ivar Aasens landsmål med det dansk-norske riksmål. Den andre sammenslåinga var målforma som resulterte i det som i dag kalles bokmål. Nynorsk er altså ei målform som er tufta på landsmål, mens bokmål er tufta på riksmål.

4 av Norges 19 fylker er i dag kommuner med nynorsk som offisiell målform - Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal. Av de gjenværende fylka som ikke har Nynorsk som offisiell målform har halvparten erklært seg målformsnøytrale mens den resterende halvparten har bokmål som offisiell målform[1]. Man finner nynorskkommuner i ti av nitten fylker, hvorav alle kommunene i Sogn og Fjordane har valgt nynorsk som tjenestespråk. Omtrent 13,3 % av befolkninga hadde Nynorsk som hovedmålform i 2009.[2]

Historie[rediger | rediger kilde]

Ivar Aasen og landsmålet[rediger | rediger kilde]

Den første systematiske granskning av det norske språket ble utført av Ivar Aasen, grunnleggeren av norsk språkvitenskap. På 1840-tallet reiste han rundt i landet og studerte dialektene. I 1848 publiserte han Det norske Folkesprogs Grammatik og i 1850 kom Ordbog over det norske Folkesprog. Den første skissa av en skriftspråksnormal kom i 1853 med Prøver af Landsmaalet i Norge. Aasen fullførte landsmålsnormalen med publiseringa av Norsk Grammatik i 1864 og Norsk Ordbog i 1873.

Aasens arbeid bygger på at dialektene hadde en felles struktur som gjorde dem til ett språk og skilte dem fra dansk og svensk. Det sentrale for Aasen ble derfor å finne frem til og vise det strukturelle samsvaret mellom dialektene. Alt målarbeidet til Aasen var tufta på dette synet, og det er klart og prinsipielt formulert i de første linjene i innledninga til Norsk Grammatik:

SitatDet Tungemaal, som tilhører den norske Almue, har meget tilfælles med det svenske og dernæst ogsaa med det danske, men adskiller sig fra dem begge ved et Forraad af særegne Ord og Former, og har i det Hele saa meget eiendommeligt i Formen, at det ikke kan falde sammen med noget af disse Nabosprog, men maa nødvendig tænkes opstillet ved Siden af dem som en selvstændig Sprogform. I selve Grundlaget falder det nærmere sammen med den islandske Sprogform, som egentlig ogsaa er udgaaen fra Norge; men alligevel har dog den norske Form udviklet sig anderledes end den islandske, saa at ogsaa disse nu ere noget ulige.[3]Sitat

Den språkvitenskapelige følge av teorien var at Aasen så det som sin oppgave å abstrahere enheten i et foreliggende mangfold av dialekter. Da behøvde han et grunnleggende kriterium i vurderinga av de mange ulike formene, og dette fant han i begrepet «den fuldkomneste Form», som ble et av de mest sentrale begreper i språkteorien hans. I 1846 definerte han begrepet slik: «Som fuldkomneste Form ansees den, der stemmer mest overeens med de beslægtede Ord, med andre Ord af samme Slags, og med Formerne i det gamle Sprog. Saaledes er f. Ex djup fuldkomnere end jup, Morgon fuldkomnere end Morgaa, Moron og Maaro, etla fuldkomnere end esle og elsje[4] Ingen enkelt dialekt hadde alle de fullkomne formene: «Overalt tjener den ene Dialekt til at oplyse den anden; den fuldkomneste Form findes snart i Agershuus, snart i Bergens, snart i Kristiansands Stift».[4]

Gjennom ei slik systematisk sammenligning kunne man komme frem til et samlende uttrykk for alle norske dialekter, det Aasen selv kalte grunndialekten og som Einar Haugen har kalt protonorsk. Ut fra oppfatninga om et protonorsk rangerte så Aasen dialektene som mer eller mindre «ægte». Det var flere motpoler til begrepene «norsk», «fullkommen» og «ægte», men de to vanligste var «Bysprog» og «uægte». Ut fra denne rangeringa kom dialektene i Hardanger, Voss og Sogn øverst sammen med noen midlandske, som hallingmålet. Dialektene på det sentrale Østlandet og særlig bydialektene endte i andre enden av skalaen som de mest «uægte».[5]

Tanken om at granskninga skulle ende opp i et nytt skriftspråk, preget arbeidet hans fra første stund. En grunntanke for Aasen var at det skriftlige normalmålet – grunndialekten – skulle være nynorsk, ikke gammelnorsk. Han tok derfor ikke med grammatiske kategorier som ikke lenger fantes i det levende talemålet. Men samtidig skulle også de kategoriene som var arvet fra gammelnorsk og fremdeles fantes i talemålet, komme til uttrykk i skrift. Det har blitt sagt at Aasen bygde på dialektene og brukte gammelnorsk som appellinstans der han var i tvil om hva som var den fullkomne forma. Siden Aasen avviste at man fant alle grunndialektens fullkomne former i en enkelt dialekt, måtte landsmålsnormalen bygge på ei sammenligning mellom alle dialektene, der en tok ut det beste fra hver av dem. Haugen har tatt i bruk ordet rekonstruksjon fremfor konstruksjon, i og med at Aasen gikk ut fra et levende talemålsgrunnlag. Han skrev i 1965: «Aasen meinte han hadde funne eit språk, medan andre sa han hadde funne opp eitt. Eg meiner vi no kan identifisere det som ein rekonstruert, klassisk standard for dei norske dialektane.»[6]

Gustav Indrebø har satt opp fire prinsipper som Aasen fulgte innenfor denne grunntanken i rekonstruksjonsarbeidet. Arne Torp og Lars S. Vikør har nevnt et femte:

  1. Det felles systemet i dialektene i bøying og lydverk: Det var viktigere i normalspråket å få frem det felles systemet enn å få til et strengt fonetisk samsvar med enkeltdialekter.
  2. Sammenhengsloven: Sammenhengen mellom nært beslektede ord skulle komme frem. Når en skreiv kald, hug, riva, Vatn, skulle man også skrive kaldt, hugsa, rivna, vats-, ikke kalt, huksa, remna, vass- selv om de siste formene var mest i samsvar med uttalen.
  3. Skriftsystemet i nabospråkene: Aasen skrev for eksempel g(j)- og k(j)- i fremlyd på samme måte som i dansk, det vil si ingen j fremfor i, y og ei selv om uttalen var palatal.
  4. Det historiserende: Man skulle kunne se sammenhengen med gammelnorsk, men likevel ikke slik at det kom på kant med de andre prinsippene.
  5. Morfologisk entydighet: Hver bøyingskategori skulle ha et merke. For eksempel skulle intetkjønnsformer ha -t både i substantiv (Huset, Augat) og i partisipp, adjektiv og determinativ (lagt, funnet, grønt, opet, nokot).

