Seler

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
For lese om bukseseler, se det eller sele
Seler
Seler
Vitenskapelig(e)
navn
:
Pinnipedia[1]
Illiger, 1811
Norsk(e) navn: seler,
seldyr,
pinnipedier
Hører til: bjørnelignende rovpattedyr,
hundelignende rovpattedyr
rovpattedyr
Antall arter: 33
Habitat: marint/terrestrisk
Utbredelse: global (se kart)
Delgrupper:

Seler, seldyr eller pinnipedier (Pinnipedia[1]) er klade med kortlemmede land- og vannbaserte rovpattedyr som har fått de fremre lemmene omdannet til effektive svømmeredskaper, kalt luffer. Gruppen inkluderer 33 nålevende arter, fordelt i tre familiegrupper; selfamilien (Phocidae), øreselfamilien (Otariidae) og hvalrossfamilien (Odobenidae).

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Seler er gruppe med kortlemmede sjøpattedyr som oppsto for cirka 33 millioner år siden.[2] Gruppen er klassifisert som rovpattedyr (Carnivora). Artene er usedvanlig gode svømmere og dykkere, som tilbringer store deler eller mesteparten av livet i vann.

Seldyr har en strømlinjeformet (hydrodynamisk), langstrakt (torpedolignende) kropp med et tykt isolerende spekklag og en varierende grad av behåret hud. Behåringen varierer også i utfarging. Hos seler har de fremre lemmene blitt omdannet til effektive svømmeredskaper, kalt luffer. I tillegg til å skape framdrift i vann, kan luffene brukes til å bevege seg med på land. De bakre lemmene er omdannet til svømmeføtter og sitter bakerst på den langstrakte kroppen, der de helst benyttes som styreredskaper. Bare omkring halvparten av artene kan bruke baklemmene mer eller mindre effektivt når de går på land. Hodet er relativt lite i forhold til resten av kroppen, og snutepartiet er typisk utstyrt med kraftige værhår. Værhårene er i praksis et svært følsomt sanseapparat som er nyttig når dyra leter etter mat på bunnen, der det ofte er bekmørkt eller grumset på grunn av leteaktiviteten i bunnslammet. Noen av artene har store øyne og usedvanlig godt syn, men ikke alle.

Seldyr kan lagre store mengder oksygen i blodet, slik at de kan være neddykket i vann lenge. Hvor lenge avhenger av både art og individ.

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Seldyrenes utbredelse

Seldyrene har kolonisert nesten alle havområdene på kloden, unntatt de stor åpne havstrekningene i Stillehavet, Atlanterhavet og Indiahavet. De pelagiske selartene finnes først og fremst i de kalde havstrøkene i Arktis og Antarktis. Og de få artene som finnes i tropiske farvann lever først og fremst i tilknytning til de kalde og næringsrike havstrømmene.

Habitat[rediger | rediger kilde]

Seler lever i en marin tilværelse, enten langs kysten, på øyer eller ved iskanten i polområdene. Det finnes arter som har tilpasset seg alt fra arktisk- til tropisk klima. Kun en art, bajkalsel, lever utelukkende i ferskvann, i Bajkalsjøen. En annen art, kaspisel, er også stedegen for en enorm innsjø, Kaspihavet, men der er det brakkvann. I tillegg lever også to underarter av ringsel utelukkende i ferskvannsinnsjøer. Disse selene er nære slektninger. Alle andre arter har tilgang til havet og er tilpasset sjøvann.

Artene livnærer seg nesten utelukkende av andre marine arter, som fisk, blekkspruter, krepsdyr, muslinger og mollusker som de fanger. Det hender også at enkelte arter tar fugl som dykker eller svømmer i vannflaten. Ungene fødes enten på land eller direkte på isen.

Systematikk[rediger | rediger kilde]

Tidligere ble seler klassifisert som en egen «orden» av pattedyr. I dag vet man imidlertid at seler er en delgruppe innen hundelignende rovpattedyr (Caniformia). Seler er således nært beslektet med både bjørnedyr, hundedyr og mårdyr med flere. I en tid trodde noen at bjørnene (Ursidae) kunne være selenes nærmeste nålevende slektninger, men den teorien blir nå avvist. Seler (Pinnipedia) er faktisk søstergruppen til de mårlignende rovpattedyrene (Musteloidea), som altså er selenes nærmeste nålevende slektninger. Seler og otere (Lutrinae) har da også mange fellestrekk hva uttrykk og atferd angår.

Fylogeni[rediger | rediger kilde]

Forskere har antydet at den basale linja med pinnipedier delte seg mellom Phocidae og Otarioidea (Otariidae og Odobenidae)[3] for cirka 33 millioner år siden,[2] noe som utdaterer det eldste fossile beviset man har for seler (cirka 28 millioner år gammelt) med cirka 5 millioner år.[2] Dette beviset stammer fra et funn nær Charleston, South Carolina, USA.[2]

Fylogenien under viser gruppens nærmeste slektninger og er i henhold til Wesley-Hunt og Flynn (2005)-[4] Den viser dessuten at øreseler (Otariidae) og hvalross (Odobenidae) er søstergrupper.

