Vigelandsanlegget

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 59°55′38,676″N 10°41′59,680″Ø

Vigelandsanlegget, Gustav Vigelands utendørs skulptursamling i Frognerparken i Oslo, består av «Hovedportalen» (utenfor bildet i venstre side), «Broen» over Frognerdammen, «Fontenen», «Monolittplatået» og «Livshjulet» som hovedenheter langs en akse på 850 meter.

Vigelandsanlegget, opprinnelig kalt Tørtberg-anlegget,[1] er skulpturanlegget i Frognerparken i Oslo. Skulptursamlingen har fått navn etter kunstneren som har modellert den, Gustav Vigeland, fra 1920-årene til sin død i 1943. Vigelandsanlegget er en av Oslos – og Norges – mest besøkte attraksjoner med over en million besøkende hvert år.[2][3]

Vigelandsanlegget ble, som en del av Frognerparken, vedtatt fredet av Riksantikvaren etter kulturminneloven 13. februar 2009, som første parkanlegg i Norge, under navnet «Frognerparken og Vigelandsanlegget».[4][5]

Oversikt[rediger | rediger kilde]

Utsyn over anlegget østover fra «Monolittplatået» mot «Fontenen», «Broen» med «Barneplassen» og «Hovedportalen» inn i Frognerparken.

Vigelandsanlegget omfatter 320 mål i Frognerparken og inneholder tilsammen 214 skulpturer, tretten smijernsporter, to bronsedører på portstuene og to vindfløyer. Alle skulpturene er modellert av Vigeland, og parken er opparbeidet etter hans tegninger. Sentralaksen i anlegget er 850 meter lang, og skulpturene er gruppert i fem større enheter langs denne:

  1. «Hovedportalen» (inngangen i øst)
  2. «Broen» (over Frognerdammen) med «Barneplassen»
  3. «Fontenen»
  4. «Monolittplatået»
  5. «Livshjulet» (i vest)

Skulpturanlegget inneholder det meste av kunstnerens produksjon. Skulpturene er i bronse, granitt og smijern. Parken inneholder nærmere 600 figurer. Kunstneren modellerte selv alle skulpturene i full størrelse, mens hogging i granitt og støping i bronse ble utført av dyktige håndverkere. Arbeidet med parken strakte seg over mange tiår og den stod først ferdig rundt 1950. Oslo kommune bar de største kostnadene, men det var også flere privatpersoner som bidro med tilskudd.

Noen få skulpturer utenfor hovedaksen i det opprinnelge Vigelandsanlegget er satt opp etter kunstnerens død.

Historikk[rediger | rediger kilde]

Modell til «billedhugger Wigelands Fontæne».
Noen av Vigelands skulpturer, deriblant miniatyrmodell av «Monolitten», utstilt i Vigeland-museet.
«Sinnataggen» regnes som Vigelands mest kjente skulptur. Den ble modellert 1928, støpt i bronse og satt opp 1940. Skulpturen er flere ganger utsatt for hærverk og er også blitt stjålet.
Gustav Vigeland (1869–1943) i 1929.

Fra 1890-årene hadde Brændevinssamlaget i Oslo satt av penger til et fontenefond. Hensikten med dette fondet var å reise penger til en fontene som var tenkt plassert på Eidsvolls plass foran Stortinget. Et monumentalt verk av denne typen hadde Vigeland lenge drømt om, og allerede i 1901 begynte han på eget initiativ å lage skisser til dette prosjektet.

For å komme andre interesserte kunstnere i forkjøpet, fikk han stilt ut en modell av hans planer på Kunstindustrimuseet i 1906. Responsen var hovedsakelig positiv, med noen unntak, for eksempel Christian Krohg, som han hadde hatt en del disputter med tidligere og som forble Vigelands fiende livet ut. Taktikken var likevel vellykket, for i oktober 1907 bestemte formannskapet i Oslo å anbefale bystyret å bevilge Brændevinssamlagets fond til Vigelands prosjekt. Uten at det ble lyst ut noen konkurranse, og til tross for at prisoverslaget var på nesten fire ganger fondets beholdning på 85000 kroner. En innsamling blant privatpersoner ville derfor bli nødvendig for å få realisert prosjektet.