I motsetning til de fleste andre som gikk med tanker om et landsmål i 1840-åra, så Aasen for seg et nytt bruksspråk som skulle fungere i praksis, og ikke et språk som bare skulle være til stas og brukes til vitenskapelige formål, som nedskriving av folkediktning. Derfor ville Aasen at det som ble skrevet på landsmål skulle være mest mulig enhetlig. Jo mer enhetlig det var, jo mer gjenkjennelig og lettlært ble språket, og desto større respekt ville det få. Aasen var en ihuga anti-ortofonist. Han hadde tatt på seg den vanskelige oppgave å gjøre et skriftspråk av et mangfoldig talemålsgrunnlag, og en streng gjennomføring av prinsippet om samsvar mellom tale og skrift ville i utgangspunktet gjort oppgava meningsløs.[5]

Det pedagogiske for Aasen lå i den stabile normen og den indre sammenhengen i språket. Det var hovedgrunnen til at han la så mye inn på å motarbeide variasjon i språkbruken og endringer i landsmålsnormen helt fra 1850-åra til han døde. I tillegg til de praktiske hensyn la Aasen vekt på at språket skulle ha ei respektabel form. Dersom det skulle være konkurransedyktig med dansk, måtte det ha en viss historisitet og trekk som folk var vant med fra skriftspråka i dansk og svensk. Begge hensyn virket inn da han fulgte skriftsystemet i nabospråka, og når han valgte de mest historiserende dialektformene.[5]

Den nynorske skjønnlitteraturen begynnelse blir vanligvis forbundet med Aasens egen diktsamling Symra utgitt på Mallings Forlagsboghandel i juni 1863. I 1856 hadde Bernhardine Catharine Brun gitt Nogle Decemberfrembringelser i Landsmaalet fra det Sydligste Søndhordland og det regnes som den første boka på landsmål. Aasta Hansteen ga i 1862 ut Skrift og Umskrift i Landsmaalet.[7]

Benevnelsen «nynorsk» ble første gang brukt av Andreas Hølaas i desember 1877. Samme høst ga Arne Garborg ut boken Den ny-norske Sprog- og Nationalitetsbevægelse, som ble omtalt i Fedraheimen 15. desember 1877. Ivar Aasen brukte benevnelsen «landsmål» i et brev fra oktober 1849, denne benevnelsen ble brukt til Stortinget i 1929 vedtok at betegnelsene nynorsk og bokmål skulle avløse henholdsvis landsmål og riksmål.[8]

Nynorsk hadde sin storhetstid i første halvdel av 1900-tallet, men har siden slutten av 1940-åra hatt en jevn tilbakegang i antall brukere.

Sidestillingsvedtaket[rediger | rediger kilde]

Med sidestillingsvedtaket fikk nynorsk status som offisielt skriftspråk i Norge 12. mai 1885. Dermed ble det sidestilt med bokmål. Vedtaket lød:[9]

SitatRegjeringen anmodes om at træffe fornøden Forføining til, at det norske Folkesprog som Skole- og officielt Sprog sidestilles med vort almindelige Skrift- og Bogsprog.Sitat

Vedtaket ble gjort med 78 mot 31 stemmer, og kom etter lang tids omfattende debatt. Hovedsakelig var partiet Høyre imot og partiet Venstre for. En av de mest ivrige pådriverne for sidestillingsvedtaket var Venstremannen Johan Sverdrup. Vedtakets viktigste funksjon var at det bante vei for økt bruk av nynorsk. I 1892 kom det også vedtak som åpnet for bruk av nynorsk i skolen og kirken; det siste gjaldt blant annet de nynorske salmene til Elias Blix.[9]

1900-tallet og språkreformene[rediger | rediger kilde]

Helt fra begynnelsen var det forskjellige syn blant målfolk på hvordan skriftnormalen skulle være. Ivar Aasen var naturligvis en autoritet, men tidlige målfolk som Aasmund Olavsson Vinje, Arne Garborg og Olaus Fjørtoft utviklet alle hver sin variant. Lengst fra Aasen sto Fjørtoft som argumenterte for direkte samsvar mellom skrift og dagligtale, selv skrev han på sunnmørsdialekten sin. Den første offisielle landsmålsrettskrivninga fra 1901 var likevel stort sett i samsvar med Aasens landsmål.[trenger referanse]

Det var først med samnorskpolitikken at normeringa av landsmålet tok ei anna retning. Tanken var ved gradvise endringer i de to skriftspråka å samle seg om én samnorsk normal. Den første reforma i denne retninga var rettskrivninga av 1907 for riksmål. Dette var riktignok hovedsakelig ei reform av dansk skriftspråk i retning av det dansk-norske talemålet, men hovedarkitekten bak denne reforma, Moltke Moe, så selv dette som det første skritt på veien mot samnorsk. Deretter fulgte 1910-rettskrivninga i landsmålet og 1917-rettskrivningene i både landsmål og riksmål. Alle disse reformene var relativt forsiktige i forhold til det som skulle komme, ikke minst fordi de mest radikale endringene var valgfrie.

Den moderne forma av nynorsk ble til gjennom rettskrivningsendringene av 1938 og 1959. Den mest markante endringa er at skrivemåten av ei hel rekke ord er endra. Mest oppmerksomhet har nok likevel det at det såkalte i-målet er fjernet fra læreboknormalen fått. Både endringa av skrivemåter og bøyingsmønster er stort sett gjort for å komme i samsvar med enten tradisjonelt bokmål eller nye samnorskformer i bokmål.

Som en konsekvens av disse reformene hadde både bokmåls- og nynorsknormalen et stort antall alternative skrivemåter og bøyingsmønster for mange ord. I utgangspunktet ble dette gjort for å kunne få til en gradvis overgang til de nye formene, men etter hvert så mange på valgfriheten i seg selv som et gode, fordi det gav mulighet til å velge former som ligger nærmere sitt eget talemål, ikke ulikt Fjørtofts syn. Mot dette har andre videreført Aasens syn på enhet, kontinuitet og indre struktur. Språkrådet og departementet har de siste åra jobbet for å stramme inn og rydde opp i rettskrivninga, og gikk i gang med arbeidet i november 2009.[10] Etter en prosess ble en ny norm uten sideformer innført fra 1. august 2012.[11] Tidligere hadde skriftnormalen to nivåer: hovedformer som ble brukt i lærebøker og av det offentlige (læreboknormalen), og sideformer som var tillatt i elevarbeider og offisielt ble regnet som korrekte.

Utviklinga av Høgnorsk[rediger | rediger kilde]

Under prosessen med å fusjonere nynorsk og bokmål til samnorsk så har den nynorske målforma blitt betydelig endra fra det som først var Ivar Aasen sin språknormal. For eksempel er det ikke lengre svake og sterke hunkjønnsformer og i-målet er i dag totalt borte fra nynorsken. Nynorsk er i realiteten ei fusjonering av det opprinnelige landsmålet med det dansk-norske koinéspråket dannet dagligtale som var snakka og skrevet på 1850-tallet. En liten minoritet har holdt seg tro mot den historiske normen som var utvikla av Ivar Aasen hvor disse forandringene av målforma under samnorskprosessen blei fullstendig avviste. Dette er i dag kjent som høgnorsk. Ivar Aasen-sambandet er i dag en paraplyorganisasjon av foreninger og individ som jobber for å fremme høgnorsken.[trenger referanse]

Nynorsk sammenlignet med bokmål[rediger | rediger kilde]

Substantiv[rediger | rediger kilde]

Med unntak av bergensk, har alle de norske dialektene og det nynorske skriftspråket tre grammatiske kjønn. Kjønna er iboende egenskaper ved substantiva, som har egne bøyingsmønster for hvert kjønn. I bokmål er hunkjønn valgfritt, alle hunkjønnsord kan også være hankjønn og bøyes deretter, så man i praksis bare kan skrive med to kjønn som i dansk og bergensk. Nynorsk har tre kjønn som alle er obligatoriske å bruke.

Bokmål følger hovedsakelig følgende bøyningsmønster for substantiv[12] der man kan velge mellom helt eller delvis sammenfall av de ulike formene for substantiva sine grammatiske kjønn.