   Arctoidea   
   

Hemicyonidae



Ursidae




Pinnipedia

Enaliarctidae (urseler) †



   

Phocidae (selfamilien)



   

Otariidae (øreselfamilien)



Odobenidae (hvalross)





   Musteloidea   
   

Ailuridae



   

Mephitidae



   

Procyonidae



Mustelidae








Etterkommertre[rediger | rediger kilde]

Pinnipedia
 Phocidae 










ringsel (Pusa hispida)



bajkalsel (Pusa sibirica)




kaspisel (Pusa caspica)





flekksel (Phoca largha)



steinkobbe (Phoca vitulina)





havert (Halichoerus grypus)





harlekinsel (Histriophoca fasciata)



grønlandssel (Pagophilus groenlandicus)





klappmyss (Cystophora cristata)




storkobbe (Erignathus barbatus)







weddellsel (Leptonychotes weddellii)



leopardsel (Hydrurga leptonyx)




krabbeetersel (Lobodon carcinophagus)




ross-sel (Ommatophoca rossii)






sydlig sjøelefant (Mirounga leonina)



nordlig sjøelefant (Mirounga angustirostris)






middelshavsmunkesel (Monachus monachus)



hawaiimunkesel (Monachus schauinslandi)




 Otarioidea 
Otariidae





antarktisk pelssel (Arctocephalus gazella)




guadalupepelssel (Arctocephalus townsendi)



Juan Fernandez-pelssel (Arctocephalus philippii)






galápagospelssel (Arctocephalus galapagoensis)



New Zealand-pelssel (Arctocephalus forsteri)






australsk sjøløve (Neophoca cinerea)



New Zealand-sjøløve (Phocarctos hookeri)





tropisk pelssel (Arctocephalus tropicalis)



sørafrikansk pelssel (Arctocephalus pusillus)



søramerikansk sjøløve (Otaria flavescens)








californiasjøløve (Zalophus californianus)



galápagossjøløve (Zalophus wollebaeki)




japansjøløve (Zalophus japonicus) †




stellersjøløve (Eumetopias jubatus)





nordlig pelssel (Callorhinus ursinus)



 Odobenidae 

hvalross (Odobenus rosmarus)




Kladogrammet over viser slektskapet mellom ulike pinnipedier.[5]

Seljakt og selfangst[rediger | rediger kilde]

Seljakt har pågått uminnelige tider og kan best defineres som ikkekommersiell jakt på sel med mer eller mindre primitive redskaper. I tiden før år 1700 var seljakt den vanligste formen for jakt på seler. Rundt 1700 endret imidlertid jakten seg. Norsk selfangst tok i bruk havgående fartøyer i jakten på hvalross, og fram mot 1800-tallet ble jakten kommersialisert og stadig mer betydningsfull økonomisk. Tradisjonell jakt av sel ble til regulær fangst - selfangst.

Til å begynne med var det kun nordnorske skuter som jaktet på hvalross ved Bjørnøya og Spitsbergen, men etter hvert ble det også jaktet etter hvalross i Vestisen, og skuter fra Nordvestlandet og Sør-Norge kom med i fangsten. Da hvalrossbestanden kulminerte ble jakten rettet mot andre arter, som grønlandssel og klappmyss, og jaktområdet ble utvidet til også å gjelde Østisen. Fra 1930-tallet ble det også fanget sel utenfor Newfoundland.

Seljakt i norske farvann foregår fortsatt i begrenset omfang etter havert, steinkobbe og ringsel. Fangst av de kystlevende bestandene av havert og steinkobbe ble kvoteregulert fra 1997. Fangst av de pelagiske artene grønlandssel og klappmyss er nå kvotebestemt.

De norske fangstkvotene for sel fastsettes etter anbefalinger fra Det internasjonale havforskningsrådet, Den nordvestatlantiske fiskeriorganisasjon og Havforskningsinstituttet. Norges kvoter i 2007 var på til sammen 46 200 voksne dyr, hvorav 15 000 i Østisen og 31 200 i Vesterisen. Russland har forvaltningsansvar for bestanden i Østisen, mens bestandene i Vesterisen er spredt over flere lands fiskerijursidiksjoner.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b C. Illiger. 1811. Prodromus Systematis Mammalium et Avium. Paleobiology Database. Fossilworks. Besøkt 2015-04-26
  2. ^ a b c d Ulfur Arnason, Anette Gullberg, Axel Janke, Morgan Kullberg, Niles Lehman, Evgeny A. Petrov, Risto Väinölä. 2006. Pinniped phylogeny and a new hypothesis for their origin and dispersal. Molecular Phylogenetics and Evolution 41 (2006) 345–354. Besøkt 2014-09-11
  3. ^ T. L. Fulton and C. Strobeck. 2010. Multiple fossil calibrations, nuclear loci and mitochondrial genomes provide new insight into biogeography and divergence timing for true seals (Phocidae, Pinnipedia). Journal of Biogeography 37:814-829
  4. ^ Wesley-Hunt, Gina D., and John J. Flynn (2005). Phylogeny of the Carnivores. Journal of Systematic Palaeontology 3: 1-28. Besøkt 2014-08-21
  5. ^ Berta, A.; Churchill, M. (2012). «Pinniped taxonomy: Review of currently recognized species and subspecies, and evidence used for their description». Mammal Review, 42 (3), s. 207–34. doi:10.1111/j.1365-2907.2011.00193.x. 

Wikilenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Pinnipedia – bilder, video eller lyd
Wikispecies-logo.svg Wikispecies: Pinnipedia – detaljert artsinformasjon

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]