Espen Barth Eide

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Espen Barth Eide
Nordiskt-baltiskt statsministermote under Nordiska radets session i Helsingfors (1).jpg
Født1. mai 1964 (55 år)
Oslo, Norge
Far Asbjørn Eide
Mor Wenche Barth Eide
Utdannet ved Universitetet i Oslo, Universitetet i Barcelona
Beskjeftigelse Statsviter
Parti Arbeiderpartiet
Nasjonalitet Norge
Utmerkelser NPF-prisen (2004), Årets europeer (2018)
Norges utenriksminister
21. september 2012–16. oktober 2013
RegjeringStoltenberg II
ForgjengerJonas Gahr Støre
EtterfølgerBørge Brende
Norges forsvarsminister
11. november 2011–21. september 2012
RegjeringStoltenberg II
ForgjengerGrete Faremo
EtterfølgerAnne-Grete Strøm-Erichsen
1. nestleder av Energi- og miljøkomitéen
2017 -
Stortingsrepresentant
2017 -
ValgkretsOslo
Espen Barth Eide på Commons

Espen Barth Eide (født 1. mai 1964 i Oslo) er en norsk statsviter og politiker. Han er Stortingsrepresentant for Oslo Arbeiderparti fra 2017.

Frem til 14. august 2017 var han Kypros-spesialrådgiver for FNs generalsekretær Antonio Guterres.[1] Fra 2014 til 2016 var han direktør i Verdens økonomiske forum.[2] Han var forsvarsminister 2011–2012 og utenriksminister 2012–2013 i Jens Stoltenbergs andre regjering.

Han er sønn av jurist og menneskerettighetsekspert Asbjørn Eide (1933–) og ernæringsprofessor Wenche Barth Eide (1935–), og vokste opp på Vinderen i Oslo. Etter examen artium ved Oslo katedralskole ble han cand.polit. i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo i 1993. I 1991 var han utvekslingsstudent ved Det frie universitet i Barcelona i Spania. Eide var prosjektleder 1991–1993 og generalsekretær 1992–1993 i Europabevegelsen. I 1993 ble han forsker ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI), hvor han ledet FN-programmet 1996–2000 og avdelingen for internasjonal politikk 2002–2005.

I sin ungdom tilhørte han kretsen rundt blant andre Jens Stoltenberg, Ole Jacob Frich, Hanne Harlem og Turid Birkeland i Majorstua AUF, som oppnådde stor innflytelse i partiet.[3] I 1988 var Eide politisk sekretær for Arbeiderpartiets bystyregruppe. Han var statssekretær i Utenriksdepartementet 2000–2001, Forsvarsdepartementet 2005–2010 og igjen i Utenriksdepartementet 2010–2011, og har vært betegnet som «en av de mektigste politikerne i det norske regjeringsapparatet.»[4] Eide var forsvarsminister fra 11. november 2011, og var utenriksminister i Jens Stoltenbergs andre regjering fra 21. september 2012 til regjeringen gikk av 16. oktober 2013. Han var styremedlem i Det europeiske sosialdemokratiske parti fra 2001-2013 og er medlem av Arbeiderpartiets internasjonale utvalg.

Han ble kåret til «Morgendagens verdensleder» av Verdens økonomiske forum i 2003, og ble tildelt Norsk Petroleumsforenings studiefonds pris for en analyse av norske interesser i Nordområdene i 2005.

I 2014 ble han utnevnt som Kypros-spesialrådgiver for FNs generalsekretær Ban Ki-moon.[5] og fikk ansvaret for forhandlingene mellom tyrkisk-kyprioter og gresk-kyprioter om gjenforening av Kypros, som har vært delt siden 1974. Han ble gjenoppnevnt i rollen av FNs nye generalsekretær António Guterres i 2017. Han ledet der FNs Good Offices Mission som holder til i den FN-kontrolerte buffersonen i Nicosia, Kypros.

Eide er nestleder i styret for Centre for Humanitarian Dialogue i Genève og styremedlem for SIPRI i Stockholm og NUPI i Oslo.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Statement attributable to the Spokesman for the Secretary-General on the Special Adviser of the Secretary-General on Cyprus | United Nations Secretary-General». www.un.org (engelsk). Besøkt 20. august 2017. 
  2. ^ https://snl.no/Espen_Barth_Eide
  3. ^ Madsen, Lars Backe (2. september 2000). «Første stopp, Majorstua». Dagens Næringsliv: 22. 
  4. ^ Rasch, Jonas Sverrisson m.fl. (11. november 2011). «Han fikk rett om Espen Barth Eide». Dagbladet. Besøkt 9. september 2012. 
  5. ^ «Tidligere utenriksminister Eide avviser Kina-plan». Aftenposten. Besøkt 7. september 2014. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

V • D • R

Trygve Lie (–1946) · Halvard Lange (1946–63) · Erling Wikborg (1963) · Halvard Lange (1963–65) · John Lyng (1965–70) · Svenn Stray (1970–71) · Andreas Cappelen (1971–72) · Dagfinn Vårvik (1972–73) · Knut Frydenlund (1973–81) · Svenn Stray (1981–86) · Knut Frydenlund (1986–87) · Thorvald Stoltenberg (1987–89) · Kjell Magne Bondevik (1989–90) · Thorvald Stoltenberg (1990–93) · Johan Jørgen Holst (1993–94) · Bjørn Tore Godal (1994–97) · Knut Vollebæk (1997–2000) · Thorbjørn Jagland (2000–2001) · Jan Petersen (2001–05) · Jonas Gahr Støre (2005–12) · Espen Barth Eide (2012–13) · Børge Brende (2013–2017) · Ine Marie Eriksen Søreide (2017–)

V • D • R

Oscar Torp (1945) · Jens Chr. Hauge (1945–52) · Nils Langhelle (1952–54) · Kai Birger Knudsen (1954–55) · Nils Handal (1955–61) · Gudmund Harlem (1961–63) · Håkon Kyllingmark (1963) · Gudmund Harlem (1963–65) · Otto Grieg Tidemand (1965–70) · Gunnar Hellesen (1970–71) · Alv Jakob Fostervoll (1971–72) · Johan Kleppe (1972–73) · Alv Jakob Fostervoll (1973–76) · Rolf Hansen (1976-79) · Thorvald Stoltenberg (1979–81) · Anders C. Sjaastad (1981–86) · Rolf Presthus (1986) · Johan Jørgen Holst (1986–89) · Per Ditlev-Simonsen (1989–90) · Johan Jørgen Holst (1990–93) · Jørgen Kosmo (1993–97) · Dag Jostein Fjærvoll (1997–99) · Eldbjørg Løwer (1999–2000) · Bjørn Tore Godal (2000–01) · Kristin Krohn Devold (2001–05) · Anne-Grete Strøm-Erichsen (2005–09) · Grete Faremo (2009–2011) · Espen Barth Eide (2011–2012) · Anne-Grete Strøm-Erichsen (2012–13) · Ine Marie Eriksen Søreide (2013–2017) · Frank Bakke-Jensen (2017–)

Eksterne baser (Autoritetsdata)
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Espen_Barth_Eide&oldid=18349782»