Eksempler på substantivbøying i bokmål
Entall Flertall
Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
Hankjønn en bil bilen biler bilene
Hunkjønn ei/en linje linja/linjen linjer linjene
Intetkjønn et hus huset hus husa/husene

Som en konsekvens av den danske arven til bokmålet og at det i dansk skrift ikke fantes noe hunkjønn så finnes det nesten et fullt sammenfall mellom hunkjønnsformene og hankjønnsformene i bokmål. På bokmål kan man velge å skrive med to eller tre kjønn, altså enten bare bruke hankjønnsformene og intetkjønnsformene akkurat som i dansk eller å bruke det fullnorske systemet med tre grammatiske kjønn; hankjønn, hunkjønn og intetkjønn. Blant annet er det ikke noe som skiller hankjønnsord og hunkjønnsord i flertall som vist i følgende bøyingstabell og nesten alle flertallsformene har kollapsa sammen i kjønn:

Artikler i bokmål
Entall Flertall
Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
Hankjønn en -en -er -ene
Hunkjønn ei/en -a/-en
Intetkjønn et -et -/-er -a/-ene

I nynorsk er der i mot et substantiv sitt kjønn fullstendig entydig - ei form av substantivet er bare er knytta til et kjønn. Det er ingen sammenfall for hverken flertallsformene eller entallsformene i kjønn, i motsetning til bokmål. Systemet med grammatiske kjønn står altså langt sterkere i nynorsk enn i bokmål, som kan ses i følgende oversikt over de tilsvarende artiklene i nynorsk[13]:

Artikler i nynorsk
Entall Flertall
Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
Hankjønn ein -en -ar -ane
Hunkjønn ei -a -er -ene
Intetkjønn eit -et - -a

Dette betyr at der man på bokmål kan bruke hankjønnsformene på hunkjønnsord, så lar ikke dette seg gjøre på nynorsk. Nynorsk har tre grammatiske kjønn som alle er obligatoriske å bruke. Nesten alle substantiv i nynorsk følger den ovennevnte bøyningstabellen.

Det eneste obligatoriske regelbundne unntaket fra bøyingstabellen for nynorske substantiv er at hunkjønnsord på -ing blir bøyde i -ar og -ane i flertall, akkurat som et hankjønnsord. Ellers oppfører de seg som hunkjønnsord i alle mulige andre sammenhenger. Dette unntaket kommer fra norrønt av og deles med dagens islandsk.

Substantiv i nynorsk, eksempler
Entall Flertall
Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
Hankjønn ein bil bilen bilar bilane
Hunkjønn ei linje linja linjer linjene
Intetkjønn eit hus huset hus husa

Bøyingsverk[rediger | rediger kilde]

Et grammatisk kjønn er ikke karakterisert av substantivbøyinga aleine. Det avgjørende er at kjønnet styrer bøyinga av andre ord som samsvarsbøyes med substantivet. Dette gjelder determinativ, adjektiv og partisipp.

Bøyingsmønstera i nynorsk er svært like de tilsvarende i bokmål, men ulikt bokmål er hunkjønnsformene obligatoriske og må brukes der de finnes. For adjektiv og determinativ er det bare ei lita mengde med hunkjønnsformer igjen. Etter rettskrivinga av 2012 har heller ikke sterke partisipp ei egen hunkjønnsbøying.

Adjektiv[rediger | rediger kilde]

Nynorsk har et mer fullkomment adjektivbøyingssystem enn bokmål der både partisipp og adjektiv bøyes i kjønn og tall. Følgende er et adjektiv fra ei lita mengde av adjektiv med ei egen hunkjønnsbøying i nynorsk. Andre adjektiv med ei egen hunkjønnsbøyning er også de som er danna av determinativ som f.eks «særeigen», «stadeigen» osv.

Bøyningseksempel av adjektivet liten
Hankjønn Hunkjønn Intetkjønn
Gutten er liten Jenta er lita Treet er lite

De fleste adjektiv blir ellers bøyde som i bokmål, men adjektiv/partisipp med diftongending får ofte dobbeltkonsonanter i intetkjønn:

Bøyning, adjektiv med diftongending[14]
Hankjønn/hunkjønn Intetkjønn Flertall
- -tt -e

Det vil altså si at det på nynorsk heter «det er greitt», «det er leitt å høyre» osv.

Partisipp[rediger | rediger kilde]

Perfektum partisipp er verb som fungerer som et adjektiv og blir derfor bøyde i samme grad som et adjektiv. I likhet med adjektiv skildrer partisipp subjektet. Bøyinga av perfektum partisipp i nynorsk har flere likheter med det svenske språket, blant annet er partisippa i nynorsk bøyde i kjønn og tall akkurat som i svensk. Dette er i motsetning til bokmål og dansk hvor perfektum partisipp generelt sett bare bøyes i tall (f.eks «en drept kriger», «de drepte krigerne»). Bøyingsforma for partisippet er bunden av hvilken verbbøyningsklasse det er snakk om akkurat som i bokmål. En verbbøyingsklasse i både nynorsk og bokmål er de sterke verba. I nynorsk får sterke verb (som f.eks verbet skrive) følgende partisippbøying[15]:

Sterk bøying av partisipp i nynorsk
Hankjønn/hunkjønn Intetkjønn Flertall
-en -e -ne

Før rettskrivinga av 2012 fantes det også ei egen hunkjønnsbøyning, dette var et -i suffiks.

Alle partisipp og adjektiv må samsvarsbøyes både som attributt (f.eks «ei god bok») og etter kopulaverb (som i eksempla ovenfor, f.eks «boka er god»), akkurat som i bokmål. Dette gjelder for alle tider av kopulaverba. Kjente kopulaverb i nynorsk er i stor grad de tilsvarende kopulaverba for bokmål. Bli og verte er slike kopulaverb som begge betyr bli og kan brukes om hverandre (verte har norrøne røtter og derfor mer fullstendig nynorskbøyning, bli har nedertyske røtter). Videre er vere også et kopulaverb som svarer til kopulaverbet være i bokmål og er det verbet som er nytta i eksempelet ovenfor (er er presens av vere). De refleksive verba i nynorsk og i bokmål er også kopulaverb der det må samsvarsbøyes.

Følges det ovennevnte bøyingsmønsteret så får vi følgende eksempelsetninger. Her samsvarsbøyes alle verb etter alle mulige tider av kopulaverba vere, verte og bli. Til sammenligning vil de tilsvarende verba i bokmål vil også utløse samsvarsbøyning, men bare i tall for partisipp. Nedenfor er de alle de ulike verbtidene av disse kopulaverba som gir samsvarsbøying. Merk også at infinitiven av verba kan gi samsvarsbøyning i tillegg til de tidene nevnt nedenfor, f.eks «mannen ønskjer å bli/verte lauslaten».

Eksempel på samsvarsbøying med kopulaverb av sterke verbpartisipp
Hankjønn Hunkjønn Intetkjønn Flertall
Protokollen er skriven Boka er skriven Brevet er skrive Bøkene er skrivne
Mannen var lauslaten Kvinna var lauslaten Dyret var lauslate Gutane var lauslatne
Guten har vore oppteken Jenta har vore oppteken Barnet har vore oppteke Gutane har vore opptekne
Tingen blir/vert forboden Greia blir/vert forboden Skytevåpenet blir/vert forbode Skytevåpena blir/vert forbodne
Mannen blei/vart drepen Kvinna blei/vart drepen Dyret blei/vart drepe Dyra blei/vart drepne
Protokollen har blitt/vorte lesen Boka har blitt/vorte lesen Brevet har blitt/vorte lese Bøkene har blitt/vorte lesne

Partisippbøyinga kan videre sammenlignes med adjektivbøyinga i nynorsk/bokmål, da de følger akkurat de samme mønstera uten noen unntak. Akkurat som at det heter «mannen er fin» så heter det «mannen er drepen» da både fin og drepen er hankjønnsform og samsvarsbøyes med substantivet «mannen» som er hankjønn. Og akkurat som at det heter «dyret er fint» så heter det «dyret er drepe» da både fint/drepe er intetkjønnsformer og substantivet dyr er intetkjønn. Det blir samsvarsbøying i begge tilfelle fordi ei tid av kopulaverbet vere benyttes (i begge tilfella presens av vere; er). Svensk har også samsvarsbøying av partisipp på denne måten men med forskjellig bøyningsending fra nynorsk. På svensk heter det «mannen är upptagen», «barnet är upptaget» og «kvinnorna är upptagna» som sammenlignet med det nynorske ordet «oppteken» følger det samme systemet med bøyning i kjønn og tall, som vist i eksempelet i bøyningstabellen ovenfor.