Vigeland arbeidet videre med fontenen parallelt med andre oppdrag. I 1914 foreslo han imidlertid å flytte fontenen til Abelhaugen i Slottsparken, da han var redd et fremtidig Eidsvollsmonument foran Stortinget ikke ville passe sammen med hans fontene. Abelmonumentet så Vigeland for seg flyttet over til Nisseberget. Fontenekomiteen ga sin tilslutning til denne flyttingen, men mange andre alternative forslag dukket opp fra andre i kjølvannet, blant annet Jernbanetorget. Vigeland like svært dårlig at andre kunne blande seg inn i hans prosjekt på denne måten.

I utkastet til denne planen hadde Vigeland tegnet inn en steinlagt plass, der hellene skulle danne en labyrint, og på slutten av året hadde han også fått en idé om å plassere flere granittgrupper i trappen opp mot fontenen. I 1916 åpnet han atelieret sitt for allmuen for å vise modellen av planen og de ferdige skulpturene. Responsen var blandet, og mange mente at mengden og størrelsen på statuene ikke passet i byens sentrum.

Tidlig i 1919 fikk Vigeland en idé om en høy søyle av oppadstigende figurer, en idé som etterhvert ble en besettelse for ham. Skulle denne bli en del av skulpturparken måtte den imidlertid få en annen plassering, fordi Abelhaugen neppe ville tåle vekten av alle disse skulpturene. I 1921 kom han derfor opp med en alternativ idé om å plassere hele anlegget rett ved hans nye atelier på Frogner. Uten å vite om plasseringen ville bli godkjent av de kommunale myndigheter, bestilte Vigeland steinblokken til «Monolitten» fra bruddet ved Iddefjorden for egen regning og risiko.

Diskusjonene rundt plasseringen roet seg da planene ble flyttet ut av sentrum, men i 1922 kom det opp et forslag om å plassere skulpturen i området vest for Frognerdammen, et område som hadde ligget ubrukt siden jubileumsutstillingen på Frogner i 1914. I 1924 ble det endelig bestemt at dette skulle være plasseringen for anlegget. Med denne plasseringen kom også utvidelsen av anlegget med en bro, og Vigeland satte da straks i gang å planlegge utsmykning av denne, i tillegg til inngangspartiet mot Kirkeveien.

Steinen til «Monolitten» var på plass på bestemmelsesstedet i februar 1927 etter en svært krevende transport fra steinbruddet ved Halden, og den 15. august 1928 ble den hevet i vertikal stilling. Uthoggingen foregikk fra 1929 til 1943, og mesteparten av tiden var tre steinhoggere engasjert i dette arbeidet.

I 1932 kom Vigeland opp med ideen om «Livshjulet», som skulle avslutte hovedaksen mot vest.

Til tross for krigsutbruddet begynte monteringen av de 58 bronseskulpturene på broens rekkverk i mai 1940. Det ble ansett som mindre sannsynlig at de skulle bli ødelagt om de sto der fremfor om alle var lagret innendørs i atelieret. Sommeren 1943, etter Vigelands død, var «Monolitten» ferdig hugd. I to omganger, høsten 1943 og sommeren 1944, hadde publikum anledning til å gå opp i stillasbygget og ta «Monolitten» i nærsyn helt til topps. I 1946 var granittgruppene rundt Monolitt-platået på plass.

I 1947 ble vannet skrudd på i fontenen, 40 år etter at Vigeland fikk bestillingen. Først rundt 1950 var de fleste skulpturene i parken på plass.

Seinere utvidelser og tillegg[rediger | rediger kilde]

«Selvportrett» ble stilt opp rett innenfor parkens hovedinngang i 1993

Vigeland hadde flere ideér til utsmykking av parken i sine senere leveår, blant annet flere smijernsportaler, men på sykeleiet like før sin død skrev han at han ønsket at arbeidet som var påbegynt skulle avsluttes med den daværende arbeidsledelsen. Allerede i 1934 hadde han gitt klart uttrykk for at han ikke ønsket at noen annen kunstner skulle jobbe videre med parken om han skulle gå bort.

I 1988 ble bronsegruppen «Slekten» stilt opp i enden av tverraksen mot nord. Denne gruppen består av 21 figurer og er Vigelands største nest etter «Monolitten». I 1993 ble «Selvportrett», en helfigurstatue av ham selv, stilt opp rett innenfor parkens hovedinngang; symbolsk sett en signatur som står i stil med resten av parken hva størrelse angår.

