Peder Claussøn Friis
| Peder Claussøn Friis | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 1. apr. 1545 Egersund | ||
| Død | 15. okt. 1614 (69 år) Valle | ||
| Beskjeftigelse | Prest, historiker, skribent | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
Peder Claussøn Friis, (født 1. april 1545 i Egersund[1], Rogaland, død 15. oktober 1614 i Valle) var en norsk geistlig og historisk- topografisk forfatter.
Oppvekst og utdanning
[rediger | rediger kilde]Hans far het Niculas (Claus) Torolfssøn Friis og var fra ca. 1550 sogneprest i Undal, sør i Audnedal. Peder fikk trolig sin utdannelse i Stavanger under rektor Jakob Matssøn. Sin prestegjerning begynte han allerede som 20-åring, som kapellan under faren. Da faren døde i 1566, overtok Peder stillingen som sogneprest, og ble allerede samme år innsatt som prost i Lister prosti.
Biskopen i Stavanger, Jørgen Eriksen, hadde lært å kjenne Peder Claussøn på sin første visitas i 1572, og han knyttet ham allerede 1575 til stiftets geistlige styrelse ved å gjøre ham til kannik i Stavanger og noen år senere til kapitelets viseformann (erkediakon).
Streng luthersk prest
[rediger | rediger kilde]
Peder Claussøn var som sin biskop strengt kirkelig og luthersk. Han sørget for å utrydde restene etter katolske kirkeskikker. Han sørget også for at kirkeskatten ble krevet inn, såkalt tiende.
Han deltok med biskopen på herredagen i Skien (juli 1576), hvor tienden for Stavanger len ble regulert. Men det som ble bestemt på dette møtet likte ikke bøndene i Nedenes fogderi, og av den grunn reiste Peder Claussøn på biskopens og lensherrens vegne sommeren 1592 til hvert sogn i Nedenes fogderi for å forhandle med bøndene.
Bøndene på Lista var svært lite villige til å betale kirkeskatten, og derfor måtte Peder Claussøn gjentatte ganger gripe inn, dels selv, dels med øvrighetens hjelp. Som geistlig tilsynsmann hadde han mange vanskeligheter med stridige og løsaktige prester, men etter hvert fikk han også reformert sitt eget presteskap.
Han kom en gang i konflikt med myndighetene, siden regjeringen blandet seg inn i hvordan prestene skulle velges. Peder Claussøn mente det var menigheten som skulle velge sine egne prester, ifølge luthersk lære. Men Claussøn måtte gi etter for regjeringens krav.
Også almuen var det vanskelig å komme overens med. Flere ganger lå han i strid med noen av sine egne sognefolk, og en gang ble han stukket med kniv av en bonde. En annen gang måtte han selv bøte for å ha brukt kniven og såret en bondelensmann.
Forøvrig nøt Peder Claussøn stor tillit hos bøndene, og han var alltid hjelpsom og tjenestevillig. Ofte stilte han seg på deres side. Hans skal hatt kontakt med Jon Simonssøn.
Lensherren Peder Grubbe var i 1604 klaget inn til herredagen i Bergen av listerbøndene, og han mente det var Peder Claussøn som hadde hisset bøndene mot ham. Grubbe hevnet seg på Claussøn ved å stevne ham også til herredagen, og han hadde samlet en rekke ankeposter over hans embetsførsel. Men ved herredagens dom 9. juli 1604 ble Peder Claussøn dels frikjent, dels slapp han med en mild bebreiding, mens Peder Grubbe fikk en skarp advarsel og kort etter ble fjernet fra sitt len.
Da stiftet i 1605 fikk ny biskop, Laurids Scavenius, utviklet det seg et nært vennskap mellom Peder Claussøn og den nye biskopen. Peder Claussøn, som allerede 1591 hadde vært kapitelets fullmektig ved Christian IV's hylding i Oslo, var også til stede ved hertug Christians hylding i Oslo 1610. Han døde i sitt 70. år på sin prestegård. Han etterlot seg en sønn, Claus, som ble hans ettermann, samt flere døtre, som ble gift med bønder.
I 1938 ble det reist en statue av Peder Claussøn Friis ved Valle prestegård. Den ble laget av kunstneren Gustav Vigeland (1869–1943), som hadde sine ungdomsår på gården Mjunebrokka på Vigeland i Valle (nå Lindesnes) kommune.
I Stavanger ble Peder Claussøn Friis hedret med Peder Claussøns gate som ligger i Eiganes og Våland bydel.
Verk
[rediger | rediger kilde]
Peder Claussøn har fått sitt litterære navn som topograf og sagaoversetter. Han var ikke universitetsutdannet og var aldri utenfor Norge, men hans skoledannelse ser ikke ut til å ha vært dårlig. I kraft av sin stilling kom han i kontakt med mange lærde og opplyste mennesker. Det har vakt hans interesse for Norges geografi, historie og gamle språk.
Den lærde lagmannen i Agder, Jon Simonsen, ser ut til å ha vært hans lærer i gammelnorsk, særlig lovspråket. Men også andre lagmenn eller geistlige ser ut til å ha hjulpet ham, blant annet til å låne eldre håndskrifter, særlig Kongesagaene, Kongespeilet og de gamle lovhåndskrifter.