I motsetning til bokmål har nynorsk obligatorisk bøying i tall for både attributt og kopulaverb, som kan ses i setninga «krigarane er drepne». Til sammenligning er adjektiv og partisipp i bokmål valgfrie å bøye i tall etter kopulaverb men obligatoriske å bøye som attributt, altså kan man på bokmål skrive «krigerne er drept» i stedet for «krigerne er drepte». En grunn til hvorfor det er obligatorisk tallbøying etter kopulaverba i nynorsk kan ses i sammenheng med ubestemt intetkjønn flertall. Ordet for mennesker på nynorsk er menneske. Skal det være åpenbart at det er snakk om flertall må derfor adjektiv/partisipp også bøyes i flertall. I setninga på bokmål «mennesker er drept» er substantivet åpenbart flertall, mens tilsvarende setning på nynorsk blir «menneske er drepne». Skulle nynorsk hatt samme partisippbøyning som bokmål (altså uten tall) så hadde det ikke vært like åpenbart at menneske og andre tilsvarende intetkjønnsord var flertall.

Eksempel på samsvarsbøying som attributt
Hankjønn Hunkjønn Intetkjønn Flertall
Ein skriven protokoll Ei skriven bok Eit skrive brev To skrivne brev

De svake verba samsvarsbøyes etter følgende mønster gitte i tabellene nedenfor. Det er særlig her nynorsk har store likheter med partisippbøyningssystemet i svensk da flere av disse verba også blir bøyde i kjønn og tall og flere av bøyningsendingene er like. Det svenske systemet står likevel sterkere da de har full samsvarsbøyning i kjønn og tall for blant annet a-verb, mens dagens nynorsk har bare ei form for a-verb i alle tilfelle, som vist nedenfor. I nynorsk er det også etter den nye rettskrivinga av 2012 mulig å la være å samsvarbøye partisipp av svake verb etter kopulaverb, men de må samsvarsbøyes som attributt[16]. I svensk er begge tilfelle obligatoriske.

Partisippbøyinga for a-verb[17]
Hankjønn/hunkjønn/intetkjønn/flertall
-a
Partisippbøying for e-verb (-de i fortid) og j-verb[18]
Hankjønn/hunkjønn Intetkjønn Flertall
-d -t -de

E-verba med -te i fortid har de samme bøyningene som i bokmål:

Partisippbøyinga for e-verb (med -te i fortid)[19]
Hankjønn/hunkjønn/intetkjønn Flertall
-t -te
Partisippbøying for kortverb[20]
Hankjønn/hunkjønn Intetkjønn Flertall
-dd -dd/-tt -dde
Eksempel på samsvarsbøying som attributt, svake verb
Hankjønn Hunkjønn Intetkjønn Flertall
Ein ferdiglaga rapport Ei ferdiglaga suppe Eit ferdiglaga måltid To ferdiglaga måltid
Ein nedlagd fabrikk Ei nedlagd verksemd Eit nedlagt føretak To nedlagde føretak
Ein halvgjord rapport Ei halvgjord oppgåve Eit halvgjort arbeid To halvgjorde rapportar
Ein nådd milepåle Ei nådd grense Eit nådd/nått mål To oppnådde mål

Determinativ[rediger | rediger kilde]

Determinativa i nynorsk skiller seg fra de i bokmål ved at mange av dem har ei egen hunkjønnsbøying som må samsvare med kjønnet til det etterfølgende substantivet som ofte ikke eksisterer i bokmål. I bokmål brukes oftest hankjønnsformene av determinativ og adjektiv også i hunkjønn, slik at man i praksis har to kjønn som i riksmål og dansk. I nynorsk har man der i mot egne hunkjønnsformer som er obligatoriske å bruke.

Eiendomsord[21]
Hankjønn Hunkjønn Intetkjønn Flertall
Min Mi Mitt Mine
Din Di Ditt Dine
Sin Si Sitt Sine
Vår Vår Vårt Våre

Alle disse orda eksisterer i bokmål, men hunkjønnsformene er påbudte i alle tilfelle. Altså kan man ikke skrive «min vakre jente» som man kan i bokmål men men må skrive «mi vakre jente».

Bøyninga av ingen[22]
Hankjønn Hunkjønn Intetkjønn Flertall
ingen inga inkje ingen

Hunkjønnsforma «inga» finnes forøvrig på bokmål også, men ikke forma «inkje» (tilsvarende forma for «inkje» i bokmål er «intet»).

Bøyninga av egen[23]
Hankjønn Hunkjønn Intetkjønn Flertall
eigen eiga eige eigne
Bøyninga av noen[24]
Hankjønn Hunkjønn Intetkjønn Flertall
nokon noka noko nokre/nokon

Videre har også determinativet einkvan bøyning i alle kjønn (som ikke betyr enhver, men «en eller annen»).

Bøyninga av annen[25]
Hankjønn Hunkjønn Intetkjønn Flertall
annan anna anna andre
Eksempler på bruk
Min eigen mobil
Mi eiga bøtte
Mitt eige tre
Mine eigne barn
Eg har inga kone
Vår eiga hytte
Ei anna jente
Eg såg nokre fuglar
Eg har ikkje noka avis

Verb[rediger | rediger kilde]

Generelt sett er skillet mellom sterke verb og svake verb i nynorsk og de fleste av de norske dialektene større enn i bokmål. På bokmål kan man for eksempel velge å bøye både svake og sterke verb med endinga -et i presens perfektum, i stedet for å skille dem ved å bruke -a for svake verb og -et for sterke verb. For eksempel kan det svake verbet kaste bøyes som kastet på bokmål i stedet for å benytte den særegne forma kasta. Dette lar seg ikke gjøre i nynorsk, hvor det må være et skille mellom sterke og svake verb og det heter bare kasta.

Verb i nynorsk deles inn i to kategorier, sterke eller svake. På nynorsk (og særlig høgnorsk) kalles de svake verbene kalles av og til linne verb. Svake verb er videre delt inn i forskjellige verbkategorier: a-verb, e-verb, j-verb og kortverb. Dette avgjør hva for ei bøying verbet får, både for partisippet og de forskjellige verbtidene. For eksempel vil e-verb med -te i preteritum bare ha partisippbøying i tall, mens e-verb med -de får partisippbøying i kjønn og tall, som vist i partisippseksjonen. Også verbsystemet i nynorsk har mange likheter med svensk, der verb er også delte inn i sterke/svake og mange av bøyningsendingene er de samme (-ar i presens for a-verb blant annet).

Svake verb i Nynorsk[26]
Infinitiv presens preteritum presens perfektum Verbkategori
å kaste kastar kasta har kasta a-verb
å kjøpe kjøper kjøpte har kjøpt e-verb (-te preteritum)
å byggje byggjer bygde har bygt e-verb (-de preteritum)
å krevje krev kravde har kravt j-verb
å bu bur budde har budd/butt kortverb

Det er ofte viktig å identifisere hva slags bøyingsklasse et verb hører til. Som man ser her vil j-verb ha -je/-ja i infinitiven. e-verb har -er i presens og a-verb har -ar i presens og -a i preteritum.

Sterke verb i Nynorsk[27]
Infinitiv presens preteritum presens perfektum
å skrive skriv skreiv har skrive
å drepe drep drap har drepe
å lese les las har lese
å tillate tillèt tillét har tillate

Alle sterke verb har inga ending i presens og preteritum og det eneste skillet mellom disse formene er et vokalskifte[28].