Utenfor parkens hovedakser står det flere statuer som er kommet til etter at parkens hovedanlegg sto ferdig, for eksempel «Pike og øgle» (oppstilt 1958) og «Triangel» (oppstilt 1993).

I 2002 ble «Overrasket» satt opp etter at den hadde stått bare i gips på Vigelandmuseets lager inntil siden 1942.[6] Ansiktet på skulpturen forestiller Inga Syvertsen som sto modell da Vigeland påbegynte skulpturen i 1904.[7] Vigeland gjorde ferdig skulpturen i 1942 med Ruth Maier som modell, bare måneder før Maier ble sendt til Auschwitz og drept.[8][9]



Navn[rediger | rediger kilde]

Hele parkens offisielle navn er Frognerparken,[10] men skulpturanlegget i midten – kalt Vigelandsanlegget – blir noen ganger feilaktig omtalt som «Vigelandsparken»,[11] et navn som ikke har noen offisiell status.[10] Navnet Vigelandsanlegget refererer bare til skulptursamlingen og det tilhørende anlegget og ikke selve parkarealet. Hele Frognerparken med Vigelandsanlegget ble vedtatt fredet av Riksantikvaren etter kulturminneloven 13. februar 2009 under navnet «Frognerparken og Vigelandsanlegget».[4]

Det er hovedsakelig turister som feilaktig bruker navnet «Vigelandsparken»; i Oslo og spesielt lokalt på Frogner er hele parken bare kjent som Frognerparken.[11] Navnet brukes også av Vigeland museum i sin turistrettede kommunikasjon, selv om navnet ikke har noen offisiell status,[12], og trikkeholdeplassen på Frognerlinjen ved parkporten er skiltet med dette navnet. Dette hevdes å være i strid med stadnamnlova og er omstridt.[13]

Skulpturanlegget ble opprinnelig kalt Tørtberg-anlegget, ettersom Tørtberg er navnet på høyden i Frognerparken der blant annet skulpturen «Monolitten» står i dag, og på en tidligere husmannsplass under Frogner Hovedgård som lå på dette stedet.[14]

Kulturminne[rediger | rediger kilde]

Frognerparken og Vigelandsanlegget er et kulturminne og har nummer 127174 i Riksantikvarens kulturminnebase.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Tørtberg er en tidligere husmannsplass under Frogner Hovedgård i dagens Frognerparken. Den lå på høyden der skulpturen «Monolitten» står i dag.
  2. ^ «Fra fontene på Eidsvolls plass til skulpturpark på Frogner». Oslo kommuneOslo byarkiv. 15. august 2005. Besøkt 27. desember 2013. 
  3. ^ «Redd for misbruk av Gustav Vigelands kunst». NRK Østlandssendingen. 16. desember 2013. Besøkt 27. desember 2013. «Mest kjent for Vigelandsanlegget på Frogner, som er en av Oslos største turistattraksjoner.» 
  4. ^ a b Frognerparken og Vigelandsanlegget, Kulturminnesøk
  5. ^ Miljøverndepartementet: «Frognerparken fredet» besøkt 13. februar 2009
  6. ^ «Ukjent Vigeland-skulptur avdukes». Kulturnytt, NRK P2. 7. august 2002. Besøkt 3. september 2012. 
  7. ^ «Ny Vigeland-skulptur med broket historie». Stavanger Aftenblad. 2. august 2002. Besøkt 3. september 2012. 
  8. ^ «Norges Anne Frank». Aftenposten. 13. oktober 2007. Besøkt 12. september 2012. 
  9. ^ «Andre skulpturer i parken». Vigeland-museet. Besøkt 12. september 2012. 
  10. ^ a b «Frognerparken», i Sentralt stedsnavnregister
  11. ^ a b Einar Solvoll (14.11.2008). «Aften spør for deg». Aftenposten. «Vigelandsparken finnes egentlig ikke! Vigelandsanlegget er en del av Frognerparken, som er det store restarealet av Frogner hovedgård» 
  12. ^ Vigelandsparken
  13. ^ Frognerparkens Venner, 2009, nr. 1
  14. ^ Ingrid Reed Thomsen, «Fra Eidsvolds plass til Tørtberg», i Byen bak slottet : Uranienborg-Majorstuen, 1988

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg
Wikimedia Commons har multimedieinnhold relatert til