Av utenlandske forfattere har særlig Olaus Magnus' og Arngrim Jonssons tidligste arbeider gitt ham impulser til historisk-geografiske opptegnelser. Hans første skrift var en beskrivelse av Island fra (1580). Deretter fulgte korte opptegnelser om Færøyene (1592) og om Grønland (1596). I 1599 fullførte han en vidløftigere fremstilling av Norges naturhistorie i en rekke mindre skildringer: «Om alle slags Djur, som ere udi Norrig», «om Fiske», «om Fugle», «om Skove og Træ» samt «om Urter og Blomster». Denne ble utgitt først etter hans død – i 1632 under tittelen «Norriges oc Omliggende Øers sandfærdige Besschriffuelse».[2]
Han var den første som oversatte Snorres kongesaga fra norrønt til dansk: «Norske kongers Chronica». Den ble også utgitt etter hans død, i 1633. Det var i 1599 han fikk en oppfordring fra stattholderen Axel Gyldenstjerne som gjorde at han tok fatt på en oversettelse av Snorre Sturlasons kongesagaer. Han gjorde først en «kort Extrakt af Norriges Chronica» og fortsatte oversettelsen av kongesagaene med de følgende kongers historie (1202–1263). Men når det gjaldt kong Sverres historie, nøyde han seg med å skrive av den eldre, bergenske oversettelsen.
På denne tiden samlet han tekster til de gamle lovene og forordningene, som han i 1600 oversatte. I sine senere år var han særlig beskjeftiget med topografiske arbeider, kanskje etter oppfordring av biskop Scavenius. Først utarbeidet han en Stavangers beskrivelse (1609), og senere samlet han sine iakttagelser og opptegnelser til Norriges Beskrivelse (1613).
Hans småskrifter «Om Tienden» og «Enfoldig Forklaring over Fader vor» (gått tapt) viser at han også var virksom som geistlig forfatter.
Ingen av Peder Claussøns skrifter ble trykt i hans levetid. De ble spredt ved avskriving som ble gitt som gaver. Utgivelsene kom lenge etter hans død. Omkring 1630 hadde en følgende Stavanger-biskop, Wegner, sendt Peder Claussøns «Beskrivelse over Norge og omliggende Øer» til kansleren Christian Friis til Kragerup (1581 - 1639), som overlot eksemplaret til Ole Worm. Han sørget da for at en utgave av boken ble trykt (1632).
Omtrent samtidig ble et eksemplar av sagaoversettelsen «Norske Kongers Chronica» sendt til København, og Worm påtok seg å utgi denne også. Omkring 1650 fikk Worm tak i Peder Claussøns naturhistoriske opptegnelser, som ble benyttet i Worms senere arbeider fra 1654–54. Etter Worms død ble håndskriftet forært til Thomas Bartholin, som tenkte på å oversette det til latin og utgi det, men dette ble hindret av brannen i hans bibliotek (1670).
En avskrift av Peder Claussøns naturhistorie og topografiske arbeider kom til Skåne til Ove Gjedde, og ble senere gitt til W. J. Coyet. Manuskriptene ble i (1710) innlemmet i det store kongelige biblioteket, hvor de lå ubenyttet og skjult. Men i 1876 ble de oppdaget av Gustav Storm og senere lagt til grunn for hans utgivelse av Peder Claussøns skrifter.
Peder Claussøns skrifter i Worms utgaver ble for lang tid hovedskriftene om Norges geografi og historie. «Beskrivelsen» ble mønster og forbilde for en rekke lignende arbeider, den ble oversatt til tysk og latin, og dens etterretninger inngikk i de geografiske håndbøker og de hollandske atlaser.
«Norske Kongers Chronica» sørget for at Snorre Sturlason ble ansett som en historisk forfatter. Norge fikk en sammenhengende og leseverdig fremstilling av sin historie, fra oldtid og middelalder. Peder Claussøn fikk tilnavnet «Undalinus» eller «Petrus Claudii».
Selv etter at de originale håndskriftene var dratt frem av Torfæus og Peringskiöld, har Peder Claussøns sagaoversettelser bevart sin rang som kildeskrift for et enkelt tidsrom (1202–1217), i det han her gjengir en senere tapt, fullstendig original.[klargjør]
Referanser
[rediger | rediger kilde]Litteratur
[rediger | rediger kilde]- A. Steinnes: «Eit eventyr om Friis-namnet i Audnedal», i Årsskrift for Agder historielag 40, 1961
- d. s.: biografi i NBL1, bd. 14 (Rettelser og tillegg), 1962
- E. Gunnes: «Peder Claussøn og hans samtid», i H. Try (red.): Peder Claussøn Friis. Samtid og miljø på Agder, Kristiansand 1986
- L. Hamre: «Jon Simonssøn, jurist og humanist, tradisjonsformidlar og sambandsledd mellom gammal og ny tid», sst., 1986
- J. G. Jørgensen: «Sagaoversettelser i Norge på 1500-tallet», i Collegium Medievale nr. 2/1993
- Lars Rosland, Peder Claussøn Friis – Ætt og Heim årbøker 2009 og 2010.
- Gustav Storm: Om Peder Claussøn Friis og hans Skrifter. Kristiania: Brøgger, 1881.