På nynorsk kan man i motsetning til bokmål velge om man vil skrive med -e infinitiv eller -a infinitiv (altså enten «skrive»/«skriva»)[29]. Man kan også velge å skrive med et system som bruker både -a endinger og -e endinger avhengig av hvilket verb det er snakk om, dette kalles kløyvd infinitiv[30]. Dette er trekk som er svært utbredde i norske dialekter.

Parverb[rediger | rediger kilde]

Det finnes parverb både i bokmål og nynorsk, men parverbsystemet i nynorsk er mer uttalt enn i bokmål. Et parverb har to bøyinger avhengig av om verbet tar et objekt eller ikke, altså om verbet er transitivt eller ikke[31]. For eksempel på bokmål så skilles alle sterke verb som er parverb i preteritum på følgende måte, avhengig om de tar et objekt. Følgende er eksempel på det sterke verbet brenne i bokmål.

  • Jakka brant (verbet tar intet objekt)
  • Jeg brente jakka (verbet tar et objekt)

Det som skiller bokmål og nynorsk for parverb er at det i nynorsk ikke bare skilles i preteritum som i dette eksempelet, men i alle verbtider akkurat som i det svenske språket. Dansk hadde opprinnelig ikke sterke parverb. Dette har ført til at parverbsystemet i bokmål er noe redusert for de sterke verba ennå slike parverb er vanlig i dialekter for alle tider, ikke bare preteritum. Her har vi igjen parverbet brenne bare på nynorsk. Den øverste bøyinga er bøyinga for når verbet tar intet objekt, mens det nederste er for når objektet tar et objekt.

Parverbet brenne i nynorsk
Infinitiv presens preteritum presens perfektum perfektum partisipp, han/hunkjønn perfektum partisipp, intetkjønn
å brenne brenn brann har brunne brunnen brunne
å brenne brenner brende har brent brend brent
Eksempel, «brenne»
Låven brenn
Hytta brann
Eg brenner ned huset
Eg brende ned treet
Partisippa for parverba[rediger | rediger kilde]

En stor forskjell mellom parverba i bokmål og nynorsk er også partisippa for parverba. For den øverste bøyinga så sies det ingen ting om hvem som har gjort handlinga som i setninga «hytta brann». Dette gjelder også de tilsvarende partisippa. Bokmål har bare en partisippform, man sier «hytta er utbrent» i alle tilfelle. Nynorsk (og også svensk) har to partisippformer som skiller mellom om man vil si noe om den handlende eller ikke, i motsetning til bokmål.

Setninga «Hytta er utbrunnen» sier ingen ting om at noen har brent hytta ned, den bare stadfester at hytta har brent til grunnen. «Hytta er utbrend» sier i midlertid noe om den handlende, den sier at hytta er brent ned til grunnen av noen. En slik nyanseskilnad finnes for alle parverb og man kan i nynorsk velge hvor presis man vil være når man sier noe om årsaka til handlinga. Denne graden av hvor presis man vil være finnes ikke i bokmål/dansk. Et annet eksempel er partisippformene for parverbet «knekke». «Greina er knokken» sier ingen ting om årsaka (altså at noen har knekt den), mens «Greina er knekt» sier tydelig at det er noen som har knekt den. Dette er i tråd med de tilsvarende verbtidene for hvert av verba ovenfor; «Hytta brenn» sier ingen ting om den handlende, mens «Eg brenner ned hytta» sier noe om den handlende.

Passive verbformer[rediger | rediger kilde]

Passiv verbform på bokmål dannes ved suffikset -(e)s, som i «hentes». På nynorsk blir denne konstruksjonen danna ved suffikset -ast. Suffikset oppstod i norrøn tid ved at det refleksive pronomenet sik smeltet sammen med verbet. I dialektene brukes -as/-es, og -ast er hentet fra moderne islandsk. For eksempel finnes passivforma «hentast» av verbet «hente». Det er likevel en viktig skilnad mellom nynorsk og bokmål på dette punktet og det er at det kun er lov til å benytte passivforma av et verb når det står et hjelpeverb foran (som f.eks må, skal, vil, burde). Passivforma på bokmål kan være både refleksiv og ikke-refleksiv, mens den på nynorsk bare kan være ikke-refleksiv og dette gjøres ved å sette et hjelpeverb foran passivforma av verbet. For eksempel lar det seg ikke gjøre å skrive «pakka hentast i dag» på nynorsk, da må det heller skrives om ved hjelp av verba vere/bli/verte, f.eks «pakka vert henta i dag».

Hovedgrunnen til dette er fordi det på generelt grunnlag kan oppstå forvirring om noe har ei refleksiv betydning eller ikke-refleksiv betydning, som «han slåast». Man kan da spørre seg om personen blir slått eller om han sloss. For akkurat dette verbet finnes det en nyanse, men på generelt grunnlag gjør det ikke det. Det er den ikke-refleksive konstruksjonen som er eldst i norsk og det er derfor denne som i hovedsak er tillatt. Islandsk og norrønt har også dette som den eneste mulige passivkonstruksjonen.

Eksempler
Eska skal berast
Barna må reddast
Døra vil opnast
Sykkelen burde seljast

Det er viktig å poengtere at det er refleksive verb i nynorsk som i alle andre skandinaviske språk, og disse er ikke de samme som passive verbformer[32]. Eksempel på slike verb er «synast» og «kjennast». Disse verba bøyes i tid, det samme hender ikke med passive verbformer. Ei god ordbok vil normalt vise en bøyningstabell om verbet er et refleksivt verb, mens det ikke vises noen bøyningstabell for passive verbformer.

Refleksive verb[rediger | rediger kilde]

Verbet kjennes i nynorsk
Infinitiv presens preteritum presens perfektum
å kjennast kjennest kjentest har kjenst

Generelt sett bøyes nesten alle refleksive verb etter dette bøyningsmønsteret.

Eksempel
Dyna byrjar å kjennast varm
Maten kjennest kald
Bollene kjentest kalde
Det har kjenst godt
Det kan kjennast kaldt

Stumme t-er[rediger | rediger kilde]

Perfektum partisipp og preteritum i noen verbklasser ender i bokmål på -et. Aasen hadde opprinnelig med denne t-en i landsmålsnormalen, men siden den er stum i dialektene, ble den strøket allerede i den første offisielle rettskrivninga fra 1901. Eksempler er bokmålsformene skrevet og hoppet som i nynorsk skriftspråk heter skrive og hoppa (landsmål: skrivet, hoppat).

Pronomen[rediger | rediger kilde]

Følgende er pronomen i bokmål, som kan sammenlignes med den tilsvarende tabellen for nynorsk under. Pronomen er kasusbøyde i både nynorsk og bokmål.

Pronomen i bokmål
Subjektform Objektform Eiendomspronomen
jeg meg min, mi, mitt
du deg din, di, ditt
han

hun

det, den

ham/han

henne

det, den

hans

hennes

vi oss vår, vårt
dere dere deres
de dem deres
Pronomen i nynorsk[33]
Subjektform Objektform Eiendomspronomen
eg meg min, mi, mitt
du deg din, di, ditt
han

ho

det

han

henne/ho

det

hans

hennar

vi/me oss vår, vårt
de/dokker dykk/dokker dykkar/dokkar
dei dei deira

Pronomenet «den» finnes ikke på nynorsk (bare demonstrativet «den» som i «den flotte kvinna»)[34]. Man bruker i stedet de personlige pronomena «han», «hun» samt. «det» avhengig av kjønnet til substantivet, akkurat som i tysk, islandsk og flere andre europeiske språk. Dette er også svært vanlig i mange dialekter og er som følge av den språklige arven fra norrønt. Dette trekket har ikke bokmål som følge av at bruken av demonstrativet «den»/«det» smitta over til pronomen. Så i bokmål blir både «den» og «det» ikke bare brukt som demonstrativ, men også som pronomen.

Nynorsk Bokmål
Kor er boka mi? Ho er her Hvor er boka mi? Den er her
Kor er bilen min? Han er her Hvor er bilen min? Den er her
Kor er brevet mitt? Det er her Hvor er brevet mitt? Det er her

Merk også at eiendomspronomen alltid vil være etterstilte i nynorsk som i dette eksempelet, med mindre man ønsker å framheve eiendomsrelasjonen; «Det er mi kone og berre mi!». Dette er et av trekka som gjør norsk unikt fra svensk og dansk da de alltid har eiendomspronomen foranstilt, som i «min bil». Som følge av bokmålets danske arv er det ofte valgfritt om man vil skrive «min bil» eller «bilen min». På nynorsk er bare sistnevnte tillatt.

Ordvokabular[rediger | rediger kilde]

Nynorsk har tradisjonelt vært prega av purisme i ordforrådet med avgrensing mot ord av dansk og nedertysk opprinnelse[35], selv om disse orda kan være utbredt i dialektene. Likevel har purismen vært i en langt mindre grad enn i andre språk, som for eksempel islandsk. I stedet for ord nedarva fra dansk og nedertysk har det i nynorsk heller vært lagt vekt på tilsvarende ord av norrøne røtter. Nynorsk har derfor et betydelig større vokabular til felles med islandsk og færøysk enn bokmål. Formelt er denne purismen i nynorsk nå stort sett avskaffa, men mange tradisjonelle nynorskord er godt innarbeidde og preger det moderne skriftspråket. Dette står i kontrast til bokmål og dansk som historisk ikke har hatt en lignende språkpurisme og har i stor grad hatt stor aksept for ord nedarva fra andre språk, et eksempel er det danske ordet «teenager» arva fra engelsk.

Ordformer[rediger | rediger kilde]

Det man ofte først tenker på når man sammenligner nynorsk og bokmål er iøynefallende forskjeller som ordformene eg og ikkje kontra jeg og ikke. Som mange slike frekvente ord finnes disse i mange varianter i dialektene, for eksempel e(g)/æ(g), (e)i, je og ikkje, inte/ente, itt(e). Forskjellen mellom bokmål og nynorsk er at mens bokmål hovedsakelig har hentet formene fra det danske skriftspråket eller det dansk-norske talemålet, er det nynorske standardspråkets former hentet fra Aasens (re)konstruerte grunndialekt, og således ment å representere de forskjellige dialektformene.

Et eksempel er formene hovud og hode som i dialektene også kan hete håve, hau(d), høvv, huvvu, huggu, hue og flere. D-en er for det meste stum, bortsett fra i sunnmørsforma haud. Vokalen o har ofte en åpen uttale, det vil si å eller ø, og dette finner vi i formene den sørvestlandske håve og det trondheimske høvv. En slik åpen o kan også bli til kort vokal som i høvv, huvvu og huggu. De to siste formene har beholdt endevokalen u og denne har påvirket o-en ved jamning. Ellers kan trykklette endevokaler svekkes til e som i håve og østlandsforma hue, eller forsvinne helt (apokope) som i høvv. Videre er lang v i noen dialekter herdet til g som i huggu, mens v-en i andre tilfeller er falt bort som i den sammentrekte forma hau(d). Bokmålsforma hode kommer på sin side direkte fra det dansk-norske koinéspråket, trolig som et kompromiss mellom det danske hoved og det norske hue. En annen side av saken er at både hode og andre former fra vårt største standardspråk nå sprer seg i dialektene, trolig på grunn av bokmålets dominans og prestisje.

Et annet eksempel er formene hol og hull. Igjen har vi en åpen o som forklarer dialektformene hål, høl og håll. Bokmålsforma kommer på sin side fra den danske skriftforma (med den forskjellen at man i dansk rettskrivning forenkler doble konsonanter i slutten av ord: hullet, men et hul).

Talt nynorsk[rediger | rediger kilde]

Talt nynorsk er ofte referert til som nynorsk normaltalemål (normert nynorsk)[36]. Dette er til kontrast til normaltalemålet til bokmål som uoffisielt er standard østnorsk[37]. Nynorsk normaltalemål (normert nynorsk) er lite utbredt utenfor situasjoner hvor man er bunden av manus, som nyhetsopplesere og skuespillere.[38] For eksempel benyttes nynorsk normaltalemål særlig av NRK og TV2 ved nyhetssendinger[39]. Nynorsk normaltalemål er også å finne i theater som Det norske theatret og er også brukt av lærere. Det er heller ikke unormalt å legge dialekten sin tettere opp mot nynorsk i formelle kontekster for flere dialekttalere[40]. Målrørslas slagord siden 1970-tallet har vært: «Snakk dialekt – skriv nynorsk!» som har marginalisert bruken av nynorsk normaltalemål til å hovedsakelig bli brukt i kontekst av et manuskript. Dette er til kontrast med normaltalemålet til bokmål (standard østnorsk) som er ei av de mest utbredde taleformene i landet og benyttes i alle sosiale settinger. Likevel snakker nærmere 80 % av befolkninga en dialekt som skiller seg fra standard østnorsk eller en annen variant av talt bokmål.[41]

De færreste dialekttalende nordmenn vil si at de snakker nynorsk, men det er ikke uvanlig i nynorskens kjerneområder.[trenger referanse]

Nynorskens stilling[rediger | rediger kilde]

Utvikling fra slutten av 1800-tallet til i dag[rediger | rediger kilde]

Etter å ha blitt introdusert i de første skolekretsene på slutten av 1800-tallet, fikk nynorsken stadig større oppslutning gjennom første halvdel av 1900-tallet. Det var oftest i forbindelse med språkreformer, som gav nye rettskrivninger i bokmål eller nynorsk, at sistnevnte målform øket sin utbredelse. Da måtte skolene likevel bytte ut flere av lærebøkene, og mange benyttet anledninga til å gå over til nynorsk. Viktige år i så måte var 1907, 1917 og 1938, som alle medførte betydelige hopp i antallet nynorskkretser. I toppåret 1943 hadde halvparten av landets skolekretser innført nynorsk, noe som omfattet over en tredjedel av skoleelevene. Fra sitt kjerneområde på Vestlandet hadde da nynorsk bredt seg til de fleste fjell- og dalstrøk på Østlandet (fra Hedmark til Telemark), ut til kystkommuner på Agder og til store deler av Trøndelag, Nordland og Troms. Bokmålet holdt kun stand på lavlandet og kysten av Østlandet, i byene langs kysten og enkelte industristeder inne i landet i Telemark, Agder og Vestlandet, samt deler av Trøndelag, Nordland og Troms og hele Finnmark.

Etter krigen ble utviklinga reversert og nynorsk opplevde i stedet en kraftig tilbakegang gjennom hele 1950- og 60-tallet. Den var noe mindre frem mot midten av 70-tallet, da nynorskandelen stabiliserte seg på 17 % og hadde en viss økning. Fra midt på 1990-tallet har det derimot vært en jevn tilbakegang, og i januar 2016 hadde 12,2 % av grunnskoleelevene nynorsk som hovedmål (mot 16,4 % i 1996).[42] Omlag 30 % av elevene i grunnskolen hadde nynorsk som hovedform i 1950. I 2016 var det sunket til 12 % (Rundt 90 % var konsentrert i de fire vestlandsfylka).[43]

Nedgangen skyldes delvis at nynorsken forsvant fra skolekretser i Trøndelag og Nord-Norge før den fikk rotfeste, delvis demografiske endringer med sterk folkevekst i byene, som hovedsakelig bruker bokmål. Det er ikke kjent hvor stor del av befolkninga som helhet som brukte nynorsk da skolemålsprosenten var på topp i etterkrigstiden. I nynorskens kjerneområder er nå alle generasjoner nynorskbrukere, mens steder der nynorsken kom inn og gikk ut i løpet av et tiår eller to, har nynorskbrukerne alltid vært i mindretall.

Ifølge Ottar Grepstads publikasjon Språkfakta 2015, oppgir 15 % av de spurte at de helst brukte nynorsk eller både bokmål og nynorsk privat, mot 12 % i 1995 og 14 % i 2005.[44]

Antallet nynorskelever i moderne tid[rediger | rediger kilde]

Om man ser på antallet elever i grunnskolen med nynorsk som registrert hovedmål, er de fleste av dem (89,2 %) lokalisert til de fire vestlandsfylka (Østlandet 8,8 %, Sørlandet 1,9 % og Trøndelag/Nord-Norge 0,1 %). Men selv på Vestlandet er nynorskelevene i mindretall: 40,5 % bruker nynorsk – mens 59,5 % bruker bokmål. (Dette skyldes det store antallet bokmålselever i Bergen, Stavanger og de andre vestlandsbyene.) I Nord-Norge og Trøndelag finnes det praktisk talt ingen nynorskelever – og på Østlandet og Sørlandet er de lokalisert til følgende regioner: Nord-Gudbrandsdalen, nordlige Valdres, øvre Hallingdal, Vest-Telemark og Setesdalen – samt de øvrige innerste bygdene i agderfylka. Moderne norske dialekter tales over hele landet,[omstridt ][trenger referanse] men det er bare på Vestlandet utenom de største byene og i de østlandske fjellbygdene at nynorsk skriftspråk står sterkt. Det vil si at de fleste dialekttalere har bokmål som sitt primære skriftspråk.

Hvis en ordner landsdelene og fylka etter prosentvise andeler nynorskelever, ender en opp med følgende tall: Vestlandet (40,5 %), Sørlandet (4,0 %), Østlandet (2,2 %), Trøndelag (0,08 %), Nord-Norge (0,02 %) – Sogn og Fjordane (97,5 %), Møre og Romsdal (50,8 %), Hordaland (38,3 %), Rogaland (23,9 %), Oppland (17,7 %), Telemark (9,7 %), Aust-Agder (5,2 %), Vest-Agder (3,2 %), Buskerud (2,6 %). Hvis en derimot rangerer fylka etter antallet nynorskelever for skoleåret 2014/2015 (i absolutte tall), blir rekkefølga vesentlig endret: Hordaland (23 809), Møre og Romsdal (16 641), Rogaland (14 287), Sogn og Fjordane (13 657), Oppland (3818), Telemark (1918), Buskerud (848), Vest-Agder (745), Aust-Agder (741).

Siden år 2000 er det kun Riksmålsforbundet som har utført undersøkelser av antallet nynorskbrukere utover elever i grunnskolen med nynorsk som registrert hovedmål. Språkrådet bestilte en slik undersøkelse sist i 1995.[45]

Stilling i kommunene i dag[rediger | rediger kilde]

Av 428 kommuner i 2015, hadde 113 kommuner nynorsk som tjenestespråk, altså et vedtak om at statsorgan skal bruke nynorsk som tjenestespråk når de henvender seg til kommunen skriftlig. 158 hadde bokmål og 157 var nøytrale. Dette utgjør henholdsvis 26 %, 36 % og 36 % av kommunene, et tall som har holdt seg forholdsvis stabilt siden 1970-tallet. Man finner nynorskkommuner i ti av nitten fylker, hvorav alle kommunene i Sogn og Fjordane har valgt nynorsk som tjenestespråk. I motsatt ende av skalaen finner man Vestfold med bare bokmålskommuner. Etter lov om målbruk i offentlig tjeneste fra 1980 blir tjenestemålet i fylkeskommunene avgjort etter hvor mange bokmålskommuner og nynorskkommuner det er i fylket. Nøytrale kommuner blir ikke regnet med.

Bruk i medier og av institusjoner[rediger | rediger kilde]

De fleste av de største avisene i Norge har noen artikler skrevne på nynorsk, som blant annet VG og Aftenposten[46][47] men er hovedsakelig bokmålsdominert. Det er også riksdekkende aviser som bare har nynorsk som si målform, blant dem er Dag & Tid og Framtida.no. Mange lokalaviser har også valgt nynorsk som si eneste målform, blant annet Firdaposten, Hallingdølen, Hordaland og Bø Blad. Mange aviser er også offisielt målformsnøytrale og velger målform som det passer dem, blant annet Klassekampen og Bergens Tidende. Kommersielle produkt som er produserte i kjerneområda av nynorsken har også nynorsk som målforma si, som for eksempel Gamalost frå Vik. Mange dataprogram som tjener hele landet har ofte alternativet hvor man kan velge mellom nynorsk og bokmål, dette gjelder særlig de som er produserte av den norske staten.

Bruk av skriftmål i det offentlige er regulert av «lov om målbruk i offentleg teneste» vedtatt i 1980. Statlige organer har plikt til å utarbeide minimum 25 % av all skriftlig informasjon på hver målform.[48] Alle har i tillegg rett til å få svar på skriftlig kommunikasjon med det offentlige på den målforma de velger.[49] Statlige medier som NRK har også plikt til å bruke et minimum av 25 % av hver målform i tekst og som normaltalemål, vedtatt av Stortinget i 1970.[50] På bakgrunn av blant annet dette stadfestet NRKs direktørmøte 19. juni 2007 at 25 % av TV- og radiosendinger skal bli presenterte på nynorsk normaltalemål og minst 25 % av innholdet på nettsida nrk.no skal være på ynorsk[51]. Det er også krav om at statsorganer og offentlige institusjoner som universitet må ha innhold skrevet på nynorsk[52]. Enhver student i Norge skal ha muligheta til å ta eksamenen sin på enten bokmål eller nynorsk som studenten føler for.[trenger referanse]

Det har med jevne mellomrom dukket opp saker der elever i videregående skoler i nynorsk-dominerte områder har fått pensumbøker på nynorsk mye senere enn de tilsvarende bøkene på bokmål har kommet til bokhandlene, i en del tilfeller lenge etter at skoleåret har startet. Studenter som har registrert nynorsk som eksamensmålform ved universiteter og høyskoler har opplevd å blitt anmodet om å skifte til bokmål som eksamensmålform for at foreleser eller administrasjon skal slippe å oversette eksamen til nynorsk.[53] Dette er imidlertid å regne som et klart brudd på målloven.[54]

Skjønnlitteratur på nynorsk[rediger | rediger kilde]

Den første skjønnlitteraturen på nynorsk ble gitt ut på Aasens tid, dels av Aasen selv. Kjente salmediktere inkluderer Elias Blix og Edvard Hoem. Tor Jonsson, Ruth Lillegraven, Olav Aukrust, Olav Nygard, Tore Ørjasæter og Olav H. Hauge er viktige nynorsklyrikere. Sentrale forfattere av bøker for barn er Einar Økland, Maria Parr og Rasmus Løland. Andre viktige bidrag til nynorsk skjønnlitteratur inkludert drama er Tarjei Vesaas, Jon Fosse og Kjartan Fløgstad.[7] Jan Inge Sørbø fremhever også Halldis Moren Vesaas‘ lyrikk, Olav Duun (Menneske og maktene), Marie Takvam (Dåp under sju stjerner), Gro Holm (Løstølsfolket) og Sjur Bygd. Sørbø tror at nynorskbevegelsen var avgjørende for at disse ble forfattere. Sørbø mener det var avgjørende for nynorskens anerkjennelse som høyverdig språk at det ble skrevet skjønnlitteratur av høy kvalitet, i tillegg til gudstjenester og bibeltekster på nynorsk.[55]

Konsekvenser av nynorsk som minioritetsspråkform[rediger | rediger kilde]

Den marginaliserte bruken av nynorsk gjør at barn kjenner det nynorske standardspråket langt dårligere enn bokmål før de lærer å lese, slik at det i større grad må læres på skolen. Bokmålets dominans gjør også at de som primært skriver nynorsk, både leser og skriver mer bokmål enn bokmålsbrukere leser og skriver nynorsk. De nasjonale mediene, inkludert TV, radio, aviser, tegneserier og bøker, er de samme over hele landet, så det er først og fremst gjennom regionale TV- og radiosendinger, region- og lokalaviser, skole, yrkesliv (avhengig av yrke) og privat kommunikasjon at nynorsken står sterkere i nynorskområdene enn i resten av landet. Siden det nynorske standardspråket er mindre utbredt enn bokmål i skrift og tale, er nynorsk markert mens bokmål er umarkert. Det vil si at nynorskbrukere oftere må forklare og forsvare sitt språkvalg. Dette har nynorsk felles med mange minoritetsspråk, og det kan forklare hvorfor negative holdninger til språket er utbredt.[trenger referanse][56]. Minoritetsspråk blir ofte oppfattet som stygge sammenlignet med majoritetsspråket.[57]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]


Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ivar Aasen-tunet. «Offentlig forvaltning av Nynorsk». Ivar Aasen-tunet. Besøkt 10. august 2018. 
  2. ^ Forlag, Gyldendal Norsk. «Hovuddrag i norsk språkhistorie | Gyldendal». www.gyldendal.no (norsk). Besøkt 10. august 2018. 
  3. ^ Ivar Aasen (1864). Norsk Grammatik. Christiania: B. T. Mallings Forlagsboghandel. Arkivert fra originalen 23. februar 2008. 
  4. ^ a b Ivar Aasen (1846). «Om en Ordbog over det norske Almuesprog samt en dertil hørende Grammatik.». Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs Skrifter i det 19de Aarhundrede (4). 
  5. ^ a b c Oddmund Løkensgard Hoel (1996). Nasjonalisme i norsk målstrid 1848-1865. Oslo: Noregs Forskingsråd. ISBN 82-12-00695-6. 
  6. ^ Einar Haugen (1975). «Konstruksjon og rekonstruksjon i språkplanlegging: Ivar Aasens grammatikk.». I Magne Myhren. Ei bok om Ivar Aasen. Språkgranskaren og målreisaren. Oslo: Samlaget. ISBN 9788252104257. 
  7. ^ a b Krøger, Cathrine: Imponerende epos. Prosa, nummer 3, 2018, s. 16
  8. ^ Grepstad, Ottar: «Då landsmålet blei nynorsk». Dag og Tid, 20. desember 2013, s.32.
  9. ^ a b Norgeshistorie.no, Oddmund Løkensgard Hoel: «Då nynorsk vart offisielt språk». Hentet 21. des. 2016.
  10. ^ http://språkrådet.no/Toppmeny/Aktuelt/Klarsignal-for-a-setja-i-gang-nynorskrevisjon/
  11. ^ http://språkrådet.no/Toppmeny/Aktuelt/Nynorskrettskrivinga-skal-bli-enklare-/
  12. ^ «Bøying». 
  13. ^ «Språkrådet». 
  14. ^ «Språkrådet». 
  15. ^ «Språkrådet». elevrom.sprakradet.no. Besøkt 13. september 2018. 
  16. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 13. januar 2017. Besøkt 12. januar 2017. ; Nye reglar: samsvarsbøying av perfektum partisipp
  17. ^ «Språkrådet». 
  18. ^ «Språkrådet». 
  19. ^ «Språkrådet». 
  20. ^ «Språkrådet». 
  21. ^ «Språkrådet». 
  22. ^ «Bokmålsordboka | Nynorskordboka». 
  23. ^ «Bokmålsordboka | Nynorskordboka». 
  24. ^ «Bokmålsordboka | Nynorskordboka». 
  25. ^ «Bokmålsordboka | Nynorskordboka». ordbok.uib.no. Besøkt 16. august 2018. 
  26. ^ «Språkrådet». 
  27. ^ «Språkrådet». 
  28. ^ «Språkrådet». 
  29. ^ «Rettleiing om konsekvent nynorsk» (norsk). 
  30. ^ Skjekkeland, Martin (2017-12-14), «kløyvd infinitiv» (på no), Store norske leksikon, http://snl.no/kl%C3%B8yvd_infinitiv, besøkt 2018-07-14 
  31. ^ «Språkrådet». 
  32. ^ Fridtun, Kristin (2011). «NTNU Nynorsk for studentar» (PDF). 
  33. ^ «Språkrådet». 
  34. ^ «Språkrådet». 
  35. ^ «Nordisk purisme». Språkrådet (norsk). Besøkt 11. august 2018. 
  36. ^ «Normering av nynorsk talemål». Språkrådet (norsk). Besøkt 12. august 2018. 
  37. ^ (PDF) https://meta-nord.w.uib.no/files/2012/01/bokmaal-main_v10kds.pdf. 
  38. ^ Veka, Olav og Alf Hellevik: Nynorskboka. Oslo: Aschehoug, 1997.
  39. ^ «Sportsanker fekk mediemålpris». www.firda.no (norsk). 21. april 2015. 
  40. ^ «Nynorsk som talemål» (norsk). 
  41. ^ Kjell Venås (1998). «Dialekt og normaltalemålet». Apollon (1). ISSN 0803-6926. Arkivert fra originalen 24. juli 2011. 
  42. ^ VG - Stadig færre prosent skriver nynorsk (5.1.2016)
  43. ^ Blaker, Magnus (9. august 2016). «SSB: Nynorsk er på historisk bunnivå i Norge». Nettavisen (norsk). Besøkt 14. august 2018. 
  44. ^ «3 Noreg - Ivar Aasen-tunet». www.aasentunet.no. Arkivert fra originalen 16. januar 2017. Besøkt 9. januar 2017. 
  45. ^ «Spørreunderøking om bruk av nynorsk og om "Noreg"/"Norge", Språkrådet». Arkivert fra originalen 10. oktober 2007. 
  46. ^ Haugtrø, Beate (28. mai 2018). «Aftenposten opnar for nynorsk». Framtida (engelsk). Besøkt 11. august 2018. 
  47. ^ Langåker, Svein Olav B. (21. mars 2017). «Opnar opp for meir nynorsk i VG». Framtida (engelsk). Besøkt 11. august 2018. 
  48. ^ «Oppfølging av lov om målbruk i offentleg teneste (Kirke- og kulturdepartementet)». 
  49. ^ «Lov om målbruk i offentleg teneste, §6.». 
  50. ^ «Spørsmål til kultur- og kirkeminister Valgerd Svarstad Haugland (KrF)». Stortinget. 
  51. ^ Fordal, Jon Annar. «Språkreglar i NRK». NRK. «Minst 25 prosent av verbalinnslaga i radio og fjernsyn skal vere på nynorsk. … Vedteke på NRKs direktørmøte 19. juni 2007.» 
  52. ^ «Lov om målbruk i offentleg teneste [mållova] - Lovdata» (norsk). 
  53. ^ Det finnes også eksempler på tilfeller der man får en eksamen på nynorsk selv om man har valgt eksamen på bokmål. Noe som er tilfelle ved eksamen i stordyrsykdomer ved Norges Veterinærhøyskole. «Ble bedt om å droppe nynorsk». Dagsavisen. Arkivert fra originalen 22. august 2011. 
  54. ^ «Lov og forskrift om målbruk i offentleg teneste, §7.». 
  55. ^ Nynorsken styrkte den norske litteraturen. ‘’Dag og Tid’’, 1. Juni 2018
  56. ^ Tove Bull (2004). «Nynorsk som minoritetsspråk». Språknytt (3-4). ISSN 0806-2870. Arkivert fra originalen 1. desember 2007. 
  57. ^ Veka, Olav og Alf Hellevik: Nynorskboka. Oslo: Aschehoug, 1997.